Samleinnleggenes tid er her. Nå skal det slankes både på bloggetid og andre ting. Kanskje det nye mantraet for 2015 blir mindre blogging, mer lesing og jogging? Tja, vi får nå se når det lir utpå.
Uansett så har jeg lest to sterke bøker om lidelse i hver sin fasong. Caterina Catteneos Jeg sluttet å telle dager er en sterk historie om livet på St. Jørgens Hospital i Bergen som var leprasykehus. Aina Bassos Finne ly, er historien om taterjenta Hanna som rømmer fra tukthuset og finner huspost på en gård på Finnskogen. Velskrevne romaner preget av god research og kunnskapsrike forfattere.

Her kommer litt mer om begge bøkene, som flere jeg har linket til under her, har skrevet mye godt om:

Jeg sluttet å telle dager av Caterina Cattaneo.

En historisk roman om Berly, som får lepra og må forlate hjem og familie under dramatiske omstendigheter. Berly overbeviser seg selv om at sykdommen er en straff fra Gud fordi hun elsket feil mann, og lever lenge i fornektelsen om at bare hun gjør bot, så blir hun frisk. Realitetene innhenter henne på St. Jørgens hospital, der hun treffer Kari Spidsøen som etterhvert blir en nær venn og alliert. Da dr. Armauer Hansen utfører et grusomt eksperiment på Kari, blir deres vennskap sterkere enn noensinne. Vi følger Berly i kampen mot sykdom og fornedring, for verdighet og kjærlighet, frem til hennes død i 1912, samme år som også dr. Armauer Hansen dør.

Mer fra forlaget HER

Denne boka gjorde sterkt inntrykk på meg. Den omhandler en del av vår norske historie som de fleste av oss vet veldig lite om. Mange har lest Øya av Victoria Hislop og sågar reist til Spinalonga på Kreta (så også jeg), men få har visst om at vi hadde eget leprasykehus og fremstående vitenskapsfolk på området her i Norge. Sist søndag var Jon Almaas på jakt etter sine forfedre i serien Hvem tror du at du er? på NRK1, og fikk vite at oldefaren var spedalsk og levde sine siste år på St. Jørgens i Bergen. Episoden tok oss med til St. Jørgens, hvor det i dag er Lepramuseum og Plejestiftelsen hvor de behandlet spedalske. Vi fikk også et innblikk i dr. Gerhard Armauer Hansens virke. Det var ganske spesielt å se dette programmet så nært etter at jeg selv hadde lest denne romanen. Når vi snakket om programmet i jobblunsjen på mandag, visste heller ingen andre noe om at det var Lepramuseum i Bergen og noe om dr. Armauer Hansens betydning.

Nå skal det også sies, som nevnt i forlagets omtale, at dr. Hansen også begikk stygge og alvorlige overgrep mot pasienter i vitenskapens tjeneste. Slik Cattaneo beskriver det med sin dikteriske innsikt i romanen, kan man bare tenke seg hvor grusomt det må ha vært for de pasientene som ble utsatt for dette. Selv om mye i boka var trist å tenke på, som hvordan det måtte være for Berly å reise fra familien sin, og sviket hun opplevde da mannen hennes ikke ville ha noe mer med henne å gjøre, så var det å lese om overgrepene som legen gjorde, det som gjorde meg mest forbannet.

Det gjør imidlertid godt å lese om det fine samholdet Berly og noen av de andre pasientene fikk, og hvordan hun og noen av de andre vi ble kjent med brukte sin skjebne for å gjøre det best mulig for andre i felleskapet. Jeg sluttet å telle dager er uansett ingen idylliserende roman. Jeg synes Cattaneo får godt frem hva disse menneskene sannsynligvis slet med, den sorgen de hadde, hva sykdommen gjorde med dem både fysisk og psykisk, og hvilke forhold de ellers levde under.
Det som overrasket meg mest var nok det at de kunne gå fritt rundt i Bergen , at de var ute og handlet med mer, selv om de ble skydd av de som ikke var spedalske. I Hislops Øya ble de spedalske helt isolert fra omverdenen.

Jeg sluttet å telle dager er en bok jeg anbefaler for alle som vil lære litt mer om vår norske historie i form av en gripende og velskrevet roman.

Andre bloggere:
Tine sin blogg, Beathes bokhylle, Ritaleser, Min bok og maleblogg, Ina Ibokhylla,
Martha Breen har skrevet et interresant innlegg, Det forpulte kjønnet, om bøker skrevet av kvinner som får en kjønna vinkling, istedet for å bli betraktet for den litterære verdien og vesentlighet den har som historisk roman. Her trekkes blant annet Cattaneos roman frem.

Her er NRKs program Hvem tror du at du er, om Jon Almaas på St. Jørgens hospital, hvor hans oldefar var pasient.

Jeg var så heldig å få høre Caterina Cattaneo snakke om boka si på et høstmøte med forlaget. Her sammen med forlegger Arve Juritzen. (eget foto)

Caterina Cattaneo: Jeg sluttet å telle dager, 470 s
Juritzen 2014
Leseeksemplar

Finne ly av Aina Basso

Jeg var også så heldig å høre Aina Basso snakke om boka si sist høst. Det under Litterær Hagefest i Adrianstua i Trondheim. Her leser hun fra boka si som enda er løse papirark.

Eget foto.

I går kveld leste jeg den ferdige boka. Og jeg ble også der veldig berørt. Aina Basso skrev en sterk roman, Inn i elden, om hekseprosessene i Finnmark for få år siden. Finne ly har romanifolket som tema. Det virker som historikeren Basso har et spesielt hjerte for de som ble utsatt for overgrep og ondskap av folk og myndigheter i vårt land. Å skriver romaner om tematikken levendegjør historisk kunnskap som kan nå ut til mange flere en de som leser historisk sakprosa.

I Finne Ly møter vi Hanna av taterslekt som rømmer fra tukthuset hvor også hennes mor sitter. Hanna finner veien til en gård med to voksne sønner og deres far; gamlingen, hvor hun får jobbe. Vi følger Hanna i hennes dager der og hvordan hun etterhvert blir en kjær del av familien, men også en kilde til konflikt mellom brødrene. Harald får seg jobb og blir mye borte, mens Johannes , Hanna og gamlingen er på gården. Johannes er av mildere sort enn den harde og barske Harald, og sliter med undertrykt sjalusi og ulmende mørke som til tider blir ganske svart. Hanna blir på en måte veldig glad i alle tre. Men en dag stå tiggere på døra, og da starter dramaet for alvor.

Skiftet av synsvinkel mellom to fortellerstemmer; Johannes og Hanna i jeg-form, forvirret meg noe i starten, da det ikke var naturlige tydelige skifter, men etterhvert som jeg ble mer kjent med dem skjønte jeg det raskere. Uansett var dette en bok jeg forsøkte å lese sakte. Både fordi språket til Basso, som er poetisk og vakkert innbyr til det, med nydelige naturskildringer, men også fordi det var mye "tenkeluft" mellom de korte kapitlene.

Finne Ly er også en bok jeg anbefaler varmt. Den er lest på en kveld, hvis du vil. Tematikken er også høyaktuell i dag med stadige debatter om romfolket, tigging, og hvordan vi bør, skal og virkelig behandler dem.

Mer om boka fra forlaget HER.
Andre bloggere:
Tine, Lesmye, Merete Granlund, Elin avenannenverden, Bokstavelig talt, Min bok- og maleblogg, Beathes bokhylle

Jeg har omtalt Inn i elden HER

Fra boka Finne ly

Aina Basso: Finne ly, 248 s

Samlaget 2014

Leseeksemplar

En norske, en danske og en inuitt. Eller flere. Psykiatrisk, Riget og Null-avdelingen i København, et sammenbrudd eller to, familiekonflikter og gammelt grums. Spøkelser i sinnet og på høylys dag, og grønlandshval. Mest i Køben, men til slutt en tur til Grønland, til Nuuk for Klaus og Espen. Filmskaperen og forfatteren og Klaus`grønlandske familie. Ungdommer på skråplan, musikk, gamle minner, gammelt vennskap ruster ikke, men en har dødd. Dette og mye mer handler Til Nuuk om. Interessant, omfangsrikt, frodig og faktisk en del morsomt skrevet også av den gamle ringreven; 69 år gamle Espen Haavardsholm .

Espen reiser fra Oslo til København for å besøke sin gamle venn Klaus og hans familie. Klaus blir innlagt på psykiatrisk, de sier at Klaus har fått et "illebefinnende", men kona Sara vil at Espen skal komme på besøk alikevel. Hun har vel et håp om at Espen kan være til hjelp for Klaus, som har forsøkt å ta livet av seg. Espen spekulerer mye på årsaken, og om han og Sara egentlig har det så bra. Hva skjuler Klaus og hva skjuler Sara? Og hva med deres tvillingbarn som spiller i band og er ganske outrerte? Klaus`mor bor også ved siden av og er ikke akkurat venn med Sara. Sara er fra Grønland, og har flere slektninger i København, blant annet et par heroinister som Espen støter på.

Espen treffer også en gammel venn på toget til København, som er adoptivfaren til sønnen til hans bestekompis Roger fra tenårene, som døde ved en ulykke, eller var det egentlig det? Rikard Myhr inviterer Espen til seg og sønnen Kai i København og det bygger seg opp grove mistanker etterhvert, og Espen må gjenoppleve ting han har gjemt langt i sitt indre. Saken er den at Espen også skrev en roman om Roger, og der har beskrevet noe om hvordan han døde, og tematikken om hva som er virkelig, selvbiografisk, hva som er løgn, og hva har man rett til å utlevere om andre menneskers liv i en roman blir et sentralt tema i møte med Myhr og sønnen og i Espens mørke selvransakelser. Sønnen er journalist og kjører Espen hardt i et intervju om boka:

Så du ser for deg at en forfatter har rett til å anvende hvilket som helst stoff litterært?
Ja.
Uten noen form for menneskelige hensyn?
Det må en jo.
…..
Men synes du ikke at det ligger en form for brutal kynisme i dette å blande fakta og fiksjon på den måten du gjør i en roman som den du leste fra i dag?

.. (her grubler Espen på om han kan ha noe rett i sine insinuasjoner og tenker..:)

Er det i realiteten sånn jeg har holdt på i de mest personlige hensynsløse av bøkene mine? Er det en slags satans snylter og parasitt jeg har blitt? (s. 115-116)

Det er jo umulig å ikke få Knausgårddebattassosiasjoner her, og flere forfattere har tatt opp temaet både i sine romaner og i debatter etter dette.

Det skjer flere dramatiske ting i denne romanen der Espen prøver å hjelpe Klaus, finne ut av Sara og familien Myhr, samt at en gammelkjæreste også dukker opp. Etter en ulykke på jernbanestasjonen som Klaus og Espen blir vitne til, tilter de begge og får et opphold på psykiatrisk. For Klaus;- igjen. Etter det, får de endelig tatt seg en tur til Grønland, som jeg som leser også har sett frem til å få bli med på.

I en passasje fra Null-avdelingen, Riget, viser Haavardsholm flere ganger sin humoristiske side, som forøvrig dukker opp her og det gjennom boka. Han våkner etter koma og har avdelingsoverlegen på besøk:

Er du bare en "ting" nå? Her på Null-avdelingen kjennes det noen ganger sånn mens du fra høyt der oppe under taket iakttar den slitne gubbekroppen din som ligger i senga og studerer , eller beveger seg gjennom avdelingen med små, slepende og kraftløse skritt. Da du en stund etter ankomsten får din audiens hos Hans Mørke Majestet, overlegen med de tjukke brilleglassene, presenterer han seg som professor Hieronymus.
Men er ikke det tittelen på en roman av Amalie Skram? mumler du lydløst fra langt der inne i tåkeheimen din. ( s.251)

Haavardsholm har skrevet en innholdsrik roman med mye handling, men også mye tilbakeblikk fra en eldre mann, mye refleksjon og skjelmske grublerier. Språket er direkte, røfft til tider, replikkene kan være saftige, dialogene godt spikket. Fortellerperspektivet forstyrret meg dog en del. Fortelleren er Espen, i jeg-form, som skifter plutselig over i du-form, og dette gjentas gjennom hele boka. Jeg forstår det slik at det skal vise Espens to sider, der han ofte ser på seg selv utenfra, som beskrevet på baksiden av boka:

Jeg er den jeg er, og samtidig iakttar jeg meg sjøl utenfra. Til og med i livets mest intime øyeblikk kan det være sånn. Tenk om denne Andre en dag skulle vokse til å bli den sterkeste, og overta makten over deg?

Jeg har forøvrig lest lite av Espen Haavardsholms mangfoldige forfatterskap, men leste vel noe for mange år siden, som jeg ikke husker så mye av nå. Hvor mye selvbiografisk denne romanen er, vet jeg heller ikke, men har forstått det som at han bruker seg selv mye i sine romaner. Han skriver også i sluttordet at han har nikk til flere av sine romaner i denne boka.

