Quantcast
Channel: Artemisias Verden
Viewing all 1274 articles
Browse latest View live

Tre gode boktips: Vegetarianeren av Han Kang, Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg ble født av Mona Høvring og Alt er mitt av Ruth Lillegraven

$
0
0
Nå leser jeg bøkene fortere enn jeg greier å blogge om dem. Jeg er på ferie og de korte bøkene  går unna. Lillegravens Alt er mitt leste jeg før jeg dro.  Alle disse tre romanene er sterke på hvert sitt vis, spesielle, velskrevne, gode og mer eller mindre uhyggelige og ubehagelige. Her kommer tre mer eller mindre korte omtaler.




Jeg starter med den jeg leste ferdig i dag, den sitter enda så sterkt i. Det er Vegetarianeren av Han Kang. Romanen vant Man Booker-prisen i 2016, og jeg har hatt lyst til å lese den siden jeg leste at den var nominert. Nå er den endelig ute på norsk, og oversettelsen gjør ingen skam på boka.
Jeg leste Levende og døde av henne tidligere. Det var også en sterk roman om vold og krig, men jeg likte Vegetarianeren bedre. Det er nesten fælt å si at jeg likte boka, for den er grusom på flere måter, den er fæl, vond og trist. Men så er den så godt skrevet at det er formidlende i all sin uhygge.

Romanen er delt inn i tre deler hvor vi får tre stemmer som forteller om sitt forhold til Yeong-hye og sin versjon av hva som skjer med henne og dem selv i relasjon til henne.
Det er ektemannens versjon, han som til slutt ikke orker mer (en lite følsom fyr, for å si det mildt) , det er kunstnersvogeren sin versjon- han som går aldeles over streken med henne (eller er det et utslag av to ensomme skip i nattens lengsler, en annen type kontakt utenfor det ordinære)  og søsterens versjon, hun som gjør alt hun kan for å hjelpe lillesøsteren sin. Den gode, omsorgsfulle hjelperen.

Yeong-hye vil en dag plutselig ikke spise kjøtt mer og kaster ut alt kjøtt fra kjøleskap og fryser til ektemannens sjokk og fortvilelse. Det eneste hun oppgir som grunn er at hun hadde en drøm. Den marerittaktige drømmen får vi ta del i. Ektemannen har ingen forståelse for hennes valg, selv om han til en viss grad kan godta det mens de er hjemme, men dette driver dem mer og mer fra hverandre, samt at hele hennes familie blir involvert og skal irettesette henne i et familieselskap som får dramatiske konsekvenser. Faren hennes blir helt gal og tvinger i henne kjøtt, stapper det med vold inn i munnen hennes. Vi skjønner at det ikke er første gangen han gjør stygge overgrep mot henne, det er helt grusomt skildret. Voksne mennesker sitter og rakker ned på hennes valg- ikke uvanlig at det oppstår diskusjoner med en vegetarianer/veganer til bords, men dette tar helt av og er fryktelig ydmykende for Yeong-hye. Og herfra går det bare nedenom hjem, for å si det mildt.

Svogeren-kunsteren får plutselig lyst på henne, og han får en ide som involverer å male kroppen hennes og det er veldig erotisk, aj, nesten pornografisk slik det utvikler seg, nesten så jeg skjemmes over å ligge ved solsenga blant masse folk å lese slikt. Say no more. Les selv. Men dette eventyret ender heller ikke så bra, og jeg lurer virkelig på hvor det blir av svogeren til slutt.

I siste del er det storesøsterens kamp og fortvilelse vi leser om, mens Yeoug-hye virkelig blir syk og anorektisk og innlagt på psykiatrisk. Denne delen er hjerteskjærende vond, rystende, så godt og vondt skildret. Det å være pårørende er heller ikke så greit, hun står alene med ansvaret for et lite barn i tillegg.

Jeg måtte ta skikkelig pauser mellom delene, men jeg greide ikke å la være å lese ferdig i dag. Dette er en roman som nok kan sitte lenge i, den er mørk som skogen en vinternatt og trær har også en viktig rolle her.
Jeg skjønner godt at romanen har fått priser. Den kan godt leses flere ganger, det er mye å studere her om familiedynamikk, relasjoner, menneskers behov, menneskesinnet- . Hvordan søsteren prøver å komme til bunns i lillesøsterens lidelse, mens hun selv holder på å gå til grunne, leter etter svar som hun aldri får.

Vegetarianeren av Han Kang, 214 s
Pax forlag 2018
Leseeksemplar

VGs anmelder Gabriel Mogroff mener dette er en en av årest beste romaner

Andre bloggere:
Kleppanrova, Elida, Tine

Neste:
Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg ble født av Mona Høvring, 128 s
Oktober forlag 2018
Leseeksemplar

Jeg leste den forrige diktsamlingen til Mona Høvring og falt for skrivestilen hennes.
Denne romanen er nok mer forståelig enn den litt surrealistiske diktsamlingen, men romanen er litt drømmerisk, og drømmer har også her en sentral funksjon . Jeg liker det, siden jeg selv har vært svært opptatt av drømmer siden tenårene.
Dette er likevel en roman med en tydelig historie, så det er ikke slik at den blir utsvevende sin tildels drømmeriske form.

Her handler det også to søstre, hvor den ene, Martha- pussig nok- nettopp er utskrevet fra en psykiatrisk avdeling etter et sammenbrudd. Ella blir spurt om å bli med henne på rekonvalesens i rolige omgivelser. De reiser på et høyfjellshotell betalt av foreldrene. De er begge tidlig i tyveårene, og det er et år mellom dem.
Martha er veldig var for stemninger og mistolker lett. Hun fikk sammenbrudd etter å ha giftet seg med en kjekk kar med status og penger, men det er nå over. Martha er gløgg og pen, men Ella synes hun har noe dumt over seg, som så lett lar seg forføre av glatte menn med status og glam.
Ella og Martha var veldig nære som barn og tenåringer, men noe har kommet i mellom dem og det lar seg ikke reparere så lett.
I romanen får vi Ellas følelser og tanker beskrevet, om forvirringen, sjalusien, sorgen over det tapte og håper om å finne noe tilbake.
Ella har også en affære med en kvinne på hotellet, så også her- dere- blir det begjær og erotikk. Hm, det er helt tilfeldig at disse to romanene har en del likhetstrekk. (søsken, psykiatri, sex) Men den fæle volden i Vegetarianeren, er ikke denne boka preget av, men det er såre følelser  skildret, det er det.  Og også her sliter søsteren som pårørende også med sitt.
Men dette er en lettere bok å lese enn den vonde Vegetarianeren.

