Quantcast
Channel: Artemisias Verden
Viewing all 1271 articles
Browse latest View live
↧

Gjemsel av Jan-Erik Fjell - sabla bra krim

September 4, 2019, 2:04 pm
$
0
0
Jan- Erik Fjell har gitt ut noen glitrende gode krimromaner og har seilt opp som en av mine store favoritter. At det kommer en ny bok fra den kanten gir alltid spenning i utgangspunktet. Vil han holde den samme gode flyten og koken? De samme gode plottene? Hvordan går det med Anton Brekke og Magnus Torp? Jeg kan betrygge om at Gjemsel absolutt holder mål.



Forlaget om boka:
Norge, 2019. En ung kvinne blir funnet drept. To år tidligere rømte seriemorderen Stig Hellum under en fangetransport. Drapet bærer hans signatur, og Anton Brekke vet to ting med sikkerhet: Stig Hellum har våknet fra dvalen. Og han kommer ikke til å stanse av seg selv.
Texas, 2006. Om få timer skal den dødsdømte fangen Nathan Sudlow henrettes. I 11 år har han tiet. Nå forteller han sin historie til pater Tom Sullivan. Hva er sammenhengen mellom Stig Hellum og Nathan Sudlows rystende beretning?
Anton Brekke får ansvaret for den pågående drapsetterforskningen, og han blir umiddelbart konfrontert med det eneste han egentlig tror på: ondskap.
Kapitlene veksler i tid, mellom nåtid og etterforskningen med Anton Brekke & co og flere tidsspenn som handler om Nathan Sudlow som skal henrettes i Texas i 2006.  Akkurat det som handler om Sudlow tar det tid å finne ut av, men det gjør ingenting for vi vet jo at det har en sammenheng med nåtiden, men ikke hvilken. Og her er det lett å røpe for mye, så jeg skal ikke si annet om det enn at Nathan Sudlow er en type det er lett å få sympati for selv om han har begått drap. Hva som ligger i fortiden blir vi gradvis kjent med. Vi får også bli med Nathan Sudlow på en reise på Hurtigruta til Kirkenes, noe som gjør det ekstra nært og levende. Han får god kontakt med servitør Monica og og det brygger opp til en flørt da han skal lære henne å fotografere når de har litt landtid. På båten er også en brautende ungdomsgjeng på tre menn som også vil ha litt av Monica.
Vi blir også vitne til Nathans historie da han får en samtale med en pater timene før han skal henrettes. Det er første gangen han åpner seg på mange år. Det er dette tidspennet som visualiseres gjennom tilbakeblikk, teknisk sett.

I nåtid sliter Kripos-gjengen med en (flere) en ytterst vanskelig sak, der unge kvinner blir drept. Og hvor har det blitt av Stig Hellum, den rømte erfarne seriemorderen?
Anton Brekke sliter også med trøbbel i tårnet, noe som høres helt forferdelig ut. Han må på sykehuset en tur, men det fører til at Magnus Torp får mer plass. Anton Brekke kan ikke dy seg for å flørte med sykepleier Kaja, men ellers er han litt mer nedpå i denne boka enn tidligere. Humor, sarkasmer hagler, men han er glad i Magnus, og han er i bunn en politimann som er god på samtaler og viser empati noe som gjør han til en god på avhør og hjemmebesøk. Noe ikke kollegaen Hoc er, som er mer brautende, frekk, hard. Han er i teamet til Brekke og Torp i denne saken. En helt annen type som stadig vekk føler seg tilsidesatt av Torp som får det mer enn nok travelt etterhvert.

Her er det biljakter, ja det er litt macho også, heftige skytescener (lett å se for seg som det er en film), mørke skoger og dype tjern, gamle hytter og nedgravde lik.
Det er makabert nok når de er på åstedet og hos patologen (hvordan greier patologer å sette seg å spise lunsj på "kontoret" etter at han vært borti lik? Ja, sånt kan man jo undre seg over under lesingen). Vi får også en tur til Halden, min barndomsby, Festningen, men så er nå ikke Halden mer enn en halvtimes kjøring unna heller da, og de har et moderne fengsel der.
Jeg er enig med dem som har skrevet at man skulle ønske at kapitlene med Nathan og pateren kunne vart lenger, men på den annen siden kan jeg skjønne at det må gis plass til de nye vendingene som kommer før slutten av boka. Det er ikke lett å se hva som kommer og mye blir spart til siste slutt.
Og så er det denne ondskapen da som Brekke er opptatt av. Om man er enig med ham etter boka er slutt, kan man alltids diskutere.
Spennende og godt skrevet som vanlig.
Det er slik at jeg tenkte underveis at det er behagelig å lese denne boka. (Om man kan si behagelig om krim.) Men det er noe med flyten som er så god, det er empatien for karakterene, og det er så lett å følge hele veien.
Kun et par steder registrerte jeg et par smålugg ved litt brå overganger, men det er nesten ikke merkbart.
Godt jobba Jan-Erik Fjell! Ikke la det bli tre år til neste bok.
Terningkast 6.

Andre bloggere:
Bjørnebok, Ann -Christin/My criminal mind, Tine

Trailer på Fjells hjemmeside her

Bøker i serien jeg har lest og blogget om:
Lykkejegeren

Jeg mener jeg har lest Skyggerom også, men ikke blogget om den. Tysteren har jeg tilgode.



Foto: Torstein Gamst

Jan- Erik Fjell: Gjemsel, 448 sider
Capitana forlag 2019
Leseeksemplar

↧
Search

Kagges høstmøte september 2019

September 11, 2019, 9:18 am
$
0
0
Forlagenes høstmøter er alltid spennende og trivelige. Så også i går da Kagge og J.M.Stenersens forlag besøkte Byscenen i Trondheim. Først ute blant forlagene her i byen. Selv om jeg enda ikke er helt frisk etter en lengre øre-nese-hals-luftsveisinfeksjon, synes jeg dette er såpass trivelig å få med seg at jeg trosset formen. (Regner med at jeg ikke er smittsom lenger, ikke så mye nysing og sånt). Tett i det ene øret og kraftig øresus er ikke optimalt, men med det riktige øret mot scenen gikk det veldig fint.  Jeg var sammen med READING-RANDI, som flere år før. Vi synes det er en fin tradisjon og er glad for at vi får delta som bokbloggere.
Kagge har en rikholdig og god katalog også i år, og her kommer noen utvalgte høydepunkter.



Sjefredaktør Tuva Ørbeck Sørheim og Salgssjef 

Bjørn Fredrik Drangsholt leder gjennomgangen av årets katalog


Vi fikk besøk av fem forfattere som snakket om bøkene sine og noen leste litt fra dem.


Kristin Vallas roman har fått en del god kritikk og jeg ble virkelig nysgjerrig på denne historien. Hun snakket om at hun manglet forbilder til den type bøker, som hun ønsket å kle denne historien inn, helt til hun leste Lars Myttings Svøm med dem som drukner.  Det ble forbildet.  Romanen handler om to sønner og en far som blir tatt av et leirskred i Nordland. Faren blir aldri funnet

Mer om boka her





Sigrid Sollund har skrevet en bok om Skikk og bruk i moderne tid. Hvordan er det riktig å oppføre seg i dag i våre digitale tider med SoMe, mye reising, bruk av mobil i det offentlige rom etc. Det er så mye å irritere seg over, og er det greit å svare kanskje på en fest til en venn på facebook? Eller ja, for ikke å komme eller komme for sent. Grensene har flyttet seg, og dette er en praktisk bok for skikk og bruk i den nye tiden. Interessant. Les mer her


Over til høyre:
Oddbjørn By om Memo. Morsom presentasjon om en bok i hukommelseteknikker, for den som vil lære å huske til eksamen, presentasjoner, taler etc, lettere. Vi gjorde et par øvelser, og det handler om visualisering, skaffe seg knagger. Mer her



Lisa Aisato, mest kjent som illustratør har laget en bok om Livet, fra fødsel til alderdom, med støttende tekster til. Hun tegner jo så nydelig, og la frem en rørende presentasjon. Jeg tipper denne boka blir en innertier under mange juletrær når den tiden kommer. Mer her





Avslutningsvis kom Ola Bremnes på scenen og overrasket oss med to nydelige sanger om Hurtigruta og fyrene. Han har skrevet bok om Hurtigruta som har vært så viktig for kystens folk opp gjennom, om folk og steder underveis, historier her og der. Den boka fikk jeg lyst til å lese. Tipper også at det kan bli en slager som gave utover.

Mer om boka her


Ellers i den rikholdige katalogen så bet jeg meg merke i at klima, natur og miljø fortsatt er et hot tema. Noen titler jeg ble spesielt nysgjerrig på er I skogens dype stille ro av Mikkel Soya Bølstad, Den ubeboelige planeten av Daniel Wallace-Wells, Den lille boka om Universet av Maria Hammerstrøm, Bakterier av Jessica Lønn-Stensrud, Eventyrlig evolusjon av Hanna Nyborg Støstad,I tilfelle dommedag av Egil Aslak Hagerup. 
Sistnevnte tenker jeg at kan være en veldig viktig bok, den skal også være humoristisk i tillegg til nyttig, så da er det vel bare å preppe i vei for dager uten strøm og hva nå enn som kan inntreffe av små og store katastrofer man helst ikke liker å tenke på.

Katalogen inneholder masse mer, og fortsatt gis det ut bøker om strikking og kniver, man kan jo lure om det snart ikke er nok. Og så krigen, men der det nok stadig mer å hente.

En bok som bare må nevnes til slutt, er Mimir Kristjanssons utrolige gode bok Mamma er trygda. Den har fått strålende kritikker og det forstår jeg for jeg har lest den selv.
Han skriver om sin mor som fikk kreft da han var ti år og hvordan hun etterhvert ble ufør pga nye kreftformer og flere skadevirkninger. Mimir ønsket å skrive en bok om naverne i velferdsstaten, men kjente ingen som var trygda, tenkte han, helt til han kom på sin mor som han alltid har tenkt på som sykmeldt lærer. Han skildrer mange sider av dette, både å være sønn/pårørende, hvordan det er å være trygdet i et system som stadig blir tøffere for folk, om holdninger til navere som jafser alle under en kam, med mer. 
Det er en knallbra bok, les mer om den her
(min bloggomtale kommer etterhvert)



Med oss hjem fikk vi disse flotte bøkene:)

Les mer om bøkene på kagge.no


↧
↧

Drapet på Entry Island av Peter May. Like fantastisk som Lewis-trilogien

September 12, 2019, 5:08 am
$
0
0

Peter May har skrevet den fantastiske Lewis-trilogien som er blant noe av det beste jeg har lest på noen år. Drapet på Entry Island følger absolutt opp i samme sporet.
Det er klart at det er med en viss forventning og spenning jeg starter på en ny øykrim av denne forfatteren.  Vil den skuffe eller innfri? Og det kan jeg si med det samme; den innfridde så til de grader.



Denne boka er en frittstående kriminalroman fra Madeleine-øyene utenfor Canada, men har en parallellhistorie som befinner seg i fortidens Ytre Hebridene; nærmere bestemt Isle of Lewis, som vi kjenner fra før.
I nåtid drar den søvnløse kriminalbetjenten Sime MacKenzie fra Montreal for å delta i et team som skal etterforske drapet på den velstående forretningsmannen James Cowell. Mye tyder på at hans kone Kirsty er den skyldige. Hun er eneste vitne og hevder at det kom en ukjent svartkledd gjerningsmann med finlandshette som egentlig var ute etter å ta henne, men siden mannen kom i veien ble han knivdrept.
Politiet tror henne ikke, ikke alle i alle fall, hun virker merkelig, har motiv vil det vise seg, folk på øya sier at de skjønner det om hun har tatt livet av den utro mannen sin. Sime er usikker. Fra første øyeblikk føler han at det er noe kjent med henne. Da hun reagerer på hans signetring, føler han det enda sterkere. Hun sier hun har et smykke med det samme symbolet i, det er et slektsvåpen. Hun  skal hente det, men så er det borte. Hm, bare oppspinn? Er dama litt sprø?
Vel, etterforskerne gjør det de skal gjøre, men Sime slites mellom å forholde seg til sin eks som også er i teamet , sin rolle som profesjonell politimann, søvnproblemer og en slags tiltrekning til Kirsty. Han drømmer om henne, underlige drømmer som fører ham tilbake til barndommen og historier som bestemor fortalte.
Vi får vekselvis innblikk i disse historiene, som kommer fra en forfaders dagbøker fra en skotsk fortid på Isle of Lewis. Han kjente en jente som het Kirsty.
Det er en fascinerende og vond historie vi blir vitne til i fortid, basert på en periode på 1800-tallet da veldig mange mennesker ble fordrevet fra Ytre Hebridene. Mange av dem flyktet til Canada og bosatte seg der.
Og hva er forbindelsen til dagens krimgåte og Simes besettelse av Kirsty?
Den som leser får se.

Drapet på Entry Islander vakker, grusom, spennende, interessant, velskrevet og levende skildret. May er utrolig god på karakter- og miljøskildringer og det er så levende at det er som man befinner seg midt i historien. Jeg likte å være på Lewis igjen, men også og bli kjent med Madeleine-øyene, som jeg ikke visste noen ting om fra før. Denne boka må du ikke pløye gjennom i full fart. Nyt språket og stemningen. Fortidspartiene bærer heller ikke preg av å være en krim, det er som en egen roman i romanen, men de har en forbindelse som avdekkes til slutt.
Anbefales sterkt!

