Artemisias Verden

Og Les for en god sak- se Lines innlegg, som det er linket til i Maris blogginnlegg.
Nå er det søndag, natt fra lørdag. OnklP og Inger Lise Rypdal har sunget en fantastisk duett av den gamle 70-talls-slageren Fru Johnsen. Jeg har helgebesøk av venninne, og vi har kost oss og skravlet og gått til byen i dag, spist pizza på Tulla Fisher og sløvet i kveld. Vi så på nyhetene at det har vært et trist attentat på ytringsfriheten igjen i København i kveld, med 1 drept og tre skadd. Vi har lest aviser som har flommet over av stoff om premierehelga på Fifty Shades of Grey. Den hadde ikke vi noe lyst til å se, Ingen planer overhodet. Byen var full av folk i dag, spisestedene også, bordene på Graffi var reservert hele kvelden fra kl.16.00, på grunn av Fifty Shades? Forundrer meg ikke..
Jeg skulle ha vært ferdig med Gabriels bok i helga, men det blir jeg ikke. Så her skal dere få et resyme så langt, og en smakebit.

Denne boka leses som sagt i forbindelse med Moshonistas Biografilesesirkel med tema Herrer med bart, frist den 15. Altså i dag det også. Jeg har rukket å lese 132 sider av 438.
Det er mye tekst på hver side, detaljrikt og det krever sitt å lese. Det er frodig. Unge Gabriel er med mora si for å selge huset til foreldrene. Boka starter der. Så tar den for seg den omfangsrike slekta , tantene, besteforeldrene, oldeforeldrene, noen onkler , søknenene, faren , mora, stefaren, byene i Colombia , Aracataca der foreldrene bodde, og Barranquilla, der Gabriel bodde mye. Gabriel vokste mest opp hos besteforeldrene på morssiden. Gabriel var eldst, en egenrådig fyr, som opplevde mye kjærlighet. Gabriel skildrer også foreldrenes kjærlighetshistorie, hvordan de fikk hverandre, kjempet for hverandre, selv om han far egentlig ikke var bar nok for ho mor, sine bakgrunner tatt i betraktning. Deres historie ble inspirasjone til suksessromanen Kjærlighet i koleraens tid.

Gabriel blir tidlig nysgjerrig på ord, historier, lærer seg å lese og skrive tidlig, er skoleflink. Han startet på studier som foreldrene vil han skal ta, men avslutter underveis fordi han som tenåring vil bli forfatter. Han jobber for knapper og glansbilder i en avis, skriver, er aktivt med i et intellektuellt miljø av journalister , skribenter, forfattere, en maler, lærer og suger til seg og får selv en sentral rolle etterhvert. Selv sitter han og skriver på Cafe Roma, en immigrantkafe uten tak og vegger, men et sted må han være. For å få stillhet leier han seg etterhvert et rom i et forsoffent hotell i Barranquilla. I denne perioden døde også hans bestefar noe som gikk veldig inn på ham. Bestefaren var han sterkt knyttet til.

Her er en smakebit:

Det blir litt lettvint i dag, siden det er så sent..

Når jeg har lest ferdig boka kommer et innlegg om hele boka.

Ha en riktig god søndag!

Vil du lese flere smakebiter ta en titt inn i hylla til Mari og Smakebit på en søndag!

Puerto de la Cruz- Tenerife (Artes foto)

Julepyntet balkong

Jeg kunne nesten ikke tro det selv, men jeg dro virkelig avgårde på en restplasstur til Tenerife i romjula. Det la seg tilrette med fri og ungene skulle bort de også. Jeg var så lei av desembermørke og kaldt vær. Det verket i kroppen og sinnet som bare lengtet til varmere og lysere strøk. I familien har vi snakket i mange år om å reise bort i jula. Nå gjorde jeg alvor av det, selv om det ble romjul før jeg dro.

Uspesifisert reisemål og hotel på Tenerife. Lite visste jeg om øya også. Jeg leste meg opp før jeg dro, og oppfattet at det var mest sol i sør, men at Puerto de la Cruz var et frodig og interessant sted, dog mer ustabilt i været.

Vel, så havna jeg der. I Puerto de la Cruz. En koselig liten by, viste det seg.

Hotellet het Valleluz og jeg havna i 14 etasje. Her ser dere utsikten:

Utsikt fra balkongen

Dagen etter ankomst var det tid for å orientere seg i nærmiljøet, nærmeste strand og byen som sådan.

Playa Jardin

Jeg skulle ta meg en kaffe og en frokost på strandbaren, men der tok de ikke kort, så jeg måtte labbe sulten og litt frustrert tilbake til hotellet og spørre etter minibank. Da må du inn til centro, sa dama i resepsjonen. Jeg gikk og gikk og havna i sentrum rundt et torg, og spurte en spanjol igjen. – Nei, stengt, sa han, og pekte mot en vei videre som det tok 20 minutter å gå. Hm..noe skurret. Og riktig, jeg fant en minibank som funka ved torget. Spanjoler er ikke gode i engelsk, og kanskje brukte jeg helt feil ord for minibank også.

Hund kikker på forbipasserende

Men man får da med seg mye når man vandrer. det er mye å kikke på. Det synes også denne søte hunden.

Det er jul og mange har pyntet husene og balkongene sine ganske sirlig.

Vakre julestjerner vokser overalt

Noen ting er ikke så veldig julete. Jeg spekulerte på denne totemfiguren midt i en trappeavsats. Ikke særlig katolsk, eller?

En demon?

Som lar oss friste inn i denne slags drikker? Legg forøvrig merke til titlene. Bananlikøren var meget søt, forøvrig.

Lokale Artemisiske drikker

Det er ganske gøy å vindushoppe. Det ble det en del av, særlig fordi jeg ikke alltid skjønte når det var siesta og sånn. Denne bokhandelen prøvde jeg å finne igjen, men det gjorde jeg ikke.

En fristende bokhandel

Her ser vi noe av utvalget, I disse vampyrtider…

Vampyrfeber også på Tenerife

På min vandring videre så kom jeg snart i den andre enden av byen, der San Telmo, og handlegatene ved strandpromenaden ligger. Her er det voldsomme dønninger mot klippene som jeg ble utrolig fascinert over å bivåne. Og det var populært å stå her ..

Klippene ved San Telmo

Langs promenaden, Avenida de Colon, som yrer av liv, vokser det også vakre blomster og kaktuser.

Vakre kanariblomster

Det er også andre vakre ting å se her, som denne lille kirken.

San Telmo-kirken

Mørket kommer brått på. Havdønningene slår, så jeg nesten skvetter, selv om jeg står trygt på land.

Mektige krefter

Julepyntet Lys på klippene

Jula er over nå, men det var så pent pyntet der, at jeg må vise det likevel.

Julepynta gater

Det er litt av hvert å treffe på i gatene. Her en blid liten kanarisk havfrue.

En levende havfrue

Dagen etter kommer dagslyset tilbake og jeg besøker kirkegården som jeg kan se fra min balkong. Den ligger mellom hotellet og Playa Jardin.

Kirkegården

Det er meget spesielt og vakkert. Jeg vet ikke om dette er minnesmerker, eller plass for urner. Mange har plassert bilder av sine kjære der også.

Tett i tett med minnesvegger

Jeg går inn i dette åpne kapellet. Det er fredelig. Jeg tenker på de døde og de som har mistet sine kjære.

Åpent kapell

En engel

Jeg går videre ned til stranda. I dag blåser det litt, og er overskyet, så strandbarene er stengt. Jeg rusler på Playa Jardin, promenaden, som er så vakkert tilrettelagt med benker og beplantning. Havdønningene slår kraftig innover land i dag.

Playa Jardin

Hav slår mot land

Vandrere på Playa Jardin

Jeg var også så heldig å treffe denne karen. Det ble et kjempetrivelig blogtreff på Tenerife. Noen som drar kjensel på ham?

Breiflabben og Kanarinissen

Da sier jeg takk for følget i denne omgang. Jeg skal en annen dag ta dere med i botaniske hager i Puerto de la Cruz, samt en tur på Teide, Spanias høyeste fjell. To be continued…:)

---

Dette er en reposting av reiseinnlegg jeg hadde på min gamle blogg artemisia.vgb.no 11.januar 2010 . Portalen er nedlagt.

Jardin Botanico- Puerto de la Cruz. (Artes fotos fra Tenerife)

I den elskelige lille byen Puerto de la Cruz, finnes to vakre hager det er verdt å besøke. Den ene er Jardin Botanico, den botaniske hagen. Den ligger et kvarters gange fra hotel San Felipe, står det i guideboka. Meg tok det over en halvtime å gå fra Valleluz , med lett stigning.

Flott utsikt over byen når man går den øvre veien.

Den tropiske oasen har over 4000 vekster. Det var i utgangspunktet meningen at plantene skulle vokse i kongelige slottshager i Madrid. Dette var ment som en akklimatiseringshage, så frøene og plantene fra Sør-Amerika og Asia skulle venne seg til et kjøligere klima før de reiste over til Fastlands-Spania.

Hagen ble anlagt i 1788 av kong Carlos 3. Men prosjektet som sådan ble en fiasko, og hagen grodde igjen. På 60-tallet oppdaget man så hagen igjen, og de spanske landbruksmyndighetene har overtatt hagen og den er nå en av byens største trekkplastre.

Vakre blomster i all sin frodig prakt

Det kostet 4-5 euro å komme inn. Jeg husker ikke nøyaktig, men det var verdt det. Det er ingen kafe her inne, med toalett. Området rundt har forøvrig nok av kafeer og spisesteder.

Enda et av de mange eksotiske eldgamle trær.

Det er mange enorme trær i hagen. Det var spesielt å vandre mellom dem og alle plantene, som i en jungel, tett og frodig. Små stier gikk systematisk gjennom hele hagen. Fuglesangen ga også fin stemning til hagevandringen.

Blant alt det frodige grønne fantes også en del vakre fargerike blomster.

Hvit underlig plante.

Noen som vet hva denne heter? Neste gang skal jeg huske å notere navnene på plantene jeg ikke kjenner.

Palmestamme med eføy.

Den her syntes jeg var så vakker. Så sirlig kan naturen ordne seg selv.

Kaktuser og sukkulenter.

Her er avdelingen for forskjellige aloe-arter. Vakre blomster hører også til de piggete plantene.

Aloe Vera

Her er den ekte Aloe Vera, som brukes i hudpleie og kosmetikkindustrien. En fantastisk plante som jeg er veldig glad i. I mine vinduskarmer står noen små varianter av arten, nokså mye mer pinglete enn den her. Man får også kjøpt mange hudpleieprodukter basert på Aloe Vera som er produsert her nede. Jeg har falt for en serie som heter Atlantia Aloe.

Gummifiken, 200 år.

Et enormt myldrende tre med digre røtter og et skue for øyet. Her kan man se for seg aper hoppe og henge i girlandere, Tarzan og Jane flørte, whatever..

Rar stamme.

Det er mye rart å se. Mange rare vekster. Naturen har sin egen humor.

Den fordrukne skjerv. (Palo borracho)

En merkelig skapning. Her er detaljer fra “sløret”:

Det underlige Skjegget, eller Sløret.

Som sagt er der også mange vakre fargerike blomster i alt det grønne. Som disse skjønne orkideene:

Orkide

Orkide 2.

Orkide 3.

En lodden raring.

Gule planter er også vakkert.

Strelitzia

Strelitziaen eller Papegøyeblomst som den kalles her hjemme, er en vakker og populær plante. Disse kan man få kjøpt og tatt med seg hjem, avskårne, og pakket slik at man får dem sammen med bagasjen i flyet. Sjekk butikker for å kjøpe slike, eller snakk med reisebyrået. Det er lov å ta med seg slike planter hjem, samt noen frø, men ikke kaktuser og poteter. (men hva skal man med poteter, det er som å ta med seg fisk til Lofoten, det)

Hvitt og stilrent.

Fiken.

Red Lovers.

Da sier jeg takk for følget. Hagen anbefales. Her får du ro, og turistmaset utenfor glemmer du glatt her inne. Vil du se mer av Puerto de la Cruz, så velkommen hit.

I mitt neste innlegg fra denne skjønne byen skal jeg ta dere med til en annen hage, Orkidehagen. Se bilde under.

Orkidehagen

Kilder: Turen går til Tenerife, Politikens reisehåndbøger, 3.utg., 2007.

