Diktlesesirkel juli - 19: Nålevende utenlandske poeter

July 3, 2019, 2:03 pm

≫ Next: De syv søstre og Stormens søster av Lucinda Riley - et fantastisk prosjekt

≪ Previous: Ikke bli borte av Benedicte Meyer Kroneberg - sterk ny norsk roman

$

0

0

Kategori: Nålevende utenlandske poeter som profilerer seg på kjærlighet, natur, politikk eller sorg.

Jeg er ikke så streng, så det holder om den du velger skriver dikt innenfor et av disse områdene.

Det har ikke vært så lett å finne en levende utenlandsk lyriker som er oversatt til norsk. Jeg har søkt forlag, bokhandlere og sist; i dag biblioteket.
Det ser ut det er mye lettere å finne døde poeter som er oversatt. Kanskje det er da de blir oppdaget her hjemme.
Jeg tenkte det var lettere å finne noe hvis jeg dro til biblioteket og der fant jeg både Ulf Lundell (dog på svensk, og det er greit) og Bob Dylan, som har fått Nobelprisen i litteratur for diktningen sin.  Begge disse to rockepoetene, hvis dikt og sanger er fra samme tiden sånn ca- 1960-70 (boka med Dylan-dikt spenner derimot lengre fremover)  og de skriver begge inderlig om kjærlighet og er samfunnsengasjerte i tillegg.

Jeg tok også med meg en interresant bok av en dikter fra Færøyene; Joanes Nielsen. Jeg tror ikke den er helt innafor tema, hvis man ikke tøyer den til natur, men vi får se. Lese den skal jeg uansett.

Blir du med? Hva kan du tenke deg å lese? Å lete etter aktuell poet/diktsamling er faktisk ganske gøy.

Andre forslag er: Rupi Kaur, Yahia Hassan, Caspar Eric, Margaret Atwood..

Mer om diktsirkelen her

---

De syv søstre og Stormens søster av Lucinda Riley - et fantastisk prosjekt

July 4, 2019, 9:19 am

≫ Next: Samlesing Bokbloggerprisen 2018: Så mye hadde jeg av Trude Marstein

≪ Previous: Diktlesesirkel juli - 19: Nålevende utenlandske poeter

$

0

0

Heddas bokhyllesirkel juni/juli. Kategori: Tykk bok. Begge disse bøkene er på over 500 sider hver. Opprinnelig tenkte jeg å lese Erik Valeur sin Det syvende barnet, men byttet da jeg allerede hadde begynt på De syv søstre i juni og ønsket å fortsette på serien på tross av en noe treg start. Kvitteringen lå i boka Stormens søster og den viser at den ble kjøpt 7.02.2018. De syv søstre ble antageligvis kjøpt nogenlunde på samme tiden, i alle fall ikke etterpå.
Jeg slet med første bok i serien, den synes jeg var kjedelig og lite interessant de første par-tre hundre sidene, men så tok den seg opp. Jeg hadde den med på ferie i Hellas, men det hjalp ikke. Det løsnet først da jeg kom hjem. Mulig jeg vente meg til skrivestilen, eller ble historien rett og slett bare mer spennende? Stormens søster, derimot, fenget meg fra side 1.






















Nå er det veldig mange som har lest og skrevet om disse bøkene, så jeg skal prøve å være kort og heller henvise til linkene med blogginnlegg under her. Der finner dere meninger og handlingsreferat.
Det jeg ble nysgjerrig med angående denne serien var konseptet, ideen om at hver bok i serien var dedikert syv adoptivsøstre oppkalt etter hver stjerne i stjernebildet De syv søstre i stjernehopen Pleiadene, og alle de syv skal ha sin personlighet og sine utfordringer preget av den stjernen de tilhører. I tillegg er stjernebildet knyttet til gresk mytologi. Adoptivfaren Pa Salt , hvis navn er annagram for Atlas, slik søstrenes navn også er annagrammer for de mer kompliserte navnene i stjernebildet. Andre personer i serien har også en slik tilknytning. Mer om dette på forfatterens hjemmeside her
Hun skriver også om dette i eget innlegg i bok 2.

De syv søstre leste jeg i papir, Stormens datter vekselvis leste jeg og lyttet til via Storytel. Det var fantastisk fint å lytte til lydboka. Det er sjelden jeg sitter og lytter til lydbok og finner på ting å gjøre for å gi meg en grunn til å lytte mer. Innleser Hedda Munthe leser utrolig bra og passende til denne type bok. Fordelen med Storytel er også at man kan skru opp hastigheten. Problemet med lydbøker er at de går litt tregt. Denne skrudde jeg opp til 1,25.  Stemmen blir litt rar med det samme, men det venner man seg fort til.  Abonnementet gikk ut i dag, så nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre; tegne nytt eller satse på å lese bøkene videre? Kanskje det er greit med en liten pause? Jeg lånte Månesøsteren  (bok 5) på MP3-fil på biblioteket i går, men da må jeg jo rippe og det styret der for å få den inn på mobilen. Vi får se. Jeg har Perlesøsteren i hylla, så den leser jeg nok først, siden bøkene kan leses uavhengige av hverandre.  Det skal være en skjult tråd som går gjennom bøkene, en slags gåte, men forhåpentligvis kan man finne ut av den, selv om man leser bøkene litt hulter til bulter. Ifølge forfatteren selv kan man det. Ok, nok om det.

Om bøkene tenker jeg ikke si så mye mer, annet enn at jeg ble helt betatt av Stormens søster. Jeg ble revet med av Allys (Alcyone) historie, livet som profesjonell seiler, der hun treffer Theo og får bli med ham på regatta i Egeerhavet, mens de seiler ser Ally båten til sin far, Pa Salt, dra forbi, og ikke vet hun at det er hans begravelse på sjøen, at han er død, før etterpå.
Kjærligheten hun og Theo får til hverandre er så vakker. Så skjer det noe i England/Irland som snur opp ned på alt i livet til Ally og hun bestemmer seg for å lete etter røttene til sin slekt etter sporene Pa Salt ga henne gjennom artmillasfæren i barndomshjemmet Atlantis ved Genevesjøen. De fører henne til Norge, - Oslo, Bergen. Ibsen og Grieg. Peer Gynt. Musikerliv. Ally er selv utdannet fløytist, en begavelse hun har forsømt de siste årene. Det viser seg at henne forfedre/mødre var svært musikalske.
Historien om bondejenta Anna fra Telemark, naturtalentet som synger som en gudinne, og Jens Halvorsen, musikeren, skjørtejegeren, er utrolig spennende, mye glede men også tragiske ting her, og mer blir det. Ja, det er gripende, og kunne vært en egen roman i seg selv. Det er følelsesmessig litt slitsomt å bevege seg gjennom tidsepoker, historier, berg-og dal-baner, så mye som skjer, dramatiske ting, det røsker som bare det innimellom selv om det går fort i svingene, men du verden- det er bare en utrolig historie Riley har snekret sammen og jeg kjøper alt sammen.

Angående De syv søstre så handlet den om vakre Maia, med aner fra Brasil. Hun reiser dit etter Pa Salts død. Hun har forbindelser til de som skapte Kristusfiguren i Rio de Janeiro. I denne historien beveger vi oss blant aristokrater og overklassefolk, og kan hende var det noe med det jeg ikke synes var noe særlig interessant.  Men vi er også i kunstmiljøer blant bohemer i Paris og det utspiller seg en rørende kjærlighetshistorie mellom Maias (tipp?)oldemor og en kunstner her. Det blir også interessant  da Maia ble kjent med en brasiliansk forfatter, som hun har oversatt en bok for.



Noen andre bloggere:
Tine, Lillasjel, Skrivelisa, Kleppanrova, Åslaug  m.fl.

VG- reinspikka  underholdning


De syv søstre av Lucinda Riley, 541 s
Cappelen Damm 2015, heftet utgave
Kjøpt

Stormens datter av Lucinda Riley, 602 s
Cappelen Damm 2016, heftet utgave
Kjøpt

Samlesing Bokbloggerprisen 2018: Så mye hadde jeg av Trude Marstein

July 7, 2019, 3:14 pm

≫ Next: Den som elsker deg høyt av Kristine Storli Henningsen - skikkelig creepy psykologisk thriller

≪ Previous: De syv søstre og Stormens søster av Lucinda Riley - et fantastisk prosjekt

$

0

0

Juli er allerede godt i gang og det er på tide å minne om samlesingen av Trude Marsteins Så mye hadde jeg. Romanen ble rost av profesjonelle kritikere, vanlige lesere og masse bokbloggere. Nominert til Brageprisen, Bokhandlerprisen, P2-lytternes romanpris og Bokbloggerprisen. Er det blant bokbloggere hun skal stikke av med seieren når vinneren kåres i september?

Om romanen (utdrag fra mitt blogginnlegg):

Så mye hadde jeg er romanen om Monika, født 1960, som vi følger fra hun er 13 år gjennom puberteten og tenårene til hun er i sitt 58-nde år. Monika er yngst av tre søstre; Elise og Kristin. Elise er sykepleier, giftet seg tidlig med tannlegen Jan Olav, tre sønner. Kristin er jurist, gift, to sønner. Og mor og far levde sammen til døden skilte dem ad. Tante Liv og hennes sønn Håvard- ca jevngammel med Monika- er også sentrale i livet hennes. Samt vennene, kollegaene og kjærestene/samboerne.

Monika har et ufullendt hovedfagstudie i litteraturvitenskap, oppgaven som aldri ble ferdig skulle handle om Vanskelige kvinner i litteraturen. (et aldri så lite metatema her?)
Hun jobbet som freelance-journalist, reklame-tekstforfatter og lærer.
I tidlig tenår hadde hun sin seksuelle debut med hestetreneren Gard, tyve år eldre enn henne. Monikas beskrivelse av hans edlere deler skal jeg ikke sitere, men de glemmes ikke. Forøvrig virker det ikke som episoden med Gard er noe tenker tilbake på med spesiell glede. Ikke forholdet til kjæresten Frank heller. Hun var stormforelsket, trodde de skulle flytte sammen, leve sammen, men han sviktet henne. Han mente han var for ung til å binde seg og forlot henne i dyp kjærlighetssorg. Så smertefull som bare en ungdoms-kjærlighetssorg kan være.
Var det her noe brant seg fast for Monika?
Brent barn osv.. i forhold til å tro på varig kjærlighet, å tro på det å kunne binde seg, eller kanskje det ikke har noe med det å gjøre. Hva vet jeg. Man kan spekulere på så mye, uansett.  Noen er opptatt av tidsånden.
60-og 70-talet var en brytningstid. Monikas foreldre og søstre valgte å leve på en tradisjonell måte, med stabile ekteskap, tilsynelatende harmoniske liv, faste jobber, hus, heim og hytter, feriested på Gran Canaria, opptatt av interiør, huslige ting, som veldig mange andre.
Monika ville noe annet. Monika ble ikke tilfreds med det som resten av familien forventet av henne. Monika var redd for å stivne i et forhold der man visste alt om den andre, hva den andre ville si, gjøre, der man sluttet å snakke med hverandre eller snakket på repeat. Der man ikke ga hverandre nok rom, frihet. Monika ville ha ha frihet, men visste ikke helt hva hun skulle bruke den til. Hun ville heller ikke ha barn.

Monika hadde mange kjærester og samboere gjennom årene. Øystein, Tollef, Roar, Bob, Geir, Trond Henrik, Terje, Lars. Det håpløse forholdet til den eldre og gifte Roar, som hun alltid vender tilbake til, som hun er evig svak for.
Geir er faren til Maiken som de har i lag, og som hun lengst sammen med. Akkurat det forholdet skjønner jeg ikke at hun brøt ut av. Det var trist. Jeg ville det skulle vare. Hvorfor? Hun mente de ble for like i lengden, at de passet best som venner.

Monika følte seg alltid underlegen i familien, at de ikke respekterte hennes valg, hennes måte å leve på. Moren ga henne sjelden anerkjennelse, Monika savnet det, moren ga stadig negative stikk. Monika reflekterer over at moren aldri virket lykkelig. At det også for faren var vanskelig å leve med henne. Tante Liv var den som ga Monika det hun trengte i oppveksten.

Her er mitt blogginnlegg

Mange bloggere har lest, likt og stemt, men enda ikke alle. 

Dette er en roman mange har meninger om. Hva mener du? Om Monika, mennene, familieforholdene, mor-og datterforhold etc etc?

Har du ikke lest boka enda, så les. Har du lest, legg igjen link til omtale, eller legg igjen kommentar i kommentarfeltet, eller gjør som meg, les den for andre gang:)
Også dere som ikke er bokbloggere eller mikrobloggere på andre sosiale medier, kan delta i samlesingen, selv om dere ikke kan stemme. Bli med og les denne helt spesielle og fascinerende romanen om Monika.