Dagsavisen skriver dette:
Espen Haavardsholm har et stort talent for å skrive forførende lett om det intenst ubehagelige. Han gjør det med overbevisning i sin nyeste roman «Til Nuuk», som i likhet med flere av hans senere romaner legger seg tett på eget biografisk stoff.
Hele saken HER

Janneke Øverland hentyder også til at det er mye selvbiografisk stoff i denne romanen i sin anmeldelse.
(snutt fra hennes anmeldelse og andres på forlagets hjemmeside)

Spørsmål som romanen kretset om er også hvor viktig ungdomstiden er for resten av livet, hva som setter merker, hva som legges i skyggen og dukker opp før eller siden. Dette er ingen slukeroman. Til det er den for tettpakket med så mye handling og refleksjon, med ord, antydninger, musikalske, filosofiske og litterære referanser at jeg brukte noen dager på denne. Og så fikk jeg lyst til å sykle rundt i København da, men enda mer lyst til å reise en tur til tåkete, isete Grønland. Så du kan si, hvis jeg falt ut under lesingen, så drømte jeg kanskje akkurat om det.

Monika har også blogget om boka og likt.

Boka lånte jeg på biblioteket.

Espen Haavardsholm, født 1945 . Debuterte i 1966.

Foto: Forlaget Oktober

Espen Haavardsholm: Til Nuuk, s354

Forlaget Oktober 2014

Arte på Hydra, et lite gresk paradis (fotos)

I dag la Tone ut et innlegg om Marianne Ihlens selvbiografiske bok "So long, Marianne", og jeg ble fristet til å lete opp mitt gamle reiseinnlegg fra Hydra fra min gamle blogg på vgb, og reposte det for nye lesere. Hydra er absolutt et aktuelt reisetips, et deilig sted å besøke.

Hydra Port

Min første tur til Hellas startet med en uke i Poros, hvor av en av de første dagene besto av en dagsutflukt til den vakre øya Hydra. Etter en halvtimes båttur med hydrofoilen The Flying Dolphin, gikk vi i land her.

Esel er Hydras transportmiddel

Noe av det første som møtte oss, foruten en rekke med restauranter og puber, var flere esel som eierne gjerne ville selge turer til turistene med. I lett forvirring gikk vi bare videre. Eslene brukes visstnok både til bagasjetransport og sightseeingturer på øya.

Det skorter ikke på luksusbåter her

Hydra er bilfritt. Kun båter og esler, og noen sykler er framkomstmidler her. Vi ble anbefalt å ta til høyre når vi ankom land. Oppe i høyden skulle det visstnok være noen søte kafeer.

Vandreveier over hele øya

Et par “strand”barer møtte vi på veien, men vi ble litt usikre på om vi egentlig hadde gått etter anbefalingen. Her nede var det forøvrig noen badeplasser, dvs ikke strand, men flate plattformer man kunne ligge og sole seg på, samt hoppe i havet utfra.

Himmel møter hav

Så vi gikk og gikk. Egentlig hadde jeg veldig behov for noe å spise, men vi ville jo spise der det var litt liv og så trivelig ut også, når vi først skulle spise på Hydra.

Typical Greek

Et par små tavernaer møtte vi, men ingen som fristet. Dette er vel først og fremst et typisk blå-hvitt gresk hus.

En liten havn dukket opp

Vi gikk så vi havna ved ei havn. Det er så rart med det der, at man skal få med seg alt rundt neste sving, før man gir seg. Vi kunne bare ikke gå tilbake før vi hadde sett alt, siden vi allerede var så godt i gang med å gå. Folk var det forøvrig ikke så mye å se av her, enda.

Donald Duck

Men noen ender derimot.

Frodige hengeblomster pryder hus og murer

Nå beveget vi oss oppover i et boligområde med vakre små hus, lokalbefolkning, feriegjester, hvem vet. Noe liv hørtes, og noen forbipasserende sa hei. Ganske stille uten biltrafikk å høre, en veldig ro kom over meg.

En kirke for "hver" familie

Det var mange veier å velge, og vi havnet på veien mot øyas endestopp. Vi gikk bare på intuisjon, ikke med kart eller noe. Her er en av mange kirker. Det sies at grekerne har en kirke for hver familie. Så voldsomt er det kanskje ikke, men at det er mange kapell og kirker, er det ingen tvil om.

Oppussingsobjekt

Dette kan ha vært en flott eiendom en gang.

Landsbygda, ved veiens ende

Vi er straks ved veiens ende. Vi kaster et blikk bakover. Vi har gått langt.

Kirkegård

I utkanten her finnes også en kirkegård. Hvitt, med statuer og bilder, minnesmerker over de døde. Og noen er høyt hevet over andre over, også etter døden.

Esel i skyggen

På vei tilbake tar vi en annen vei gjennom boligområdet. Et esel kjøler seg ned i skyggen av et tre. Det er ganske varmt i dag, tidlig i mai.

En av mange små trange smug på Hydra

Vi er litt forvirret av veivalgene. Havner vi i en bakgård? Ned mot stranda igjen? Går det an å gå over toppen og havne nede i byen igjen? Det dukker opp en ung mann fra Albania, en fastboende, som vi spør. Han følger oss et stykke, og vips så kan vi se ned på byen, Hydra port, vi kom fra i utgangspunktet.

Annitas taverna

Vi har hørt at Leonard Cohen bodde her. Og vår egen forfatter Axel Jenssen. De var venner og hadde en felles greie med Marianne. Marianne var Jensens samboer og kone, men Cohen skrev sang om henne; “So long Marianne”. Jensen skal visstnok hatt en affære med Lena, Cohens venninne, skal man tro Wikipedia. Da Axel Jensen og Lena flyttet, ble Marianne og Leonard Cohen igjen i mange år.

Uansett; her har mange kunstnere funnet ro og inspirasjon. Også den svenske forfatteren Gøran Tunstrøm skal ha bodd en periode her, og vært venner med Jensen og Cohen. Og tavernaer er oppkalt etter den ene og den andre.

Arte på et torg på Hydra

Vi leter etter huset til Cohen. Vi spør en gammel mann, en urgreker. Han peker bakover og sier Leonardo? – Ja, han bodde visst der vi hadde gått.

En av mange små overnattingssteder med egen nettside

I tilfelle du skal leie rom, her et et sjarmerende sted med egen nettside. En av mange.

Pust i bakken igjen

Tilbake ved kaia, vi endte på vårt stamsted. Det er ganske snedig hvor fort man finner sine stamsteder. Her spiste vi lunsj etter vandreturen. Her drakk vi øl mens vi venta på båten tilbake til Poros. Det var veldig vanlig å få en skål chips sammen med ølet eller vinen. Samt et glass vann. En fint ting, synes jeg.

Lurt å sjekke åpningstider på forhånd

Vandringen er enda ikke over, timene skal utnyttes her på vakre Hydra. Museet er dessverre stengt. Det ligger på veien til venstre for landgangen, bare sånn at du vet det.

Bortover den venstre side ser vi flere statuer av kjente grekere, som jeg forøvrig ikke kjenner. Hvorfor har ikke Axel Jensen fått sin sokkel her da?

Festningen

Hellas har vært utsatt for mange kriger. Det var sikkert også en grunn til å beskytte Hydra, strategisk plassert ikke så langt fra Athen.

Skoleskip fra Bologna

Et skoleskip fra Bologna er på vei inn. Dvs det blir liggende ute i sjøen mens de unge bleke italienske guttene og jentene blir skysset inn til Hydra Port i gummibåter. Vi sitter på Kafeen ved kaia og ser på dem, men jeg synes ikke jeg kunne ta bilde av dem. De er veldig bleke, som januarbleke nordmenn.

Katt på Hydra

Kattene er heller ikke så enkle å fotografere, men her fikk jeg nesten blikkontakt. Det kryr av katter på Hydra, på Poros, kanskje i hele Hellas. Kanskje grekerne er veldig glad i katter? Jeg ser ikke at noen behandler dem dårlig. De er overalt, koser seg, tigger litt mat. På Hydra ligger de midt i veien. Her er ingen biler som kan kjøre på dem.

Hydra fra en annen vinkel

Det ble mange bilder herfra. Hydra er en idyllisk liten øy. Den har ca 2700 fastboende innbyggere. (2001) Men det er enda flere feriegjester og turister her. Akkurat nå denne første uka i mai, er det ganske rolig, men det øker veldig på i høysesongen.

Hydra by night

Hydra er dyrt. Sjekk prisene. Det varierer også veldig fra spisested til spisested. Lettere sjokkert skulle vi betale for en anbefalt kaffe på vårt stamsted. Jamaica Blue Mountain espresso: 6,50 euro. Slå den du. Vi måtte le, vi hadde jo ikke sjekka prisen på kaffen på forhånd. Vi var mest opptatt av å sammenligne prisene på eplekake med vaniljeis, siden en restaurant lenger bort hadde den til 10 euro, og her kosta den 6 euro. Dog uten vaniljeis, viste det seg. Med is kosta kaka 8 euro. Men det var verdt det, likevel. For opplevelsen.

Her er også mange snertne butikker med kunsthåndtverk, kunst og klær blant alle souvenirbutikkene. Etter en runde med butikkikking blir jeg veldig trøtt. Godt da å ha et variert utvalg av spise-og drikkesteder å velge i, selv om man ender opp med stamstedet. Siste stopp ble kafeen ved siden av stamstedet; Sinialo. Anbefales. Inne er det brunt og dekorert med statuer av jazzmusikere. Toalettene har bilder av Marilyn Monroe og James Dean. Så får det være en trøst, selv om vi ikke fant Leonard Cohen.

Fakta om Hydra.

Ca 1,5 time fra Athen med hurtigbåten the Flying Dolphin, 30 min fra Poros. Pris: 12,50 euro en vei fra Poros.

Ingen badestrender å snakke om, men du kan bade/hoppe fra klipper.

Forholdsvis høyt prisnivå.

Kosmopolitansk miljø.

Bilfritt, men man kan frese rundt med taxibåt og tusle rundt på egne ben, eller få bagasjetransport med esel.

Dette er en av mine første Reiseblogg2010 fra min greske ferie. Mere kommer.:)

(Kopiert fra min gamle blogg på vgb, en nå nedlagt portal.)

I dag klokken 12.00 ble langlista til Bokbloggerprisen 2014 offentliggjort. Det har vært en spennende ventetid, siden fristen for innsendte nominasjoner 7. januar. Komiteen skriver at det har vært veldig jevnt i teten. 52 bokbloggere har nominert tilsammen 64 bøker i Årets norske roman, og 84 i Åpen klasse.

Langlista til Bokbloggerprisen 2014. Collage laget av Beathe Solberg/Beathes bokhylle. Takk for lånet Beathe.

Her er listene. Jeg har linket til mine omtaler av de bøkene jeg har lest.

Årets roman:
Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (Tiden)
Carl Frode Tiller: Innsirkling 3 (Aschehoug)
Aina Basso: Finne ly (Samlaget)
Ann Kyong Sook Øfsti: Si at vi har hele dagen (Gyldendal)
Lars Mytting: Svøm med dem som drukner (Gyldendal)
Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz (Samlaget)

Åpen klasse:
Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg (Sakprosa, Aschehoug)
Siri Pettersen: Råta ( Ungdomsroman, Gyldendal)
Lise Grimnes: Kaoshjerte (Ungdomsroman, Aschehoug)
Eli Fossdal Vaage: Hekla myter (Lyrikk, Cappelen Damm)
Simon Stranger; De som ikke finnes (Ungdomsroman, Cappelen Damm)
Ingvild Rishøi: Vinternoveller (Noveller, Gyldendal)

Listene ble presentert av Line Tidemann og Elin Brend Bjørhei og du kan lese mer om prosessen i deres blogginnlegg ved å trykke på deres navn.

Prosessen videre blir å vente til den 26. januar da kortlistene blir offentliggjort. Det blir nominert tre i hver kategori. Deretter starter vi å samlese de nominerte på kortlistene frem til avstemning i august/september. Prisen deles ut under Bokbloggertreffet ved Oslo Bokfestival ca 12.september.

I fjor vant Agnes Ravatn prisen for beste roman med Fugletribunalet, og Ruth Lillegraven Åpen klasse for Urd.

Når det gjelder årets langliste har jeg lest 9 av de nominerte, og av disse har jeg stemt på fire.

Jeg rakk å lese 45 romaner fra 2014 og 16 i Åpen klasse. Det har vært et veldig godt norsk bokår og jeg synes spesielt det var vanskelig å nominere syv blant Årets romaner. Så selv om ikke så mange av mine toppnominerte romaner nådde opp på langlista, så er jeg likevel glad for å se flere av de andre bøkene jeg virkelig likte der. Jeg har ikke tenkt å utlevere mine egne nominasjoner, bortsett fra at jeg er glad for å ha bidratt til å stemme Carl Frode Tillers Innsirkling 3 frem. Såpass trønderpatriot må jeg få lov å være, siden ingen av de andre trønderforfatterne nådde opp.
Det har vært mye snakk om Tillers Innsirkling på bloggene og i kommentarfeltene, siden mange elsker Tillers bøker. Men det er også mange som ikke har lest dem, og så mørkt på å starte å lese en trilogi. (Jeg leste faktisk alle tre i høst, og er veldig glad for det. ) Så det var absolutt ingen selvfølge at Tiller havnet på langlista.

