Quantcast
Channel: Artemisias Verden
Viewing all 1277 articles
Browse latest View live

Med Asbjørn Jaklin til Krakow - en smakebit på søndag (med oppdateringslink)

$
0
0
Nei, da, ikke ham personlig, selv om det sikkert hadde vært kult, men boka Rød sone. Jeg har satt meg som mål å lese de fem krimromanene som er nominert til Rivertonprisen nå nylig. Hvem som får Den gyldne revolver får vi vite den 18 mars. Imens så henger jeg i stroppen på lesing, siden jeg ikke hadde lest en eneste en av de fem. Forrige helg leste jeg Karin Fossums Helvetesilden (meget bra) , sist uke Gunnar Staalesens Ingen er så trygg i fare (ikke så fullt så bra, litt langtekkelig) og nå Asbjørn Jaklins Rød sone. I morges kom jeg til Krakow. Skal være her tre døgn. Håper å få lest litt, men i dag har jeg mest gått rundt , instagrammet og sittet på kafe.

Lesestund på cafe Absynt i Krakow.

Forlaget skriver dette om boka:
Den tidligere jagerflygeren Peter Barrow blir funnet død på et hotellrom i Tromsø. 

Alexander Winther, journalist i Nordlys, nøster i saken og oppdager at flere av Barrows tidligere skvadrons-kolleger også er døde. Finnes en sammenheng mellom dødsfallene? Gravingen i flygernes fortid vekker minner om tiden som soldat i Afghanistan, og det tærer på forholdet mellom Alexander og kjæresten, Vivi. Da en kollega i NRK blir forsøkt myrdet, innser Alexander at noen vil gjøre alt for å holde fortiden skjult.

Mot et bakteppe av iskald krig og atomtrussel på starten av 1980-tallet, vever Asbjørn Jaklin inn virkelige historiske hendelser i Rød sone.


Jeg har lest ca 90 sider. Her er en smakebit:
Foajeen var ikke egnet til å fremme sinnets munterhet. Det så ut som tidlig 1960-tall - før langt hår, Blowing in the Wind og Woodstock. Her ville han bli lobotomert og kastrert hvis han ikke gjorde som oversykepleieren sa. Alex meldte seg i resepsjonen ved Voksenpsykatrisk poliklinikk på Åsgård, verdens lengste mentalsykehus, som nå var en del av Universitetssykehuset Nord-Norge. Arkitekten måtte ha hatt en forrykt ide om at pasientene ville bli friske av å vandre i uendelige lange korridorer. Alex fikk beskjed om  sette seg på venterommet. (s. 95)

Jeg har synes Jaklin har en litt snerten humor innimellom. Han skriver lett og friskt , men så er han da journalist også.

Vil du lese flere smakebiter ta en titt i Maris blogg Flukten fra virkeligheten. Kanskje får du høre en MGP- låt der også. Den norske finalen var lørdag kveld. Gratulerer til vinneren.

Ha en fin søndag!



Bilde tatt av borgen i Krakow i kveld. (snapshot mobilkamera)




Rød sone av Asbjørn Jaklin - aktuell Rivertonpriskandidat

$
0
0
Som jeg skrev i dette innlegget har jeg satt meg mål om å lese de Rivertonnominerte krimromanene i år. I går kveld ble jeg ferdig med Rød sone av Asbjørn Jaklin.  Det var en spennende bok, synes jeg. Her møter kald krig nåtid i Tromsø. Journalist Alexander Winther, kalt Alex blant venner får en historisk sak å bryne seg på, da en gammel jagerflypilot dør under en konferanse i ishavsbyen.



Fra forlaget:
Den tidligere jagerflygeren Peter Barrow blir funnet død på et hotellrom i Tromsø. 

Alexander Winther, journalist i Nordlys, nøster i saken og oppdager at flere av Barrows tidligere skvadrons-kolleger også er døde. Finnes en sammenheng mellom dødsfallene? Gravingen i flygernes fortid vekker minner om tiden som soldat i Afghanistan, og det tærer på forholdet mellom Alexander og kjæresten, Vivi. Da en kollega i NRK blir forsøkt myrdet, innser Alexander at noen vil gjøre alt for å holde fortiden skjult.

Mot et bakteppe av iskald krig og atomtrussel på starten av 1980-tallet, vever Asbjørn Jaklin inn virkelige historiske hendelser i Rød sone.



Min mening om boka:
Dette er mitt første møte med forfatter Jaklin og journalist Alex Winther. Jeg liker godt journalistkrim, og dette er en god variant av den sorten. Jaklin skriver lett, levende og friskt, men en nord-norsk ram humor, noen karakterer er særdeles sarkastiske, som Alex sin sjef; Erstad. Jeg koste meg under lesingen, med flotte naturskildringer, byskildringer fra Tromsø (gjenkjennelige steder som Skarven, Rorbua, Ølhallen) fornøyelig replikkveksling og gode relasjonsbekrivelser. Når det gjelder selve plottet og historien rundt, satte det meg tilbake til gufset av den kalde krigen på 70- og 80-tallet. Jeg husker at jeg og flere med meg gikk i konstant angst for atomkrig, den tredje verdenskrig. Jeg kan levende forestille meg at den frykten sikkert var enda sterkere hos folk i nord, som levde med russerne og amerikanerne via overvåking av og reelt tilstede i luftrommet  og havet utenfor. Mye skjedde, som man ante, man så, man snakket, men fikk aldri vite. Ting ble tilslørt, hemmeligholdt, men trusselen var der konstant. Det er også mye snakk om Mehamulykka i 1982, og granskningene som ble gjort. Jeg måtte google det opp, siden jeg ikke husker så godt så langt tilbake. Det var ekkelt, men sannsynligvis var det ikke noe muffens her, slik jeg kan tolke det. Værre er det kanskje med det koreanske passasjerflyet som styrtet, med over 200 døde. Det leder tankene mine mot de asiatiske flyene som har styrtet og forsvunnet, Malaysia airlines, de siste årene.  Å fly i militære områder er ingen spøk.

Selv om det enkelte steder er litt tørt flyprat, så likte jeg denne boka godt. Forfatteren har gjort sin research og basert romanen på historiske kilder, noe han har fått til på en utmerket måte. Lett tilgjengelig, men det er nok en fordel at man interesserer seg for tematikken, eller har et forhold til Nord-Norge på et eller annet vis.  Jeg synes også det var interessant å lese om Alex sin panikkangst, samtaleterapien, om traumene fra Afghanistan som sannsynligvis ble aktivert av saken han jobber med.

Så langt er dette min favoritt til Rivertonprisen. (med forbehold om at jeg enda ikke har lest Junker og Reiersgård)


Om forfatteren: 
Asbjørn Jaklin er tromsøværing, journalist i Nordlys, historiker og krimforfatter. Han har skrevet en rekke dokumentarbøker. Den mest kjente er Nordfronten – Hitlers skjebneområde, som ble nominert til Brageprisen i 2006. Jaklin debuterte som krimforfatter i 2012 med Svart frost. Rød sone er hans andre kriminalroman om journalist Alexander Winther.

Mer HER

Mer om Asbjørn Jaklin HER, f. 1956 . Fembarnsfar, interessert i jakt og friluftsliv.

Andre bloggere:
Tine sin blogg , Elikken,

Andre:
Aftenbladet
Dagbladet om nominerte til Rivertonprisen  (men de har ikke anmeldt Rød sone)


Foto lånt på wikpedia


Asbjørn Jaklin: Rød sone, 345 s
Vigmostad & Bjørke 2014

Boka har jeg motatt som leseeksemplar fra forlaget

Mi briljante venninne av Elena Ferrante

$
0
0
Før jul mottok jeg et leseeksemplar fra forlaget. Samlaget har sikret seg  rettighetene til det italienske storverket av Elena Ferrante, et verk bejublet av kritikere all over, og nå også her hjemme. Boka Mi briljante venninne , som er den første av fire bøker om venninnene Elena og Lila, har også fått knallkritikker i norske media. Når seksere trilles på terningen stilles forventingene høyt. Automatisk. I tillegg stilles mine forventninger høyt når en bok er italiensk, og har handling fra Italia.  Jeg sluker det meste om og fra Italia. Sto denne til forventningene? Tja… ikke helt. Dessverre. Det betyr ikke at det ikke er en god bok, men den store begeistringen mangler. Jeg ble ikke helt fenget.


I romanen møter vi som sagt Lila og Elena. Denne første boka tar for seg barndom og tidlig ungdom. Lila er skitten, frekk, men lynende intelligent. Elena er også skarp, ivrig på skolen, og kommer fra litt bedre kår. Begge bor i en bydel i Napoli hvor livet er ganske tøfft. Området kontrolleres av den lokale mafiaen. Oppdragelse kan gå vilt og hardt for seg, likedan omgang mellom venner, fiender, gjenger. Vold er ganske utbredt, her bruker man knyttnevene, kjeften, ting kastes vegg i mellom, hevn er vanlig. Livet er brutalt.
Elena og Lilas vennskap vokser seg sterkt, og det er hovedtemaet i boka. Hvordan deres vennskap arter seg på godt og vondt. Hvordan de vokser til, og den ene får gå videre på skole etter barneskolen, den andre ikke. Lila må jobbe i farens skobutikk da hun blir 14 år. Hun leser og lærer i smug, og overgår Elena i kunnskaper helt til en dag hun ikke gidder mer.
Lila og Elena kommer i puberteten, får kjærester. Lila gifter seg ung, 16 år , for å komme bort fra en frier hun ikke tåler trynet på.

Vi blir kjent med flere familier, og det tar litt tid å komme inn i boka, ca 100 sider, før jeg syntes jeg hadde taket på historien, familiene, bydelen, livet, og at det begynte å skje noe. Tidvis er det rørende, men mest av alt er det en historie om det som rører seg rundt Lila og livet i bydelen, fortalt fra Elenes ståsted. Skildringene er gode, jeg fornemmer det sør-italienske, gatene, språket, heftigheten, lidenskapen, råskapen.
Likevel. Det tar seg aldri skikkelig opp. Det virker som hele første bind er en slags innledning til resten?
Jeg får medfølelse med jentene, særlig Lila, som ikke får brukt sine lysende evner, som har så lyst å lære og gå mer på skole, men som ikke får. Som gifter seg som en ren overlevelsesstrategi, både av hensyn til seg selv og familien. Jeg føler også med Elena i hennes pubertetskvaler, savn når hun føler hun har mistet Lila, selv om jeg synes dette venninneforholdet virker usedvanlig sterkt, knyttet, det er en avhengighet der som grenser til det altoppslukende. Kan det være sunt?

Hva bøkene videre rommer, aner jeg ikke enda. Jeg vurderer å lese videre når de kommer på norsk. Noe er det med bøkene, velskrevet er de også, skildringene av mennesker, miljø, relasjoner er også gode, men likevel. Dette ble ingen innertier hos meg, men sånn passe, godt nok.

En annen italiensk forfatter som har skildret det andre Italia, realitetenes Italia, er Silvia Avallone. Jeg leste og likte godt hennes Stål. På et vis har disse noe til felles, de er begge oppvekstskildringer, de skildrer kampen for tilværelsen, den italienske arbeiderklassen, og mulighetene eller mangel på sådanne til å komme seg videre i livet.

Elena Ferrante er født i Napoli, men er pseudonym. Kun forlaget kjenner forfatterens identitet. Hun har skrevet syv romaner siden 1992. Napoli-romanen har gitt Ferrante internasjonalt gjennombrudd, og solgt til 23 land ifølge forlaget. Mer om bok og forfatter og snutter av anmeldelser HER

Andre bloggere:
Min bok- og maleblogg
Merethe Granlund - meldingar til massene

Anmeldelser i andre media:
NRK - en strålande roman, utan rosaskjær
VG - mesterlig om en skitten by, terningkast 6
DN - helt rå roman, en bok man blir hektet på
Aftenposten - Belive the hype;- et moderne storverk
Dagsavisen - briljant klassereise


Elena Ferrante: Mi  briljante venninne, 404 s
Samlaget 2015



Wienerbrorskapet av Ingar Johnsrud - kompleks krim av det voldeligste slaget

$
0
0
Ettervinter og vår rundt påsketider er krimtid. Etter en krimpause i høst er jeg nå i en krimstim igjen. Jeg  har lest Rivertonnominerte bøker samt noen nye og gamle krimromaner  i det siste. Jeg har plottet meg ut noen av vårens nye kritikerroste og andre jeg har lyst å lese på grunn av omtaler. Wienerbrorskapet er en av de nye norske krimbøkene jeg tidlig ble veldig nysgjerrig på. Det handler først og fremst om tematikk; gamle brorskap, en lukket sekt, raseforsking, terrortrussel, tråder tilbake til nazitiden og andre verdenskrig med mer. En salig cocktail som kunne blitt veldig mye og på en måte så ble det det også. Mye.




Fra forlaget:
Politietterforsker Fredrik Beier sliter med angst og selvbebreidelse etter sitt yngste barns død. Kona har forlatt ham. Forholdet til tenåringsbarna har raknet. 
Så forsvinner Annette Wetre, den vakre og intelligente, men religiøst forvirrede datteren av en ledende KrF-politiker. I den kristne sekten Guds Lys har hun levd isolert på gården Solro utenfor Oslo. 
Saken har knapt landet på Beiers skrivebord før Solro blir åsted for en bestialsk massakre. Da politiet finner et avansert underjordisk laboratorium innser de at gården skjuler mørke hemmeligheter. Men hvilke? Sekten er borte. Tilbake ligger bare lik.

