Gråsonen av Jan-Erik Fjell (krim)
Ben - ute i verden av Doris Lessing
For noen uker siden var jeg på biblioteket og kom over fortsettelsen; Ben - ute i verden. Jeg måtte jo bare låne den med meg.
I denne romanen møter vi Ben, som sier han er 18 år, fordi moren prentet det i ham da han forlot hjemmet . Han er for stor, han er merkelig, han snakker lite, han forstår ikke det som er forventet av ham.
Omtalen på Bokelskere sier dette om boka:
Det er mange såre episoder i boka. Ben er forsvarsløs og det er mange som vil utnytte ham. Heldigvis møter han noen snille kvinner underveis, blant annet en eldre dame som han får bo hos helt til hun blir syk. Han møter prostituerte Rita som liker han og de har en slags affære helt til halliken hennes jager ham avgårde. Han møter også andre, men mannen til en av dem sender ham til Frankrike med fly for å ta med narkotika. Ben har aldri fløyet før og det er kjempeskremmende for ham, men enda mer fortvilt blir han når han ikke får dra hjem til England igjen.
I Nice tar Richard seg av ham. Richard er en kriminell som har avtalt med fyren i London at narkotikaen ble levert som den skulle og at han skulle ta seg av Ben. På hotellet de bor, møter de en amerkaner som driver med film. Han overhører at Ben er skuespiller (det står i passet hans som fyren i London skaffet til ham) og får en filmvisjon om en mann som Ben i hovedrollen og overtaler Ben til å bli med for å lage film i Amerika.
Det går ikke noe særlig bra, fordi Ben er redd, full av savn etter Hjemme og han greier ikke å tilpasse seg regien og forberdelsene som en filminnspilling krever. Når Ben blir redd kan han både bli farlig for seg selv og andre. Regissørens kvinne/partner føler ømhet for Ben og tar seg av ham og er faktisk den som redder ham fra et helvete når vitenskapsmenn som forsker på dyr og rare skapninger tar seg tilrette.
Ben- ute i verden, gjorde også sterkt inntrykk på meg. Jeg fikk aldeles vondt av Ben flere ganger. Lessing har skrevet mesterlig om utenforskap, om ensomhet, om hvor vanskelig det er for en som Ben å forstå verden rundt seg og slik blir han et lett offer for kyniske krefter og banditter.
Håpet til Ben er at det finnes gode mennesker som vil ham vel og blir glad i ham. Men sorgen blir tung når mange av disse forsvinner for ham. For hva har han da igjen?
Det er en vakker gledesscene på slutten av boka når han kommer til Andesfjellene nordøst i Argentina, der han igjen føler seg hjemme blant massive fjell og en enorm stjernehimmel. Hvordan det ender vil jeg ikke røpe.
Men det er både godt og trist.
Stakkars Ben.
Dette er en kort roman, kun 178 sider, men den er rik på mening.
Doris Lessing: Ben - ute i verden, 180 sider
Gyldendal 2003
Lånt på biblioteket
Entre av Linda Gabrielsen
På fødestuen møtes mor av triste sykepleiere, jordmødre, leger som beklager at hun har født et barn med en feil, en kromosomfeil. Mor var ikke på tidlig ultralyd så feilen ble ikke oppdaget, og legen sier hun kan klage hvis hun vil, siden sykehuset glemte å sende innkallingen.
Romanen veksler mellom timene på intensiven, hvor hun er i sjokk, sorg, forvirring. Andre barn er friske og får dra hjem, hun og sønnen må bli en stund, mange prøver skal tas. Møte med forventningene om at et barn skal fødes uten feil, fødes friske.
Vi møter dem igjen fem år etter.
Mor og sønn er ute ved et friluftsted, ved en skog, et vann, en svane i vannet og sønnen vasser ut i. Mor vil se om de andre voksne bryr seg om han, om de tar ansvar hvis hun ikke gjør det, et lite eksperiment.
Ser de andre enn sine egne barn?
Hvordan kan noen vite at hennes sønn ikke er som andre, ikke kan rope om hjelp, ikke snakker?
Vi ser mor og sønn gjennom andres blikk.
Fortelleren snakker om verdi, hva er et menneske, feil- er barnet en feilvare? En som egentlig ikke burde vært her? En ubrukelig figur i samfunnet? Kan man ikke se på barn som er annerledes som en variasjon?
Hva betyr det å være sjelden? Noe sjeldent?
Einstein og Mozart var sjeldne? Var de også feilvarer eller var de sjeldne variasjoner?
Forfatteren utfordrer verdisynet vårt som blir preget av samfunnet og politikken. I dag kan man fjerne barn med kromosomfeil. Men må man? Og hvordan preger det synet på slike barn?
Romanen er eksperimentell i formen, mellom kapitlene er det små setninger per side, det er mye tenkeluft.
En parallelhistorie om et eldre ektepar som tar selvmord går igjen. Også et annet ektepar nevnes, de tok ikke selvmord. Jeg vet ikke om jeg forstår parallelen.
Handler det om menneskeverd?
Forfatteren er inne på det, fortelleren tenker at kanskje gjorde de det for ikke å bli igjen på et alders- og sykehjem uten kontroll for eget liv. Hun minnes en dame som ikke får spise på eget service, som bor på et lite rom, som tvinges til samvær med ukjente. Hva er det for et slags liv?
Livet og døden. Menneskeverd.
Dette er en tankevekkende liten roman, som jeg gjerne anbefaler videre.
Linda Gabrielsen har selv en sønn med Downs syndrom, og hennes erfaringer inspirerte henne til å skrive Entre. Les intervju med henne i KK her
Åslaug har også blogget om boka.
Linda Garbrielsen: Entrè, 186 s
Gyldendal 2020
Lånt på biblioteket
Alt du ikke ser- Livet med Joachim av Ellen Arnstad
Forlaget skriver om boka:
"Gründeren og karrierekvinnen Ellen Arnstad fødte eldstesønnen Joachim bare fire timer etter at magasinet HENNE var lansert. I lykkerusen etterpå fleipet hun med at det var så vidt hun rakk sin egen fødsel.
I boka skildrer hun hvordan oppveksten til Joachim, født 1994, var, fra de vanlige første årene da han var en frisk gutt som lekte og sprang som alle andre. Gradvis ble synet dårligere og også motorikken og muskulaturen. Sykdommen førte til hjerneskade. I ungdomsårene fikk han epilepsi og psykoser. Han måtte til slutt sondemates.
Foreldrene fikk sjokk da den sjeldne sykdommen hans ble oppdaget; hvordan skulle de forholde seg? Joachim var da tre år. Hvordan kunne de leve med at deres elskede sønn hadde en genetisk lidelse som gjorde ham stadig med funksjonshemmet og ville ende med død i ung alder?