Romanen ble nominert til Bokhandlerprisen 2018.

Andre bloggere:
Beathe, Tine Beritbok har HøvringMaraton her

Den siste:
Alt er mitt av Ruth Lillegraven, 368 s
Kagge forlag, 2018
Leseeks

Psykologisk thriller.
Ruth Lillegraven er mest kjent for sine fine diktsamlinger, og nå har hun jaggu meg debutert som krim/thriller-forfatter. Og det har hun gjennomført med glans.

Her kopierer jeg forlagets omtale, siden jeg ikke har boka foran meg:

Møt Clara og Haavard, et vellykket ektepar i en arvet villa på Oslo Vest. Han er lege fra en gammel Oslo-familie. Hun er den ambisiøse outsideren fra Vestlandet som har fått toppjobb i Justisdepartementet. Nå rystes Oslo av to drap. Begge ofrene har innvandrerbakgrunn. Konsekvensene i et komplisert flerkulturelt samfunn er uoversiktlige. Etter hvert når saken helt til justisministerens bord, samtidig som den får store konsekvenser for Haavard og Clara og truer familiefreden. 

Denne boka var overraskende spennende, og velskrevet så det holder. Lillegraven bruker sitt gode språk med poetiske skildringer innimellom- særlig når det gjelder vestlandsnaturen, men det går aldri på bekostning av fremdriften.
Hun skriver vekselvis på bokmål og nynorsk og det fungerer veldig godt.
Historien er creepy som bare det, med mange spennende og overraskende vendinger- og slutten er vond så det holder.

Jeg håper virkelig Ruth Lillegraven fortsetter i denne gata. Vi trenger flere gode kvinnelige krimforfattere (eller psykologisk thriller-forfattere om du vil).

VGs anmelder Tom Egeland mener dette er en av årets beste bøker.

Andre bloggere:
Tine, Beathe

Alle tre romanene anbefales på det sterkeste!


Er det noen  som har blogget om disse bøkene, men som jeg ikke har linket til, legg gjerne igjen link i kommentarfeltet. Nå ser det ut som det bare er Tine og Beathe, og et par til som blogger- det er bare de innleggene jeg fant da jeg googlet (orket ikke å sjekke mer enn 4 sider, for da kommer det så mye annet rart) 





Patalavaca, Gran Canaria i kveld. (eget foto)






Julegavetips i siste liten: Plukk selv av Trond Svendgård

$
0
0
Hva frister vel mer enn en bok med herlige bilder av vår, sommer, grønne vekster og mat?
Tidlig denne sommeren fikk jeg en bok som heter Plukk Selv av kokk og sankeentusiast Trond Svendgård. Den inneholder nyttige sanketips og oppskrifter fra veikant, skog og skjærgård.  Grunnen til at jeg skriver om den nå, er at jeg ble påminnet hvor flott bok det er gjennom et tilbud jeg så på instagram. Les mer under bildet..


Jeg får veldig lengsel etter våren når jeg nå igjen blar i boka. I sommer brukte jeg den flittig. Jeg deltok også på et kurs i botaniske ville spiselige vekster i regi av Nyttevekstforeningen og der ble denne boka blant annet anbefalt.  Jeg lærte masse nytt om hva som kan plukkes og spises i naturen, og denne boka tar for seg en del av det. Tenk at vi har et så stort gratis spisskammer der ute å ta av. Nyttig og godt, og så får man herlige helsebringende turer i skog og mark attåt.
Å ha kunnskap om hva som er spiselig er viktig, for det finnes giftige planter og sopper man helst ikke bør spise, og noe man absolutt ikke skal spise.

Boka her er ganske trygg sånn, den tar for seg vekster man kan være rimelig sikker på, etter mitt skjønn- med unntak av sopp, der må man absolutt vite noe om sopp før man høster. Uansett er det en gylden regel å ikke spise noe man ikke er hunder prosent sikker på.
Boka tar også for seg dette temaet, samt hva man trenger av utstyr for å sanke mat.
Hver plante har bakgrunnstoff, med beskrivelser og kjennetegn, hvor den vokser, hva man kan bruke av den og hvordan. Lett og forståelig skrevet, med fine bilder.

Oppskriftene er delikate, her er både krydder til middager, planter som tilbehør, planter som kan saftes, syltes, kokes, legges på olje, tørkes, spises rå i salater med mer.

Boka er delt inn i årstidene, er oversiktlig og fin å bla i. Virkelig inspirerende. Her er et par eksempler  fra boka:


Prøv dette som asparges. Geitramsskudd.


Eller hva med kjøttboller med almeskudd. Almeskudd plukket jeg mye av i vår på tur med nyttevekstforeningen. De var kjempegode i salater og på pizza . 



Eller hva med deilig villbringebærbrus? 


Dette er bare en liten smakebit. 
Har du en person i familien eller en venn du vet liker å gå tur, som kan synes det er interresant å lære mer om å sanke spiselige vekster, eller en som er glad i lage mat- så er dette et siste-i-liten-tips fra meg! Eller kjøp den til deg selv!

Nå får du også gave med på kjøpet hvis du bestiller boka på hjemmesiden for Norges største nettsamfunn for spiselige vekster.

(jeg er ikke sponset, men jeg har fått boka etter eget ønske som anmeldereksemplar fra forlaget)


Under ser du bilder fra turer/kurs med Nyttevekstforeningen som jeg deltok på i vår/sommer. Vi sanket ved fjorden, i fjæra , i marka og i skogen.



Det er så utrolig mange planter å finne. Her skal det sorteres, merkes og læres.







I denne skogen (t.h.) fant vi almeskudd som jeg strødde over vegetarpizzaen. Nam..