Laboratoriet viser seg å ha forgreninger tilbake til andre verdenskrig, og et internasjonalt brorskap av naziforskere, ledet av en norsk rasebiolog. Arven etter brorskapet kaster lange skygger. Helt inn i vår tid. 
Sammen med den unge PST-etterforskeren Kafa Iqbal står Fredrik Beier overfor en krimgåte som vokser til en storpolitisk thriller med endetidssekter og ondsinnede konspirasjoner, der vår tids terror får næring av nazitidens levninger.
Mer HER

Min leseopplevelse:
Jeg hadde ganske store forventinger til denne boka, særlig etter at den fikk knallgode anmeldelser både i VG og Adresseavisa, hvor det ble trillet seksere. Boka ble også godt motatt i flere andre aviser og hos enkelte bloggere. At VG roser boka opp , er nå så, man kan jo stusse over habiliteten da forfatteren er ansatt i samme avis.  Og kanskje er også journalister flest litt mer godvillige med rosen til journalistkolleger som skriver krim? Hva vet jeg.. Men uansett: At Johnsrud kan skrive godt er det ingen tvil om. Journalister kan jo stort sett skrive.  Boka er lettformulert, velskrevet (med unntak av noen blødmeklisjeer , seksuelle metaforer , som jeg har sett andre også bruke, og som jeg undrer meg over.. som et dårlig knull,, eller forventninger som til et godt knull.. Ja, i den gata der, og de gir ikke gode bilder i hodet mitt, de er bare irriterende)

Krimromanen som sådan er kompleks, mange tråder frem og tilbake, mye å holde styr på. Det tok meg en del tid å få tak i persongalleriet, og hendelsene i fortid, hvor vi har med selve Wienerbrorskapet og folka der å gjøre, og tilknytningene til hendelsene i nåtid. Store partier er veldig spennende i boka, andre partier mindre spennende, og på slutten ble det litt kjedelig. Man skjønner jo tegningen ganske tidlig, selv om man ikke vet hvem som står bak drapene, massakrene, men man vet at det er noe fra fortiden som må skjules. Og lenge lurer jeg på hvem terroristen er, hvorfor gjør han det han gjør- og det er også det som er den store gåten for Fredrik Beier og hans kolleger etterhvert.

Fredrik Beier og PST-etterforsker Kafa Iqbal er et spennende par å bli kjent med. Dette er visstnok den første av tre bøker om Beier, og det frister å følge ham videre.
Vi får et ok bilde av samholdet, intrigene på kammerset og ute i felten. 
Galgenhumor har de også, som forfatteren fint formidler:
Her er en smakebit etter at Kafa er angrepet. Synne, en kollega spør::

"Hvordan går det med Kafa?" spurte hun da hun vendte tilbake.
"Greit nok" Hun har fått seg en støkk."
"Vil hun finne seg tilrette hos dere, tror du? "
Fredrik skjønte hvorfor hun spurte.
"Ja da. Både Andreas og jeg ser frem til det. Vi startet på gal fot, men det.." Han dunket henne kameratslig i armen. "…det  er ingenting som binder politifolk bedre sammen enn en kule i hodet" (s.158

Fredrik sliter også med sitt etter å ha mistet sitt og kona Alice sitt barn i en husbrann, hvor han lot barnet være alene en kort stund. Fredriks skyldfølelse er noe som dukker opp med jevne mellomrom, og tærer på ham:

"Frikks død hadde endret så mye, men det endret ikke på hvem Alice var. Hun hadde aldri klandret ham. Hun hadde tatt seg av han, trøstet ham og båret ham frem gjennom hans egne selvanklager og selvransakelse.
Hvordan hadde han fått seg til å forlate Frikk? Ja da, det var ikke første gangen, men hva hadde han tenkt? Hva hadde han egentlig tenkt? Det var ikke hun som stillte spørsmålene. Bare han. Dette var kraften i hans sorg. Og den kraften var så voldsom at han ikke hadde klart å reise seg. (s. 206)

Det er en del fine slike passasjer i boka. Vi blir kjent med Fredrik og Alice, litt med Kafa og Synne, mindre med Sebastian Koss, sjefen, som virker litt karikert.

Jeg dog har et ankepunkt til, og det er all volden i boka. Etter min smak er det alt for mye. De makabre voldsepisodene utbroderes unødvendig mye. Er det virkelig nødvendig å være så brutalt detaljert? Når jeg leser om at hjernemassen ligger igjen på gata, skaper det bilder i hodet mitt som gjør at jeg får problemer med å spise. Bildene dukker opp igjen under måltider og søvn. Ja, så bør jeg sikkert ikke lese slike bøker da. Men siden jeg elsker gode krimbøker, og vet det finnes masse god krim uten den bestialske volden, så ønsker jeg at bøkene kunne vært merket med en advarsel. Det er ikke alltid man vet om hva som venter en, før en sitter midt i suppa med en spennende krim.
Når det gjelder Wienerbrorskapet lurer jeg også på om ikke boka hadde tjent på å kutte på en del av de blodige voldsscenene. Det er mer enn nok spenning og innhold her til at det ville ha fungert uansett. For meg ble alle utbroderingene av volden en hemsko for den gode leseopplevelsen.
men alt i alt en imponerende debut, og det lover godt for fortsettelsen. Så får tiden vise om forfatteren velger å fortsette på den voldelige veien, eller greier seg med mindre.



Bloggere som skriver om boka:
Tine sin blogg, BokBloggBerit, Betraktninger

Anmeldelser:
VG- forrykende bra, formfullendt, terningkast 6   (hvor habil er VGs anmelder Sindre Hovdenakk, når Johnsrud er ansatt som journalist i samme avis- dog i VG Helg ? Min anm..)
Dagbladet - (betalingsmur) en ambisiøs thriller som kunne vokst seg for stor
Dagsavisen - mener forfatteren er over lærestadiet, ambisiøst, kanskje i overkant mye blod og gørr og klisjeaktige karakterer, men alt i alt en stødig krim

Intervju med forfatteren i Jarlsberg avis
Forfatterens hjemmeside

Om forfatteren:
Ingar Johnsrud, f. 1974, i Holmestrand. Han har studert journalistikk og filmvitenskap. Har arbeidet i Jarlsberg avis og NRK før han startet i VGs samfunnsvadeling i 2001.  Han bor nå i Oslo og jobber som featurejournalist i VG Helg. Har dekket bl.a. Knutbysaken.  (fra bokas omslag)



Foto: Twitter.com


Ingar Johnsrud: Wienerbrorskapet, 443 s
Aschehoug 2015

Boka er lånt på biblioteket.




Artemisias påskekrimtips- og hva jeg tenker å lese i påska

$
0
0
Det er straks palmehelg og mange har allerede skaffet seg eller tenker å skaffe seg påskelektyren. Kanskje sitter du fast når det gjelder valg av lesestoff. Det er jo så mye å ta av der ute. Jeg leste mange gode krimbøker i fjor, samt noen i år, og ønsker derfor og gi deg noen av mine tips.  Pocket eller hardback, it`s your choice.

     

Frode Granhus og Lene Lauritzen Kjølners bøker fra i fjor har nå kommet i hendig pocket.

Djevelanger er en knakende spennende krim fra Lofoten, som bare må leses av den som liker en spennende historie i mektige og ustabile natur- og væromgivelser.
Her kan du lese mer om boka.

Høyt henger de er Kjølners debutroman. Olivia er en nysgjerrig dame som liker å være privatdetektiv og havner oppi et mysterie på ei øy utafor Tønsberg. Høyt henger de er en morsom og spennende kosekrim, som noen kaller det, med mye snert.  En slags skjærdgårskrim med Saltkråkansvung. Og her slipper du all den grufulle bestialske volden noen krimforfattere liker å meske seg i.
Her er mitt blogginnlegg.

Andre krimbøker jeg anbefaler:
Rød sone av Asbjørn Jaklin - en spennende bok, synes jeg. Her møter kald krig nåtid i Tromsø. Journalist Alexander Winther, kalt Alex blant venner får en historisk sak å bryne seg på, da en gammel jagerflypilot dør under en konferanse i ishavsbyen. Her er koblinger til Mehamulykka, Falklandskrigen med mer. Nominert til Riverton 2014.



Helvetesilden av Karin Fossum
Karin Fossum vant Rivertonprisen for denne boka, som du nå får i pocket. Fra mitt blogginnlegg:
Det brenner i meg som leser, som sviende kløende helvetesild kanskje, nei, mer den indre smerten, så vondt er det å lese Karin Fossum når hun herjer slik med disse vanskeligstilte hovedpersonene sine, og med barna deres. Innimellom synes jeg Fossum var slem, en riktig slem forfatter som skriver som hun gjør. I Helvetesilden er hun tilbake til de scenariene hun kan så godt, og denne boka er meget godt skrudd sammen. Jeg lever meg inn i karakterenes liv, slik bare hun kan tegne dem, og blir revet med fra første side og det holder hele boka ut.




Sannheten og andre løgner av Sachsa Arango
En fantastisk fornøyelig og spennende bok, intelligent og godt skrevet.
Fra mitt blogginnlegg:  Språklig sett ga denne boka meg også mye, og selv om det også her var innholdsmessig mørke, så var dette likevel noe lettere, noe mer ikke-virkelig, men dog ikke uten substans. Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg av debutromanen til Sascha Arango, men i alle fall ikke at den var så morsom.
Likte du Joel Dickers Sannheten om Harry Quebert-saken, liker du sikkert denne.




Brødrene Vega av Lars Lenth
Enda en fornøyelig, vill krim-thriller fra Nord-Norge.
Fra mitt blogginnlegg: Jeg vet ikke hvorfor Lenth har skrevet denne miljøthrilleren om en kynisk oppdrettsnæring, men ut fra hans interesse for natur og fluefiske antar jeg det ligger en genuin økologisk interesse bak, ikke kun pur skriveglede. Selv om det er helt tydelig at det også ligger bak. Maken til morsom, spennende og velskrevet roman i denne genren skal man lete en stund etter.





Og har du enda ikke rukket , men ønsker å lese en skrekkfilmaktig pageturner, så anbefaler jeg deg den siste av Kepler; Stalker. Det er en krim å bli skremt av. Det skal sies at den er brutal, mye vold,  en seriemorder er på ferde, men den er grøssende god som bare det.



Vil du ha korte historier, så kan denne krimnovellesamlingen være et bra tips:

Krimnoveller 2015 fra Liv Forlag. Jeg har lest ca halve samlingen, og synes det er mye bra her. Blant annet så har Frode Granhus, Frode Eie Larsen, Lene Laurtizen Kjølner  og Jørn Lier Horst levert bidrag til boka. Det er kjekt med noveller hvis du har litt tid nå og da, og ikke vil fordype deg i en lang tykk roman.



Lykke til med påskelesingen!

Selv har jeg massevis av bøker å velge mellom, noe som dog er et luksusproblem. De jeg har plukket frem er disse. Jeg rekker jo selvsagt ikke å lese alle, men har denne bunken å plukke fra.

Her er både krim og annet.:)

Har du planlagt hva du skal lese? Gi gjerne ditt tips, eller ditt valg i kommentarfeltet under her! Det setter jeg stor pris på. God påske!




Krakow av Aasne Linnestå

$
0
0
For et par uker siden var jeg i Krakow tre dager. Jeg bruker vanligvis å lese bøker fra steder jeg reiser til, men glemte det denne gangen. Men det er fint å lese bøker fra steder man har vært på også, så derfor oppsøkte jeg biblioteket etter å ha fått noen tips på facebook om bøker med handling fra Krakow. Den de hadde inne på biblioteket var norske Aasne Linnestås lille roman fra Krakow. En liten trist bok om sorg, med fine miljøskildringer fra byen.


Viel reiser til Krakow, byen hun studerte og bodde i noen år, før hun dro tilbake til Oslo. I Oslo traff hun blant annet Kai, som hun ble kjæreste og gravid med. Barnet døde like etter fødselen. Viel og Kai skiller lag, og Aasne holder ikke ut sorgen over jenta si og drar tilbake til Krakow, byen hun bodde i for noen år siden.
På toget fra Warszawa til Krakow blir hun kjent med Conrad.
Aasne går rundt i gatene i Krakow, tenker på jenta,  livet sitt,  sorgen  er mørk, hun er mye ikke tilstede, tankene og følelsene kan hun ikke flykte fra. Mens forholdet til Conrad utvikler seg greier hun gradvis å gi slipp og åpne seg mer og mer for ham. Hun blir også redd for å miste ham, som hun nesten ikke kjenner, som hun mistet sin datter som hun ikke rakk å bli kjent med.

Krakow er en fin liten roman, men ikke så veldig original. Den føyer seg pent inn i rekken av flere norske eller utenlandske kvinner som reiser fra en sorg, et brudd, et tap, eller en eksistensiell krise, med håp om å finne ut av ting, komme videre, komme vekk, i et annet land. Andre norske kvinner som har reist i bøkene sine:
Guro Sibeko reiser Europa rundt i  Jeg kan oppløse mørket , Viktoria Bø reiser til Praha i Teresa Birnas bortgang, Gøril Emilie Hellen reiser til Italia i Veien over klippene. Blant annet…

I Krakow går Viel i kjente gater, på kjente plasser. Hun oppsøker borgen Wavel, krysser Rynek, markedsplassen mange ganger, går langs elva Wisla, drar til Auswitch med drosje, går på kafeer, i kirker, tar buss hit og dit. Siden jeg nettopp har vært i Krakow er det morsomt med gjenkjennelsene. Men boka ellers er gansk så trist. Noe av det tristeste en kan oppleve i livet er vel å miste et nyfødt barn, selv om de ikke rakk å bli særlig kjent. Boka er således en god studie i en kvinnes dype sorg. Men det er også en bok om en vakker by og menneskene hun treffer der, om fattigdom, vennskap og medmenneskelighet.

"Kan jeg elske en jeg ennå ikke kjenner? Conrad snur seg, ligger på magen, jeg ser ikke ansiktet hans. Jeg kjente henne aldri, rakk ikke det. Allikevel har hun vært med i mange måneder nå. Hun hørte til. Det var enkelt. Sant. Forsvinner hun om jeg ikke alltid ser henne for meg? Blir hun et bilde da, kun vagt, i rekken av andre bilder? " (s. 152)




Rynek Glowny med Mariakirken i Krakow, den store markedsplassen. (foto: Anita Ness)

Har du lest noen bøker fra Krakow?

Dagbladet anmelder Krakow-vi  er ganske samstemte

Aasne Linnestå: Krakow, 164 s

Aschehoug forlag 2007

Boka er lånt på biblioteket.