Jeg er derimot ikke overrasket over at Ida Hegazi Høyer, Lars Mytting, Marit Kaldhol , Ida Jackson, Simon Stranger og Eli Fossdal Vaage kom på lista siden bøkene har blitt unisont fremsnakket blant bokbloggere. Med unntak av Mytting som det har vært delte meninger om. Men ikke alle som har stemt skriver innlegg og er like aktive i kommentarfeltene, så det er likevel ingen overraskelse, siden bokbloggere antageligvis jevnt over ikke er så veldig annerledes enn norske lesere flest når det gjelder å like mye omtalte og likte bøker. Vaage kom opp i innspurten og jeg mistenker at en liten lobbyvirksomhet var på ferde der på slutten. At Ingvild Rishøi kom med er kanskje ikke en stor overraskelse, siden det er en utrolig god bok, men heller ingen selvfølge, siden den kom tidlig på året, er noveller, og ikke er skrevet om av så mange, som jeg har sett i alle fall.

Det er også verdt å merke seg at flere snakkiser lå og vaket under "sperregrensa" i følge komiteen:

"I kategorien årets roman gjaldt det titler som Bjarte Breiteigs Mine fem år som far, Ingrid Storholmens Her lå Tirpits, Didrik Morits Hallstrøms Krø og Lars Petter Sveens Guds barn.

I åpen klasse var titler som Den største forbrytelsen av Marte Michelen, Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg, Manillahallen av Ruth Lillegraven og Dette har jeg aldri fortalt til noen av Maria Kjos Fonn også svært populære. "(sitert fra Elin Brend Bjørhei, Bokelskerinnen)

At Marte Michelet ikke fikk nok stemmer til en nominasjon ser ut til å være en av de største overraskelsene i dag, ifølge flere blogginnlegg og kommentarer på facebook og i kommentarfeltene. Så også hos meg. Men sånn er det. Jeg rakk selv ikke å lese den, men om det hadde gjort noen forskjell aner jeg jo ikke. Men jeg har tenkt å lese den, shortlist or not.

Da er jeg meget spent på kortlista som blir publisert den 26.januar.

Jeg ser sånn frem til å lese flere utenlandske bøker igjen. Særlig glad ble jeg da jeg oppdaget at Silvia Avallone kommer med ny roman. Den utgis 15.januar. Jeg likte veldig godt Stål som kom i fjor. Jeg var rask med å sende Aschehoug en forespørsel om leseeksemplar og det er nå på vei til meg i posten.

Silvia Avallone var forøvrig i Oslo, i går og deltar også på et arrangement der i dag.

Når drømmene setter kjærligheten på prøve i Berlusconis Italia. Silvia Avallone, kjent for romanen "Stål", har skrevet en ny engasjerende bok.

I en mindre by i Nord-Italia, i en dal omgitt av granittfjell, lever Marina Bellezza og hennes kjæreste. Og her blant arbeidsløs ungdom og nedlagt industri er det eneste håpet å skape sin egen framtid. Det er de også innstilt på, men de trekker i helt forskjellige retninger.
Den 22-årige Marina har planene klare. Hun er smellvakker, har karisma og en strålende stemme. Hun har sinnet til de unge menneskene som ikke ble elsket nok. Foreldrene har latt henne leve sitt eget liv foran TV. Der har hun sittet og drømt. Hun vil vekk og til topps i musikkbransjen. Kanskje vil hun også bare bli sett av en far som aldri har brydd seg.
For kjæresten Andrea er framtida rett utenfor stuedøra. Andrea som kommer fra en bedrestilt dommerfamilie, vil ikke gå i sin storebrors vellykkete fotspor. Han vil ta tiden tilbake og dyrke jorda på bestefarens fjellgård.
Marina og Andreas kjærlighet er sterk, men hvordan skal de klare å forene sine drømmer?

Atter en gang, og med stor empati, lykkes Sylvia Avallone i å skildre krisen i det italienske samfunnet og de unges tvil og søken. Få har skildret Berlusconis Italia så godt, og forfatteren er nå under oversettelse til stadig nye språk.

Mer HER

Vil du se hva andre bokbloggere har på vent, ta en titt inn i Beathes Bokhylle da vel.:)

Fortsatt norsk? Å ja, da, selv om jeg har sett frem til å lese mer utenlandske bøker som jeg har i hylla, har jeg fortsatt en del norske på vent. Kjære har jeg lånt på biblioteket og den må straks leveres tilbake, så den leste jeg ut i går. Ikke store flisa, brev etter brev, enkelt skrevet med Myhres snertne svarte humor, men også mye trist. Hanne Ørstaviks Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux har jeg gledd meg lenge til å lese etter at jeg ble så begeistret for På terrassen i mørket. Men den ble dessverre en skuffelse.

Linnea Myhre: Kjære, 155 s
Tiden forlag 2014 (lånt på biblioteket)

I den siste boka si har Myhre valgt brevformen, mens hun i debutromanen skrev i dagbokform. Jeg hadde ikke så store forventinger til denne, men hadde likevel lyst å lese den. Linnea har skrevet brev til kreti og pleti, til en ung jente som vil ha anoreexia, venner, kollektivet, mamman sin, tanta si, psykiateren Finn, Santa Maria tacoprodusnet og andre produsenter av suketter og rødbeter, og til slutt til Sondre. Blant annet. Det starter trist og deprimerende om selvmordstankene og selvmordsbrevet hun skrev til sin mor. Det gjør vondt å lese.

Det blir litt lettere å lese etterhvert. Brevene til Santa Maria om taco og til Eldorado om rødbeter med karvefrø i er veldig artige. mens de fleste andre brevene handler mye om Linnea selv, sin spiseforstyrrelse før og nå, og sære spisevaner med varmeovnen mellom beina, evig frossenhet, om brødskiver med leverpostei og rødbeter og middag klokka to. Mye handler også om hennes internettavhengighet. Alle brevene peker mot en tilfriskning, mot det bedre, mot kjærlighetsforholdet til Sondre. Så slik er det en oppløftende bok Linnea har skrevet. Verdt å lese, nakent selvutleverende som den er, selv om jeg synes hun er lite snill med seg selv slik hun harselerer over sin egen sinnslidelse og dumhet som hun kaller det. Men det er vel også en del av måten hun takler sitt på.
All kredit til Linnea for at hun setter ord på og beskriver en alvorlig spiseforstyrrelse og depresjon og veier ut av, og hvor vanskelig det er å leve med, absolutt ikke noe å trakte etter, som hun skriver til den unge jenta i det første brevet.

Forlaget Om Kjære

Andre bloggere: Elikken , Mettemor , Beathes bokhylle, Stjernekast

Min omtale av Evig søndag

Foto: Tiden Forlag

Hanne Ørstavik: Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux, 215 s
Oktober forlag 2013 (min utgave pocket 2014- kjøpt selv)

I denne romanen utforsker Ørstavik kjærlighet, nærhet, lengsel, seksualitet, som hun også gjør i sin siste roman På terassen i mørket, som jeg likte adskillig bedre. Hvorfor skal jeg komme tilbake til etter et kort handlingsresyme.
Hovedpersonen Ruth er kunstner som drar til Bordeaux for å ha en utstilling. Før dette hadde hun truffet kunsthistorikeren Johannes. Hun lurer på om han vil komme etter. Hun treffer Abel, som eier et galleri, og hennes tenåringsdatter Lily. Romanen veksler mellom Ruth og Abel, og Ruths tanker over forholdet til Johannes og episoder med ham, og et gryende forhold mellom unge Lily og Ralf.

Det fine med romanen er når Ørstavik skildrer Ruths lengsel etter nærhet, spennet mellom henne og Johannes, og hennes forsøk på å nå ham, samt nå inn til seg selv. Men etter hvert ble jeg lei av at hun godtok en mann som var henne så fjern, som ikke ville ha henne, som hun selv sier, men likevel gir hun ikke opp og håper. Hvorfor godtar hun gang på gang at han heller velger å dra på byen og på bordell, for å drikke og se på andre jenter istedet for å være sammen med henne? Og spesielt fordi når de er sammen så tenner han ikke på henne. Hun må også ut å treffe andre menn for å bli tilfredstillt. Hva er da vitsen med det forholdet, tenker jeg. Så deler av romanen engasjerte meg rett og slett ikke nok, jeg falt ut her og der.

For det andre så er det veldig mye skildring av sex i boka. Jeg følte det nærmest pinlig, jeg ønsket ikke å lese alle disse sexscenene i alle varianter, mange absurde secener, som da hun er på stranda og ligger mellom to nakne menn , hvor den ene blir med henne hjem og den andre som viser frem den store saken… fortsetter å treffe henne, bare for å ha sex. Joda, interessant nok på en måte, men jeg kjente at det var ikke det jeg var forberedt på, det var ikke det jeg ville ha. Jeg følte meg nesten som en som drev og leste husmorporno i smug på en måte. Så jeg tok meg i å skjemmes over at jeg kjøpte denne boka på ARK av en ung mann som jeg kjenner, hva tenkte han vel da om meg, da jeg rasket med meg denne i tillegg til en annen bok. Hm, ja han om det.

At Ruth er en mistilpasset kvinne kan man trygt si, og hvordan det endte med henne og Johannes vet jeg ikke helt, da Ruth var like tom da boka endte, men det var heldigvis mer positiv utvikling hos det unge paret Lily og Ralf. Så var det kanskje meningen at det skulle fortsette i På terrassen i mørket, dog med andre hovedpersoner. Den likte jeg veldig mye bedre, og jeg likte også Kjærlighet mye bedre, så jeg har skal fortsette å lese mer av Ørstavik. Hun er en modig forfatter som våger å borre dypt, og skriver om det på en måte slik at man selv kjenner det dirre i sjelen.

Andre bloggere:
Merethe Granlund , Les mye Lena, LesendeSkrivende /Miriam

Anmeldelser:
Dagbladet - adskillig mer positiv enn meg
NRK - rosende anmeldese
VG - liker også boka
Intervju med Hanne Ørstavik om romanen i Aftenposten : " Jeg skriver ikke selvbiografisk."
Intervju i Klassekampen: "Den posisjonen Ruth står i når romanen slutter, kunne hun ikke bli stående i, sier Ørstavik. - "
Morgenbladet

Forlaget om Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux

Mine omtaler om Kjærlighet og På terrassen i mørket

Foto: Dagsavisen

Det er en stund siden jeg leste krim, da det har gått mest i norsk samtidslitteratur de siste ukene. Jeg har hatt islandske Yrsa Sigurdardottir i hylla siden februar 2014, og etter å ha lest den ferdig lurer jeg på hvorfor jeg har latt den vente så lenge. Men det som tross alt var bra, var at jeg hadde denne spennende og gode boka tilgode helt til nå. Sånn kan man også se det.

Fra forlaget:

Óðinn blir satt til å undersøke mistankene om overgrep mot barn på Krokur, en behandlingsinstitusjon for gutter på 1970-tallet. Undersøkelsene avdekker et umenneskelig regime. To unge gutter har dødd under brutale omstendigheter.

Etter ekskona Láras død har Óðinn hatt ansvaret for deres datter Rún, og etter hvert påvirker undersøkelsene hans eget liv.

Mens Óðinns undersøkelser skrider frem, introduseres leseren for de grusomme hendelsene som skjedde på Krokur, og han innser gradvis at ekskonas død slett ikke var en ulykke, slik de hittil har trodd. Men mens han desperat forsøker å finne svar på sine spørsmål, blir ondskapen som omgir ham bare sterkere.

Mer HER

Boka veksler mellom to historier i fortid og nåtid. Nåtiden handler om Odinn som undersøker forholdene på institusjonen Krok, og fortiden hvor vi blir kjent med ungjenta Aldis som jobber der og de som bor på Krok i 1974.

Ganske fort blir jeg like engasjert i begge historiene og lar meg drive raskt fremover. Odinn opplever merkelige ting, og hører lyder. Det kan være at det er noe mystisk, det kan også godt hende det kun foregår i hans fantasi og at hans psykiske helse er litt skrantete.

På Krok i 1974 foregår det også mystiske ting og noen hører lyder og føler at det er noen der som de ikke ser. Det er også noe med et barn som døde.

Yrsa Sigurdadottir greier å skape en ekkel stemning, en uhyggestemning som mange sikkert skvetter over. Jeg har lest andre steder at noen ikke vil være hjemme alene når de leser denne boka. Så skvetten er dog ikke jeg, selv om jeg godt kan skvette, men jeg skjønner poenget.