Følg med utover i måneden, så kommer det forhåpentligvis noe mer om Marstein i denne bloggen:)

Mer om Bokbloggerprisen finner du her

Den som elsker deg høyt av Kristine Storli Henningsen - skikkelig creepy psykologisk thriller

July 8, 2019, 8:00 am

≫ Next: Judaskuddet av Jørgen Jæger - helt grei krim om Ole Vik

≪ Previous: Samlesing Bokbloggerprisen 2018: Så mye hadde jeg av Trude Marstein

$

0

0

Kristine Storli Henningsen har skrevet flere bøker, men dette er hennes første psykologiske thriller. Det er visstnok en vanskelig genre, men denne prøven har hun bestått med glans. Handlingen er lagt til en spansk fjellandsby, og om jeg noen gang har drømt å flytte til en slik for en kortere periode, er jeg nå mer betenkt.

Hovedpersonen Fie flytter med sin lille familie fra Solkysten til en spansk fjellandsby for å få ro etter noen vanskelige år.  Mannen Simon jobber i Nordsjøen og er borte 6 uker om gangen. Sønnen Lukas går på barneskolen. Fie er journalist, men har mistet jobben etter nedbemanninger i mediabransjen. Nå har hun oppdrag hvor hun skriver content marketing-artikler, noe hun synes er drepende kjedelig.

Det huset de flytter inn i har en grusom historie. For ca et år siden tok en høygravid kvinne livet av seg på termindagen i rommet der Fie sover. Hun skal ha hørt truende stemmer i svangerskapet noe som førte til at hun gikk fra forstanden. Fie synes det er veldig rart at en høygravid tar livet av seg like før hun skal føde. Hun blir nysgjerrig på historien og begynner å spørre, snuse, grave.
Det gjør hun ikke ustraffet.
Mens Lukas glir fint inn i miljøet, blir Fie møtt med skepsis, og taushet når det gjelder spørsmål rundt Lucia som den døde kvinnen het. Fie får noen venninner, de danser flamenco sammen, men heller ikke de ønsker å snakke om dette. Hun får truende lapper i postkassa og stadig flere varsler om å holde seg unna saken. Dette trigger Fie og hun tror at Lucia ble drept. Men hun har ingen bevis, og drikker mer og mer hvitvin fordi nervene hennes også blir mer og mer frynsete.
Er det hennes fantasi som slår krøll på seg eller er det noe her?
Hun ringer ofte til advokatvenninna Stella på Solkysten for å få råd, få skravle. Stella er rasjonell, får henne på jorda, men skjønner etterhvert at hun ikke får Fie til å slutte å grave.
Fie finner symboler, omvendte kors, på vegger i huset og andre steder. Hun får høre at det har foregått satanistiske seremonier i bygda. Er det noe her?

Romanen er skikkelig spennende, gyselig, nervepirrende akkurat slik en psykologisk thriller skal være. Den lille bygda virker temmelig klaustrofobisk og det er ikke godt å vite hva som er hva med de merkelige personene Fie blir kjent med og hva som foregår i Fies eget hode, kanskje som følge av all drikkingen hun tyr til for å roe nervene? For å holde seg unna, det greier ikke Fie. Hun setter seg selv etterhvert i farlige situasjoner, men hvilken god gravejournalist/etterforsker/frøken detektiv gjør ikke det?
Henningsen bygger gradvis opp en dyster ekkel stemning fra første kapittel og jeg mistenker mange av folka i landsbyen for ikke å ha rent mel i posen, men det aner meg også ganske snart hvem som kan stå bak noe de trenger å skjule. Der fikk jeg rett, men det gjør ingenting for leseopplevelsen, kanskje tvert om. Fordi man aldri helt vet..

Henningsen skriver lett, siden flyr avgårde. At det skal komme flere bøker om Fie og Stella gleder meg. Fie har visstnok fått en forespørsel fra Panama, så da får vi se.. Det ryktes at forfatteren allerede er i gang.

Om forfatteren her Hun er født i 1974, debuterte i 2012 med Skyggen av store trær. Hun er journalist, forfatter, redaktør, rektor på  Forfatterskolen. Hun bor i Cordoba i Spania med mann og fire barn. Mer på wiki, hvor det står at hun debuterte 2011 med en romanserie. Hun driver også bloggen Antisupermamma.

Hvis jeg skal plukke på noe, så er det omslaget. det ligner mer på en norsk skog, kan være hvor som helst.. det kan handle om hva som helst. Hvorfor ikke et omslag som viser noe som er mer spansk? Riktignok er det noen duse fjell på baksiden, men lell...

Andre bloggere og anmeldelser:
Dagbladet: terningkast 5
VG- terningkast 5

MyCriminalMind- ikke helt fornøyd, terningkast 3

Foto: Gyldendal/Rolf M. Aagaard

Kristine Storli Henningsen: Den som elsker deg høyt , 372 s
Gyldendal 2019
Leseeksemplar fra forlaget

Judaskuddet av Jørgen Jæger - helt grei krim om Ole Vik

July 9, 2019, 8:00 am

≫ Next: Portnerboligen av Gøril Emilie Hellen- sterkt og gripende om en ung manns psykisk lidelse etter krigen

≪ Previous: Den som elsker deg høyt av Kristine Storli Henningsen - skikkelig creepy psykologisk thriller

$

0

0

Jørgen Jæger har virkelig blitt en populær krimforfatter her til lands. Han har skiftet forlag siden sist, fordi Juritzen ble kjøpt opp av Stordalen og Jæger fikk være med på kjøpet. Judasskuddet et gitt ut på nye Capitana forlag som gir ut krim og spenning. Det kan det hende Jægers bøker har godt av, i alle fall synes jeg denne boka er strammere komponert enn de siste bøkene. Handlingen derimot har vært mer interessant før, men det kommer sikkert an på smak og behag.

I narkokretser betyr Judasskudd at den overdosen som blir satt, blir gitt for å ta livet av en forræder eller en trussel for miljøet av langere og narkohaier.
I Fjellberghavn blir flere personer drept av narkotikaoveroser, og det tar sin tid før noen, les Ole Vik og Cecilie Hopen, begynner å sette spørsmålstegn ved disse.
Ole Vik har i mange år bebreidet seg selv for datteren Marias overdosedødsfall, og får nå muligheten til å ta et oppgjør med en råtten business og hennes død. Ole Vik har eget sikkerhetsselskap og jobber ikke i politiet lenger, men driver sin egen lille etterforskning da politiet ikke er så interessert i å forfølge akkurat denne saken. Cecilie Hopen har varslet om sine mistanker, men sjefen, Petter Engh,  setter foten ned og viser til mangel på ressurser.
Så skjer det flere dødsfall, og flere blir truet. Vik får informasjon om at det skal finnes en tyster innenfor i politiet, en Judas. Men alle i miljøet tier, de er livredde. Og hvem kan Cecilie stole på når hun aner ugler i mosen innad?

I vanlig Jægerstil blir det et forrykende jakt på gjerningspersoner, masse løse tråder, innviklinger, fatale valg, og alt dreier seg om et stort samfunnsproblem. Narkotika, kjeder av salg, utenlandske kyniske banditter, som forgrener seg nedover til lokale tragedier.
I tillegg lever Ole Vik og barna i sitt eget private drama siden Marte ligger i koma på sykehuset etter et kraftig hjerteattakk. Vil hun klare seg?

Jæger har levert meget spennende krimromaner tidligere, og de går unna i en feil, på tross av litt ordrikt og overforklarende språk. Denne boka synes jeg er bedre i så måte, den er strammere og kortere. På den annen side mangler den noe på spenningen. Kanskje har det med tema å gjøre. Hvor mange bøker om narkotika i sentrum av plottet har jeg ikke lest, liksom. Eller så er det noe med troverdigheten, hvor mange drap kan man tåle i en story? For her er det mange, og jeg tror ikke helt på det, merker jeg.
Jeg gir fortsatt ikke opp Ole Vik og Jæger. Jeg tror absolutt at Jæger har flere fengende historier på lager. Jeg mener heller ikke at denne boka er dårlig, men bare ikke like interessant og spennende som flere av de andre han har skrevet.

Andre bloggere og anmeldere:
VG- terningkast 3
MyCriminalMind- terningkast 6
Tine - terningkast 6


Mine innlegg om bøkene til Jæger:
Guden (den jeg likte minst)
Fortielsen
Monster
Stemmen
Skyggejakten

Foto: Forlaget

Jørgen Jæger: Judasskuddet, 395 s

Capitana 2019

Leseeksemplar fra forlaget

Portnerboligen av Gøril Emilie Hellen- sterkt og gripende om en ung manns psykisk lidelse etter krigen

July 14, 2019, 8:29 am

≫ Next: Perlesøsteren av Lucinda Riley- enda en kanonbra underholdningsroman

≪ Previous: Judaskuddet av Jørgen Jæger - helt grei krim om Ole Vik

$

0

0

Tema: Psykiatri i etterkrigstiden. Familien/pårørendes opplevelser.
Portnerboligen er basert på en sann historie. Forfatterens onkel led av en alvorlig psykisk lidelse og var innlagt på Østmarka psykiatriske sykehus og Rotvoll i Trondheim fra han var ung voksen og mer eller mindre resten av livet. Det er en særdeles sterk historie Hellen har skildret med synsvinkel fra far, søster og en pleier. Mors perspektiv er også med.

Forlagets omtale:

Ti år gamle Svanhild synes hun bor på verdens tryggeste sted: i portnerboligen ved byens sykehus, der faren Johan har post som portner. Hun forguder den nesten ti år eldre broren Einar, selv om de voksne sier at Einars fantasi har løpt løpsk.

Svanhild skal reise på speiderleir, men hun savner broren som er innlagt på psykiatrisk sykehus. Den dagen Svanhild vender hjem fra speiderleiren, rammer tragedien dem.

Romanen veksler litt frem og tilbake i tid og mellom de forskjellige fortellerstemmene; Svanhild, faren Johan og pleieren Stig.
Einar er en artig type med masse humor og sprell og en særs gløgg ungdom og etterhvert mann. Men i tidlig ungdomstid begynner han å få rare ting for seg, snakker mer og mer med seg selv, begynner å se og høre ting og foreldrene begynner gradvis å stusse over adferden hans. Han sliter med å få seg/holde på jobb og foreldrene og han selv tror og håper at ting vil gå seg til når han begynner i militæret. Han erklæres stridsdyktig med en intelligens og fysikk over gjennomsnittet.
Einar blir ikke lenge i militæret før han blir dimitert. Fire måneder går så er han hjemme og foreldrene får aldri vite den egentlige grunnen til at han dimmes.
Særlig mor føler gradvis, ganske tidlig,  at det er noe som ikke stemmer med sønnen sin og hun lider stort under det. Faren er mer rasjonell og håper på det beste. Einar blir mer og mer kranglete, tåler ikke lyder, alt er "bråk" og foreldrene går etterhvert på tå hev.
Jobber greier ikke Einar å holde på. En dag forteller Einar at han har fått seg jobb som han går til hver dag og mestrer bra, ja sågar ligger det an til forfremmelse.
Plutselig en kveld kommer han ikke hjem , og når han dagen etter heller ikke dukker opp, blir foreldrene alvorlig bekymret. Mor er redd for at han har gjort seg noe.
De får en telefon fra overlegen på Østmarka sykehus som sier at Einar er innlagt, frivillig. Han kom selv. Faren blir bedt om å komme å skrive under samtykke til innleggelsen.
Faren er skeptisk, men blir overtalt av overlegen om at det ikke er noe å frykte siden Einar selv ønsker det og at de har de beste behandlingsmetodene som finnes i Norge for tiden, og at han nok skal bli bra.
Det blir han ikke. Behandlingen består av insulinsjokk, elektrosjokk og senere kommer lobotomi inn som en lovende behandlingsmetode i Norden, også til Østmarka sykehus.
Einar stritter imot behandlingen, som er smertefull og siden han protesterer med sinne, får han desto mer behandling. Pleieren Stig er representanten for den som er kritisk innad i systemet. Han stiller spørsmål om nødvendigheten av den brutale behandlingen for en ung mann som tross alt ikke virker å trenge det, det gjør han heller sykere. Og det er helt på grensen av kroppens tåleevne og forsvarlighet. Stig får beskjed om å ikke legge seg opp i legens behandlingsplan.