Repostet fra min gamle VGBlogg, 17 . januar 2010

Tenerife: Orkidehagen og Agatha Christies skrivehjørne (Artes foto)

I jula var jeg og besøkte den elskelige orkidehagen Sitio Litre i Puerto de le Cruz på Tenerife. Helt tilfeldig gikk jeg forbi og så skiltet til hagen med bilde av Agatha Christie. Det kan hende det sto noe om den også i guideboka, men det hadde gått meg hus forbi. Siden jeg på denne dagen var på vei til Botanisk Hage, så bestemt jeg meg for å besøke orkidehagen en annen dag. Siden jeg liker både blomster, hager og litteratur så ble dette noe jeg bare måtte gjøre.

Inngangen til Sito Litre, orkidehagen-

Her inne i sitt hjørne satt hun og skrev en av sine historier; “The mysterious Mr. Quin”, hvor plottet er fra Puerto de la Cruz. Hun kom hit med sin datter Rosalyn på ferie i 1927, som nyskilt fra sin første mann. Her skal hun la likt seg svært godt og ble inspirert til å skrive. Boken har jeg søkt opp, men jeg får ikke tak i den. Har noen tips, så tar jeg gjerne mot. Det er en novellesamling, visstnok.

Agatha Christie and the Mysterious Mr.Qun

Agatha Christie and the Mysterious Mr.Quin

Hagen er svært gammel og har vært i engelsk eie siden 1730. Dvs huset ble bygd i 1730. Hagen kom etterhvert. Flere kunstnere og kjente personer har hatt sitt tilhold her, enten som eiere eller gjester. Blant annet så var William Wilde her som gjest. Han er faren til Oscar Wilde. Sir Richard Burton var her to ganger på ferie på 1800-tallet. Han er kjent som oversetter av erotiske verk som “Kama Sutra”, “The perfumed garden” og “The arabian nights”.

Baren hvor det henger bilder av hagens kjente gjester og eiere.

At man får inspirasjon til å skrive, male eller hva det måtte være, her, det skjønner jeg godt. Det ga en veldig ro å gå og vandre og kikke på alle de vakre plantene, høre fuglene synge, meditere ved fiskedammen, høre salamandrenes hvisling, og til sist sette seg ned på den lille kafeen ved det 600 år gamle Drageblodstreet.

Fiskedammen.

Fiskedammen ligger like ved inngangen. Jeg satte med ned ved en benk her for å utnytte de siste minuttene før det stengte.

Kjærestefugler.

Disse fuglene kunne man kalle turtelduer, bortsett fra at de ikke er duer.

Drageblodtreet.

Dette er et gammelt tre, 600 år gammelt. Men det er ikke det eldste treet på Tenerife, faktisk. Det er utrolig å tenke på hva dette treet kan ha opplevd og overlevd.

Orkide

Hagen har mange planter og trær, og en egen orkidehage med ca 350 orkideer. Dere skal få se noen av dem.

: Orkide 2.

Jeg synes orkideer er utrolig vakre blomster.

: Orkide 3.

Det er som om de har sine egne små ansikter.

: Orkide 4.

Orkide 5.

Orkide 6.

: Marianne North

Marianne North var en britisk maler som tilbrate så mye tid her at hun har havnet på sokkel. Hun var her to måneder i 1875. Man kan se av hennes bilder at hagen er likedan i dag. Mange av hennes malerier er reprodusert og finnes i hagen.

: Et av Mariannes Norths malerier.

Hun malte blomster, også med motiver fra omgivelsene. Her ser vi fjellet Teide i bakgrunnen.

Dekket bord.

På flere steder står bord og benker utstilt. Her koste de seg nok i gamle dager, Marianne, Agatha, Sir Richard, William med flere. Om enn til hver sin tid.

Sval palme.

Svale vakre palmer har gode vekstvilkår her.

En annen hage.

Jeg takker nå for meg i denne hagen, og går ut. Utenfor ligger en annen vakker eiendom, som jeg tar meg den friheten å fotografere. Jeg hadde ikke takket nei til å bo her, for å si det sånn.

Andre bilder fra Puerto de la Cruz finner du her. Og fra Botanisk hage her.

Neste tur til Tenerife vil vise dere El Pico Teide.

Dette er en reposting fra min gamle blogg på VGB av 7. februar 2010

Tema februar 2015: Herrer med bart
Og bartemannen Gabito, senere kalt Gabo, var veldig opptatt av barten sin og alt annet i hans forunderlige verden.

Jeg har aldri brukt så lang tid på en bok, en biografi, tror jeg. Snakk om tvangslesing, sneglelesing, forstrukket viljelesing- men hvorfor orke? Jo, fordi jeg har stor respekt for forfatteren og gullkornene, de små verbale kunststykkene, noen fantastiske situasjoner og historier, samt at selvbiografien fortalt av en Nobelprisvinner dog med den latinamerikanske sagnomsuste magiske realismen måtte da være verdt å lese, et historisk dokument både litterært, geografisk, politisk, kulturelt. Voldsomt. Ja. Men krevende å komme gjennom. Jeg er så glad at jeg gjennomførte og leste ferdig, selv om tidsfristen røyk, og jeg er sliten, så trøtt, at jeg nesten ikke orker å skrive innlegg om boka. Jeg lengter etter å lese noe lett, en krim for eksempel. Fra a til b. Ikke med fullt av tidshopp og ørtiførti karakterer.

Alle post-it-merkene, så mye sitatvennlig stoff, som jeg sikkert ikke orker å sitere likevel.

Leve, for å fortelle handler om Gabriels oppvekst, ungdom, tyveårene, før han fikk sitt gjennombrudd som forfatter. De årene som formet han som forfatter, selv om han tidlig visste at det var forfatter han ville bli. Leve, for å fortelle er hans memoarer, og den siste boka han skrev. Han var rundt sytti år da han begynte å skrive på selvbiografien som han brukte noen år på. Boka hopper mye frem og tilbake i tid. Innimellom er det den sytti år gamle Gabriel som forteller og mimret tilbake, men for det meste fortelles historien som om den skjer akkurat nå. Men det som er krevende er at det likevel ofte skjer tidshopp, brått, nesten usynlig slik at jeg som leser lurer på hvor er jeg nå da.. samt alle personene, karakterene, den store slekta, den store omgangskretsen, gruppene, de særdeles turbulente politiske hendelsene, alle byene.

Gabriel Garcia Marquez ble født 6. mars 1927. Hans foreldre Luisa Santiaga Barranca og Gabriel Elegio måtte trosse seg gjennom en stormende forelskelse og mye motstand hos sine foreldre før de kunne få hverandre. Deres turbulente historie ga inspirsjon til den kjente romanen Kjærlighet i koleraens tid.
Gabriel, kalt Gabito i oppveksten og nesten til han ble 30 år, da en mann kom innom redaksjonen han da arbeidet i og kalte ham Gabo, noe de andre også begynte å gjøre, var den førstefødte. Åtte søsken av de samme foreldrene kom på rappen. Og noen ekstra som faren hadde fått både før, underveis og etter ekteskapet med Luisa Santiaga. Moren var raus av natur og elsket barna, selv om hun var lidenskaplig sjalu med en rasende gemytt hvor tallerkener kunne fly veggimellom. Men barna, selv om de var mannens barn født av en av mannens elskerinner, tok hun til seg. Ved matbordet kunne de være opptil femten barn noen ganger, skriver Gabito.

Siden Gabito var eldst hadde foreldrene store forventninger og håp til ham og spinket og sparte slik at han kunne få seg utdannelse. Gabito selv vokste opp de tidligste årene hos besteforeldrene på morssiden i Barranquilla. Han ble svært knyttet til dem og sørget da bestefaren døde.
Hans mor var hjemme med alle barna, og faren var telegrafist, men startet etterhvert egen praksis som homeopat. Mange mente at han egentlig var heksedoktor og hadde helbedende evner.
I huset til besteforeldrene spøkte det, og oppveksten blant både levende og døde, formet Gabitos forfatterskap.

En stor del av boka vies tiden Gabito gikk på skoler her og der. Som 13-åring gikk han på internatskole utenfor Bogota. Gabito var aldri så veldig glad i skolen, eller han orket ikke å jobbe så mye med leksene. Han var som regel mer interessert i livet utenfor. Han elsket derimot litteratur, å lese og å skrive.

Foreldrene ville han skulle studere jus etterhvert, noe han startet på. Men eksamener gikk det dårlig med. Så han avbrøt. Han skrev noveller som han fikk antatt i noen aviser, og begynte selv å jobbe som journalist, senere filmanmelder i en avis. Han hadde en fast spalte kalt "La girafa" som han brukte mye tid og energi på. Han hadde hele tiden i seg at han skulle skrive romaner og bli en stor forfatter, og alt annet han holdt på med var utdannelse frem til det. Han leste mesterforfattere som Dostojevskij, Virginia Wolf, William Faulkner, Melville. James Joyce, Hemingway- fler av dem om og om igjen. Studerte strukturen, oppbygning, det tekniske. Sugde til seg, lærte.
Han sugde til seg overalt der han var. Han var ivrig kafegjenger sammen med gjengen i avisen, eller med medstudenter, lyttet til de som hadde kommet et stykke i kulturlivet.

Kjærlighetslivet var det så som så med. Hans første seksuelle erfaring fikk han gratis av en prostituert, som dro han inn til seg da han tilfeldigvis var og lette etter noen på en bordell. Senere ble det noen flere horer, og andres koner.
Gabito var svært sjenert, men glad i synge og i musikk. Så han sang gjerne for et publikum, da forsvant sjenansen.

I sine ungdomsår var han mye sammen med Barranquillagruppen, venner i ånden, abeidskamerater, drikkevenner. Han fikk viktige venner, skrev og skrev, var lutfattig, for skrivingen ga ikke så mye ut av seg. Lønna var lav. På grunn av banankrisen (mange arbeidet i bananindustrien, som ble nedlagt her og der), mistet mange arbeidet, så foreldrene ble også veldig fattige etterhvert. Det ble kupp og krig og elendighet i store deler av Columbia. Gabito opplevde volden i Bogota og hatet denne byen etter dette, selv om han flyttet tilbake dit noen år etterpå.
Foreldrene bodde i Aracatas, senere i Sucre.

Sin første roman skrev han lenge på, og den ble refusert av forlaget i Buenos Aires. Forlagsvirksomheten og litteraturen som sådan var laber i Columbia på denne tiden. De gode forlagene og de gode bøkene kom fra Argentina, Buenos Aires.
Gabito var godt kjent for sin skrivekunst, gjennom journalistikken og novellene, da han ble refusert. Han hadde kastet førsteutkastet, men en venn som sendte manuset for ham til BsAs, hadde heldigvis tatt en kopi. Denne jobbet Gabito videre med, når skuffelsen hadde lagt seg, og ble til det som senere ble utgitt som Hundre års ensomhet.

De 438 sidene handler som sagt om oppveksten, ungdomsårene, tyveårene, da han jobbet seg opp som journalist og ble kjent i de litterære og kulturelle kretsene i Colombia. De viktige årene som formet han som den forfatteren som ble Nobelprisvinner og kjent for hele verden. Boka avslutter med hans første Europareise. Han får i oppdrag for avisen å reise på en konferanse i Geneve. Han skal dit for to uker, og blir i nesten tre år. Hva som skjedde der, får vi ikke vite. Kanskje noen andre har skrevet den historien? Biografien om resten av hans liv..

Om forfatteren på wikipedia, bibliografi med mer.

Et innlegg jeg skrev om boka med en smakebit HER

Av hans romaner har jeg lest en del av Kjærlighet i koleraens tid, men ble aldri ferdig med den. Jeg tror hans romaner krever en våken og oppmerksom leser, ikke en trøtt sengeleser. Ellers er Marquez en forfatter jeg i mange år har hatt planer om å lese, har tenkt jeg skal, bør og vil lese mer av en dag. Om Leve, for å fortelle fratok med lysten, eller ga meg mer lyst, er det for tidlig å si. Eller, jo, jeg føler jeg vil lese mer, feks Hundre års ensomhet, samt Beretningen om et varslet mord, og Kjærlighet i koleraens tid fullt ut, siden bakgrunn for de tre bøkene blir omtalt i denne boka. Marquez kunne ikke skrive bøker basert på ren diktning. Han erfarte at han måtte bruke livet rundt seg i sine romaner, og mye hentet han fra sin familiehistorie og byene der han vokste opp og bodde i.

Gabriel Garcia Marquez døde i 2014, 87 år gammel.

Flere herre-med-bart-biografier HER i Moshonistas blogg.

Leve, for å fortelle av Gabriel Garcia Marquez, 438 s

Gyldendal Pocket 2004 (først på norsk i 2003, original utgitt i Barcelona 2002)

Boka har jeg kjøpt selv.