Det er som om man ikke vet helt om det er noe overnaturlig mystisk på gang i krokene, om det er spøkelser på ferde, eller om det er helt naturlige forklaringer. Denne stemningen greier hun å holde på til siste slutt. Når du tror at alt er oppklart og klart, så,- er det muligens ikke det likevel.

I går hadde jeg med meg boka på bussen til byen for å lese de siste sidene. Det sier noe om spenningsnivået at jeg sto ute i kulda ved avstigende holdeplass og leste den ferdig i lyset av en lyktestolpe.

Siden dette er en krim, eller kanskje mer presist, - en grøsseraktig thriller, sier jeg ikke mer.

Takk til Kagge for leseeksemplaret.

Jeg vil også vise til møte med Yrsa Sigurdardottir på et bokmøte i Trondheim med Kagge i vår.

Andre bloggere:

Tine sin blogg , Heartart , Lese- og reiselyst

Foto: Kagge forlag

Yrsa Sigurdardottir: De uønskede, 380 s

Kagge forlag 2014

I dag leser jeg månedens bok i lesesirkelen; 1964 av Ragnar Hovland, en kjent og respektert norsk forfatter. Jeg har så vidt begynt , men den lover godt. Det er en oppvekstskildring fra ja, nettop, 1964. Da var Hovland 12 år, men det er ikke seg selv han skriver om, ifølge forordet.

" At året 1964 er valt, er ikkje tilfeldig, det er eitt av dei åra eg hugser minst frå i heile livet. Året måtte rekonstruerast frå grunnen av." (s.6)

Forlaget skriver dette om boka:

Fem år etter Ei vinterreise, som fekk Kritikarprisen og Nynorsk litteraturpris, kjem endelig ein ny roman frå Ragnar Hovland. Som vanlig bevegar han seg mellom ulike populærkulturelle fenomen som musikk og film i ein forrykande oppvekstroman som overgår det meste. Boka tek pulsen på året 1964. Hovudpersonen i romanen er blitt like gammal som Bert Bobsey, den eldste Bobsey-tvillingen. Rundt han og familien skjer det dramatiske og kvardagslege ting, mystiske sekter gjer seg gjeldande, verda blir som ny, og draumar blandar seg med røyndommen. Sommaren 1964 blir den lengste i manns minne, brått skjer eit uforklarleg dødsfall, og mangt tyder på at året 1964 aldri skal ta slutt.

Mer HER

Vil du lese flere smakebiter, ta en titt i Maris blogg Flukten fra virkeligheten da vel.:) Ha en fin søndag!

Mons Kallentoft og Markus Lutterman kommer med en ny krim/actionserie på Kagge forlag. Zack er på vei til meg i posten og jeg gleder meg til en ny runde med Mons. Jeg likte hans Midtvinterblod veldig godt, men så falt jeg av lasset. Nå skal jeg i alle fall få med meg den siste boka hans.

Første actionfylte bok i serien om Zack Herry!

Fire asiatiske kvinner blir funnet brutalt myrdet i en leilighet i Stockholm. En femte kvinne dumpes svært medtatt utenfor et sykehus. Ut fra hennes lemlestede kropp å dømme ser det ut til at hun har blitt angrepet av noen iltre hunder.

27 år gamle Zack Herry har gjort kometkarriere i stockholmpolitiet. På dagtid er han en dreven kriminalinspektør ved spesialenheten. På nettene driver han med narkotika på de ulovlige klubbene i byen. Han vet at dette ikke kommer til å gå i lengden, men blodige minner fra hans egen barndom driver ham mot avgrunnen.

Jaget av politiets internetterforskere forsøker Zack sammen med kollegaen Deniz å løse den verste mordbølgen i Sveriges moderne historie. Handler det om kvinnehat, rasisme eller menneskehandel? Det eneste som er sikkert er at flere kvinner kommer til å dø om de ikke finner morderen.

Zack er den første boka i Herkules-serien, skrevet av det nye forfatterparet Mons Kallentoft og Markus Lutteman. Over hele serien trer et voldsomt skjebnedrama frem, der den komplekse antihelten Zack, akkurat som en moderne Herkules, slites mellom to ulike verdener.

Mer HER

Vil du se hva andre bloggere har på vent , ta en titt inn i Beathes bokhylle da vel.:)

Ha en fin tirsdag!

Pst..har du lagt merke til at dagene har blitt lysere lengre?

Jeg har sett frem til å lese Rovdyret, som er Jan-Erik Fjells fjerde krim om Kripos-etterforsker Anton Brekke. Brekke fikk seg en skikkelig smell i Hevneren, en bok jeg synes var uhyrlig spennende og dritgod. I Rovdyret er Brekke tilbake i Kripos og får snart nok en temmelig ekkel sak å henge fingrene i. Og jeg er med hele veien, og beholder pusten, noe som kan være veldig godt noen ganger i krimsammenheng. En god krim trenger ikke nødvendigvis å gi meg åndenød hver gang.

Fra forlaget:
Oscar Fiva sitter fengslet på åttende året for drapet på sin venn Henrik Zahl. Fiva har alltid hevdet sin uskyld, og liket ble aldri funnet.
Når Zahl plutselig dukker opp igjen, er etterforskningsskandalen et faktum. For det politiet finner, er liket av en nylig myrdet mann. Anton Brekke beordres til å etterforske saken.
Samtidig kommer en fransk leiemorder til Norge. På oppdrag for en død mann.

Anton kjemper mot større krefter enn han aner, mens et nytt drap planlegges.

Mer HER

Igjen har Fjell skrevet en meget spennende krim. Den er ikke så intens og interessant som Hevneren, men duger i massevis. Fjell skriver ubesværet lett og tar oss med i Oslos underverden av kokainselgere og misbrukere, dresskledde rikinger, vakre damer og biler, og kyniske narko- og andre businessfolk. Anton Brekke blir beordret til å finne ut av hva som skjedde da Fiva ble dømt, hvorfor og hvordan, og hvor Zahl har vært i alle de årene. Det ene vikler seg inn i det andre, vi kastes frem og tilbake i tid, sammenhenger og tragiske hendelser trer gradvis frem gjennom korte kapitler. Dette er en lettere krim på mange måter, selv om temaet narko er tungt nok, men det er befriende lett å lese, ikke mye utbrodering av voldsepisoder, litt lun og snerten humor og friske replikker. Den er uforutsigbar nok til å bli spennende hele veien, selv om spenningsnivået ikke er av det slaget som holder meg søvnløs om natta. Og vet du, jeg synes faktisk det var godt at det gikk an å legge fra seg boka, og lese den over flere dager. Jeg storkoste meg med Rovdyret, og gleder meg til neste Anton Brekke-krim. (pst… jeg har forresten Tysteren og Skyggerom tilgode, tenk det, heldige meg!)

Takk til forlaget for leseeksemplaret.

Noen bloggere som også likte Rovdyret:
Tine sin blogg, Groskrosverden, Anettes bokboble,

VG : Aldri kjedelig.

Intervju med Jan-Erik Fjell på nrk.no

Min omtale av Hevneren

Jan-Erik Fjell i på bokmøte i Trondheim høsten -14. Her i samtale med forlegger Arve Juritzen. Eget foto.

Jan-Erik Fjell: Rovdyret, 488 s
Juritzen 2014

En nordnorsk krimodysse, eller et vilt eventyr for voksne Hardygutter? som også voksne Frøken Detektiver kan ha moro av å lese. En poetisk hybrid, en sanselig crossoverkrim, noe utenom det vanlige.

Jeg starter med konklusjonen, og blir du nysgjerrig så er du velkommen til å lese videre. Debutant Kjell Erling Bardal har skrevet en spenningsroman utenom det vanlige. Jeg tror ikke Et blått sjal av bly kan kalles en vanlig krim akkurat, men jakt og spenning er det, og masse vill og vakker nord-nordnorsk natur, sære bygdefolk og ditto turister.

Jeg fikk en epost av forfatteren med tilbud om å lese boka, og siden jeg har stor sans for litteratur fra Nord-Norge og også er glad i krim, samt at jeg synes det er spennende å lese debutanter, takket jeg ja. Jeg hadde også nylig lest Bokbloggeirs anmeldelse av boka noe som også gjorde meg nysgjerrig. Utfra Geirs omtale, fikk jeg et inntrykk av at dette var en slags parodi/farse på en krim , hvor hoder rullet, bokstavelig talt, hvor det gikk inflasjon i drap, at det i det hele tatt var temmelig ville tilstander, og hvor Geir desto mer koste seg.

Nå vil jeg ikke bekrefte at dette er en krimparodi akkurat, slik jeg har lest boka. Historien var riktignok langt fra realistisk, det var mye lun og snerten humor i replikker og situasjoner, men istedet for å tenke at det er en parodi, tenker jeg mer at dette er et slags eventyr, at det er Hardyguttene for voksne på ferde.

Her har vi ingen klassisk etterforskningsgåte. Hvem som er skurker og hvem som er helter får vi tidlig vite. Erling reiser fra Oslo til hjemstedet Belsvik ved Sandnessjøen på Helgelandskysten for å delta på et Peter Dass-seminar på Alstahaug. Erling er journalist. Han bor hos broren Kasper. På stedet bor også tre unge vakre jenter sammen, Linnea, Kaisa og Astrid. Astrid, er Kaspers kjæreste. Astrid er også barnebarnet til Klaus som var tysk soldat under krigen, stasjonert på Belsvik hvor han satte barn på en av de lokale damene der. Klaus er nå tilbake på Belsvik, og har kontakt med andre tyskere på stedet, blant annet etterkommere av kaptein Helmuth Behle som overlevde forliset av M/S Rigel i 1944, hvor ca 2600 omkom. Her er også tyske fisketurister, russere, en ærekjær journalist fra lokalavisa og andre lokalfolk.

Det skjer jo ikke så mye spennende på stedet, men det skjer store ting like etter at Erling har ankommet, så oppholdet hans blir lengre enn planlagt. Et drap, kamuflert som selvmord, et nytt drap, noe skal beskyttes, det står store penger på spill og farlige krefter er i sving. Både russere og tyskere jakter på det dyrebare ravet som skal ligge igjen i det forliste skipet Rigel.

Istedet for å gå til politiet med en gang de mistenker noe muffens, begynner Kasper og Erling å undersøke ting selv. Det vil si, det er Kasper som så gjerne vil ha litt mer spenning, oppleve noe, før de går til politiet. Litt som, eller ganske så mye som Hardyguttene. Og det får de betale dyrt for.

Altså- mer skal jeg ikke røpe, det er jo en spenningsroman.

Språket er vakkert, poetisk malende, mange vakre naturskildringer, miljøskildringer, situasjonsbeskrivelser. Jeg tok meg i å tenke på dette med språket, om det var et pluss eller et minus i en spenningsroman? Skal man få med seg de fine passasjene, så må man lese ganske sakte. Raser man fort gjennom sidene så mister man det. Og er det noe som kjennetegner en god krim, så er det tempo, hurtige skifter, økonomisk språk- ja et språk som tjener hensikten. Men så har kanskje ikke Bardal tenkt at dette skal være en pageturnerkrim? Tvilsomt. På omslaget står det at en av hans målsettinger har vært å skape en ny sjanger ved å blande poesi og krim.

Har han lyktes?

Ja, på en måte. Dette var en fornøyelig bok å lese, jeg nøt miljøskildringene, det lyriske språket, men også humoren, og at han også tok seg tid til å skildre det sanselige. Her drikker ikke heltene brunt brennevin og industriøl (ok, da, en Remy Martin var på bordet en gang), men Erling tar seg stadig en Corona. Hva har vel det i et fiskevær i nord å gjøre, tenker jeg Hvorfor ikke Mackøl? Men så har jo den godeste Erling bodd i Oslo i mange år, og drikker han vin så foretrekker han en god Amarone, ikke akkurat det billigste du får på Polet. I tillegg liker han å lage mat, så det dufter godt innimellom her, helt til noe annet grusomt dukker opp i mikrobølgeovnen og fryseboksene. Visste du tyskerne har frysebokser tilgjengelig der de leier og fisker? Jo, et sted må de jo gjøre av fisken de skal ha med seg hjem , sånn inntil videre. Og så lytter Erling til god musikk som Tom Waits. Melankolsk og stemningsfullt.
Bardal tar flittig i bruk metaforer og simeles, men det skjer sømløst og de treffer. De er ekte tilpasset historien og miljøet. Han gjør dette mye bedre enn feks Lars Mytting i bestselgerboka "Svøm med dem som drukner", hvor metaforbruken rett som det er drukner i det svulstige. Den fella unngår Bardal, han mestrer bruken meget godt. Det er helt tydelig at han har valgt sine ord med omhu, at han har jobbet nøye med teksten, i tillegg til at jeg antar at han har et naturlig talent for det.

Boka første halvdel går ganske sakte for seg, det skjer ikke så mye, men på slutten tar det helt av. Det er mye action, det er mange folk å holde styr på, men akkurat det går ganske greit. Her er romantikk, triste skjebner, småskumle myter, bestialske forbrytelser, ramsalt hav og kystens skjønnhet i skjønn forening. Men ikke forvent en pageturner av en krim, dette er noe annet.