Portnerboligen er en sterk roman, et tidsvitne fra den gangs psykiatri, ca 1950-70-tallet. Om overgrep som ble gjort mot syke mennesker, om syke som ble værre av manglende kunnskap, respekt, sterk bruk av tvang og metoder vi i dag har forlatt.  (mua elektrosjokk/ECT , som i en moderne og forbedret versjon er tilbake som behandlingsform)
Det er så vondt å lese om. Det er vondt å lese om Einars lidelse, hvordan han ble behandlet, men også om familien store sorg, maktesløshet og fortvilelse som  er utrolig godt formidlet. Vekslende håp og maktesløshet. Og som fra hva skal du gjøre når overmakta (overlegen) er den som vet best? Du vil det beste for din sønn, men aner ikke hva som er det beste, selv om du er skeptisk til den behandlingen som blir tilbudt.

Selv om det er en vond bok å lese, er den også veldig fint skrevet, med flere perspektiv, som gjør den til en viktig roman, tenker jeg. I dag tror man nok også at man har den beste behandlingen og tar avstand fra mye av gammel behandlingsmetodikk/gammel psykiatri, selv om man også, opplever jeg, er åpen på at det er mye man ikke vet når det gjelder alvorlige psykiske lidelser når det gjelder hvordan/hvorfor de oppstår og hvordan de skal/kan behandles, hva som virker. Men hva vil man se tilbake til om 50 år og tenke at vi gjorde feil? Noe vil det nok være. Kanskje den store bruken av antipsykotika og andre psykofarmaka som har store bivirkninger, kanskje de korte innleggelsene, eller ikke innleggelser hvor svært mye er overlatt til kommunalt psykisk helsevern med manglende ressurser- jfr tidligere så er dagens psykiatri/psykisk helsevern i den andre enden av spekteret mht til lengde på innleggelser. Hvem vet..
Jeg tenker at det uansett er kjempeviktig å være selvkritisk til den praksis man til enhver tid har som hjelpere og ansvarlig behandler enten det gjelder psykisk helsevern eller andre områder hvor syke og svært hjelpetrengende får behandling.

Jeg har også hatt slektninger som har vært innlagt i den gamle (og den nyere) psykiatrien, faktisk på gamle Rotvoll (nå nedlagt) og Østmarka. Kan hende er det derfor jeg tidlig begynte å interessere meg for psykiatri/psykologi. Det gjør det selvsagt også mer nært når man leser en roman som dette.
Østmarka sykehus brukes den dag i dag. De gamle bygningene er i drift som en del av St.Olavs sykehus, avdeling for psykisk helsevern. Det er en del spesialposter der. Det er også bygget nye bygg til Nidaros DPS som ligger på samme område, et naturskjønt område på Ladehalvøya, i nærheten av der jeg bor. Jeg har også jobbet på området der, og kjenner godt til stedet.

Andre som har blogget om boka:
Tine, Åslaug

Jeg har ikke sett en anmeldelse i avis enda.

Hellen har også skrevet Veien over klippene som jeg har blogget om her. Det er en helt annen type roman.

Foto: Forlaget

Gøril Emilie Hellen: Portnerboligen, 296 s
Cappelen Damm 2019
Boka har jeg fått som leseeksemplar av forfatteren via forlaget

Perlesøsteren av Lucinda Riley- enda en kanonbra underholdningsroman

July 15, 2019, 9:00 am

≫ Next: Terapeuten av Helene Floor- fortjener den forhåndshypen?

≪ Previous: Portnerboligen av Gøril Emilie Hellen- sterkt og gripende om en ung manns psykisk lidelse etter krigen

$

0

0

Jeg ble visst hekta på Rileys De syv søstre, jeg også. Selv om det tok sin tid. Jeg fikk Perlesøsteren som leseeksemplar fra forlaget i 2018, men den har blitt stående i hylla. Jeg ønsket å lese den da, det er ikke det, det er mer det at det er alt for mange bøker og man ikke rekker å lese alt, siden det stadig kommer noe nytt. Men altså, nu er vi i gång. Jeg kjøpte de to første i serien på salg, og leste de først. (link nederst i innlegget), deretter denne, som jeg har kombinert med lydbok og papir. Lydboka lånte jeg på biblioteket. Perlesøsteren fenget meg særlig på grunn av aboriginertemaet. Jeg synes at Riley har gitt et fint lite innblikk i den særegne kulturen i denne romanen.

Forlaget om boka:

CeCe har alltid følt at hun ikke passer inn. Etter at søstrenes far – den mystiske Pa Salt – er død, og søsteren Star har funnet den store kjærligheten, kjenner hun seg ekstra ensom. Hun slutter på kunstutdanningen for å finne sitt biologiske opphav. Det eneste sporet hun har er et gammelt fotografi og navnet på en kvinnelig pioner som bodde i Australia for over hundre år siden.

Hundre år tidligere får Kitty McBride, en prestedatter fra Edinburgh, muligheten til å reise til Australia som ledsagerske. Her møter hun sin skjebne i form av tvillingbrødrene Drummond og Andrew – den ene vilter og ustyrlig, den andre ambisiøs arving til en formue basert på perlefiske. Når CeCe kommer til Australia, er det noe dypt inne i henne som påvirkes av energien i området og den gamle aboriginkulturen. Kreativiteten våkner og med hjelp fra de hun møter på reisen, begynner hun å tro at dette enorme kontinentet kan tilby henne noe hun ikke trodde var mulig: en følelse av å høre til.

Til og begynne med synes jeg denne boka var litt treg. Jeg likte starten hvor CeCe dro til Thailand og traff Ace, en mystisk fyr som hjalp henne med overnatting da hun ikke hadde noe sted å gjøre av seg. Det oppsto romantikk mellom dem, to skip som møttes i natten, før hun dro videre til Australia.

Deretter møter vi unge Kitty McBride i Edinburgh. Og det er vel kapitlene med henne jeg synes er litt trege i starten. Det blir mer drama da hun blir bedt om å reise til Australia for å være assistenten til en eldre dame i noen måneder. Kitty er sikker på at det er fordi faren ønsker henne vekk siden hun har avslørt at han har syndet og satt barn på en sognedatter. Kitty er en selvstendig ung dame som ønsker mer av livet enn å gifte seg og gå hjemme. Hun har meninger, driv og ønsker å utdanne seg, noe som ikke er vanlig i de dager.

Kitty reiser til Australia og blir innviet i de rikes kretser og blir forelsket, senere gift med en av brødrene som driver perlesankerfirma. (Perlesankingen er basert på historiske fakta)

Vekselvis møter vi CeCe i nåtid, hennes jakt på slektninger, vennskapet med Chrissie som hun møter der, oppvåkningen som kunstner, og etterdønningene etter affæren med Ace. 

Myten om Pleiadene og de syv søstre står sterkt blant aboriginerne i Australia, noe som får en fin plass i boka.

Det er mye drama og jeg blir virkelig tatt inn i historien til både Kitty, hennes familie, tjenerskap og etterkommere, og CeCe sitt liv. Det er fascinerende, spennende, interessant, tåredryppende så det holder, men akk så underholdende.

Jeg vil ha mer, så nå går jeg og låner nå Skyggesøsteren på biblioteket. Månesøsteren har jeg fått lånt lydboka av, men papirboka er det måneder med venteliste på.

Mer om bøkene og prosjektet her

Mitt innlegg om De syv søstre og Stormens søster her

Tine har skrevet en fyldig og god omtale her

Flere om Perlesøsteren:

Lillasjel, Heartart, Kleppanrova, Leseogreiselyst

Foto: Forlaget/Astrid Waller

Lucinda Riley: Perlesøsteren, 606 s

Cappelen Damm 2018

Leseeksemplar fra forlaget/lånt lydbok på biblioteket

Terapeuten av Helene Floor- fortjener den forhåndshypen?

July 25, 2019, 10:00 pm

≫ Next: Ualminnelige mennesker av Peter May

≪ Previous: Perlesøsteren av Lucinda Riley- enda en kanonbra underholdningsroman

$

0

0

Romanen som er skrevet at den norske psykologen Helene Flood er blåst litt opp i skyene, siden den ble møtt med enrom interesse og solgt til 26 land før utgivelse 26.juli. Jeg har lagt merke til interessen og blitt nysgjerrig på boka. Jeg liker å lese psykologiske thrillere, og var spent på denne. Vi har heller ikke så mange norske forfattere som skriver romaner i denne genren. Jeg ble derfor veldig glad for at forlaget overraskende sendte meg forhåndseksemplar av denne boka i sommer, og jeg lot den ikke ligge lenge i ventebunken.

Forlaget om boka:
Den unge psykologen Sara driver privatpraksis for ungdom
fra et kontor over garasjen i den store, arvede villaen hun er i gang med å pusse
opp sammen med sin ambisiøse og overarbeidede arkitektmann, Sigurd. 

Men det går trått med både jobb og oppussing, og en dag legger Sigurd 
igjen en underlig beskjed på svareren til Sara for så å bli borte. Det gamle,
halvferdige huset føles langt fra trygt. Gjenstander blir borte og dukker opp igjen,
og er det fottrinn Sara hører på loftet om natten? 


Sara har tre pasienter den dagen Sigurd ikke kommer hjem. Hun blir forvirret og sint da kompisene han skulle være på hytta med ringer på ettermiddagen og etterlyser ham.  Hva kan ha skjedd? Hvem lyver? Sigurd skulle dra rett på hytta fra morgenen av?
Sigurd kommer ikke hjem den kvelden og ikke dagen etter. Hun melder ham savnet hos politiet, men får beskjed om at det må ha gått 24 timer. Hun venter, kontakter sin advokatsøster Annika, som innstendig ber henne om å dra på politihuset og melde fra. Annika er den som ordner opp. Sara blir lammet.
Etterhvert skjer det mistenkelige ting i huset. Sara har kontakt med politiet, men tar de henne alvorlig? Er hun overspent, ustabil, eller er det inntrengere der? Hun tror i alle fall ikke på at det gamle bestefar som går igjen i huset de overtok.

Terapeuten er en litt stillferdig roman, med lavt krypende spenningsnivå, om et parforhold og familieforhold og hva som skjer når noe svært ubehagelig og skremmende inntreffer.
Jeg skriver med vilje roman. Jeg er litt usikker på dette med psykologisk thriller her. Ja, den er jo det også, men den er ganske mye annet, mye mer, lite thriller og mer samlivsroman? Eller? Den er også ganske mye krim. Det skjer en straffbar handling eller flere, som politiet etterforsker og Sara sitter midt i suppa. Men det er mye tilbakeblikk om livet til Sara, med og uten Sigurd, om hennes refleksjoner og følelser, om dagene hennes som terapeut, og selvsagt også mye om fortvilelsen, redselen, sjokket når Sigurd blir borte og det begynner å skje ting i huset. Men jeg hadde ønsket mer tempo, kanskje.. eller forventet det? Mer spenning? Ja, jeg tror det.

Helene Flood skriver godt, det er ikke en dårlig roman, men den fornyelsen i psykologisk-thriller-genren  som forlaget beskriver den som, greier jeg ikke helt å se. Hva går det i?
Flood skriver i en egen stil, romanen skrives i jeg-form, hvor mye foregår i hodet på terapeuten Sara. Det er interessant å lese hvordan også en psykolog kan dras inn i et spill, bli manipulert, brukt, bli helt satt ut, forvirret, begynne å tvile på vettet sitt, bli brukt i en thriller som dette, en ny vinkel kanskje, eller ? Jeg er faktisk usikker. Er det så nytt? En psykolog er også et menneske.
Det er noen gode dialoger her mellom etterforsker Guldbrandsen og Sara om dette, om å være psykolog, om å være etterforsker. Boka har passasjer med refleksjonsnivåer som overgår mye av det som finnes i en del spenningsbøker, og det liker jeg.
Ja, jeg likte boka, men jeg hadde nok forventet mer creepy spenning, that`s it.

Av andre psykologiske thrillere jeg har lest, minnet den meg litt om Før jeg sovner av Wattson   i stemning og stil. Jeg tror det er det nærmeste jeg kommer. Terapeuten har ikke tempoet og spenningsnivået som Piken på toget feks. Eller Gillian Flynn sine bøker. Den er heller ikke like creepy som Den som elsker deg høyt. Jeg nevner det bare fordi jeg ikke vil du skal forvente for høyt spenningsnivå og tempo. Dette er en litt annerledes psykologisk thriller, og det er en god roman, Bare så det er sagt. Og så er det så gøy med flere norske forfattere som skriver i denne genren. I tillegg til Helene Flood, kom nettopp Kristine Storli Henningsen ut med sin Den som elsker deg høyt, og i fjor kom Ruth Lillegraven med sin meget gode Alt er mitt.
Yeah yeah! Go girls.:)


"Med Terapeuten markerer Helene Flood seg som et stort
litterært talent og en fornyer av den psykologiske thrilleren.
Terapeuten skildrer forvirringen som oppstår i et menneske
når omgivelsene plutselig ikke lenger går i hop. Boken er solgt til
23 land før utgivelse i Norge. "Aschehoug, les mer her

Foto: Forlaget. Julie Pike

Helene Flood: Terapeuten, 398 s

Aschehoug 2019

Forhåndseksemplar fra forlaget

---

Ualminnelige mennesker av Peter May

July 30, 2019, 11:23 am

≫ Next: Oppsummering juli -19

≪ Previous: Terapeuten av Helene Floor- fortjener den forhåndshypen?