Siden det er søndag kan du finne flere smakebiter av bøker i Maris blogg Flukten fra virkeligheten. Ta en titt da vel. Ønsker deg en fin påske.:)

Lukk øynene ( Bird Box) av Josh Malerman - Topp spenning!

$
0
0
Fra jeg åpnet Josh Malermans debutroman i formiddag har jeg lest nesten i ett strekk avbrutt av et par matpauser. Romanen Lukk øynene som jeg fikk av forlaget i posten i går, snek seg foran den kjempestore bokbunken som venter på å bli lest. Det er ikke ofte man har en grøsser det lukter spenning lang vei av foran seg. Nå hadde jeg det, og den innfridde. Makan til spennende og velskrevet bok er det en god stund siden jeg har lest.






Omtale: Lukk øynene
Det er noe der ute ... 

Hva du enn gjør, ikke åpne øynene! 

Det er noe der ute som ikke må bli sett. Ett sekund, og personen som ser, drives til dødelig vold. Ingen vet hva det er, og hvor det kom fra. 

Malorie, mor til to små barn, har overlevd. Det har gått fem år siden det hele begynte, og Malorie vil søke tilflukt et sted som kan gi trygghet for henne og barna. Men reisen dit vil være det mest risikable de noensinne har utsatt seg for. Ett feilsteg kan innebære døden. 

(forlagsomtale)

Det blir en kjapp omtale fra meg i dag. Siden det er påske. Enda rekker dere å skaffe dere en spennende bok, så les dette som en anbefaling fra meg. Jeg ble bergtatt fra første side av den creepy stemningen, det gode, effektive, suggerende språket.
Historien fortelles i fortid og nåtid. Malories kamp mot friheten, kjemper seg med båt på elva i blinde, med bind for øynene,  med de to små barna sine, mens vi skiftesvis får historien fra da alt forandret seg, da det der ute, ødela livene til folk.
Det er en genialt skrudd sammen bok i sin enkelhet, det er lett å henge med, jeg blir klaustrofobisk vitne til en kamp for livet mot onde krefter de har liten sjanse til å klare seg mot. Samfunnet kollapser, folk dør, galskapsoppstyr, matreservene blir knappere og knappere, konfliktene i den lille gruppen større . Tenk om/når vi havner i en lignende situasjon...
Lukk øynene er en dystopisk grøsser av det beste slaget! Fantastisk! Et bedre påskegrøss enn dette skal du lete lenge etter.

Tine elsket også boka. Det gjorde også Zeldajenta .


Josh Malerman bor i Michigan, USA. Han er vokalist og tekstforfatter i bandet The High Strung. Lukk øynene er hans første roman. Boken er solgt for oversettelse til en rekke land, og Universal Studios har sikret seg filmrettighetene.

Mer om bok og forfatter fra forlaget HER


Foto: Twitter @JoshMalerman


Josh Malerman: Lukk øynene, 300 s / Bird Box (originaltittel)

Vigmostad & Bjørke 2015

Påskelektyre 2015- boken på vent

$
0
0
Beathe er tilbake med ny blogg og Boken på vent, i Beathes Bokhjerte. Jeg har tidligere skrevet et innlegg med tips til påskekrim og med noen av de bøkene jeg skal plukke blant. De ser du bilde av her:


I tillegg så har jeg kjøpt Stallo av Stefan Spjut, som jeg gleder meg vilt til å lese.  I går leste jeg ferdig Lukk øynene av Josh Malerman, og fikk bare enda mer lyst til å lese enda mer grøssere.

Stallo:
En mor med en liten gutt har lånt en hytte i skogen. Trær, mygg, blomster, fugler. Og hva er det med haren og reven og flaggermusen? Så får gutten et glimt av et stort dyr. Og hva er det moren hans ser, som hun vil skjerme sønnen for?
Magnus forsvinner denne sommerkvelden i 1978, men ingen tror på det moren forteller om hva som skjedde. Femogtjue år senere blir et nytt barn borte. På hjemmesiden sin publiserer Susso Myrén et bilde hun har tatt av en merkelig skikkelse: en liten kall, kanskje bare en meter. Øynene langt fra hverandre. 
Stallo er store troll virkelige. Det er også vetter og nisser og skrømt. Her er dyr som forandrer seg foran øynene dine, og mus og lemen som går i sinnet på folk.
Troll er farlige og uberegnelige. Det vet de som lever med dem tett innpå seg  ( fra forlaget)




Foto (Anita Ness) Boka er kjøpt.


Jeg har også startet på H.K.Fauskangers Skamtegnet, og har lest ca 50 sider. Den krever en mer våken og konsentrert leser enn jeg har vært i det siste. Håper det bedre seg når fridagene kommer. Jeg leser nå Med himmelen under oss av Anja H. Hagelund, en debutroman  om ei jente med tvangslidelser, som er innlagt på psykiatrisk, en roman som  erganske humoristisk og enkel i formen, tross sitt alvorlieg tema. Intervju med forfatteren i Adresseavisa HER


Jeg ønsker deg en riktig god lesepåske, og ta gjerne en titt inn i Beathes Bokhjerte hvis du vil se hva andre skal lese!


Med himmelen under oss av Anja H. Hagelund- varmt, mye komikk og litt sårt om tvangslidelser og ensomhet

$
0
0
Å si at en bok om tvangslidelser er morsom, høres kanskje merkelig ut. Tar man ikke temaet alvorlig? Ved å lese Anja H. Hagelunds debutroman kan man faktisk ta seg i å le av mange absurde situasjoner. Men så har forfatteren selv lagt opp til å bruke mye humor. Hadde det ikke vært for at forfatteren selv har egenerfaring med tvangslidelse og psykiatrisk behandling, kunne man kanskje tro at hun tullet. Men neida, dette er blodig alvor.


Romanen handler om Erika som blir innlagt på psykiatrisk sykehus for selvmordsfare og tvangslidelse. Hun får et nært forhold til Ole, lege og behandler.  Hun skal være der i ni måneder, og etter en periode skal hun bo mest hjemme, men komme på sykehuset i korte perioder, for så å bli helt utskrevet.
Vel utskrevet kommer hun i snakk med en sær nabo, Sigarmannen, som mekker biler og ikke liker folk. Gradvis blir de venner.

Boka er skrevet i et enkelt språk, kanskje mer naivistisk, sånn som Erlend Loe skriver? Jeg har ikke lest så mye av Loe, men tenker at det ligner litt på den stilen.  Hagelund bruker mye humor, og beskriver tanker, følelser og situasjoner slik at jeg flere enn en gang humrer og ler, og trekker på smilebåndet. Erika liker ikke å bli fortalt ting av legen og behandlere, og prøver å late som hun vet det meste. Hun leser tunge psykologibøker for å vise at hun kan mye om psykologi generelt og kognitiv adferdspsykologi, som hun briljerer med overfor Ole og andre behandlere.  Hun leser bøker om biler  for å briljere overfor Sigarmannen. Som innlagt gjør hun mye rart, som for eksempel å låse seg inn på kontoret hvor hun bestiller førti gummibåter. Erika  er ganske direkte mot folk rundt seg, og det blir mange tankevekkende situasjoner rundt dette, som her på besøk til Sigarmannen etter at han vært syk en stund:

""Hvorfor er det så rotete her?"
Han ser ned i bakken og svarer at han ble så frisk at han klarte å rote, men ikke å rydde. Man må være mye friskere for å rydde enn å rote. Det er en uskreven regel." ( s.175)


Romanen gir oss et innblikk i Erikas tvangslidelse og ensomhet, men om forholdet til Ole, en lege som virker å være på sykehuset døgnet rundt, er så realistisk tviler jeg på. Skjønt det kan godt oppleves slik fra Erikas ståsted. Og Ole kan være en av de leger og behandlere som bryr seg ekstra mye om pasientene sine. Han blir også etterhvert en svært anerkjent lege med stor kunnskap om tvangslidelser, og jeg får automatisk assosiasjoner til Post 4, på Østmarka sykehus, St.Olavs hospital i Trondheim og tidligere psykolog Bjarne Hansen som ledet den suksessrike posten, som nå skal legges ned. ( for uinnvidde, så gikk det et program på TV3 for et par-tre år siden som het Psyk Forvandling, som viste behandling av pasienter med tvangslidelser på posten) Anja H. Haglund har sagt i et intervju i Adresseavisen at hun har brukt biter fra mange leger, psykologer og behandlere i sine karakterer, og det er ingen spesielt hun modellerer. Hun sa også i samme intervju at hun ikke hadde greid å skrive denne boka uten å ha brukt humor.

Å ha alvorlige tvangslidelser som begrenser livet ditt slik at du ikke greier å gå ut, ikke greier å gjennomføre studier, eller være i arbeid, kan være vanskelig å forstå. Å lese Med himmelen under oss, kan gi oss mer innsikt. Både Erika og Sigarmannen er fine karakterer, og samspillet mellom dem og mellom Erika og Ole, beskrives med en lett og følsom penn. Romanen er absolutt en hederlig debut.

Anja H. Hagelund, født 1987,  er opprinnelig fra Trondheim, oppvokst på Risvollan. Hun bor nå i Oslo.  Mer om romanen HER Intervju med forfatteren i Adresseavisen (under betalingsmur)

Jeg har ikke funnet noen anmeldelser eller blogginnlegg på nett om boka. Har du skrevet noe, så legg det gjerne inn i kommentarfeltet under. Jeg har lest anmeldelse av boka i Adresseavisas papirutgave , som var ganke bra, med terningkast fire.

Oppdatert: Sissel har blogget om boka.


Foto: adressa.no


Anja H. Hagelund: Med himmelen under oss, 180 s
Liv forlag 2015

Kilde: leseeksemplar

Oppsummering mars -15

$
0
0
Mars har vært en fantastisk lesemåned. Det er som om jeg har fått både nytt syn og ny energi, for jeg har lest 36 bøker. Det er rekord. Jeg har blitt lagt merke til av bokbransjen, og flere forlag har slått seg sammen for å gi meg stipend for å være en litterær inspirator. Jeg er jo forlagsavhengig (selv om jeg sier noe annet i infoen om meg selv, men det er jo sånt man bare sier) så det suser etter, og nå har det betalt seg med et fett honorar og invitasjoner til eksklusive lanseringer i inn- og utland. Hotell og fly dekket selvsagt. Og siden det blir så mye reising nå fremover, så intensiverer jeg også reisebloggingen . Flere reisebyrå har sagt de vil sponse meg. Jeg er i den syvende himmel akkurat nå. En lykkeligere beskjed kunne jeg ikke fått ved inngang til påsken. Nuvel, jeg skal ikke forsømme mine bloggplikter her jeg svever, men gi dere oppsummering for mars som vanlig.


Lesing av Ferrante i Krakow. Italia neste? (eget foto)

Neida, tulla…
Aprilsnarr!

Dette har jeg lest i mars:

Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes- debutant 2014, fantasy, fått boka av forfatteren
Djevelens barn av Chris Tvedt og Elisabet Gulbrandsen - krim, lånt på biblioteket
*Brødrene Vega av Lars Lenth - thriller, Nord-Norge, leseeksemplar, 2015
Oliver Twist  av Charles Dickens - lydbok, kjøpt, 1001-bøker, lesesirkel, bokfrahylla, England
Helvetesilden av Karin Fossum - krim, nominert til Rivertonprisen 2014, lånt på biblioteket
Ingen er så trygg i fare av Gunnar Staalesen - krim, nominert til Rivertonprisen 2014, lånt på biblioteket
Rød sone av Asbjørn Jaklin - krim, nominert til Rivertoprisen 2014, leseeksemplar, Nord-Norge, Skottland
Mi briljante venninne av Elena Ferrante - Italia, leseeksemplar
*Wienerbrorskapet av Ingar Johnsrud - krim, 2015, lånt på biblioteket, debutant
Stalker av Lars Kepler - krim, Sverige, lånt på biblioteket
Krakow av Aasne Linnestå - roman fra Krakow/Polen, lånt på biblioteket
Lukk øynene av Josh Malerman - grøsser/spenning, dystopi, USA, leseeksemplar, debutant
*Med himmelen under oss av Anja H . Hagelund - debutant, psykiatri, 2015, leseeksemplar
*Ved helt riktig måne av Annabelle Despard - lyrikk, lånt på biblioteket, norsk 2015

SUM: 14 bøker!

4 debutanter, 4 norske bøker fra 2015 (aktuell for Bokbloggerprisen), 8 krim/thrillere, 1 lyrikk, 1 ungdomsbok, 1 1001-bok, 1 fra-hylla, 1 lydbok, 6 leseeksemplarer,/fått, 1 kjøpt, 7 lånt på biblioteket

Land jeg har besøkt i bøkene
Skottland, Sverige, USA, Italia, England 

Det har blitt lest mye krim. Jeg er i en krimstim igjen . Jeg har også bevisst forsøkt å lese bøker nominert til Rivertonprisen, da jeg ikke har lest dem før. Jeg rakk tre av dem før prisen ble kåret, og den gikk til Karin Fossums Helvetesilden. Gratulerer Fossum! En hederlig vinner.

Å ha lest fire norske bøker som kan være med i vurderingen av Bokbloggerprisen 2015, er også bra. At det ble så mange bibliotekbøker var vel ikke helt meningen. Det har nok gått ut over lesing av støvbelagte bøker jeg har i hylla, for der ble det lest kun en. Skjerpings på dette.

Reiser:
Jeg har vært en tur i Krakow, men har ikke rukket å lage innlegg derfra, men det kommer. Instagram og facebok har derimot blitt flittig brukt.  Dere finner  meg som @artemisia60 på Instagram.


Avbrutt:
Jeg har også som mål å avbryte bøker jeg ikke liker. Det skjedde med denne:
Elisabeth er borte av Emma Healey- avbrøt etter ca 70 sider. Skummet boka fort og leste slutten. Den engasjerte meg rett og slett ikke. For lite driv, blant annet.
Jeg visste jo at det ikke var en vanlig krim, men jeg hadde nok forventet noe mer spennende enn dette.