De bestemte seg for at det beste de kunne gjøre for ham var å ikke fortelle noe om hva som ville skje, men heller gi ham opplevelser som ga ham glede og gode minner. De reiste mye og Joachim var en gutt som gledet seg over å bli kjent med nye steder, nye land, han likte å smake på mye rar og spennende mat. Når han ble svakere, ble det dette han kunne briljere med overfor klassekameratene, noe han kunne vise frem, snakke om og være stolt av .
Ellen Arnstad hadde også en krevende jobb, men samtidig elsket hun jobben sin og var fri til å styre dagene sine til en viss grad. Hun sto også i bresjen for flere tilbud til småbarnsforeldre på jobben slik at de kunne være i jobb, som feks å ha en ansatt som kunne passe barna når de var syke.
Hun fikk også mye omtale i media og ble av noen kalt for Guccifeminist.
Arnstad forklarer i boka sin mening om den saken, og hva hun mener er viktig når det gjelder feminisme. Hun tok også karikeringen fra Otto Jespersen som Tårnfrid på strak arm.
Arnstad var tøff, sterk, energisk, men ingen visste hva hun strevde med i familien, med syk sønn, sorg, ventesorg, økende bekymringer etc.
Hun fikk også to barn til, som også skulle ha omsorg. Mannen Stein jobbet mye utenlands, men på et tidspunkt valgte han å være hjemme for Joachim sin skyld.
De hadde også annen familie som stilte opp, og venner som var veldig glad i Joachim.
Dette er en sterk og gripende bok som fortjener mange lesere. Det er imponerende å lese hvordan familien har håndtert utfordringene, hvor mye kjærlighet, alt de gjorde for at Joachim skulle få mange gode år. Arnstad legger heller ikke skjul på dilemmaene hun og mannen har stått i, og kostnadene det også har hatt for de andre barna å ha en alvorlig syk bror. Mest av alt er det kjærligheten som gjennomsyrer fortellingen og takknemlighet over den tiden de fikk sammen.
Anbefales!
Boka er nominert til kortlista til Bokbloggerprisen 2019, og flere innlegg kan leses her.
Mer om boka fra forlaget her
Joachim døde 28.mai i år. Han ble 26 år.
Ellen Arnstad: Alt du ikke ser- livet med Joachim, 187 s
Aschehoug 2019
Lånt på biblioteket
Oppsummering juli- 20
3 spennende bøker: Bakom synger døden av Karin Fossum, Hjerteløs av Jørgen Jæger og Barneloven av Ian McEwan
Bakom synger døden av Karin Fossum, 380 s
Cappelen Damm 2020
Boka har jeg fått av forlaget, uten bindinger om å skrive anmeldelse. Hvis jeg skriver, skriver jeg det jeg mener. Forbrukerrådet anbefaler merking som reklame når bokbloggere mottar bøker fra forlag.
Karin Fossum har så lenge jeg kan huske vært en av mine favoritter. Hun skriver meget godt, er mer opptatt av personene bakom forbrytelsene, hvorfor de blir begått, hva som leder frem til det, mer enn å ha et handlingsmettet plott. Det betyr ikke at bøkene ikke er spennende og fulle av handling, for det er de også, men det er så mye mer enn det. Jeg synes ofte at bøkene hennes er vonde å lese, fordi hun er så dyktig til å skildre personer som har lidd, lider, som er outsidere, enten de er ofre for eller ofre som blir forbrytere.
I denne boka tenkte jeg;da vi atter en gang ble eksponert for en karakter som vi snart blir kjent med som en ensom ung mann, en overvektig mann som har kommet skjevt ut sosialt, blitt plaget og mobbet og det jeg kan se for meg er at overvekten og overspisingen har blitt et skjold mot alt det vonde han har opplevd, ja, da tenkte jeg igjen; ikke la det bli enda en som blir offer eller forbryter nå igjen da.
Hvilken rolle han han viser seg å få vil jeg selvsagt ikke røpe.
Men handlingen, den er som følger:
En ung jente på 16 år, en vakker og omsvermet pike, datter av et kunstnerpar, blir funnet drept i skogen. Dagen før finner moren til en like gammel gutt, sønn av en kunstfotograf og henne som lever av å sy, en tegning av en død jente i skogen. Sønnen oppleves som mutt og avvisende, han er sær på sitt vis. Faren har flyttet ut, moren er av den svært bekymrede typen og tenker det værste. Skal hun ta tyren ved hornene? Skal hun kontakte politiet?
Gutten blir konfrontert, men nekter å fortelle noe om tegningen. Når saken blåses i media, må han.
Gutten som er så flink til å tegne sender tegningen anonymt til politiet, som synes dette er merkelig.
Konrad Sejer er atter på saken med Skarre og co. Sejer begynner å bli gammel og det gjør hunden Frank også. Frank blir syk.
Det blir mye å tenke på for Sejer, da han får ytterligere en drapssak i hendene. Er det en seriemorder løs? En som dreper tenåringer? Full alarm.
Sejer er rolig, en særdeles empatisk og annerledes etterforsker. Han er en som lar den unge gutten, vitnet, få øvelseskjøre med ham, han er en som holder sin hånd fysisk over den stressa andre i varetekt, den mistenkte, når det holder på å rakne for ham. Han er den vennlige som tar rusmisbrukeren på alvor og følger henne opp etter at alt er over. Som unner henne drinken, og forstår henne.
Karin Fossum skriver utrolig godt. Jeg ble raskt sugd inn i boka, og jeg mener at dette er en av de beste bøkene hun har skrevet. Den er så dyptgående i sine skildringer, så utrolig velskrevet. Det er bare å ta av seg hatten. Dette er krim i særklasse!
Jeg blir ikke overrasket over om det kommer en Riverton-nominasjon for Bakom synger døden. Det blir i så fall ikke den første. Hun fikk Riverton-prisen i 1997 (Se deg ikke tilbake) og 2014 (Helvetesilden), hun ble også nominert i 2016 for Hviskeren.
Terningkast 5/6.
Det sies at dette er en den siste boka om Konrad Sejer. Jeg har ikke funnet ut hvorfor, ei heller er det tydelig i boka at han slutter, men det er nok ikke unaturlig.
Optimisten i meg sier derimot at det er er en åpning for mer.