$

0

0

Peter May har blitt en favoritt hos meg og mange andre etter Lewis-trilogien fra Hebridene. Den var utrolig god, bare for å gjenta det. Man har selvsagt forventninger til en ny serie av samme forfatter, selv om den er er skrevet mye tidligere i hans forfatterkarriere. Det er også et helt annet miljø, helt andre folk, helt annen type krim. Noen ganger kan det funke helt greit, men dessverre ble ikke jeg like begeistret denne gangen.

Omtale fra forlaget:
Paris. Et gammelt mysterium. Det er midnatt, og en desperat mann søker tilflukt i en kirke. Der forsvinner alle spor av den briljante læreren Jacques Gaillard. I ti år har ingen sett eller hørt fra ham. 
Nye metoder. Den tidligere kriminalteknikeren, professor i biologi Enzo Macleod, har inngått et veddemål han ikke har råd til å tape. Ved hjelp av ny forskning, og uten å ta hensyn til det franske byråkratiet, skal han løse sju av de mest kompliserte mordsakene i Frankrikes historie.  
Ferske spor. Dypt nede i katakombene under Paris avdekker han spor som er lagt ut til ham, og mens han nærmer seg morderen, oppdager Enzo at han selv er utpekt som det neste offeret.  
«Ualminnelige mennesker» er den første boka i Peter Mays Enzo- filene.

Som sagt er dette en helt annerledes bok enn Lewis-trilogien.
Enzo er ikke politi, vi befinner oss i Frankrike og det handler om kodeknekking og en kald sak.
Jeg synes det gikk tregt. Jeg ble aldri skikkelig fanget i historien. Har jeg ikke lest dette før, liksom. Kanskje jeg bare er lei av slike røver-romaner? Det ble for detaljrikt, miljøet uinspirerende, for mange knokler, turer til patologen, skrin med masse rart i, merkelige affærer.
Det positive er at jeg etterhvert fikk sansen for Enzo og hans venner, kollegaen Raffin og døtre, datteren Sophies kjæreste med piercing og metalldetektor, men også den merkelige Charlotte med sine doble og utydelige signaler.
Hvis jeg leser serien videre er det med håp om at den tar seg opp, og at jeg tross alt likte Enzo & co. Og det er vel tross alt også Peter Mays første krimbok? Da kan det bare bli bedre. Forhåpentligvis.

Les gjerne disse innleggene, flere er grundigere med mer handlingsreferat enn mitt:
Bentebing, Bjørnebok, BokBloggBerit, MyCriminalMind, Leselukke



Peter May: Ualminnelige mennesker, 361 s
Goliat forlag 2019
Leseeksemplar 

Oppsummering juli -19

July 31, 2019, 2:09 pm

≫ Next: Svømme hjem av Deborah Levy

≪ Previous: Ualminnelige mennesker av Peter May

$

0

0

Siste kveld i juli, men det er ikke slutten på sommeren som Linn Skåber sa på Sommeråpent i kveld. August er da også sommer. Og ofte fin sommer. Juli startet med kaldt og vått vær, så det gjorde vondt langt inni marg og bein, før sola kom, hetebølgen kom og siden har det bare vært fint. Jeg har lest ganske mye og gått en del turer, besøkt familie, feiret bursdag og vært noen dager på stranda.

På besøk hos datter med familie i Svolvær. Tur til denne hytta i går i nydelig vær. Her Ollie, meg og Erlend. (foto: JMN)



Bøker lest:
1. Ikke bli borte av Benedicte Meyer Kroneberg: norsk2019, London/England, leseeks, 282 s
2. Stormens søster av Lucinda Riley: frahylla, Hellas, Norge, Tyskland, Sveits, kjøpt, lyd-storytel/papir, 602s
3. Judasskuddet av Jørgen Jæger: Krim, norsk2019, leseeks, 395 s
4. Fruset guld av Ulf Lundell: dikt, Sverige, diktlesesirkel, lånt på bib, 156 s
5. Den som elsker for høyt av Kristine Storli Henningsen: Psykologisk thriller, norsk2019, Spania, leseeks, 372 s
6. Portnerboligen av Gøril Emilie Hellen: norsk2019, leseeks, 296 s
7. Perlesøsteren av Lucinda Riley: lydbok/papir, frahylla, bib/leseeks, Thailand, Skottland, Australia, England, 607 s
8. Terapeuten av Helene Flood: Psykologisk thriller, leseeks, norsk2019,398 s
9. Drit i det av Sarah Knight: Sakprosa/selvutvikling, USA, lånt på bib, 196 s
10. Den edle kunsten å gi f**n av Mark Manson: sakprosa/selvutvikling, USA, lånt på bib, 222 s
11. Ualminnelige mennesker av Peter May: krim, Frankrike, leseeks, 363 s
12. Bob Dylan, En vei til din dør av Kjell Ivar Sandvik: Lyrikk/sanger, USA, lånt på bib, 146 s
13. Den lille høna med bæsj i ryggsekken av H.L. Phoenix: barnebok, leseeks, norsk2019, 38 s

SUM: 13 bøker / 4073 sider

4 krim/psykologisk thriller
4 andre romaner
2 diktsamlinger/sanger
2 sakprosa/selvutvikling
1 barnebok

6 norske 2019
2 frahylla
1(2) lesesirkel
8 leseeks/1 kjøpt/4 lånt på bib

Land besøkt:  USA (3) England (2),  Hellas, Tyskland, Frankrike, Sveits, Sverige, Spania, Skottland, Australia, Thailand


Diktlesesirkel
Tema: Utenlandske nålevende lyrikere.
Jeg har lest en diktsamling av Ulf Lundell og denne boka med sanger av Bob Dylan (under). Sistnevnte leste jeg ferdig på flyplassen i Bodø i morges. Lundell og Dylan har en del til felles. Lundell digget Dylan og har en del referanser til han i sine dikt, det har nok ikke Dylan.
Begge er gode sangere, låtskrivere, rockere- og de har holdt på omtrent like lenge.
Jeg synes Lundells dikt var mer intense, men Dylan sine er kanskje mer /bedre poetiske all over?
Omtale kommer.

Jeg har lest Lucinda Riley i Heddas hyllesirkel, og Stillitsen av Donna Tart leste jeg tidligere i år og er julis bidrag til 1001-sirkelen til Elida.

Samlesing Bokbloggerprisen 2018
Vi har samlest Trude Marsteins Så mye hadde jeg.
Hvor mange som har deltatt, hvor mange som har lest fra før, er litt vanskelig å vite. Og det er fortsatt ikke for sent. Avstemming skal foregå snart.

I august skal Steffen Kvernelands En frivillig dødsamleses. Bli med!

Jeg leste to ganske interessante sakprosabøker i kategorien selvutvikling som også var ganske morsomme. De har jeg ikke blogget om, men kan anbefales. Sarah Knight sin bok enklere med fokus på område : Ting, arbeid, venner/bekjente, familie. Hun mener det er viktig å finne det man har glede av, ta vare på det, men kvitte seg med det som man bruker masse tid på som er unødvendige energi- og tidssluk, og gir tips om hvordan. Det handler mye om bevisstgjøring og valg, men trenger absolutt ikke å være enkelt. Veldig artig skrevet.
Mark Manson sin bok er annerledes selv om den dreier seg om mye av den samme tematikken. Men den går nok dypere, er grundigere på et vis. Manson er også tidvis ganske morsom.

I juli hadde jeg bursdag som jeg feiret på Verdal. Mine søstre hadde laget middag og deilig kake til meg.

I juli har jeg også gått en del turer. Jeg må komme i bedre form og heldigvis har været vært bra slik at det har fristet med små og etterhvert større utflukter.

Bok med på fin tur til Ringvebukta og Sponhuset ikke langt fra der jeg bor. Har lest to veldig gode norske psykologiske thrillere i juli. Den som elsker deg høyt er veldig bra.

Takk for følget i juli og gode ønsker for en flott august med bilde fra toppen av Linken i Svolvær.

Svømme hjem av Deborah Levy

August 5, 2019, 7:00 am

≫ Next: Samlesing Bokbloggerprisen 2018: En frivillig død av Steffen Kverneland

≪ Previous: Oppsummering juli -19

$

0

0

Jeg ble fan av Deborah Levy etter å ha lest Varm melk (Hot milk), som ble Bookernominert. Det ble også denne boka; Svømme hjem (Swimming home). Svømme hjem har også noe av den samme urovekkende stemningen med bisarr adferd og merkelige karakterer.  Boka er mørk, men også rar og har sine komiske sider. Jeg likte den.

Forlagets omtale:

«Å elske med Kitty Finch hadde vært en fryd, en smerte, et sjokk, et eksperiment, men først og fremst hadde det vært en tabbe. Han ba henne enda en gang om å kjøre ham trygt hjem til kona og datteren, vær så snill, vær så snill.
‘Ja’, sa hun. ‘Livet er bare verdt å leve fordi vi håper at det skal bli bedre, og at vi alle sammen kommer trygt hjem.’»

Den anerkjente og deprimerte poeten Joe Jacobs og journalistkonen Isabel reiser på ferie til Frankrike med tenåringsdatteren Nina og et vennepar. Når de ankommer feriehuset finner de en naken, ung  kvinne svømmende i bassenget. Kvinnen er Kitty Finch – selverklært botaniker med grønnmalte negler og besatt av Joe Jacobs og poesien hans. Isabel tilbyr den ukjente kvinnen et rom i huset – til tross for at Kittys fascinasjon og tiltrekning til Joe er åpenlys.

Deborah Levys særegne, hypnotiske fortellerstil fører oss listig inn i gjenkjennelige kulisser fra en middelklassefamilies feriested, men med et persongalleri som helt fra begynnelsen av ulmer av dysfunksjonalitet, og med en solid dose mørk humor og flere urovekkende og bisarre vendinger, er det umulig å forutsi hvilken retning historien er på vei.   Mer her

Det er noen dager siden jeg leste ferdig boka, men stemningen sitter i enda.
Det er en suggererende roman som jeg likte å lese. Det er noe med måten hun skriver på, hvilke detaljer hun fokuserer på, sin evne til å skildre små subtile ting, som er en nytelse å lese.
Dette er en roman jeg ikke anbefaler at man raser gjennom, selv om den lett kan slukes, men da går man glipp av alt det fine i språket.

Karakterene i romanen har alle sine særegenheter. Kanskje datteren Nina er den som er minst sær, hun er mest som en vanlig tenåring, som står i skvisen mellom foreldrenes skakkjørte ekteskap, den nye "venninnen" Kitty, den kjekke Claude som er begeistret for henne.
Forfatteren Joe Jacobs er i grunn bare trist, og svak (for kvinner) og journalistkona Isabel er fjern og gjør et merkelig valg som å la Kitty bo hos dem og sikle åpenbart etter hennes mann.
En annen rar skrue er han som passer på eiendommen de leier, Jurgen, som vil gjøre minst mulig og mest henge med kompisen Claude og chille`n.
Kitty er ikke helt frisk, det skønner man dess mer man blir kjent med henne.  Hva hun egentlig styrer med er ikke så godt å si, men helt bra er det ikke, noe også den eldre naboen Dr. Madeleine Sheridan er tydelig på. Sheridan fikk henne tvangsinnlagt på psykiatrisk for en tid tilbake og dette kan Kitty aldri tilgi henne.
Det bygger seg gradvis opp til noe og slutten kommer noe brått på. For meg blir det noe uforløst her. Jeg synes det kan være greit med en åpen slutt, men her ble det for mange spørsmål hengende i luften. Hva skjedde egentlig? Hvem gjorde hva? Hvorfor?
Av spoilerhensyn stopper jeg mine tankerekker her, men dere som har lest boka er velkomne til å ta en diskusjon i kommentarfeltet.  (Andre får lese kommentarere på eget ansvar, dere er herved advart)

Bortsett fra dette ankepunktet, er dette en roman jeg absolutt anbefaler videre. Jeg ser allerede frem til neste bok av Deborah Levy.