Månedens beste overraskelse:
Lukk øynene

Månedens skuffelse:
Elisabeth er borte og Mi briljante venninne (sistnevnte kommer jeg likevel til å følge videre)

Andre høydare jeg villig anbefaler:
Helvetesilden, Brødrene Vega, Kaoshjerte, Djevelens barn, Rød sone, Med himmelen under oss

Jeg  har også publisert et par innlegg med tips til påskekrim:
Tips til påskekrim - dette ligger på topp av leste innlegg i mars
Påskelektyre- i spalten boken på vent



I løpet av påskehelga kommer jeg til å publisere et intervju med forfatter Frode Granhus i Lofoten!  Granhus er aktuell med pocketutgave av Djevelanger, og ny krim i september.



Frode Granhus på hjemstedet Leknes i Lofoten. Foto: Anita Ness


Da ønsker jeg deg fortsatt en riktig god påske.


3 dager i KRAKOW - Polen

$
0
0
3 dager i Krakow. Billige flybilletter med Norwegian direkte fra Værnes, Trondheim. Hadde håpet på vårlige dager, men det var faktisk like kaldt der som hjemme, ja kanskje litt surere. Lørdag regn, resten sol. Krakow er en vakker by. Her kommer noen bilder , noen tips og mine opplevelser.


Markedplassen med Kleshallen, Rynek Glowny.







Inne i Kleshallen. De består av massevis av boder for kunst, kunsthåndtverk, souvenirer, husflid, polske varer. Veldig ordentlig her. Fint laget. Det er boder både ute og inne.


Jeg reiste fra Værnes kl.07.00 lørdag morgen og ankom Krakow ca 9.30. Kort flytur med andre ord. Det regnet, og etter å ha sjekket inn på hotellet, samt kjøpt meg paraply, så ruslet jeg rundt i gamlebyen. Jeg hadde en Gatelangs guide fra Aschehoug, samt notert en del tips fra internettsteder om kafeer jeg ønsker å besøke.


Kafeer i Krakow




Den første fant jeg i Ulica Bracka, i en sidegate fra markedplassen, nedover mot Wavel. Nowa Prowincja. Jeg ble slått av hvor kult og koselig det var, og hvor billig. Maten var enkel, men dugde som lett lunsj midt på dagen. Det var fullt av folk, noe de fleste kafeene jeg var innom, var.  I denne gata var det flere kule kafeer og spisesteder.







Jeg vandret videre mot Kazimiers, jødekvartalet, en bydel som blir beskrevet som Grunerløkka i Oslo, med masse kreative folk, kule kafeer, gallerier med mer. Jeg fant Absynt, som jeg hadde lest om. En koselig bar/kafe som ligner på Mormors stuer i Trondheim, med spesialiteten barkart med drinker basert på absint. Ren absint laget på den rette måten, flambert med sukkerbit  får du også. Kanskje må du prøve den for å få øye på den grønne fe, i alle fall fikk ikke jeg det ved å drikke cocktailen The Green Fairy.






Borgen Wavel er flott der den ruver i mørket. Jeg tok meg en tur dit i dagslys en annen dag.



Jeg ramlet innom en kirke på vei hjem lørdagskvelden. Det var konsert der med Krakow kammerorkester som spilte gyldne klassikere. Det var vakkert, men kaldt å sitte der en times tid. Jeg pådro meg en liten forkjølelse, som gjorde at jeg ikke orket å dra ut til Saltgruvene, som jeg hadde lyst til. Men det får jeg gjøre en annen gang.




 Jeg tenkte å ta trikken til Kazimiers søndag, fordi det var ganske slitsomt å gå så mye rundt omkring når jeg var litt forkjølet. Men jeg havna på feil spor, og frem og tilbake ble like langt, så jeg gikk en runde i den vakre Plantyparken rundt Gamlebyen, og gikk opp på Wavel. Det var virkelig flott der, og været var godt. Men å ta en trikketur uansett er ikke så dumt, for man får sett litt utafor turistløypa.




Wavel i dagslys.




Det var litt kaldt, men fint å sitte ute på kafeen en liten stund. Inne i souverirbutikken kjøpte jeg meg noen bokmerker. Billig de også. Men ellers var det ikke noe billig på kafeen her. Kaffen var mer enn dobbelt så dyr som ellers. Men uansett billigere enn hjemme, hvor en kaffe koster 30 kr +/-.




Utsikt fra Wavel


Den er vakker.  Elva Wisla ligger rolig og slynger seg gjennom byen.



Ved elva ligger det båter med restauranter. Jeg var ikke der, men snakket med noen som hadde spist lunsj på en av båtene og de synes det var ganske bra.



Vandring i Kazimiers


 En gammel gård, jeg aner ikke hva det har vært her inne, men til høyre er det en kirke. Jeg blir fascinert av slike bygninger og fantasien settes i sving.



På andre siden av den lange bygningen var det en bygate med mange boliger, gallerier, butikker, og graffity på veggene.









Enda flere kafeer i Krakow


 Singer er en kul kafe i Ulica Estery 20. Interiøret er skakt og skjevt, med sprukne speil, rød fløyel, gotisk preg som brytes med symaskiner på mange bord. Fyr i peisen ga meg vamen tilbake etter å ha frosset litt igjen.  Dagen etter spiste jeg is og drakk kaffe på Botanica, enda en kul kafe i Ulica Bracka (t.h).



På veien hjem gikk jeg innom en mexikansk restaurant i Kazimiers. der var det fullt av folk, tydelig en populær plass. Tok en Blue Margarita mens jeg ventet. Nydelig drikke, nydelig mat. Tidligere spiste jeg lunsj på El Toro, en spansk restaurant med levende musikk og nydelig mat.


Nattdrinken tok jeg på bar Budda i en stikkgate ved markedsplassen. Jeg var sliten i føttene og trengte å hvile meg før resten av veien hjem. Koselig bar med veldig fin musikk. Forøvrig var det mye fin musikk på kafeene også, rolig lydnivå, slik at det gikk an å lese attåt. Jeg koste meg virkelig.

Mat og drikke ute er stort sett veldig billig. Du får en halvliter til 12-14 kroner, en god middag med drikke til en hundrelapp, men prisene varierer selvsagt her også. Jeg følte jeg kunne fråtse. Jeg handlet ikke noe med hjem med unntak av noen magneter, bokmerker og et par små souvenirer, og en hatt. Jeg hadde penger igjen da jeg kom hjem så jeg må dra til Polen igjen for å bruke dem opp., hehe..


Vandring i mørket


Kirker


St. Peter and St. Marys Church.



Mariakirken.


Bøker, egne  medbrakt
eller å få kjøpt på polsk


 Å lese er en del av gleden ved å reise, særlig når jeg reiser alene. Jeg har alltid med meg for mye bøker, men må ha noe å velge i. Jeg leste en del på rommet før jeg gikk ut, og så leste jeg på kafeer.
Ferrantes svært omtalte bok begynte jeg på, men ble ikke helt ferdig med den før jeg kom hjem.
Jeg ble ferdig med Rød Sone av Asbjørn Jaklin, og den var grei å ha med på kafeer, en spennende bok, som jeg la igjen på hotellet. Håper noen som leser norsk finner den.
Jeg hadde også med meg Årets Krim 2015, som jeg leste litt i her og der, en novellesamling.
Jeg synes det er gøy å gå i bokhandlere i utlandet selv om jeg ikke skjønner språket. Jeg fant den polske versjonen av Hulemannen her. (tror jeg)





Markedsplassen Rynek Glowny


 Den siste dagen spiste jeg lunsj på en av restaurantene ved markedsplassen..  Fint vær, yrende liv, musikk, hester. Masse restauranter. Det er litt dyrere her enn i sidegatene og andre bydeler, men uansett er det billig i Krakow, sett fra vårt norske prisnivå.







 Gamlebyen





Utenfor gamlebyen, trikker, busser, byen sprer seg utover











Jeg betalte ca 2000,- for fly Trondheim/Krakow t/r og tre døgn på Hotel Yarden. Et helt greit enkelt hotel med frokost, nyoppussede rom, vendt mot bakgård, stille og rolig. Neste gang kan jeg tenke meg å bo nærmere elva, da jeg likte meg best i området Kazimiers og rundt der.

Fra flyplassen kan du ta buss, tog eller taxi til byen. Inn til byen tok jeg buss, det kostet nesten ingen ting, ( under en tier) men du må ha kontanter i små penger og kjøpe billett på automat. Bussjåføren  ventet på oss slik at vi kunne veksle til småpenger i terminalen, for det hadde flere av oss ikke. Jeg tok taxi tilbake, for da var jeg sliten og litt dårlig form, og det betalte jeg 85 sloty (PLN) for. Ca 170 nk.  I sloty er litt i overkant av 2 nk, etter dagens kurs.



Skal vi hit igjen?


Det jeg likte med Krakow:Vakkert, historisk, stille og rolig , lite støy, masse kule kafeer, tydelig at byen har en kafekultur, litt bohemsk, vakker promenade ved elva og i Plantyparken, billig. Stemningen.  Hyggelige folk, god service. (ikke påtrengende) Passe stor. Ingen trengsel (når jeg var der, i mars).

Det jeg ikke rakk nå, men skal se neste gang:
Saltgruvene, Oscar Schindlers fabrikk, flere kafeer

Ja!

Bøker om/fra Krakow:
Krakow av Aasne Linnestå- se blogginnlegg
Latteren og døden av Pieter Webeling
Schindlers liste av Thomas Kenelly
Faustynas elskere av Nina FitzPatrick
Utsikt over Krakow av Adam Zagajewski (dikt)
Kvinnfolket i Krakow av Jens Henrik Jensen

Turistguide: Gatelangs i Krakow (aschehoug), utrolig hendig med utbrettskart for ver bydel, og mange fine tips. Det du trenger for en kort tur, og byvandring som jeg liker.

Film:
Veronikas to liv (dvd, 2008)
Schindlers liste

Skamtegnet av H.K.Fauskanger - Fornøyelig mysteriedrama!

$
0
0
Når det endelig løsnet i min lesing av Skamtegnet, tok det skikkelig av. Det er ofte en bøyg å bryte seg på en murstein på nesten 600 sider, men er de gode er det verdt det. Og her var det verdt det. Skamtegnet er en historisk krim, må kanskje si årets påskekrim for meg, med et fornøyelig persongalleri, et mysterium knyttet til esoteriske kretser og eldgamle manuskripter, skapt av en forfatter som vet hva han driver med.



Fra forlagsomtalen:
Året er 1905, Norge er i ferd med å løsrive seg fra Sverige, og det foregår hemmelige forhandlinger for å unngå krig. Ved statsministerens kontor i den norske hovedstaden er Oskar Brattenschlag assistent for statsministerens sekretær Calmeyer. Det er ikke bare krig som truer. En ukjent mann segner om utenfor Brattenschlags dør. Han rekker å mumle «Overleveringen mislyktes. Underrett Calmeyer.». Så tegner han et hakekors i blod og utånder. I hånden har han en side fra den håndskrevne gotiske bibelen Codex Argenteus. Brått er Brattenschlag virvlet inn i et blodig mysterium som omfatter forsvunne runeinnskrifter, gryende nazisme og noe eller noen som ikke viker tilbake fra å ta liv for å oppnå sine mål og for å skjule hvem de er.
Mer HER
Etter at det løsnet, storkoste jeg med boka. Jeg merket tidlig at den krevde et våkent lesesinn for å henge med. Språket er rikt og litt gammeldags jamnfør tidskoloritten. Vi snakker 1905. Det kler imidlertid romanen godt. I tillegg spreller humoren løst i dialoger, refleksjoner og situasjoner. Jeg både smålo og humret flere ganger, samtidig som jeg synes det var litt skummelt , preget av stemningen i det kalde Kristiania. Spenningen tar seg grundig opp etterhvert, og det tar skikkelig av når Calmeyer, Brattenschlag og amanuensus Lagergren reiser til Bern for å delta på en Teosofikonferanse med selveste Rudolf Steiner tilstede. Det gjør de naturligvis ikke fordi de har blitt tesofer, men fordi de er på jakt etter det forsvunne manuskriptet. Her forsøker de også å infiltrere seg i ariosofene , en mørk avleggergruppe av teosofene, ledet av Guido von List  og den mer ekle Jørg Lanz  von Libenfels, med raseidelogiske idealer, visstnok et tankegods Hitler skal ha følt seg besnæret og inspirert av.
Vi har også å gjøre med et uhyggelig vesen, SpinghælJack, som muligens står bak en rekke drap i fortid og nåtid, og selv Brattenschlag føler seg hjemsøkt av denne uhyggens skapning.  Her er altså både jordnær vitenskap, mytologiske vesen, esoteriske grupperinger, tro og overtro, historie og storpolitikk vevd sammen i en skattekiste av en røverhistorie med stor underholdniningsverdi. Og Madame Helena Blavatsky spøker også mellom linjene. Fornøyelig!  Dette er intelligent krim av edleste vare.
Det er imponerende av Fauskanger å snekre sammen en roman med så mange ingedienser, uten at det halter. Det gjør denne boka absolutt ikke. Sidesprang havner alltid på rett spor, og glir fint inn i sammenhengen. Den røde tråden er Manuskriptet av Sølvbibelen som alt til syvende og sist dreier seg om, fordi det har så store konsekvenser i mange retninger. 
Det eneste minuset med boka var at det tok litt tid å komme inn i den (ca 80 sider), og at  "oppklaringsmonologen" ala Poirot ble litt vel lang. Ellers hadde boka fått en sekser hos meg på Bokelskere.no. Nå ble en sterk femmer.
Skamtegnet er den første boka jeg har lest av Fauskanger, som har studert filologi og religionsvitenskap. Jeg har hans to første, Skrinet og Skarlagenssalen på vent her, og de ser jeg også frem til å lese. 
H.K.Fauskanger er født i 1971, bosatt på Askøy utenfor Bergen.