Boka har jeg lest som en av ti heldige utvalgte i forlagets Prøveles-prosjekt.

Andre bøker av Peter May som jeg har blogget om:



Peter May: Drapet på Entry Island, 428 s
Goliat forlag 2019
Leseeksemplar


↧

Mamma er trygda av Mimir Kristjansson

September 12, 2019, 8:13 am
$
0
0
Journalist, forfatter, politiker, far, kjæreste og sønn Mimir Kristjansson er en produktiv forfatter som nå er ute med en bok om trygd, med utgangspunkt i sin egen mor. Mamma er trygda har fått supre kritikker, og det er jeg helt enig i. Dette er en varm, personlig, tankevekkende bok som berørte meg og bør berøre mange.


Det er noen dager siden jeg leste boka og den har surret i hodet mitt, hva skal jeg skrive om denne liksom.  Det er ikke så lett å si noe om den i korte drag.  Forlaget skriver dette om boka:

Vi snakker om de trygda hele tida. Hver uke på statskanalen sitter et begeistret publikum og roper «Stay trygda!» i kor. De har til og med fått sitt eget verb. Å nave, jeg naver, han navet, hun har navet.
 318.244 mennesker hever uføretrygd i Norge. En av dem er Marit Wilhelmsen. Hun er et trygdebeist, en udetonert bombe under velferdsstaten, en trussel mot alt det vi har kjært. I denne boka forteller sønnen, den profilerte forfatteren, politikeren og samfunnsdebattanten Mimir Kristjansson, den rørende historien om sin mor. Det er en fortelling om tiår med en alvorlig kreftsyk mamma, om drømmer som brast, en familie som går i oppløsning, om å foreta en klassereise bratt nedover. Det er en fortelling om å leve med en mor som har så store smerter at tenåringssønnen ikke ser noen annen mulighet enn å kjøpe hasj til henne i skolegården. 
Varmt, inderlig og ofte humoristisk – samtidig med den hardtslående politiske retorikken som kjennetegner forfatteren – gir Mamma er trygda både en rystende familiehistorie og en innsideskildring av en samfunnsgruppe som ofte omtales, men som sjelden kommer til orde selv. 

Mimir er bare ti år da mora får kreft. Hun er lærer og elsker å jobbe. Men kreften ødelegger henne, behandlingen ødelegger henne. Hun får flere typer kreft og en drøss med bivirkninger og stråleskader og må ta flere medisiner.  Hun endrer personlighet, og faren greier ikke å leve sammen med henne lenger, reiser tilbake til Island, og unge Mimir og hun blir alene. Han får veldig mye ansvar for henne, noe som  berører meg sterkt. Uten tvil blir det for mye for ham til tider. Når han blir voksen reiser han bort fra byen, men foretar pliktbesøk til Stavanger med jevne mellomrom.
Boka skildrer hvordan det kan være å være pårørende med alt det medfører på en ærlig og brutal måte. Det skildrer også hvordan det er å være et menneske som blir avhengig av trygd, helsevesen og medisiner, av andre, - fornedrelsen, smertene, systemet. 
Marit er et herlig menneske, (ja, jeg er enig med faren til Mimir om det, slik hun skildres) men har også sine krevende sider, i alle fall for de nærmeste. Mimir viser frem flere sider av et helt menneske og han har helt sikkert fått lov til det. 
Dette er også en bok som bør innvie til debatt om velferdsstatens trygdevesen NAV, hvordan systemet fungerer for de syke og holdninger som NAVere blir tildelt. NAV har blitt et tunggrodd system og Navere har blitt et negativt begrep. Fokus er flyttet fra at NAV skal være et tilbud, et sikkerhetsnett for de som trenger det, til at folk som "går på NAV" er potensielle misbrukere av systemet. Problemstillinger rundt dette tas opp i boka, med utgangspunkt i mamman og de hun vanker sammen med. Man mister jo etterhvert nettverket man hadde som arbeidstaker, men noen finner likesinnede som også er trygdede.
Å være en trygdet er også en heltidsjobb, mener Mimir. Man har jo selvsagt ikke den samme energien og funksjonsnivået som en som er frisk, det sier jo seg selv. At det "å gjøre ingenting" kan medføre mye negativt stress tenker folk flest kanskje ikke særlig over. Dagene går til å holde styr på medisiner, legebesøk, Nav-møter, regninger som blir uoverkommelige etc etc.

" Man skulle kanskje tro at det var avslappende å være uføretrygda. Et liv i sofaen med en halvspist hamburger på magen, slik Frp ser for seg unge på Nav, det virker vel behagelig? Men så enkelt er det nok ikke.
  Akkurat som mange forteller at det er en fulltidsjobb å være arbeidsløs, der det å være uføretrygda ofte et liv fullt av stress. ... Maria Kjos Fonn: 
" Kronisk sykdom har ikke åttetimers arbeidsdag, ferier og tariffavtale. Det er ingen jobb med anstendige arbeidsvilkår som kan sammenlignes med belastningen det er å leve i årevis med sykdom. Bedring skjer stort sett ikke i en rett linje, men med bølger, knuter og U-svinger"" (s.s.72)

Det er veldig mye annet jeg kunne sitert, men jeg anbefaler alle å lese denne boka istedet. Et viktig bidrag i debatten om velferdstaten, men også viktig om det å være kronisk syk og om å være pårørende. Man skal ikke måtte skamme seg over å få hjelp fra NAV. Det er der fordi man trenger det. Et sikkerhetsnett. 

Anbefales på det sterkeste!

Tidligere bøker fra Mimir K som jeg har lest og blogget om:
Frihet, likhet, Island

Mimir Kristjansson: Mamma er trygda, 189 s
Kagge forlag 2019
Leseeksemplar




↧

Diktsirkel september -19: Formens mestere

September 16, 2019, 9:14 am
$
0
0
Nå er det tid for å finne frem diktsamling til ny runde i lesesirkelen. Jeg har vært på biblioteket og lånt med meg noen hjem. Jeg har også noen i hylla. Vi skal lese en bok av en som er mester på form. Og form, hva er det? Det kan være så mye. Strenge, klassiske former som sonetter, eller rim og rytme. Vår egen Inger Hagerup er da en mester på rim og rytme, feks. Det kan være oder, haiku eller noe annet. Her kan man lete blant våre egne kjære poeter. utenlandske prisbelønnete, klassikere og modernister.


Blant disse har jeg begynt på  Rainer Maria Riilke s Sonettane til Orfeus (født i Praha,  den gang Østerrike-Ungarn), en meget berømt poet, som jeg ikke har lest noe av. Akkurat denne samlingen stanger imot, ordene forsvinner i tåkeheimen selv om jeg ser at det er vakkert, om natur, men det fester seg ikke. Tenker da at det er bedre at jeg prøver noe annet.  Så da blir det kanskje argentinske Jorge Luis Borges? Kjent for sine romaner, men diktene kan jo også være bra. Chilenske
Pablo Neruda er også meget berømt i den spansktalende verden, og hvem har vel ikke fått med seg det hvis man så den italienske filmen Postmannen, en gang..

Hva har du funnet frem hvis du har begynt å lete?
Ellers er det enda god tid.

Mer om diktsirkelen her.

Lykke til!
↧
↧

Flotte noveller av Dorthe Nors: Kantslag og Kart over Canada

September 16, 2019, 11:00 pm
$
0
0
I forrige uke fikk jeg tilsendt novellesamlingen Kart over Canada fra medbloggeren Beathe. Jeg har ikke lest noe av Dorthe Nors, men hørt mye bra om hennes forfatterskap. I går kastet jeg meg over de nye novellene. Jeg måtte bare lese videre, men tok meg gode pauser gjennom dagen. Den gode samlingen fristet meg til å finne fram Kantslag, en annen novellesamling av Nors, som har stått i hylla siden 2015. Den måtte jeg jo bare lese, og så passet den godt inn i Heddas hylleboksirkel for august, som jeg henger etter med. Men nå er også den lest, så da er jeg ajour.

                                         



















Forlaget om Kantslag av Dorthe Nors, 92 s:
Kantslag består av femten uforglemmelige små noveller av den typen man leser og nyter og leser igjen, for så å anbefale til alle man kjenner. De er korte, kontante og hardtslående. Hun har et mesterlig blikk for hverdagslivets drama og mennesker som lever på kanten av samfunnet. Kantslag ble Dorthe Nors internasjonale gjennombrudd. En sort perle av en bok.

Novellene er lett å komme inn i, lett på foten å lese, men de er underfundige så man får noe å tenke på. Flere måtte jeg lese to ganger for ikke å gå glipp av noe. De er som små glimt, skisser av mellommenneskelige møter. Noen ganger er det en person det dreier seg om. Hovedpersonen er i Danmark eller i USA. De er gode presise skildringer av miljø og karakterer.
Noen noveller berører eller treffer mer enn andre, slik er det vel bare, men ingen er uinteressante.
Jeg liker stilen hennes det lett absurde, de merkelige menneskene hun skriver om (ikke alle er det, men mange), det litt urovekkende, det kjærlige, det ensomme, - ja, alt det som mennesket er.

Merete Røsvik har anmeldt. Jeg er enig i at de to novellene hun trekker frem, Kantslag og Buddhisten er veldig gode.

Cappelen Damm 2015
Leseeks

Forlaget om Kart over Canada, 128 s:
Dorthe Nors skriver fortettede noveller som slår opp dørene til store rom. Samtidig er hun aldri redd for å la sin sans for humor slippe til.
I Kart over Canada treffer vi mennesker som møtes, men som likevel ikke når frem til hverandre. Vi møter dem i Norge, i Los Angeles og i København, men aldri helt hjemme.
En ektemann taper alle kamper, og det er ikke første gang han har kjørt ut i skogen. En kvinnelig forfatter losjerer i påfallende nærhet til sin tidligere elskers mor. En mann må konstatere at det har skjedd en slags dobbeltbooking, han skal ikke i seng med Anja, men være med i hennes tantes bursdagsfeiring.
Kart over Canada utforsker kjærlighet, vold, omsorg og ensomhet, og som alltid hos Dorthe Nors treffes vi av hennes humor akkurat når det er i ferd med å bli bekmørkt. Samlingen er full av originale motiver, samtidig som det er klassisk novellekunst på sitt aller beste.
Jeg kan si det samme om Kart over Canada som med Kantslag, men jeg synes at Kart over Canada var enda bedre. Jeg leste også denne samlingen først og ble veldig begeistret.
Jeg har prøvd meg på et par novellesamlinger de siste månedene, men ikke fått tak på dem. Har tenkt at det ikke har vært tiden for noveller. Det går jo i bølger. Men det handler nok mest om hva som treffer, og disse traff virkelig.
Istedet for å skrive en lang omtale, tar jeg lettvintveien og sender dere til Beathes grundige innlegg her
Jeg er veldig enig med Beathe angående novellen Langs små asfalterte stier, om enslige Einar som har fått kreft og Alice som den "gode hjelper" som ringer rundt til hele omgangskretsen for å formidle nyheter hver gang hun har besøkt Einar eller har hørt noe om ham. På et tidspunkt får hun ikke lov av søsteren hans å komme, men hun oppdaterer seg og later som om hun selv er den som ofrer seg og er hans fortrolige og den som han er avhengig av. En veldig god novelle, men virkelig ubehagelig om hva enkelte gjør for å fremheve seg selv som godheten selv.
Og så har vi Hygge, om hun som hygget seg ihjel. Novellen er publisert i et amerikansk tidsskrift. Samt mange flere, vanskelig å plukke ut noen, men jeg likte også Fryseboksen (vondt om mobbing, og gleden ved å ta igjen) , I et jakttårn (minner litt om Schreiners Beistet), Kaprifolium , Festplassen (sårt erkjennende om et kjærlighetsforhold) , Pershing Square (fint skildring fra L.A. om intelligente kvinner og menns forhold til/syn på dem)
Anbefales på det sterkeste!

Gyldendal 2019
Fått av Beathe, signert av forfatteren



↧

Forfatterne kommer med Gyldendal september -19

September 17, 2019, 1:19 pm
$
0
0
I kveld har Randi og meg, samt en drøss med bokhandlere og bibliotekarer møtt en rekke forfattere på Byscenen i Trondheim. I år ble katalogpresentasjonen gjort til et minimum, men desto mer tid ble brukt på samtaler med de flotte forfatterene. Jeg tok en del bilder lar noen av dem presentere nyheter og bøker jeg kan tenke meg å lese.


Forfatterne kommer er Gyldendals konsept for å møte bokhandlere bibliotekarer og noen få bokbloggere uti det ganske land når bokhøsten er i gang. I år var det Hilde Sandvik som ledet showet og samtalte med forfatterne.




Forlagssjefen startet med en kort presentasjon av utvalgte bøker fra katalogen. Mitt utvalg er enda knappere. Omgitt av dårlige sjefer, er en bok jeg har bitt meg merke i og kan tenke meg å lese. Forfatteren har gitt ut  populære bøker om personlighetstyper og psykopater.


Det gis ut bøker om alt mulig. Jeg synes denne var morsom. Hvem husker vel ikke utedoene fra hytter i gamle dager eller fra besteforeldrenes gamle hus. I alle fall vi som har levd en stund. Jeg savner dem ikke. På DNT sine hytter i fjellheimen kan man fortsatt få utedo.



