Det er verdensdagen for psykisk helse i dag. Hva passer vel bedre enn å blogge om en bok som handler veldig mye om psykisk helse.  Christine Koht ( f. 1967) er nok kjent for de fleste her til lands, som en fargerik, energisk og annerledes TV-personlighet. Hun har også holdt oss oppdatert om sin alvorlige kreftsykdom gjennom podcast og andre medier. Journalist Joachim Førsund har nå skrevet bok om henne, basert på samtaler de to har hatt over et par år. Det har blitt en rørende, sterk og morsom bok.

 Jo Nesbø har skrevet en annerledes spenningsroman. Kongeriket er noe helt annet enn krimserien med Harry Hole. Kongeriket er en lang bygderoman med to litt suspekte brødre i hovedrollene. Boka er lett å lese, lett å like, selv om jeg brukte en del tid på den. Noe som handler mer om at jeg har vært opptatt av andre ting de siste par ukene.

Brødrene Carl og Roy Opgard har vokst opp i ei norsk bygd på Sør-Østlandet. Carl var den pene skoleflinke, Roy den handy storebroren. Vi får tidlig ane at Carl ble utsatt for noe, og at Roy var den som passet på han, hele tiden. Trøstet han, lå i samme seng som han, ordnet opp hvis det var problemer av noe slag. Det er noe rørende mellom disse to brødrene, spesielt Roys omsorg for lillebroren. Men er det noe annet som ulmer her? Et ubehag ligger under linjene ganske langt inn i boka.

De mistet foreldrene sine i en bilulykke og flyttet til sin onkel Bernard som døde av kreft. Bilen ligger fortsatt i Huken, noen steinkast fra gården der brødrene vokste opp. Huken er ei dyp vik nedenfor et stup, like ved hovedveien. Lensmann Sigurd Olsen begynte å mistenke at noe var galt med denne utforkjøringen, men hva, si det. Han forulykket også da han falt i Huken etter å ha forsøkt å undersøke bilulykken atter en gang. Politimenn som begynner å mistenke noe muffins, får ikke fred før de får svar. Etter Olsens død, tar sønnen Kurt over oppgaven. Han har også et horn i siden til Roy.

Carl flyttet til USA, og en dag kommer han tilbake til bygda for å bygge et slorslått høyfjellshotell. Han har med kona Shannon. Hun er arkitekt, smellvakker og fra Barbados. Hun og Roy kommer godt overens, men det blir litt for tett å bo i samme hus som dem etterhvert, så han flytter til Kristiansand. Roy har drevet en bensinstasjon i bygda i årevis, som han overlater til noen andre. I Kristiansand driver han en annen bensert.

I bygda blir vi kjent med flere typer, gamlekjærester av Carl, Roys kolleger, folk med penger som kan støtte hotellprosjektet, ordfører, fastlegen med flere. Carl har store vyer og talegaver og får folk med seg, men det skjer ikke uten en rekke kjepper i hjulene.

Nesbø skriver godt, med en lett humoristisk snert. Om dette ikke er en typisk krim, mer som en bygderoman med spenning, så skjer det likevel en hel del kriminelle ting her. Noen mistenkelige dødsfall, forsøk på sådanne, samt noen brutale slosskamper. Roy har lett for å slå hvis han føler seg truet, men det er det også andre som har. 

Kongeriket er ingen heseblesende pageturner, men har likevel et godt driv. Artige karakterer, godt skildret miljø, det er som man er der. Hvis jeg har noe å innvende, så er det at jeg mistet litt engasjemnet i noen partier, men det kan like godt handle om meg og oppstykket lesing. Og kanskje skal det noe til å holde engasjementet like godt hele veien i en bok på 631 sider.

 Jeg leste Inventarium i september, men har ikke rukket å blogge om den. Det er jo dumt. Det leste blir viskes sakte vekk, selv om inntrykket står igjen. Men hva er vel det å skrive om. Et inntrykk, følelser, stemning. For det er det mye av her, men likevel. Noe mer kreves for å skrive en bloggomtale om denne spesielle, sterke diktsamlingen, synes jeg. Jeg leste den på nytt nå nettopp. Da slo den meg rett ned.

 Gunn Marit Nisja har blitt en etablert forfatter med fem romaner og en diktsamling, så vidt meg bekjent. Jeg har lest de tre første romanen; Naken i hijab, Olivensteinen og Porselenspiken. Det er artig å følge en forfatters utvikling, spesielt når jeg også kjenner henne som gammel blogger fra VGBs tid. Den siste romanen hennes er utgitt på Cappelen Damm og jeg har fått boka fra forlaget.