Andre som har blogget om boka:
Tine
Og en flott anmeldelse av Elin Brend Bjørhei i VG
*Mine omtaler av Fossums bøker:
Formørkelsen (2018)
Hviskeren (2016)
Helvetesilden (2014)
Den onde viljen (2008)
Varsleren (2009)
Jeg kan se i mørket (2011)
Carmen Zita og døden (2013)
Mer om Karin Fossum og hennes forfatterskap her
Hjerteløs av Jørgen Jæger, 463 s
Capitana 2020
Boka er fått som leseeksemplar av forlaget
Jørgen Jæger har rukket å gi ut 13 bøker om politibetjent Ole Vik og hans kompanjonger. Ole Vik har også en hund vi har blitt kjent med som heter Aic. Jeg har lest alle bøkene, med unntak av tre av de første av bøkene hans. Jægers bøker er som regel fulle av handling og spenning og det er mye som skjer. så også i denne boka. Jeg har tidligere ment at språket har vært for detaljert og utbroderende/overforklarende, men det ble bedre og strammere i forrige bok (Judaskysset), da han skiftet forlag til Capitana, Jeg synes også Hjerteløs er bedre komponert og har et strammere språk, og det lover bra. Likevel tok det noe tid før jeg synes det tok av i denne boka, men det kan ha noe å gjøre med mitt modus (ferie, mye folk, reise etc- oppstykket lesing), men etterhvert skjøt det avgårde med rakettfart. Mye skjer på mange fronter og stakkars Ole Vik, som ikke er etterforsker lenger, fikk likevel en sentral rolle. Han har god kontakt med Cecilie Hopen som har tatt over hans jobb. Cecilie sliter selv med sitt på grunn av forholdet til Jostein, en underordnet kollega, samt traumer fra en voldtekt. Jostein har søkt på en jobb der hun er sjef, og det går ikke upåaktet hen da noen sladrer til Cecilies overordnede om at de har en romantisk relasjon. Cecilie vil ikke miste dyktige Jostein i teamet, men hun vil heller ikke miste ham som mulig fremtidig partner.
Ole Vik har store problemer med sitt forhold, siden Marte er alvorlig hjertesyk og trenger nytt hjerte. Det haster.
Legen hennes kjenner en som driver et sykehus i Italia som utfører transplantasjoner, men det er veldig dyrt. Ole ser på det som siste utvei, men han skaffer pengene og vil ikke si noe til Marte om hva prisen er.
I Italia fornemmer Ole Vik at ikke alt er som det skal, og hans årvåkne etterforskerinstinkt skjerpes.
Hjemme i Norge blir en avisredaktør drept, noe Hopen & co ble opptatt med før Ole og Marte reiste til Italia. Det skjer også drap og forsvinninger med unge flyktninger. Har alt dette en sammenheng? Hvem vet, men det er mer enn nok å henge med på det er i alle fall sikkert, men vanskelig er det ikke.
Jæger er innom tema som menneskehandel i denne boka, noe han også var i Fortielsen. Det er et skremmende og aktuelt tema, som vi har hørt om, men som det er vanskelig å fatte rekkevidden av og kynismen i.
Hjerteløs er noe av det bedre Jørgen Jæger har prestert. Det lover godt for fortsettelsen.
Tine har også blogget om Hjerteløs
Mine omtaler:
Judaskysset (2019)
Guden (den jeg likte minst) (2017)
Fortielsen (2016)
Monster (2015)
Stemmen (2012)
Skyggejakten (2003)
Om Jørgen Jæger på wiki
Barneloven av Ian McEwan, 219 s
Gyldendal 2015/2016 (pocket)
Leseeksemplar fra forlaget og kjøpt pocket
Jeg foreslår at vi våkner av Beate Grimsrud
*Boka har jeg fått av forlaget som leseeksemplar, og etter Forbrukerrådets anbefaling bør dette innlegget derfor merkes som reklame. Det jeg skriver er uansett min ærlige mening og intet annet.
Det er kjent for de fleste som følger med i litteratur og kultur at Beate Grimsrud dessverre døde 1.juli. Hun hadde kreft, og boka er også basert på hennes egne erfaringer som kreftsyk, selv om den ikke er direkte selvbiografisk, ut fra hva jeg har fått med meg. Grimsrud var en dikter, en forteller og hvor grensene for selvopplevd, personlig og fri fantasi gikk, vet bare hun.
Jeg hadde lagt merke til at boka fikk gode kritikker og ville lese den, på tross av tungt tema.
Min søster , nummer tre av fire, døde også som følge av kreftsykdom i sommer, nærmere bestemt 16.juni, ikke så lenge før Beate Grimsrud. Dette gjorde det også veldig spesielt å lese romanen, og kanskje ekstra tungt.
For jeg synes dette var en tung bok å lese, selv om det er mye humor, filosofiske betraktninger, vakre passasjer om oppvekst, forholdet til sin mor og sine venner. Turer til Dovrefjell der hun delvis vokste opp. Grimsrud flettet også inn en fantasihistorie om Reven og Rotta som på et vis kommenterte Vildes væren og laden og sykdom, og sine egne liv i kloakken og byen. Hva disse dyrene hadde med historien å gjøre, vet jeg sannelig ikke, annet enn at de brøt opp en vanskelig sykdomshistorie. Jeg bestemte meg tidlig for å ikke bry meg så mye om dem, ikke bry hodet på å analysere dem, bare la dem være en del av historien som jeg strengt tatt ikke følte hadde så mye å si meg.
Det som interesserte meg var Vilde og hennes følelser, utviklingen av sykdommen, hvordan hun hadde det, opplevde det, gikk gjennom- samt forholdet til hennes venner og særlig sin mor, som er utmerket skildret.
Vilde er dramatiker, jobber med film, skriver manus og har et kjærlighetsfohold til O, samt gode vennskapsforhold til en del andre, som blant annet Sonja og Aino. Sonja og O er de som for et meste er med henne som pårørende på sykehuset og på kontroller og undersøkelser.
Vilde får konstatert brystkreft og selv om alle sier at det er gode sjanser for helbredelse (80 prosent), så engster Vilde seg for å være blant de som ikke blir friske. Dessverre blir hun det ikke heller, selv om alle, legene og vennene, sier at dette går bra. Vilde får operert bort det ene brystet, og sliter med sterke smerter etter dette, både i det falske brystet og også etter at hun tar bort implantatet.
Etter to år skal hun vurderes som kreftfri eller ikke. Alt er bra, sier legene, men Vilde får smerter i ryggen som ikke gir seg. Hun insisterer, tror det er noe galt, selv om legene mener det er andre ting. Hun får bli undersøkt og det viser seg at det er kreften som har spredt seg. Strålebehandling og ny runde med cellegift, håret som forsvinner, parykk.
Utenom durer Vilde på som best hun kan, med både jobb, besøk hos mor, fester med venner og hyttebygging og prøver å fornekte alvoret med sykdommen, samtidig som hun er livredd.