Disse to er i siget som aldri før. Jeg har den første boka; Bra godt. Kanskje jeg skal skaffe meg denne også? Ikke at jeg tror jeg finner så mye nytt tarm-stoff, men kanskje kan jeg la meg inspirere av nye oppskrifter?



Dette er en psykologisk thriller som har fått mye godord både fra bloggere og anmeldere. Merker meg den.


Har enda ikke lest noe av David Lagerkranz sin Milleniumserie, men det kan absolutt hende jeg tar opp den tråden en dag.


Anne Holt er en produktiv dame. I år ute med nok en krim med Selma i hovedrollen. Jeg er litt bakpå med Anne Holt-krim, men kanskje jeg skal ta meg på tak med å lese denne. Denne boka var også med i bokposen.



Noen videoklipp fikk vi også. Her er Silje Bleken-Flemmen som leser fra kritikerroste Velkommen til dyrehagen.


Hurra! Nå kommer forfatterne. Først ute er Arne Svingen som snakker om barne- og ungdomsbøkene sine, om de skumle og de spennende. At voksne må tørre å kjøpe også de skumle bøkene hans, som ungene ellers leser i hopetall på biblioteket.



Ingar Sletten Kolloen er en kjent biograf, men skriver også andre bøker.  Nå straks ute med en bok om krigen, Under krigen, hvor menneskene er i fokus, og da spesielt mange sterk kvinner. Det kommer stadig nye bøker om krigen, med nye vinklinger, nye funn, men ikke så mange som har hatt mye fokus på kvinner som gjorde en stor innsats.



Ved et snedig sammentreff så fant Kolloen og Vibeke Klemetsen at de hadde noe felles via Vibekes familie bakover og det måtte de snakke om, som en overgang til hennes nye bok om Sunn pasta. Klemetsen har italienske aner og Santifamilien har bodd/bor i Trondheim.



Noen deilige snutter fra hennes bok. Hun bruker mer fisk og skalldyr, grønnsaker og sunnere sauser for å gjøre pastaen sunnere og grønnere.


Dette er rødbete"pasta", laget med spiralizer. Nam. Chevren kan jeg greie meg uten, men jeg skal vel finne noe annet attåt.



Så er det vikingetid. To vikinge-forfattere med forskjellig stil og vinkling. Jeg har lyst til å lese begge, men er mer tiltrukket mot Bull-Hansens serie.  Etter Beforeignersså er lysten til å lese mer om vikingetiden forsterket.



Mer krim. Emelie Schepp har jeg hørt en del bra om, men jeg har enda ikke lest noe av henne og det skal jeg sannelig gjøre. Dette fristet. Hun er ute med sin femte bok om aktor Jana Berzelius som også har en mørkere side. Det handler om barnesoldater. Hun sier at mange barn forsvinner i Sverige, om ikke alle til å bli barnesoldater, men mange andre grunner, men også det.
Hun ga ut sin første bok; Merket for livet, som selvpublisert, etter å ha fått avslag fra alle de store krim-forlagene. Hun solgte boka si overalt, og lyktes med å selge 40 000 på egenhånd. Da ble hun plukket opp... Nå har hun solgt 11,5 millioner.
Imponerende.





Sist ute er den selveste Kjartan Fløgstad. Her leser han fra Due og drone som har fått gode kritikker.
Den virker litt morsom.



Vi fikk en godbitpose også denne gang. Det er så fine omslag på Rachel Cusk sine bøker.  Omriss har jeg lest. Jeg har ikke skrevet eget blogginnlegg om boka, men noen ord i en oppsummering her. Jeg likte boka godt og har de to neste i trilogien liggende.

Av andre nye bøker fra Gyldendal, så kan jeg anbefale Kart over Canada av Dorthe Nors, en novellesamling jeg har blogget om her . Velger å gjøre det selv om den ikke ble nevnt under møtet.
Menneskehunger av Jørgen Brekke vil jeg også fremheve blant høstens bøker.

Du kan finne mer om høstens bøker på Gyldendals hjemmeside her.

Her er innlegg fra tidligere år med Forfatterne kommer:
2018, 2017, 2016, 2015

Ha en fin lesehøst.:)



↧

De uskyldige av Kristine T. G. Hardeberg. En interessant og gripende roman

September 18, 2019, 2:49 pm
$
0
0
Jeg er litt svak for bøker med handling fra Italia. Jeg har etterhvert lest ganske mange, og alle er nok ikke like bra. Spent var jeg da jeg gikk igang med denne. Enda en norsk kvinne som reiser til Italia for å lete etter noe? At romanen har handling fra Firenze gjorde det ekstra spennende. Der var jeg en uke i 2013. Jeg har også vært utenfor barnehjemmet som nå er et institutt -Innocenti-instituttet- som har en sentral plass i boka. Da var det stengt pga restaurering, ellers hadde jeg tatt meg en tur inn.


Forlaget om boka:
"Vi er heldige, sa han, og stirret ut i luften, – som kan bo akkurat her! Som kan gå på disse brosteinene som er tråkket flate og glatte gjennom hundrevis av år, av mennesker med evigheten som mål og hele verden som perspektiv."

Sandra leter etter faren sin, en jakt som fører henne fra en liten bygd på Vestlandet til Firenze i Italia, byen som er hennes eneste spor. Men, søket etter faren skal vise seg å avsløre sjokkerende hemmeligheter om begge foreldrene. Under buegangene i Europas aller første barnehjem opplever Sandra hvordan historie og nåtid henger sammen, hvor sterkt båndet mellom mor og barn kan være. 

For parallelt med Sandras historie følger vi også Teresa, en oppvakt jente i frigjøringskrigens Italia, en tid da muligheter og begrensninger går hånd i hånd. Mest av alt ønsker hun seg utdannelse, men følgene vil bli skjebnesvangre for henne – og for Sandra. Er det mulig å stole på et annet menneske? 

De uskyldige handler om livsvalg og tilhørighet, om mysterier og håp. 
Bli med inn i inn i de trange gatene i en av de viktigste italienske renessansebyene i denne gripende slektsromanen som portretterer både skjørheten og styrken i det å være en familie.


Jeg likte denne romanen godt. Den bygger seg sakte opp og vi blir kjent med historien til Sandra (nåtid 1995) , hennes vanskelige forhold til sin mor, og Teresa (i fortid- 1857--) fra hun er ung pike til hun blir godt voksen.
Til å begynne med ble jeg mest interessert i Sandra, men etterhvert tar Teresas historie mer og mer over. Teresa er en av få jenter som får gå på skole i Firenze på slutten av 1800-tallet. Hennes far har trumpet det igjennom, selv om moren ikke skjønner vitsen. Jenter skal jo bli gift og stelle hjemme. Faren ser at datteren har gode evner og vil at hun skal få muligheten til å bruke dem og få seg en utdannelse. Det er en ny tid i emning.
Teresa begynner senere på klosterskolen enn mange andre, hun få det vanskelig fordi hun blir litt utenfor, men hun gjennomfører og forsetter med privatundervisning etter dette. Læreren er ung og det oppstår følelser. Det ligger også an til krig i nord-Italia og det er mye spenning i luften. Uten å røpe for mye, håper jeg, får vi også et innblikk i barnehjemmet Innocenti, et kjent og gammelt barnehjem, som hadde en ordning med at de som ikke kunne ta vare på barna sine puttet dem innenfor et barnevindu slik at de små kunne bli tatt vare på. Noen ble adoptert bort, noen ble hentet igjen når mødrene fikk muligheten til det, noen ble satt bort til ammer- som det var en del av. Vi får også et innblikk i den profesjonelle amme-ordningen.

"Handlingen i romanen dreier seg rundt Europas eldste barnehjem, Ospedale degli Innocenti i Firenze, hvor uønskede spedbarn har blitt levert inn anonymt siden 1400-tallet. "(sakset fra litteraturhuset i Trondheim sin side, ifb med at forfatteren kommer hit i oktober. Det må jeg få med meg)

De uskyldige er en gripende, velskrevet og interresant roman. Jeg ble tidvis svært berørt, og anbefaler  sterkt denne boka. Det er en lavmælt roman uten de store faktene språklig sett, men det skjer veldig mye på det indre og ytre planet til hovedpersonene. Jeg er glad for at jeg leste denne.

Forfatteren f. 1971, er debutant, oppvokst både i Trøndelag og Oslo, og har hatt lengre og kortere opphold flere steder i utlandet. Hun jobber som fotograf og formidler, er nå bosatt på Gjøvik sammen med mann og barn.

Lillasjel har også blogget om boka. Det har også Tine


Kristine T.G. Hardeberg: De uskyldige, 410 s
Liv forlag 2019
Leseksemplar

↧
Search

DIKT av Jorge Luis Borges - Diktsirkelen september -19

September 19, 2019, 7:32 am
$
0
0
Kategori: Formens mestere.
Viser til innlegget her som utdyper mer hva som kan ligge under denne kategorien.
Jeg valgte å lese dikt av den berømte argentinske forfatteren og dikteren Jorge Luis Borges. (1889-1986).
Solum forlag ga ut en gjendikting av utvalgte dikt fra flere av hans samlinger i 1988. Boka fant jeg på biblioteket. Diktene er gjendiktet av Lasse Midttun, som også har skrevet et etterord.



Borges var opptatt av så mye gjennom livet. Han var fra Buenos Aires, og har skrevet mye fra byen, om byen. Å lese diktene om Buenos Aires var som å være der igjen. Jeg var der i 16 dager i 2013 og beveget meg mye til fots, med metro og buss. Jeg var også i Palermo og utenfor hjemmet til Borges, som ikke var åpent for publikum da jeg var der, dessverre.


Dette er den første siden med innholdsfortegnelse. Tar den med for å vise at han skriver om så mangt.  Etterhvert så skriver han også en del om det norrøne, angelsaksiske  og germanske, om Snorre, om de irske øyene, og om de greske mytene. Hvorfor han ble så fascinert av det, vet ikke gjendikteren. Han mener kanskje det bare handler om at Borges var en vitebegjærlig mann som stadig utvidet sin horisont og det norrøne og germanske måtte fortone seg som noe helt annerledes og eksotisk for ham som var sør-amerikaner.

Borges var også opptatt av det som skjedde i Latin-Ameriak, sitt eget land selvsagt, men også de andre. Latin-Amerika har opplevd mange kriger og blodige regimer, mye opprør som han selvsagt må ha blitt preget av.

Borges ble også stadig mer svaksynt, sågar blind etterhvert. Faren hans hadde et bibliotek som var det kjæreste stedet til Borges, sågar til sin død.

Borges debuterte i 1923, 24 år gammel, og rakk å bli en av de mest spennende og kjente forfattere som Latin-Amerika har fostret. Han spenner vidt i temaer, men også fra det hverdagslige til det metafysiske. Gatene i Buenos Aires sluttet aldri å fascinere ham. 
Han er regnet for å være en av grunnleggerne av den litterære retningen magisk realisme, sammen med Gabriel Garcia Marquez. Han er mest kjent for sine noveller i Norge. 



Det jeg opplevde da jeg leste var at jeg stadig vekk gled vekk når jeg leste om Buenos Aires. Jeg var der, jeg drømte meg bort, jeg vil dit igjen. Det ble så levende med ett.

I diktet over skrev han om Recoleta, den berømte kirkegården der blant annet Eva Peron ligger. Jeg var der og graven hennes besøkes stadig av nye mennesker hvor mange legger ned blomster. Kirkegården er stor, magisk, spesiell og vakker.

Her er et blogginnlegg jeg laget fra Palermo i Buenos Aires der jeg er i gata der Borges bodde.
Og her et innlegg hvor jeg er  i Recoleta.

Jeg synes det var fint å lese diktene til Borges, og se utviklingen gjennom så mange år. Han eksperimenterte med form og skrev senere i livet (fra 60-årsalderen) mer prosadikt. Han mente at det å skrive lange romaner var å sløse med ord og med tid.
Formen på diktene var ikke spesielt tydelige som mange av de klassiske retningene, men det får så være. Han var uansett opptatt av form, ifølge gjendikter Midttun.
Det var godt å endelig få lest noe av ham. Jeg tror jeg har innbilt meg at han skulle være tung, men jeg synes ikke diktene var tunge å lese, tvert imot. Men det er kanskje en fordel om man har noe greie på latin-amerikansk historie eller er interessert i den.

Jeg vil avslutte med en fin strofe fra et dikt, hvilket finner jeg ikke igjen:

For slik andre skriver vers
skapte min bestefar en drøm.

Legg gjerne inn link under her i kommentarfeltet hvis du har blogget om en diktsamling denne runden, eller her

Mer om Jorge Luis Borge her og enda mer her


↧
↧

Cappelen Damm høstmøte september 2019

September 20, 2019, 6:57 am
$
0
0
Bokhøsten er i full gang. Cappelen Damm er tredje forlaget som har gjestet Trondheim i høst med sin presentasjon av nyheter.  ( blant dem jeg har vært på) Stedet var som sist Scandic Nidelven, kjent for deilig mat, noe vi også fikk erfare med en herlig buffet. Mange bokhandlere og bibliotekarer kommer rett fra jobb og er sultne. Det var også Randi og jeg.
Cappelen Damm er Norges største forlag og det å plukke ut noe fra denne rikholdige katalogen kan ikke være enkelt. Her er noen smakebiter:






Mens Erlend Loe og Tore Renberg er på Kapittel-festival i Stavanger, må vi nøye oss med bilder og filmsnutt her.  Erlend Loe er ute med Helvete, et skilsmissedrama visstnok, som har høstet både lovord og det motsatte. Den skal jeg lese etterhvert.