Vulkantur til Teide. Arte på Tenerife. (fotos)

I disse vulkanasketider synes jeg det var på tide å blogge bildene fra min tur på Teide, verdens tredje største vulkan, og Spanias høyeste fjell.

På vei opp mot Teide en morgenstund.

Omsider kommer mitt neste innlegg fra Tenerife; bussturen til Teide, Tenerifes og Spanias høyeste fjell og verdens tredje største vulkan. Jeg var ganske spent på bussturen oppover en stigning på ca 2700 meter. Men det gikk utrolig fint på fine veier.

Ved foten av Teide.

Vi ankom ganske tidlig, før alle turistbussene laget kø. Taubanen som går til toppen av vulkanen var enda ikke åpnet. Men de som ville kunne gå inn å kjøpe billett, og de andre kunne sette seg på kafeen eller gå seg en tur. Jeg satte meg på kafeen og kjøpte noe jeg tror var gårsdagens sandwich. Det skulle straffe seg. Taubanen tar deg 1000 meter opp til kraterkanten på ca 10 minutter. Du bør ha gode lunger og hjerte for å tåle det.

Jesus Christ Superstar. En påminnelse om behovet for beskyttelse, kanskje.

Spania er et katolsk land og det kan man merke også her. Jesus står som en beskytter nedenfor en vulkan som atter igjen kan velte ut sin glødende vrede, skjønt den sover akkurat nå.

Kø og atter kø for folk som vil med taubanen.

Det var nok lurt av oss å dra så tidlig fra hotellet, for denne køa slapp vi. Selv fikk jeg sitte en god stund å våkne på kafeen, og nå skal jeg vandre meg en tur i det vulkanske landskapet. Kaffen var god, den. Men sandwichen derimot..

Visne vulkanplanter.

Det er ikke så mye vegetasjon å se. Noen visne kvaster, noen tuer her og der. Det kan nok være værhardt så høyt oppe. Vi er tross alt på ca 2700 moh.

Grønn sukkulent.

Noe lever her. Denne grønne planten ser litt stusslig ut, men den vitner i det minste om at noe vegtasjon kan leve her oppe.

Blomster på Teide.

Se her, også blomster kan blomstre her oppe. Utrolig hva som klamrer seg fast. Selve planten ser vissen ut, men noe av den lever.

Vulkansk landskap

Så langt øyet kan rekke flater vulkanske landskap seg utover og bortover. Mange filmer er spillt inn her oppe, blant annet Star Wars. Det ser unektelig ut som månelandskap.

Busslaster med turister

Nedenfra ser jeg alle bussene som har kommet. På denne flotte værdagen vil mange se Teide. Det var faktisk ganske grått da vi dro, men over skyene her oppe var det klarvær og sol.

Størknet lava

Jeg tok meg en liten vandring i landskapet med størknet lava. Det var litt ustøtt å gå der, men veldig spesielt.

Mer lavaland

Jeg så for meg Luke Skywalker, Anikin og gjengen, på tur for å slåss med de onde krefter.

Dame i lava

Flere turister enn jeg lar seg fascinere.

Detalj fra lavastein

Det er nesten som kråkesølv.

Roques de García

Så er toppturen til krateret over, og bussen tar oss med videre innover et stykke til Roques de García, spektakulære klippeformasjoner skapt av lava. Guiden fortalte at dette er det mest fotograferte stedet i verden.

Månelandskap

Her fikk vi en liten halvtime til å se oss omkring. Det skulle vise seg å være knapp tid, for meg.

Mektige klipper

Mere klipper

Spesielle formasjoner

Månelandskap 2

Arte ved klippene

Her kosa jeg meg virkelig. Det ble litt travelt å gå innover og tiden for knapp.

Et av verdens mest kjente klipper

Dette er muligens verdens mest fotograferte klippe. Guiden sa hva de forskjellige klippene het, men det husker jeg dessverre ikke. Jeg tror denne kalles Guds finger.

Vandrere under solen

Fascinerende klipper

Teide fra en annen vinkel

Du kan se kraterkanten der oppe. Da er tiden over og jeg springer tilbake til parkeringsplassen der de andre venter på en trønder som gikk litt for langt innover.

Pic0 Viejo

Det står mer på programmet når vi først er her oppe. Vi får se nabovulkanen, Pico Viejo, som faktisk har hatt utbrudd for ikke så altfor mange tiår siden. Den ligger 3135 moh.

Variert landskap

På den andre siden av veien kan vi se noe skog og vegetasjon. Vi er fortsatt like høyt oppe, omtrent.

Informasjonstavle over nasjonalparken

Her kan dere se ruten vi har kjørt også. Fra nord kom vi opp til Teide, deretter kjørte vi til Roques de García, og videre til utsiktspunktet nedenfor Pico Viejo. Vi tok en annen vei nedover, da vi skulle besøke en vinkjeller. Det var der jeg merket at sandwichen ikke kunne vært helt god. For vinsmakingen tålte jeg rett og slett ikke. Synd, men sant.

Tårtan

Et stykke på veien nedover fra Teide, stopper vi både på en dyr lunsjkafe, og like etterpå ved dette utsiktspunktet. Guiden kalte dette fenomenet for Tårtan. (svensk for Kaka). Det er lava som er presset sammen ved flere vulkanutbrudd, som har skapt dette mønsteret over lang, lang tid.

Over skyene.

Er ikke dette et fantastisk skue? Vi står over skyene og ser opp mot Teides topp. Vel, da sier jeg takk for turen, men før jeg logger av, skal dere få litt fakta om Teide.

Teide er en sovende vulkan, den tredje største i verden. Ifølge Wikipedia hadde den sist utbrudd i 1909. Den kan fortsatt få utbrudd. Teide er 3717 meter over havet. Hvis du vil vite mer om Teide, området rundt og hvordan vulkanene skapte Tenerife og La Gomera, kan du lese mer her.

Vulkaner kan Skape og Ødelegge. Det er som om moder Jord kaster sin vrede ut når hun lar vulkaner bryte ut. Vi blir totalt prisgitt naturkreftene når de er i sving. Det har vi fått merke de siste dagene da flyene i hele Europa blir stående på bakken i dagesvis. Vil du lese mer om Tenerife har jeg disse innleggene på bloggen:

Puerto de la Cruz Jardin Botanico Orkidehagen.

Andre reiseblogg2010 finner du i menyen til venstre.

Dette er en reposting av mitt gamle reiseinnlegg på VGB-portalen 7 april 2019

Gratulerer Norges jenter og gutter med GULL på lagsprint! På grunn av de spennende øvelsene i VM på ski, samt besøk, er jeg litt på etterskudd med smakebiten min i dag. Jeg har akkurat lest ferdig debutromanen til Maria Navarro Skaranger. Boka har fått strålende mottagelse og mye oppmerksomhet, og er allerede solgt til Danmark. Jeg likte den også godt, og vil gi dere et par smakebiter fra den.

Om boka, fra forlagets hjemmeside:

Hjemveiene, de sitter klistra på hjernen. Hver dag det var samme greia. Mamma sa han skulle hente meg, og broren min protesterte, alltid, men likevel kom til skolen min, hilsa på de voksne og tok med meg hjem. Jeg gikk bak, han først, og foran oss Røverkollen lå som fredeligste borettslaget, med blå himmel og fremdeles med julepynten blinkende som diskokule i høyeste blokka, for chipperne ennå ikke hadde erna. En gang broren min peka på vindua i tredje etasje utafor blokka til Julia og bare: se, alle utlendinger har lukka gardiner.

Alle som bor på Romsås, er egentlig fra et annet sted. Mariana går på ungdomsskolen og er forelska i Mu2. Storebroren hennes sitter i fengsel, lillebroren sitter bak gardinene. Faren deres tar fram en grønn Bibel og ber når han tror ingen ser ham.

Alle utlendinger har lukka gardiner er direkte, morsom og ekte – en litterær debut med stor kraft.
Mer fra forlaget Oktober om boka HER

Utdrag;

"FRODE, HAN HOMOLÆRER'N På skolen jeg har vikar i matte, han
heter Frode og eier treningssenter i Spania og er venn med
norsklærer Solveig, men treningssenteret i Spania har ikke åpent om
høsten og vintern, derfor han jobber litt på skolen og han sier Solveig
skaffa han jobben. Egentlig, jeg liker Frode, virkelig, han er gæren i
matte og sier jeg får velge hvilken løype jeg vil ha, grønn, blå, rød og
egentlig jeg er på blå og vanligvis når Solveig er i matten jeg får ikke
velge rød, hun sier den er for vanskelig, men Frode lar meg ta rød, så
jeg liker han. Han er heftig. Greia er Frode er homo, jeg trodde ikke
han var det, men så Isa sier han er, men jeg ikke bryr meg om Frode
er bøg eller ikke bøg for uansett han er bra lærer. I dag han skulle ha
matte og hadde på seg litt rosa skjorte og Ibra rekket opp hånda og
spørret: Frode er du homo? og Frode bare: ja, jeg er homofil, og så vi
fortsettet timen, som var helt vanlig, bortsett fra Chuka kom for sent
og Frode kjefta og igjen jeg nesten ville rope Chuka er redd for
bikkjer, men tanken jeg lot ligge i hodet. Så vi gikk i friminutt, og alt
var helt normale tilstander, men senere på dagen når jeg og Isa gikk
fra skolen Isa sa at i engelsken Dardan-gjengen hadde krangla med
Frode fordi de bråkte for resten av klassen, og det hadde vært helt
klikkings, og til slutt Ibra tok bamsen, Paddelars-bamsen til Frode,
som Frode hadde med for my most beloved thing (vi har sånn oppgave
som sier alle elevene skal ta med en ting fra huset som de er glad
i og lærerne også har tatt med sine ting for å demonstrere), en sånn
sakkosekkbamse og stakk en blyant i rassen på den så den ble tæppa
for sakkosekkuler og bare: stikk Paddelars i rassen din jævla gaylord,
og nå Isa sier Frode ikke gidder å komme til skolen igjen og flytter
tilbake til Spania." (kopiert fra Bokklubben.no)

Den lille boka på 103 sider er fort lest, selv om jeg ikke raste gjennom sidene. Språket er særegent, kebabnorsk, gjennomført hele veien. Historien fortelles gjennom Mariana, om vennene, ting som skjer, de i klassen, i nabolaget, forelskelsen, foreldrene. broren, både den lille, Matias, som er så redd og den store, Alvaro, som er i fengsel.
Boka er både humoristisk, litt vond og god. Forfatteren skildrer et røfft ungdomsmiljø, med røff språkbruk, og det kan verken være lett å være ungdom eller lærer. Jeg fikk stor medfølelse med blant annet lærer Frode, som vi leser om over her. Det er ikke bare bare, og det skal sterk rygg til for å tåle slike elever dag ut og dag inn. Ikke at disse elevene nødvendigvis var værre enn ungdomskoleelever alltid har vært, men språket virker nok tøffere, og noen miljøer, og skoler, har nok sterkere innslag av flere tøffe elever enn i andre miljøer.
Marianas typiske fjortistanker, den stormende forelskelsen i Muhammed, fra Tyrkia og muslim, alle følelsene; godt og troverdig skildret. Mariana som sier til faren sin, den chilenske skapkatolikken, at hun vil konvertere til islam, så faren klikker.
Jeg var litt spent på språket, siden jeg hadde lest noen utdrag på forhånd. Det var faktisk ikke noe problem å lese ei hel bok med kebabspråk. Noen ord og uttrykk skjønte jeg ikke, men de fikk jeg oppklart av min yngste sønn som har mer av dette vokabularet inne.
Bæda, baila, læpsa, wina, kæse, chipperdame.. osv..

Jeg likte godt å lese denne boka, og den kunne godt ha vært lengre for min del. Jeg er spent på hva forfatteren viser oss i sin neste bok. Blir det fra samme drabantbymiljø? Innvandrermiljø? Kebabspråk? Eller noe helt annet? En debutant på 20 år er jo ganske så spesielt, så her kan vi ha mye å se frem til. Wollah!

Forfatteren er født i 1994, på Romsås, Oslo.

Takk til forlaget for leseeksemplaret!

Andre bloggere:
Tine sin blogg
Avisanmeldelser er det flust av, bare ta et goooglesøk..

