Ellen Vahr debuterer som romanforfatter om en roman om sin tipptippoldemor Anne Brannfjell, som var Norges mest kjente kloke kone. Jeg var bittelitt skeptisk tidligere på grunn av omslag og tittel, som ga meg assosiasjoner om underholdningsroman/"dameroman". Nå er det ikke noe galt i underholdningsromaner per se, men det er ikke min favorittgenre, for å si det sånn. Temaet og en del omtaler av denne boka lot nysgjerrigheten vinne. Romanen ble også nominert til Bokhandlerprisen. Likte jeg boka? Les videre og du får vite...
![]()
I Gaven følger vi Anne fra hun var liten pike i Vardal til voksen kvinne i Christiana. Anne vokser opp på en husmannsplass i Vardal med flere søsken. Når hun blir stor nok arbeider hun på Mustad gård. Da faren til kjæresten Jon ligger alvorlig syk med fare for koldbrann i foten, oppsøker Anne den kloke kona Elseby. Hun gjør det på tross av at hun blir nektet det både av sin egen familie og fru Mustad. Anne ble selv helbredet av Elseby da hun en gang falt og slo seg og fikk stygge sår, og det er et møte hun ikke glemmer. Elseby helbredet henne med groblad, og hun sa også at Anne hadde Gaven, en egen naturgitt evne til å helbrede. Dette fortrengte Anne til hun møtte Elseby igjen. Hun begynte da selv å lære det hun kunne om urter og deres helbredende egenskaper, av Elseby.
På denne tiden var folk redd for kloke koner, og mange mente de drev med mørke krefter og magi. Likevel var det svært mange som brukte dem.
En dag får Anne et tilbud om å bli tjenestepike i Christiana. Det er et tilbud alle anbefaler henne å ta imot. Selv er hun veldig i tvil. Hun ønsker også å være sammen med Jon, kjæresten. de har planer om å stifte bo sammen etterhvert. Og så ønsker hun å lære mer av Elseby og å virke som helbreder.
Anne reiser til Christiana for å tjene fru Andrea og Herman Øyset . Andrea er veldig syk, og har stor glede av å ha Anne der. Herman er ambisiøs gullsmed og har også glede av å ha henne der, men på en helt annen måte.
Anne blir kjent med andre tjenestepiker i området, siden de møtes ved vannposten og utveksler sladder og annet, de får et godt samhold.
Annes situasjon blir etterhvert svært vanskelig. Hun drømmer fortsatt om å få jobbe med å hjelpe syke, men det virker mye vanskeligere i byen enn på landet. Her er det nesten umulig å finne planter, samt at man kan komme på tukthuset for å drive med kvakksalveri. Anne er ganske fortvilet, og da hun blir gravid må hun flytte fra Øyset. Herman sender henne avgårde til en dame for å føde, og etter det må hun klare seg selv, noe som ikke er lett som alenemor uten jobb og sted å bo.
Det blir noen vanskelige år under vanskelige kår for Anne og barnet, men vi vet jo at hun ble Norges mest kjente kloke etterhvert så at hun fikk gjøre det hun drømte om til slutt, det røper jeg vel ikke for mye med å si.
Gaven er en gripende roman på mange måter. Den viser hvor vanskelig det kunne være på denne tiden, om fattigdom og armod i Christiania, om situasjonen for kvinner med uekte barn med mer. Det jeg synes var mest interessant er den delen som handlet om Annes evner og hennes vei til å bli en god urtekone og helbreder. Jeg har siden tenårene vært svært interessert i urter og deres medisinske virkninger selv og den kulturhistorien som forbindes med dette. Jeg synes også Annes kamp mot tilværelsen og kjærligheten hun hadde for familien og andre hun brød seg om også var fint skildret. Romanen er lett skrevet, og overlater ikke så mye til fantasien, men det er greit det og´ noen ganger.
Jeg hadde en fin leseopplevelse med denne romanen og koste meg.
Forfatteren skriver i sitt etterord at det historiske bakteppet er lagt tett opp til virkeligheten og de sentrale karakterene med unntak av Jon og Hanna er basert på virkelige personer, men at hun har tatt seg en del dikteriske friheter i sine fortolkninger.
Anne Brannfjell ble 90 år, og ble kalt "signekonenes dronning". Hun hadde en naturlig evne til å stille diagnoser og finne riktig medisin, og hun engasjerte seg spesielt for å finne en kur for rakitt (engelsk syke), lenge før legevitenskapen begynte å interessere seg for sykdommen. På slutten av hennes levetid begynte de å gjøre det, og i 1928 fikk en tysk kjemiker Nobelprisen for å finne ut hvor viktig D-vitminet (som dannes gjennom bl.a. sollys) var, og dette var viktig for å helbrede rakitt.
Mer om Anne Brannfjell her, wikipedia og på lokalwiki
Om forfatter Ellen Vahr her
Tine har også blogget om boka, det har ogsåÅslaug(medBokogPalett)
VG ved Elin Brend Bjørhei har anmeldt Gaven
Bjørhei mener at romanen ligger tett opp mot serieromangenren, noe jeg også tenkte mens jeg leste boka. Hun skriver også at det er bemerkelsesverdig at det ikke er skrevet med om Anne Brannfjell tidligere, og det er jeg enig i. Jeg hadde faktisk ikke hørt om henne selv før. Og det er rart siden hun var Norges mest kjente kloke kone. Marcello Haugen som var helbreder på Lillehammer er derimot mye mer kjent og om ham er det skrevet mye, som også vår tids Snåsamann.