Jeg synes også at det er interessant at inngangen til boka beskriver hva som hendte med skipet Rigel rett utenfor Tjøtta, i området der handlingen foregår, og at historiens røtter er knyttet til Rigels forlis. Det minte meg om Ingrid Storholmens Her lå Tirpitz, men det eneste de to bøkene har felles er at de har en handling som dreier seg rundt et skip som forliste under 2.verdenskrig, og at svært mange omkom. Men jeg visste så lite om Rigel at jeg måtte google det. Jeg la også merke til at forfatteren skriver Dønnmannen konsekvent om fjellet som er kjent for Dønnamannen. Mulig er Dønnmannen en lokal variant? Jeg har faktisk vært både i Sandnessjøen og på Dønna og Vega, så det var litt ekstra morsomt å lese boka på grunn av det. Jeg har også en svoger fra Sandnessjøen, og jeg skal helt sikkert anbefale denne boka til ham.

Et lite pirk til forlaget til slutt: Det er litt irriterende med korrekturfeil, som jeg oppdaget noen få steder, små ord stavet feil, ikke store ting, men helt unødvendig. Boka er ellers så lekker i omslagsdesign og papir, så ikke la slikt ødelegge helhetsinntrykket. Please..

Her skal dere få en smakebit av en ganske poetisk passasje med litt mystikk:

"Utenfor glir den lyse sommernatta langsomt mot neste dag idet store skygger mørklegger den blomstrende hagen. Skyggene vokser ut av ingenting. Flakker frem og tilbake, som om vinden leker med dem, før de fremstår som en hær av lemlestede, diffuse skikkelser knelende i bønn. Et jamrende kor høres når de i tusentall reiser seg og danner en menneskelig mur. Strekker hendene mot himmelen og skyggelegger landet der de møtte sin voldsomme død.
De er Rigels fortapte passasjerer.
Ordene er uklare. Kanskje bønnfaller de om å bli sluppet fri, som om de er fanget i et bur av ulidelig smerte. (s.30)"

Tusen takk til forfatteren for boka.

Bokbloggeir , Reading-Randi og Tine har også blogget om boka.

Avisa Helgelendingen intervjuer forfatteren om boka HER

Siden det er söndag deltar jeg med dette innlegget i Maris spalte Smakebit på søndag i hennes blogg Flukten fra virkeligheten. Du er velkommen til å ta en titt der og la deg inspirere av også andre smakebiter. Ha en fin søndag!

Kjell Erling Bardal: Et blått sjal av bly, 345 s

Fair forlag 2014

www.fairforlag.no

I dag ble kortlista til Bokbloggerprisen 2014 presentert. Gjett om vi var mange som har ventet i spenning. Var våre favoritter med denne gangen? Selv er jeg veldig fornøyd, da tre av mine nominerte kom med på kortlista, samt at jeg også har lest de tre andre som jeg også synes er veldig gode bøker. Bredde og mangfold preger kortlista i år. Ingen kan beskylde bokbloggerne for å holde seg på den brede sti og bare stemme frem bestselgerne som har fått så mye oppmerksomhet fra før. Her er lista:

Årets roman:

Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (Tiden)

Aina Basso: Finne ly (Samlaget)

Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz (Samlaget)

Åpen Klasse:

Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg (Sakprosa, Aschehoug)

Simon Stranger; De som ikke finnes (Ungdomsroman, Cappelen Damm)

Ingvild Rishøi: Vinternoveller (Noveller, Gyldendal)

Gratulerer til alle nominerte!

1. februar starter samlesingen av bøkene, før det stemmes over vinneren i hver klasse i august. Mer om dette kan du lese HER

Kommentar til kortlista:
I år som i fjor er det en mann på lista. Er det fordi bokbloggerne hovedsaklig består av kvinner? Ikke noe galt med det, siden andre prislister ofte består av mange menn.

Simon Stranger som har skrevet De som ikke finnes, bok nummer tre i en trilogi om norske Emilie som møter en afrikansk flyktning på Gran Canaria i Barsakh (bok 1) . Dette er samfunnsengasjerte bøker for ungdom, viktige og veldig gode. Jeg er veldig glad for at Simon Stranger kom med på denne lista. I forrige uke ble jeg takket for dette tipset som jeg ga til en kvinne i lesesirkelen. Hennes tenåringsdatter hadde lest boka og blitt kjempebegeistret, og spurt sin mor om tips til flere slike bøker med samfunnsaktuelle temaer. Hun spurte også på biblioteket, men fikk ingen gode tips der heller. Betyr det at det ikke finnes noe særlig politiske og samfunnsaktuelle bøker for ungdom der ute? Desto mer er Simon Strangers forfatterskap veldig viktig.

Alle de andre forfatterne på lista har også skrevet om viktige temaer. Ida Jackson om sin bestefar som var SS-mann under krigen, Marit Kaldhol om å ha en rusmisbruker i familien, Aina Basso om taterne/romanifolket og Ingvil Rishøi om vanskeligstilte og fattige i samfunnet. Høyer om ensomhet/tosomhet, psykiske problemer og vanskelig kjærlighet.

To av romanene er på nynorsk, og de står forlaget Samlaget for. Norske bokbloggere er virkelig flinke til å lese nynorsk. Til og med de som ikke har likt nynorsk har blitt glad i språket etter å ha lest flere gode bøker. Å lese nynorsk er en vanesak som alle kan venne seg til, det er helt sikkert.

I Åpen klasse er det en fin bredde mellom sakprosa, noveller og en ungdomsroman.

Jeg har lest alle bøkene, og kan underskrive på at dette er veldig gode bøker. Jeg vil også lese noen av disse bøkene på nytt. Det er snart et år siden jeg leste Vinternoveller blant annet, så den må få en renessanse hos meg. Unnskyld raste jeg igjen fordi den var så utrolig fengende, så den skal jeg også lese på nytt.
De som ikke finnes, Finne ly og Morfar, Hitler og jeg er de som sitter best igjen i minnet, både fordi de var sterke, men også fordi det ikke er så lenge siden jeg leste dem. Det kan likevel hende jeg leser dem også når tiden kommer for samlesingen. Og for ikke å glemme Marit Kaldhols vakre og triste Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz..

Oversikt over samlesingen og de ansvarlige for hver måned/bok:

Februar: Ida Hegazi Høyer Unnskyld - Siljes skriblerier
Mars: Aina Basso Finne ly - Bokelskerinnen
April: Simon Stranger De som ikke finnes - Lines bibliotek
Mai: Ida Jackson Morfar, Hitler og jeg - Artemisias verden
Juni: Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz - Groskros verden
Juli: Ingvild H. Rishøi Vinternoveller - Moshonista

Jeg ble spurt om å ta ansvar for samlesingen av en bok, og det sa jeg ja til. Jeg takker komiteen for tilliten og ser frem til å lede samlesingen av Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg. Det var en bok jeg selv likte veldig godt og selvsagt nominerte .

Mitt innlegg om langlista finner du HER

Den offisielle bloggen for Bokbloggerprisen: Norske bokbloggere

Diskusjoner om kortlista finner du i dag på flere blogger :

Lines bibliotek, Serieavhengig/ELida, Siljeblomst, Beathes bokhylle, Groskros verden, Tulleruska

Det er tid for en del nye bøker, og noen virker så spennende at jeg bare må få tak i dem, selv om jeg har som hovedmål å lese hyllebøker i år. Sommerstorm av Vanessa Lafaye er en slik bok, og som jeg ikke greide å si nei til da forlaget sendte epost med tilbud om et leseeksemplar. Sommerstorm er på vei til meg i posten, og jeg gleder meg til jeg skal lese den.

Vanessa Lafaye

Sommerstorm

Hva skjer når stormen treffer?

Florida, sommeren 1935. I Heron Key er alt tilsynelatende harmonisk. Men under overflaten syder det. Likevel samles alle, både svarte og hvite, om forberedelsene til den årlige fjerde juli-festen. Missy, som jobber som hushjelp og barnepike for den rike Kincaid-familien, drømmer om et bedre liv, og om Henry, som dro i krigen atten år tidligere. Nå er Henry tilbake, sammen med en gruppe loslitte krigsveteraner i en arbeidsleir ute ved kysten. Men han er preget av krigen og av årene etterpå. Når en hvit kvinne blir funnet halvt ihjelslått etter festen, faller mistanken på Henry. Samtidig bygger et voldsomt uvær seg opp utenfor kysten. Snart må alle i den lille byen fatte avgjørende valg idet orkanen truer med å treffe land. Sommerstorm er basert på historiske hendelser, og er en engasjerende roman om kjærlighet, samhold og fordommer i en tid preget av sterk endring. Samtidig er den et forrykende drama om hva

som skjer når naturkreftene setter en hel by på prøve.

Mer HER

Ønsker du å vite hva andre bloggere har på vent, så ta en titt i Beathes Bokhylle da vel.:) Ha en fin tirsdag!

Januar er på hell, solen titter oftere frem. I dag var det nesten vårstemning på terrassen. Godt å kjenne. Jeg har ellers lest ferdig Sara Stridsbergs Drømmefakultetet i dag, just akkurat nettopp. Det jeg sier om den sånn akkurat just nu: Fantastisk! Et utrolig bra språk, fengslende, engasjerende, fascinerende, avskyelig, grusom, sår, sint, morsom, sterk. Stridsberg er en trollkvinne i ord. Hvis jeg noensinne skriver en roman og vil stjele en setning fra en annen forfatter, må det bli fra henne.
Nuvel- over til Bergen (som vi sier her i trøndelagen):;)

Leste bøker:
1. Ensomheten i Lydia Ermenans liv av Rune Christiansen - 2014, kjøpt
2. Hekla myter av Eli Fossdal Vaage - 2014, lyrikk, lånt på ebokbib, debutant
3. Til Nuuk av Espen Haavardsholm - 2014, Grønland/Danmark, lånt på biblioteket
4. Finne ly av Aina Basso - 2014, historisk, leseeksemplar
5. De uønskede av Yrsa Sigurdardottir- 2014, krim, Island, leseeksemplar, frahylla (vår -14)
6. Kjære av Linnea Myhre - 2014, psykisk helse, lånt på biblioteket
7. Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux av Hanne Ørstavik - 2013, Frankrike, kjøpt
8. 1964 av Ragnar Hovland - oppvekst, lesesirkel, lånt på biblioteket
9. Juice Detox av Carina Hultin Dahlmann - helse, kosthold, leseeksemplar, 2015 (omtale kommer)
10. Rovdyret av Jan-Erik Fjell - krim, leseeksemplar, 2014
11. Et blått sjal av bly av Kjell Erling Bardal - krim, leseeksemplar, Nord-Norge, debutant, 2014
12. Drømmefakultetet - tillegg til seksualteorien av Sara Stridsberg - USA, lånt på biblioteket, vinner av Nordisk Råds litteraturpris 2007, lesesirkel

Sum: 12 bøker

3 krim
1 diktsamling
1 sakprosa (kost-livsstil-helse)
9 norske- hvorav 6 fra 2014 og 1 fra 2015 (lesemål 2015)
2 kjøpt, 5 lånt på biblioteket, 5 leseeksemplarer
1 fra -hylla (lesemål 2015)

Besøkte land: Grønland/Danmark, Island, USA, Frankrike.

Beste roman:
Drømmefakultetet

Beste norske roman:
Ensomheten i Lydia Ermemans liv

Beste krim:
De uønskede

Beste debutant:
Kjell Erling Bardal

Ellers har måneden vært preget av innspurtlesing i forbindelse med nominering til Bokbloggerprisen 2014. Fristen var 7 januar, og jeg rakk å lese fire bøker i januar før fristen gikk ut. (Christiansen, Basso, Vaage og Haavardsholm)

Det har også strømmet inn noen nye bøker, tre bøker kjøpt , av de to lest (Ensomheten i Lydia Ernemans liv , Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux og Gater i mørket)

Jeg har også mottatt noen leseeksemplarer, og har allerede lest Kjell Erling Bardals Et blått sjal av bly og Carina Hultin Dahlmanns Juicy Detox.

Jeg har fått og ser frem til å lese blant annet:
Marina Bellezza av Silvia Avallone
Sannheten og andre løgner av Sacha Arango
Bare et barn av Hanne Rohde
Sommerstorm av Vanessa Lafaye
Mingvasevann av Cecilie Cotti Østberg (fått av Beathe i Beathes bokhylle)
Sandslottet i Aleppo
Sår i sjelen av Frans Ruppert
Det er ikke din skyld at du er tjukk av Siri Aabel
Farlige drømmer av Maria Lang
Jane Austen A life (biografi om Jane Austen vunnet i Moshonistas biografisirkel)

Jeg har også fått og startet på:
Zack av Mons Kallentoft og Markus Lutteman
Steinhimmelen av Karin Brunk Holmqvist

….
Så mye spennende å lese, så mange fler jeg har lest om og har lyst å lese.. Lesevåren 2015 vil bli travel.:)

Er det flere enn meg som føler seg oppblåste, utrente, har spist for mye som har lagt seg på sidene etter jula? Er det fler enn meg som føler for å gjøre noe med det? Har behov for både en liten vektreduksjon samt en indre rengjøring? Da kan Carina Hultin Dahlmanns siste bok Juice Detox være den inspirasjonen vi trenger. Carina har i sin fjerde Juice-bok gitt oss mye god informasjon samt en plan for detox, og oppskrifter for å greie å følge denne planen.