Tore Renberg er også ute med ny roman; Ingen tid å miste. Visstnok litt annerledes enn det han har skrevet før.













Renberg skal på turne utover høsten. Han kommer også til Trondheim, men da er jeg dessverre bortreist. Ikke dessverre at jeg er bortreist, men dessverre at Tore Renberg kommer når jeg er borte.









Gert Nygårdshaug skriver igjen om miljø-klima-naturvern. Regnmakeren har andre hovedpersoner, de/den samme som i Klokkemakeren, enn i Minoserien. Mulig jeg leser denne også, selv om jeg to igjen i Mino-serien.



En reiseskildring fra Roy Jacobsen og kona, det virker interessant.



Hans Olav Lahlum er produktiv og morsom. I år ute med en ny krim, ikke i samme serie som tidligere, men med andre personer. Han kommer også med en biografi om AP-toppen Reiulf Steen som kan interessere mange, særlig oss over femti, sa de. Jeg håper den når ut også til yngre politisk interesserte mennesker.





Cappelen Damm er ute med en ny serie om eksistensialismen. Gamle klassikere som de har tørket støv av og som forhåpentligvis kan glede nye lesere.



Bok for besteforeldre og barnebarn, skrevet av Paul Mc Cartney. Hm , interessant.  Som forholdsvis nybakt bestemor er dette veldig aktuelt.



Torkil Damhaug er ute med en ny krim. Jeg har lest alle krimbøkene hans, og kan skrive under på at dette er noe av det ypperste vi har av litterær krim i Norge. Damhaug er psykiater og bruker sin erfaring og innsikt i sine bøker.



I år utspiller handlingen seg i Budapest og vi møter en tidligere karakter; Marlen Glenne som er legestudent der.  På forlagets side står det at det er en intens psykologisk thriller. Gleder meg veldig til å lese boka, som vi var så heldige å få med oss hjem.
Damhaug har vunnet Riverton-prisen to ganger.
Rakk ikke å hilse på ham da han var her, siden jeg var treg med å komme meg ut av lokalet. Plutselig var alle gått.



Cappelen Damm har mange gode krim. og spenningsforfattere i stallen sin.  Gard Sveen er en av dem, som jeg enda ikke har lest. Men snart.. Han har også fått Rivertonprisen.


Bildene gikk så fort unna i denne traileren. Det er fra Eystein Hanssens nye bok om Elli. Han er også enda ulest for meg, men jeg har lenge hatt bøkene hans på "tapetet".



Monika Yndestad har skrevet en valgaktuell krim denne gangen. Jeg har lest de forrige bøkene hennes, og leser nok også denne.  Bra med kvinner som skriver krim blant mannsdominansen.


Enda en kvinne selv om navnet er Robert. Alle vet vel uansett etterhvert at dette er er Rowling som skrev Harry Potter.  Visstnok typisk engelsk krim, som jeg heller enda ikke har lest, men har på "tapetet".



Akkurat denne boka har jeg bitt meg merke i, og har lyst til  å lese. Den tar utgangspunkt i Den store Gatsby-romanen.



Jeg opplevde Cara Hunter på Krimfestivalen i vår og ble nysgjerrig på henne. Skal visst være mørk krim, skummel krim. Må prøve--



Islandske Arnaldur har også vært en av mine favoritter, men så stoppet det opp på et tidspunkt. Kanskje på tide med en ny?



Cappelen Damm har kjøpt opp en del forlag, blant annet Bazar og Font. Ikke rart de har blitt kjempestore. Bazar har en bok om Depresjon, årsaker og hvorfor det har økt,  ute, som er oversatt og har blitt en bestselger der den kommer fra. Interessant.  Blurbet av Hillary Clinton og Elton John, ifølge Knut Gørvell folk som har grunn til å være deprimerte.



Fra Font fra forfattere av Den forbudte elven. Nominert til Booker-prisen.



Så noe meget interessant, en biografi om Axel Jensen er på trappene, nå inne til siste korrektur.



Torgrim Eggen var tilstede og snakket om prosessen, boka og Axel Jensen.
Ikke lett å biografere denne mannen visstnok.


Gleder meg virkelig til å lese denne. Axel Jensen har fascinert meg sammen med Hydra, Marianne og Leonard Cohen. Jeg har også hørt en radiodokumentar med intervjuer av Axel Jensen der han blant annet fortalte om LSD-terapien han tok i England på 60-tallet.  Regner med at det står en del om dette i boka også.



Gripende historie ut fra det Marthe Spurkland fortalte oss i en videosnutt. Faren fikk kreft og hadde kort levetid igjen. Endelig gadd hun å høre på historien hans, før det ble for sent.



Dette er boka forlaget regner med vil bli en bestselger til jul.



Det tenker de også om denne boka, skrevet av mor, far, datter Tunberg. Etter at jeg leste en meget kritisk omtale av denne boka i går, skrevet av en psykiater på Nettavisen, ble jeg så nysgjerrig at jeg tenker jeg må lese boka selv.



Mange vil nok være kritisk  til denne boka og forfatteren også, skjønt de fleste gir nok f.. Jeg synes sjamanisme er interessant, men jeg tviler på om Durek har så mye å tilføye, men hvem vet. Regner med at dette er en slags newage-sjamanistisk selvutviklingsbok av grunnleggende karakter, men vi får se. Det kan godt hende jeg finner på å lese den.



Fotball interesserer meg nada, men jeg tar den med likevel, siden forfatter Atle Nielsen også var tilstede. Ifølge forlaget kan andre enn fotballentusiaster ha like så stor glede av denne boka som Zlatan-boka. Det er visst en slags Askeladden-fortelling. (Var Solskjær som Askeladden? Der ser du så mye peiling jeg har på fotball)




Ivrige gjester følger med i katalogen mens Nielsen og Gørvell snakker seg varme om Solskjær og fotball.


Barn- og ungdoms-bøker har forlaget også mye av. Ny utgave av en Mummibok. Den ser fin ut.



Dikt for ungdom.



Svensken er ute med en spenningsbok, som også er litt feel-good. Denne var med i posen, og skal leses på tur.



Debutant som virker spennende. Over veien av Petter Brevik.



Samt denne, Ida tar ansvar av Kjersti Halvorsen.  En skarp, morsom og mørk roman om terror og humanisme. 




Sakprosa, om hvordan lykkes med planter. Feilen folk ofte gjør, er å kjøpe for krevende planter. Begynn med sukkulenter og mer lettstelte planter, sier forfatteren. Enig.


Bare en interessant bok.



Og denne, har jeg liggende, skal leses snart. Men denne er visst litt mørk, så da var det noe med timingen da..



Kataloger i fleng, Boktipspose med bøker. Fine bøker.  Høsten er reddet.


Tidligere innlegg fra høstmøter:




↧

Fornemmelsen for slutten av Julian Barnes (1001-books Elidas lesesirkel)

September 22, 2019, 6:48 am
$
0
0
1001-boka i Elidas lesesirkel i august var i kategori Mannlig forfatter. Jeg har valgt Julian Barnes, fordi jeg hadde ei bok av ham i hylla, kjøpt på Mammutsalg for et par-tre år siden. Så vidt jeg husker fikk boka mye bra kritikk når den kom. Den vant også Man Booker-prisen i 2011. Likte jeg boka? Ja.


Til å begynne med kan dette virke som en av flere romaner om unge menn som er venner fra barndom eller ungdomsårene, går på skole, studerer sammen og lever det glade ungdomslivet med alt det nye som skjer. Med filosoferinger og betraktninger om fremtiden, jenter- ikke minst- festing, skolen, utseende etc.
De fire guttene i denne romanen er alle opptatt av sex og bøker. De vokser opp sammen på en jentefri kostskole.
Tony Webster, fortelleren, ser tilbake på disse årene som pensjonist.
De er i utgangspunktet tre venner, helt til de blir kjent med en ny gutt; Adrian Finn. Adrian er smartere og penere enn dem. Han er dyp og setter ofte lærerne på plass med sine vanskelige spørsmål og filosofiske betraktninger.
Adrian har et større alvor enn dem, han har også større ambisjoner, både for livet og studiene.

Tony har hatt det greit i livet. Han har ikke stilt så store krav, aldri tatt store sjanser. Han er en slags "medelsvenson" og har vært fornøyd med det. Han har vært gift, hatt en grei skilsmisse og hatt en grei jobb. Han har en datter og innimellom kontakt med eks-kona Margaret.
Han har ikke villet skade noen, men får etterhvert et sjokk da han får et brev fra advokaten etter at mor til gammelkjæresten Veronika fra ungdomstiden dør.
Det fører til at han prøver å få kontakt med Veronika etter 40 år. Veronika er fortsatt sur og forbannet på ham, hvorfor tar det ganske lang tid før Tony greier å forstå.
Men hun gjør det jo ikke så lett for ham heller, i grunn.

Fornemmelser for slutten er en spennende roman hvor ting blir avslørt helt til slutt. Den handler om hvordan minner kan spille oss puss, hvordan minner kan endre seg med årene, om hva ting vi kaster ut av oss i unge år kan får langsiktige konsekvenser. Det handler om å se ting fra forskjellige sider, om hvordan vi oppfatter ting kan være svært forskjellige. Det handler om litteratur, relasjoner, dypsindig filosofi, om livet, døden, selvmord med mer. Den handler om ansvar og stor uro.
Romanen er skrevet i en lett humoristisk tone med en mer alvorlig underklang, og den gir ting til ettertanke.

Bra bok, som var verdt å lese.

mer om Elidas lesesirkel her   og her spesielt for august-kategorien


Julian Barnes: Fornemmelse for slutten, 186 s
Cappelen Damm 2012
Kjøpt



↧

Aldri tilgi av Trude Teige. Aktuell krim som fyker avgårde

September 28, 2019, 3:35 pm
$
0
0
Trude Teige er en dreven forfatter og journalist. Hun er ute med sin sjette kriminalroman om journalist og trebarnsmor Kajsa Koren. Kajsa har hatt kreft og sliter med fatigue. Hun er gift med politimann Karsten og hun har en tendens til å gå ham litt i næringen. Kan hun holde seg borte i denne boka som handler om #MeToo, drap, gamle synder og politikk?


Den nye justisministeren Roar Brekk er eplekjekk, ganske kynisk, sjarmerende og fremadstormende. Han har takket nei til statsrådposter tidligere, men denne gangen følte han seg trygg nok til å si ja.
Roar Brekk har noen svin på skogen, men tror han har ryddet bort det som kan hindre ham i karrieren. Han vet utmerket godt at media begynner å grave etter dritt så snart noen kommer høyt i posisjonene. Det han ikke har regnet med er at noen fra fortiden vil ham vondt, en som har noe å hevne.
I Kanal 4 blir en profilert sjef beskyldt for seksuelle overgrep og trakassering. En ansatt konstruerer en sak på ham, Hun lurte med ham hjem og satt mobilen på opptak. Svein Hauge er naturligvis fortvilt, men hvorfor gjorde kvinnen dette?
Flere er lei av Hauges væremåte, brautende, selvgod, på-kanten-prat, trakasserende drittsekk med makt, det er det han er. (en assosiasjon gikk til en annen kjent eldre norsk programleder i TV2, som fikk mye pes i media under  #metoo) Men har han voldtatt noen?
På en gård i Asker blir en mann funnet død, i låven på gården finner politiet en torturinnretning. Mannen har en medhjelper, mannen har en søster. Hva skjuler seg i deres historie?

Kajsa Koren skal lage en dokumentar om #Metoo. Hun får opptaket fra den kvinnelige journalisten. Brått så blir hun innblandet i en forsvinningsak og krysser politiets arbeid. Igjen.
Hva forbindelseslinjene er aner de ikke. Jakten på løsninger blir dramatisk og smertefull på alle måter.

Trude Teige skriver effektivt som den journalisten hun er. Sidene fyker unna og det er lett å la seg rive med av et så aktuelt tema som seksuell trakassering og maktovergrep. Vi får også innblikk i hvor ødeleggende voldtekt kan være. Og hva som kan skje med mennesker hvis sår aldri gror, mens hevnlysten og lengsel etter rettferdighet stadig vokser.
I starten av boka får man assosiasjoner til flere saker med kjente personligheter som var i media da #Metoo-bølgen herjet som værst. Det grenser opp til virkelighetslitteratur, men etterhvert tar fiksjonen over.
Det er lett å lese Trude Teiges bøker. De er ukompliserte. Mot slutten synes jeg forfatteren tar en litt lettvinte løsning og blir veldig fortellende angående etterforskningen. (Not show, but tell) Det ble litt forstyrrende midt oppe i det dramaet som foregår. Men ellers, er dette absolutt en bok verdt å lese.
Og dere, det er da godt å lese om at drittsekker får som fortjent, noen ganger, er det ikke?
I Kajsa Korens selskap er det også godt å være. Jeg kommer gjerne tilbake til nye bøker i serien.