![]()
I Gaven følger vi Anne fra hun var liten pike i Vardal til voksen kvinne i Christiana. Anne vokser opp på en husmannsplass i Vardal med flere søsken. Når hun blir stor nok arbeider hun på Mustad gård. Da faren til kjæresten Jon ligger alvorlig syk med fare for koldbrann i foten, oppsøker Anne den kloke kona Elseby. Hun gjør det på tross av at hun blir nektet det både av sin egen familie og fru Mustad. Anne ble selv helbredet av Elseby da hun en gang falt og slo seg og fikk stygge sår, og det er et møte hun ikke glemmer. Elseby helbredet henne med groblad, og hun sa også at Anne hadde Gaven, en egen naturgitt evne til å helbrede. Dette fortrengte Anne til hun møtte Elseby igjen. Hun begynte da selv å lære det hun kunne om urter og deres helbredende egenskaper, av Elseby.
På denne tiden var folk redd for kloke koner, og mange mente de drev med mørke krefter og magi. Likevel var det svært mange som brukte dem.
En dag får Anne et tilbud om å bli tjenestepike i Christiana. Det er et tilbud alle anbefaler henne å ta imot. Selv er hun veldig i tvil. Hun ønsker også å være sammen med Jon, kjæresten. de har planer om å stifte bo sammen etterhvert. Og så ønsker hun å lære mer av Elseby og å virke som helbreder.
Anne reiser til Christiana for å tjene fru Andrea og Herman Øyset . Andrea er veldig syk, og har stor glede av å ha Anne der. Herman er ambisiøs gullsmed og har også glede av å ha henne der, men på en helt annen måte.
Anne blir kjent med andre tjenestepiker i området, siden de møtes ved vannposten og utveksler sladder og annet, de får et godt samhold.
Annes situasjon blir etterhvert svært vanskelig. Hun drømmer fortsatt om å få jobbe med å hjelpe syke, men det virker mye vanskeligere i byen enn på landet. Her er det nesten umulig å finne planter, samt at man kan komme på tukthuset for å drive med kvakksalveri. Anne er ganske fortvilet, og da hun blir gravid må hun flytte fra Øyset. Herman sender henne avgårde til en dame for å føde, og etter det må hun klare seg selv, noe som ikke er lett som alenemor uten jobb og sted å bo.
Det blir noen vanskelige år under vanskelige kår for Anne og barnet, men vi vet jo at hun ble Norges mest kjente kloke etterhvert så at hun fikk gjøre det hun drømte om til slutt, det røper jeg vel ikke for mye med å si.
Gaven er en gripende roman på mange måter. Den viser hvor vanskelig det kunne være på denne tiden, om fattigdom og armod i Christiania, om situasjonen for kvinner med uekte barn med mer. Det jeg synes var mest interessant er den delen som handlet om Annes evner og hennes vei til å bli en god urtekone og helbreder. Jeg har siden tenårene vært svært interessert i urter og deres medisinske virkninger selv og den kulturhistorien som forbindes med dette. Jeg synes også Annes kamp mot tilværelsen og kjærligheten hun hadde for familien og andre hun brød seg om også var fint skildret. Romanen er lett skrevet, og overlater ikke så mye til fantasien, men det er greit det og´ noen ganger.
Jeg hadde en fin leseopplevelse med denne romanen og koste meg.
Forfatteren skriver i sitt etterord at det historiske bakteppet er lagt tett opp til virkeligheten og de sentrale karakterene med unntak av Jon og Hanna er basert på virkelige personer, men at hun har tatt seg en del dikteriske friheter i sine fortolkninger.
Anne Brannfjell ble 90 år, og ble kalt "signekonenes dronning". Hun hadde en naturlig evne til å stille diagnoser og finne riktig medisin, og hun engasjerte seg spesielt for å finne en kur for rakitt (engelsk syke), lenge før legevitenskapen begynte å interessere seg for sykdommen. På slutten av hennes levetid begynte de å gjøre det, og i 1928 fikk en tysk kjemiker Nobelprisen for å finne ut hvor viktig D-vitminet (som dannes gjennom bl.a. sollys) var, og dette var viktig for å helbrede rakitt.
Mer om Anne Brannfjell her, wikipedia og på lokalwiki
Om forfatter Ellen Vahr her
Tine har også blogget om boka, det har ogsåÅslaug(medBokogPalett)
VG ved Elin Brend Bjørhei har anmeldt Gaven
Bjørhei mener at romanen ligger tett opp mot serieromangenren, noe jeg også tenkte mens jeg leste boka. Hun skriver også at det er bemerkelsesverdig at det ikke er skrevet med om Anne Brannfjell tidligere, og det er jeg enig i. Jeg hadde faktisk ikke hørt om henne selv før. Og det er rart siden hun var Norges mest kjente kloke kone. Marcello Haugen som var helbreder på Lillehammer er derimot mye mer kjent og om ham er det skrevet mye, som også vår tids Snåsamann.
Foto: Aschehoug/Pernille Marie Walvik
Ellen Vahr: Gaven, 393 s (inkl. etterord)
Aschehoug 2016
Kilde: Leseeksemplar