Det er så ærlig skrevet, så rett inn i margen på angsten, så mye angst og smerte, men også så mye herlig humor og livsfine tanker om hva som er viktig i livet, hva som har vært viktig i livet for Vilde. Mange artige scener, som feks da hun sitter på toget med det nye falske brystet som hun oppdager at hun har tatt oppå det andre, så hun strutter med en dobbelt så stort bryst gjennom korridorene og på den ene siden intet bryst.. Haha, hun tar det med selvironi og ordner det på toalettet.
Og så er det det smertefulle om tap, sorg, begravelse- hva skal hun ha på seg i sin egen begravelse? Alle de tankene, rundene, hun vil ha håp, hun vil leve, men hun er sikker på at hun skal dø. Hun drar på byen og prøver kjoler. Hun skal også være med å bestemme hva moren skal ha på seg..
Det er så mye i denne boka, av innhold og genuin skrivekunst. Grimsrud har et fantastisk fabulerende språk.
Det er bare en ting å si; les den!
Beate Grimsrud: Jeg foreslår at vi våkner, 535 s
Cappelen Damm 2020
Leseeksemplar fått av forlaget
Ravnens time av Roar Ræstad (krim)
Jeg har som sagt fulgt Gabriel Navarseth i tre bøker. Han er artig type, ikke så veldig sær, men trivelig og dyktig, og ikke minst menneskelig. Han er gift med Inga og har to barn. Ekteskapet er nå så som så, heller lunkent kan man si. Gabriel er egentlig svært forelsket i og betatt av en tysk enke, som heter Anna Roede. De har noen stjålne møter når hun er i byen. Gabriel lider kvaler på grunn av forholdet, men greier ikke stå imot, selv om han ofte tenker at det må bli slutt.
Han treffer Anna også i denne boka, og varmen som er uutholdelig denne sommeren, blir enda hetere når hun dukker opp.
Men nå er det ikke Anna som er hovedsaken i denne boka, men drapet på et ungt par. En tysk marineoffiser og hans unge NS-kjæreste blir funnet brutalt drept.
Det har vært luftangrep i byen og tyskerne er hevntørstige og de går med ekstra lidenskap inn for å finne morderen.
Hele etterforskingen er komplisert og de står lenge i stampe. Navarseth jonglerer som vanlig mellom å være ansatt i Statspolitiet, sin "lojalitet" mot Gestapo og sin rolle i Motstandsbevegelsen, og det kommer mange løse tråder og til slutt vet man ikke, ikke han heller, hvem man egentlig kan stole på og hvordan det hele henger sammen. Henry Rinnan med banden dukker også opp, som en redningsmann, men Navarseth blir snart advart og får vite hvem denne lille mannen med barten egentlig er. Rinnan vil ha med Navarseth på laget, men vil han ?
Ræstad skriver godt og det er interessant å følge den historiske linjen fra 2.verdenskrig i Trondheim. I denne boka befinner vi oss også i mine nærområder på Lade og i Østbyen, det er ekstra gøy. Lade er full av krigsminner, bunkerser ved Ladestien bl.a., og der det nå er en travel bilgate til kjøpesentrene (Haakon den syvendes alle), var det flystripe under krigens dager,
Spennende er det også. Når kommer neste bok i serien?
Blogginnlegg om de andre to bøkene i serien her:
Sovende hunder (2014)
Elven (2016)
Roar Ræstad:Ravnens time, 413 s
Vigmostad & Bjørke 2018
Leseeksemplar
Landskap i eksil av Bertolt Brecht (Artemisias diktsirkel juli/august 2020)
Bertolt Brecht er nok kjent for de fleste som dramatiker, for stykker som Det gode mennesket i Sezuan og Tolvskillingsoperaen. Men han skrev også mye annet; dikt, essays, teaterkritikk. Bakpå boka står det at hans poesiproduksjon vitner om en svært habil poet, han var ikke bare en dyktig dramatiker.
Diktene er lett å lese, han har en lett penn og god og naturlig levende språkføring uten fiksfakserier.
Brecht var antifascist og fikk store problemer med det tyske naziregimet før og under 2.verdenskrig. Han studerte medisin, noe som berget ham en stund, men han ble snart oppfattet som en fiende av makta, så han måtte i eksil. Han var ikke redd for å si fra/dvs skrive om tingenes tilstand slik han så på det.
I det grundige forordet får vi lære ganske mye om Brecht, hvem han var, hva han gjorde, om kvinnene. Det er det som er så bra med slike samlinger, at det alltid er en kjenner som skriver gode forord om dikteren. Forordet er skrevet av Johann Grip, som også står for gjendiktningen.
Diktene bærer preg av stor variasjon. Brecht skrev barnedikt, samfunnskritisk poesi, kinesisk-inspirert kortdikt, modernistiske dikt, parodier, sonetter, elegier, politiske pamfletter med mer. Han skrev om kjærlighet, erotikk, beruselse, krigen, emigrasjon, politikken, eksil-og flyktningetilværelsen i blant annet Hollywood og Øst-Tyskland. Noen diktsamlinger ga han ut, men veldig mange av diktene er publisert i andre sammenhenger, eller var upubliserte i hans levetid.
Jeg likte å lese Brecht sine dikt, selv om alt ikke fenget der og da, men met et så stort mangfold vil det være sånn. Dette er absolutt en bok verdt å ta frem flere ganger.
Her er et par eksempler:
Tyskland, du blonde, bleke
Tyskland, du blonde, blek
med ville skyer og fredfylt panne!
Hva har skjedd i dine lydløse himler?
Du er nå blitt Europas åtselhøl.
Gribber over deg!
Dyr flenger opp din friske kropp
døende skitner deg til med dritten sin
og saftene deres
vanner markene dine. Markene!
....
(tre vers til...) (s.53, 1920)
Vigdis Hjorth er begeistret for Brecht og har skrevet og snakket om ham mange ganger. I den nyeste romanen sin skriver hun igjen om mor. Brecht har også skrevet om mor. Har hun hentet inspirasjon herfra også? Det ser jeg ikke bort fra, selv om det Brecht skriver om mor her er mer positivt enn det Hjorth har gjort.
Sang om min mor (8.salme)
1. Jeg husker ikke lenger ansiktet hennes, hvordan det så ut
da hun ennå var smertefri. Sliten strøk hun det svarte håret
fra den tynne pannen, jeg kan fortsatt se håndbevegelsen.
...
...
...
5. Mange går fra oss uten at vi holder dem igjen. Vi
fortalte dem alt, det fantes ingenting mer mellom dem, og
oss, ansiktene våre ble harde i avskjedens stund. Men det
viktige sa vi aldri, vi holdt oss til det nødvendige.
....