Bjørnebok har også blogget om boka

Andre bøker av Trude Teige som jeg har blogget om:
Svik
Pasienten

(hm, har jeg ikke lest flere? Det må jeg gjøre noe med)

Trude Teige: Aldri tilgi, 331 s
Aschehoug 2019
Leseeksemplar

↧

Oppsummering september-19

September 30, 2019, 2:54 pm
$
0
0
September er straks over, men det virker ikke sånn her jeg er akkurat nå. Her er det sommer og det har vært 32 grader i dag. Jeg vet at om et par dager så er jeg hjemme igjen i et helt annet klima. Jeg leser at det er snø i høyden i Midt-Norge. Jeg får bare nyte solen og varmen så lenge det varer her på Gran Canaria. Dagene går fort. Jeg har lest en del, og deltatt på vanngym og yoga på hotellet, solt meg litt og gått turer. Veldig rolige dager, men det er det jeg trenger nå. Wifien på hotellet er god og jeg sitter på balkongen med laptopen og saltstenger. Det er kveld.
I september leste jeg 15 bøker og har vært på noen høstmøter med forlagene. En langvarig hals-øre-luftveisinfeksjon slo meg helt ut, og jeg hangler nok litt med en enda. Nå er en oppsummering på plass.


Denne begynte jeg på i dag og kan hende blir jeg ferdig med den før jeg reiser hjem. Det stå på omslaget at det er en perfekt strandbok. Jeg skal sjekke det ut mer i morgen. 

Here we go:

Bøker lest:
1. Gjemsel av Jan-Erik Fjell: krim, norsk2019, USA/Norge, leseeks, 448 s
2. Pust av Audun Myskja: Sakprosa/helse, kjøpt, 248 s
3. Mamma er trygda av Mimir Kristjansson: Sakprosa, norsk2019, leseeks, 189 s
4. Drapet på Entry Island av Peter May: Canada, Skottland, krim, leseeks, 428 s
5. Coffin Road av Peter May: Krim, Skottland, lånt privat, 320 s
6. Kart over Canada av Dorthe Nors: noveller, USA, Danmark, fått av B, 128 s
7. Kantslag av Dorthe Nors: noveller, frahylla, lesesirkel, Danmark USA, leseeks, 92 s
8. De uskyldige av Kristine T.G. Hardeberg: Italia, norsk2019, leseeks, 410 s
9. Dikt av Jorges Luis Borges: Dikt, lesesirkel, lånt på bib, Argentina, 93 s
10. Greske vandringar- frå mytealder til juntatid  av Lars Groven: dikt, Hellas, Tyrkia, lånt på bib, 75s
11. Fornemmelsen for slutten av Julian Barnes: 1001-bok, lesesirkel, frahylla, kjøpt, England, 185 s
12. Stella Polaris av Myriam H. Bjerkli: Krim/psykologisk thriller, norsk2019, leseeks, 311 s
13. Folk med angst av Fredrik Backman: Sverige, leseeks, 347 s
14. Aldri tilgi av Trude Teige: Krim, norsk2019, leseeks, 331 s
15. Serotonin av Michel Houllebecq: Frankrike, leseeks, 256 s

SUM: 15 bøker / 3861 s

5 krim/ 4  andre romaner/ 2 sakprosa/2 novellesamlinger/2 diktsamlinger

5 norske 2019
1 1001-bok
2 frahylla
9 leseeks/ 3 lånt/1 fått/ 2 kjøpt

Land besøkt: USA (2), Canada, Skottland (2), Danmark (2), Italia, Argentina, Hellas, Tyrkia, England, Sverige, Frankrike

Det vil komme omtale av flere av de bøkene jeg har skrevet om, bl.a. Stella Polaris (meget spennende krim/psykologisk thriller), Folk med angst (morsom med alvorlig undetone, god feel-good-roman, god reisebok), Serotonin (interessant, men også deprimerende på tross av noe satire og mørk humor, noe langtekkelig i perioder, enda ikke helt enig med meg selv om hvor godt jeg likte denne boka)



Bøkene jeg har med meg på ferie.
Jeg har lest Teige, Backman og Houllebecq ( turboka til Gran Canaria er brukt flere ganger). Atwood begynte jeg på da jeg var hjemme, men jeg har ikke orket å lese den her. Det ble nok med en dyster roman (Houllebecq). Jeg fant Fuglekikkeren i resepsjonen nede, og har den i reserve hvis jeg trenger den på flyturen hjem. De jeg har lest her nede legger jeg igjen slik at andre kan ha glede av dem.

* Månesøsteren av Lucinda Riley: lydbok, lånt på bib, Skottland- er jeg enda ikke ferdig med. Langprosjekt. Lyttet litt på flyet ned, men det endte bare med at jeg sovnet. Meg og lydbok, ass..

Lesesirkler:
* Diktsirkelen har hatt ny runde. Jeg leste dikt av Jorges Juan Borges.
* Elidas 1001-sirkel. Jeg deltok med Julian Barnes - Fornemmelse for slutten.
* Henger etter med Heddas hyllesirkel, men leser fra hylla uansett, selv om det ikke matcher kategoriene hver måned.


Litterære arrangement:
Høstmøte med Kagge forlag
Høstmøte med Gyldendal
Høstmøte med Cappelen Damm


I oktober blir det  Aschehoug sin tur med bokturne. Og muligens jeg får med meg noe på Litteraturhuset. Det ble ikke noe av det for meg i september, da jeg ikke har vært i form.



Selfie fra Playa del Ingles i dag.

Jeg vil ønske dere alle en riktig fin oktober.:)


↧
↧

3 kjappe: Folk med angst av Fredrik Backman, Serotonin av Michel Houellebecq, Neste år i Havanna av Chanel Cleeton.

October 4, 2019, 7:45 am
$
0
0
Jeg har vært en uke på Gran Canaria hvor jeg leste fire bøker. Tre av dem omtaler jeg her, den fjerde har jeg allerede omtalt på bloggen. Det var en veldig rolig uke, turen bestilte jeg i vår, uka besto mest av lesing, gåing, soling, spising, samt noe vanngym og yoga på hotellet. Dagsrytmen for lesing besto av lesing etter frokost på balkongen, lesing på solseng etter vanngym, lesing på kafe/spisested før og etter maten, lesing på stranda og lesing på senga. Det passet best med ganske lette og fengende bøker. Jeg leste en krim som jeg har omtalt, den var meget passende, og blant de tre bøkene jeg omtaler her, fungerte Backmans veldig bra- den startet jeg med på flyet ned- og Cleetons Havanna-roman. Serotonin av Houellebecq var litt tyngre, ikke i forstand vanskelig å lese, men innholdet var mer dystert og deprimerende. Vel, jeg starter med Backman:














Fredrik Backman: Folk med angst, 347 s
Cappelen Damm 2019
Leseeksemplar/forhåndseksemplar, mottatt på forlagets høstmøte

Siden jeg la igjen boka i hotellets bokhylle, må jeg ta det etter hukommelsen.
Fredrik Backman er etterhvert en kjent og kjær forfatter av feelgood-romaner, masse herlig humor og gjerne med en alvorlig undertone. Jeg leste En mann ved navn Ove i sin tid, har sett filmen, og ble rørt. Men det ble med det, frem til nå.
Folk med angst har et herlig persongalleri.  En mislykket bankraner stikker av og gjemmer seg inne i en leilighet hvor det er visning på gang. Han tar gjestene som gisler. Det er lille julaften, en merkelig dag å holde visning på, men det bryr ikke den overivrige megleren fra Attraktiv eiendomsmegler seg noe om. I leiligheten befinner det seg en eldre dame, en middelaldrende rik, bisk og negativ dame som heter Zara, et ungt lesbisk par som er gravid, to IKEA-misbrukere og et kaninhode.
Vekselvis blir vi kjent med politiets etterforskning og forsøk på å frigi gislene i leiligheten, samt deres historier. Zara er den som gjør mest inntrykk på meg. Hun går også i terapi, og det har sine grunner som bunner i en episode hvor en kunde i banken hun jobbet i hoppet fra en bro for en del år siden. Det var nedgangstider. Han mistet alt han eide, og gikk konkurs. Hadde Zara noen skyld i dette selvmordet? Og hvorfor oppsøkte hun akkurat denne terapeuten? Zara oppfører seg som klienten fra helvete, men kanskje er det håp for henne?
Den yngre politimannen (Jack) har også opplevelser i fortiden som førte til at han ble politimann som sin far ( Jim).  Noen hoppet fra en bro...
Det er svært alvorlig undertema her, og alle menneskene har sine sår på sjelen, sin angst som de strever med, men det er også masse herlig humor. Fra Backmans hode triller det ut komikk som perler på en snor.
Som fra en dialog i et avhør, hvor politiet heter Jack, og det første vitnet heter London.
Ja, hva byr du meg..

Folk med angst er en rørende, varm og herlig roman som jeg anbefaler varmt videre.

Mitt innlegg om En mann med navn Ove her.


Michel Houellebecq: Serotonin, 256 s
Cappelen Damm 2019
Leseeksemplar/forhåndseksemplar

At Backman og Houellebecq har noe til felles, skulle man ikke sånn uten videre tro. Men i deres siste to romaner har de det. Begge skriver om lysten til å dø, om fortvilelse, om selvmord som mulighet og en faktisk utgang. Begge skriver om samfunnsforhold som finanskriser, en samfunnsøkonomi som holder på å gå av hengslene og hva det kan gjøre med "den lille mann".
Begge bruker humor, selv om deres humor er forskjellig. Der Backman er varm og mer tydelig komisk/morsom, er Houellebecq sin humor av det mørke og satiriske slaget.
Houellebecq er dessuten mer rå på flere områder og går dypere inn i sin samfunnsrefs og analyse.
Serotonin er en dyster, deprimerende roman som gjorde meg nedstemt å lese. Ja, riktignok var det også humor, ting å le av/dra på smilebåndet av, men for meg overskygget den triste stemningen til hovedpersonen det absurde. Mulig jeg ikke er i riktig målgruppe? Romanen er ganske macho i stilen, og det er ikke noe nytt når det gjelder Houellebecq. Han skriver om menn, middelaldrende menn, om kåte menn, og gir bilde at flere enn en mannsgris.

Fra forlagets omtale:
"«I årevis hadde jeg hatt å gjøre med folk som var rede til å gå i døden for frihandelens skyld.»
Florent-Claude Labrouste er en depressiv agronom, hjemsøkt av sin fortid, i eksistensiell bevegelse mot et bakteppe av et samfunn i krise. Han er lei av jobben og enda mer lei av sin unge, overfladiske japanske samboer, som han bare har forakt til overs for. Etter å ha overveid å drepe henne, bestemmer han seg heller for å gå for en frivillig forsvinning. Han vender tilbake til sine røtter på bygda i et Frankrike som er ødelagt av globalisering og EUs liberale fellesskapspolitikk. Bøndene sliter med å få endene til å møtes, og bygdefolket er modne for oppgjør. Det eneste som holder ham oppe er stadig høyere doser av den antidepressive medisinen Captorix – og ideen om å treffe igjen sin tidligere kjæreste, Camille. Men er det i det hele tatt mulig å være lykkelig i et moderne, vestlig samfunn?"

Det som er interresant - og tankevekkende- med romanen er å lese hvordan det franske samfunnet holder på å gå over styr. Om hvor vanskelig situasjonen for bøndene har blitt, hvor umulig det er å overleve hvis man satser på mindre bruk, dyrking av økologisk mat etc. Om hvor ødeleggende den økende frihandelen kan være, når billig mat flommer inn over kontinentet fra Sør-Amerika og utkonkurrerer Frankrikes egne bønder. Lenger ut i romanen går bønder i Normandie til aksjoner, noe som får katastrofe-utfall for en tidligere studievenn av Florent.
Jeg takker for at vi i Norge tross alt har en viss beskyttelse i vårt landbruk gjennom en form for proteksjonisme.
Hovedpersonen selv bryter med sin overfladiske utro japanske samboer og legger ut på en reise hvor han treffer sine gamle kjærester. Han er middelaldrende, mimrer over sine tap, har mistet potensen på grunn av antidepressivaen han tar. Han har prøvd å kjøre seg ihjel et par ganger uten å lykkes. Spørsmålet er om han lykkes til slutt. Den som leser får se.

Serotonin er en interessant roman, på tross av at jeg sliter med de utbroderende sex-skildringene, særlig i starten på boka. Det blir for mye rett og slett. Tenker at dette har Houellebecq til felles med Haruki Murakami, selv om sistnevnte er midlere i formen. Er det slik at disse eldre mannlige forfatterne må leve ut sine fantasier i romans form? Eller er bare menn sånn, eller hva er det?
Sett bort fra det, så er samfunnsanalysen betimelig, om enn deprimerende.

(Men dette er ikke den boka jeg vil anbefale som strandbok. Det var godt å begynne på noe annet, lettere etter dette)

Annet jeg har lest av Houllebecq som jeg har blogget om:
Lanzarote
Underkastelse

Avis- og andre anmeldelser:
Dagbladet: 6
NRK
VG : 5
(flere under betalingsmur finner du ved et googlesøk- men jeg fant ingen bloggomtaler)






Chanel Cleeton: Neste år i Havanna, 351 s
Cappelen Damm 2019
Leseeksemplar mottatt på forlagets høstmøte

På baksiden av boka er det en blurb hvor det står "Den perfekte strandbok".
Var den det? Som du ser på bildet, har jeg testet det ut.
Joda, på en måte var dette en fin bok å lese på stranda. Man befinner seg på varme Cuba eller i varme Miami, det passer bedre når man er i Syden enn å lese en iskald krim fra Svalbard feks.
Ellers synes jeg denne romanen er mer alvorlig og kompleks enn lett, selv om den følger strukturen for denne type underholdningslitteratur; veksling mellom fortid og nåtid, kvinne leter etter røtter/utfører et oppdrag, iblandet historiske fakta, håpløs kjærlighet osv. Jeg har vært på Cuba og fikk noen tanker om hvor "riktig" den historien som fortelles er. Er det noen sider her som romantiseres mer enn andre?