Jeg skal ta vare på deg handler om Vilja, lærerstudent på Levanger, midt i tyveårene. Hun er fra Møre og Romsdal og mora bor utenfor Molde. Faren er død og storesøster bor med mann i Oslo. Selv er Vilja i et forhold med en revyinstruktør på Levanger. Hanl ligger i separasjon, har to tenåringesbarn og er en del år eldre enn henne.

En dag blir Viljas mor syk og innlagt på sykehus. Vilja reiser hjem med en gang, selv om det blir problematisk med tanke på revyen hun har en viktig rolle i. Det viser seg at mora har fått hjernebetennelse. 

Vilja dras mellom å reise hjem for å besøke og etterhvert ta seg av mora, studier, revyøvinger og kjæresten. Hun har også et litt betent forhold til sin søster, som etter hennes mening ikke tar noe særlig ansvar, men er mer opptatt av fasade og penger.

Vekselvis får vi tilbakeblikk fra Viljas oppvekst på Møre, Iduns (moras) oppvekst og nåtiden. Det er mest i starten av boka og på slutten vi får høre om Iduns barndom. Vi får innblikk i hvor vanskelig det kan være å være pårørende når foreldre blir alvorlig syke, om hvordan andre folk rundt de involverte kan reagere, krysspresset man opplever og bekymringene man går med konstant. Vi får også kjennskap til hva en hjernesykdom er og hvordan den kan utvikle seg. Blir Idun frisk noen gang? Blir hun bedre eller bare værre? Har hun selv innsikt i sin tilstand? Vi ser hvor vanskelig det kan være for den rammede å bevare verdighet og for pårørende å balansere ansvaret og leve med alle slags følelser som dukker opp.

Gunn Marit Nisja har skrevet en varm roman med viktige problemstillinger som mange pårørende kan kjenne seg igjen i. Nisja skriver i et lett og nøkternt språk og historien flyter fint avgårde. En fin fin roman som jeg trygt kan anbefale videre.

Jeg har lest Doktor Moreausøy av H.G.Wells i Elidas 1001-books lesesirkel i oktober. Temaet er Victober, dvs lese av forfattere fra Victoriatiden. Det er visst en greie i den engelskspråklige delen av verden. Jeg kan ikke så mye om akkurat den greia, men jeg fant en bok av en forfatter jeg fikk lyst å lese på et mammutsalg. Jeg ble også nysgjerrig på boka fordi jeg har vært fan av War of the Worlds av samme forfatter. Historien bergtok meg som tenåring da jeg hørte en musicalversjon laget på radioteteaterversjonen som skremte en hel verden da den kom i 1938. Jeg kjøpte musikken på LP, vinyl, men hvor det har blitt av den nå, vet jeg ikke. 

 Filmen (2005) med Tom Cruise har jeg også selvsagt sett, en gang eller flere. Denne versjonen er den femte som er laget. 

H.G.Wells ble beskrevet som en av sci-fi-sjangerens fedre, sammen med bl.a. Jules Verne. Wells ble født i 1866 i Bromley, Kent i England, og døde i 1946. Av flere sci- fi- bøker er han nok mest kjent for Klodenes kamp ( War of the worlds), som jeg har skrevet om innledningsvis. Han ble også nomiert til Nobelprisen fire ganger.

The Spirit of a man.

Flere Victober-bøker hos Elidas lesesirkel her

Foto av H.G.Wells: Forlaget/Daily Mirror.

Bøker lest:

3. Skrivekurs- sakprosa

Jeg var også på et skrivekurs i sakprosa med Dag Hoel i regi av Midt-Norsk forfattersentrum. Veldig lærerikt. For meg ble det en forlengelse av kurset med Merete Morken Andersen på Røisheim i august som handlet om Livsfortellinger. Mitt prosjekt dreier seg om akkurat det, og etter kurset med Dag Hoel, så har jeg fått mer bevissthet om hvilken retning dette skal få.

Jeg velger og bøker jeg leser med tanke på prosjektet, at det skal være noe å hente mtp tematikk og form, men det betyr ikke at jeg ikke også vil lese helt andre type bøker.

Time will show! Har prosjektet mitt tett inntil brystet enda.