P.S. Og coveret, det er aldeles nydelig.


Andre bloggere:
Beathe, Elida, Clementine


Bloggomtale om Varm Melk

Deborah Levy: Svømme hjem, 174 s
Solum Bokvennen 2019
Leseeksemplar

Samlesing Bokbloggerprisen 2018: En frivillig død av Steffen Kverneland

August 13, 2019, 5:06 am

≫ Next: Den lille høna med bæsj i ryggsekken av H.L.Phoenix. En nydelig barnebok

≪ Previous: Svømme hjem av Deborah Levy

$

0

0

Steffen Kverneland ble kortlista i klassen for Sakprosa. Nå er vi i innspurten av samlesingen og Kvernelands En frivillig død står for tur. Har du ikke rukket å lese den sterke boka enda, så anbefales det å kjappe seg. Har du nominert, kan du stemme på hvem som skal vinne prisen. Dette er en meget sterk kandidat, og min favoritt i klassen for Sakprosa.

Her er min omtale av boka:

En frivillig død av Steffen Kverneland. Sterkt om en fars selvmord.

Jeg er ikke spesielt glad i tegneserier. Som regel blir det for mye for meg med både tekst og tegning samtidig. Men det finnes unntak, og Steffen Kvernelands En frivillig død, er et av dem. Jeg overvar et bokbad med Kverneland på Litteraturhuset i Trondheim før jul, og bestemte meg for å skaffe meg boka. Jeg hadde også hørt mye lovord om den på forhånd. Nå er den lest, den innfridde og vel så det.

Steffen Kverneland (1963) mistet sin far i selvmord da han var 18 år. Faren var da 56 år. Nå har han laget en sterk og personlig bok om det.  Boka er en selvbiografisk tegneserie som inneholder en del tekst, samt noe foto. Denne kombinasjonen er helt unik og fungerer veldig godt.

Kverneland minnes sin far, sin barndom og ungdomstid med gode episoder sammen med faren gjennom tegninger, fotos og tekst. Han beskriver sorgen sin på en veldig god måte, den kryper inn under huden på meg som leser. Minner som er helt borte på grunn av sjokket da han døde, om hvordan han oppførte seg- som tenåring i sorg- unnvikende, følelsen av å spille teater, forskjellen på det han følte var ekte tårer og ikke, uvirkelighetsfølelsen, det dype savnet. 

Kverneland har forsøkt å forstå hvorfor faren valgte å ta sitt eget liv, og har forsonet seg med det.

Han har også med informasjon fra en fetter i boka, som kunne fortelle ham om farens oppvekst, om besteforeldrene som var fjerne som omsorgspersoner, og hvordan de antagelig hadde sine egne strategier for å overleve.

Faren var på et tidpunkt innlagt på Modum Bad Nervesanatorium og fikk diagnose "endogen depresjon" (noe som kommer innenfra, i motsetning fra påført utenfra/reaktiv), en diagnose man ikke bruker i dag, men jeg husker selv den ble brukt rundt 1980, siden jeg kjenner noen som slet med det, og jeg leste en del om det på den tiden.  Jens Bjørneboe skrev også om at han hadde det. 

Faren var også alkoholiker, ifølge moren, men ikke slik at ungene merket det i særlig grad. Han var aldri bråkete eller synlig beruset, men drakk mer i det stille, han kunne dra på hytta å drikke for eksempel og han fungerte bra i jobben sin. Noen ganger kunne han bli ekstra pratsom og greide ikke helt å følge med på det de så på TV. Alkoholen døyvet angsten og depresjonen, "nervene" som man sa på den tiden. 

Faren var ellers en utrolig begavet mann på mange måter, som fikk priser for oppfinnelser, han var et musikalsk talent og hadde masse humor, en mann som også hadde sine sårbare sider slik Steffen husker det. "Den meste vellykkede i familien", ifølge fetteren. Så hvorfor valgte han å ta sitt liv?

Kverneland diskuterer dette valget med en annen (broren?) på slutten av boka.

At det verken er feigt eller egoistisk. Noen lider med så store psykiske smerter at det blir uutholdelig å leve, men for andre kan være svært vanskelig å forstå. Steffen Kverneland forstår det heller egentlig ikke, fordi han ikke har det i seg, som han sier- men han har forsont seg med at faren periodevis slet veldig mye, også før han traff moren hans. Han skal ha sagt til henne før de giftet seg at han hadde slike tanker. Det minner meg om noe biografen Ingar Kolloen fortalte om Tor Jonsson, som tok livet av seg i 30-årene. At han også hadde snakket om det tidlig i tenårene.  Det er vel vanskelig å vite om det man tenker/snakker om da får så stor betydning for senere valg, men at noe kan ligge å ulme, kan man jo forestille seg, i enkelte tilfeller vel og merke, i alle fall hvis det er den type depresjoner som ikke er av den akutte/reaktive sorten.

Boka rommer også mye varm humor, med artige episoder mellom far og sønn, hva han brukte å si og gjøre. den gir også et tidsbilde fra 70- og 80-tallet. Om moren som på 70-tallet oppdaget feminismen og stelte i stand familieråd hvor alle nå måtte dele på oppgaver og husarbeid. Faren godtok det, men de to unge sønnene ble sjokkerte. Måtte de gjøre husarbeid? Virkelig?

Moren startet i studiesirkel og kveldskole og da måtte de andre bare ta i et tak. Selvfølgelig.

En frivillig død er en fantastisk varm og rørende bok som er nydelig kunstnerisk gjennomført.  Desidert en av de beste og sterkeste norske bøkene jeg har lest i år. Terningkast 6 fra meg også.

Anbefales!

På forlagets hjemmeside kan du lese mer om boka, her

Steffen Kverneland  var på Litteraturhuset i Trondheim for noen måender siden og snakket om boka og prosessen rundt å lage den. det ble et sterkt møte.

Noen få bilder fra arrangementet. Mørkt lokale og powerpoint gir vanskelige lysforhold for foto, men det gir et innblikk i noen av tegningene.

Kverneland til høyre.

Hele innlegget kan leses her

Jeg minner også om samlesingen av Trude Marsteins Så mye hadde jeg. Se mer her. Siden det har vært ferietid, så er dette en påminnelse på at boka fortsatt fortjener å leses.

Nini av Lars Lillo Stenberg har også vært samlest i sommer ved Moshonista. Les mer her, og heng dere på hvis den fortsatt er ulest.

Mer om samlesing og Bokbloggerpisen her

Legg gjerne inn linker og kommentarer om Kvernelands bok i kommentarfeltet. :)

Den lille høna med bæsj i ryggsekken av H.L.Phoenix. En nydelig barnebok

August 14, 2019, 7:23 am

≫ Next: Husbytte av Rebecca Fleet. Psykologisk thriller med treg start som tok seg sterkt opp

≪ Previous: Samlesing Bokbloggerprisen 2018: En frivillig død av Steffen Kverneland

$

0

0

Jeg har lest en nydelig liten barnebok, med flotte tegninger og god tekst. Det er ikke så ofte jeg gjør det, og tegningene i denne boka falt både jeg og barnebarnet pladask for. 

Den lille høna Gui som bor på Sukkertoppen i Glitterdalen legger ut på en lang og slitsom ferd en månelys natt. I sekken på ryggen har hun illeluktende bagasje. På veien møter hun dyr og planter som synes det er ekkelt at hun lukter vondt og ber den lille høna komme seg vekk.

Det de andre ikke vet er at den snille Gui er på vei til å hjelpe en fluefamilie som ikke har mat eller hus å bo i. Fluer trenger også noe å leve av.

Fluene har sendt ut brev til alle dyrene i Glitterdalen med bønn om hjelp, men bare Gui tok dette alvorlig. Gui står imot skjellsord og avvisning og er en skikkelig modig liten helt.

Den lille høna med bæsj i ryggsekken er en nydelig illustrert barnebok med bilder i sterke klare farger.  På bildene ser vi hønas ferd, dyrene og blomstene hun møter, som blomsten Bodull, frosken Fromp, soppen Shrom, krokodillen Kano og en traktor. Teksten og historien er ganske enkel, som den må være for de yngste barna. Skjønt for de aller yngste er det nok for mye tekst. Jeg leste nylig denne boka flere kvelder for mitt barnebarn på to år, og han ble veldig begeistret for bildene, men hadde ikke tålmodighet til å vente på at all teksten ble lest. Her måtte jeg improvisere og fortelle historien i korte trekk. Det fungerte helt fint.

Nettbokhandlere mener denne boka passer for barn 3 -  6 år.

Den lille høna med bæsj i ryggsekken er en barnebok som foreldre, venner og slektninger anbefales å lese til sine smårollinger.  Små barn liker prat om bæsj, flotte bilder av rare dyr med sterke farger og fine rørende historier om en modig liten helt som ender godt.

Terningkast 5 (+)

Boka er både skrevet og illustrert av H.L. Phoenix. Flere bilder kan ses her (forfatterens hjemmeside)

Anmeldelsen er også publisert via Bold Books.

Foto: Helge Lee

H. L. Phoenix: Den lille høna med bæsj i ryggsekken, 38 s

Level X 2019

Anmeldereksemplar

Husbytte av Rebecca Fleet. Psykologisk thriller med treg start som tok seg sterkt opp

August 14, 2019, 10:00 pm

≫ Next: Menneskehunger av Jørgen Brekke - bestialsk mettende og fornøyelig krim

≪ Previous: Den lille høna med bæsj i ryggsekken av H.L.Phoenix. En nydelig barnebok

$

0

0

Jeg liker psykologiske thriller som sjanger, men hvor spennende de viser seg å bli, varierer. Jeg har nettopp lest Terapeuten av Helene Flood og Den som elsker deg høyt av Kristine Storli Henningsen. Husbytte ligner mest på Terapeuten av disse, selv om de også er forskjellige på sitt vis.

Forlaget om boka:
Caroline og Francis avtaler å bytte sin småbyleilighet mot et hus i utkanten av London. De trenger en ferie, en mulighet til å finne tilbake til hverandre etter en periode hvor ekteskapet nesten har gått i stykker. Caroline har vært utro og Francis har slitt med psykisk sykdom. 
Etter å ha installert seg i huset dukker det opp en nabo. En merkelig, innpåsliten ung dame. Spenningene mellom Caroline og Francis har ikke avtatt og naboens oppførsel gjør det heller ikke bedre.
Caroline oppdager små detaljer i huset som altfor tydelig peker på hennes fortid. Personen de har byttet med ser ut til å vite urovekkende mye om henne ¿ og ser også ut til å kjenne hennes største hemmelighet.

Caroline har nok ikke helt glemt Carl, som er den yngre kollegaen hun var utro med.
Ting som skjer, ting som dukker opp i huset, minner henne stadig om Carl. Det viser seg også at det er en forbindelse mellom naboen Amber og Carl, uten at jeg skal røpe mer om det. 
Romanen veksler mellom 2013 og 2015 (nåtid). I 2013 hadde Caroline forhold til Carl og det skildres intense scener av begjær og kjærlighet, men så skjer det noe og det går lang tid før vi får vite hva som skjedde den natta det ble brudd og hvorfor det ble brudd.
Jeg synes de scenene mellom Caroline og Carl er det minst interessante i boka helt frem til det skrur seg til mot en avsløring av hemmeligheten.
Samtidig skrur det seg til når det gjelder det som skjer i huset, hvem er denne personen de har byttet bort leiligheten sin til og hva vil denne med dem og hvorfor.

Husbytte er godt skrevet, og blir etterhvert ganske spennende og har tidvis en ekkel stemning. Det er en roman om hevn, skjøre følelser, et skjørt samliv, hemmeligheter som vokser, og det ligger en tragedie og ulmer et sted. Caroline og Francis har det fortsatt ikke godt selv om han har kuttet ut pillemisbruket. Det er så sårbart. Særlig for henne som ikke har glemt Carl og begynner å bli temmelig tynnslitt av det som nå skjer i huset de har byttet til seg. Han blir også frustrert over hennes fjernhet, naturlig nok. Denne ferien skulle de jo bruke til å finne tilbake til hverandre. Om de gjør det skal ikke jeg avsløre.
Francis er også psykolog av yrke - som også Terapeuten Sara i Helene Floods kritikerroste debut-  og vi får noen scener fra hans praksis som er ganske så interessante. Enda en terapeut som mister kontroll.