Romanen deler seg mellom to historiske platå; Havanna 1959, hvor nitten år gamle Eliza Perez, som tilhører sosieteten på Cuba, forelsker seg i en revolusjonær mann i et Cuba i opprør, og Miami 2017 hvor Marisol Ferrera; Elizas barnebarn skal gjennomføre bestemorens siste ønske; spre hennes aske på Cuba.

Marisol har vokst opp med bestemorens romantiske historier om Cuba. Eliza måtte flykte til Cuba sammen med familien sin da Che Guevara og Fidel Castro og kompani endelig greide å slå ned Batista-regimet,  i Santa Clara. Elizas far var en venn av Batista og det ble umulig for familien å bli igjen på Cuba. Det gjaldt også svært mange andre rike familier. Elizas bestevenninne Ana ble igjen. Marisol oppsøker Ana når hun kommer til Cuba, hun skal bo der i nabohuset til sin egen bestemors familie. Ana har et barnebarn, Luis, en historiker som underviser på universitetet i Havanna. Han tar seg av Marisol, guider henne gjennom den vakre, men slitte byen, og kjører henne dit hun skal.
Marisol får et skrin som Ana har tatt vare på etter bestemoren, og der avsløres det hemmeligheter som bestemor aldri fortalte. Om hennes store kjærlighet, Pablo.
Hva skjedde med ham, med dem?
Marisol får en sterk trang til å lete etter denne Pablo.

Vi får gjennom romanen innblikk i flere sider i frigjøringskampen, gjennom Elizas bror Alejandro som deltok i en opposisjons-gruppering- ikke Fidels- og ble utstøtt av familien av sin far. Gjennom Pablo som forteller om flere grupperinger, om drømmene deres for et bedre Cuba. Gjennom de som dro, som for alltid bevarte et hat mot Castro-regimet som tok fra dem alt.
Gjennom Luis får vi innblikk i nåtidens Cuba, om hvor vanskelig det er for folk å greie seg, om fattigdom, matmangel, matrasjonering, om svartebørshandelen. Om Paladores, restauranter som vanlige folk har i sine egne hjem, en ny inntektskilde som ble tillatt for noen år siden. En kjærkommen mulighet, men hvor vanskelig og hvor lang tid det kan ta for å få tak i de råvarene som trengs for å lage den gode maten, vet ikke turistene som regel noe om.
(Vi var i en Paladore da vi var på Cuba, og jeg visste faktisk ikke at det var så vanskelig for dem å få tak i denne maten, selv om vi var klar over matrasjonerings-systemet.)
Luis representerer også en kritiker av systemet. Han skriver blogg.
Han sier at det er umulig å vite hva som egentlig er sannheten om Cuba, om hva som skjedde ved kuppet, og hva som skjer nå. Regimet er nådeløst, Marisol blir bedt om å passe seg. Hun kommer som journalist, er amerikaner, og det er grunn nok til å bli overvåket. Man kan fortsatt bli kastet i fengsel. (og nå snakker vi fra 2017, etter Fidels død, hvor Raul har vist en mer åpenhet mot den vestlige verden)

Neste år i Havanna er en god og fengende roman i underholdningskiktet, som også gir et ganske nyansert bilde av Cuba rundt revolusjonen og nåtidens Cuba. Man blir sikkert aldri helt klok på Cuba, som det finnes mange versjoner og historier om, men uansett er det et interessant land som har åpnet seg mer de siste årene.
Anbefales!

Romanen skal visstnok være den første i en serie.







↧

Stella Polaris av Myriam H. Bjerkli. Kriminelt spennende psykothriller

October 5, 2019, 7:58 am
$
0
0
Myriam H. Bjerkli har tidligere gitt ut Lille Linerle (krim) på Liv forlag, samt en del andre type bøker. Stella Polaris er hennes andre krim/psykologisk thriller, og den er minst like forrykende spennende som Lille Linerle.


Forlaget om boka:
Et trekantdrama som får fatale konsekvenser. En hensynsløs maktkamp. Et barn i barnevernets varetekt.
Samboerparet Stella og Aleksander er fanget i et forhold med mye krangel og alkohol. Og en dag da Stella skal hente sønnen deres i barnehagen har barnevernet vært der før henne. Full og desperat bestemmer Stella seg for å finne sønnen, og hun tar Aleksanders bil. Det er en avgjørelse som skal koste den lille familien dyrt. Ulykken hun forårsaker sender Aleksander i fengsel, og Stella selv i armene på en fremmed. Men hun er mor, og en mor gjør hva som helst for å få barnet sitt tilbake.
Det ingen av dem vet, et at noen følger vaktsomt med på deres minste skritt…
Det er et par uker siden jeg leste boka, så det er ikke alt jeg husker like godt nå. Slik kan det gå når man leser en bok som er så spennende at man nesten ikke greier å legge den fra seg. Det jeg husker jeg reagerte litt på i starten var fremstillingen av barnevernet som lite medgjørlige og at de "bare kom en dag og tok barnet i barnehagen", at det var vanskelig å få samvær, at de gikk for adopsjon uten samtykke. Subjektivt sett kan selvsagt barnevernet oppleves sånn, men min kunnskap tilsier at det er mye mer bak slike avgjørelser. Men nok om det. 
Etterhvert tok spenningsromanen over for mine smålige innvendinger. Stella Polaris er ikke som en vanlig krim med tradisjonell oppbygging, "hvem gjorde det?" og en etterforskning av et drap. Dette er en psykologisk thriller hvor man følger hovedpersonene Stella og Aleksander, samt barnet Marius som sentral i historien. (Og en fremmed) Aleksander er en drittsekk av værste sort. Han har totalt grep om Stella. Samtidig er hun også avhengig av ham, tiltrukket av ham, på en destruktiv måte. Hat-kjærlighet- et forhold som er vanskelig å frigjøre seg fra. Slik noen kvinner har vanskelig å frigjøre seg fra voldelige og alkoholiserte menn. Jeg synes Bjerkli skildrer disse mekanismene på en god måte. 
Vi følger også Stellas umulige kamp for å få kontakt med sin sønn, for å få ham tilbake. Alt hun er villig til å gjøre, en kamp hvor hun tilpasser seg kravene til to menn og barnevernet. Skildringene av barnet oppi alt dette er utrolig gode, det gjør vondt å lese. Underveis skjer det mye uventet, som jeg selvsagt ikke kan røpe her. Slutten er overraskende, selv om jeg så den komme. 
Bjerkli skriver godt, språket flyter lett avgårde. Kapitlene er passe korte. Pass på nattesøvnen, denne boka er det svært vanskelig å legge fra seg. Dette er spenning på høyt nivå. Stella Polaris er en psykologisk thriller av beste merke.
Noen andre som har blogget om Stella Polaris:
Astrid Terese /Betraktninger (noe spoiling, obs!), My Criminal Mind, MedBokogPalett/Åslaug, Groskro

Myriam H. Bjerkli: Stella Polaris, 312 s
Capitana 2019
Boka er et leseeksemplar mottatt av forfatteren. Vurderingene er mine egne.

↧
Search

Koke bjørn av Mikael Niemi

October 10, 2019, 11:31 am
$
0
0
Koke Bjørn har fått unisont gode anmeldelser. Det førte til at også jeg måtte lese den etterhvert. Man kan jo ikke gå glipp av en særdeles god bok? I utgangspunktet lar jeg meg ikke så lett friste av bøker med handling fra 1800-tallet med bygdemiljø, men har var det så mange andre rare og spesiell ingredienser. La meg si det med en gang; også jeg likte boka på tross av noen små innvendinger.



Så mange har skrevet lange og grundige anmeldelser av Koke Bjørn, så jeg skal prøve å være kort, og henviser til at dere leser de fine blogg- og avisanmeldelsene som jeg har linket til under.

Romanen starter sommeren 1958 i bygda Kengi langt oppe i nord-Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius`åndelige vekkelse treffer samer og andre beboere med stor kraft. Vi blir vitne til at frelsen tar tak i menigheten med fysiske skjelvinger og høylytte stønn og utrop.  Jussi, er samegutten, som prosten finner utsultet og skitten i ei grøft. Han tar til seg denne arme guttungen og lærer han etterhvert å skrive og lese.
Det skjer en forsvinning i bygda, ei ungjente er savnet. Hun blir funnet i ei myr, drept. Lensmannen og hans betjent mener hun har blitt utsatt for en slagbjørn og hele bygda går manngard for å få dusøren som blir utlovet. Prosten tror jenta har vært utsatt for noe annet, at andre mørke krefter er løs i bygda. Han tror ikke på slagbjørnteorien. Sammen med Jussi, som han stiller de riktige spørsmålene til og dermed lærer opp, opererer de som to detektiver ala Sherlock Holmes og Wattson.
Det skjer flere fæle ting i bygda og det er fornøyelig å lese hvordan prosten og Jussi går til verks for å finne forbryterne. Å prøve å legge frem noen av sine teorier til lensmannen er derimot helt fåfengt.

Vi får et solid innblikk i bygdekulturen i dette samfunnet på denne tiden langt mot nord, mens Kautokeino-opprøret foregår på andre siden grensen.  Det er fattigdom og elendighet, satan og helvete, himmel og blomster, blod og vold, drukkenskap på lokalet og mannfolk som tar for seg. Det er mishandling av utstøtte, som Jussi, hittebarnet, som svært få vil ha med å gjøre. Vi blir også delaktige i Prostens historie om tap av barn, om Jussis tragiske oppvekst med alkoholiserte foreldre og mora som var slem som en utyske. Jussi er en stakkars traumatisert gutt som får en god omsorg hos prosten og kona, hvor han lærer å lese og finne glede i bøkene. Det er flere fine samtaler mellom prosten og Jussi om bøker. Prosten  er også en ivrig botaniker og samler planter til herbariet sitt. Fint krydder til den ellers elendige historien. Ja, for det er mye elendighet, og det er mye ekkelt å lese om, skildringer av vold, av situasjoner med kroppsvæsker og ting jeg ikke liker å lese om når jeg spiser. Advarsel: Er du følsom for slikt, ikke spis når du leser denne boka.
Samtidig er det veldig realistisk skildret, og språket er aldeles nydelig med formuleringer og skildringer av miljø, karakterer og situasjoner som gjør romanen særdeles levende.
Positivt er det at historien bygger på faktiske hendelser, og at Læstadius var en virkelig person. Forfatteren selv vokste opp i Pajala i Nord-Sverige der han fortsatt bor.


Noen andre bloggere:
Solgunn sitt (anmeldt også i Altaposten), Tine, Reading-Randi, BokbloggBerit, Steinars bok- og matblogg, MedBokogPalett, Kleppanrova


Aviser/TV:
VG- terningkast 6. Sitat: Slik blir «Koke bjørn» en bok som kan leses på flere plan: Både som en ren spenningsroman, som en litterær studie i menneskets ondskap og moralske forfall eller som en idéroman der lesningens under er et hovedmotiv. Som Jussi sier til presten et sted: «Men hvis bibliotekene finnes. Trenger vi da kirkene?»

NRK

(Mer finner du bak diverse betalingsmurer....)


Mikael Niemi: Koke bjørn, 446 s
Forlaget Oktober 2019
Leseeksemplar mottatt av forlaget
↧

Herfra til Hiroshima av Sunniva Lye Axelsen

October 12, 2019, 2:34 pm
$
0
0
Det er en stund siden jeg leste om denne boka, det var vel først i Klassekampen, en anmeldelse som gjorde meg nysgjerrig. Deretter blogget Tine og Moshonista om den (link lenger ned i innlegget), og jeg førte den på leselista mi. Så skrev Ingvar Ambjørnsen om den når han skulle anbefale bøker i Boktips. Det ble påminnelsen jeg trengte. Nå er boka lest. Jeg trodde den var ganske morsom, det var slik jeg husket det, morsom var den på mange måter, men den var også veldig trist og tragisk.


Romanen handler om hjemmehjelpen Ingrid som jobber i en liten drittkommune, ikke langt fra Oslo. Boka starter med at en vernepleier tok fyr, bokstavelig talt.
Ingrid har dratt på helse- og sosialetatens julebord, hvor de blir påspandert middag og får to drikkebonger, men noen i administrasjonen sniker seg til flere bonger, observerer Ingrid. Ingrid er i det hele tatt en skarp observatør. Ellers er hun for det meste asosial og ensom og hun vasker hele tiden når hun ikke er på jobb.
På jobben hennes blir vi kjent med nærmeste leder Anne- Brith Jacobsen, som hun må levere timelister til før hver lønning. Ingrid går på minstelønn, har ingen formell utdanning etter at livet stoppet opp for noen år siden da hun mistet sine foreldre i en bilulykke. Underveis får vi drypp om at hennes mor var alvorlig psykisk syk, så det var nok ikke greit å være Ingrid da heller.

Brukerne til Ingrid, som vi blir kjent med, er av den mer krevende sorten. En voldelig, senil- eller rav ruskende gal og rik mann som driter i dusjen rett som det er.  En alkoholisert eks-diplomat som har reist verden rundt. En mann med alvorlig langtkommen muskelsvinnsykdom som trenger hjelp til absolutt alt. Transvestitten Erling som bekymrer sosionomen og resten av apparatet med sine ville og syke påfunn, men det er han som virker mest frisk og vennlig av Ingrids brukere.