Det er mye lekkert man kan fylle glass og krukker med . Bildet er tatt på Sellanraa Bok & Bar i Trondheim. De setter sin ære i å lage kortreist og naturlig mat og baserer seg mye på ville vekster. 


God tur og bon apetit!


Trond Svengård: Plukk selv, 253 s
Cappelen Damm 2018
Leseeksemplar



Vinnere av trekning i Diktlesesirkelen 2018

$
0
0
Først vil jeg takke alle deltagere i årets diktlesesirkel- den første i sitt slag her på bloggen, for en storartet og engasjert deltagelse!
I kveld har jeg foretatt en høytidelig og spennende trekning etter gammelmåten. Det vil si med loddbok og trekning fra en skål. Det ble tre premier. Jeg har fått to flotte diktsamlinger fra forlag som jeg har tigget meg til for å lodde ut, samt en som jeg har bestilt fra Bokklubben.


Jeg skulle gjerne ha gitt premie til alle, men en begrensing må man jo ha.

Her er noen tall før jeg røper vinnerne:

Det ha vært 6 runder med forskjellige kategorier å velge diktsamling innenfor.

Januar: 11 deltagere- Kategori: Velg en ulest diktsamling fra hylla
Mars: 9 deltagere- Kategori: Les en debutant
Mai: 6 deltagere- Kategori: Prisbelønnet lyriker
Juli: 6 deltagere- Kategori: Utenlandsk lyriker
September: 8 deltagere: Kategori: Norsk diktsamling fra 2018
November: 8 deltagere: Kategori: Klassiker

Beathe, Åslaug, Ingun/Kleppanrova og BokBloggBerit har deltatt i alle 6 rundene. Randi i 5, Tine i 4 og resten fra 3 - 1 gang.  Tilsammen har 13 bokbloggere deltatt inkludert meg selv. Igjen takk til alle sammen!

Oversikt over deltagere med linker til innlegg finner du her

Jeg har gitt deltagerne et lodd for hver gjennomførte deltagelse. Det ble tilsammen 42 lodd (jeg ga ikke meg selv lodd, synes det er greit å ha sagt det, for ordens skyld)



Loddene ble brettet sammen etter alle kunstens regler, påført navn, og blandet sammen mange ganger før jeg trakk et lodd for hver premie.


Og vinnerne er:

1.premie:

Pedro Carmona-Alvarez, Buktalerens rike, Dikt 1997-2017, Kolon forlag 2017

***Tine Sundal, Tine sin blogg

2. premie:

Tor Jonsson - Dikt i samling (kjøpt, kommer i posten i løpet av uka)

**Randi, Reading-Randi

3. premie:

Hilde Myklebust- Kvar ein fugl   Samlaget 2018

*Ingun, Kleppanrova

GRATULERER SÅ MASSE TIL VINNERNE OG TAKK FOR I ÅR!

Stor takk også til Kolon forlag og Samlaget for sponsing til utlodningen. 

SEND ADRESSE TIL MIN EPOST ARTESBLOGG@GMAIL.COM, ELLER VIA MESSENGER, SÅ FÅR DERE BOKA I POSTEN!


Til dere som lurer på om det blir ny diktsirkel i 2019, så blir det det. Dette var jo gøy. Har dere ønsker eller forslag til kategorier, så kom gjerne med det. Nye deltagere er hjertelig velkommen. Og husk dette er lavterskel.  Les og skriv noen ord om en valgt diktsamling i aktuell kategori, i bloggen eller kommentarfeltet, link til bloggen min i innlegget ditt, og that´s it. 





GOD JUL OG ET RIKTIG GODT NYTT ÅR ALLE SAMMEN!


Slå på ring av Frode Eie Larsen- litt koselig, mest spennende Vestfoldkrim i ruskete vær

$
0
0
Larvikforfatter Frode Eie Larsen er ute med sin sjette kriminalroman om politibetjent Eddi Stubb, den godslige etterforskeren med velutviklet empati og lettere avstumpet kjærlighetsliv. Jeg har lest alle seks. I denne siste boka har Eddi fått en kompleks sak i fanget, samt en ny frisk ung kvinnelig kollega. Det gir nytt liv i samspillet, selv om Eddi helst ville ha beholdt sin trofaste Kari.


Eddi er nok litt vanedyr og ønsker å ha alt ved det gamle, men slik er dog ikke verden.
Hans etterforskningsevner lider ikke av det heldigvis, selv om han absolutt trenger assistanse på det som har med digital teknologi å gjøre. Her er hans nye kollega nyutdannede Vilde Vang et kjærkomment bidrag, viser et seg. Hun knekker både passord og koder og manøvrer seg lett i sosiale medier og digitale dingser, og er ellers kjapp.

I Slå på ring blir en ung jente, Mia, funnet død, sittende i fjæra. Noen har plantet henne der, kan det se ut som. Det skal ligne på et selvmord, men det finner Eddi fort ut at det ikke er.
På det lille stedet Helgeroa utenfor Larvik kjenner alle hverandre og folk er dypt rystet og skremt.
Eddi og Vilde går i gang med besøk på dørene og kaller inn Mias venner og nærmeste krets til vitneavhør. De var en gjeng på fire venner som har holdt sammen i mange år. Mats, Kasper, Bettina og Mia.  Foreldrene blir vi også litt kjent med. De var mye sammen før i tiden, men noe skjedde for to år siden og er knyttet til en av øyene i skjærgården; Arøya. Etter det ble kontakten mindre. Hva som skjedde får vi ikke vite før helt på slutten av boka.

Kripos kommer raskt på banen ved Sølvi Berg, et usympatisk kvinnemenneske som raskt parkerer Eddi Stubb på sidelinjen. Hun vil ha handling. To unge personer blir arrestert, noe Eddi mener er helt feil. Han er på sporet av noe annet, noen andre, men Berg ønsker ikke å høre på det øret.
Eddis spor og mistanker fører han også ut i noen hustrige båtturer til Arøya, og jeg skjønner bare ikke hvorfor han må dra alene? De må da være to, tenker jeg.