Skaranger ble intervjuet i en sak i Dagbladet i går, om de gode og dårlige anmeldelsene hun har fått i Morrabladet bl.a.. Saken ligger under betalingsmur på nettvavisa, men Solgunn har blogget om det, så du kan lese utdraget HER

Foto: Dagbladet

Maria Navarro Skaranger; Alle utlendinger har lukka gardiner, 103 s

Oktober forlag 2015

Andre smakebiter finner du i Maris blogg Flukten fra virkeligheten. Ha en fin søndag!

Brevandring på Nigardsbreen. (Artes bilder)

Andreas er klar for tur på breen

Endelig er vi her, klar for brevandring. Jeg har spekulert mye, og lenge, på hvilken isbrearm på Jostedalsbreen vi skulle satse på. Jeg hadde fått en koselig e-post fra breførerene i Briksdalen, da jeg drev min research tidligere i sommer, og hadde lyst på den turen. Men siden det var fullt på Sande camping i Loen, som jeg hadde sett meg ut, så droppet jeg det.

Dessuten passet det bra å dra fra Juvasshytta og til Sogn og Nigardsbreen, fant jeg ut. Vi var litt slitne og sultne etter turen til Galdhøpiggen, så første mål var et sted å spise på veien over Sognefjellet. Andreas hadde veldig lyst på en hamburger, noe jeg tvilte på var så lett å finne på Sognefjellet. Det måtte da finnes en bensinstasjon et sted, mente han. Nei, det er jeg sikker på at det ikke gjør på fjellet, sa jeg. Jeg hadde kjørt her før.

Vi stoppet på Krossbu, en fjellstue, siden sulten gnog som besatt. Der inne kunne de tilby ørret til middag. Andreas rynket på nesen, mest av lukta, og at det så ut som et gamlehjem der inne, som han sa. Vel, å betale en middag til over 200 kr når han egentlig ikke ville, var ikke så fristende, så jeg kjørte videre.

Det endte med at jeg kjørte over hele Sognefjellet og stoppet på Turtagrø hotell. Du verden, så vakkert det er over Sognefjellet med de snøkledde fjellene, og vannene.

Sveiservillaen, Turtagrø hotell i Fortun.

Her kunne de tilby sengeplass, eget rom, tretters middag, whatever. Prisen? Vel, ikke billig. 450 kr for en treretters pr.pers, men vi kunne få et tilbud for to, med to senger på et firemannsrom i Sveiservillaen, samt treretters og frokost dagen derpå for ca 1500,-. Ok, jeg slo til. Andreas var også fornøyd. Her var det fint.

Dette er fjellsportens og klatrernes hotell, og mange flotte fjellbilder prydet veggene i spisesalen og peisestua. Jeg leste i en brosjyre at hotellet brant ned i 2001 og bygd opp igjen av daværende leder Ole Berge Drægni, som ikke fikk drive nyhotellet så lenge, siden han omkom i sunamien i Thailand i 2004. Utrolig tragisk å tenke på.

Vi trivdes her, og om kvelden fikk vi besøk av to unge menn som drev fjellsportkurs i området, på rommet vårt. De føk avgårde før vi sto opp om morgenen. Jeg synes det er så fascinerende med fjellsport, og Andreas sa han kunne tenke seg å prøve fjellklatring han også. Ja, det var så mye han kunne tenke seg, egentlig, og det synes selvsagt mor var artig å høre.

Vel, etter frokosten så hastet vi avgårde, nedover mot Sognefjorden, eller nærmere bestemt Lustrafjorden. Det stinket bremsevæske eller noe sånt da jeg stoppet nede i dalen for å fylle bensin. Nedover her måtte vel være som Trollstigen?? En og en halv time skulle det ta å kjøre fra Turtagrø og opp til Nigardsbreen. Vi planla å bli med en tur som skulle gå kl.12.45.

På båten

Ved Gaupne tok jeg av og kjørte 3-4 mil oppover. Det er godt skiltet, og snart var vi fremme ved Breheimsenteret i Jostedal. Jeg gikk inn dit og kjøpte billetter til turen som vi hadde valgt. Her var det også fine toalett å få lånt. Det finnes mange alternativer; særs lett, lett, lange og krevende med isklatring med mer. Vi valgte en lett tur på 3,5 timer. Det kosta 410,- pr person inkludert utstyr og båttur inn til breen. I tillegg kom bomavgift på kr. 25, – på veien innover.

Utenlandske turister må få sjokk over prisnivået her, sier jeg til Andreas. Det er jaggu meg dyrt nok for oss som bor her også, svarer han. Og det har han jo rett i.

Se her ligger den, vakre Nigardsbreen

Ved veis ende, satt to damer på noen blå melkekasser og tok imot billetter. Den ene satt med rullingsen i munnviken og svarte at vi hadde enda god tid. Vi skrev under en erklæring om sikkerhet og eget ansvar etc, og så at det var to stykker før oss som hadde signert. Altså, det så ikke ut til å bli det store taulaget. Med tanke på hvor mange vi var i går på Styggebreen, så virket dette luksuriøst. Vi hadde omtrent våre egne personlige breførere.

Nigardsbreen i sikte.

Etter båtturen vandrer vi et stykke in til breen. Pusten min går tungt, og førerdama, som røyket rullings, sier at ofte synes folk denne turen inn til breen er tyngre enn å gå på selve isen. Det kan jeg tenke meg, fordi det blir en helt annen gåing på isen. Jeg er imponert over at hun som sikkert nærmer seg femti og stadig røyker, har en slik jobb. Det blir jo en del turer.

Se så vakker og mektig den er.

Det er ganske mye folk her inne. Været er flott. Det er mange turer som folk er med på, dessuten er det mange turister som bare drar inn hit for å se breen. Det er ikke så mange breer som er så lett å nå for folk flest.

En bresprekk på blåisen.

Nå er vi straks klar for vandring. Vi er fire i tau, pluss føreren med sneipen, samt ei frøken som skal lære seg ruta. Vi får instruksjoner om hvordan oppføre oss på breen og i tauet. Vi skal helst ikke havne i slike sprekker, ved å være uansvarlige. Vi er ansvarlige for hverandre også. Vi er et team, sier hun, på brokete engelsk, siden det er to nederlendere i taulaget.

Andreas på breen.

Det er så vakkert å skue utover. Det er fantastisk å være på en isbre, på Europas største isbre på fastlandet. Nigardsbreen er en av mange brearmer på Jostedalsbreen. Den kan gå så langt ned, fordi vinder og mye snøfall om vinteren bevarer isen også om sommeren.

Det er ganske tungt å gå oppover, synes jeg, men teknikken kommer ganske fort. Føreren stopper ved jevne mellomrom for at vi skal kunne ta bilder. Vi får ikke gå og ta bilder som vi vil. Det er viktig å ha fokus på vandringen og se hvor vi plasserer føttene.

Matpause

Endelig blir det matpause. Det er kaldt å sitte på isen, så vi sitter ikke lengre enn nødvendig. Det er flott å skue utover og oppover. Jeg kjenner jeg er glad jeg ikke skal gå lenger opp i dag. Og fra nå av blir det bare morsomt.

Våre breførere.

Nå blir vi ført inn i trygge sprekker, hulrom og i det spektakulære islandskapet.

Trygg sprekk.

Brevann sildrer

Fantastiske formasjoner

Andreas koser seg

Vakkert

Artemisia koser seg også på breen

Nede igjen

Så, da er brevandringen over. Andreas poserer på en stein, før vi går til båten. Det har vært en flott tur. Jeg er ganske fascinert av isbreer. I dette området kan man vandre på og se mange brearmer. I fjor gikk jeg på Svellnosbreen i Jotunheimen. Det var en adskillig mer krevende tur, siden det var ganske langt å gå for å komme opp til breen. Men det var utrolig flott der også. Vi vet heller ikke hvor lenge vi kan glede oss over disse isbreene. Med tanke på global oppvarming og klimamendringene som er i gang.

Jeg avslutter med et bilde av Breheimsenteret i Jostedal. Det er et flott bygg, som føyer seg fint inn i landskapet. Her finnes kafe, film, souvenirer og informasjon. Det ble åpnet ganske nylig.

Breheimsenteret i Jostedal

Dette er en reposting fra min gamle VGB-blogg, 2.august 2009. Portalen er nå nedlagt.

Jeg ble helt fortjust i Sara Stridsberg roman Drømmefakultetet og hennes evne til å skrive så intens om det vonde, det vakre, det mørke og det lyse i livet. I sin nyeste roman Beckomberga imponerer hun fortsatt, men tonen er roligere, formen mildere, struktur og komposisjon ryddigere og mer forutsigbar. Men så skriver hun om det nære, inspirert av sin egen familie, sin egen far, seg selv, om mentalsykehuset Beckomberga der hennes far var innlagt da hun selv var liten. Dermed så risikerer hun også mer.

Jackies far, Jimmi Darling blir innlagt på Beckomberga, et stort psykiatrisk sykehus i Stockholm. Jackies mor og far er skilt. Jimmie drikker for mye, han er alkoholiker, han ble syk. Datteren Jackie besøker faren ofte og bruker mer og mer tid på sykehuset. Hun trives der. Gjennom henne blir vi kjent med flere pasienter. Olof som har vær der nesten hele livet, som blir utskrevet til ingenting, et liv han ikke vil eller greier å mestre. Olof Palme besøker også sykehuset, der hans mor er innlagt i periode. Paul er en annen pasient, som har gjort noe fælt. Jackie blir en nær venn med ham. Vi blir også kjent med psykiater Edvard Winterson, som tar med seg pasientene, både Jimmie og kvinnen Sabina til fester utenfor sykehuset.

Vi får innblikk i Jimmies historie. Hans mor var også alkoholiker, og tok livet sitt. Jimmie har arvet det mørke. Han er også redd for at Jackie har arvet det. Men Jackie vil bare være hos faren sin . Kanskje kan hun redde ham? Han vil jo bare dø, og planlegger ofte å ta livet sitt, og ber dattera om hjelp til det.

En dyster stemning hviler over romanen. Det er for meg på grensen av hvor tungt jeg liker å lese, uten å bli for dyster selv. Jimmie har sine lyse øyeblikk, små smil, men for det meste er han deprimert, elsker å drikke, vil dø, greier ikke å elske andre mennesker, ikke nok. Jeg lurer på om han er dystymisk. Et menneske som ikke vet hvordan det er å være glad. Og Jackie, den lille jenta som bare vil være nær ham, som tror hun kan redde ham. Det er vondt.

Samtidig er det noe vakkert i alt, hennes kjærlighet, naturskildringene, følelsene, drømmene. Stridsbergs språk og skildringer, nydelige, gjør den store og hele forskjellen sammenlignet med mange andre romaner med lignende problematikk. Det er lyst og vakkert, det er mørkt og dystert, det er sorg og kjærlighet, savn og ensomhet. Det tristeste av alt er å lese om Olof, den siste pasienten, så totalt bunnløst ensomt kan et menneske være. Og slike som ham skrev de ut til en verden de ikke hadde en sjanse til å mestre, da institusjonene skulle bygges ned, da pasientene var såkalt friske nok.

Om kjærligheten skriver Stridsberg så innmari bra, i en passasje mellom Jackie, barnet, og Paul:

"Hvis kjærligheten er en sinnsykdom, må vi isolere den," sier han,- "det fins bare du, Jackie."

Hvis kjærligheten er en sinnsykdom, er Paul det sykeste mennesket jeg noensinne har truffet, og jeg er så redd for at han skal bli kurert. "Ikke vær urolig, baby",- sier han og holder hendene mine i en skrustikke over hodet, - "det går ikke an å bli frisk av dette her." ( s. 236)

Sara Stridsberg har tilegnet romanen til alle som var innom sykehusparken på Beckomberga i årene 1932 til 1995.

Hennes far leste manuset før hun sendte det inn og han godkjente alt hun skrev, har hun fortalt i et intervju.

Jeg tenker at det er veldig godt gjort å skrive en slik sterk utleverende roman, selv om vi ikke vet hva som er hentet fra hennes oppvekst og farens liv, og hva som er diktet. Uansett må det ha kostet. Jeg synes hun har greid kunsten å gjøre dette til en sterk og allmengyldig roman, uten at den bikker over i det sentimentale. Det er også et lite stykke psykiatrihistorie.

Romanen leste jeg ut i løpet av en dag, med nødvendige pauser. Stoffet er sterkt, men språket er så vakkert og historien så levende at jeg bare måtte lese videre.

Om forfatter Sara Stridsberg, f. 1972, HER Hun vant Nordisk råds litteraturpris for Drømmefakultetet (2007). Den har jeg blogget om HER

Forlaget om boka HER

Anmeldelser:
VG: Vellykket hyllest til et nedlagt mentalsykehus..