En dag dukker det opp en slektning av Carl med muskelsvinnsykdommen. Han heter Thomas og viser en interesse for Ingrid som hun ikke har opplevd på mange år. De blir kjærester. Thomas kjøper masse til Ingrid, blomster, gaver, spanderer middag, vil ta henne med på jorden-rundt-reise. Han begynner å planlegge. Ingrid kjøper koffert og gleder seg, uten at hun tør å vise det. Dess mer nære de blir, dess mer angst får Ingrid for å miste, dess mer sjalu blir hun. Thomas får masse telefoner og meldinger mens de er sammen, og han sier det bare er en venninne da Ingrid ser dem sammen. Sjalusien tar overhånd og en dag orker ikke Thomas mer, og gir billetten til Ida, hun venninnen, som er gift med kjendisadvokaten Bendik. Ida er pen og opptatt av utseende, manikyr, merkeklær.
Ingrid er håpløst ufiks, har dårlig råd og ingen selvtillit.
Etter bruddet er hun sønderknust, Jobber og vasker for å holde ut tomrommet, sender desperate meldinger til Thomas, ringer i tide og utide, oppfører seg som en stalker. Han blokkerer henne.

Otto, den gale rike mannen dør og Ingrid får en pengegave av hans kone, som hun først ikke greier å ta imot, til hun en dag ombestemmer seg. Hun tar ut en måneds ulønnet permisjon og legger ut på reise, etter Thomas og Ida. Hun har hele reiseruta hans, observerer dem, gjør små ekle ting.  Jeg er nervøs på hennes vegne, blir hun ikke snart oppdaget?
Thailand, Japan, Hawai. Det er en litt av en reise og starten på reisen starter også en helt annen fase i romanen, som er mer thrilleraktig, hva vil skje? Ingrid treffer unge William, en narkoman som ikke husket hvordan han kom seg til Bangkok. Han blir forsynt med månedlige bidrag av sine foreldre for å holde seg borte. Ingrid og William henger sammen helt til Hawai. De er et snedig par. Hun tåler at han er som han er, hun har jo god erfaring med skadete og syke mennesker. Og så er hun jo ganske skakkjørt sjøl.

Tidlig i boka fikk jeg assosiasjoner til Eleanor Oliphant og om Hva nå Bernadette? Litt til Backmans Folk med angst. Fordi det handler om dyp ensomhet, angst, sosial klønethet, skarp observasjonsevne, og mye vill humor. Skjønt Axelsens humor beveger seg fra det lett satiriske til det svarte, mørke. Det er så trist og tragisk slik det utvikler seg og det er absolutt ingen feelgood-roman, som jeg kan si at de tre første er på tross av sine alvorlige tema.
Ingrid utvikler seg mer inn i det sykelige. Axelsen skildrer bevegelsene i sinnet på en forbilledlig måte, det er til å føle på, det fragmenterte, kaoset, vrangforestillingene. På slutten er det ikke lett å henge med, noen sider måtte jeg lese flere ganger, men det kan handle om at Ingrid er så ute av balanse, hun er så forvirret at det bare går helt skeis, rett og slett.
Som hjemmehjelp er hun et rivjern, ikke spesielt empatisk, men har dog en omsorg for sine brukere på sin spesielle måte. Særlig er passasjene der hun hjelper alkoholiserte Hildegunn til å å forberede en reise, helt skjønn. Ingrid drar henne med ut, inn på butikker, hudpleiesalonger etc, for å bli klar. Hildegunn har en drikkefri uke etter en fire ukers kule, og det skal holde sånn akkurat.

Romanen er et overflødighetshorn av situasjoner, observasjoner, dialoger, knallgode språklige formuleringer, skarpe observasjoner, og den er mørk, ja, men denne må du absolutt bare lese.


Andre bloggere:
Moshonista, Tine

Anmeldelser:
NRK
Klassekampen
Stavanger aftenblad


Sunniva Lye Axelen: Herfra til Hiroshima, 299 s
Tiden norsk forlag
Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget
↧
↧

Ellevte roman, bok atten/17.roman av Dag Solstad

October 16, 2019, 1:21 pm
$
0
0
Siden jeg fikk så lyst til å lese Dag Solstads siste roman om Bjørn Hansen, Norges mest vanlige navn, så måtte jeg skynde meg å lese de to frøste bøkene i serien også. Jeg kjøpte en pocket med to-i-en, det var veldig greit. Skriften var også i lesbar størrelse. Takk til forlaget for det, ikke alle pocket-utgivelser er like lese-vennlige for oss med svekket gammelmanns-syn. Vel, nok om det. Jeg trenger ikke utbrodere alt som faller meg inn, slik som Bjørn Hansen har en hang til gjøre, i Solstads penn. Eller er det Solstad som har denne hangen, det er nok helst det.


Jeg har tenkt at dette innlegget først og fremst skal være et notat til meg selv, slik at jeg husker hva som skjer og hva jeg tenker om bøkene, før jeg leser neste roman i serien. Hvis andre får noe ut av det, er det bare et bonus. Det hender jo at det stikker noen lesere innom bloggen min, samt noen medbloggere, og takk for det altså.

Ellevte roman, bok atten, 173 s.
Oktober forlag 1992
Kjøpt boka selv

Hovedperson Bjørn Hansen er i denne bokas start femti år. Han reiste fra samboer Turid Lammers for fire år siden. De hadde levd sammen i mange år etter at han forlot sin kone og deres to år gamle sønn Peter i Oslo. Bjørn Hansen hadde Turid Lammers som elskerinne på si, mens han jobbet i departementet om dagene. Hansen er utdannet i sosialøkonomi.
Hansen ble egentlig glad da Turid fikk seg ny jobb og flyttet til Kongsberg, så slapp han dette dobbeltspillet mer. Helt til han begynte å kjenne på en slags tomhet eller noe, bestemte seg for å skille seg og reiste etter Turid til Kongsberg. Turid Lammers synes det var helt ok, og han flyttet inn til henne i hennes stor villa.
Sønnen sin hadde han ikke noe særlig kontakt med i årene som kom, omtrent ingenting, helt til han som tyveåring kom som student til Kongsberg og spør om å få bo hos sin far til han finner noe for seg selv.

Men tilbake til Kongsberg:
Turid Lammers har drevet mye amatørteater før hun flyttet til Oslo og ville gjenoppta denne hobbyen da hun kom tilbake. Bjørn Hansen ble også med i dette miljøet, siden Turid brukte så mye tid på det. Hansen hjalp til bak scenen, men etterhvert sa han også ja til roller.
Hansen fikk seg jobb som kemner i kommunen, en jobb som han var overkvalifisert for, men som han likevel synes var helt grei. Han var anonym og gjorde jobben tilfredstillende nok.
I amatørteatermiljøet fikk de mange venner og Bjørn omgikkes også med noen av dem etter at det ble slutt mellom han og Turid Lammers etter en scene, bokstavelig talt, på scenen, der laget spilte Vildanden, noe de gjorde fryktelig dårlig, og for å redde stykket begynte Turid Lammers å sjarmere og improvisere på scenen og satte Bjørn Hansen som tross alt spilte Hjalmar Ekdahl, riktignok til under pari, men likevel, i forlegenhet. Bjørn Hansen opplevde Turids eneshow som et svik og forlot henne, begeret var fullt, forholdet var likevel på randen av brudd. Turid Lammers hadde mistet sin unge glød, og Bjørn Hansen var ikke lenger attraktert av hennes utseende.
Bjørn Hansen fomler med en ide som han drøfter med sin venn dr. Schøtz, som viser seg å være narkoman. Ideen tar helt av, da doktoren er villig til å spinne videre og gå vel langt. På en måte mister vel Bjørn Hansen kontrollen over sitt eget innfall, for å få noe til å skje i tilværelsen. Hvorfor han lar det gå så langt, får vi ikke vite før neste bok. Kanskje skjønner han det aldri helt selv heller.

Angående sønnen, så har de en distansert form for kontakt.
Bjørn Hansen vil gjerne være en god og riktig far, men det hender han også misliker sider med sin sønns noe rare adferd. Han er sosialt klønete og kanskje ikke så godt likt, og så snakker han alt for høyt, og er litt blærete rett og slett. Det er blant annet en trist scene der sønnen får låne sin fars bil for å kjøre noen medstudenter på konsert i Oslo, der de nekter å betale bensinpenger.

Det foregår veldig mye inne i hodet til Bjørn Hansen, som han helt klart ikke greier å dele med andre, og det medfører også en del uheldige situasjoner, noe vi også skal se mer av i neste bok.

Mot slutten av boka reiser Bjørn Hansen og noen kolleger på en konferanse til Vilnius, og der skjer det fatale. Hansen har avtale med en lokal lege, avtalt av dr. Schøtz, om en slags operasjon. Hansen kommer hjem som lam i rullestol med full forpleining fra kommunes helsetjenester og oppfølging fra sin venn dr.Schøtz.

---
(obs på videre spoilere i neste bok)

----
17.roman, 153 s
Oktober forlag 2009
Kjøpt boka selv

Da romanen starter har Bjørn Hansen forlengst sluppet ut fra 3,5 års soning for forsikringsvindel.
Han prøver å gå under jorda hvor på han føler seg uønsket, "også i denne beretning" (ifølge forfatteren med sin tørre humor). Han bebreider seg selv for at han var så skjødesløs at han ble oppdaget av denne hjemmehjelpen. Men angre, det gjør han ikke, egentlig.
Men nå skal han starte et nytt liv i Oslo. I fengselet nektet han besøk, åpnet ikke brev etc og var i det hele tatt lite samarbeidsvillig.
I Oslo står han på bar bakke, men har fått leilighet og en jobb gjennom en fangevenn han ble påprakket på slutten av soningen.
En dag treffer han en av de få medfangene han hadde sosial kontakt med i fengselet, og blir tilbudt en jobb - kontant betaling og vi skjønner jo snart at dette er litt i gråsoneland, det skjønner jo Bjørn Hansen også, men han synes det er greit nok. Hansen bedriver økonomisk rådgivning og det baller på seg. Det kommer til et punkt da dette ikke går lenger, dessuten nærmer han seg pensjonsalderen og får til sin overraskelse en god pensjon etter mange år i det offentlige.
Han har fått brev fra sin sønn, som han ikke har turt å åpne, det tok åtte år, da han fikk et nytt brev som han følte han måtte åpne siden det kunne jo være viktige nyheter. Og det viste det seg å være naturligvis. Sønnen var skuffet fordi faren ikke hadde svart på det forrige der han skrev at han hadde blitt bestefar til en liten gutt.
Nå var Willy 9 år.
Bjørn Hansen er ikke den kjappeste i avtrekkeren, så det tok tid før han fant på at han skulle besøke den lille familien, som bor i Bø i Telemark, hvor sønnen Peter driver optikerforretning.
Kona heter Thea Nilsen. Det skal dog sies at farfaren sendte bursdagskort til sitt barnebarn årene imellom.
Bjørn Hansen var hjertelig velkommen, og tok toget på helgebesøk til Bø. Det hele blir litt rart fordi lille Willy er på leir den helga, men Bjørn Hansen bes om å bli over til mandag så kan Willy få fri fra skolen. Det vil Hansen gjerne. Han er svært opptatt av å få tid sammen med barnebarnet sitt.
Mens sønnen er på jobb, vandrer Bjørn Hansen rundt på Bø og vi får inngående kjennskap til gater, kryss, bygninger og natur.
Noe skjer lørdag før de skal spise middag. Bjørn Hansen konstruerer enormt mange problemer i sitt hode, så det blir svært vanskelig for ham å delta i denne middagen.
Hva som skjer videre får vi forhåpentligvis vite mer om i den siste boka.
Jeg synes slutten var trist, for å si det rett ut. Hvordan reagerer sønnen, kona og barnebarnet på det han gjorde, mon tro?
Bjørn Hansens innbilte scenarier er litt slitsomt å lese om, men i mindre grad kan vi kanskje kjenne oss igjen i denne tendensen til å tenke hva-hvis-hvorfor gjorde jeg det?- de tenker sikkert sånn om det, så da må jeg gjør det eller ikke det, eller jeg kan ikke ditt når de antageligvis tror datt osv..

Skrivestilen til Solstad i disse bøkene er ganske omstendelige og repeterende, nesten på grensa til litt kjedsommelig, men så skjer det noe som bryter dette, humoristiske innskytelser, litt action eller noe helt absurd. Man blir jo også ganske så godt kjent med Bjørn Hansen, særlig hans indre liv. Jeg er jo spent på hvordan det går videre med han, men like mye hvordan det går i forhold til sønnen og barnebarnet, hvis de i det hele tatt ønsker mer kontakt med ham.

Forholdet til Turid Lammers og teatermiljøet på Kongsberg var det morsomt å lese om, da jeg har drevet med amatørteater selv i min ungdom. Mye å kjenne igjen der.

Konklusjon: Bjørn Hansen er en merkelig mann, ikke lett å bli klok på, og jeg vet ikke om jeg forstår så mye av ham egentlig, til det gjør han for mye rart. Men jeg får jo noen tanker om at dette er en mann full av angst som blir forsterket av et særdeles kronglete tankeverden. Sosialt ensporet er det helt klar att han er, og at han trives best med bøkene.
Spørsmålet er om vi skjønner mer av ham etter å ha lest neste bok. Jeg er i alle fall spent på det.