Tine har også blogget om denne boka


Husbytte av Rebecca Fleet: Husbytte, 318 s
Aschehoug 2019 (rett i pocket)
Leseeksemplar

Menneskehunger av Jørgen Brekke - bestialsk mettende og fornøyelig krim

August 20, 2019, 2:07 am

≫ Next: Gamle rockehelter og bra poeter: Ulf Lundell og Bob Dylan (Artemisias diktlesesirkel juli-19)

≪ Previous: Husbytte av Rebecca Fleet. Psykologisk thriller med treg start som tok seg sterkt opp

$

0

0

Det er alltid stas når Jørgen Brekke kommer med en ny krim om etterforsker Odd Singsaker. I bok nr 7 om den sympatiske politimannen står nok et komplisert mordmysterium i fokus i typisk Brekke-stil.
Det er spennende, overraskende, bra skrevet og snørt sammen som vanlig.

I Menneskehunger handler det om mat, gamle matoppskrifter, en velrenommert gourmetrestaurant i en ny-gammel bydel i Trondheim.
Handlingen foregår i nåtid, men inspirasjonen til handlingen kan ligge i gamle mysterium.
Trondheim er en gammel by med mye gjemt under jorden, så når arkeologer finner et gammelt skjelett i en grav fra 1200-tallet når de graver ut Klementskirken, finner de også noe ekkelt som ikke skal være der. Lårbeinet til den gamle skrotten er av nyere dato.
Like etter blir liket av en person funnet i en container i bakgården til den renommerte restauranten Honningkrukka på Lilleby. Liket viser seg å være restaurantanmelder Tor Mjølner, som nettopp har slaktet restauranten i Adresseavisen. Nå har han tydeligvis blitt slaktet selv.
Og det ene beinet mangler.

Utenfor en gourmetrestaurant av glass og stål på Lilleby. (Foto: Anita Ness)

Ungdommene Ida og Markus driver med dumpster diving, dvs de tar mat fra søppelcontainere utenfor butikker og restauranter, som er kastet. De er opptatt av kloden, miljøet og naturen. De venter å finne litt lekrere mat enn bokser med makrell i tomat utgått på dato, men blir møtt med en forferdelig stank. Ikke rart, da det som befinner seg i søpla er en slaktet restaurantanmelder. Ungdommene er i sjokk når de blir tatt inn til avhør, men sluppet løs ganske fort.

Odd Singsaker får mye å henge fingrene i fremover. Han som så for seg noen rolige dager etter måneder i barselpemisjon.
Det viser seg blant annet at det gamle liket i graven har et pergament med en oppskrift på levergryte på seg, og at noen i nåtiden er inspirert. Går det en kannibal løs i byen?
Uhyggelig perspektiv, men her må det letes og etterforskes bredt, og Singsaker får igjen uventet hjelp av blant annet bibliotekar Siri Holm som vi kjenner fra tidligere bøker. Riktignok ønsker han det ikke, det har holdt på å gå galt før.
Mistenkte er det mange av. Har kokken Mattis Monsen mer å hevne enn den ene slakten? Har kjæresten psykolog Fredrik Green sjalusibrister som slår ut i full blomst parallelt med en gammel psykisk sykdom som han angivelig er helbredet for? Hva er det egentlig med den sære arkeologen Iselin Dalsegg? Og hva med kollegaen Arnfinn Roll, som er særdeles interessert i gåten, særlig den om Kokken i graven? Riktignok sitter han i rullestol og har visse bevegelsesbegrensinger, men lell? Han kan jo ha en medsammensvoren? Og ta en titt på disse ungdommene igjen. Markus er da vel ikke helt frisk? Noen lekker også fra kammerset, og media er ute med informasjon som kan skade etterforskningen. Singsaker og co føler ofte de henger på etterskudd.

Lade kirke, som på omslaget av boka, bare litt grønnere (foto: Anita Ness)

Menneskehunger er bestialsk, men heldigvis graver ikke Brekke seg ned i detaljer, da hadde jeg brekt meg mer enn en gang. Mest av alt er det en underholdende, velskrevet og spennende krim, med innslag av samfunnsaktuelle tema som miljøvern og matjåleri.
Honningkrukka som tittel gir meg assosiasjoner til Gert Nygårdshaugs roman om Fredrik Drum; Honningkrukken. Den var da også vitterligen bestialsk nok, var det ikke noe om mat der og og vinfat. Nok om det.
Brekke skriver lett og lekent og når han i den nye boka beveger seg farlig nært mitt bosted på Nye Lilleby blir jeg selvsagt ekstra våken på om alt stemmer, geografisk sett. Jeg kan herved bekrefte at det ikke står på researchen. Lade kirke, Østmarka sykehus, den restauranten som må være inspirert av en annen restaurant nearby av glass og stål og hengende urter, og videre nedover mot byen, Møllenberg og Bakklandet, opp i marka, Haukvatnet, og så videre.

Menneskehunger var veldig vanskelig å legge fra seg.  Det dukket opp et par sider som var rolige nok til at jeg kunne legge den fra meg for å sove, før jeg leste den ferdig dagen etter og dro på lanseringen på Baklandet Skysstasjon. Det har begynt å bli en tradisjon, og jeg gleder meg allerede til neste gang.
Skjønt ifølge forfatteren selv skal Singsaker få hvile seg litt. I mellomtiden kommer en ny bok som ikke har med Singsaker å gjøre. Det kan bli interessant det også.

 Fra lanseringen på Baklandet Skysstasjon fredag 16.august. Signering hvor folk står i trang og lang kø blant klokkestrenger og korstingbroderier. (Foto: Anita N)

I år ble Pål, Randi og jeg henvist til et bord i mellomgangen, da det var fullt der bokbadet var. Men det gikk helt fint, siden det var plassert høyttalere i alle rom. Pål lytter og humrer når Brekke og journalist Greiff Johansen snakker sammen om Menneskehunger.
Til orientering så spiste jeg fiskesuppe. (ikke noe kjøtt i gryte på meg her altså)


Andre bøker av Brekke jeg har omtalt:
Alle kan drepe
Avgrunnsblikk - som også var mer nedtonet jfr de tidligere bøkene når det gjelder voldsutgreinger
Paradisplaneten
Menneskets natur
Drømmeløs
Nådens omkrets

Lanseringer jeg har blogget om:
Paradisplaneten- på Trondheim Torg
Avgrunnsblikk- på Folkebiblioteket og Bakklandet skysstasjon

Bjørnebok har også blogget om Menneskehunger, her

Jeg samtykker i terningkast 5. Kanskje heller jeg mer mot en 6`er. For hva er det å ikke like med denne boka?
Som til og med har oppskrift på Asmodeus levergyte bakerst i boka, for den som ikke ble mett...


Jørgen Brekke: Menneskehunger, 349 s
Gyldendal 2019
Leseeksemplar

---

Gamle rockehelter og bra poeter: Ulf Lundell og Bob Dylan (Artemisias diktlesesirkel juli-19)

August 20, 2019, 11:00 pm

≫ Next: Meg meg meg av Linnea Myhre

≪ Previous: Menneskehunger av Jørgen Brekke - bestialsk mettende og fornøyelig krim

$

0

0

Jeg er helt klart på etterskudd med blogginnlegg i den siste runden av diktsirkelen denne gangen. I juli leste vi nålevende utenlandske lyrikere/poeter/diktere. Juli er jo midt på sommeren og ferie for veldig mange, og det er lett å forstå at det blir annet fokus og roligere på bloggefronten da. Så også med meg. Det er en stund siden jeg har lest diktsamlingen til Lundell og Dylan, men nå må jeg prøve å skrive noen ord. Begge samlingene var fine på hvert sit vis, selv om alt ikke fenget like godt.

Jeg dro på biblioteket for å finne en bok av Ulf Lundell og fant også Dylan (samt en drøss som kan kvalifisere for neste runde som heter Formens mestere)

Jeg har likt Ulf Lundell (69) siden jeg leste romanen Jack i ungdomstiden og hørte mye på musikken hans.  Husker spesielt fra Jack at han var i Åre og lekte måke.
Musikken har jeg hørt på med jevne mellomrom opp gjennom årene og har alltid ønsket å dra på konsert med ham, men det har ikke blitt. Angrer fortsatt på at jeg ikke dro til Østersund på Storsjøyran da han spilte der. Sjekket i sommer hvor han holder konserter for tiden og det er rundt Stockholm og Gøteborg. Billetter til 5-600,- pluss reise og hotell. Så det får vente, men kanskje er det ikke mulig å vente. Som med Åge Aleksandersen og Bob Dylan, hvor lenge holder de på? Kanskje ikke neste sommer...

Fruset guld av Ulf Lundell. Dikter 1969-1978. 156 s
W&W 1979/1982
Lånt på bib

Fruset Guld er en samling med dikt fra perioden 1969 - 1978. I den tidlige rockeperioden hans, hippietid, rus, musikk, den unge søkende Lundell. Det er en diktsamling om jenter, forelskelser, naturen, musikk og rus. Det er også flere dikt hvor Bok Dylan nevnes. Det er tydelig at Lundell er inspirert og fascinert av Dylan, en av de store samtidige rockerne og poetene.

Diktene er preget av lidenskap, særlig i forhold til jenter, men også til livet generelt. Det er noe desperat til tider, noe vilt, utemmet, søkende. Dikt skrevet om rus, bakrus, forelskelse, anger, lengsel, følelser, sterke følelser, som de også er i musikken hans. Hvordan skille? Dikt er musikk, musikken er dikt.

På en måte gir også samlingen et flashback til min egen ungdomstid. Sverige, Åre, rocken, det å være ung, lengtende og stadig forelsket og søkende. Det å skrive dikt om kjærlighet og om livet.

Utdrag fra samlingen, dikt hvor han blant annet leser Bob Dylan.

Men her er en snutt om kjærlighet, som han tross alt skriver veldig mye om:

I Efter puben lørdagen 18.4.70 skriver han om Rose-Marie;

I dig every street of this beautiful town
Rose-Marie finnes hos mej
Jag er kjær
Sylvia finns hos mej
Jag er så kjær, så kjær
Jag står så lugnt vid ett træd
et skitigt træd
och jag elskar mitt tillstånd
Bilar glider susande forbi fremfor mina føtter
Och jag forsøker skriva poesi
Kari finnes hos mej
som en fråga
som en gåta
Hon er den finaste

...

I andre dikt handler det om Christina, om Kristina, om Maud, eller andre. Det er alltid damer, og en sang om frihet.

Jeg husker som sagt godt da Ulf Lundell i Jack var i Åre. For ikke så lenge siden var jeg der igjen, på sommerstid, og tenkte på den unge Ulf i Jack, og turen med kabinbanan til Åreskutan.

Her igjen et dikt med Bob Dylan i. Så da går vi over til Dylan.


28 sanger til norsk ved Kjell Ivar Sandvik
BOB DYLAN
En vei til din dør, 146 s

Wigestrand forlag 2004
Lånt på biblioteket

Bob Dylan (78) har vunnet Nobels litteraturpris for sin poesi. (2016) Det ble en del rabalder rundt det kan jeg huske, siden han først og fremst er låtskriver, ikke forfatter per se, men uansett har akademiet ment at hans tekster er av en såpass litterær kvalitet at han ble nominert og vant.
Da Dylan holdt sin Nobel-tale fikk ikke media være tilstede.

Jeg har aldri hatt noe spesielt forhold til Dylan, annet enn at han har vært der, vært med i musikkbildet som en av de store, har hørt en del på musikken, men aldri blitt blodfan. Har likt det innimellom, men aldri alltid. Ikke som Ulf Lundell, som jeg har hatt en nærere fan-forhold til.
Bob Dylan har ikke skrevet om Ulf Lundell i sine tekster, som jeg vet. Likevel har de ganske mye til felles. Felles tid, skriver poesi, bøker, lager rockete musikk om kjærlighet og annet.

Det er en del fine tekster i boka, men jeg synes ikke de har den samme lidenskapen som feks Lundell. Kanskje fordi tekstene til Dylan er mer polerte?
Som poesi er de nok bedre, mer gjennomført delikate, men de går ikke inn til meg på samme måten som Lundell sine.
Kanskje har det med nærhet å gjøre, også geografisk. Hva vet jeg, slikt er ikke alltid godt å si.

Samlingen spenner fra 1962-1997 med sanger fra flere album. Originaltekstene er i et eget kapittel bakerst i boka. Boka har også forord  av Helge Torvund som har fulgt Dylans karriere og kan kalles blodfan ut fra det jeg leser.

Dylan har en del lange dikt som fortoner seg som historier, og ved kjapp gjenlesing nå, ser jeg godt den lyriske kvaliteten, som her i Hvor er du i natt? Det hjelper alltid å lese dikt/sanger flere ganger for å komme inn i de.