Et annet prosjekt er å innføre mer betennelsesdempende mat og drikke i kostholdet, og kutte ut det som fremmer (mye av det er jeg allerede forsiktig med, som sukker, hvete og melk, men det hender det skeier ut med kanelboller etc) . Jeg er ikke spesielt glad i fermentert mat og drikke, men venner meg nå litt til kombucha. Yoghurten tåler jeg ikke, men tester nå ut kokosvarianten. Ble inspirert av Maria Borelius bøker som jeg leste i september (se oppsummering), og satser på en mer helhjertet "kur" snart. Men det er jo greit å begynne litt i det små.

Som nevnt i innledningen så var jeg i konfirmasjon i Sandefjord. Her er konfirmanten og jeg for 11 år siden i Maspalomas på Grand Canaria. Jeg har siden blitt kalt tante Kamelita. Laget sang til henne fra tante Kamelita.

Ønsker dere alle en riktig god november med disse vakre høstbildene fra siste helga i oktober:)

 Bare en mor er den fjerde romanen i serien om Ingrid Barrøy. Roy Jacobsen har sagt i et intervju i Bestselgerklubben at han ikke blir ferdig med Ingrid og Barrøy. Det er mer som vil bli fortalt, og han skriver så lenge det kommer mer. Godt er der, for denne boka er også veldig god og sterk. Ingrid fra Barrøy berører fortsatt.

Boka lånte jeg på Bookbites, både i ebok-format og lyd, men det ble mest lyd da det var utrolig fint å høre romanen lest på helgelandsk. (selv om det innimellom - spesielt ved kraftuttrykkene- hørtes ut som Tanja i Førstegangstjenesten- siden jeg kjørte opp farta opp med 25%;) )

I Bare en mor møter vi en eldre Ingrid over noen år etter krigen. Vi blir også kjent med gutten Mattis, mamma Olavia og faren Johannes. En dag stikker Olavia av, og vi aner at dette har spesielle grunner. Olavia kommer fra en velstående og respektert familie, men giftet seg med den mer enkle Johannes i hui og hast, noe mange spekulerte over.  Og det kommer jo for en dag. En vanskelig sak, slik det ble for mange kvinner etter krigen. De forelsket seg i en tysk soldat og ble gravid, til spott og spe og skam.

Olavia greide vel ikke å leve i dette ekteskapet, selv om hun satt pris på Johannes, men var det andre ting som lokket mer?  Ikke lenge etterpå forsvinner Johannes på havet og Mattis blir uten foreldre. Han er hos Ingrid på Barrøy når faren blir borte, og Ingrid gjør det hun kan for å oppspore barnets mor, men uten hell. Hun får etter en tid lov til å adoptere Mattis, som tilpasser seg godt og blir en medgjørlig unge å ha med å gjøre. Vakker er han, smart og snill. Han går veldig godt overens med Ingrids datter Kaja. Og mot tenårene blir de kanskje vel tette, bekymrer Ingrid seg for.

Det skjer tragiske ting på havet, og Barrøy blir hardt rammet, Ingrid og de andre er i sorg. Mange drar på Lofotfiske, til Værøy og Røst, og Lofoten nevnes flere ganger i boka. Presten har giftet seg med Olivias søster, men han har blitt en merkelig og litt veik prest. Marianne Vollheim kommer også på besøk en sommer, og vil påvirke Kaja og Mattis til skolegang i byen (Trondheim) og det blir utfordrende for Ingrid. Det er en ny tid, men Ingrid er klok og intuitiv, og hun sørger også fortsatt over Alexander, russeren, faren til Kaja.

Vi får høre om mange av folka på Barrøy og på fastlandet som vi har blitt kjent med før. Jeg ble berørt av historien og synes kanskje dette var den beste, eller det er ikke godt å si. Jeg håper i alle fall at det kommer flere bøker i serien. Jeg er helt sikker på at det er mer å hente her.

 Jeg har faktisk ikke lest en bok av Hans Olav Lahlum enda, men jeg har lenge hatt det på tapetet. Jeg har derimot hørt og sett Lahlum snakke om sine bøker og andre aktuelle temaer ganske mange ganger. Han er kunnskapsrik, morsom og engasjert, men hvordan han skriver, se det, vet jeg først nå. Riktignok er ikke Oppdraget en del av krimserien hans, ei heller biografi som han også har skrevet, men en slags spenningsroman fra andre verdenskrig. En nett liten retro-roman, som jeg gjerne anbefaler videre.