Det finnes flere mennesker i bygda som har sine svin på skogen, og mistenkelige personer er det nok av. Også Osvald, han unge gutten med autisme er en del av historien. Jeg mener vi har truffet Osvald før i denne serien. (Eller er det noen andre unge sårbare gutter?)

Jeg som leser følger med som en detektiv og lar forfatteren leke med meg langt nok. Det er ikke slik at jeg skjønner hvem gjerningspersonen er lenge før det blir avslørt. Dette er mye mer komplekst enn som så. Flere ting i fortiden har ført til det som har skjedd.

Jeg synes Eie Larsen har skrevet en spennende bladvender av en krim. Eddi er en koselig og god etterforsker, Vilde Vang kom seg som et interessant og friskt bekjentskap. Kari kommer igjen på scenen. Men at Kripos oppfører seg så uprofesjonelt, nei, det tror jeg ikke på. Akkurat det er mitt ankepunkt med boka. Det kan være noe endimensjonalt/svart-hvitt til tider, som med Kripos sin karakter Sølvi Berg. Ok, at krim kan være Eventyr for voksne, men dette ble litt for mye Snehvit og den onde stemor.  Jeg tenker da spesielt på polariseringen mellom gode Eddi og slemme Sølvi.
Innholdsmessig er det også flere ting man har lest om før, men det skal godt gjøres å koke sammen noe originalt så mye krim som det finnes på markedet. Uansett, Vestfold har skapt sin egen sjanger med skjærgårdskrim, og det er bra lesestoff. Det er forholdsvis enkel krim, det vi si ikke for blodig og ekkel, ikke for avansert.
Ellers synes jeg Eie Larsen skriver bedre og bedre, det flyter godt avgårde som en båt på stille sjø i frisk bris. (Jada, en skjærgårdssilmiles må jeg jo få ha med;) )
Og slutten, ja, den altså- her er både feelgood og tristesse, med en overraskende tvist.

Andre bloggere om Slå på ring:
Bjørnebok, MyCriminalMind/Ann Christin

Andre bøker i serien som jeg har blogget om:
1. Hemmeligheten (kort om boka, sammen med Frostrøyk- en annen bok av forrfatteren)
2. Jordtårer
3. Du skal lide
4. Englefjær
5. På overflaten flyter vannliljene



Mer om forfatter Frode Eie Larsen her
Siste nytt er at Frode Eie Larsen går over til den nye forlaget Gloria og blir heltidsforfatter etter flere år som markedsansvarlig og forfatter i Forlagshuset Vestfold.  Lykke til Frode. Det blir spennende å se hvordan en slik overgang vil prege forfatterskapet.



Frode Eie Larsen: Slå på ring, 391 s
Forlagshuset Vestfold 2018
Leseeksemplar





Gran Canaria . To turer fra Patalavaca- Puerto Rico. (Desember- 18, Del 1.)

$
0
0
Årets mørketidstur til Gran Canaria er over. Jeg har greid å ta en uke ferie på en Kanariøy hver vinter de siste ti årene. Min første tur til Gran Canaria var i 2008. Takker være bloggarkivet er det lett å huske.  I 2008 var jeg også i Patalavaca. I år bodde jeg på hotell Green Beach midt i Patalavaca sentrum. Et flott utgangspunkt for vandre- og spaserturer både langs kysten og opp i fjellet. Jeg vil vise bilder fra to korte turer til Puerto Rico. Den ene via Korset og langs stier opp og ned, den andre langs bilveien.


Meself svett og varm på toppen av Korset i Patalavaca. Til høyre der nede ser vi Anfi del Mar, Bjørn Lyngs vakre timeshareanlegg.


Tur 1: Patalavaca- Korset- Plaza de la Cueva - Puerto Rico. (10.12.18) 

Målet mitt for dagen var egentlig å gå til Norskeplassen. Ifølge guiden til Anita og Birger Løvland (turguide Gran Canaria Sør) skal det ta ca tre timer effektiv gange fra Arguineguin til Puerto Rico. Og jeg hadde tenkt meg til Puerto Rico for å møte venner. Det var ikke umiddelbart så enkelt å finne stien opp, selv om mannen i resepsjonen sa at man ser den når man kommer ut på veien. Ja vel, det er mange stier å se, men hvor går man opp?


 Her er vi på vei mot toppen, det siste stykket..

Det var også flere enn meg som lurte på om man var på rett vei, noe jeg ikke kunne bekrefte. Jeg trodde en stund jeg var på vei mot Arguineguin, mer enn fra,..altså en liten omvei må vite, fordi stien jeg gikk, gikk fra bilparkeringen nede i ei dolp (mot stranda/Beach) nedenfor bebyggelsen/minikjøpesenteret, og bortover til høyre for siden av Korset. Det kjentes som om jeg kom lengre og lengre bort..  En mann kom rasende ned utenfor en sti. Å klatre opp på måfå med masse løsgrus tok derimot ikke jeg sjansen på..



Jeg traff en norsk dame som mente jeg var på rett vei, heldigvis. Man kan gå mer rett opp, men hun anbefalte denne stien som snirklet seg litt rundt fjellet.  Her ser vi rett ned på Hotel Donana og mitt hotell Green Beach vis a vis og lenger bort til venstre Arguineguin. Et fantastisk skue. Damen hadde ikke selv vært på Norskeplassen, men anbefalte ikke meg å gå dit nå hvis jeg ikke var i god form. Vel, hva er god form? Når jeg kjente etter kunne jeg ikke akkurat si det, etter en ganske stillesittende høst på kontor og i bil. Og mørket kunne komme fortere enn svint, ikke særlig å være oppe i fjellene da hvis det skulle råke på. Turguiden til Løvlands er heller ikke alltid like lett å forstå, og jeg ble faktisk tipset av et ungt par om å kjøpe meg et skikkelig kart. (Gran Canaria Tour & Trail. Waterproof) Noe jeg gjorde noen dager senere.



