Kyrre Andreassen er et nytt bekjentskap for meg. Jeg hørte ham for første gang under Gyldendals arrangement #forfatternekommer i Trondheim i oktober hvor han leste fra den nye boka si, og det var fornøyelig. Siden har jeg sett ham på Brenner & Bøkene, og han har også blitt nominert til Brageprisen for sin nye roman. Nå har jeg lest romanen og her kommer en kjapp omtale.
![]()
Boka handler om Krister og Marianne, et ektepar midt i livet. Krister er av yrke elektriker, men har blitt omskolert på grunn av prolapser i ryggen og er nå lærer for flyktninger. Kona ønsker seg en stor pergola som de så på en sydenferie, og byggingen av den fører mye med seg, masse ekstra administrasjonsbyrde, som Krister kaller det.
I tillegg har Krister mye annet å slite med. Deres elleve år gamle sønn Andreas har en del problemer på skolen (eller skolen har problemer med ham?) og foreldrene blir innkalt til et møte med hele kostebinderiet av pedagoger, rektor og helsesøster som Krister føler snakker over hodet på dem. De vil ha Andreas utredet for sine adferdsproblemer.
Ja, sier Marianne. Ja, sier Krister motvillig, han føler vel ikke han kan si nei for da vil han fremstå som en dårlig far.
Krister er frustrert og sint på så mye. Han har hatt problemer med aggresjon tidligere og har gått på kurs i aggresjonsmestring. Noe vi får høre en del om når han på forskjellige måter blir trigget. Og det blir han jo rett som det er nå da han både må jobbe med noe han egentlig ikke kan, samt at Marianne begynner å vise seg fra en annen side. I tillegg har de kranglet om den pergolaen og Krister fikk til slutt den lure ideen at han skulle spørre en elev i klassen sin, en mann fra Tetjenia som var møbelsnekker om han ville lage den, noe han var kjempeglad for å få lov til. Det ble jo ikke møtt med god tone av ledelsen på jobben hans. Man hyrer bare ikke elevene til svart arbeid. Men var det det Krister egentlig gjorde? Selv mener han at han gjorde en god gjerning, som ble aldeles misforstått.
Som så mye annet han har gjort og gjør.
Romanen er skrevet i et veldig muntlig språk, slik som Krister snakker det. Krister forteller, Krister tenker, i fortid og nåtid. Det er mange innskutte tilbakeblikk. Det er mye skråblikk på samfunnet, mange glitrende situasjoner og beskrivelser og jeg lo flere enn en gang. Men det var også trist. Krister har det ikke så greit.
Jeg likte romanen ganske godt, men jeg ble litt sliten av å lese en bok som har så hyppige tilbakeblikk innskutt i fremdriften, hvis du skjønner, Og det krever litt ekstra av meg som leser å lese Kristers muntlige språk, men man venner seg jo fort til det egentlig. Samtidig tenker jeg at det er utrolig godt gjort å skrive på den måten, på det språket, en hel roman igjennom, og så gjennomført. Det er i alle fall en annerledes roman i den norske bokhøsten, om en mann som har falt utenfor på grunn av sykdom, om NAV, skoleapparatet og mye annet. Om en mann som gjerne vil det gode. Om å ville, men ikke alltid få det til, om å ha egne upolitisk korrekte meninger. Og litt sårt om ekteskap som skranter, foreldreskap og litt parodisk om naboskap.
Det blir spennende å se hvordan For øvrig mener jeg at Karthago skal ødelegges gjør det når Brageprisen skal avgjøres. Lykke til!
Jeg har ikke funnet noen bloggomtaler enda, men her er noen andre anmeldelser:
NRK, - mener at tematisk kan denne boka ha noe til felles med Frode Gryttens novellesamling Menn som ingen trenger, og at det ikke er så dumt å lese disse opp mot hverandre.