Vil du lese litt mer om forholdet mellom teosofi, antroposofi og ariosofi,  har religionsviter Jan Bojer Vindheim skrevet om det i bloggen sin Her

Andre bloggere:
Betraktninger - Astrid Terese
Leseriet - Mohammed

Tine - vi samleste faktisk boka i hver vårt hjørne av Trøndelag, utilsiktet, men artig med små kommentarer på facebook om hvor langt vi var kommet. Tine er like begeistret som meg og Astrid Terese. Mohammed er mer kritisk, men ser også mye positivt med boka.


Foto: Gyldendal


H.K. Fauskanger: Skamtegnet, 558 s

Gyldendal 2015

Kilde: Leseeksemplar


Krimkongen av Lofoten- et intervju med Frode Granhus

$
0
0
HJEMME HOS KRIMKONGE GRANHUS AV  LOFOTEN

Intervju med Frode Granhus

Jeg er heldig som får en fin flyvetur med Widerøe fra Bodø og over Vestfjorden til Leknes. Helt annerledes enn det jeg leste Frode Granhus hadde da han kom hjem fra krimfestivalen i 2014. Det jeg leste i avisa var at de ikke kunne lande og at det var en svært nervepirrende tur med det lille flyet, og at de fløy frem og tilbake. Slik kan det muligens bli gode krimromaner av. At den ville naturen og været i Lofoten preger bøkene til Frode Granhus, og at leserne elsker det, er det ingen tvil om. Jeg har vært så heldig å få møte Lofotforfatteren i eget hjem på Leknes.

Frode Granhus . Foto: Anita Ness 


Leknes er et kjedelig lite sted. Tausheten og stille gater møtte meg, og jeg fikk følelsen av å ha havnet i et lite Twin Peeks i nord. Her stenger alt klokken fire, til og med den eneste koselige kafeen på stedet. Enda godt at folk som bor der er hyggelige og gjestfrie når man først får dem i  tale.  Skjønt, jeg ante ikke hva som ventet meg når jeg dro hjem til avtalt møte hos Frode Granhus. I gangen ble jeg møtt av en stor mørk hund. Ja, jeg er litt redd hunder, men det gikk heldigvis bra. Forfatteren selv tok i mot meg med et hyggelig smil, og jeg slappet av etterhvert. Godt å tenke på at huset var i et tett boligstrøk sentralt i Leknes, og ikke ensomt ute på det forblåste landet. Hvem vet hva som rører seg i hodet på krimforfattere og hva de kan finne på. Særlig når de skriver slike ekle bøker som Stormen og Djevelanger.

Forfatterdrømmen
Jeglurer alltid på hvor forfattere henter inspirasjon fra og hvordan de skaper en bok. Frode Granhus sier han som mange andre lenge hadde en forfatterdrøm i magen. Men han begynte å skrive sent. Han har skrevet litt nå og da, men det ble aldri til noe han valgte å sende inn. En kollega sa til ham på et julebord at han matte gjøre alvor av skrivinga si.
-Jeg satt på loftet og hamra på tastaturet. Tror mange bærer på drømmen om å skrive en bok, det hadde jeg også. En kveld så jeg et program om å realisere drømmer på T. Det sa klikk og jeg satte meg ned samme kveld og skrev. Hamra løs. Det ble til den første boka mi; Hevneren, som kom ut I 2003. Jeg begynte å skrive på papir, skrev 3-400 sider og deretter på PC.

-Håndtverket,  hvor lærte du det?
 Jeg har lest mye, sier Frode Granhus. Om det tekniske aspektet, som plott, karakterer, og lignende ble han mer bevisst på etterhvert. Den første boka skrev han på ren inspirasjon, sier han.  I dag jobber han mye med å sette opp disposisjon, med kapittelinndeling, og at boka skal fenge og være spennende. Han tenker mye underveis, stopper opp og spør seg selv om dette er spennende nok for leseren. Han var ikke like bevisst på dette da han skrev sine første to bøker.

Jeg har hørt at flere forfattere ikke aner slutten på sine krimbøker. Hvordan er det med deg?
-Ja, det har jeg klart, sier han. Han sier han vet at noen
har det klart helt på detaljnivå. For ham kan det være slik at ting kan dukke opp i prosessen som han ikke ante noe om på forhånd , men i utgangspunktet er alt på detaljnivå.

Arbeidsmåte
Granhus er en engasjert forfatter og vil gjerne fortelle litt om hvordan han jobber. - Jeg kan sitte i den kroken , (han peker på et hjørne i stua) , kan se på TV, gjøre ingenting, lese bok, eller noe , og så kommer jeg på små scener og lignende og noterer dem ned. Har du lest Malstrømmen? Det med porselensdukken, kom sånn, og jeg tenkte at dette må bli en bok.
Granhus sier han noterer mye, også når han er på tur, noterer på lapp i lomma og samler på dem. Dette holder han på med en stund, og så jobber han med disposisjonen i 3-4 mnd. 


Hvor lenge holder du på med ei bok?
- Jeg ligger alltid ei bok foran, sendte inn neste manus like etter at Djevelangerkom ut. Jeg bruker i snitt
3 måneder på å samle notater, 3 måneder på disposisjon. På førsteutkastet kan jeg broker 6-9 måneder, det varierer.

Førsteutkastet til Djevelanger var ferdig i desember -12 og gikk I trykken januar  -13, så jeg brukte nesten 1 år på finpuss.
Ingenting i første utkast er endret, men mye er strøket. Det er mye jobb med språkvask, uttallige runder frem og tilbake. Jeg leste gjennom bøkene 20-30 ganger. Jeg går gjennom detaljene på ord, setningsbygging, og kjenner om det er noe som skurrer.  Forlaget er ofte ferdige før meg, men jeg er så utrolig selvkritisk og vil være 100 prosent fornøyd. Jeg er opptatt av godt språk og god flyt. 

Hvordan få tid?
Frode Granhus jobber fortsatt i full jobb på NAV Leknes. Jeg spør om han kan leve av å skrive, bøkene er jo populære?
 Han ler, og sier at det er ikke mange som kan leve av skrive krimbøker i Norge i dag. 10-12 kanskje.
Han sier han har brukt mye tid på skrivingen, og har nok pressa seg selv. Med full jobb og familie kan det bli mye. Han kommer til å roe det ned, sier han, og at det kommer til å gå lengre tid mellom hver bok fremover.

Han begynner tidlig på jobb, kl. 07.00. og skriver på ettermiddag og kveld. Han står opp tidlig i helgene. Han kan godt skrive med folk rundt seg , sier han. TV kan gjerne stå på. Han trenger ingen skrivestue på fjellet. Han hadde ei loftstue før som  skrivestue, men det ble litt kjedelig, Han trives med folk rundt seg.   Han trives best i godstolen, og der blir bøkene til.
Han kan godt skrive med folk rundt seg. Han er heller ikke tilhenger av å skrive på kafe, da kan det bli for mye støy.

Inspirasjon
Henter han inspirasjon fra den mektige  Lofotnaturen, eller fra jobben sin i NAV? Det er mange spesielle typer i bøkene.
-Ja, det er noe med de originale typene, sier han.  Jeg er opptatt av å løfte dem frem , de som andre ler av.
Jeg tror ikke det er omgivelsene som inspirerer meg, men det er den naturen jeg omgir meg med og som jeg kan noe om.

De to første bøkene  skrev jeg fra fiktive steder, men naturen er jo nordnorsk.
Malstrømmen var fra Bodø, fra ei fiktig bygd, Bergland.  Boka ble solgt til Tyskland, jeg fikk respons på at folk ble fascinert av Lofoten, men det var jo ikke Lofoten, så da ble jeg bevisst på å bruke det etterpå, jeg hadde ikke tenkt på det, rett og slett.
Neste bok Stormenble veldig Lofoten.

Jeg tona det ned igjen i Djevelanger, ville ikke bruke det opp, men folk har sagt de savnet mer av det.

Jeg sier jeg synes det er så levende skildret. Det  er som jeg kjenner været, stormene, og blir livredd mens jeg leser.

Alle spør om han er inspirert fra jobben i NAV, sier han, men det er han ikke.

Han er ute eller et eller annet som trigger ham. Som for eksempel i
Malstrømmen; dukkene, på strand i Bodø, ute etter noe som stikker seg ut fra den store massen. Han har lest at noen anmeldere mener han er melodramatisk, men det er det han liker selv.

Djevelanger
Jeg sier det er mye galskap, traumatisert barndom ogt religion som slår ut i Djevelanger.
Han sier han legger opp til en del klisjeer i innledningen, men det blir noe helt annet. Det er ikke noe galt med predikanten.

-Men han er jo synsk?

Ja? -Han påstår det, men vi vet jo ikke, jeg gir noen hint om det. Jeg presenterer ham tidlig, gjør ham interessant, men han er jo ikke noe farlig. Jeg tar brodden ut av ham. Jeg liker å lure leseren litt på den gode måten. Jeg liker å være dristig på plott, og det er ikke alltid så kjemperealistisk det jeg skriver om. Mange anmeldere er opptatt av realismen. Det må være troverdig, ja., det må ha kunne skjedd. Men jeg ønsker ikke å skrive om noe helt ordinært som annenhver krimbok handler om.

-Ja, det er mange skrudde folk i Djevelanger, er det virkelig så mange av dem her i Lofoten? Og bedehusmiljøet og sekter, er det hentet herfra?
- Nei, tvert imot, sier Granhus. I førsteutkastet skrev jeg litt om læstadianerne, men jeg ville ikke knytte det opp mot en spesiell sekt når boka ble gitt ut. Det er små forhold her i Lofoten og jeg vil ikke at noen skal føle seg støtt, eller føle det som en belastning. Prøver å være bevisst på det. Når jeg skrev Stormenfra Reine, passet jeg på at alt i miljøet var virkelighetstro. Men jeg skapte huset hvor handlingene skjedde, ville ikke at noen skulle si at der bodde bestefar. Jeg kommer med mer fra Reine i neste bok. Reine er Lofoten, sier han. Det mest Lofotaktige i Lofoten med sine stupbratte fjell rett ned i sjøen.

Hvor kommer tittelen Djevelanger fra?
- Det gjelder en person som gjør noe veldig galt og angrer. En djevelsk anger, kan du si, sier Granhus. Det er altså ikke sleng, som jeg lurte på. – Det må være en catchy tittel, som gir mening, sier Granhus. Den beste tittelen som en krimbok har hatt, er det Karin Fossum som har stått for med Djevelen holder lyset, sier han.

Frode Granhus sier videre at han begynner å bli litt lei Rino Karlsen nå. Derfor førte han inn Guro Hammer i Djevelanger. Mulig hun får bli med videre. Hva med Niklas Hultin som vi ble kjent med i Malstrømmen, da, spør jeg ? Han har ingen klare planer om å få ham inn på banen igjen, sier han, men siden flere har spurt, så kan det hende.

Fra krimtil psykologisk thriller
Jeg synes Djevelangerbeveger seg mer mot en psykologisk thriller enn en ren krim. Hva tenker han om det?  

Bok nummer to; En bønn for Sikas, var mer en psykologisk thriller, så det er ikke noe nytt. Jeg ønsker ikke å stivne i en form, sier Granhus.  Jeg vil skrive noe annerledes. Jeg er ute etter den helt spesielle historien, det som trigger krimleserne. Hva er det som får en anmelder til å slenge sekseren på bordet?  Jeg vil finne det som stikker seg ut i mengden. Jeg har ikke funnet det enda, jeg er fortsatt på leting.

-Det kan ikke være lett, så mye likt som det er i krimverden, sier jeg.
- Ja, det er lett å gå i fella med å pøse på med ritualdrap og billige triks, svarer han. Jeg vil finne på noe annet.

Lofotnaturen og det nord-norske
Det er ikke så mange nord-norske krimforfattere, og som skriver med naturen som bakteppe. For lesere sørfra er dette veldig eksotisk, sikkert enda mer for lesere fra utlandet.

- Ja, jeg får mye gratis med den naturen her. Som sagt er jeg redd for å bruke den opp. Asbjørn Jaklin og Jorunn Thørring er også nord-norske forfattere som skriver fra Tromsø, men bare jeg i Lofoten. Torkild Damhaug jobbet en periode her oppe på Gravdal psykiatriske sykehus. Han har sagt at har tenkt på å bruke Lofoten i en av sine krimromaner. Da fikk han beskjed om å ligge unna fra meg, ler han. Jeg sier at naturskildringene i bøkene er veldig gode. Han er klar over det det er virksomt og at mange liker det, men han kan ha ikke ha storm i alle bøkene sine heller. Da kan det jo snart bli en parodi.


Karakterer og plott
Granhus sier at plottet er viktigst for ham når han skriver, og så kommer karakterene etterhvert. Jeg synes ikke han har slike overtydelige karakterer som for eksempel Jussi-Adler Olsens Carl Mørk og Assad. Men da får jo også historien mer plass. Granhus mener at det er alt for mange hovedpersoner i krimbøker med skavanker som alkoholmisbruk, hjerneskader og lignende. Han ønsker at folk skal kunne kjenne seg igjen i etteforskerne. At det skal være en ganske vanlig person som sliter med vanlige ting. Rino Karlsen er en ganske vanlig mann, litt småinnbilsk, småtykk, og litt stuck I 80-tallet, men han er en som folk kan kjenne igjen. Han har en tenåringsønn Joakim, med en tidligere samboer . Jeg forsøker å tone ned de veldige særtrekkene. Noen savnet mer av Rino i Djevelanger, men jeg valgte det slik for å gi Guro mer plass.  Guro skal komme tilbake i neste bok, men jeg har en utfordring med å få nok arbeid til dem begge på Reine. Det skjer jo ikke så mye på den lille plassen. Men hvis jeg flytter dem til Vestvågøy, som er et større lensmannskontor må jeg forholde meg til så mye mer inne på kontoret, som flere kolleger, kaffedrikking, bleiesskift og alt mulig, og det har jeg ikke lyst til. Det synes jeg er kjedelig. Så vi får se. Jeg får vel heller sette ham på Flakstad, smiler Granhus.

Forbilder
Har du selv noen litterære forbilder?
-Jeg har lest mye krim, men nå er jeg gjerrig på tiden. Med jobb, familie, skriving, så leser jeg nesten bare til påske, jul, ferier. Det er mye jeg ikke har rukket å lese. Jeg har ingen absolutte favoritter, men liker islandske Arnaldur Indridasson og Jo Nesbø. I påska leser jeg Barn 44 av Tom Rob Smith. Den lover godt så langt. Jeg har ellers ønsker om å lese mer norsk krim.