Her oppe var det flere som kom, gikk og skuet den vakre utsikten, mens jeg spekulerte på hvilken vei jeg skulle ta videre til Puerto Rico ved å studere terrenget foran meg. Jeg tok meg god tid til å nyte utsikten også, samt å skrive navnet i boka. Noen skulle videre innover til Norskeplassen. Et ungt par jeg traff hadde vært der flere ganger og de brukte å sykle. De var ikke enig med damen jeg snakket med tidligere i at det var mye opp og ned inn til Norskeplassen. Hadde jeg først kommet opp hit, var resten ganske strake veien, mente de.  Vel, vel, så var det tiden og faren for brått mørke, da.. Jeg bestemte meg for å gå en annen vei, via Balito og opp dalen der til toppen av Nydalen/Nye Puerto Rico og ned. Der har jeg gått før.

Jeg fulgte en sti ned fra fjellet som ikke var for bratt og kom ned ved innkjørselen til Anfi del Mar. Her måtte jeg klatre ned på veien, gå over den, og deretter på en sti på høyre side av bilveien forbi Anfi del Mar. Jeg var ikke helt sikker på om det gikk greit å komme seg ned i dalen ved Balito derfra, men tok sjansen. Og det gikk bra. Ved Balito kunne jeg krysse veien og komme over der hvor dalen gikk opp til Plaza de la Cueva.



Her bor det en norsk dame og en nederlender på hippievis.  Jeg har sett at damen annonserer med fiestas på Plazaen, samt at hun selger smykker via sin hjemmeside og facebook. Hun kaller seg Cavemaid   . Jeg gikk rundt og kikket litt. Her har de samlet mye rart. Også skrot som noen sikkert vil kalle det. Det er ganske kult at noen satser på å bo slik, så enkelt og rimelig. I tradisjonen fra de eldste beboerne på Gran Canaria, som bodde i huler.

Derfra gikk jeg forbi anlegget Natural Park og ned til Puerto Rico og opp i lia igjen hjem til mine venner. Hvor lang tid turen tok, husker jeg nesten ikke. Et par timer kanskje?
Turen opp til Korset er bratt på slutten, men ikke særlig tung, men er man dårlig i hofter og knær, må man ta det med ro, eller kutte ut det siste bratte stykket til topps. Man kjenner det hvis man har litt dårlig kondis, men overkommelig for en helt vanlig dårlig trent "tjukkas " som meg,  er det. Jeg har riktignok gått mye i fjell og mark og liker å gå, men som sagt var jeg i ganske dårlig form nå.
Ta med vann. Det er varmt.

Tur 2: Med føttene langs bilveien fra Patalavaca- Puerto Rico. 12.12.18. (1 time)

Denne onsdagen hadde jeg egentlig planlagt å bli med Tjukkasgjengen i Arguineguin (nyinnmeldt) med på trim med strikk og tur til El Pajar, men ble invitert av vennene mine i Puerto Rico til å bli med på linedancekurs. Det hørtes jo gøy ut, og jeg rakk ikke begge deler, det ville bli litt for travelt.  Jeg får heller satse på å delta med Tjukkasgjengen neste gang jeg kommer til øya.  Det virker som et flott tilbud og en artig gjeng.
Jeg fikk heller gå til Puerto Rico, da, så jeg fikk med den trimmen. Denne gangen gikk jeg bilveien, siden Brigit sa sist jeg var hos dem, at det gikk an å gå gjennom tunnelen. Det måtte jeg jo prøve. Seff..

 Jeg gikk rett og slett hele bilveien, og det var tildels litt skummelt, selv om det gikk helt fint helt til Balito. (t.h. blikk fra Balito tilbake mot boligområdet over Anfi del Mar, der jeg bodde for ti år siden)

Under ser vi også mot samme området, men da mot sjøen. Her kan man gå en sti og komme opp ved enden av Anfi del Mar, Hjerteøya og gå promenaden (og litt strand og vei) hele kysten innover til Arguineguin.  Den har jeg gått før, se link her.





Vi er fortsatt ved Balito. På andre siden av veien ser vi det som nevøen min kalte Shit Valley. Det har sett ut sånn i de ti årene jeg har vært der, noe som aldri blir ferdig. Hundeeiere går tur med hundene her, og lar dem vel gjøre fra seg, derav Skitdalen, på godt norsk.



Opp fra bakken fra Balito får vi et stykke med nydelig utsikt. Men her bør man være litt obs på trafikken, gangvei er det ikke akkurat, kun litt vei innenfor hvitstripa.



Noen har kjørt utfor, eller forulykket på annet vis. Det er vanlig å markere trafikkulykker slik i Sør-Europa. R.I.P. Jeg blir rørt og fylles med respekt. Et ungt menneske minnes her. En sønn, en bror, en venn, kanskje en kjæreste, en ung far, hva vet jeg.



Atter en primitiv bolig. Der nede er det et skur. Tror nok jeg heller ville valgt Cuevan til smykkedama, enn det her.. Men hvem vet om dette mennesket kan velge, hvem vet hva og hvem som bor her.. Det er mye fattigdom og nød også på Gran Canaria, bak ferieparadisets idyll.



Her nærmer jeg meg tunnelen.
Og det er riktig, det funket helt ok å gå gjennom den. Det er et rimelig bredt fortau der inne, og tunnelen er kort. Men det er forbudt å sykle.




Ute av tunnelen og dette ser jeg ned på, Nye Puerto Rico, som mange mener er en mye roligere del av dette feriestedet. Puerto Rico kan virke ganske masete, særlig i sentrum og i/rundt det store shoppingssenteret. Her er det også restauranter og butikker, men som sagt visstnok roligere.



Men på toppen det var det det skummelt å gå. Det gikk en bro videre og bilene kjørte utrolig fort, og det var en sving, og jeg ble svimmel og tenkte at her må jeg bare få krysset veien og gå en annen vei ned...

Og det gjorde jeg til slutt. Men se deg godt for. På andre siden av veien gikk det en trapp ned så jeg kom meg ned på den nederste veien og derfra var det bare å tråkke videre så jeg rakk Linedancen på Tango Dansebaren.