Intervju med Sara Stridsberg i Aftenposten om Beckomberga og sitt forhold til det, og skriveprosessen. Intervjuet av Finn Skårderud.
Intervju med forfatteren i Aschehougs Litteraturmagasin

Takk til forlaget for leseeksemplaret.

Foto: svd.se

Sara Stridsberg: Beckomberga, 341 s

Aschehoug 2015

Mor og sønn på fjelltur. (Artes bilder)

Mor på Styggebreen

Gjett om jeg både ble glad og overraska da min sønn på 17 år sa han ville bli med på fjelltur.:) Sist helg dro vi avgårde. Jeg sjekka yr.no i dagsvis for å finne bra nok vær til en kul fjelltur. Jeg tenkte som så at vi måtte finne på noen artige turer, så han fikk smaken på fjellets gleder. Galdhøpiggen er jo litt kult, tenkte jeg- så dit dro vi først.

Andreas har fått knyttet seg til taulaget.

Vi ankom Juvasshytta etter ei natt på Elveseter hotel i Bøverdalen. Det var lite overnatting å oppdrive, så det måtte bli hotell, men koselig var det.

Sola lå og lurte bak skyene, så alle var optimister med tanke på en topptur denne søndagen. Her ser du Andreas, min sønn, til venstre, knyttet sammen med 117 andre som skal opp samtidig med oss.

Andreas er klar for avgang.

Mat må man ha.

Det er ganske bratt mot toppen etter man har kommet over breen. Jeg synes det er tungt. Det er tyve kilo og ti år siden sist jeg gikk her, og astma har jeg også pådratt meg. Selv om jeg har slutta å røyke, sliter jeg i motbakkene.

Målet nærmer seg.

Jeg ber Andreas gå foran meg, ber ham gå til topps, ber ham få noen til å ta bilde av seg på toppen. Han vil vel helst ikke forlate meg, men jeg forsikrer ham om at det går helt bra, så da går han. Jeg vil at han skal ha gleden av å komme til topps på Norges høyeste fjell. Jeg har jo tross alt vært der før.

Endelig til topps!

Enn det da! Jeg klarte å komme meg til topps, med dårlig pust. Jeg hadde selskap av ei dame som slet med det samme. Hun sa at det var så urettferdig. Hun har ikke problemer med å gå lange turer, liker å gå lange turer, men i motbakkene sliter hun. Akurat som meg. Mannen hennes liker ikke å gå tur, men ble med på turen for hennes skyld, og han måtte vente på henne hele tiden. Ingen problemer med pusten der i gården.

Ja, så vi som sliter med pusten i motbakker, skal være stolte av å greie å komme oss til toppen av Norges fjellheim.

Andreas on the top of Norway!

Andreas er også kry av å være på toppen av Norge. Kult!

Enda et skrytebilde! Ja, jeg synes det er deilig.

Folk kan si hva de vil om denne toppen, men det er utrolig fint å skue utover fjell i øst,vest,sør og nord. Her står og går man litt i kø, hvertfall en slik søndag, men gledelig er det likevel å ha nådd til topps. Min pause varte ikke lenge før vi måtte gå nedover igjen, Dvs jeg akte meg der det var snø og frydet meg som en liten unge.

Andreas skuer utover og koser seg.

Tåke

Nedover går det mye raskere. Men vi må vente en stund før alle har funnet sine plasser ved tauet.

Ganske bratt nedover.

Våre guider var flotte turledere. Dan, til høyre, er fra Nepal. Han har vært 8 ganger på Mount Everest. Han kalte Galdhøpiggen for Norges Mount Everest. Og så hjalp han meg med sekken et stykke mot toppen, noe jeg satt umåtelig stor pris på.

Våre kjekke breførere og guider.

Dette er en resposting fra et eldre innlegg på min VGB-blogg , 2.august 2009

Samia Yusuf Omar var ei talentfull jente fra Somalia, som bare ville løpe og vinne. Hun løp for frihet og mot undertrykking av kvinner og menn i landet sitt. Italienske Giuseppe Catozella har skrevet romanen om hennes liv. Det har han gjort på en fremragende måte. Boka om Samias oppvekst, løpingen, OL-drømmene, flukten/reisen til Europa som tok livet av henne, er rørende og sterkt. Et viktig dokument om en virkelighet mange helst vil stenge ute.

Samia vokser opp i Mogadishu i Somalia sammen med søsken og foreldre. Det er krig i landet. Den fundamentalistiske gruppen al-Shabaab vokser seg stadig sterkere. Samias beste venn Ali tilhører en annen klan, noe som etterhvert fører til store utfordringer for dem begge. Imens tar Ali på seg jobben som trener for Samia som elsker å løpe. De er åtte år gamle. De blir ti. Årene går. Samia vinner flere løp, og blir nasjonal vinner. Drømmen og målet et OL i Beijing i 2008 og OL i London i 2012.
Hun blir plukket opp av Olympiakomiteen, og får stille i Beijing. Men hun har ingen sjanse der, noe komitelederen forberedte henne på. Samia og det somaliske landslaget har ingen ressurser. Samia er fattig, får ikke spist nok mat, får ikke trent nok under kyndige trenere, får ikke bygget muskler, har ikke gode nok sko og klær.

Forholdene i Somalia blir stadig værre, og hun som jente får ikke trene ute i dagslys uten burka. Hun smugtrener om natta i mørket. Flere og flere flykter fra landet, men hun vil være. Hun vil kjempe for landet sitt, for frihet, med løpingen som våpen. Men hvor lenge greier hun det?

Hennes søster flykter og greier det, og bosetter seg i Storbrittania og senere Finland. Samia blir kjent med en amerikansk journalist som hjelper henne å flykte til Etiopa hvor hun har ordnet en trener til henne. Men siden Samia ikke har lovlige papirer kan han ikke trene henne likevel. Det blir dager, uker, måneder i fattigdom og elendighet. Hun bor i en liten leilighet sammen med mange andre jenter. Hun er i ferd med å miste håpet, og bestemmer seg til slutt for å flykte til Europa hun også. Det er eneste måten hun kan virkeliggjøre sin drøm omå få delta i OL i London på. Hun skjønner at hun ikke kan løpe for frihet hjemme, hun betyr ingenting for landet sitt.

Beskrivelsen av flukten gjennom Etiopia, Sahara til Libya er hjerteskjærende. De blir trykket sammen på trange lasteplan, og blir lurt gang på gang. Den pengesummen de betalte for en reise til Europa øker mange ganger. Stadig nye smuglere skal ha penger av dem for at de skal få komme videre. De får ikke ha med seg mer enn en liten plastpose med ting. De får minimalt med vann og mat. De lever under farlige og umenneskelige forhold i uker, måneder, mange dør underveis. De blir som dyr.

Enkelte ting har brent seg fast. Mannen som døde av kvelning fordi munnen ble så full av sand i Sahara at en sandpropp stengte for luftveiene. Den gamle damen som falt av lasteplanet og ble igjen i den brennende heten. Alle menneskene i flukt presset sammen i trange rom nesten uten luft, stanken av spy og avføring, gammel svette, angst. Trusselen om å bli voldtatt hvis de ikke betalte for seg.

Samia kom seg til slutt på en båt til Italia. Lampedusa. Men båten fikk motorstopp, og hun og flere hoppet i havet, og mistet livet. Like før målet sitt døde Samia.

Dette er rystende lesing. Det er rystende å lese om forholdene i Somalia, om undertrykkingen, krigens vold, men mest av alt er det rystende å lese om menneskesmuglingen og flukten og hva disse menneskene som fortvilt forsøker å kjøpe seg en billett til friheten utsettes for. Jeg fatter fortsatt ikke at mennesker kan bli så onde, så griske. Menneskesmugling er ondskap satt i system. Kynisme på sitt mest brutale. Det er en skamplett på vår jord. Og derfor er det så viktig at det kommer slike bøker. Mens flyktningestrømmen stadig øker, og båtlass på båtlass ankommer Europa, hvis de ikke forliser underveis, og vi lukker øynene, snakker om å begrense innvandringen, snakker om å stenge grensene- dør mennesker. Da dør mennesker som Samia. Det eneste hun ville var å løpe. Det eneste de ønsket var en liv i frihet til å leve ut sine drømmer, spise seg mette, leve uten frykt for terror og død.

Ikke si at du er redd er en bok som vil sitte i meg i lang lang tid. Som også Simon Strangers De som ikke finnes og Barsakh gjorde. Somaliske flyktinger har jeg møtt en del gjennom jobben min, men jeg har visst veldig lite om landet deres. På nyhetene ser vi jevnlig innslag om båtflyktninger i Middelhavet, på vei til Spania, Italia eller Hellas. Men det er langt borte fra oss her i nord. Boka gir oss et levende bilde og innsikt, mye mer enn det flyktige nyhetsinnslag kan gjøre.

Giuseppe Catozzella har skrevet en viktig bok, en dokumentarroman, som er solgt til 16 land, så langt. Boka skal også filmes. Han har blant annet hatt flere samtaler med Samias søster Hodia som bor i Helsinki før han skrev denne boka.

*NRK sin anmeldelse og omtale av boka HER De nevner også Simon Strangers bok De som ikke finnes, som jeg også tenkte på under lesingen av denne boka. Barsakh er også verdt å lese. De er ungdomsromaner med samme tematikk. Mine omtale finner du HER
*Anmeldelse av Ikke si at du er redd i DN

Video med og om Samia , Somalias OL håp!

Takk til forlaget for leseeksemplaret!
Forlagets omtale HER

Forfatteren Giuseppe Catozzella og den italienske versjonen av boka. foto: gioianet.it

Giuseppe Catozzella: Ikke si at du er redd, 248 s

Pax 2015

Februar er på hell, og jeg oppsummerer i Gullseierrus etter herrenes stafettseier i går og dobbelt norsk for Johaug og Bjørgen på tremila i dag. Fantastisk! Og at det er så mange trøndere blant dem er jo ekstra stas. Tre av de fire gullgutta i går er trøndere bosatt i Trondheim, som meg! Juhuuuuu! Det må være lov å være aldri så lite patriotisk stolt? Nuvel- jeg er ingen sportslave selv om jeg synes VM på ski er spennende (når vi gjør det godt;)), og jeg får absolutt tid til å lese imellom. I februar har jeg lest 9 bøker, og det er ganske bra på tross av at Garcia Marquez sin selvbiografi tok masse av lesetiden.

Pus troner over mine Bøker lest i februar (samt Marianne Næss`Bare et menneske) Neste bok heter kanskje Bare en katt?

Sannheten og andre løgner av Sascha Arango- krim/thriller, leseeksemplar. Tyskland, 2015, debutant
Zack av Mons Kallentoft og Markus Lutteman - krim, Sverige, leseeksemplar, 2015
Bare et menneske av Kristine Næss - 2014, lånt på biblioteket
Bare et barn av Hanne Kristin Rohde - 2015, krim, leseeksemplar,Sverige, Oslo
Leve, for å fortelle av Gabriel Garcia Marquez - selvbiografi, lesesirkel, kjøpt, Colombia, frahylla
Alle utlendinger har lukka gardiner av Maria Navarra Skaranger - 2015, debutant, leseeksemplar
Beckomberga av Sara Stridsberg - 2015, Sverige, psykiatri, leseeksemplar
Ikke si at du er redd av Giuseppe Catozzella - Somalia, Libya, Etipoia, 2015, leseeksemplar
Mingvasevann av Cecilie Cottis Østreng - 2015, dikt, fått av Beathe Solberg

Leser nå : ***Kaoshjerte av Lise Grimnes - debutant, 2014, fantasy/ungdom, bok fått av forfatteren (omtale kommer, leses ut i løpet av søndagen.

Totalt 9 bøker!

3 krim/spenning, 1 lyrikk, 1 dokumentarroman, 1 selvbiografi, 2 debutanter,3 norske utgitt 2015, 6 leseeksemplarer, 1 fått av medblogger , 1 lånt på biblioteket, 1 kjøpt/1 fra-hylla, 1 lesesirkelbok

Land besøkt: Tyskland, Sverige (2), Colombia, Somalia, Libya, Etiopia

I forhold til årets mål, så er 1 hyllebok lest (Å leve for å fortelle) Den deltok jeg også med i Moshonistas lesesirkel februar , tema: Herrer med bart. Interessant, men akk, krevende lesing, så det tok sin tid å fullføre.
3 norske bøker utgitt 2015 (Skaranger, Rohde og Østreng)
Jeg tror Skarangers Alle utlendingar har lukka gardiner, kommer til å blir en omdiskutert og aktuell bok i forbindelse med Bokbloggerprisen neste år når den tiden kommer. Vær obs! Bør leses!