..
Det er ei mor med et barn, og et vilt raseri,
og ei nakendanserinne som drømmer seg fri,
og hun åpner ei bok, men hun blar seg forbi
det livet hun aldri har hatt,
å, hvor er du i natt?
...  (s.51)

Eller dette om Sara, i titteldiktet  En vei til din dør

Jeg hvilte min kropp, jeg kjente meg fri,
mens barna var yngre og løp langs ei strand.
Du kom meg i møte, så gikk du forbi,
du var alltid så nær, som vind og som vann.

Sara, Sara,
hva var det som gjorde at du endra syn?
Sara, Sara, 
alltid så rolig, før torden og lyn.

...
...
Nå er stranda forlatt her, helt øde og tom,
kun en rest av et skipsvrak og bikkjer som gjør.
Du var alltid tilstede når jeg trengte et rom,
du ga meg et kart med en vei til din dør.

Sara, Sara,
yndige nymfe, med bue og pil.
Sara, å Sara,
gå ikke fra meg, bli her litt til. (s.44-46)


Jeg skal ikke begi meg inn på å forklare eller tolke tekstene, fordi jeg synes de står seg fint helt uten det.

Helt til slutt er det vel på sin plass med et par sanger fra disse to poetene?

Sara.
Om Ulf Lundell på Wikipedia her

Og Bob Dylan her

Andre innlegg og mer om diktsirkelen her

Meg meg meg av Linnea Myhre

August 21, 2019, 1:36 pm

≫ Next: I sirkel under solen av Paula McLain. Moshonistas biogrfaisirkel august -19

≪ Previous: Gamle rockehelter og bra poeter: Ulf Lundell og Bob Dylan (Artemisias diktlesesirkel juli-19)

$

0

0

Linnea Myhre (29) er ute med sin fjerde roman kalt Meg meg meg. Ut fra tittelen å dømme kan man jo tenke at det handler om en meget selvopptatt person. Noe som ligger i tiden, kanskje. SoMe-tiden. Og det er forsåvidt riktig. Men den handler om mer enn det. Om å bli voksen, eller ikke, om hennes generasjon, om usikkerhet, om Britney Spears, om Los Angeles.
Myhre skriver godt, og boka var både interessant, trist og morsom.

Hovedpersonen reiser til Los Angeles sammen med kjæresten sin som er musiker. Hun skal være der noen uker, bare være med. Han er opptatt med sitt, øvinger, spillejobber. Hun strever med sitt indre, hvem hun er, er hun barn, ungdom eller voksen. Hva hun skal spise. Når blir man voksen? Hun sitter i senga og surfer på mobilen, sjekker Britney Spears instakonto stadig vekk, har varsling på. Så begynner hun å jakte på sitt gamle idol, finner ut av hvor hun bodde/bor, hvor hun liker å spise, drikke kaffe med mer.
Hun speiler seg selv og sitt liv gjennom Britney, og vi får tanker rundt episodene i Britneys liv. Det vi kjenner fra media, skandalene. Hun har mye medfølelse med Britney som ikke kunne leve fritt, med paparazzier hengende over seg hele tiden. Aldri gå i fred, alltid fritt vilt.
Føler Britney seg voksen, undrer hun seg.
Hun vurderer stadig om hun skal ta Botox for de få rynkene i panna, hun tenker nøye over hva hun spiser. Hun sliter med forholdet til mat, med mye angst, med sjalusi, med alle slags bekymringer, med oppkast. Og begynner en dag å lure på om hun er gravid, kjøper tester. Vil ikke ha barn. Dette fører til store kvaler og mye styr.
Alle dilemmaene, hun vil jo ikke bli voksen.

"Hvorfor kunne jeg ikke bare stole på at jeg ikke hadde lyst på barn, og hvorfor blir jeg aldri voksen? Hvorfor er det ingen som griper inn?" (s. 236)

Linnea Myhre har skrevet en slags generasjonsroman, en tankevekkende og tragikomisk roman med noen kostelige scener, som den da de oppsøker et arrangement der Britney skal ta imot en pris.
Jakten på Britney, kunne også vært en tittel på boka. Vi får gode skisser fra Los Angeles, bilkjøring til butikker, dinere, gjennom gater, forbi hus. Jeg fikk nesten lyst til å dra dit.
Det er kanskje ikke så lett å bli voksen i dag, man strekker ungdommen langt, utsetter de vanskelige valgene, men er istedet opptatt av de overfladiske tingene som utseende/Botox, TV-serier, instagramkontoer til kjendiser. Dette er nok en generalisering som ikke gjelder for alle, men at det er sant til en viss grad, det ser man jo rundt seg, særlig gjennom SoMe og andre medier.
Jeg koste meg med med boka, humret her og der, men lot meg også bevege av andre følelser. For måten Myhre skriver på, er levende og god, man suges inn i boka, sidene blafrer avgårde. For en tålmodig kjæreste Zen var. Så utidig hun kunne være, i all sin lammende selvopptatthet. Men hun hadde det også vondt, ingen tvil om det.


Og Britney Spears, jo da, hun lever, danser og trener. Jeg måtte sjekke instagramkontoen hennes, jeg også.

Tine har også blogget om boka

Ps. I kveld var Linnea Myhre på GoSommerNorge på TV2 og snakket om boka. Kan sikkert søkes opp på reprise hvis du har en sånn funksjon på boksen din.

Andre bøker av Linnea Myhre jeg har blogget om:
Evig søndag
Kjære

Referat fra bokbad med Finn Skårderud og Linnea Myhre etter at boka Hver gang du forlater meg kom ut



Linnea Myhre: Meg meg meg, 272 s
Tiden forlag 2019
Leseeksemplar

I sirkel under solen av Paula McLain. Moshonistas biogrfaisirkel august -19

August 22, 2019, 11:56 am

≫ Next: Oppsummering august-19

≪ Previous: Meg meg meg av Linnea Myhre

$

0

0

Kategori: Crossover.
Jeg har valgt en biografisk roman/dokumentarroman om Beryl Markham (1902-1986). Beryl Markham var en meget sterk og selvstendig kvinne, en pioner. Hun var den første kvinnelige hestetreneren i Afrika/den britiske kolonien og den første kvinnelige piloten som fløy over Atlanterhavet non-stop. Hun var venn av Denys Finch Hatton og Karen Blixen, og hadde et kjærlighetsforhold til Hatton. Markham ble født i England, men vokste opp og levde mesteparten av sitt liv i Kenya.

Beryls mor reiste fra henne og faren Clutt da Beryl var fem år. Hun tok med seg broren hennes og dro tilbake til England fordi hun angivelig ikke greide å være mer i det barske landet. Faren levde sin drøm der med egen farm og han drev med hester. Beryl hadde et savn av en mor resten av livet, men knyttet desto et sterkere bånd til sin far.  Han ville henne alt godt, men så sin begrensing og engasjerte etter noen år en husholderske. Da var allerede Beryl så vant til å leve fritt, leke med den afrikanske vennen sin Ruta på afrikansk vis, fritt og vilt i bushen og naturen. Beryl var også blitt veldig dyktig med hestene. Hun opponerte det hun kunne mot Mrs O, husholdersken, men ble sendt bort på skole, noe som ikke ble særlig vellykket. Beryl hørte til i livet på og rundt farmen, og ikke et velfrisert liv blant dannede mennesker.

Boka skildrer Beryls barndom og oppvekst og frem til hun som 34-åring har flydd over Atlanterhavet som første kvinnelige pilot, i ett strekk.
Det er mye savn, mye brudd, mange tap, mange skandaler. Hun blir presset til å gifte seg som 16-åring, men innså ganske raskt at dette ikke var nok gjennomtenkt. Hennes far må gi opp farmen pga økonomiske problemer og satser på å reise til Sør-Afrika med Mrs O for å bygge en ny business. Beryl ønsker ikke å være noe annet sted, og hun blir rådd til å gife seg slik at hun kan bli forsørget. Alternativet er å bli med faren til Sør-Afrika, noe hun ikke vil. Å skaffe seg jobb som enslig ung kvinne er nok ikke særlig lett. Hun gifter seg med Jock, en arbeidsom farmer som har lite tid for henne i disse vanskelige tidene. Han er også mer opptatt av familiens ære og rykte enn Beryls følelser. Det går ikke bra. Han er slem når han drikker. Beryl flykter til hestene, søker trøst der som hun alltid gjør når livet blir vanskelig. Hun ønsker skilsmisse fra ham, men han nekter henne det. Etterhvert får hun jobb som hestetrener, men må jobbe hardt for å få innpass og respekt. Det blir mange opp-og nedturer. Hun er svært dyktig og vinner mange løp, trener opp sårete dyr, men det skal lite til før noen gir henne sparken. Hun har også fått dårlig rykte pga sidesprang fra Jock mens hun var gift med ham, selv om forholdet var dødt. Slikt ble ikke tolerert i den engelske kolonien, i alle fall ikke av Jock som hevnet enhver ærekrenkelse.
Det var ikke uvanlig blant settlerne med utroskap og partnerbytte, men det måtte gjøres på en måte som ikke skapte harme. Noen hadde det også som selskapslek med partnerbytte, spesielt i de rikes leir, der også Beryl fikk innpass en periode pga et forhold til en eldre mann Frank som forbarmet seg over henne etter at hun måtte flykte fra skammen i Afrika.

Beryl ble også kjent med Karen Blixen og hennes elsker Denys Finch Hatton. Karens likte selskaper, var sosial og tok Beryl under sine vinger i perioder. Beryl trivdes sammen med den sterke damen, og hadde dyp respekt for henne. Imidlertid ble hun også svært fascinert av Denys og han av henne og de to utviklet også et kjærlighetsforhold, som de måtte holde unna Karen. Denys var Karens store kjærlighet selv om hun var gift med Bror Blixen. Men hun nektet ham skilsmisse da det ville føre til tap av muligheter og anseelse å være skilt. Denys var overhodet ikke interessert i å gifte seg selv om han nok var glad i Kare også. Han var en vill fugl, en fri mann som ikke passet i slike trange rammer som et eksteskap kan være. Han og Beryl var nok ganske like.

Beryl skjønner også at hun ikke kan få Denys, hun ønsker heller ikke å ødelegge for Karen, men greier ikke å holde seg unna de møtene hun får med Denys. Karen aner nok at det er noe, for deres relasjon blir en periode også ganske kjølig.

Beryl gifter seg med en nyankommen settler, Mansfield Markham. Hun liker ham, han er snill, de har en fin tone. Han er også rik og beiler til henne helt til hun gir etter. I starten har de det fint sammen, helt til hun blir gravid og blir med ham til England, der hans dominerende mor bor. Barnet er født med kritiske misdannelser og Mansfield og moren nekter Beryl å ta med barnet tilbake til Afrika, og Mansfield har mistet lysten på å dra tilbake. Ekteskapet slår sprekker, Beryl er på nytt i sorg, ikke pga M, men pga sønnen sin. Hun reiser tilbake, hva ellers kan hun gjøre, det er det hun hører til.
I sorg treffer hun på nytt Denys som har blitt aktiv flyger. Det er gjennom flygingen hun også begynner med at hun får tilbake livsgnisten. Da Denys dør i en flystyrt, en tur hun egentlig skulle ha vært med på, men pga flytereneren hennes ba henne ikke dra pga en uggen magefølelse, lot hun være. De fikk aldri vite hva som gikk galt i flystyrten hvor Denys og en afrikansk gutt døde.
Beryl bestemte seg da for å fortsette der Denys slapp. Få flyserfikat, jobbe med turister i bushen, fly dem på safari, over landskap, fotosafarier etc. Og hun gjorde også det store, fløy alene over Atlanteren i ett strekk, som første kvinne.

Jeg har lest en lignende bok før av Paula Mclain, The Paris Wife, om Hemingway og hans kone Hadley, en nydelig bok.
Jeg likte også godt denne boka. Historien om Beryl engasjerte. De visuelle skildringene av farmen, Afrika, Kenya, naturen, dyrene, er veldig gode. Det er som å være der, kjenne luktene, se lyset, fargene. Levende. Jeg tror ikke jeg har hørt om Beryl før. Hun har skrevet en selvbiografi, som fikk gode kritikker, men solgte lite. West with the night heter den, og kom visstnok også på norsk på Gyldendal i 1988 ; Vestover i natten.  (en bok jeg må skaffe meg) Ifølge wikipedia er det også utgitt et par dokumentarer om henne. De har jeg lyst til å se. Jeg fikk også lyst til å se filmen Mitt Afrika igjen.
Det er også interessant å få et innblikk i hvordan settlerne levde i den britiske kolonien.
Det var mye om hester, hestetrening, hesteløp og stell i boka, og noen ganger synes jeg det kunne bli litt langdrygt. Jeg synes også forlaget har vært for slurvete med korrekturen, slikt er irriterende.
Men ellers, så var historien om Beryl verdt å få med seg. En helt spesiell kvinne, uten tvil. En kvinne som gikk egne veier, selv om det kostet masse.