Og der var jeg presis kl. 14.00 da det startet. LillyAnn poserer. Gratis linedancekurs. Det gikk litt krøll i koreografien her og der når takta ble trappet opp, men det gikk stort sett bra og var kjempegøy! Stor takk til Roka som gjør dette gratis for danseglade turister. (Roka , bildet øverst til høyre- en tålmodig og humørfylt kursholder, som brast ut i latter rett som det var..Var vi så håpløse?;))

(En dame tok bilde av hele gjengen til slutt. Hvis du leser dette, eller noen har dette bildet av hele gjengen kan jeg be deg/dere om å sende det til meg? Det hadde jeg blitt veldig veldig glad for. Epostadressen står øverst i bloggen)



Etterpå fortjente vi en matbit og en forfriskning eller to. På denne tiden var det veldig rolig på senteret, men det var helt greit for oss. Jeg hadde så lyst på reker i hvitløksolje, og det ble det. Gambas En Aceite De Ajo. (her ble det google translate- men jeg lover, vi øvde med kelneren på den rette ordlyden)



Brigit og meg nyter maten og sola.





Etter maten dro vi opp til Brigit og LillyAnn, sjekk denne utsikten, da.


 Selfie on the tops!



Altså, vi fikk ikke nok av trim og dans, vi da. Jeg hadde tilgode å besøke en irsk pub denne uka, og en av mine favoritter er Shamrock Bar i Puerto Rico på senteret, så Brigit og jeg dro dit. Der spilte den amerikanske rockekisen Kelly Marlow. Han var flink og det ble mye dansing.




Takk for følget og en riktig god jul ønskes dere!


Innlegg om Vandring Puerto Rico- Arguineguin desember 2018


Gran Canaria. På tur med Randi til marked i Arguineguin (desember 2018, del 2)

$
0
0
I de siste årene har jeg feriert på Playa de Ingles i nærheten av Randi, som foretrekker å bo der. I år valgte jeg Patalavaca, siden jeg synes været er mer stabilt i området Arguineguin -Puerto Rico. Jeg er lei av å småfryse i Syden, og av vinden. I år hadde det riktignok vært kjempebra vær også på Playa, men slikt vet man ikke på forhånd.  Vi avtalte at Randi skulle ta bussen til meg og så gikk fra mitt hotell Green Beach i Patalavaca til byen. Bussen brukte ca en time, sa Randi. Det kommer nok an på hvilken rute man tar, og det varierer hvilke busser som stopper hvor her og der.




 Utenfor Den norske klubben sine lokaler i Arguineguin (foto: Randi J. Aasheim)


Jeg må ærlig si at jeg tok svært lite bilder på denne ferien. Jeg har vel tatt så mye før, og blitt lei litt, føler jeg har fotografert nok, kanskje.  Etter den knappe kilometeren langs kysten til Sjømannskirka i Arguineguin ønsket vi å gå litt lenger.  Vi er begge glade i å gå, Randi og jeg. Jeg hadde litt lyst til å gå ti El Pajar, etter forslag i Anita og Birger Løvlands turbok (Turguide Gran Canaria Sør 2017) . Fra Anfi del Mar til El Pajar skal det være 4-5 km, altså da blir det 3-4 km fra Green Beach sånn omtrentlig.  men siden vi havnet midt i tirsdagsmarkedet og jeg ble litt usikker på hvor vi skulle ta av, droppet vi det.  Vi gikk til utkanten av Arguineguin, gjennom markedsplassen, litt bortover forbi campingplassen og til en liten bar, der snudde vi og gikk oppi byen for å se om vi fant et sted å spise.


Først ruslet vi og kikket rundt på de endeløse bodene. Sulten og hodepinen begynte å gnage i meg, så da ble handlelysten veldig redusert, og det var nok helt greit. Bortsett fra at jeg angrer på at jeg ikke kjøpte meg en hatt jeg drev og prøvde. Randi kikker på klær til barnebarna.



Og hva finner vi her? (foto: Randi J.Aasheim) 



Catch my dreams, catch my dreams... Her kan man drømme seg bort blant drømmefangerene med indiansk musikk i bakgrunnen .. (foto: Rand J.A)



Her er også nok av spise- og drikkesteder for de som vil ha pause, men jeg ble ikke fristet av å sette meg der, med så mye folk akkurat da. (t.h). Ved Norskeklubben like bortenfor var det også masse bord og stoler, men fullt. (og norsk mat med brun saus eller karbonadesmørbrød med erter og løk for den som ønsker det;) ) Der inne fikk jeg tak i et godt kart over Grand Canaria i alle fall (13 euro- Gran Canaria Tour & Trail, waterproof)  (foto: Randi J.A.)



På vei gjennom noen gater stoppet vi og gikk inn i en avdeling av SPAR med øko- og bio-mat av alle slag og helsekost. Der hadde de masse spennende, og jeg handlet litt av hvert, til og med hundemat i julegave til hundebarnebarnet mitt Ollie.  At jeg hadde glemt kredittkortet mitt på hotellet og rett og slett blakket meg i den butikken med resten av kontantene mine, bør man kanskje ikke snakke så høyt om, men jau, jau,- sånt kan skje, og heldigvis kunne Randi låne meg noen euro til lunsj. (foto: Randi J.A)


Oooh, endelig lunsj. Alltid vanskelig å finne sted, alt er så likt, Turistmenyer her og turistmenyer der. Og så ville jeg sitte i sola. det begynte å bli litt kaldt i skyggen. På rekka ikke så langt fra der båtene kommer inn, der håndtverkerne har stands, fant vi en hyggelig svensk liten vinbar, Taste Meson  .  I ettertid så jeg at den er rangert høyt på tripadvisor. De hadde ikke Gambas- reker i hvitløkolje, som jeg hadde lyst på, alltid har lyst på, men mye annet godt. Det ble små fisketortillas. De lager alt fra bunnen av. Og dette var aldeles nydelig. (Apropos håndtverkermarkedet; prøv den røde helsebringende kaktusfruktsjuicen hvis du kommer over den. )



Una Copa Vino Blanco. Bånnski. Lokal vin, kjempegod den også. Kanariøyene har fått flere gode viner de siste årene, og de er absolutt verdt å prøve. Har dessverre glemt navnet på denne. (foto: Randi J.A)


 Randi bestilte en Chevre, akkurat passe liten rett for henne akkurat nå. Den hyggelige svenske servitøren skal også ha masse ros.