Avbrutt: Jane Austens Overtalelse.

* Beste roman: Beckomberga. Solid skrivekunst, gripende, vanskelig å legge fra seg.

* Beste dokumentarroman:Ikke si at du er redd . Utrolig sterkt om den somaliske jenta som bare ville løpe og så frem til OL, men som endte opp som død båtflykting i Middelhavet. Jeg får gåsehud enda bare jeg skriver om den.

* Beste fornøyelige og spenningsbok: Sannheten og andre løgner. En aldri så liten lesefest!

* Beste debutant: Her er det to kandidater, en norske og en utenlandsk. De er så forskjellige at jeg gir begge prisen. Sascha Arango og Maria Navarro Skaranger .

Mest krevende: Å leve, for å fortelle. (men likevel bra, og jeg er glad jeg leste den)

Jeg vil ikke dele ut prisen for de dårligste, men den som tiltalte meg minst var faktisk Mingvasevann. Her var det enkelte fine språkpartier, setninger, bilder- men all over ga den meg lite, dessverre.
Zack strevde jeg også med i forhold til å opprettholde engasjementet hele veien, men jeg leste den ut og synes den har brukbar spenning på slutten, samt at jeg fikk sans for Zack og co på en måte. I ettertid tenker jeg at det er de mange ofrene som ble så massivt, at jeg ikke ble nok kjent med dem til å føle noe for dem. Personene ble for ovefladisk beskrevet, for mye ytre action- for mange personer- for mye vold- og det tiltaler ikke meg noe særlig.

Litterære arrangementer: Krimbokbad med Kagge forlag på Bær&Bar, Trondheim.

Mammutsalget har også vært! Kjøpte noen bøker. Kokebøker for det meste, og et par biografier og en krim.

Jeg har også vært på #Tvanglesekafe for meg selv i avdeling Trondheim.

Ha fortsatt en god helg!

Herlige dyktige Therese Johaug seirende inn til gull på tremila. Foto. Adressa.no

Petter Northug spurter inn til gull på Herrestaffeten Falun 2015 foto: Langrenn.com

Tar han gullet på femmila søndag?

av Lise Forfang Grimnes. Medblogger. Blogger Lise nå? Ikke så mye. Hun har skrevet sin første roman, en ungdomsroman, i fantasyfeltet. Urbant og mystisk. Jeg har kommet godt i gang, og synes historien er spennende.

Foto: Lisegrimnes.no

Fra forlaget om boka:
Minja er seksten år og våkner forslått og uten hukommelse i blokka hjemme på Stovner. Hun drømmer om hender som trekker henne ned i en myr, om jenter med kuhaler, om en mann vakker som stjernehimmelen - og plutselig husker hun prisen for å ha besøkt sin forbudte mormor den sommeren: Å miste bestekompisen Josef for evig og alltid.

"Kaoshjerte" er en fortelling som balanserer mellom urban virkelighet og mystikk, og som henter inspirasjon fra norsk og persisk kulturarv. Boka handler om vennskap, røtter og det å ha tillit til seg selv.

Mer HER

Smakebit:
Senere den kvelden var vi på taket. Jeg tegnet Josef som lå på en madrass og stirra opp mot stjernene. Den forbudte stigen som tok oss over balkongen til Josef og opp på taket, var en fin ryggstøtte.
- Man skal ikke være redd for mørket og natten, sa Josef pluselig. - Det er bare en annen måte å være i verden på. ( s. 70)

Da ønsker jeg dere en fin søndag, og ønsker dere å ta en titt på andre smakbiter i dag, i mellom VM på ski og kampen om gullet (blir det svensk eller norsk på femmila i dag mon tro? Jeg tipper selvsagt trøndersk.;) )- så kan dere kikke inn i bloggen til Mari, Flukten fra virkeligheten!

Heia Petter! Kungen av Falun!

OPPDATERT, kveld : Jeg leste ferdig boka under titting på femmila i Falun, og etterpå. Innspurten på skiløpet var veldig spenennde og at Petter spurtet seg inn til VM-gull var helt rått!

Kaoshjerte var også spennende helt til siste slutt. . Det ble mer eventyr/fantasy etterhvert og en fin utvikling. Jeg likte boka veldig godt og anbefaler den videre. Omtale kommer senere.

Til orientering så ble jeg spurt av Lise Grimnes på e-post om jeg ønsket et eks av boka, og det takket jeg ja til. Jeg angrer ikke. Ikke annet enn at jeg kunne lest boka før.
Jeg har ellers ikke noe personlig forhold til Lise Grimnes annet enn at vi har vært en del av et norsk bokbloggmiljø.

Finne ly av Aina Basso

Vårens andre samlesing av nominerte til Bokbloggerprisen 2014 er i gang. Jeg reposter derfor mitt innlegg, klippet ut fra et samleinnlegg, om denne romanen som jeg likte veldig godt, i forbindelse med samlesingen.

Eget foto.

Jeg var så heldig å høre Aina Basso snakke om boka si sist høst. Det under Litterær Hagefest i Adrianstua i Trondheim. Her leser hun fra boka si som enda er løse papirark.

I går kveld leste jeg den ferdige boka. Og jeg ble også der veldig berørt. Aina Basso skrev en sterk roman, Inn i elden, om hekseprosessene i Finnmark for få år siden. Finne ly har romanifolket som tema. Det virker som historikeren Basso har et spesielt hjerte for de som ble utsatt for overgrep og ondskap av folk og myndigheter i vårt land. Å skriver romaner om tematikken levendegjør historisk kunnskap som kan nå ut til mange flere en de som leser historisk sakprosa.

I Finne Ly møter vi Hanna av taterslekt som rømmer fra tukthuset hvor også hennes mor sitter. Hanna finner veien til en gård med to voksne sønner og deres far; gamlingen, hvor hun får jobbe. Vi følger Hanna i hennes dager der og hvordan hun etterhvert blir en kjær del av familien, men også en kilde til konflikt mellom brødrene. Harald får seg jobb og blir mye borte, mens Johannes , Hanna og gamlingen er på gården. Johannes er av mildere sort enn den harde og barske Harald, og sliter med undertrykt sjalusi og ulmende mørke som til tider blir ganske svart. Hanna blir på en måte veldig glad i alle tre. Men en dag stå tiggere på døra, og da starter dramaet for alvor.

Skiftet av synsvinkel mellom to fortellerstemmer; Johannes og Hanna i jeg-form, forvirret meg noe i starten, da det ikke var naturlige tydelige skifter, men etterhvert som jeg ble mer kjent med dem skjønte jeg det raskere. Uansett var dette en bok jeg forsøkte å lese sakte. Både fordi språket til Basso, som er poetisk og vakkert innbyr til det, med nydelige naturskildringer, men også fordi det var mye "tenkeluft" mellom de korte kapitlene.

Finne Ly er også en bok jeg anbefaler varmt. Den er lest på en kveld, hvis du vil. Tematikken er også høyaktuell i dag med stadige debatter om romfolket, tigging, og hvordan vi bør, skal og virkelig behandler dem.

Mer om boka fra forlaget HER.
Andre bloggere:
Tine, Lesmye, Merete Granlund, Elin avenannenverden, Bokstavelig talt, Min bok- og maleblogg, Beathes bokhylle

Og flere blogginnlegg finner du linker til i Norske Bokbloggeres felles samlesingsinnlegg HER

Jeg har omtalt Inn i elden HER

Fra boka Finne ly

Aina Basso: Finne ly, 248 s

Samlaget 2014

Leseeksemplar

Jeg ble inspirert av Bokelskerinnens spådomsinnlegg om nominasjoner til Rivertonprisen som offentliggjøres i morgen under Krimfestivalen i Oslo, og ble kallet fra mitt indre dyp til å gjøre det samme.

En av mine favoritt krimforfattere i 2014

Mine favoritter:

Djevelanger av Frode Granhus

Granhus sin tredje krim om Rhino Karlsen, og hans femte krim totalt. Like mye en psykologisk thriller som en krim, kompleks, overraskende, spennende så det holder, med eksotiske skildringer fra vakre ville Lofoten.

Mitt blogginnlegg

Gapestokk av Monika N.Yndestad

Yndestads andre krim om journalisten Alice Bratt. I denne boka er hun ute i hardt vær og blir selv utsatt fra pressens nådeløse gapestokk, etter å ha blitt tatt for bilkjøring i ruspåvirket tilstand. Det er bare det at Alice ikke husker noe selv..

Spennende og samfunnsaktuelt om medias makt, velskrevet.

Mitt blogginnlegg

Den 13.disippel av Tom Egeland

Egelands femte roman om albinoen Bjørn Beltø skuffet absolutt ikke denne gangen heller. Kompleks thriller tuftet på gamle bibelmysterier, velskrevet, tankevekkende, fornøyelig.

Mitt blogginnlegg

Ren samvittighet av Jan Mehlum

Sosiologen Jan Mehlum skriver solid krim med snert, med samfunnsaktuelle temaer. Den rufsete advokaten Svend Foyn og bikkja Hulda er blant mine favoritter i Krimverdenen. Ren samvittighet handler om unge jenter, overgrep, selvmord, en pastor.. Dette er Foyns vanskeligste sak noensinne, og en Mehlums beste bøker.

Mitt blogginnlegg

Nå skal det sies at to- tre av mine favoritter har vunnet før, Chris Tvedt, Jan Mehlum og Tom Egeland, men det er likevel ikke helt umulig. Hvis det taler mot deres sak, så er Frode Granhus kanskje den mest aktuelle kandidaten i tillegg til Monika Yndestad, eller en av de andre kvinnene nevnt under her.

Andre hete tips:

Chris Tvedt og Elisabeth Guldbrandsen kom i fjor ut med Djevelbarn, en spennende krim med Edvard Martre som har blitt degradert til å jobbe med forsvunne asylbarn. Jeg er midt i lesing av den boka, og synes den er spennende, selv om jeg nok likte bøkene om Mikael Brenne bedre. Jan-Erik Fjell skrev sin fjerde krim om Anton Brekke i fjor; Rovdyret, som absolutt kan være en kandidat til en nominasjon. Sonja Holtermans Frostgraven kan være en kandidat. Kvinner har vært i mindretall blant nominerte og vinnere, så hvis det blåser den vinden kan også Jorun Thørring være en het kandidat med Mørketid, skjønt personlig synes jeg ikke det er hennes beste bok om Aslak Eira.

Andre aktuelle kvinner som har fått gode kritikker er Monika Kristensen og Trude Teige, men deres bøker fra 2014 har jeg enda ikke lest. Det bare aner meg at de kan være hete kort.

Tvi tvi, og lykke til!

Den som lever til i morgen får se.;)

Pstt.. ellers skulle jeg gjerne vært på krimfestivalen, men får nøye meg med livestreaming når jeg har tid, i år som i fjor.:)

Det bergenske forfatterparet kom i fjor med sin tredje krim om Kripos-etterforsker Edvard Matre i hovedrollen.Jeg likte veldig godt de to forrige; Av jord er du kommet og Den blinde guden. Djevelens barn var absolutt leseverdig, men den fløt ikke like lett som de tidligere, og hang ikke like godt sammen, etter min mening.

Fra forlagets omtale:
I den første boken om kripos-etterforskeren Edvard Matre (Av jord er du kommet) til tok Edvards kjæreste Victoria livet av mannen som hadde myrdet hennes venninne, og fikk hjelp av Edvard til å kvitte seg med liket. I avslutningen av bind to, Den blinde guden, reiste Victoria tilbake til Bergen og tilstår drapet.

Djevelens barn starter med at saken mot Victoria blir henlagt etter bevisets stilling. Edvard har så vidt unngått å få avskjed på grått papir for sin delaktighet, men er blitt forflyttet til en nyopprettet avdeling som skal følge opp forsvunne asylbarn. Alt Edvard ønsker er å få sin gamle jobb som drapsetterforsker tilbake, men en dag dukker en bekymret ung kvinne opp på kontoret hans. En tretten år gammel gutt er forsvunnet fra mottaket hvor hun jobber, og ingen synes å bry seg. Motvillig begynner Edvard å kikke nærmere på saken. Ganske raskt skjønner han at noe er veldig, veldig galt.