7. Nå har min mor dødd, i går, om kvelden, den 1.mai! Hun
kan ikke lenger klores ut med negler. (s.72, 1920)
Det er lange dikt og veldig korte dikt, som dette:
Hvis vi hadde evig liv
Hvis vi hadde evig liv
ville alt vært annerledes
Da vi er forgjengelige
forblir det meste ved det gamle. (s356, 1955)
Mer om Bertolt Brecht på wiki her (1898-1956)
Kilde: Av Bundesarchiv, Bild 183-W0409-300 / Kolbe, Jörg / CC-BY-SA 3.0, CC BY-SA 3.0 de, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=5371156
Henger du fortsatt med i diktsirkelen? Er du klar for ee ny runde i september?
Da skal vi lese en norsk dikter. Les mer her om diktsirkelen, kategorier, hvem har lest, linker til innlegg.
Bertolt Brecht: Landskap i eksil, 369 s
Gjendiktet av Johann Grip
Kolon forlag 2017
Kjøpt selv
Oppsummering august -20
Bøker lest:
1. Bakom synger døden av Karin Fossum: Krim, norsk2020, leseeks, 380 s
2. Landskap i eksil av Bertolt Brecht: Dikt, diktsirkel, kjøpt, Tyskland, USA, Sverige, frahylla, 369 s
3. Jeg foreslår at vi våkner av Beate Grimsrud: Leseeks, norsk2020, Sverige, sykdom/kreft, 536 s
4. Ravnens time av Roar Ræstad: Krim, frahylla, leseeks, 413 s
5. Longyearbyen av Heidi Sævareid: norsk2020, lånt på bib, 319 s
6. Sjelemesse av Gerdur Kristny: Island, dikt, lånt på bib, 94 s
7. Bastarden av Øistein Borge: Krim, norsk2020, lånt på bib, Argentina, Spania, 304 s
8. Krypdyrmemoarer av Silje O. Ulstein: Psykologisk thriller, debutant, leseeks, norsk2020, 444 s
9. Sommertid av Hilde Rød-Larsen: Frahylla, norsk2019, debutant, leseeks, 215 s
SUM: 9 bøker / 3074 sider
4 krim/psykologiske thrillere
3 andre romaner
2 diktsamlinger
5 leseeks/3 lånt på bib/ 1 kjøpt
3frahylla
Land besøkt: Tyskland, USA, Sverige (2), Island, Argentina, Spania
Krypdyrmemoarer var en stor positiv overraskelse. Original, creepy, lettlest, spennende, bygger seg sakte opp. Omtale kommer når jeg blir mer skrivefør.
Alle krimbøkene jeg leste var bra. Denne var best.
Beate Grimsrud og Heidi Sævareids sine bøker anbefales også sterkt.
Sommertid av Hilde Rød-Larsen derimot, ble for langsom for meg..Fint skrevet, men jeg ble ikke særlig engasjert.
Dikt: Sjelemesse anbefales. Sterke, mørke dikt. Men samlingen er kort, tar ikke lang tid å lese.
Annet:
* Deltatt i digital lansering av Mer enn mett av Mia Frogner. Hun ble bokbadet av Mari Hult, en annen vegankokebokforfatter og blogger.
* Sett digitale pressekonferanser/høstkatalogen hos Cappelen Damm og Kolon forlag.
* Vært på skrivekurs med Merete Morken Andersen på Røisheim. Tema: Livsfortellinger.
Veldig bra. Skrev ingenting, men koste meg med foredrag om Ibsen, Amalie Skram, Gerhard Munthe med flere. Mange kjente diktere og forfattere har bodd på Røisheim i Bøverdalen og vandret i fjellene i Jotunheimen og Sognefjellet for å få sjelefred. Ibsen ble inspirert til å skrive noen av sine meste kjente verk her, eller han skrev deler av dem her, som Peer Gynt og Et dukkehjem. (Han skrev på dem i Italia; Sorrento og Ischia, også). Vi hadde om kunstnerne og stedet på formiddagen, deretter fritid til skriving eller fjelltur (jeg gikk tur, noe jeg kjent jeg hadde veldig behov for; bilder på instagram @artemisia60 ) og skriveteknikk på ettermiddagen, før 5 rettes overdådig middag.
Vi har tilgang på forelesningen på en lukket gruppe. Alt ble tatt opp på lyd. Veldig bra. Vi fikk også en times veiledning av Merete inkludert i kurset, noe jeg benyttet meg av. Fikk hjelp til å se at to private skriveprosjekter jeg har ideer om kan kobles sammen med videreutdanningen jeg tar i familieterapi og systemisk praksis. Superb! Alt henger sammen med alt.
Etter studiesamlingen i Oslo forrige uke, dro jeg en tur til min søster i Sandefjord. Vi fant denne på stasjonen. Denne lesekiosken åpnet 15.august. Kult.
Ønsker dere alle en riktig god september! Selv er jeg godt i gang med høstens bøker. Er du?
Oppsummering august 2020: 8 bøker / 1896 sider
Oppsummering mars 7 bøker/ 2200 sider
Oppsummering februar: 13 bøker / 3935 sider
Oppsummering januar -20: 9 bøker/2571 sider
Krypdyrmemoarer av Silje O. Ulstein (videoanmeldelse)
Karakterer: Sara, Liv, Egil, Ingvar, Maryam og Tor Lind, Iben 11 år, etterforskere Roe og Ronja, David, Anita Krogsveen, Carol, m.fl.
Slangen Nero
Steder: Ålesund og Kristiansund
Tidspenn 2003-2017
Pga tennisalbuesmerter i høyre arm, har jeg forsøkt meg på en videoanmeldelse. Den tar ca 10 min. Få i alle fall med slutten der jeg snakker om slangen Nero.
God fornøyelse!
PS: Takknemlig for innspill om den bør kortes ned og hva bør kuttes. Jeg har ikke redigert denne. Dette er et forsøk.
Silje O. Ulstein: Krypdyrmemoarer, 443 s
Aschehoug 2020
Forhåndseksemplar
Amokløper av Stefan Zweig (1001-books)
Som mange av Zweigs verker har Amokløper en psykologisk bakgrunn. Den handler om en leges ekstreme besettelse og forfølgelse av en kvinne som er blitt gravid utenfor ekteskapet og som nå vil ha legen til å utføre en abort. Kvinnen gjør legen så gal at han går "amok", og i sin besettelse neglisjerer han både arbeid og privatliv. En gripende fortelling om lidenskap, moralsk plikt og ustyrlige ubevisste krefter.