 Nå er vi fornøyd og vandrer hjemover igjen.  Her er det vakkert ved havna. (foto: Randi J.Aasheim)


Randi tok buss 38 til Playa del Ingles og jeg tok føttene tilbake til Patalavaca. Må nevne denne nye stranda de har ordnet mellom Sjømannskirken og Sunwing. Det virket bra, og mange lot til å nyte det. Neste gang, min tur.



Vel hjemme igjen var det fortsatt sol igjen og tid til å nyte medkjøpt godis fra Helsekosten , lokalbutikken og bok på balkongen. Bettere godt, ja.

Arguineguin er en sjarmerende liten fiskerlandsby, med lokale innbyggere samt masse nordmenn som bor her i kortere og lengre tid. Arguineguin er det norskeste stedet på Gran Canaria, men norsk skole og norske Villa Marina reabiliteringssenter, samt Sjømannskirke og Den norske Klubben med mye nyttig info for nordmenn på Gran Canaria.
*Husk at det er siesta midt på dagen, da er de meste stengt. (fra 13/14.00-17/18.00)
*Buster Bar på Ancorasenteret er et populært sted med mye norsk musikk innimellom

Andre innlegg jeg har blogget fra Arguineguin:
Vandring Puerto Rico-Arguineguin 2013
Fra samme ferie:
* To fotturer Patalavaca-Puerto Rico med dans


Alle fotos med unntak av de Randi, min medblogger Reading-Randi- har tatt, er mine.


Takk for følget og fortsatt god jul! 




Gran Canaria. Green Beach, Patalavaca + diverse tips (desember 2018, del 3)

$
0
0
Jeg har en målsetting om å blogge noe fra hver reise jeg er på, men det er ikke alltid jeg rekker det. Ser i arkivet at turene fra desember i fjor er udokumentert, og det tenker jeg å gjøre noe med senere. Bedre sent enn aldri, selv om det ikke blir så mye. La det bli mitt nyttårsmål. Jeg oppdaget mens jeg var på Gran Canaria nå, hvor ok det var å ha de fleste turene i mitt arkiv, etter å ha diskutert med en venninne når det var vi treftes på Gran Canaria første gang.  Jeg kunne med 100 prosent sikkerhet fortelle at det var for ti år siden. - Er det virkelig så lenge siden, du? sa hun..  Hun kunne virkelig ikke huske nå det var. - Kjekt med blogg, sa jeg.
Nu, here we go. Siste innlegg fra årets Kanaritur er her, med litt småtterier som kan være kjekt å huske. Kanskje andre kan få noen tips av det også.


Fra balkongen på Hotel Green Beach i Patalavaca.

Stort sett så bestiller jeg fly og hotell separat når jeg reiser til Kanariøyene. Jeg reiser mest mulig på lavbudsjett og venter med is i magen på restplasser på fly, eller kaster meg på tilbud. I år kikket jeg på Ving sine sider ganske tidlig på året i forbindelse med en annen bestilling og kom over et prisgunstig pakketilbud på Green Beach hotell, sololeilighet. (Pakke dvs fly og hotell. Alt annet blir tillegg, som bagasje, ev. transfer, mat på flyet) Ved sene bestillinger har jeg ikke funnet noe interessant i Arguineguin/Patalavaca til en gunstig pris. Så jeg slo til med en gang, man kan jo alltids avbestille innen en viss tid hvis det blir påkrevet.  Med LO Favør-medlemskap får man også rabatt på pakketurer med Ving, og det er det verdt å bruke. 

Jeg tok dessverre ikke så mange bilder av hotellet, bortsett fra et par fra balkongen og solsenga, noe dere kan se over og under her. Utsikten er upåklagelig.


Vi ser over til Anfi del Mar til høyre. Bassengområdet er sånn passe stort og rolig. Utenfor går gangveien til Arguineguin i motsatt retning.  Jeg spiste på en italiensk restaurant på  Anfi del Mar en av de første kveldene. Den første kvelden spiste jeg på Cueva Pirata på andre siden av veien for hotellets inngang. Det stedet anbefales, veldig god mat og service og flott atmosfære.


Jeg elsker å sitte på balkongen å lese. Her er tre av bøkene jeg hadde med meg og leste ferdig der nede. (bruk søkefunksjonen  hvis du vil lese omtaler av dem. Har omtalt de to første , men ikke den Espedal sin)) Tre gode bøker. Jeg hadde med meg flere, fordi det er greit å ha noe å velge i, samt at jeg ikke alltid vet hvor mye jeg rekker/ orker å lese.  Jeg leste også Mona Høvrings Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg ble født
Jeg gikk turer og traff venner også, noe jeg skriver om i innlegg jeg linker til nederst i innlegget her.  De første dagene var jeg ganske sliten og tok det med ro.

Sola på balkongen på Green Beach kom ganske sent, først mellom 13.00- 14.00 og det er litt sent, synes jeg, som liker å spise frokost ute og lese en stund før jeg går ut.  Det var ikke så varmt i skyggen så tidlig på dagen, og kveldene kan også være kjølige.  Været ellers var fint på dagene, ca 21-23 grader og sol. 
Til gjengjeld har man flott ettermiddagssol og solnedgangen, men hvis jeg kan velge, vil jeg ha formiddagssola. Hvis jeg skal dit igjen skal jeg ønske meg leilighet i nordenden av bygget, der tror jeg sola kommer litt før.




Det er aldeles nydelig når sola går ned over Atlanterhavet. Liten måne våker over oss.