Promotering
I dag sies det at man må være veldig aktiv selv hvis man skal få solgt bøker. Hva mener Granhus om det?
- Jeg husker jeg var i Oslo en tur etter at Malstrømmen fikk så gode kritikker. Jeg kikket i bokhandlerne etter boka, men den var ikke å se noen steder. Det var et tankekors. Jeg hadde nok en naiv forestilling om at hvis boka var god så ville den selge, men så enkelt er det ikke.  Da skrev jeg til forlaget om det. Forlaget jobber jo med markedsføring, men det er mer som må til. Bokhandlerne likte Stormengodt, så da var jeg plutselig inne. Da ble boka synlig og ting begynte å skje.
Jeg liker ikke å delta i offentlige promoteringer, TV, radio, signeringer, bokbad , liker ikke å være i rampelyset, men forlaget sier at jeg må, så da må jeg det. Helst vil jeg jo bare sitte hjemme å skrive. Men jeg bruker facebook aktivt da, skryter av bøkene mine og salget det.

En selvkritisk forfatter
Frode Granhus har erfart bade slakt og rosende kritikk. En bønn for Sikas, ble slaktet av en kritiker. Noen mente han hermet etter DaVincikoden av Dan Brown. Det kunne han ikke ha gjort, sier han, fordi boka ble skrevet før DaVincikoden kom ut. Ikke handler den om det samme heller, sier han. Men han fikk lyst til å skrike opp da det ble sagt.

Nå leter han med lupe etter noe han kan bli tatt for. Han var redd for at det kunne bli mye klisjeer i Djevelanger og forventet noe om det i kritikkene. 14 anmeldelser var gode, men i den 15,, så kom det negative. Granhus blir ikke slått ut av dette, sier han, siden han bygger opp et slags selvforsvar mot det. Men at han er bortimot perfeksjonist, det kan det virke som.- Jeg er min aller største kritiker, sier han.

Neste bok?  
Frode Granhus er aktuell med ny bok om Rino Karlsen i September.  Jeg har fått tillatelse til å gi dere et lite resyme av handlingen her:

" -Min 6. bok (nr. 4 med Rino) kommer i september og har fått tittelen KISTEMAKEREN.
Kort om handling/intro: Lensmannskontoret på Reine er gjenåpnet, og Rino Carlsen har takket ja til stillingen. Det går (selvfølgelig) ikke lang tid før ting begynner å skje. To østeriske fjellklatrere bestiger vest-Lofotens høyeste fjell. De har lagt bak seg større klatreutfordringer enn dette, men det skal likevelbli en oppstigning de aldri kommer til åglemme. På omtrent samme tid finner en ung gutt et gammelt, knust VHS-kamera. Magnetbåndet har kilt fast, men etter å ha kuttet og limt etter beste evne, er kassetten klar for avspilling. Innholdet skal vise seg å ryste selv garvete politimenn …
Hva skjer mellom Rino og Guro Hammer (som ble introdusert i DJEVELANGER) Svar loves …”

Har du ellers noen tips til mine medbloggere?
- Ja, jeg liker ikke at det spoiles så mye i blogginnlegg og anmeldelser. Det er greit å skrive litt kort om handlingen, men mange skriver alt for mye. Hvis man får servert for mange poeng på forhånd, mister jo leseren dem. Det synes jeg er problematisk.


Frode Granhus er aktuell med pocketutgaven av Djevelanger og ny bok om Rino Karlsen i September; Kistemakeren.



Frode Granhus og den mørke hunden, på Leknes. Foto: Anita Ness


Mine blogginnlegg om bøker som Frode Granhus har skrevet, kan du lese her:






Boken på vent (106) : Det er ikke din skyld at du er tjukk

$
0
0
Jeg har noen sakprosabøker liggende på vent. som jeg skulle ha lest, snart. Helst. Men du vet, den tiden, og alle de bøkene.. Uansett får jeg anledning til å vise dem frem i Beathesbokhjertes tirsdagsspalte Boken på vent. I dag velger jeg Det er ikke din skyld at du er tjukk av lege Siri Aabel.



Boka og metoden som lege Siri Aabel skriver om, er omdiskutert i norske medier.  Les selv, og bedøm..

BLI VARIG SLANK MED hCG 

En revolusjonerende slankebok. 
En helt ny løsning for deg 

I denne boken får du prinsippene bak teorien, kostholdsplaner og fremgangsmåten til hvordan du blir varig normalvektig med hCG. Dette er fortellingen om en medisinsk metode som gjør noe med årsakene til overvekt. 

Dette er også historien til Siri Aabel, som fulgte slankekur etter slankekur, men alltid gikk opp i vekt igjen etterpå. Siri var i ferd med å gi opp og akseptere sin altfor store kropp. 
Så oppdaget hun en slankemetode som endelig gjorde noe med årsaken til fedmen, og ikke bare midlertidig slanket vekk overvekten. 

Siri Aabel er lege og tar her et oppgjør med slankemyter og uretten som overvektige utsettes for. Hun skriver enkelt, men uten å forenkle, og viser hvordan du kan finne en vei 
fra overvektig til normalvektig. Uten å trene i diettperioden. Uten å bli slapp og i dårlig humør. 

Nå er det din tur. 


- Lege Siri Aabel - 
En leges personlige historie om veien fra tykk til tynn.



Du kan finne flere bøker i bloggen Beathes Bokhjerte. Ha en fin tirsdag!


Samlenotat over leste bøker (krim, dikt, sakprosa, roman)

$
0
0
I de siste ukene har jeg faktisk lest og lyttet til noen bøker jeg ikke har rukket (orket) å blogge om, før jeg har kastet meg over en ny bok. For å unngå at glemselens slør legger seg over dem, skriver jeg herved hurtig ned noen setninger . Kanskje finner du nok til å bli inspirert til å lese en av dem, kanskje ikke. I alle fall hjelper et slikt samlenotat meg selv til å huske litt av hva jeg har lest.


Årets krim 2015
En fin samling krimnoveller gitt ut på Vestfoldforlaget LIV. Her finnes noveller av Frode Granhus, Jørn Lier Horst, Frode Eie Larsen, Lene Lauritzen Kjølner, Anne B Ragde, Jan Mehlum, Knut Nærum, Tore Oksholen, Anita Berglund, Mons Kallentoft med flere. Samt fem debutanter som har vunnet i en plass i antologien i forlagets årlige krimnovellekonkurranse.
Det er vanskelig å nevne høydepunkter i samlingen, da jeg koste meg med de aller fleste. Spesielt er det artig å lese vinnerne av konkurransen, og der var det en som utmerket seg med å sitte i meg noen dager, og det var den ekle novellen Eleanor av Øyvind Eriksen, som vant 2.plass i konkurransen. En ung mann tar pianotimer hos en blind eldre kvinne….say no more. Samt Vidar Olav Haraldsen-Jupskås Tåkedans, en klaustrofobisk ekkel krimgrøsser det også.
Ellers har både Horst, Granhus, Kjølner, Ragde, Eie Larsen, Berglund  og Mehlum fått et ekstra kryss i margen av meg. Og Mehlum har til og med skrevet en novelle hvor vi selv kan gjette hvem forbryteren er. Svaret må jeg huske å sende inn.
Anbefales!
Mer HER

Diverse forfattere: Årets krim,  287 s, Liv Forlag 2015, leseeksemplar



Nattevandreren av Aurstad & Westberg
Retrokrim fra 1900, Kristiania. Jeg har nettopp lest Skamtegnet av H.K.Fauskanger, og det var litt rart å lese nok en krim fra samme sted og tid. Utilsiktet, da jeg i grunnen ikke er spesielt opptatt av historisk krim. Språket i Nattevandreren er enklere og mer moderne enn i Skamtegnet, men det betyr ikke at det er dårlig språk, for det er det ikke. Dette er også en velskrevet krim, med en velskrudd sammensatt historie, hvor spenningen holdt seg lenge før jeg ante oppklaringen.
Stikkord i denne kriminalromanen er spiritisme, Botsfengselet, barnehjem, mord, selvmord. Fullmektig Wulfsberg deltar i en spiritistisk seanse i hovedstaden , hvor medium Fernanda Meyer formidler at et grusomt drap er begått, og Wulfsberg blir bedt å å lete. Wulfsberg tror ikke helt på dette, men det er noe som ikke slipper taket, og han driver først litt etterforskning på egenhånd sammen med den litt rufsete, tørste  og snarsinte kollegaen Bernt Nystuen. Saken eter på seg.. Forfatterne har gjort god research, om blant annet forholdene i Botsfengselet. Det er grusomt å lese hvordan fangene kunne bli behandlet der..
Nattevandreren er deres andre krimbok for voksne. Mer HER

Aurstad & Westberg: Nattevandreren, Kagge forlag 2015, 348 s, lånt på biblioteket



Kunsten å være den man er av Jan-Philipp Sendker
Denne boka vant jeg i en giveaway i Beathes bokhylle for noen måneder siden. Lenge nok siden til at den kan kalles en hyllebok med støv på. På biblioteket før påske fant jeg lydbokutgaven og tok den med. Lydboka har holdt meg med selskap på en del bilkjøring i påska, og ellers har jeg lest i papirboka i mellom. En søt bok, om en kvinne, Julia, advokat i New York som sliter med seg selv og meningen med livet og begynner å høre stemmer. Hennes newage-venninne Amy tror stemmene forteller henne noe, men Julia tror ikke på slikt, og oppsøker lege, og hun får medisiner, som hun etter en stund kutter ut. Hun blir med Amy på et meditasjonsretreat hvor hun treffer en munk og Julia bestemmer seg for å besøke broren sin U Ba i Burma, og der får hun høre en historie som fører henne til et kloster. I Burma tror de på Buddha og reinkarnasjon. Kan stemmen Julia hører være en avdød som prøver å fortelle henne noe? En ganske interessant bok, selv om det var mye enkelt newageprat i starten. Historien om den burmesiske lille familien og de to sønnene som må ut i krigen, som vi leser om i midtpartiet er dog gripende nok. Mer HER
VG,  Beritbok, Kleppanrova


Jan-Philipp Sendker: Kunsten å være den man, 316 s, Cappelen Damm 2014,  vunnet i giveaway/lydbok lånt på bib.



Det vi kan stå for av Geir Lippestad
Advokaten til Anders Behring Breivik har skrevet bok om 22-julisaken, sine tanker, hvordan han la opp forsvaret, alle dilemmaene, livet sitt med en stor familie og en sterkt funksjonshemmet datter . Jeg må bare si at jeg ble enda mer imponert over Lippestad etter denne boka. Å stå så ryddig, så solid, grundig, forsvarer for verdiene sine, verdikommunikasjon som han kalte det- som strategi for hele saken og håndtering av det enorme mediapresset.
En meget interessant bok, som anbefales alle som er interessert i samfunn, rettstaten, jus, 22-julisaken.
Mer HER


Geir Lippestad: Det vi kan stå for,  Aschehoug 2013, lydbok/Lydbokforlaget lånt på biblioteket






Stalker av Lars Kepler
Denne boka hadde jeg stått lenge på venteliste på biblioteket. Da jeg fikk hentebeskjed like før påske, visste jeg ikke om jeg orket å lese den likevel, siden så mange hadde sagt at den var så utrolig voldelig, mye værre enn de andre. Og det liker jeg jo egentlig ikke. Men så leste jeg at psykiater og hypnotisør Erik Maria Bark skulle ha en sentral rolle i boka, så da kastet jeg meg over den likevel, med filter. Vel, dette var nok en hyperspennende heseblesende Keplerkrim for meg. Og den værste volden knep jeg øynene igjen for…
Tine digget boka. Det gjorde også BokBloggBerit. Flere anmeldelser og blogger finner du via Google..

Lars Kepler: Stalker, 556 s, Cappelen Damm 2014, lånt på biblioteket.




Ved helt riktig måne av Annabelle Despard (dikt)
Jeg plukket med meg denne lille diktsamlingen fra Universitetsbiblioteket på Dragvoll for en måneds tid siden. Despard har skrevet flere diktsamlinger. Jeg har ikke lest noen fra før. Det er ikke så lett å skive om en diktsamling jeg ikke husker så mye av, annet enn stemningen. Jeg husker det var fint å lese, ord og bilder var fine, om sorg etter en mann, om livet fra skapelsen og frem til døden. Fugler, dyr, været, årstidene.

Mer HER og i Forlagsliv

Sensommeren har blåst opp trærne/sugd kraften ut av geiteramsen/og de selskapskledde lupinene (s.25)

Døden er ikke tabu. Døden er på mote/glitrende hodeskaller er siste skrik/
Men ingen følger med i de langsomme dagene/når hud og skalle skiller lag ( s.52)


Annabelle Despard: Ved helt riktig måne, 66 s, Cappelen Damm 2015, lånt på biblioteket



Din, alltid av Gøhril Gabrielsen - sterkt og dystert om en dysfunksjonell mor-datter-symbiose

$
0
0
Overskriften sier det meste, den beskriver essensen i Gabrielsens roman slik jeg oppfatter den. Likevel, er det mye mer å si om denne boka. Din, alltid, er den første boka jeg leser av denne forfatteren. Det er alltid spennende å lese nye forfattere, for meg ukjente stemmer. Men jeg har lest en del gode anmeldelser av denne boka. Det kan være farlig og sette forventningene høyt. I dette tilfellet innfridde forventningene med hensyn til at jeg synes det var en sterk og god bok.