Tro meg når jeg lyver av Ellen G. Simensen (knallbra debutantkrim)
*Boka er et leseeksemplar mottatt av forlaget. *
Forlaget om boka:
Tro meg når jeg lyver er en psykologisk krimroman som spenner et vidt lerret fra øst i landet til ytterst i vest.
Politimannen Lars Lukassen ser muligheten til en permanent forfremmelse idet han må rykke ut til likfunnet av en tidligere klassekamerat. Situasjonen på politistasjonen i Hønefoss forverres da en uhyggelig skikkelse oppsøker barn og deler sine mørke hemmeligheter. Samtidig kommer læreren Johanna Brekke til byen for et vikariat. Lars blir raskt tiltrukket av henne. Men hva er det Johanna rømmer fra, og hvem er venn og hvem er fiende i jakten på sannheten?
Handlingen foregår i Hønefoss og på Vestlandet. Johanna Brekke ansettes som lærer på en grunnskole i Hønefoss, der Lars Lukassen har sin 8 år gamle datter Annie som elev. Johanna tror hun skal begynne som lærer i ungdomskolen, men blir bedt om å ta andre klasse fordi det har skjedd endringer i bemanningen grunnet en personalsak. Hun kvier seg og ønsker å reise fra stedet, dette var ikke avtalen, men finner seg etter noen runder med seg selv og rektor i det.
I klassen går også Annie, datteren til politimann Lars, som er skilt fra Elin. Han blir tiltrukket av den nye læreren Johanna, som snart viser seg å ha en del hemmeligheter. Johanna får godt for Annie, og oppdager at det foregår mobbing på trinnet, noe Annie lider av.
På en skogsutflukt med trinnet og noen elever fra ungdomsskolen forsvinner en av elevene.
I det siste har også noen barn blitt utsatt for en person som forteller mørke eventyr og skremmer dem.
Hva er det som foregår i Hønefoss? Byen er liten nok til at veldig mange kjenner hverandre. Lars må også ta over sjefsjobben siden Karlsen har sykdom på hjemmebane. Han får mer enn nok å gjøre og strever også med sin skilte eks om spørsmål rundt samvær. Johanna er også en gåte for ham og snart må hun reise hjem en tur til Vestlandet da hun får beskjed om at moren er innlagt på sykehjem.
Boka er delt i to deler, med handling i Hønefoss og Vestlandet. Det skjer en dreining i del to og midtpartiet mister noe energi da vi skal introduseres for en del nye karakterer og miljø før det tar av.
Bortsett fra dette, som også gir oss mer dybde og forklaring på en del ting, det må sies, så er boka velskrevet som bare det, overraskende og spennende. Den tar for seg temaer som ikke er uvanlige i norsk krim, men hva gjør vel det, når det er så godt gjort.
Jeg har bodd i Valdres (Hedalen) nesten et år og vært mye i Hønefoss, så det var også "gøy" at det var åsted i en krimbok.
Jeg ønsker også å nevne at en karakter kommenterer fra sidelinjen underveis og det tar sin tid før jeg skjønner hvem det er. Det er et litt annerledes grep, men skaper også en viss spenning, selv om jeg en stund var i tvil om jeg likte det, om det bremset for drivet. Jeg er fortsatt usikker på om dette grepet er bra eller dårlig og lurer også på om det er en triks de har lært på krimforfatterskolen, siden Simensen er den andre debutanten denne høsten som bruker et lignende grep. (Silje O Ulstein gjorde det også i Krydyrmemoarer med Slangen Nero)
Men alt i alt: En riktig så god krimdebut. Jeg ser frem til mer fra denne forfatteren.
Noen andre bloggere:
Lillasjel , ElidaHennings bokhylle,
Geir Tangen på GR
Ellen G. Simensen: Tro meg når jeg lyver, 383 s
Cappelen Damm 2020
Leseeksemplar fått av forlaget
Sjakknovelle av Stefan Zweig (1001-books)
Forlagets omtale (Heinesen papirutgave, sitert fra Bokelskere.no):
Gul bok av Zeshan Shakar
Mani bor sammen med sin far på Haugenstua. Han er ferdig utdannet økonom fra BI og søker masse jobber uten å få napp. Han kommer til intervju på en jobb i et departement i Y-blokka og gjør det ganske bra, men en annen får tilbud om jVi får et godt innblikkobben.
Mani er kjæreste med Meena og de snakker om å gifte seg.
Mani er bekymret for faren som sliter med en del ting etter at kona døde. Han er god til å lage mat, men står fast i det gamle. Mani føler seg også litt låst når det gjelder faren, at han må passe på han, ikke forlate ham.
Mani får telefon fra departementet med tilbud om jobben, da den første trakk seg. Han blir kjempeglad og takker ja.
Han skal jobbe med statsbudsjettet. Dagene går i byråkratier, vi blir kjent med prosedyrer og kollegaer. Og det etterhvert litt trøblete forholdet til Meena, samt vennene deres. Innimellom får vi klipp fra noen år tilbake, det gamle livet, de gamle vennene, med en del rus. Kontraster mellom de som klarte seg og de som ikke gjorde det.
Vi fat et innblikk i hvordan det er å være fra en innvandrerfamilie oppvokst på Haugenstua, som får seg jobb i et departement med folk som snakker på en annen måte, som har andre vaner, koder, tradisjoner; kultur. Middelklasse.
Det er en viktig roman i den forstand at det er ikke skrevet så mye om dette. Men for meg er ikke det noe nytt, det er ting jeg vet og har lest mye om før, og kjenner godt til også gjennom jobben min.
For meg ble Gul Bok dessverre for langdryg, spesielt scenene fra departementet, byråkratiets gang fra dag til dag. Det ble så mye av det. Kjedelig.
Jeg ble mer interessert i dynamikken mellom Mani og Meena, hvordan forholdet utviklet seg og konflikten Mani hadde med seg selv når det gjaldt faren sin. Faren fikk jeg vondt av.
Tilbakeblikkene til det gamle livet, synes jeg var litt overflødig. Antar at det skulle vise hvordan det var før og nå, kontrastene i livet, hva man har med seg, men jeg synes ikke det var helt vellykket.
På slutten dro det seg mer til med en konflikt på jobben som skapte temperatur, det var interessant, og mer av dette og mindre av det andre på jobben hadde jeg likt. Sluttscenen mellom kollegaen og Mani kan man godt dvele med.
Og scener fra 22.juli, da bomben smalt i regjeringskvartalet var også interessante, og tiden etterpå. Redselen, lokalitetene, spesielt Manis far sin angst.
Zeshan Shakar var på Lindmo i går og snakket om denne og den forrige romanen, og det er tydelig at han henter mye fra eget liv. Blant annet snakket han om det å dra til Dubai, noe som ikke var helt innafor på jobben hans. Eksemplet er brukt i Gul Bok. Slike konkrete eksempler han har brukt er gode.