Jeg har hatt stor glede av Carinas to første bøker om Juicing; Juicy og Superjuicy, og har juicet jevnt og trutt i et par år nå. De siste ukene har jeg falt litt ut av rutinene, på grunn av forskjellige ting, men jeg er godt igang igjen, og håper å komme i gang med en detox basert på denne bokas oppskrifter. Jeg lastet ned en app for en 3-dagers detox for en tid tilbake, men har ikke gjennomført den enda. Men nå har jeg hennes nye bok, og har som mål å sette i gang med en ukes detox like så godt.

Det som er viktig er å finne en uke, hvor jeg ikke har så mange andre planer, helst ikke annet enn å gå på jobb, og ta det med ro hjemme etterpå. Ingen reising, ingen selskaper, ingen andre store greier.

Å ta en detox, en faste, vil virke inn på mange ting. Folk kan reagere forskjellig på det, skriver Carina. Mye skal ut av kroppen, og avgiftningen vil føre til ulike reaksjoner, som frysing, slapphet, humørsvingninger, diare, kvalme, tretthet med mer..

Reaksjonene er en del av "The healing crisis", som beskrives i boka. En prosess som også kan sidestilles med ordtaket om at det kan bli værre før det blir bedre.

"Det er normalt å oppleve litt ubehag under en juice-detox, spesielt hvis det er første gang du gjennomfører den. Når du fjerner stimulanter som sukker, koffein og raffinerte og fettrike matvarer, vil du også kunne oppleve en form for abstinens og gjennomgå det man ofte ser hos narkomane og alkoholikere gjennomgår når de rehabilteres. Sukker og koffein er spesielt avhengighetsskapende og nedbrytende for kroppen. " ( s. 50)

Rådet her er å drikke ekstra sitronsaft, en ingefærshot eller rensende te.

Boka er veldig informativ og den bør leses i sin helhet før man går løs på detoxen. Det er viktig å forstå hvorfor man gjør en detox, og hva den kan føre til, hva som skjer i kroppen. Boka tar også for seg fordelene med juicing, om vitaminer, syre-base-balanse, hvilke matvarer og drikke som er basedannende og hvilke som er dyredannende. Tips om gode juicemaskiner finnes også. Er du mest opptatt av å gå ned i vekt, gir Carina gode råd også om dette. Hun skriver om BMI, midjemål, hvordan holde vekten etter fasten, at det ikke finnes noen hurtig vei til varig vektnedgang, men at det må en omlegging av kosthold og livsstil hvis dette skal vare. Men en detox kan være den kickstarten mange trenger.

Skal du ta en detox bør matvarene være økologiske. skriver Carina. Ingen gift skal inn, all gift skal ut.
Hun gir oss handlelister og oppskrifter og en plan for hele uka. Det er bare å følge den, mer trenger du ikke å gjøre. Blir du sulten, svimmel, svak av all den flytende føden, har Carina råd for det også. En banan, en SOS detoxkule som det finnes oppskrifter på, men avokado i juicen kan også hjelpe. Så helt fanatisk er ikke dette opplegget. Og det virker mye bedre for meg enn det fasteopplegget jeg prøvde meg på i tenårene, mens jeg gikk på folkehøgskole. Den gangen var ikke utvalget av urteteer og grønnsakssafter like bra som i dag, og egne juicemaskiner var det ingen som hadde. Noe slikt var utopia. Min viljestyrke holdt et døgn til noen kom på døra med sjokoladekake.

Vel, det er mange år siden. Jeg har sluttet å røyke og vet noe om abstinenser, jeg har vært uten kaffe en uke, og opplevde ikke så voldsomme plager med det heller, så en detox tror jeg faktisk at jeg skal håndtere ganske bra nå.

Jeg ser frem til det. Boka er som sagt full av deilige oppskrifter, både på juicer , men også på varme supper. Og den har som vanlig når det gjelder bøkene til Carina, helt fantastiske bilder.

Mine innlegg fra hennes tidligere bøker:
Juicy! og Superjuicy!

Carinas hjemmeside Juicydrops hvor du finner lenker til artikler, mediaomtale, kurs etc.. Forlagets omtale av boka HER

Takk til forlaget for leseeksemplar!

Eget foto av selvpressa juice (:anita ness)

Carina Hultin Dahlmann: Juice Detox, 125 s

Schibsted 2015

Det er søndag og du kan lese flere smakebiter av andre bøker i Maris blogg Flukten fra virkeligheten, i smakebit på søndag.

Tittel og forfatternavn kan assosieres med den svenske mer berømte forfatteren August Strindberg, men dette har da altså ingen ting med ham å gjøre. Greit å få det oppklart først som sist. Jeg har hørt en del både om bok og forfatter, og nysgjerrigheten min tok overhånd da jeg leste et intervju med forfatteren nylig i en norsk seriøs avis, husker dessverre ikke om det var Klassekampen eller Morgenbladet. Samme det. Da vi skulle velge bok i lesesirkelen sist foreslo E blant annet Drømmefakultetet, og vi stemte nesten enstemmig på den. Så fort jeg hadde fått hentet den på biblioteket, begynte jeg å lese boka, og jeg leste den ganske i strekk over tre dager, i ledige stunder. Jeg ble hekta fra første side.

Romanen handler om Valerie Solanas ( 1936-1988) , kjent som ekstremfeministen og forfatteren som skjøt Andy Warhol. Hun regnes visst også som en av frontkjemperne for den amerikanske feminismen.
Valerie vokste opp i mildest talt trasige omgivelser, med en fattig mor som hadde sitt å stri med, og en far som forgrep seg på henne fra hun var syv år. Mora Dorothy skilte seg fra Louis, og fikk raskt en annen type.

Valerie var en særdeles intelligent ung dame, som stakk hjemmefra da hun var 15-16. Hun livnærte seg etterhvert på prostitusjon. Hun hadde en venn i livet på dette tidspunktet, Silkegutten, en skjør skapning som også prostituerte seg.

Valerie studerte og fikk etterhvert opptak på et doktorprogram i psykologi. Hennes ambisjoner var å forske på om jentemus kunne klare å formere seg uten guttemusene.
Valerie fikk en god venninne på universitetet, Cosmogirl, som var enda mer ute enn henne selv. Cosmogirls tragedie var at hennes mor ventet på effektuering av en dødsdom. Cosmogirl solgte heller fitta si enn sjela, som hun sa, og gjentok ganske ofte. Valerie og Cosmogirl ble også elskere, partners in crime, så lenge det varte.

Valerie flyttet til New York og ble kjent med miljøet rundt Andy Warhol. Selv skrev hun på sitt manisfest SCUM (Society for Cutting up Men), og et teaterstykke Up Your Ass, som hun ba Warhol om å sette opp. Noe han ville. Etterhvert ble det problemer i relasjonen med Warhol, enda et skadeskutt barn i sin sjel, hun følte seg lurt, av at Warhol hadde stjålet stykket hennes, og en dag skjøt hun ham. Warhol svevde mellom liv og død, mens Valerie ble plassert på mentalsykehus. Valerie ser selvsagt ikke på seg selv som syk, og parerer ut alle de som prøver å hjelpe henne. Hun er dem intellektuelt overlegen, og setter seg selv i posisjon for å diagnostisere psykiaterne, psykologene, sykepleierne. Utrolig nok greier hun å godta sin psykiater doktor Ruth Cooper.

En dag forsvinner også Doktor Cooper, og Valerie blir igjen sviktet. Herfra og ut går det rett i evigheten.

Drømmefakultetet er ingen bok for sarte dannede sjeler som ikke tåler direkte rå tale fra et undergrunnsmiljø preget av rus og prostitusjon. Tåler du ikke ord som fitte, kuk, runk, dritt, spy etc, så blir dette sikkert for hard kost. Selv om du tåler det, så er det likevel hard kost å lese beskrivelser av hvordan faren til Valerie ligger oppå den lille syv år gamle jenta mens hun dissosierer seg vekk et annet sted. Det er hard kost å lese om fornedrelsen Valerie og Cosmo opplever i forskjellige faser av livet, hvor folk vender seg fra dem. Det er hard kost å lese om Valeries siste dager på dødsleiet ensom i et fattighospital i et horestrøk i San Fransico.

Men selv om dette er hard kost, er det bare så utrolig godt gjort av forfatteren Sara Stridsberg. Som jeg skrev et annet sted, hun er en trollkvinne i ord. En litterær magiker. Det er ikke bare trist og trasig å lese denne boka. Den er også veldig fornøyelig til tider. Humoren er rå, barsk, uforglemmelig. Valerie skal ha vært en særdeles skarp dame med masse svart humor, som noen i romanen mener skal ha berget henne. Om Valerie hadde slik humor, eller om det er Stridsberg som har det, skal for meg være uvisst. Uansett er formidlingen av denne ramsvarte kvinnen og hennes humor, hennes evne til overlevelse, hennes kompromissløshet, en fryd å lese. Det er så mange fantastiske ord, vendinger og replikker her at jeg er sikker på at denne boka kan leses mange ganger, og at en gang på gang vil finne noe nytt å fryde seg over.

Særlig likte jeg kapitlene hvor Valerie har timer hos doktor Cooper , men også kapitlene hvor hun er på laboratoriet sammen med professor Robert Brush. Men det er også mye sorg her, beksvart sorg, Valerie som savner, sørger over Dorothy, sin mor , Silkegutten og Cosmo. Cosmogirl, her love.

Jeg fryser når jeg skriver her og blar i boka. Jeg må skaffe meg denne boka, kjøpe den, jeg har jo lånt denne. Denne må eies.

Det finnes sitatvennlige setninger og avsnitt på hver side, men jeg er jo ingen sitatfører, men noe skal jeg finne til dere, likevel. Jeg vil også bare si at formen i denne romanen er original, annerledes, men jeg likte det veldig godt. Det funket for meg. Jeg var på mitt indre teater, det er dialoger, replikker, skrevet for scene, eller i alle fall kunne ha vært. Det er poetisk så det holder, og helt helt very spesielt.

Fra en dialog mellom Valerie og Cosmo, om manifestet og deres hjertesak:

VALERIE: Maurice og Paul (Morissey, min anm) ble rike som troll på manifestet. Alle ville kjøpe det fordi jeg satt på mentalsykehus for dette med Andy. Ti år senere ga jeg det ut selv. Da var ingen interessert.
COSMO: Vil du at jeg skal lese litt for deg?
VALERIE: Les for meg når jeg forsvinner.
COSMO: (åpner manifestet): Livet i dette samfunnet er - i beste fall - dritkjedelig, og ikke noe aspekt av det er det minste relevant for kvinner. For siviliserte, ansvarsbevisste, spenningssøkende kvinner gjenstår det bare å styrte regjeringen, eliminere det økonomiske systemet, innføre total automatisering og ødelegge det mannlige kjønn.
VALERIE: Og ødelegge det mannlige kjønn.
COSMO: Vi har nå tekniske muligheter til å reprodusere oss uten mennenes hjelp, eller for den sags skyld kvinnenes, og bare produsere kvinner. Vi må umiddelbart begynne å gjøre dette.
VALERIE: Vi må umiddelbart gjøre dette.
COSMO: Umiddelbart. Det har ikke engang en tvilsom biologisk hensikt å beholde mannen. Mannen er en biologisk ulykke: Y-genet er et ufullstendig X-gen, det vil si et gen med et mangefullt oppsett kromosomer. Med andre ord, mannen er en ufullstendig kvinne, en vandrende fiasko som strandet allerede på genstadiet. Å være mann er å være mangelfull, følelsesmessig begrenset. Mannlighet er en mangelsykdom og menn er følelsesmessige krøplinger. ( s. 52-53)

Og her et eksempel på den frekke humoren:

I rettsalen:

STATE SUPREME COURT: Kommer forsvaret til å la den siktede forklare seg for retten?
FLORYNCE KENNEDY: Nei. den siktede er ikke tilregnelig.
VALERIE: Jeg er tilregnelig. Jeg har aldri kjent meg mer tilregnelig.
FLORYNCE KENNEDY (hvisker): Jeg vet du er tilregnelig, men du har ingenting å vinne på det i retten.
VALERIE: Vinne eller forsvinne ut av historien.
FLORYNCE KENNEDY (til retten): Er De så vennlig å gi oss bare et øyeblikk, Mister Dickens..
VALERIE: Het han kuken, sa du, denne dommeren? (s. 83)

Første møte med doktor Ruth Cooper på venterommet. Etter en tirade om de triste personene som sitter og venter og venter der ute, uten å få komme inn, sier Valerie dette:

DOCTOR RUTH COOPER: Slå deg ned, Valerie.
VALERIE: Har du vært ute og kikket på pasientene? Hva med å føre et studiebesøk inn i almanakken?
DOCTOR RUTH COOPER: Mitt navn er doktor Ruth Cooper og det er jeg som vil være ansvarlig for deg her på sykehuset.
VALERIE: Mange takk for ingenting. Up Your Ass får dem i alle fall til å le. (s. 91)

litt senere….