I Bergen klarer ikke Victoria å leve med sin egen skyldfølelse. Hun er besatt av tanken på å finne identiteten til mannen hun tok livet av. Etter hvert får hun hjelp av den nylig pensjonerte politimannen Preben Jordal som heller aldri har klart å slippe saken. Men det er ikke ufarlig å avdekke historien om en morder. Selv om fortiden er begravd, betyr det ikke at den er død … Mer HER

Denne boka består av to deler. Prologen forteller oss om to små brødre. Edvard Matre begynner å undersøke en sak om to forsvunne brødre , asylbarn. Det lokale politikammer har ikke ressurser eller interesse av å etterforske saken. Men Edvard vil ikke gi slipp. Etter en stund blir han beordret til Bergen for å etterforske et drap på en eldre mann, som viser seg å ha en forbindelse til kjæresten Victoria. Edvard får problemer med å bevare sin profesjonalitet, igjen.

På et underlig vis knyttes disse to sakene sammen, og det er her jeg synes det halter litt. Både i sammensying, og troverdighet. Jeg liker imidlertid Tvedt og Gulbrandsens måte å skrive på. Tvedt har vist seg som en solid krimforfatter med bøkene om advokaten Mikael Brenne. Ja, jeg likte faktisk de bøkene bedre enn bøkene om Edvard Matre, og de to første om Matre bedre enn denne. Og som sagt, haltet det litt her og der i Djevelens Barn, og jeg var ikke like engasjert hele veien. Jeg hadde nok også forventet mer fordypning i tematikken om de forsvunne asylbarna. Nå skrapes det på overflaten - og den egentlige historien virker mest å handle om Edvard Martres forhold til Victoria, og hans problemer med jobben som følge av dette.
Jeg ante dessuten svært tidlig hvem som sto bak noen av drapene som skjer utover i boka. Mer går det vel ikke an å si uten at jeg røper for mye.

Jeg har tidligere blogget om:
Dødens sirkel (Mikael Brenne)
Av jord er du kommet ( Edvard Matre)
Den blinde guden (Edvard Matre)

Andre bloggere om Djevelens barn:
Tine sin blogg, Bokbloggeir, Heartart, Medbokogpalett,

VG

Boka har jeg lånt på biblioteket.

Forfatterparet . Foto. VG.no

Chris Tvedt & Elisabeth Gulbrandsen : Djevelens barn, 335 s

Cappelen Damm 2014

Lars Lenth er et nytt litterært bekjentskap for meg. Han har visstnok skrevet flere bøker, sakprosa og skjønnlitteratur, som Den norske pasienten, som jeg i det minste har hørt om. Lenth er også kjent som fluefisker, blant annet sammen med Bård Tufte i NRK-serien på fisketur, og han har vært musiker i programmet Åpen Post. Jeg vet ikke hvorfor Lenth har skrevet denne miljøthrilleren om en kynisk oppdrettsnæring, men ut fra hans interesse for natur og fluefiske antar jeg det ligger en genuin økologisk interesse bak, ikke kun pur skriveglede. Selv om det er helt tydelig at det også ligger bak. Maken til morsom, spennende og velskrevet roman i denne genren skal man lete en stund etter.

Brødrene Vega består av Torvald, Einar og Gunnar. Torvald og Gunnar driver et oppdrettsanlegg utenfor Brønnøysund, mens Einar er politimann, med askjer i anlegget. De tre Vega-brødrene har tjent seg søkkrike. Gunnar driver også med tvilsom turisme for utlendinger som vil jakte på nordiske ville dyr. Hovedaksjonær Axel Platou sitter i Oslo, og blir nervøs da en av merdene blir sprengt av en miljøterrorist. 200 000 laks er på flukt ut i fjorden.
Platou ber sin gamle venn Leo Vangen, nå advokatfullmektig, om å ta turen opp til Brønnøysund for å sondere terrenget, luske rundt og prøve å finne ut av hva som skjer.
Vangen sier motvillig ja, men får godt betalt og alle utgifter dekket og reiser med Widerøeflyet direkte, i laber valiumrus.
Vangen blir snart kastet inn i en sak med flere forviklinger og store konsekvenser. Det blir begått alvorlig miljøkriminalitet ved anlegget. Noen skyr ingen midler for å tjene penger, holde utgiftene nede og begå ulovligheter. Anleggets marinbiolog Liv Kongevold har moralske kvaler, og lekker informasjon til sin venninne, dyrevernaktivisten Erna Solbakken, som igjen har hyret miljøaktivister fra Oslo. I tillegg møter vi andre sære skruer i byen , men også innerst i en fjordtarm.

Lenth skriver særdels godt , lett og flytende, også om hva oppdrettsnæringen bruker av midler for å fjerne lakselus, om hva foret består av, hvordan det produseres, om konsekvensene, og problematiserer en næring i stor vekst som vi vet altfor lite om de langsiktige konsekvensene av, mens både politikere og andre tier.

Det er ting jeg begynner å undrer meg over, som om Arne Hjeltnes virkelig skal ha dratt på en ren markedsføringsturne til utlandet for å selge inn norsk oppdrettslaks for gode honorarer. Leser jeg nøye så ser jeg jo at det er romanfigur Axel Platou som står bak, så da er det nok fiksjon, men hva om våre kjendiser virkelig brukes slik? Hvem vet.. Jeg undrer meg noen ganger over hva som er fakta, og hva som er fiksjon . Mye av det som skrives gjør meg nysgjerrig på å finne ut mer, men vil jeg finne sannheten noe sted? På hjemmesiden til forfatteren ligger det noen artikler om miljøgiftene som nevnes, så dette er nok basert på reelle kilder. Noen vil nok hevde at mye av dette har en slagside til miljøforkjempere som overdriver og er mot hele næringen, som for eksempel bransjemagasinet Ilaks gjør i sin anmeldelse av boka her. Men noe annet er det vel ikke å vente fra den kanten.

Å problematisere forholdene i norsk oppdrettsnæring er nok å be om juling. Det kan man ane hvis man har fulgt med i media om tematikken. Kritiske røster blir kjapt sablet ned med at alt er under kontroll, fisken er næringsrik og god, den er ikke full av miljøgifter som noen påstår, den ødelegger ikke den naturlige fiskebestanden etc etc..selv om lakselus og rømminger er problemer de ikke kan nekte for. I mitt hjemfylke så står oppdrettsnæringen høyt i kurs. Her finner du noen av landets største oppdrettskommuner. Og vi prøver å følge med.

Foruten miljøtemaet, så er boka fantastisk velskrevet og morsom. Lenths penn flyter godt og lett, replikker og situasjoner sitter som skudd, karakterene er godt tegnet, om enn karikerte, men det er en del av pakka som denne boka er. Det er helt tydelig at forfatteren bobler over av frodig fantasi. Jeg hadde også glede av de popkulturelle og litterære referansene boka er krydret med. Her harseleres det også over gamle avdanka skukkete artister fra 70-tallet som gjør comeback på norske festivaler blant annet. Bee Gees og Bruce Springsteen er artister som ofte nevnes. Men i andre sammenhenger enn festivaler.

Uansett hvilket forhold du har til norsk oppdrettslaks, så er denne boka en fryd å lese. Og er du som meg, opptatt av både miljø, naturvern og ren mat, mister du kanskje enda mer lyst til å spise norsk oppdrettslaks.

Her er en liten smakebit fra boka siden det er søndag:
"Den unge mannen kjente hvordan kinnene glødet, hvordan det knyttet seg i magen og kriblet i huden når han tenkte på det. Han prøvde å skyve det bort, forsøkte å fokusere på den dramatiske naturen rundt ham, på eventyret som lå foran ham, men var ute av stand til å styre tankene over på noe annet. Den gamle helten Frederic Hauge i Bellona hadde kastet islenderen og soldt rumpa si til oppdrettsnæringen for en tier. Nå satt han i dress og slips og bablet om Tesla-biler mens de norske fjordene var i ferd med å maltrakteres for godt av en gjeng skruppeløse vandaler.
Noen måtte ta grep.
Noen måtte sette laksene fri.
Den spedbygde gutten ble varm innvendig når han tenkte på alle fiskene som nå var på rømmen. han hadde befridd dem fre et grusomt og uverdig liv i fangenskap, og samtdig påført NorFish et betydelig økonomisk tap. (s.24)

Takk til forlaget for leseeksemplaret.
Mer info om boka fra forlaget HER
Lars Lenths hjemmeside Forfatteren er født i 1966. Mer om ham og forfatterskapet på wikipedia

Anmeldelser:
Aftenposten

Foreløbig ingen bloggere som har omtalt boka, som jeg kan finne..

Boka har også mye til felles med Kjell-Erling Bardals Et blått sjal av bly som kom i fjor. Da med tanke på den sprelske humoren, fantasien, saftige replikkene, situasjonskomikken, bildene jeg får i hodet, nord-norsk spenningsdrama (Bardals eventyr befinner seg i nabokommunen Sandessjøen). Likte du den , liker du nok denne. Liker du denne, liker du antagelig Bardal roman også.

Lars Lenth: Brødrene Vega, 296 s

Kagge forlag 2015

Vil du lese smakebiter fra andre bøker, ta en titt inn i Maris blogg Flukten fra virkeligheten da vel. Ha en fin søndag::)

Oliver Twist av Charles Dickens er en del av vår verdensarv, verdenslitteraturen. Det kan jeg forstå. Historien om den lille fattige foreldreløse guttens tornefulle vei gjennom barndom og ungdom, er gripende og tåler tidens tann. Selv om jeg har sett både filmer , teater og muligens musicals av denne opp gjennom, var det noe spesielt å lese/lytte til boka. Ja, jeg lyttet meg gjennom en lydbokutgave jeg kjøpte på salg hos Lydbokforlaget i 2013, så denne har faktisk ventet en stund. Og da Lines lesesirkel har den som månedens 1001-bok , passet det jo veldig bra å dra den frem fra glemselen.

Fra tanum.no:
Klassisk historie fra 1800-tallet om den foreldreløse Oliver Twist. Etter lang mishandling rømmer han til London, der han havner hos kriminelle. De planlegger å ta livet av ham for han bærer på en hemmelighet som ikke en gang han selv er klar over. Ved hjelp av gode venner finner han tilslutt kjærlighet og trygghet.

Jeg lyttet ut boka på en dag. Jeg startet med den da jeg kjørte på jobb ut i bygdenorge torsdag, og fortsatte på hjemturen. Siden den var så spennende, og jeg bare måtte høre videre, brukte jeg kvelden på å lytte den ferdig. Den er bare på litt over fem timer, så det var ikke noe problem. Spesielt fordi historien er godt bygd opp, Det er levende karakterer, enkelt og humoristisk språk i alt den triste, og oppleser Stig Henrik Hoff leste utrolig godt. Han tok seg god tid til pauser mellom kapitlene, så man fikk tid til å tenke, og leste sakte nok som passet denne teksten veldig godt. Vanligvis liker jeg ikke at det går tregt på lydbok,men her var det viktig at det ble lest sakte nok, for å få med seg Dickens tekst på en god måte. For det er den verdt. Jeg liker også det gammelmodige språket.

Nå er det to-tre dager siden jeg lyttet til boka, og da begynner ting å få litt avstand. For meg passer det best å skrive om bøker jeg leser, ganske raskt, helst dagen derpå, så ikke andre bøker tar plassen fremst i hjernebrasken. Jeg merker at jeg derfor har litt vanskelig for å skrive om denne boka, annet enn det inntrykket jeg sitter igjen med som er veldig godt, og at jeg anbefaler boka videre. Gjerne på lydbok.

Olivers skjebne som fattiggutt under forpleining av griske fosterforeldre var tragisk lesing. Det samme hvordan fattigvesenet forholdt seg til gutten. Vold og mishandling hvor enn han dro. Ikke rart at gutten rømte til London. Men han fikk det ikke bedre her under i starten, da han fikk nye "venner" som var kriminelle. Og som også prøvde å tvinge ham til å bli tyv. Men dette lå ikke for Oliver. Han overlevde flere trusler mot alle odds, og rettferdigheten skjedde fyllest, heldigvis. Det fantes også snille mennesker på Dickens tid som fikk godt for gutten.

Foruten den dramatiske historien om fattiggutten, får vi et innblikk i de sosiale forholdene på Dickens tid i England. Heldigvis har verden gått fremover, i alle fall i Vest-Europa. Vi har fått FNs barnekonvensjon og menneskerettighetskonvensjon, selv om den nok ikke beskytter alle barn i verden i dag.

Om Charles Dickens, f.1812, d. 1870 på Wikipedia HER . Om Oliver Twist på Wiki HER

Flere innlegg i Lines Lesesirkel etterhvert...

Lydboka er kjøpt.