Andre bøker av Solstad som jeg har blogget om:
16. 04. 41

Om Dag Solstad:
bok av Alf van der Hagen

Reading-Randi har blogget om 17.roman her

Det har også Rose-Marie, her


↧

ENE / Barnet av Ida Hegazi Høyer

October 20, 2019, 2:05 pm
$
0
0
Ida Hegazi Høyer er en av de yngre spennende forfatterne Norge har å by på for tiden. ENE/ Barnet er den andre boka i en serie med tre frittstående romaner. Jeg har ikke lest den første; ENE /Skissen, men det ble jeg fristet til etter å ha lest denne boka. Dette er en spesiell roman om moderskap- å være alene med et lite barn, som krever at man åpner seg for å tenke litt annerledes.


Romanen handler om en forfatter kalt B, som bor i en leilighet i en boligblokk. B ønsker å være alene, bo alene, og er ikke spesielt interessert i å interagere med andre mennesker, mer enn nødvendig. Kun med de menn, elskere, som dukker opp med jevne mellomrom, skjønt det kan gå måneder i mellom de viser seg. I denne boka blir vi litt kjent med noen av dem.

B er gravid, hun har vært litt bevisst på å ha eggløsning når hun slipper mennene inn. Hun er ca 40, og den biologiske klokken har tikket. Det virker ikke som hun egentlig ikke har hatt/har så veldig lyst på barn, men det er vel noe med at kroppen, biologien har tatt over styringen. Hun føder barnet og vi følger B og sønnen hennes mot et-årsalder.
B er ingen dårlig mor. Hun oppdaterer seg på internett, leser om babyers behov, om mat og stell, normalutvikling. Hun verner om ham. Hun verner også om seg selv, men skrive det får hun ikke til etter barnets ankomst. Han er altoppslukende, selv om han er et enkelt barn, a low-need-child, som hun kaller ham. Han gråter lite, sover mye, utvikler seg helt fint.

B oppdager snart at det å ha fått barn betyr at hun må interagere med samfunnet rundt seg. Naboer som er nysgjerrige, som spør, som bryr seg, som blir bekymret, som vil hjelpe. Naboen Marianne som blir som en slags venninne, noe det er uklart om B virkelig setter pris på, eller om hun inngår denne psykologiske kontrakten fordi hun skjønner at hun må. Marianne som følger med på godt og vondt, på mennene som kommer, blant annet.
B må også forholde seg til Staten, helsestasjon, tilbud om barselgruppe, babysvømming etc, som hun ikke ønsker. Hva skal hun vel snakke med de unge mødrene om?
Staten- som også kommer i form av en sosionom fra bydelen som vil hjelpe henne med å finne navn til gutten. Det er lovhjemlet at barn skal ha navn før det har gått seks måneder. B greier ikke å bestemme seg for navn, så da får hun brev om at kommunen kommer på uanmeldt hjemmebesøk.
Jeg lurer på om det er barnevernet som kommer, men kanskje det er organisert slik i Oslo at helsestasjonen også har sosionomer som tar slike oppdrag.

B får brosjyre i posten om å ha et beredskapslager i tilfelle kriser, slike brosjyrer som alle husstander har fått. Hun tar oppfordringen alvorlig, og handler inn det som trengs; vannkanne, fyrstikker, stormkjøkken etc. Naboene stusser, særlig når hun spør om det er tilfluktstrom i boligen.

B drikker en del vin, har det rotete, er nok en ganske annerledes mor enn det en del andre er. Men er hun av den grunn en dårlig mor?
Det er her vi får bryne oss litt på våre holdninger når en kvinne som bor alene med et barn, som ikke ønsker å delta i det "vanlige" felleskapet, utfordrer normene. Selv er B veldig klar over alt dette, hvordan hun blir vurdert, hun reflekterer og prøver å finne en slags balanse. Men det ligger noe og ulmer, et skjær av ubehag dukker opp med jevne mellomrom. Jeg også, selvsagt, er opptatt av dette barnet, hvordan går det med dem? Så sårbart, så symbiotisk, selv om tilknytningen virker å være god, så er det noe der, blant annet en hendelse som kunne gått aldeles galt..
Og hva skjer videre? Slutten, den slutten, jeg vil ha en fortsettelse.

ENE/ Barnet er en underlig roman, en annerledes roman om det å bli mor, om barseltid, om å ønske å leve litt på siden av samfunnet, noe som krysser samfunnets krav.
Jeg liker stilen til Høyer, det eksperimenterende, at hun tøyer normer, ser ting utenfra som her. Jeg liker bøker som utfordrer, som får meg til å tenke, som utvider perspektiv.
Jeg kommer garantert til å lese neste bok i serien ENE.


Andre blogger/anmeldelser:

VG- terningkast fem
NRK
Bok365- Vidar Kvalshaug

Andre bøker av forfatteren som jeg har blogget om:
Unnskyld - denne romanen ble kortlistet til Bokbloggerprisen 2014
Historier om trøst
Fortellingen om øde

Se også Brenner Live, med intervju med Ida H Høyer om romanen her


Ida Hegazi Høyer: ENE / Barnet, 192 s
Tiden norsk forlag 2019
Mottatt leseeksemplar fra forlaget
↧

Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen av Dag Solstad

October 21, 2019, 9:34 am
$
0
0
Jeg får nesten prestasjonsangst når jeg tenker på at jeg skrive noe litt vettugt om denne boka, som har fått så mange knakende gode, kunnskapsrike og reflekterte anmeldelser. Ikke kan jeg så mye om Dag Solstads forfatterskap heller (har kun lest denne serien, samt 16.06.41- samt en bok om ham og mange artikler her og der oppgjennom årene) . Så jeg må tenke meg om, og senke skuldrene, terskelen. At trilogien og historien om Bjørn Hansen er over, er i alle fall sant. Såfremt det ikke skjer et mirakel, Med så mange absurde krumspring som Solstad finner på, så kan jo hva som helst skje. Skjønt jeg tror vi er ferdige med Bjørn Hansen. Hvis ikke historien føres videre av sønn og sønnesønn?


(har nå hatt matpause, hørt litt på lydbok og kjøpt en kinobillett til Wild Rose. Har senket skuldrene med kaffe og sjokolade)

I Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen har Bj.Hansen, som han nå blir kalt, blitt 77 år, og er en olding ifølge ham selv, eller forfatteren. En olding som nærmer seg dødens terskel.
Tankene i første del av romanen kretser mye om døden. Om døden, livet som har vært, den store bragden da han ble falskt lam og ble avslørt som svindler og havnet i fengsel. Om sønnen og det mislykka besøket i Bø, der sønnesønnen hang i barnehangglider over fjell og dal, og Bjørn Hansen stakk av uten å si fra, før han rakk å møte barnebarnet Wiggo face-to-face.
Bjørn Hansen er fortsatt lidenskaplig opptatt av litteratur, han har tusenvis av bøker i den lille ettromsleiligheten sin på Grønland, den slitte leiligheten, med vegger dekket av bøker sirlig organisert i et eget sorteringssystem som vi blir innviet i. Det leses Camus og Kierkegaard, to favoritter som går igjen i trilogien og livet til Bj.Hansen.

Bj.Hansen er som sagt opptatt av døden og forbereder seg på et vis, og er også redd. Han tror jo ikke på Gud, men blir hjemsøkt av barndommens skremsler om Helvete og Dommedag. Han snakker med sine døde foreldre foran Perleporten, i sitt indre altså. Han har jo ikke så mange andre å snakke med, alene som han er, kanskje med unntak av folk i butikkene og kafeene, en dyd av nødvendighet.

I del to skjer det et brudd. Dette er også første gangen i løpet av de tre bøkene vi får noe som ligner et nytt kapittel.
En dag står Thea Nielsen, svigerdatteren på døra med sønnen Wiggo, nå 20 år. Wiggo skal studere litteratur på Blindern og trenger et sted å bo, og Thea Nielsen har bestemt at han skal bo hos sin bestefar som han riktignok ikke kjenner, men det bryr hun seg ikke noe om. Hun gir Bj.Hansen 10 000,- til diverse utgifter, men sier at Wiggo også skal betale husleie.
Bj.Hansen blir litt forferdet, for hvor skal han gjøre av guttungen- det lange rekelet. 
Men han blir også fylt med liv, en ny energi av det ungdommelige som nå dukker opp i livet hans. Han strener ut og kjøper en madrass som Wiggo kan sove på, som "limes" til veggen (foran bøkene?) når den ikke er i bruk. Selv sover han på en sovesofa, som han ikke kan gi fra seg pga ryggvondt og andre vondter og stivheter som en eldre mann / olding foran dørens terskel plages med.

Bestefar/nei, farfar og barnebarn prøver å finne tonen, men ingen av dem er særlig snakkesalige, men det tør litt opp etterhvert, særlig da Wiggo blir litt opphisset fordi farfaren ikke snakke med ham om bøkene sine, han studerer jo tross alt litteratur- og da får jo Bj.Hansen startskuddet og motet til  holde det gående med litteratur som tema og vise frem bøkene som han mener Wiggo bør lese, og det er da riktig fint.
Wiggo bruker å reise hjem til Bø i helgene, men en dag viser det seg at han istedet har vært hos en ny kjæreste; N.N.
N.N. blir introdusert for Bj.Hansen på slutten, men mot Bj.Hansens vilje, for han vil ikke ha noen ukjente inn i den slitte trange leiligheten sin, som til og med Wiggo har kalt for drittleilighet.  N.N. bor i høyden på Enerhaugen, i en penthouseleilighet, og hun må nok tjene en del siden hun har vært toppidrettsutøver og nå har en treningsblogg ved siden av sine litteraturstudier.
Wiggo er veldig forelsket og han blir mer snakkesalig, sier også at farfaren er en slags "opprører" noe som gleder Bj.Hansen veldig dess mer han tenker på det. At hans livs bragd blir omtalt slik, liker han veldig godt.
Bj. Hansen gjør i det hele tatt veldig mye ut av det meste som opptar ham, der han spinner og spinner, og tankene hans får stadig konsekvenser for adferden.
I denne siste roman om Bjørn Hansen skjer det en scene på slutten da N.N. er hjemme hos ham og snakker nedsettende om boksamlingen hans. Det hun er opptatt av er hvordan greier han å holde det rent med så mange bøker?  Bj.Hansen blir stående å stirre på henne og hun begynner å rope, se Wiggo, han stirrer på puppene mine, den gamle grisen. Og hun farer ut døra.
Jeg tenkte at dette må være et slags nikk, eller spark til #Metoo.  Det er intet i teksten som tilsier at han nistirrer på hennes pupper, men Bj.Hansen som forteller er jo ikke akkurat helt pålitelig, så hva vet jeg.
Farfar og sønn er begge litt fra seg, så de drar opp til N.N. Det blir et slit for den gamle som må gå så mange trapper og motbakker, men enda værre blir det hjemme hos N.N. Farfar har fått for seg en fiks ide. Han har med gave og en overraskelse, og ja det her kan jeg faktisk ikke røpe, men det er ganske så vilt, og ender ikke så bra.
Inntrykket jeg får av N.N. er  ikke godt. Hva er det med disse kvinnemenneskene i Bjørn Hansens liv? Jeg leste for en stund siden at en anmelder mente kvinneskikkelsene i Dag Solstads bøker er flate. Om de er, skal jeg ikke svare på, men de er i alle fall karikerte i denne trilogien.
Thea Nielsen, Turid Lammers, N.N. Bestemte, styrende og N.N; en ung kvinne av sin tid.

Dag Solstad har skrevet en dypt eksistensiell roman om en eldre mann, et liv, som også kommenterer samfunnsutviklingen gjennom en mann, en sær einstøing som har meldt seg ut av samfunnet. På en måte så har denne romanen/serien også noe til felles med den forrige boka jeg leste; Ida Hegazi Høyers roman ENE/Barnet- med en kvinne i hovedrollen som også har meldt seg ut/ønsker å være utenfor samfunnet. Det er begge introverte romaner, med introverte hovedpersoner som tenker svært mye på seg selv og sin plass i eksistensen, i verden. Og litteratur er noe som også binder dem sammen.

Om temaet alderdom, død, eksistens, religion, etc er alvorlig, så har Dag Solstad så mye tørrvittig humor at det blir aldri tungt å lese. Han skriver lett, men dybden ligger hele tiden under på lur, og det kommer stadig små vittige kommentarer til den ene og det andre. Blant annet om at han bare kunne ha så mye sukker i teen som han ville, siden han var så gammel gjorde det ikke noe, det samme med LOFF! Det kunne han spise så mye han ville av nå som han var blitt så gammel. Jeg reagerte imidlertid på at han hele tiden kalte seg olding, en mann på dødens terskel. Så gammel er da ikke en mann på 77 år, men Bj.Hansen følte seg vel slik, så da så.



Her er innlegg om andre bøker jeg har blogget om av Solstad:
Ellevte roman, bok atten og 17.roman (1. og 2. roman om Bjørn Hansen)
16. 04. 41

Andre blogger/anmeldelser av Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen:
Reading-Randi
Leselukke

NRK
VG- terningkast 6
Dagbladet- terningkast 6
Aftenbladet- terningkast 6
Adresseavisen - terningkast 5


Dag Solstad: Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen, 107 s
Forlaget Oktober 2019
Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget


↧
Viewing all 1271 articles
Browse latest View live
Search