VG - "utmerket portrett av en mann som kaver i et gjennomregulert og feminisert velferdsamfunn " (Sindre Hovdenakk)
![]()
Kyrre Andreassen: For øvrig mener jeg at Karthago skal ødelegges , 358s
Gyldendal 2016
Kilde: Leseeksemplar
Boka handler om Krister og Marianne, et ektepar midt i livet. Krister er av yrke elektriker, men har blitt omskolert på grunn av prolapser i ryggen og er nå lærer for flyktninger. Kona ønsker seg en stor pergola som de så på en sydenferie, og byggingen av den fører mye med seg, masse ekstra administrasjonsbyrde, som Krister kaller det.
I tillegg har Krister mye annet å slite med. Deres elleve år gamle sønn Andreas har en del problemer på skolen (eller skolen har problemer med ham?) og foreldrene blir innkalt til et møte med hele kostebinderiet av pedagoger, rektor og helsesøster som Krister føler snakker over hodet på dem. De vil ha Andreas utredet for sine adferdsproblemer.
Ja, sier Marianne. Ja, sier Krister motvillig, han føler vel ikke han kan si nei for da vil han fremstå som en dårlig far.
Krister er frustrert og sint på så mye. Han har hatt problemer med aggresjon tidligere og har gått på kurs i aggresjonsmestring. Noe vi får høre en del om når han på forskjellige måter blir trigget. Og det blir han jo rett som det er nå da han både må jobbe med noe han egentlig ikke kan, samt at Marianne begynner å vise seg fra en annen side. I tillegg har de kranglet om den pergolaen og Krister fikk til slutt den lure ideen at han skulle spørre en elev i klassen sin, en mann fra Tetjenia som var møbelsnekker om han ville lage den, noe han var kjempeglad for å få lov til. Det ble jo ikke møtt med god tone av ledelsen på jobben hans. Man hyrer bare ikke elevene til svart arbeid. Men var det det Krister egentlig gjorde? Selv mener han at han gjorde en god gjerning, som ble aldeles misforstått.
Som så mye annet han har gjort og gjør.
Romanen er skrevet i et veldig muntlig språk, slik som Krister snakker det. Krister forteller, Krister tenker, i fortid og nåtid. Det er mange innskutte tilbakeblikk. Det er mye skråblikk på samfunnet, mange glitrende situasjoner og beskrivelser og jeg lo flere enn en gang. Men det var også trist. Krister har det ikke så greit.
Jeg likte romanen ganske godt, men jeg ble litt sliten av å lese en bok som har så hyppige tilbakeblikk innskutt i fremdriften, hvis du skjønner, Og det krever litt ekstra av meg som leser å lese Kristers muntlige språk, men man venner seg jo fort til det egentlig. Samtidig tenker jeg at det er utrolig godt gjort å skrive på den måten, på det språket, en hel roman igjennom, og så gjennomført. Det er i alle fall en annerledes roman i den norske bokhøsten, om en mann som har falt utenfor på grunn av sykdom, om NAV, skoleapparatet og mye annet. Om en mann som gjerne vil det gode. Om å ville, men ikke alltid få det til, om å ha egne upolitisk korrekte meninger. Og litt sårt om ekteskap som skranter, foreldreskap og litt parodisk om naboskap.
Det blir spennende å se hvordan For øvrig mener jeg at Karthago skal ødelegges gjør det når Brageprisen skal avgjøres. Lykke til!
Jeg har ikke funnet noen bloggomtaler enda, men her er noen andre anmeldelser:
NRK, - mener at tematisk kan denne boka ha noe til felles med Frode Gryttens novellesamling Menn som ingen trenger, og at det ikke er så dumt å lese disse opp mot hverandre.
VG - "utmerket portrett av en mann som kaver i et gjennomregulert og feminisert velferdsamfunn " (Sindre Hovdenakk)
Foto: Gyldendal
Kyrre Andreassen: For øvrig mener jeg at Karthago skal ødelegges , 358s
Gyldendal 2016
Kilde: Leseeksemplar