Gul bok er en bok som vokser seg bedre etter at den er lest, kjenner jeg.
Min omtale av Tante Ulrikkes vei
Anmeldere og bloggere spriker:
Andre som har blogget om Gul Bok:
Beathe, Tine
NRK , VG , Dagbladet, Aftenposten (betalingsmur)
Zeshan Shakar: Gul bok, 288 s
Gyldendal 2020
Leseeksemplar fått av forlaget
Boktips på en fredag: De siste kjærtegn av Kjersti Anfinnsen og Mor forsvinner av Truls Unholt
Det er en liten stund siden jeg leste ferdig disse to fine bøkene, og før de går i glemmeboken (det gjør de nok ikke, men likevel; det blir vanskeligere å skrive om dem dess lengre tiden går) må jeg skrive noen få ord om dem. De fortjener mange lesere, de er gode tips fra meg på en fredag. Unholt er debutant og har skrevet en god og interessant roman om en aldrende mor og hennes ene sønn. Anfinnsens roman er hennes andre, og De siste kjærtegn har hun høstet masse lovord for, og det velfortjent.
Birgitte Solheim har blitt så gammel at de fleste av vennene hennes er døde. Ensom og skrøpelig tilbringer hun det meste av tiden i leiligheten sin i Paris. Hun har hatt en krevende karriere som hjertekirurg i et mannsdominert miljø, og har aldri prioritert å skaffe seg en familie. Nå forsøker hun å forsones med livet, mens hun tar sine siste blikk på menneskene og verden. Til tross for sin livsvisdom og sine erfaringer, gir ikke Birgitte opp å realisere drømmen om kjærligheten.
De siste kjærtegn er en øm, bitter og overraskende morsom roman om tilværelsens ensomhet, kjærligheten og døden.
Mer herHun har begynt å glemme, og i øyeblikk kjenner hun ikke omgivelsene sine igjen. Alt tyder på at hun lider av Alzheimers, og sakte men sikkert faller livet hennes sammen. Sønnen hennes forsøker å hjelpe, men hvor lang tid har hun egentlig igjen?
Han bestemmer seg for å skrive om henne. Hvem hun var. Hva som kjennetegnet henne. Hvilke betingelser hun var underlagt – som en del av den norske arbeiderklassen etter krigen, som hustru og mor i et rekkehus i Sandefjord. Samtidig blir han nødt til å stille seg selv de samme spørsmålene han retter mot livet hennes: Hvordan bli et selvstendig og anstendig menneske? Hvordan er det mulig i et moderne samfunn?
Med innsikter fra filosofi, hjerneforskning, litteratur og sosiologi er Mor forsvinner blitten roman som våger å stille de aller største spørsmålene. Samtidig er det blitt en hjerteskjærende og desperat fortelling om språkets makt og avmakt, om en sønn og en mor, om krysningspunktet mellom ønsket om å forstå, og erkjennelsen av å miste.
Truls Unholt (f. 1970) er forlagsredaktør og debuterer med denne romanen,Truls Unholt: Mor forsvinner, 181 s
Tiden norsk forlag 2020
Leseeksmplar
(Beklager litt rart oppsett, men nye blogger er jeg ikke helt fortrolig med enda.. Fikk ikke brukt gammel versjon i dag)
Den tredje engelen av Gert Nygårdshaug. Splitte pine bramseil langt inn i Rørøsvidda for en bok!
Gert Nygårdshaug gir seg aldri med denne serien, og det er jeg glad for. Serien om Fredrik Drum og Skaphedin Olsen skulle vært over for tre bøker siden, men den fortsatte og fortsatte, som overraskelser og perler på en ujevn snor. Drum og Olsen er nok like iherdige karakterer som maur i en maurtue. De vil henge med, være med, om enn under andre forutsetninger. Den tredje engelen er et spinnvilt hopp videre fra siste bok. Skarphedin er i bedre form enn på lenge. Rørosviddas friske luft og historiske sus, samt en nyslådd forelskelse har nok gjort susen og brusen.
Boka er et leseeksemplar fått av forlaget. Min omtale er min ærlige mening om boka.
Forlaget om boka:
Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen har flyttet til Røros og blitt politisjef i byen. Så gjøres det et makabert funn: I en maurtue stikker det opp en menneskearm. Armen blir undersøkt av patologer, samtidig som det viser seg at det ikke er meldt om noen som er savnet eller har vært utsatt for en ulykke. Mysteriet vekker oppsikt da det etterhvert viser seg at armen tilhører en svært kjent person.
På Røros og omegn skjer vanligvis ikke de store kriminelle handlingene som tidligere Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen er vant med. Her er det sykkeltyverier og den slags som gjelder i hverdagen. Han har likevel håndplukket og fått med seg noen av sine nærmeste medarbeidere. Vi blir også kjent med noen nye. I teamet finner vi Linn Erle, i rullestol, som Skarphedin har blitt samboer med. Hun har fått tilbud om en helt spesiell behandling med robot på St.Olavs, som gir håp om at hun kan få tilbake førligheten i beina. Hun vil så gjerne kjenne Skarphedins lår mot sine, skikkelig kjenne dem. Det kan man forstå. Men Skarphedin er likevel noe bekymret for denne "operasjonen", han er redd de vil tukle med hjernen hennes.
Når det dukker opp en avkappet arm i en maurtue som vokser til en stor og innviklet sak, er det ikke alltid han helt greier å holde fokus, selv om han jobber både dag og natt og prøver å få tankeprotoene til å bli embryer. (Altså du må lese boka for å forstå hva han mener med dette, han har sin helt spesielle måte å arbeide på som ingen andre skjønner seg på) . Kladden , kontorets datafyr, får de god hjelp av, men det viser seg etterhvert at han har en forbindelse til forbindelsene i saken. Det samme gjelder den argentinske kokken Juan del Monte, som Skarphedin kaller for ananasboksen, på Vertshuset som har fått to Michelinstjerner. Kladden blir jeg ikke helt klok på, han er ikke så lett å tyde, selv om jeg får veldig sans og godhet for ham. Del Monte; hermetikkboksen, virker også å ha ugler i salaten, men hvem vet. Glatt er han i alle fall. Fredrik Drum kommer også på besøk fra Oslo, spiser i restauranten, nyter måltid med onkelen sin, og han skal også få hospitere hos del Monte ananas.
Det blir en salig røre etterhvert, og spennende til siste slutt. Morsomt og spinnvilt og det er heller ikke sikkert at det er bare meg som får assosiasjoner til en kjent idrettsstjerne fra dalstrøket like bortafor, som har rollen som offeret i denne uhyggelige saken.