*Boka har jeg fått som leseeksemplar fra forlaget*

Forlaget om boka:

I mai 1943 får en 20 år gammel motstandskvinne et svært viktig og risikabelt oppdrag: Å kjøre en flyktende motstandsmann til et sted hvor han kan gå over grensen til Sverige. Hun påtar seg spontant oppdraget, men bilen blir forfulgt. Livene til kvinnen selv, passasjeren og mange ukjente mennesker står på spill. Oppdrageter en reflekterende og intens spenningsroman, der handlingen utspiller seg over kun noen timer.

Den unge motstandskvinnen er villig til å risikere sitt eget liv for å hjelpe fedrelandet og redde flyktningens liv. Iveren og ansvarsfølelsen for oppdraget øker når hun får vite at hundrevis av andre menneskers liv også kan stå på spill. Samtidig melder betenkelighetene seg – for hvorfor er det så viktig at flyktningen og ryggsekken hans kommer seg til Sverige? I en engasjert samtale mellom de to brytes sjåførens kristne idealisme mot passasjerens tidvis kyniske realisme. Mens bilen nærmer seg grensen, nærmer forfølgerne seg skuddhold. Den unge sjåføren finner seg fanget i et enveiskjørt kappløp hvor livene til henne selv, passasjeren og mange ukjente mennesker står på spill.

 Jan Mehlum er en gammel og solid traver i krimbransjen. Nå er han ute med den nittende frittstående kriminalromanen om advokat Svend Foyn. Jeg har lest mange av dem, og har likt dem godt. Mehlum skriver krim med samfunnsaktuelle temaer. Denne gangen er saken han etterforsker mer eller mindre på egenhånd, knyttet til en gammel barnevernsak og en forsvinningsak.

Svend Foyn, advokat med eget kontor og privatetterforsker, fortsatt aleneboende med sin herlige hund Hulda, voksen datter som han stadig snakker med på telefonen, samtaler på byen med godt i glasset med etterforsker Mørk, og bor fortsatt i Tønsberg.

 Ruth Lillegraven er en kjent og kjær norsk lyriker og forfatter. Hennes diktsamlinger er lettleste, med et forståelig språk og historier uten for mye svevende abstraksjoner. Hun har også vunnet den norske Bokbloggerprisen 2013 med URD . I høst kom hun ut med en diktsamling med tekster inspirert av koronapandemien. De er gjenkjennelige slik det har vært for oss alle i denne tiden. Ruth nøyer seg ikke bare med tilstanden her på bjerget, men beveger seg ut i verden og skriver også om andre ting som skjer.

I dag vant Tore Renberg Bokhandlerprisen 2020. Hipp hurra og gratulerer til ham. Fra Tollef til Ingeborg har jeg lest og likt veldig godt. En virkelig fortjent seier. En annen viktig pris er Brageprisen, som skal deles ut 26. november. Jeg har lest alle bøkene i klassen for skjønnlitteratur, og er spent på hvem som vinner.

 For noen dager siden leste jeg ut Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås. Boka har fått mange gode omtaler og temaet er viktig. Jeg fikk lyst til å lese den første gangen jeg hørte om den. Ragnhild Holmås har ME og har vært veldig syk i flere år. I denne boka skriver hun om egen erfaring, om myter, fakta, holdninger med mer. Hun bruker mye humor, og dette er ingen sytebok for den som måtte tro det, heller en svært opplysende bok, en bok til å bli klokere av.

Holmås fikk ME etter kyssesyken, og lå for det meste til sengs tidlig i tyveårene. Utad forsøkte hun å vise seg frisk, i de øyeblikkene hun greide å være ute og det var ikke så ofte. På sosiale medier viste hun også frem en maske om at alt sto bra til.  Det å ha en usynlig sykdom fører mye skam og stigma med seg. Tenk å være avhengig av NAV, ikke greie å jobbe som før, ikke greie å være sosial som før, ikke greie noen ting egentlig, uten at oppbygd energi ble brukt opp og en måtte bruke enda mer tid på å lade opp, eller fikk enda mere smerter. Om hvordan det er å stadig få "gode råd" (har du prøvd yoga?Annet kosthold? vitaminer?  etc..) eller historier om noe som "ligner". Folk er generelt ikke særlig gode til å lytte, og jeg skjønner godt Ragnhilds økende frustrasjon om hvordan hun blir møtt av dem som er mer opptatt av å gi gode råd og servere historier om noen de kjenner som.., eller egne plager (litt utmattet og sliten, ja ..det ..). 

Om det ha en sykdom hvor det enda ikke finnes noen kur, om tålmodighet, utålmodighet, energiøkonomisering og mye annet som vedrører det å ha slike lidelser.