Det er hele tiden nye møter med Doctor Cooper for å få denne "Diagnosen" som domstolen i Manhattan venter på. Jeg vil ikke ha noen diagnose, jeg har min egen utdannelse fra Maryland, jeg stiller mine egne diagnoser. Min diagnose lyder: Jævlig forbannet. Dritsint. Prostituert. Tiggerske. Mannshater. Det er et mareritt å våkne opp i helvetet hver dag. (s.93)

Forfatter Sara Stridbserg skriver innledningsvis at romanen er en litterær fantasi, som tar utgangspunkt i Valerie Solanas`liv og verk. At det finnes få kjente fakta om Valerie Solanas, og denne romanen er dem heller ikke tro. Alle personer må anses som fiktive også Valerie Solanas, påpeker hun.

Flere bloggere har snakket om denne boka, men jeg finner ikke en eneste bloggomtale når jeg googler. Har noen skrevet noe, så vær fri til å legge link i kommentarfeltet.

Her er et intervju med Sara Stridsberg i Dagbladet om suksessen Drømmefakultetet.

Fakta fra forlaget om boka HER

Sara Stridsberg, f. 1972, fikk Nordisk Råds litteraturpris for Drømmefakultetet i 2007.
Hun debuterte med Happy Sally i 2004. Hun er aktuell med Beckomberga på norsk i februar, og hun kommer til Lillehammers litteraturfestival i mai.

Foto: Dagbladet

Sara Stridsberg: Drømmefakultetet - tillegg til seksualteorien , 350 s

Aschehoug 2008 (original 2006)

Boka er lånt på biblioteket

Sannheten og andre løgner kom i posten rett før helga og snek seg foran hele den høye lesebunken min. Etter å ha lest Sara Stridsberg Drømmefakultetetble dette rene feelgoodboka. Språklig sett ga denne boka meg også mye, og selv om det også her var innholdsmessig mørke, så var dette likevel noe lettere, noe mer ikke-virkelig, men dog ikke uten substans. Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg av debutromanen til Sascha Arango, men i alle fall ikke at den var så morsom.

Henry Hayden er en internasjonal berømt og besteselgende forfatter. Han er også en kjærlig ektemann, gift med Martha og en god venn, ifølge baksideteksten på boka. Han har en elskerinne, Betty, som også er hans redaktør. Hun blir gravid med ham, og her starter de store problemene.
Henry har en fortid, og det er mye hans nåværende nettverk ikke vet om han. Han har god erfaring i å lyve, dikte, finne forklaringer, bortforklare, dekke over, alt som kan være ham til nytte når han skal finne en vei ut av sine problemer.
Han skriver heller ikke sine egne bøker, det gjør kona Martha, så hva skal han velge og hva skal han gjøre? Love Betty å gå fra kona på grunn av barnet, men miste Martha og forfatterskapet? Eller kvitte seg med Betty for å kunne beholde sin kjære Martha? Betty er selvsagt truende til fortelle Martha om både forholdet og svangerskapet.

Legg til en sjalu merkantil i redaksjonen, som spår i tarotkort, en dødssyk redaktør, en halvgal serbisk fisker, en landsby med originaler, en stalker fra Henrys fortid, så er det duket for et drama uten sidestykke. Det geniale med denne boka er at den både er kjempespennende som en psykolgisk thriller skal være, men den er også full av lun og småsarkastisk snerten humor, har masse gode spåklige ord og vendinger. Ja, selv om jeg ikke helt greide å ta alt like seriøst hele veien, og lo en del underveis, var den faktisk både spennende og tidsvis uforutsigbar. Jeg visste ikke alltid helt hvor jeg hadde Henry. Han viste så mange sider. Han var både en kald, manipulerende utspekulert slimår, og en mann med følelser for sine nærmeste. Og jeg lot meg overraske over de trekkene han foretok. Som også flere i romanen gjorde naturlig nok. Jeg var helt med, hele veien. Fortellerstemmen kunne rett som det var vippe litt ut av historien for å ta et overblikk, men slik det ble skrevet fungerte det helt utmerket.

Her er også referanser til litterære storheter, som Dostojevskij blant annet, som krydrer teksten, og her er mange gullkorn.

"Henry kunne ha fylt kjempesaler, men likevel foretrakk han alltid bokhandler til opplesningene sine. Ved hver eneste opplesning var Fasch tilstede. På de første radene satt nesten bare kvinner. De fleste i den interessante alderen mellom tredve og femti. " (s.57)

"Den som har funnet seg en fiende for livet, trenger ingen lege" (s.58)

"Henry gikk inn på arbeidsrommet og fant et bilde av seg selv og Martha på en ferie i Portugal. Politikvinnen betraktet det en lang stund som om hun ville krype inn i det. Det spisse ansiktet med de smale øynene under skjeggaktige, sammenvokste øyenbryn fikk Henry til å tenke på en pungrotte. Kanskje han skulle spleise henne med måren oppe i taket ved leilighet, det kunne gitt noen interessante barn. (s.103)"

Den som likte Joel Dickers Sannheten om Harry Qubertsaken eller Et blått sjal av bly, vil antageligvis like denne boka. Sannheten og andre løgner minnet meg mye om Qubertsaken, men er ikke så omstendelig. Med sine underfundigheter, språklige finesser og humor har den også noe til felles med debutant Kjell Erling Bardals poetiske spenningsroman Et blått sjal av bly. Men tempoet er høyere i Arangos gottepose av en spenningsroman. Romanen er veldig visuell i tillegg til at den har et godt litterært språk. At forfatteren har bakgrunn som dramatiker og manusforfatter kommer ikke som en overraskelse.

Sascha Arango (f. 1959) er en prisbelønt tysk forfatter, dramatiker og manusforfatter. Siden 1989 har han skrevet manus til radiostykker, fjernsynsserier og kinofilmer. Han har undervist på filmakademiet i Baden-Würtemberg og i Berlin. Debuten «Sannheten og andre løgner» er solgt til 22 land og skal filmatiseres.

Anbefales!

Takk til forlaget for en herlig lesefest!

Andre som har blogget om boka:
Tine sin blogg, Beathes bokhylle, Mellom bokstablene, Siribokoholiker

Andre anmeldelser :
VG - kryptisk krim, Tom Egeland gir boka terningkast 5, "Kort sagt: Han er en litterær begavelse. Hans debutroman er full av små, poetiske perler som viser at i Sascha Arango bor en dikter – ikke bare en kyndig plottmaker og en språklig tekniker."
NRK - særegen og morsom tysk krim, "En viktig grunn til å like denne boka, er Arangos særegne fortellerstemme, en sarkastisk-vittig kommentatorrøst som løper parallelt med fortellingen, kommer og går, og lar leseren utbryte sine «Hah!» i de snedigste sammenhenger."

Forlaget om boka HER

Foto: t-online.de

Sascha Arango: Sannheten og andre løgner, 252 s

Font Forlag 2015

Bedre alltid alene enn aldri

Mons Kallentoft er nok kjent for mange norske og svenske lesere for krimserien om Malin Fors. Selv hadde jeg mitt første møte med Mons Kallentoft på litteraturfestivalen på Lillehammer da han presenterte den første boka i serien om Malin Fors; Midtvinterblod. Den boka satt også lenge i meg. Det var noe av det vondeste jeg hadde lest i en krimbok noensinne. Jeg var derfor veldig spent på den nye serien, med Zack Herry i hovedrollen, med Kallentoft og kompanjongen Markus Lutteman som forfattere. Jeg har nå lest Zack, og for å si det med en gang: Dette er noe helt annet en Midtvinterblod og Zack Herry noe helt annet enn Malin Fors. Med hvordan? Les mer om det under her…

Zack er den første boka i en serie på 12 bøker, og kalles Herkulesserien. Tanken er at myten om den greske guden Herkules skal ligge som en slags understrøm gjennom serien. Zack Herry sliter med et mørke, en dobbel bunn, som han takler med å ruse seg på amfetamin, kokain, damer og andre droger i Stockholms underverden. Om dagen skal han skjøtte jobben sin som førstebetjent i politets spesialenhet. Han er bare 27 år, men er dreven, har god teft og handlekraft, er sterk, vågal og kjekk.

I denne første boka om Zack skal han bakse med en stor drapssak, fire asiatiske kvinner er brutalt myrdet, en femte funnet grusomt mishandlet og medtatt utenfor et sykehus. Under etterforskingen som sirkler rundt et eller flere massasjeinstitutt, skjer flere bortføringer og mere blod skal dryppe..

Vi snakker tematisk om menneskehandel, kvinnehat eller rasisme. Zack og kollegaene Deniz og Douglas får mer enn nok å henge fingrene i.

Og mens Zack blir mer og mer sliten, går døgnet i ett, og han risikerer å bli parkert. Når han ikke er ute og snorter med vennen Abdulah eller går til sengs med en vakker kvinne, er han hos Mera, kjæresten, eller hjemme hvor minner fra fortiden dukker opp. Hans mor politikvinne Anna Herry, ble drept da Zack var fem år. Vil han hevne henne?

Jeg slet litt med å komme meg igjennom denne boka. Den er ganske annerledes enn Midtvinterblod. Kallentofts poetiske penn er dempet kraftig, men jeg ser den igjen foran romanens deler og litt her og der.

Jeg var og hørte på forfatterne på et bokmøte i Trondheim tirsdag 3.02., hvor Kallentoft sa at han ønsket å lage en serie med et mer effektivt språk, korte kapitler, høyt tempo, en serie hvor man skulle lese gjennom boka på fem timer , i full fart uten å greie å legge den fra seg. Samtidig er ideen om å ha myten om Herkules som en underliggende tråd der, som vi symbolsk ser gjennom Zack som slites mellom to verdener, som også Herkules gjorde.

Kallentoft ønsket seg en medforfatter, som han fant i Markus Lutteman, hvor de sammen kunne bygge opp en serie hvor de vil bruke alle de forfatterknep som finnes, og la seg inspirere av dramaturgiens mestere som Hitchcoch og Dostojevskij. Markus er den som skriver det meste av teksten, Mons er idemakeren. De er også inspirert av Jussi-Adler Olsen og Stieg Larssons serier, og håper å greie å bygge opp noe tilsvarende, og at leserne skal ha glede også over å følge karakterenes utvikling.

På bokbad på Bær&Bar i Trondheim sist tirsdag. f.v: Mons Kallentoft, Hanne Kristin Rohde og Markus Lutteman. (foto: Anita Ness)

Jeg hadde allerede lest 150 sider da jeg hørte forfatterne snakke om boka, og fikk spurt om det var nødvendig med all denne volden, og om det ville prege bøkene fremover. Til det svarte Kallentoft at i neste bok blir det ikke så ille. Men at de med Zack er like ille som Kepler vil han ikke være med på.

Det får det bli opp til leserne å dømme, tenker jeg. For det er nok av grove brutale scener i denne boka, ulver som spiser menneskekjøtt, kvinner som drepes og mishandles når profittjegere ikke lenger har bruk for dem, kynisk menneskehandel av værste sort som misbruker fattige kvinner i nød. Og når det blir for grovt for meg, kniper jeg sammen øynene og skumleser fort videre.

Jeg greide heller ikke å engasjere meg nok i Zack. Det kan ha med tematikk å gjøre, det blir så voldsomt med dette hallik, kvinnehandel, asiadamer, horekunder, massasjeinstitutt, elendighet- tema. Det kan også ha med mangel på dybde. Jeg synes det tok tid før jeg fikk tak på Zack og hans kolleger, eller de andre personene i boka. Navnene på kvinnene og ofrene var også vanskelig å huske, og da gikk de i surr for meg. Men det gikk bedre etterhvert, og da jeg var ferdig med boka var jeg både lettet over at det hele var over, samtidig som jeg så litt frem til neste bok om Zack. Jeg vil jo følge ham litt videre, såpass interessert ble jeg dog. Zack er tross alt et mer forfriskende pust i krimlitteraturen selv om han bruker droger, enn sine eldre alkoholiserte krimheltkolleger.

"Han lengtet ut til natten nå.

Til glemselen og dunket fra bassgangene.

Men klokken ved sengen har allerede passert 04.30. Isteden tar han to tabletter med fem milligram Stesolid fra det hemmelige lageret i gulvet.

Han skyller dem ned med vann og angrer seg med en gang.