Kort fortalt så handler romanen om ei jente på 12 år, som under en ferietur hvor foreldrene krangler i sjalusi, griper inn med fatale følger, som det står bakpå boka. Romanens første del beskriver jenta og foreldrenes liv, to voksne som omtrent bare ser hverandre, knapt den lille jenta som også vil ha oppmerksomhet.
I den andre delen , etter den fatale hendelsen, er hun ung jente i tyveårene, student, snart med mastergrad, i et forhold til Arnt. Hun greier ikke å være helt ærlig overfor Arnt, hun er så preget av hendelsen, den hendelsen som har skapt store problemer for henne i forhold til nærhet og avstand, og det tørre å elske og bli elsket. Arnt vil ha barn. Hun vil ikke, tør ikke. Hun går.
I tredje del pleier hun sin syke mor, hun har gjort det i ti år. En dag oppdager hun at mora har holdt tilbake noe for henne. Skylden hun har båret på, kan forsvinne. Den store tunge børa som staket ut kursen for hennes liv, var det hele bortkastet?

Din, alltid er en tung bok, mørk bok, ikke tung å lese språklig sett, men innholdsmessig. Hvordan kan en menneske utslette seg selv i sitt behov for soning, for å bli sett, bli elsket? Hvordan kan hun gjøre godt igjen det hun forårsaket? Det er trist å lese om det forsømte barnet, men det virker en stund som at hun har greid å skape seg et nytt lykkelig liv med studier, med Arnt, selv om det er noe hun ikke fikser. Jeg tror en stund hun kan fikse det, men hun kan ikke det.
Det tristeste er forholdet til mora, dager ut og inn med pleie, ordløs kommunikasjon, hun totalt utvisket. Så meningsløst og så greier hun ikke å komme ut av det. Håpløshet. For et miserabelt liv de to lever, tenker jeg. Hun sier det selv, de lever i en sterk og usunn symbiose.
Så finner hun noen gamle papirer..

Språket til Gabrielsen er verdt en studie i seg selv. På en måte er det så klinisk, objektivt, uten følerier. Til tider er det poetisk skildrende naturbeskrivelser. Det veksler melllom det kalde klinisk hverdagslige, kalde emosjonelle  til de vakre dyrelivs- og naturskildringene. Det innrammede (innestengte?) er understreket av måten kapitlene er delt inn på, som i en fordypningsoppgave, inndelt i deler, hovedkapitler, underkapitler. Klinisk tørt. 1.1.1., 1.1.2, 1.1.3, osv..
Likevel dirrer teksten av innestengte følelser, av frossen sorg, av tap. De er det som er så sterkt, jeg blir drevet, skjøvet videre, selv om det ikke er så lystig, jeg vil vite, vite hvordan det går, jeg blir suggerert av tekstens iboende mening.

Gøhril Gabrielsen er en forfatter jeg med stor nysgjerrighet skal følge videre i tillegg til at jeg skal lese andre ting hun har skrevet. Mer om forfatter og bok HER og på wikipedia  Gabrielsen er født i 1961, oppvokst i Finnmark og har bodd i Oslo siden 1990.

Andre bloggere:
Elikken, Solgunn sitt , Stine, Tine sin blogg, Les mye



Foto: Dagbladet.no


Gøhril Gabrielsen: Din, alltid, 208 s

Aschehoug 2015

Kilde: Leseeksemplar


Romanen er i høyeste grad aktuell ifb Bokbloggerprisen 2015! NB!


Smakebit på en søndag (114): KUNZELmann & KunzelMANN

$
0
0
av Carl-Johan Vallgren.
Denne boka kjøpte jeg i Lofoten, på Leknes, på salg i påska i fjor. Den har blitt en sånn støvsamler i hylla som jeg har mål om å få lest. Da jeg fant lydbokutgaven på biblioteket, tenkte jeg at det var en fin mulighet til å få lest boka. Slik får jeg ofte leste disse hyllevarmerne- ved å kombinere lydbok og papirbok. Lydboka funker bra, godt lest av Axel Aubert. Jeg er ca 135 sider inn i boka, av totalt 543 sider. Jeg har lest Kjærlighetens vidunderlige histore av Vallgren før, og den synes jeg var aldeles nydelig. Kunzelmann &Kunzelmann er en annerledes roman enn den, men forfatteren får også her vist frem sitt frodige språk.


Litt om boka:
Når Viktor Kunzelmann dør foran staffeliet sitt 83 år gammel, rulles en utrolig historie opp for hans sønn Joakim. Faren viser seg å ha levd et ufattelig dobbeltliv. Alt i hans liv har vært en løgn. Joakim Kunzelmann på sin side lever et annet slags dobbeltliv, i en hektisk virvel av penger og sex og på god vei til å knekkes av selvforakt. Han har mislyktes med både karrieren og ekteskapet, og den fornedrende ferden fører ham fra luksusrestauranter og dokusåperedaksjoner til pornofilmmiljøer og svarte forretningsavtaler. Alt mens han forsøker å forstå hvem faren virkelig var.

Mer her på Bokelskere

Boka har mye besk og rå humor, og satire, samt frodige beskrivelser, som feks denne her, om hva Joakim tenker om sin svoger Erland og søster Jeanett:


"Erland var en klassisk kulturpsykopat, ifølge Joakim: en akademisk snobb besatt av makt, av å intrigere og spille overlegen overfor alle som ikke behersket teoridannelsen innenfor hans lille forskningsfelt. På toppen av det hele var han venstresekterisk, og faktisk ikke så helt ulik Fidel Castro både når det gjaldt utseendet og og de autoritære politiske ideene. At dette skjeggete sosialistiske årgangsmonsteret hadde klart å fange hans vakre søster i en felle som bestod av akademiske floskler og studentikose komplimenter, var en gåte på høyde med Fermat teorem. (s.17)" 

Da ønsker eg dere en fin søndag, og oppfordrere dere til å ta en titt inn i Maris blogg Flukten fra virkeligheten for å finne enda flere smakebiter!



Moshonistas biografilesesirkel: Marcus Thrane - Forbrytelse og straff

$
0
0
" Marcus Thrane skulle bli sittende i rådhusarresten i fire år. I en mørk celle, innerst i gangen, omgitt av lus, lopper, veggdyr, mus og rotter. Som tidsfordriv kunne han finne på å more seg med å dressere mus, men for det meste brukte han tiden til å lese." ( s. 245)

Hvem var Marcus Thrane? Hva hadde han gjort for noe galt? Han startet Arbeider-foreningene i 1848. Han ønsket at vanlige folk skulle få rettigheter som Grunnloven av 1814 tilsa, som ytringsfrihet, allmenn stemmerett for menn og bedre kår for husmenn. Han ble dømt for å å være oppvigler, politisk agitator, en som indirekte oppfordret til revolusjon. Mona Ringvejs biografi om Marcus Thrane viser at han var en annen enn de fryktet, og at han ble uskyldig dømt, dømt til 8 års fengsel kun på fryktbasert hemmelig dommersynsing.



Marcus Thrane ble født i 1817 i Christiania. Han var sønn av David Thrane og Helene Sophie, velstående foreldre i overklassen, og flere slektsledd bakover. Men noe gikk galt for David. Han gjorde underslag og stakk av slik at Helene Sophie ble alene igjen med barna og skammen. Helene Sophie døde da Marcus var 13 år, faren et og et halvt år etter. Marcus vokste deretter opp hos rike velgjørere og ble godt tatt hånd om materielt og med utdanning. Han var en begavet gutt med talent og sans for musikk, litteratur og teater. Om hans barndom før foreldrene døde, vet man lite. Marcus Thrane skrev selv en tisiders selvbiografi på sine eldre dager, men om barndommen intet. Biografene har grunn til å tro at hans barndom preget ham , samt det at han mistet sine foreldre så tidlig, og han etterhvert hadde en uklar sosial og standsmessig tilhørighet.

Marcus Thrane var ikke interessert i penger og sosial status. "Han navigerte ikke sitt liv etter egen vinning" (s.15).  Noe i hans karakter viste det. I sin ungdom jobbet han en stund og reiste så på lykke og fromme ut i Europa, han kunne alltids leve som gatesanger hvis det knep om penger, tenkte han. I Frankrike havnet han i fengsel et par måneder for noen småtterier. Tiden brukte han til å lære seg fransk. Vel hjemme igjen begynte han som lærer i fransk. Han startet så på teologistudier, men avbrøt studiene fordi han forelsket seg i Josephine Buch, som han ville ha. De reiste til Lillehammer, startet egen skole i hjemmet sitt, og fikk selv tre barn der (etterhvert tilsammen fem). Josephine var en høyreist dyktig og dannet dame.  Thrane skrev teaterstykker og de hadde et hjem med sang, musikk og teater. Thrane fikk seg jobb som redaktør i Drammens adresse, men han hadde en tendens til å uttrykke radikale meninger, og måtte forlate denne jobben i 1848 fordi han ikke ville moderere seg. Thrane ble mer og mer interessert i politikk og da særlig arbeidsfolkets rettigheter og kår. Familien slet økonomisk til tider, og han oppdaget ulikehetene i befolkningen. Hans livsoppgave ble å etterstrebe samsvar mellom Grunnloven og den politiske praksis.

Dermed startet han Arbeider-foreningene, "et eventyr som skulle skape forundring blant historikere, begeistring hos husmenn og arbeidere, skrekk og avsky blant embetsmennene og full innsats hos Marcus Thrane"(s.16) Thrane var ingen stor taler, men han skapte tillit rundt seg, og medlemstallet økte raskt og kraftig. Nye avdelinger dukket opp på flere steder. Særlig hadde husmennene det dårlig. De var prisgitt bøndene som de leide en jordlapp hos for å kunne dyrke det de trengte til seg selv og familien, samt at de måtte jobbe for bonden i tillegg. De hadde ingen eiendomsrett og kunne miste jordlappen når de ble gamle og ubrukelige som arbeidsfolk.

Men myndighetene likte ikke det Thrane holdt på med. Han ble tidlig overvåket, på oppdrag fra stattholder Severin Løvenskiold som hadde et horn i øyet til Marcus Thrane. Løvenskiold var erkekonservativ og fryktet de frimodige ytringene til Thrane og han likemenn. Problemet med dette var at Løvenskiold var den som rapporterte direkte til Kong Oscar.  Løvenskiold forsøkte flere ganger å få noe på Thrane slik at han kunne sikte ham for lovbrudd. Han sendte ut politispioner på møtene i Arbeider-foreningene. Det var mye uro og opptøyer i Europa på denne tiden, blant annet hadde   februarrevolusjonen i Frankrike nettopp vært, så de fryktet nok at det samme skulle skje i lille Norge. Men spionene fant intet galt med Thranes utsagn, "agitasjon" eller møtene som sådan. De gikk fredelig for seg, og Thrane selv var særlig nøye med at det skulle foregå ordentlig og på demokratisk vis. Han var ingen tilhenger av Marx lære, og hadde ingen kommunistiske ambisjoner.

Etter en periode på cirka tre år, så skjedde det noen opptøyer på Hønefoss, men de hadde ikke Thrane eller foreningene som sådan noe med, men det var nok til at Thrane og noen til ble siktet. Thrane ble satt i varetekt og der ble han i fire år. Det gikk på helsa løs, men Thrane hadde tro på at rettferdigheten skulle seire da saken skulle opp i Høyesterett. Thrane hadde ikke gjort noe galt. Han ble fengslet fordi de mente han hadde oppfordret til revolusjon, om ikke direkte, så indirekte. Et møte i foreningen hadde fattet et slikt vedtak, som ble omgjort dagen etterpå, men Thrane var ikke ansvarlig for det. Det ble mest fattet som en spøk, sa vitner. Og Thrane selv hadde hele veien frarådet slike tanker. Men dette var det påskuddet Løvenskiold trengte for å få ham i buret. På denne tiden var også forfattere som Henrik Ibsen, Jonas Lie, Bjørnstjerne Bjørnsom, og Asmund Vinje også med i møter, og støttet petisjonen som Arbeider-foreningen ønsket å legge frem for Stortinget. Petisjonen var et skriv med ønsker og krav om blant annet allmen stemmerett for menn (ikke bare for bønder og de rike), bedre kår for husmenn, med mer. Ting vi i dag ser på som en selvfølge.

Høyesterett besto av landets dyktigste jurister, og de kunne vel ikke ta feil?
Vel, de gjorde nok det. Dommen og begrunnelsene ble holdt hemmelig, men ettertidens historikere har fått tilgang til materialet, og det viser, ifølge biografen, at det ikke fantes holdepunkter for å dømme Marcus Thrane for det han ble dømt for, som å påstå at han var en trussel for å påvirke til revolusjon.


Botsfengselet i Christiania. Her satt Marcus Thrane

Marcus Thrane ble dømt til nye fire år i fengsel. Det ble tukthus under kummerlige og helsefarlige forhold, og siden det nye Botsfengselet ble bygd på denne tiden, søkte han om overføring dit. Der skulle det være så meget bedre. Det viste seg dessverre at Botsfengselet ga fangene store psykiske påkjenninger fordi de der ble holdt veldig isolert, og de kunne bli satt i mørke celler på vann og brød som ekstra straff. Flere fanger tok livet av seg og mange ble alvorlig psykisk syke. Thrane gikk også inn i en depresjon.

Utenfor holdt Josephine fortet med barn og politisk aktivitet så godt hun kunne, men hun var veldig fattig og måtte tigge. Hun kjempet også for benådning for mannen sin. Hun ble også syk, og fikk turberkolose. Deres sønn Joseph Marcus døde også , bare 3, 5 år gammel like før Thrane ble fengslet, av lungesykdom. Antageligvis tæret dette veldig på Thane selv, noe som førte til at han var litt fjern i den fasen uroen på Hønefoss skjedde, og det ulykksalige vedtaket om Revolusjon skal ha funnet sted. Men Josephine og Marcus skal ha greid å få til noe privatliv mens han var i fengsel, nok til at Josephine ble gravid med Helene Sophie. Siden mora ble syk måtte hun settes bort.

Siden soningen i Botsfengselet var mer intens enn annen soning slapp Thrane ut etter tre år. Friheten ble feiret med middag sammen med noen fattige venner. Marcus Thrane fikk fire år i frihet sammen med Josephine før hun døde. De bodde i Halden og Arendal. Etter Josephines død, reiste Marcus Thrane med barna til Amerika som mange gjorde på den tiden av politiske årsaker eller av fattigdom. Nytt liv, i det forjettede land. Han livnærte seg som fotograf.
Marcus Thrane flyttet aldri tilbake til Norge. Han døde i 1890, 73 år gammel.
Hans levninger ble hentet av Arbeiderpartiet i 1949 og begravd på Vor Frelsers Gravlund i Oslo.