Mange med usynlige sykdommer og lidelser blir mistenkeliggjort av samfunnet,  folk, venner, helsevesen, som om de er latsabber og unnasluntrere, godt hjulpet av visse politikeres holdninger. (om såkalte Navere )

Det er en interessant og viktig bok, skrevet med mye humor, lett å lese, men tankevekkende og opplysende.

Anne-Kat Hærland har skrevet et herlig forord. Hun har selv en usynlig sykdom, en uhelbredelig øyelidelse og blir gradvis mer og mer svaksynt og til slutt blind. Hun tar et oppgjør med forestillingen om at kjemper man nok, er man modig og inspirerende nok, så kan det meste overvinnes. Det gjelder handicappede, kreftsyke, deprimerte, med fler. Men det kan det ikke. Man kan ikke bli frisk av å bare tenke positivt. Men samfunnet elsker og vil ha slike inspirerende og motiverende syke som blir friske og vinner kampen.

 I dag har jeg lest en nydelig og sår diktsamling av debutant Karoline Brændjord. Jeg har lest at den har fått en del glimrende kritikker og bloggomtaler siden den kom ut. Til og med Jan-Erik Vold har skrevet en knallgod anmeldelse av boka. Det er ikke småtterier. Og etter å ha lest boka, mener jeg det absolutt er fortjent.

 Magne Hovden er et ubeskrevet blad for meg, men jeg har hørt om bøkene han tidligere har skrevet, som Sameland og Cirkus. Hekser og fuglekikkere er hans rykende ferske roman, og den kastet jeg meg over da den kom i hus. Dette er lett og fornøyelig underholdning som ga meg et friskt pust mellom tematisk tyngre samtidslitteratur og grusom krim.

 Leser dere dikt folkens? Henger dere fortsatt med i diktsirkelen dere trofaste diktvenner? Nå er november på hell og den siste kategorien i 2020 står for tur:

Utenlandsk dikter. 

Det burde være nok å ta av. Beathe har allerede lest Averno av Louise Gluck som vant Nobelprisen i litteratur i år. Et spennende valg. Du kan lese det fine innlegget hennes her. Jeg ble så fristet til å lese den at jeg kastet meg over et søk på Bookbites, og jepp, der var den klare til å lånes. Jeg har så vidt begynt på den. Mulig det ikke er den enklest tilgjengelig diktsamlingen, men det gjenstår å se. Enkelt skal det vel heller ikke være når man vinner en Nobelpris. En annen som heller ikke er så helt enkel, er William Blake, men han er vis, morsom og fascinerende, spennende å bli kjent med. Jeg har lest Ekteskap mellom himmel og helvete.

Lær i såtiden, undervis i innhøstingen, nyt om vinteren.

Kjør din vogn over de dødes knokler.

Overflodens vei fører til visdommens palass.

November har gått ganske fort, selv om det vanligvis er en en grå og tung måned . Men vi har hatt noe sol, fine dager innimellom, og så har det skjedd en del både privat og på jobb. Men lest det har jeg faktisk gjort, hele 15 bøker, korte og lange. Det er ikke så værst i grunn.

 Hvorfor ikke ta tre på rappen, tenkte jeg, siden jeg hadde disse tre bøkene som har noen fellestrekk, i hus. Vatneboka hadde jeg lånt på biblioteket og det nærmet seg lånefristens utløp. Jegere og sankere hadde jeg hørt mye bra om, så jeg startet med den. Har også lest en bok av Per Schreiner før, som jeg likte godt. Beistet, heter den, en lettere surrealistisk roman. Jeg har lest alle tre romanene til Bjørn Vatne, men ingen av Don Delillo, før nå. Et artig lite miniprosjekt dette, det å lese de etter hverandre. Hva har de til felles? Les gjerne videre under bildene.

Hjelpes, tenkte jeg. Disse bildene kommer til å forfølge meg resten av livet, det var jeg sikker på. Prestens hvite akterspeil gyngende opp og ned med et kvinnelår på hver side, den krøllete buksen på knærne. Opp og ned. Crescendo. Accelerando. Himmel, for en fart."

 Jeg har lest en søt liten julehistorie om en kvinne som arbeider på et omplasseringssted for katter i London. Hun har et mål om at favorittkatten Felicia skal få et nytt hjem til jul. Dette er den andre juleromanen jeg har lest i desember, og kanskje blir det en til før året er omme. Denne boka var mer romantisk og søt, enn morsom.