Hva er det han holder på med?

Tar tabletter for å sove.

Når begynte han egentlig med det?

Han prøver å tenke etter.

Kanskje for et halvt år siden. Da drømmene ble altfor jævlige.

Når han våknet nesten hver eneste natt av at han skrek. Når han begynte å se bildene for seg om dagen.

Når hver eneste blodflekk ble morens blod. Når hver eneste stjerneklare natt tvang ham ned på rygg der ute på engen.

Natt etter natt. "(s.142)

Mer om Zack på forlagets hjemmeside HER

Tidligere innlegg i Beathes tirsdagsspalte Boken på vent HER

Andre bloggere:

Tine sin blogg

Den svenske bloggen Fantastiska Berettelser
Heartart

Takk til forlaget for leseeksemplaret.

Mons Kallentoft og Markus Lutteman: Zack, 463 s

Kagge forlag 2015

Vil du lese smakebiter andre bøker kan du ta en titt inn i Maris blogg Flukten fra virkeligheten, når søndagen kommer.:) Ha en fin helg!

Selv om jeg ikke rakk å lese denne boka før nomineringen til Bokbloggerprisen, valgte jeg å lese boka, på grunn av all rosen den har fått, hvor spesielt det gode språket har blitt fremhevet. Bare et menneske er en foruroligende roman, som har så mye i seg, at den neppe kan kalles lettfordøyelig eller lettlest. Ikke det at språket er tungt eller noe, for det er det ikke. Men det er mye som skjer i hodet på hovedpersonen, og det er flere generasjoner vi skal følge.

Bea Britt er forfatter, 52 år, og mor til to voksne barn, Tuva og Gaute. Hun bor i farmorens hus, der faren hennes vokste opp, i Oslo. En morgen er det folk i hagen som leter etter en forsvunnet 12 år gammel pike. Bea Britt blir først mistenkt fordi de finner sekken til jenta under en presenning. Hun får siden status som vitne.

Romanen handler ikke først og fremst om den forsvunne jenta, selv om det ligger der som en sak i bakgrunnen som Bea Britt må forholde seg til i forskjellige faser av etterforskningen.
Vekselvis handler det om farmorens liv, og Beate, en ung jentes liv. Det er ikke like greit å forstå hvem som er hvem i starten, men det kom jeg inn i etterhvert. Det er mye sorg, psykisk sykdom, vanskelig ekteskap og slit med å være en god mor bakover i historien.

Det kommer tydelig frem etterhvert at Bea Britt bærer på en tung arv. Hun selv er i en eksistensiell krise, og i desperasjon gjør hun flere merkelige ting, ellers er hun hjemme med skrivesperre og drikker vin. Saken med den forsvunne Emilie, en jente hun ofte har snakket med når hun gikk forbi med tur med hunden, tærer også på henne. Depresjonen forsterkes, og også angsten og paranoiaen. Eller har hun virkelig grunn til å være redd? Er noen også ute etter henne?

Næss maler frem et dysfunksjonellt generasjonsportrett, vi forstår hva Bea Britt bærer i seg, hva som kan ha formet henne til den hun er. Som Bea Britt slet også farmoren, eller var det også oldemoren med psyken, med å finne seg tilrette i sitt eget liv, med sin mann, og drikker for å holde ut. To flasker øl om aftenen som får meg til å greie det.

Næss skriver om kvinneliv, om hvilke forskjellige muligheter og forutsetninger de har hatt før og nå, skjønt hvor fanget man likevel kan være i sitt. Bea Britt føles ikke som noen fri kvinne, hvor hun lengter etter en annen, en mann, noe som kan fylle tomrommet hennes, men dette er hun bevisst og hun føler innimellom at det er noe sykt ved henne. Kontrasten finner vi i hennes venninnes Anitas datter, Beate, som ofte besøker henne. "Beate er sunn", tenker Bea Britt, da Beate får sin første kjærseste. Men også Beate som ikke har opplevd motgang, kun blitt elsket, går nesten i stykker av kjærligheten, forelskelsen, det blir rent for mye.

Romanen kretser omkring temaer som sosial arv, kvinneliv før og nå, og som Vigdis Hjort og Hanne Ørstavik behandler også Næss kvinners seksualitet, dagens kvinner som også kan begjære, den voksne kvinnens forsøk på frigjøring, finne ut av. I denne tematikken er hun direkte i språket, inngående utforskende. Men Bea Britt sliter med sitt syn på menn og seg selv og definerer seg for mye i forhold til dem slik jeg ser det. En miserabel kvinne på mange måter, et dystert portrett. Sånn sett synes jeg dette var en tung bok, tung tematikk.

Spoiler alert- er du redd for noe avslørende så ikke les mer!

Når det gjelder slutten så sitter jeg igjen med mange spørsmål: Hvor mye delaktig i Emilies forsvinning var Bea Britt? Var det henne, var det mannen med caps, var det Røde Kors-fyren hun merkelig nok søkte opp, eller var det en annen?
"Jeg er på oppdrag. Jeg er Røde Kors. Jeg er Røde Kors, gjentar han, og det beskytter meg, sånn at jeg kan beskytte deg"

Hva er det som får en kvinne til å bli så hekta på en mann hun så vidt har sett, og kontakter ham etter mye research, drar til både arbeidsstedet og hjemmet hans, og til slutt ringer ham og da blir invitert hjem hjem til ham? Er det særlig logisk? Her skurret det for meg.. Eller er det noe forfattere bruker å gjøre, eller kanskje ønsker å gjøre? Som også Hanne Ørstaviks hovedperson Ruth gjorde i Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux.
Eller handler det om Bea Britts dragning mot menn som blir destruktive for henne? Der virker det som kan gå rett inn..

Angående forsvinningsaken så tok den fart i boka siste del, og jeg er ikke helt sikker på om jeg helt helt skjønner hensikten med denne historien i historien. Dette kunne jeg tenkt meg å diskutere med andre som har lest boka.

Men alt i alt, en interessant bok å lese, språket behersker forfatteren godt. Hun veksler mellom det gammelmodige når farmor og eventuelt oldemor (var hun der? må innrømme at jeg både leste inn oldemor og farmor, men jeg er enda litt forvirret ) har fokuset, og nåtidsspråk når vi er med Bea Britt og Beate.

Kristine Næss, f. 1964, debuterte i 1996 med diktsamlingen Obladi, og har siden skrevet flere bøker, både romaner, dikt , essays og poetikk. Hun skriver jevnlig i Klassekampen.

Mer om boka HER og forfatteren HER

Andre bloggere:
Groskro, Siljeblomst, Books & Monika

Aviser:
Morgenbladet (betalingsmur): Slektsmørker

Foto: bokogsamfunn.no

Kristine Næss: Bare et menneske, 268 s

Oktober 2015

Boka er lånt på biblioteket

Hanne Kristin Rohde er ute med sin andre krimbok om etterforsker Wilma Lind. Jeg synes denne boka, som tar for seg såpass alvorlige forbrytelser som savnede barn fra norske asylmottak, er bedre og mer spennende enn forgjengeren Mørke Hjerter. Det er høyere tempo og en mer kompleks bok på flere måter.

Wilma Lind får en stor utfordring i jobben sin som førsteinspektør på Oslo Politikammer når to barnelik blir funnet ved Frysja i Oslo. Under påfølgende pressekonferanse skytes og drepes en politiadvokat og en journalist.
Sakene henger sannsynligvis sammen på et vis, og etterforskningen fører Wilma inn i et landskap av grove forbrytelser. Det avdekkes at mange barn forsvinner fra norske asylmottak og aldri blir funnet igjen. Hvor blir det av dem? Og hva har skjedd med dem? Mange blir ikke en gang meldt savnet av pårørende.

I tillegg baler Wilma med det konfliktfylte forholdet til sjefen sin Tone, og en suspendert politimann, Per Corneliussen, samt en meget innpåsliten journalist, Martin Kvam. Wilma vil tale sannhetens sak og går rett i konfrontasjen med både sjef og overmakt, og setter sin egen stilling på prøve. Hun vil finne ut av hva som har skjedd med barna, mens andre vil dysse ting ned.

Wilma er i grunn ganske nesevis overfor sin sjef, og hun viser en mye tøffere tone i denne boka enn i Mørke hjerter, men jeg får stor sans for henne. Tone blir litt pappfiguraktig, men viser mest svake sider som ledertype, en ledertype du aldri helt vet hvor du har hen, og som kan dolke deg når du minst venter det. Heldigvis har Wilma gode kolleger rundt seg, eller ville hun nok ikke vært så lenge i denne jobben.

Wilma er mye mer på farten enn i Mørke Hjerter. Selv om det foregår mye på kammerset, er det ikke det jeg henger meg opp i Bare et barn. Her fartes det mye rundt i Oslo, men det blir også turer til Haugesund, Stockholm med mer.

Tematisk er det grusomme ting som rulles opp, og siden Rohde tar opp denne problematikken er det nok fordi hun selv har erfart at dette er et forsømt område i Norge. Verken myndigheter eller media bryr seg nevneverdig om at utenlandske barn bare forsvinner. Årsaken til forsvinningene kan nok være sammensatt, også det vi vi helst ikke vil vite så mye om; menneskehandel og grove overgrep mot forvarsløse unger. Jeg kjente under lesingen at det gjorde meg skikkelig berørt og forbanna å lese om dette, for dette skjer nok mot en del av disse barna. Og det får vi høre så lite om, - pedofile nettverk som kidnapper, lokker og misbruker barn, barn som ingen vil savne, barn som ingen leter etter med store Røde Kors- styrker, politikorps og mediafokus. Kontrasten er stor når vi tenker på hvor mye ressurser som settes inn når et norsk barn forsvinner.

I forrige uke var jeg på et bokbad med blant annet Hanne Rohde som snakket om boka. Hun sa at hun har et budskap med boka, og ønsker å sette søkelys på samfunnsmessige problemer i sine bøker. Hun mener det er all grunn til å tro at asylbarna og enslige mindreårige flyktininger som kommer til Norge og forsvinner faller i hendene på kriminelle.

Jeg synes at Bare et barn er en spennende krim, med et godt driv, bedre dess lenger man kommer ut i boka. Plottet er godt. Det som trekker litt ned er at språk og handling ikke flyter like godt gjennom det hele. Noen ganger går det litt fort i svingene, og det hoppes litt fort fra det ene til det andre, så jeg stusser litt. I starten må jeg også stadig bla litt tilbake for å finne tråden. Dette kan ses på som nybegynnerfeil, og kan absolutt bli bedre med tiden. Ellers er boka lettlest, og det er enkelt og effektivt språk. Jeg ser absolutt frem til å følge Wilma og gjengen hennes videre. Det ligger flere tråder igjen etter siste side som jeg er spent på å følge videre.
Jeg tror jeg har blitt litt fan av Wilma Lind.

Hanne Kristin Rohde, f. 1962, er utdannet jurist og er tidligere leder av Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt. I 2014 ga hun ut Mørke Hjerter, den første boka om Wilma Lind, og den solgte i 40 000 eksemplare. Bare et barn er allerede trykket i 2 opplag.

Mer om boka HER

Jeg fikk signert "Bare et barn" under bokbad i Trondheim 3.2.

Mitt blogginnlegg om Mørke hjerter.

Takk til forlaget for leseeksemplaret.

Min kollega Pål er fan av Hanne Rohde, og her fikk han signert bok og en liten prat. Under bokbad i Trondheim 3.2. (foto: Anita Ness)

Hanne Kristin Rohde: Bare et barn, 352 s
Kagge forlag 2015

To fine sterke grønne bøker: Jeg sluttet å telle dager (Caterina Cattaneo) og Finne ly (Aina Basso)

Til Nuuk av Espen Haavardsholm

Hydra - en liten gresk perle (fotos)

Arte på Hydra, et lite gresk paradis (fotos)

Bokbloggerprisen 2014- langlista

Boken på vent (102) : Marina Bellezza

Linnea Myhre : Kjære og Hanne Ørstavik: Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux

De uønskede av Yrsa Sigurdardottir

Smakebit på søndag ( 103) : 1964 av Ragnar Hovland

Boken på vent (103) : Zack

Rovdyret av Jan-Erik Fjell - herlig og akkurat passe spennende krim

Et blått sjal av bly av Kjell Erling Bardal

KORTLISTA- Bokbloggerprisen 2014- endelig!

Boken på vent (104) : Sommerstorm

Vanessa Lafaye

Sommerstorm

Oppsummering Januar -15

JUICE DETOX av Carina Hultin Dahlmann

Drømmefakultetet av Sara Stridsberg - for ei bok!

Sannheten og andre løgner av Sascha Arango - fornøyelig og spennende psykothriller

Zack av Mons Kallentoft og Markus Lutteman- den første spenningsromanen i Herkulesserien er en brutal historie

Bare et menneske av Kristine Næss - en foruroligende roman

Bare et barn av Hanne Kristin Rohde - bedre enn forgjengeren