Foto: bbc.co.uk

Forfatter:	Charles Dickens
Innbinding:	Lydbok-CD
Utgivelsesår:	2006
Innleser:	Hoff, Stig Henrik
Spilletid:	5:12
Forlag:	Lydbokforl.

Det brenner i meg som leser, som sviende kløende helvetesild kanskje, nei, mer den indre smerten, så vondt er det å lese Karin Fossum når hun herjer slik med disse vanskeligstilte hovedpersonene sine, og med barna deres. Innimellom synes jeg Fossum var slem, en riktig slem forfatter som skriver som hun gjør. I Helvetesilden er hun tilbake til de scenariene hun kan så godt, og denne boka er meget godt skrudd sammen. Jeg lever meg inn i karakterenes liv, slik bare hun kan tegne dem, og blir revet med fra første side og det holder hele boka ut.

Fra forlaget om boka:

Femte juli 2005, varmt.
Kvinner og barn glødet, mennene visste bedre og holdt seg i skyggen, med bremmen ned foran øynene. På jordene oppe ved Skarven, nede i et lite dalsøkk med en klynge av sorte graner, sto en gammel campingvogn fra Fendt med rust omkring vinduene. I et vindu en fillete gardin, noen insekter hadde latt seg fange og lå døde i nettet av nylon mellom tette, fine tråder og hvite blonder. Rett innenfor døra lå barnet, en unge på fire-fem år. På en smal sofa under vinduet, en voksen kvinne. I munnviken hadde hun en stor flenge, der blodet hadde silt nedover haken. Overbetjenten sto i døra, hjertet hamret.
Vogna var i dårlig forfatning, kunne de virkelig ha bodd her disse to, moren og barnet, nei, han trodde ikke det. Kanskje var de bare sammen for å leke en lek. På tur over jordene i det vakre været, og der sto det vesle, rustne huset. I natt skal vi sove ute i en vogn!
Vestover lå Geirastadir, østover lå Haugane, men altså her, i den svarte treklyngen, moren og barnet. Sejer gikk inn. Adrenalinet gjorde ham tørr i munnen. Han skrittet over barnekroppen, passet på og ikke trå i blodet, fikk øye på en kniv som lå på gulvet foran benken. En kniv med treskaft og nagler, og et langt, smalt blad, en slik man brukte til å filetere med, kjøtt eller fisk. På det blanke bladet, render av blod, det hadde rent i strie strømmer og det luktet rått. På benken, en håndveske med en lommebok, den var rød med mange rom. En ryggsekk og en halvspist pizza, litt klær i en hylle. I lommeboka, tusen kroner i kontanter.

Handlingen i romanen følger to alenemødre, Mass og Bonnie, og sønnene deres fra desember til juli i 2005. Femtiårige Mass lever alene med sønnen Eddie som er i begynnelsen av tjueårene. Eddie er svært overvektig, og han er trygdet uten noen spesiell diagnose. Dagene går med til kryssord, kanelgifler og vafler og søking på nettet. «Tore på sporet» er yndlingsprogrammet hans, og snart vokser ønsket om å finne ut hvor farens grav er; den faren han aldri kjente.
Bonnie arbeider som hjelpepleier hos hjemmeværende eldre. Hun er svært samvittighetsfull, og fordi hun også er spesielt eiegod, ender hun som regel opp med de vanskeligste beboerne. Hun er alenemor for lille Simon som går i barnehagen, og i hverdagene slites hun mellom omsorgen for lille, forsiktige Simon og jobben. Økonomien er anstrengt, men en dag kommer det et brev som kan synes som en løsning for Bonnie og Simon.
Konrad Sejer og hans kolleger har få spor å gå etter. Hvem kan hatt motiv til å drepe den unge moren og hennes lille sønn? Mer HER

Det er mange som har skrevet om boka, og jeg linker til flere under her. Mitt innlegg skal bli kort. Jeg fikk så vondt av tykke Eddie, som er så avhengig av mora, men likevel har noen ressurser, og vilje. Jeg fikk så vondt av alenemora Bonnie som strever slik for å få endene til å møtes , for å få livet med den lille sønnen Simon til å henge ihop, gi ham det han fortjener, og hvor vanskelig morgenene med levering i barnehagen er.

Jeg får vondt av de eldre hun pleier for, selv om hun gjør en innmari bra jobb.

I sine skildringer av fattigdom, sosial isolasjon og aleneforeldretilværelse, minner hun meg om Ingvild Rishøis skildringer i Vinternoveller. Fossum er like mye en samtidslitterær forfatter som en krimforfatter, spør du meg..

Karin Fossum har igjen skrevet en sterk krim, en thriller med psykologisk dybde, og selv om vi fra første stund vet hva som skjer og hvem morderen er, sannsynligvis- selv om jeg håper det dukker opp andre kandidater; har boka et voldsomt driv, der den veksler mellom de to historiene i fortid og etterforskningen i nåtid. Det er hva som fører frem til hendelsen som driver historien fremover, hvorfor, hva er forbindelsene- i tillegg til at historiene, karakterene, dagliglivet, er så gripende beskrevet.

Karin Fossum ble under krimfestivalen torsdag 5.03. nominert til Rivertonprisen for denne boka. Den 18. mars får vi vite hvem som vinner. Fossum har vunnet en gang før. Med denne romanen kan hun godt vinne igjen.

Jeg har lest det meste av Fossum, og Helvetesilden er absolutt blant hennes sterkeste romaner.

Boka er lånt på biblioteket.

Andre bloggere og anmeldelser:

Bokbloggberit- har lest alle bøkene av Fossum og synes Helvetsilden er Fossum på sitt beste

Tine sin blogg - synes boka har nerve og Fossum sin helt egen stil

Rita Leser - synes boka er interessant, men at noe mangler på slutten

Pervoluto - fin opptur etter Carmen Zita og døden

Heartart- rett og slett mesterlig

Dagsavisen - nærmer seg hjerteskjærende, en krimforfatter i særklasse

Bergensk tidende- mener «Helvetesilden» er atskillig bedre som samtidsroman enn som kriminallitteratur.

Aftenposten - synes boka er et kruttsterkt menneskelig dokument

Dagbladet - synes boka mangler nerve. (Jeg er uenig)

Andre av Karin Fossums bøker jeg har blogget om:

Den onde viljen , Varsleren , Jeg kan se i mørket , Carmen Zita og døden

Karin Fossum: Helvetesilden, 247 s

Cappelen Damm 2014

Jeg bestemte meg for en ukes tid siden å lese de Rivertonominerte krimbøkene som ble offentliggjort under Krimfestivalen i Oslo. Jeg har ikke har lest noen av dem faktisk, på tross av hvor mange krimbøker jeg leste i fjor. Sist helg leste jeg Karin Fossums Helvetesilden. Den fenget meg fra første stund. Det kan jeg ikke si om Staalesens siste krim om Varg Veum.

Fra forlaget:

Varg Veums vanskeligste og mest personlige sak

Tidlig en morgen blir Varg Veum anholdt av politiet og satt på glattcelle. De har funnet materiale på pc-en hans, elektroniske spor som ser ut til å knytte ham til et omfattende nettverk for bruk og distribusjon av grov barnepornografi.Hvordan kan dette materialet ha havnet på pc-en hans?Og hvorfor?Fra fengselscellen må Veum grave seg dypt ned i det han har foretatt seg de tre siste årene, tre år der han i sorgen over tapet av Karin har gjort sitt beste for å gå til grunne.Det blir et kappløp mot tiden. Veum står overfor to voldsomme utfordringer: Han må komme seg ut av fengselet. Og han må finne ut av hvem som er ute etter å knekke ham for godt.

Min mening:

Jeg synes ikke det ble noen fart før det hadde gått 150 sider, og selv etter det var jeg sånn passe engasjert. Jeg vekslet mellom bok og lydbok, og jeg likte faktisk lydboka best i dette tilfellet. Lasse Lindtner leste godt og underholdende ved å legge forskjellige stemmer og dialekter på karakterene.

Jeg tror noe av tregheten skyldes mye ord, mange tanker, som kommer fra Varg Veums hode, og hans tilbakeblikk hvor han forsøkte å rekonstruere nær fortid for finne ut hvem som kunne ha et så stort horn i siden hans til å legge inn barneporno på PCn hans.

Jeg var også interessert i å lese om asylbarn som forsvinner fra mottaksentre og institusjoner, men det tok lang tid før det ble bragt på banen. Staalesen er den tredje norske krimforfatteren som bringer dette frem som tema i 2014/15. Fra før har Chris Tvedt/Gulbrandsen og Hanne Kristin Rohde gjort det. Sistnevnte er den som har gjort dette mest grundig og hatt det som hovedtema.

Det var også mange personer å holde styr på etterhvert, og løsningen var ikke klar, selv om det kunne virke slik lenge. Mange tråder, et stort nettverk og mange innviklinger. Alt i alt en middels grei krim, langt i fra den mest spennende eller beste på noen måte. Det hadde vært moro å visst hva Rivertonkomiteen la vekt på når de nominerte denne. Selv leste jeg mange flere krimromaner fra 2014 som var bedre/mer spennende og interessant enn denne.

Ikke er den særlig original heller, verken tematisk eller hvordan den er skrevet . Ganske mange etterforskere begynner etterhvert å selv sitte på tiltalebenken i norsk krim. Overgrep, barneporno, asylbarn (dog enda ikke forslitt tema ), barnevern, barnevernsintitusjoner, utro tjenere , datakriminalitet, fordrukne etterforskere- ja, det er det ganske mye av i krimlitteraturen.

Det er også lenge siden jeg har lest en Varg Veumbok, men filmene har jeg sett jevnlig. Det er umulig å se skuespiller Trond Espen Seim fremfor seg når man leser/lytter, men det gjør egentlig ikke så mye.

Pst.. jeg var forresten på byvandring i Varg Veums fotspor i Bergen sammen med Gunnar Staalesen for noen år siden, da jeg var der med jobben på en nasjonal fosterhjemskonferanse. Det var ganske gøy!

Neste Rivertonnominerte bok ut: Asbjørn Jaklin og Rød sone.

Boka er lånt på biblioteket.

Andre bloggere som var mye mer begeistret enn meg:

Tine sin blogg (Tine er fra Bergen og liker Staalesen godt) , Bokbloggberit (likte boka bedre enn meg) , Pias kulturkrok ( elsker Varg Veum )

VG - er vel mer på linje med meg, leser jeg..

Foto: wikpedia

Gunnar Staalesen: Ingen er så trygg i fare, 365 s

Gyldendal 2014

Leve, for å fortelle. En smakebit fra Gabriel Garcia Marquez sin selvbiografi- i anledning Moshonistas Biografilesesirkel

TENERIFE 1 - Puerto de la Cruz (fotos)

Puerto de la Cruz- Tenerife (Artes foto)

TENERIFE 2 - Jardin Botanico , Puerto de la Cruz

Jardin Botanico- Puerto de la Cruz. (Artes fotos fra Tenerife)

TENERIFE 3 - Orkidehagen, Puerto de la Cruz og Agatha Christies skriveplass

Tenerife: Orkidehagen og Agatha Christies skrivehjørne (Artes foto)

Leve, for å fortelle av Gabriel Garcia Marquez. Moshonistas Biografilesesirkel

TENERIFE 4 - Vulkanen Teide og omegn

Vulkantur til Teide. Arte på Tenerife. (fotos)

Alle utlendinger har lukka gardiner av Maria Navarro Skaranger (inkl. søndagssmakebit)- oppdatert med omtale.

Brevandring på Nigardsbreen

Brevandring på Nigardsbreen. (Artes bilder)

Beckomberga av Sara Stridsberg - sterkt!

Tur til Galdhøpiggen

Mor og sønn på fjelltur. (Artes bilder)

Ikke si at du er redd av Giuseppe Catozzella - sterkt om drømmer, krig og flukt

Oppsummering februar -15

Smakebit på søndag (109): Kaoshjerte

Finne ly av Aina Basso - samlesing til Bokbloggerprisen 2014

Artemisias Verden spår nominerte til Rivertonprisen 2014

Djevelens Barn av Chris Tvedt & Elisabeth Gulbrandsen (krim)

Brødrene Vega av Lars Lenth - et fyrverkeri av frodig fantasi, spenning og humor

Oliver Twist av Charles Dickens - Lines Lesesirkel, 1001-bøker

Helvetesilden av Karin Fossum - en helvetes vond bok

Ingen er så trygg i fare av Gunnar Staalesen - Varg Veum på tiltalebenken, noe langtekkelig