Mer om Moshinistas biografisirkel og andre bidrag her

Du kan se bilder av henne her

Paula McLain: I sirkel under solen, 448 s
Pantagruel 2016 (original 2012)
Kjøpt

Oppsummering august-19

September 1, 2019, 8:28 am

≫ Next: Zoo Europa av Gert Nygårdshaug. Den femte boka i Mino-serien er en dyster dystopi

≪ Previous: I sirkel under solen av Paula McLain. Moshonistas biogrfaisirkel august -19

$

0

0

Sommeren er over, det er helt sant. Like fort som alltid er den over. August har også hatt mange fine soldager og litt nødvendig regn. Det er tidligere mørkt, kaldere om kveldene, planter og trør har fått høstdrag over seg. Sånn er det bare. Jeg liker høsten også jeg, med fine innekvelder, gode bøker, turer ute når det er vært til det. I august ble det lest 12 bøker, dvs den siste ble jeg ferdig med i dag, men jeg tar den med på august-oversikten da jeg har holdt på med den en stund og det bare var ca 60 sider igjen. (Zoo Europa). Here we go:

Bøker lest:
1. Svømme hjem av Deborah Levy: Frankrike, leseeks, 174 s
2. Min imaginære venn av Anne Helen Guddal: Dikt, norsk2019, lånt på bib, 58 s
3. Stålrosen av JR Henrixen: Krim, anmeldereks, Pakistan, norsk2019, 416 s
4. Husbytte av Rebecca Fleet: Psykologisk thriller, England, leseeks, 318 s
5. Den mørke hemmeligheten i Tysfjord: Dokumentar/sakprosa, norsk2019, lånt på bib, 224 s
6. Hadde du bodd her så hadde du vært borte nå av Kjersti Bjørkmo: dikt, norsk2019, leseeks, 61 s
7. Menneskehunger av Jørgen Brekke: Krim, norsk2019, leseeks, 350 s
8. Meg meg meg av Linnea Myhre: Norsk2019, USA, leseeks, 272 s
9. Vi skal ikke våkne av Heine Bakkeid: Krim, norsk2019, leseeks, Island, 477 s
10. I sirkel under solen av Paula McLain: Lesesirkel, frahylla, kjøpt, Kenya/Afrika, England, 448 s
11. Heksetriaden av Karin Bjørset Pedersen: Forhåndseks, pdf, norsk2019, 173 s
12. Zoo Europa av Gert Nygårdshaug: Øko-thriller, dystopi, Brasil, Afrika, England, Frankrike, leeeks, frahylla, 507 s

SUM: 12 bøker / 3478 sider

4 ikke-krim-romaner/ 5 krim/thrillere
2 diktsamlinger
1 sakprosa/dokumentar

9 leseeks/2 lånt på biblioteket/1 kjøpt
2 frahylla
1 lesesirkel-Biografisirkelen
8 norske2019

Land besøkt:
Frankrike (2), England (3), Pakistan, USA, Island, Kenya, Afrika (2), Brasil

 Biografisirkel, crossover. Det har vært flere fine dager hvor jeg har kunnet sitte ute og lese på verandaen i august.

 Et knippe gode bøker lest i august.

I august ble det lest en del nye norske bøker. Det er helt tydelig at bokhøsten er i gang og at nye bøker har flommet inn, fristende som de da blir å lese. Selv om jeg har hatt som mål å lese unna bøker fra i fjor, så blir det lett sånn.
Jeg har likevel lest 2 frahylla- og det er jo også bra. Blant annet Zoo Europa av Nygårdshaug som kom i fjor. Det er den femte boka i Mino-serien startet av Mengele Zoo.
Som Margaret Atwood sine dystopier, har også mye skjedd og skjer som Gert Nygårdshaug har skrevet om. Skremmende. Zoo Europa var dyster og det tok litt tid å komme gjennom den. Jeg tenkte jeg skulle lese de andre i serien (mua Mengele Zoo for den har jeg lest), men jeg tror jeg må ha en pause fra slike dystre perspektiver. Vi får mer enn nok i media for tiden. Men det er også komikk og humor og artige karakterer i boka, så den anbefales absolutt. Omtale kommer.
Heine Bakkeid er også straks ute med sin krim nr 3, og de bøkene er bare så spennende. Omtale kommer der også. Karen Bjørset Persen kommer med ny roman om hekser på nytt forlag; Heksetriaden,  (siden både Silke og Juritzen er lagt ned) og den har jeg vært så heldig å få lese ferdig manus fra forfatteren. Omtale kommer også der etterhvert.
Jeg har også lest en god diktsamling som jeg ikke har skrevet om enda, av Kjersti Bjørkmo, inspirert av kommuneslagord. Fornøyelig og lett tilgjengelig.
Den mørke hemmeligheten i Tysfjord er også en bok verdt å få med seg, om de mange og stygge overgrepene blant lulesamer og andre som VG hadde en stor sak om tidligere. Det er helt ufattelig at slikt kan gå an, at det blir en ukultur i lukkede miljø og bare får fortsette, helt grusomt. Det er Livs historie som fortelles i boka.
Ellers likte jeg både Levys, Brekkes og McLains bøker godt.
Alt i alt mange gode bøker lest i august.

Bok jeg er i gang med.

Film/serie fra bok:
1. Mitt Afrika. My african farm av Karen Blixen . Netflix, sett 22.08.19 Så filmen på kino da den kom, mange år siden. Meryl Streep og Robert Redford. Kjempebra. Bra i dag også. Måtte se den etter at jeg hadde lest om Beryl, Karen og Finch Hatton i I sirkel under solen.
2. Shetland. Sesong 4. Episoder 1-6. Nrk1. Basert på karakterene i Ann Cleeves bøker. Bra serie.

Ellers har det vært forsinka sommeravslutning i frivillighetskorpset på Litteraturhuset i august. Jeg har vært på konsert med Highasakite i Borggården under Olavsfestdagene. Min far har fylt og feiret 80 årsdag. Jeg begynte på Medisinsk Yoga (MediYoga) i august, noe jeg føler gjør veldig godt. Jeg prøver også å gjøre noe yoga hjemme innimellom.MediYoga Norge har en bra side man kan abonnere på, og jeg har også tilgang på kursportalen på nett der jeg går, med lydfiler etc. Det er veldig hjelpsomt. Jeg er sykmeldt for tiden og må ta livet med ro. Men yoga og turer i naturen er veldig bra. Og så er jeg så heldig at jeg har lesing og blogging som hobby. Viktig at det ikke blir noe press rundt akkurat det, men at jeg leser det jeg har lyst til og som ikke er for konsentrasjonskrevende. Stress tåler jeg dårlig for tiden.

I september starter høstmøtene med nyhetsslipp fra forlagene, ellers vet jeg ikke hva jeg får med meg av litterære arrangement på Litteraturhuset. Tiden får vise. Uansett håper jeg å få lest litt. 

Jeg ønsker deg en fin september og masse gode leseopplevelser.:)

Zoo Europa av Gert Nygårdshaug. Den femte boka i Mino-serien er en dyster dystopi

September 2, 2019, 7:10 am

≫ Next: Gjemsel av Jan-Erik Fjell - sabla bra krim

≪ Previous: Oppsummering august-19

$

0

0

Ja, dette var dyster lesing, men heldigvis tok det seg opp til en mer feel-good ending på slutten. Verden har gått av hengslene og dystre spådommer har slått til. Nygårdshaug skriver frem interessante karakterer med brodd og humor, det er heldigvis bra trekk med denne forfatteren, i tillegg til stor og bred kunnskap.

Det er lenge siden jeg leste Mengele Zoo, som jeg også brukte en del tid på. Jeg har lest en del andre ting av Gert Nygårdshaug som feks den glimrende serien om Fredrik Drum som er helt annerledes og mye mer lettlest. Men klimatrusselen, at artsmangfoldet minker faretruende raskt, at overbefolkning er en trussel for matforsyningen med mer, har Nygårdshaug snakket og skrevet mye om og ikke minst i kritikerroste Mengele Zoo, om Mino, øko-krigeren fra Amazonas, som kom for ganske mange år siden. (1989). Siden det har det kommet fire bøker i Mino-serien, inkludert Zoo Europa. Nygårdshaug sier i etterordet at denne siste boka ikke var tiltenkt i utgangspunktet, men spørsmål og ønsker fra lesere om mer, samt utviklingen i verden gjorde at han bestemte seg for at det var grunner for å gjøre det. Klima- og miljøspørsmål er mer aktuelt enn noen gang. Rapporter om utdøende arter, insekter, planter gjorde Mengele Zoo til en profeti. Som Margaret Atwood er og har også Nygårdshaug vært særdeles fremsynt i å skildre skremmende utviklingstrekk vi står opp i og de som kommer, kan komme.

I Zoo Europa  møter Mino personer fra de andre bøkene i serien (Himmelblomstreet og Chimera) . Jeg har ikke lest dem enda, men det gjorde ingenting. Man får lett innføring i hvilken forbindelse de har hatt og har.
Mino er en magiker og en øko-terrorist. Hans venn Jens Oder Flirum er hardt skadet i Euro-tunnelen, og han ber Karl Iver Lyngvin og en middelaldrende dame Lilith Larkendale, baronesse, litterat og vinelsker, om å dra dt Euro-tunnelen for å bistå.
England, der de nå befinner seg, er gjengrodd av en hurtigvoksende skog som gjør vannet dødelig giftig. Alle dør rundt dem, bygninger og all infrastruktur ødelegges. Karl Iver dro fra en forskningsstasjon i Kongo, forlot kona Zoo og et kommende barn for å gjennomføre et prosjekt på Heathrow, men feilet.
Han surrer rundt alene i ødeleggelsene da han treffet merkelige Lilith som bor i en hobbitlignende hule. Han har stor skyldfølelse for å ha sviktet Zoo og barnet. Han hører dem og ser dem. Akkurat som også Lilith hører og ser sine to sønner Leon og Livius, fremstående forskere og astronomer. De befinner seg i et kloster ved Gardasjøen sammen med andre overlevende forskere. Så lenge de holder seg unna det giftige vannet går det bra. Regnvann kan drikkes og vann som er på flasker fra før katastrofen.

I Eurotunnelen er det kun et levende menneske igjen. Der har nynazistiske og nyfascistiske grupper holdt til, blant annet ABB-legionen Arisk front. Nynazistiske og rasistiske innvandringsfientlige grupperinger har vært i borgerkrig mot blant annet klimaflyktninger og da særlig muslimer.
Vi befinner oss noen tiår frem i tid og det refereres til kjente fenomener i nåtiden. Det er ekkelt og skremmende. ABB som har blitt en martyr, høyreekstreme politikere som blir hyllet som Le Penn, Listhaug, grupper som Pediga, Den nordiske motstandsbevegelsen, Jobbik i Ungarn etc. Høyreekstreme medlemmer er allerede innvalgt i tyske Bundestag.
(Og i går dukket det opp en link på facebook fra siden til Den Nordiske Motstandsbevegelse, som kalles Frihetskamp, lagt ut av noen jeg kjenner. Det skremmer meg, veldig.)

Romanen veksler mellom de forskjellige karakterene og vi drives naturlig fremover i takt med deres vei et eller annet sted. Skogen vet hvor de skal, og det store spørsmålet som jeg som leser sitter med er : Vil de møtes igjen? Når og hvor? Og hvordan går det til slutt? Finnes det flere mennesker eller er de aller fleste døde? Vil det være mulig å bygge opp et nytt positivt samfunn etter så store ødeleggelser? Kan mennesket i det hele tatt lære av sine feilgrep?

Zoo Europa er som sagt en dyster roman, men karakterene og humoren gjør den levelig å lese tross alt. Og absolutt verdt det. Kan vi korrigere kursen, så er det absolutt på høy tid nå.
De siste hundre sidene er mer optimistiske, så hold ut.

Link til Litterær salong hos Gert Nygårdshaug som jeg deltok på i 2013
Ellers har jeg mange omtaler fra bøker og lanseringer her hvor man kan surfe seg litt vill.

Anmeldelser og blogginnlegg:
VG- terningkast fem, gnistrende
DN- elendig anmeldelse
NRK- en roman som har full tenning på alle pluggar
Dagbladet- terningkast fem

Blogger:
Skrivehula (John Olav Oldertrøen)
BokBloggBerit
MedBokogPalett

Foto: Forlaget

Gert Nygårdshaug: Zoo Europa, 507 s

Cappelen Damm 2018

Leseksemplar