Gert Nygårdshaug må ha storkost seg med å skrive Den tredje engelen. Fantasien skorter det ikke på verken når det gjelder navn eller annet. Hjertet og omsorgen for naturen er også behørig flettet inn her og der. Rørende er scenen der Skarphedin Olsen tar vare på en villfaren maur, som havnet på kontoret, han putter den i en konvolutt og frakter den tilbake til maurtua i skogen. Olsen er ingen hard mann, selv om han kan være hard mot siktede og mistenkte i avhør. Da får de en omgang i det trange kottet med dårlig luft.
Jeg håper virkelig det dukker opp flere bøker i serien etterhvert. Artig med miljø fra Røros også, hvor jeg har vært mange ganger.
Anbefales!
I alle fall terningkast 5!
Andre bøker i serien jeg har blogget om:
Rødsonen #Drum10- eller den siste og den første
Gert Nygårdshaug: Den tredje engelen, 286 s
Cappelen Damm 2020
Så ble det kaldt av Frode Eie Larsen. Gir seg på topp.
Jeg visste ikke før i går at Frode Eie Larsen pensjonerer etterforsker Eddi Stubb i denne boka. Da hadde jeg kommet ca en tredjedel inn i den. På Fb skriver forfatteren heldigvis i en kommentar at han ikke kan garantere for at han aldri dukker opp igjen, men nå er det tid for andre prosjekter. Ja vel, da er det håp. For nå har han jo virkelig funnet formen med denne karakteren og serien, forfatteren. Så ble det kaldt er skikkelig godt krimhåndverk og en sabla spennende bok.
Trude Ørbeck forsvinner etter en tur med kolleger på byen. Hun er vakker og har et forhold til en gift mann i firmaet Abax, som driver med økonomi og regnskap. Ørbeck er også datter av en tidligere overlege på Lier psykiatriske sykehus. Foreldrene er Jehovas vitner og broren ble utstøtt i ungdomsårene. Moren er psykisk syk.
Politiet i Larvik tar forsvinningssaken alvorlig og avhører kolleger og andre i Trudes nettverk og familie. En mulig kobling fører Eddi til Paris. Et vitne fikk kalde føtter og stakk. Han har nerver og noe å skjule, men har det noe med forsvinningen å gjøre?
En annen person forsvinner. Et dødsfall skjer. Er det uhell eller drap? Etterforskingen står i stampe og mulige spor peker i alle retninger. Jeg er tidvis temmelig forvirret, jeg skjønner ikke bæra. Hvem er hvem i saken og hva har de med hverandre å gjøre?
Vi får tilbakeblikk fra et voksent menneske som har smertefulle sår fra barndommen og traumatiske opplevelser av tap i ung voksenalder. Vi skjønner jo at dette har med hele saken å gjøre, men hvordan?
Skremmende tilbakeblikk fra Lier psykiatriske som nå er nedlagt. Om eksperimenter med den nye behandlingsformen lobotomi, som snart viste seg å bli tragisk for pasientene. Det er hjerteskjærende.
Eddi Stubb gjør ikke så mye ut av seg i denne boka, men han jobber iherdig for å løse forsvinningsakene og mulig drapsgåte. Han er på en stillferdig måte likevel hele tiden tilstede. Han har også forhold til Kari, som vi så i forrige bok bygget seg opp til noe. Hun har sine hemmeligheter som gradvis avdekkes. Det blir mye å tenke på for Eddi. Og for oss også.
Så ble det kaldt er en strøken kriminalroman. Den er lett å lese, språket flyter godt, det er sabla spennende hele veien og det går fort gjennom sidene. Korte effektive kapitler som jager meg avgårde. Jeg skjønner ikke hvorfor Larsen skal stoppe med Eddi Stub-serien her, vi får tro det blir en pause. Men i alle fall, så er dette en slutt eller pause med stil som står til en plass på pallen.
Andre bøker i serien jeg har blogget om:
Hemmeligheten (kort om boka, sammen med Frostrøyk- en annen bok av forrfatteren)
Bjørnebok og Tine har også blogget om boka, men også mange flere har gitt boka meget godt skussmål. (google viser vei)
Oppsummering september- 20
1. Mor forsvinner av Truls Unholt: Debutant, norsk2020, leseeks, Berlin/Tyskland, 181 s
2. Sølvveien av Stina Jackson: Krim, Sverige, kjøpt, 320 s
3. De siste kjærtegn av Kjersti Anfinnsen: Pocket, Paris/Frankrike, leseeks, 141 s
4. Amokløper av Stefan Zweig: Lydbok, lånt bookbites, Indonesia, 1001-bok, 2t12m, ca 90 s
Ønsker dere alle en riktig så fin oktober. Hva tenker du å lese?
En riktig stygg bok av Einar Stenseng
Altså, du ser jo bare ved å se på omslaget at det ikke er noe godt i vente. Den som håper på feelgood bør absolutt dra et helt annet sted.
Boka handler om en mannlig hovedperson og hans kone som har vært gift i ganske mange år. Han har fått mage som henger over linningen. Han prøver å bli forfatter og har stor tro på seg selv, men det han skriver er mest små greier mens han flikker på den store romanen, eller prøver å finne noe skrive om. Hun er alkoholiker og pillemisbruker, jobber i Tibet-komiteen, prøver å gjøre yoga, men dagen med drikking starter ofte tidlig. Han drikker også mye, er lei av kona og har seg rundtomkring og er full av hat, eller selvforakt. Antagelig er det det samme i dette tilfellet. Trist er det okkesom. En dag ser han en ung mann henge seg, han griper ikke inn, sannsynligvis er mannen allerede død. Kynisk som han er tenker han at dette kan være utgangspunkt for romanen han skal skrive. Endelig en ide som kan bli til noe.
Ekteskapet er elendig. Det er rart de ikke har gått fra hverandre for lengst. Lever folk i slike ekteskap? Sikkert alt for mange.
I del to reiser de til Syden. Det blir enda mer drikking og etter noen gode hvetebrødsdager går de lei, han går ut, de krangler, det blir enda mer drikking og fyll og elendighet.
Så veldig morsomt blir det ikke etterhvert. Og hans sexfiksering broderer fortelleren og forfatteren ut i det unødige.
Så tja, jeg vet sannelig ikke om jeg likte boka, men jeg leste den ferdig og ville jo vite hvordan det utviklet seg. Men det var såpass heftig innimellom at jeg leste den i mindre porsjoner selv om det er en riktig kort bok på 117 sider. Triste ekteskap er trist å lese om, selv om man bruker en form for galgenhumor. Men usympatiske typer har også sin plass i verden og litteraturen.
Kleppanrova har også blogget om boka.