Josephine Thrane- hun stod bak sin mann i alt, og slet 


Tanker om boka:
Biografen om Marcus Thrane er en interessant og gripende historie om en mann som viet sitt liv for rettferdighet og likhet, og mer demokrati. Dessverre ble han et offer for maktmisbruk og frykt. Løvenskiold sørget for det og greide å så splid hos andre myndighetspersoner og likesinnende, nok til å forvirre dommerne i Høyesterett til å faktisk begå et justismord. Det er trist.
Selv om dette var medio 1800-tall, så kan vi se paraleller i dag. Der makta trues, kan enkeltpersoner gjøre alt for å finne noe å ta folk på, slik at de settes ut av spill. Å spille på frykt er veldig ofte effektivt.

Biografien inneholder veldig mye stoff om de politiske prosessene i denne tiden, med masse kildehenvisninger, noe jeg har valgt å ikke gå særlig inn på. For den interesserte henvises det til å lese boka selv. Det står ikke så mye om mannen Marcus Thrane, sikkert fordi det ikke er så mye å finne. Essensen har jeg oppsummert over. Thrane var en begavet, sjarmerende og stillferdig, men kompromissløs mann, forut for sin tid, noe han måtte betale dyrt for. Hans skiftet ofte mellom alvor og spøk, satiren lå på lur, og det kunne ofte misforståes, eller ble brukt for det det var verdt av hans motstandere. Stattholder Severin Løvenskiold var antihelten, drittsekken, som kunne gå over lik for å få fjernet Thrane fra offentligheten og ufarliggjøre Arbeider-foreningene.

Jeg fikk også tanker om at de den gangen både av politiske og økonomiske årsaker utvandret til Amerika. I dag gjør folk fra andre verdensdeler det, - til Europa, til Norge. Har vi glemt vår historie? Hvordan møter vi dem? Det er tross alt ikke så lenge siden mange nordmenn var i samme (flyktninge)båt!

Les mer om Marcus Thrane på wikipedia og om boka HER.

Boka leses i forbindelse med aprils lesing av biografier med tema: Forbrytelse og straff i Moshonistas biografilesesirkel. Der kan du finne linker til andres blogginnlegg om sine biografivalg.



Biograf Mona R. Ringvej. Historiker. Foto: pax forlag


Mona R. Ringvej : Marcus Thrane, Forbrytelse og straff, 278 s, pluss litteratur- og kildeliste
Pax forlag 2014

Kilde: Leseeksemplar





I havet er det krokodiller av Fabio Geda - en gripende roman om enslige mindreårige flyktninger

$
0
0
I går kveld leste jeg ferdig denne lille boka, om den enslige mindreårige afghanske gutten Enaiatollah. Han er ti år da reisen på flukt starter, og cirka femten da han til slutt ankommer Italia for å slå seg til ro der. En reise full av farer, med smuglere gjennom Iran, Pakistan, Tyrkia, Hellas og Italia. I de siste dagene har jeg lest flere artikler i avisene om stadig nye båtlass med flyktninger som ankommer Italia og Hellas, mange mister livet underveis. Landene er hardt presset  fordi flyktningestrømmen bare øker, og nøden likeså. Vi står overfor en humanitær katastrofe, og krefter kjemper imot å ta i mot dem. Boka til italienske Fabio Geda er en av flere bøker jeg har lest og skal lese om tematikken som stadig blir mer og mer aktuell.


Enaiatollah bor i flyktningeleir med moren sin, da hun en dag forlater ham, og han er helt alene i verden, bare ti år gammel. Han legger ut på en flukt mot Italia. I Iran jobber han ulovlig på en byggeplass en stund for kost og losji, og litt småpenger til videre flukt. Flyktningene bor på byggeplassen og er helt innestengt der. En dag drar kameraten hans videre. Det gjør også Enaiatollah etterhvert. Vi følger ham på en farefull ferd gjennom Iran, Pakistan, Tyrkia, Hellas og Italia. Med hjelp av menneskesmuglere som tar pant i deres arbeidskraft kommer de seg videre.

Det er tildels grusomme skildringer den lille gutten forteller til forfatter Fabio Geda gjennom denne boka. Blant annet er vandringen over fjellene i Tyrkia i kulde i dagesvis sterk å lese om. Flere blir syke, og følget kan ikke vente, så de blir etterlatt for å dø. Når de kommer frem til kysten i Tyrkia, får de kjøpe en gummibåt som de skal ro over til Hellas med. Fem unge gutter som aldri har rodd før, flere har aldri sett havet, og de er livredde. Redningsvestene er ødelagte, og vinden skaper store bølger. En av dem blir kastet overbord og de har ikke en sjanse til å redde ham. Mat og drikke er generellt et problem under flukten. De greier å komme seg til Hellas men blir splittet. Noen blir tatt av politiet. Enaiatollah møter en bestemoraktig dame som gir ham klær og mat, og noen penger så han kan ta båten til Athen. Der bor han i en park sammen med andre ulovlige papirløse flyktninger.
Enaiatollah husker en venn fra hjemlandet som har dratt til Italia, og ringer til ham. Og drar etter ved å smugle seg selv i et hulrom i en trailer. I Italia blir han reddet av en sosialarbeiderfamilie etter å ha tatt seg frem til Roma og derfra til kompisens adresse i Nord-Italia med tog. Ikke alle er så heldige Enaiatollah, noe stadige avisoppslag vitner om.

Romanen er enkel i formen, muntlig skrevet, men det fungerer, fordi det viktigste her er historien til Enaiatollah, en enslig mindreårig flyktning, en historie av mange i lignende situasjon. Den er basert på en sann historie.

I dag skriver også norske Aud om problematikken på bloggen sin fra Kreta. Det er sterke ord og bilder, en virkelighet vi her oppe i rike Norge sjelden møter på.

Jeg holder også på med et masteremne i Immigrasjon, integrasjon og mangfold, (eksamen i mai) og synes det er fint å lese skjønnlitteratur knyttet til emnet innimellom. Asylbarn og enslige mindreåroge flyktninger har interessert meg spesielt en stund. Tipset til denne boka fikk jeg av en av foredragsholderne, Moa N. Lønning, som også viste oss et par filmer om blant annet hvordan ungdommene flyktet via trailere på havneområdene, og flukten videre gjennom Europa , som jeg virkelig anbefaler alle som bryr seg om dette å se. Den under her heter Escape from Greece, og handler  om flukt fra Afghanistan via Hellas.



Denne heter Trapped in Greece, og er litt lengre, og viser blant annet håpet om å flykte ved å gjemme seg i trailere på havneområdet. Hellas er ikke noe blivende sted, med sine enorme økonomiske problemer.



Andre bøker om temaet jeg har lest og blogget om er:
Barsakh og  De som ikke finnes av Simon Stranger
Ikke si at du er redd av Giuseppe Catozzella

Neste bok ut i "prosjektet" mitt er Eldorado av Laurent Gaude.

Andre som har blogget om I havet er det krokodiller er:
Rose-Marie , Bokelskerinnen, Solgunnsitt,

Mer om boka fra Gyldendal her

Om forfatteren HER  Fabio Geda er født i Torino i 1972, og til daglig arbeider han med vanskeligstilte barn og ungdommer. Han skriver for flere magasiner, og har utgitt flere bøker.


Foto: Lydbokforlaget.no


Fabio Geda: I havet er det krokodiller, 223 s

Gyldendal pocket 2012 (innbundet 2011)

Kilde: Har kjøpt boka selv

Krystallslottet av Jeannette Walls

$
0
0
Krystallslottet er månedens bok i lesesirkelen min. Boka er min datters, og den har ligget hos meg en stund, og hva var vel en bedre anledning til å få lest boka. Krystallslottet er Walls selvbiografiske fremstilling av sin egen turbulente oppvekst, i romans form. Mora var kunstner, faren en visjonær drømmer, med sterk svakhet for brennevin, og de levde som nomader med en spesiell livsfilosofi. Walls har skrevet en gripende roman, som grep meg fra første stund.


Jeannette er nummer to i en søskenflokk på fire. Lori er eldst, og Brian nummer to. Lillesøster heter Maureen. Forlaget skriver dette om boka:

Krystallslottet skriver Walls om sin oppvekst i hendene på eksentriske og nomadiske foreldre.  Faren Rex er alkoholiker og moren, Rose Mary, er kunstner og lettere gal. Rose Mary prioriterer maling og litteratur fremfor morskap: ”Hvorfor tilbringe en hel ettermiddag med å tilberede et måltid som forsvinner i løpet av en time, når man på samme tid kan male et bilde som varer for evig?” spør hun barna. Dermed er det duket for blant annet kattemat, meloner og popkorn til middag. Faren Rex er varm og kjærlig, men når han blir full blir han destruktiv, upålitelig og til tider voldelig.
Walls foreldre så på hjemløshet som et spennende eventyr. Slikt blir det en trøblete og uvanlig barndom av. Og siden foreldrene i stor grad var motivert av innfall og paranoia var barna; Jeanette, hennes bror og to søstre, i stor grad overlatt til seg selv.
Walls beskriver i fascinerende detalj om hvordan det var å være barn og vokse opp i denne familien som stadig er på flyttefot og ute etter nye eventyr. Eventyr som oftest var en flukt fra pengeinnkrevere og enhver form for ansvar. Gjennom Walls fantastiske historiefortellende håndlag, blir vi kjent med uforglemmelige karakterer i en uvanlig bok, og Walls kjærlighet til foreldrene – til tross for deres overveldende selvopptatthet – lyser fra alle sidene i boken.
En bok om fattigdom, galskap og kjærlighet som beviser at virkelighet lett overgår fantasien. 
Mer om boka HER 

Vi følger oppveksten til familien fra sted til sted. De bor i rønner, ungene sover i pappesker, når barnevernet eller pengeinnkrever kommer på døra, flukter de i all hast videre. Mat er det periodevis dårlig med, og Jeannette roter i søpla på skolen for å finne matpakkene andre barn har kastet fra seg. Mora er mer opptatt av å bruke penger til utstyr og farger til malingen sin. Faren Rex drikker eller spiller bort pengene. Det er til tider hjerteskjærende å lese. I alle elendigheten holder ungene sammen, og viser seg snart som mer voksne og modne enn sine foreldre. Men på tross av alt det som ikke er så bra, så bindes familien sammen ev en stor kjærlighet til hverandre. Jeannette er ikke i tvil om at foreldrene, og faren spesielt elsker dem. Jeannette er også farens yndlingsdatter og en dag skal han bygge et Krystallslott til dem. tegningene og planene har han. Det er mye moro og spenning for barna i beskrivelsene av tidlig oppvekst. 

Romanen er et bevis på at det finnes mye styrke i kjærlighet, som kan kompensere for andre mangler en familie har. Hos denne familien er det masse ressurser, ungene er kreative og begavede, og de klarer seg stort sett veldig bra, på tross av  en noe meget spesiell oppvekst. Jeannettes kjærlighet til foreldrene skinner igjennom hele boka. Men hvordan alt ender, ønsker jeg ikke røpe. Den lesegleden bør dere selv få oppleve. Jeg får likevel noen tanker etter å ha lest boka om menneskets rett til å velge sitt eget liv. Disse foreldrene (særlig mor), hadde muligheter til å unngå å leve i slik fattigdom. Hun hadde lærerutdanning, men hun fungerte dårlig som lærer de periodene hun prøvde. Men hun hadde også andre muligheter til å skaffe seg inntekter, som vi får vite mer om senere. Likevel velger mor og far å leve som lasaroner og nomader, og som hjemløse på et senere punkt i livet. For ungene er dette vondt å se på. De vil hjelpe, men mor vil ikke ta imot almisser. En holdning som har gjennomsyret hele oppveksten til ungene. Heller sulte enn å ta imot hjelp fra andre. Det er en sterk stolthet i det å klare seg selv. Men Rex og Rose-Mary var vel lykkelige slik. Bare så synd at de ikke evnet å se barnas behov i dette. Hva de selv valgte som eldre etter at barna flyttet ut er en ting, selv om det for barna kunne være vanskelig å akseptere, med skammen som også fulgte med, men umodenheten og valg som følge av dette da var små, er en bitrere dram å svelge.

Her er en smakebit. Far har fått lønn etter etter en strøjobb og de feirer med å spise biff på restaurant. "Det smakte så godt at vi spiste opp en hel ukes matbudsjett" ( s.86).

" Vi var snart blakke igjen. Da pappa kjørte Brian og meg til skolen , la han merke til at vi ikke hadde med oss matpakke.
"Hvor er matpakkene?" spurte pappa.
Vi så på hverandre og trakk på skuldrene.
"Det er ikke mer mat igjen," sa Brian.
Da pappa hørte det, ble han helt fra seg som om det var først nå det gikk opp for ham at ungene hans var sultne.
"Herregud, hun derre Rose-Mary bruker opp alle pengene på maleutstyr", mumlet han og lot som han snakket med seg selv. "Mine barn skal ikke gå rundt å være sultne!" (s.86-87)

Boka er ikke trist, selv om det er noen hjerteskjærende scener, så det er sagt. Det er mye humor, snedige situasjoner og plenty varme her.

Jeannette Walls er født i 1960,  dro til New York som 17-åring, og fikk seg jobb som journalist i en avis, og studerte ferdig College der etterhvert. I dag arbeider som også som journalist og forfatter og er kjent som sladrespaltist i MSNBC.com. Hun  er nå bosatt i Virgina sammen med sin andre ektemann John.

Mer om forfatteren HER

Andre bloggere:

Andre:





Jeannette Walls : Krystallslottet, 300 s

Pantagruel 2011 (2005-i USA)

Kilde: Lånt bok


Innlegget deles i spalten Smakebit på søndag og du finner andre smakebiter i bloggen til Mari; Flukten fra virkeligheten! Ønsker deg en fin søndag!




Viewing all 1277 articles
Browse latest View live