Om Servatur Green Beach Hotel  sånn ellers:
* Gode senger (ikke så harde som en del av de rimeligere hotellene bruker å ha)
* Lett dyne- en stor fordel for meg som fryser lett
* God service i resepsjonen. Cava ved ankomst. 
* Rolig
* Utrolig flott utsikt fra resepsjonen og restauranten
* Bokhylle for bytte/gi bort/låne- i resepsjonsområdet
* Minibank i resepsjonsområdet
* Lite minimarked inne i hotellet, hvor jeg kjøpte fersk brød, vann og diverse, hyggelig gammel mann som jobbet der.
* Sentralt, fin beliggenhet , 1 km fra Arguineguin, 500-700 m fra Anfi del Mar, en til to timers gange til Puerto Rico avhengig av hvilken vei man går.
* Rett opp i fjellet for den som vil gå innover
* Busser forbi stadig vekk
* Musikk om kveldene, poolbar , restaurant, spa, vanngym, etc for den som ønsker det (jeg brukte ikke noe av det)
* Fri wifi (funka delvis litt tregt når jeg skulle se en serie, men helt ok til vanlig surfing)

Ulemper:
* Sola kommer sent på balkongen (13.00-14.00)
* Folk tar opp solsengene med håndkle store deler av dagen uten at de er der (registerte det hver bidige dag). Det er ikke lov, men det gjør det likevel, En uting.

Konklusjon: Dette er et hotell jeg gjerne kan besøke igjen.






 Kveldsutsikt mot Anfi del Mar, fra da jeg gikk hjem etter en middag der. Som en smykkeskrin.





Over t.v.: Staks ankomst Las Palmas flyplassen, alltid like vakkert.
Over t.h: Fra uteterasssen på flyplassen, på avreisedagen. Denne terrassen er ny siden sist.  Godt å suge i seg de siste solstrålene her. Det har vært en del oppgradinger/ombygging på flyplassen siden jeg var der desember 2017. Det tristeste er at min favorittbutikk; Aloe Canaria er lagt ned. Noen av produktene fås riktignok på den vanlige taxfree-butikken og der de har alt mulig av mat/snavvel- men det er bare et lite utvalg. Jaja..

Ved siden av: Frode Eie Larsens nye krim begynte jeg på der ned, men leste ferdig da jeg kom hjem. 




Jeg hadde med  meg den nyeste turguiden til Anita og Birger Løvland- 44 turer, Gran Canaria Sør (2017) . Den er ikke alltid like lett å orientere seg etter synes jeg.  Forklaringene er litt for detaljerte og blir litt rotete innimellom, men som utgangspunkt er det en flott bok med mange fine turtips. Jeg traff et par som tipset meg om et godt kart, og det kjøpte jeg. Kartet; Gran Canaria Tour & Trails er også nevnt i boka til Løvlands som det beste turkartet på øya.  Jeg kjøpte det på Norskeklubben i Arguineguin, men det kan fås mange steder, har jeg skjønt.

Her er  de to andre innleggene fra denne turen:

2. På marked i Arguineguin, med tips om et bra spisested og en øko-butikk

Ønsker dere alle en god helg og fortsatt god romjul!





Noen å høre til av Geir Sætre. Feelgood fra Spania

$
0
0
Jeg blir bare mer og mer glad i Spania. (Sorry Italy, men sånn er det). Da forfatter Geir Sætre spurte på mail om jeg ønsket den nye boka hans, takket jeg ja, selv om jeg i det siste har takket nei til de fleste slike forespørsler av kapasitetshensyn. Jeg rekker rett og slett ikke å lese alle bøkene, og det er litt dårlig gjort overfor håpefulle forfattere, synes jeg. Bedre da å takke nei. Men å takke nei til en bok med handling fra Spania, satt lengre inne. Dessuten likte jeg Sæters forrige bok, selv om den var helt annerledes enn denne. At Sætre kan skrive, visste jeg. Noen å høre til, bekrefter dette.


I Noen å høre til møter vi hovedpersonen Oscar, som er professor på et av Madrids internasjonalt anerkjente universitet. Han er dyktig i jobben og en god foreleser, men ellers sosialt handicappet. Han har en venn, Alberto,  som han ser fotballkamper og går på bar med, ellers har han ikke noe sosialt liv. Noe har skjedd på jobben som fører til at han må ta et halvt års permisjon, han har fått en klage av noe slag. Hans venn og kollega har forbindelser til et universitet i Malaga hvor Oscar får tilbud om å tre inn i et engasjement noen måneder.  Oscar har lite lyst til det, vanedyr som han er, dessuten egentlig livredd på grunn av sosial angst. Alberto overtaler ham, fordi det blir mye værre for Oscar karrieremessig hvis han takker nei til tilbudet. En plan begynner å ta form i Oscars hode. Han kan leie ut leiligheten i ukedagene og reise hjem for å se favorittlagets kamper sammen med Alberto i helgene.  Oscar setter inn en annonse om å leie ut til fire forskjellige personer slik at de kan leie en dag hver pr uke, mot at de skriver en dagbok om livet sitt og hvem de er som Oscar kan lese når han kommer hjem i helgene.

Oscar reiser til Malaga og blir uten han får tenkt seg om invitert og involvert i fester, sosiale lunsjer, fjellturer, dansekurs med mer. Flere av kollegene husker han som lærer og er stolte over å ha han i sin stab. Spesielt den noe yngre Carla, tar seg av ham. Hun er livlig og sosial, og gradvis mykes Oscar opp og kommer over sin sosiale fobi.
Carla tar han med på dansekurs hos Luis, hun lærer ham å sykle, de drar på fjellturer og utvikler etterhvert et varmt vennskap.

Oscar gleder seg også over hjemreisene til Madrid og å kunne lese i dagboka. Vi innvies i fire forskjellige historier utover i romanen, og jeg som leser er like spent som Oscar på hvordan dette utvikler seg og hvilke hemmeligheter de bærer på.

Noen å høre til er en fin og velskrevet roman som ga meg lyst til å reise til Spania, særlig Malaga. Jeg har ikke vært annet enn i Barcelona og Costa Brava i fastlands-Spania, derimot mange ganger på Kanariøyene.
Dette er en livsbejagende roman med mange fine øyeblikk og scener. Siden Sætre kjenner Spania godt må jeg tro han har god innsikt i folk og lynne der. Jeg kjenner ikke den spanske omgangsmåten særlig godt og det er ting jeg stusser på, som at Oscar og Carla går ut og drikker vin til lunsj mens de er på jobb, og til og med blir beruset. De drikker i det hele tatt mye vin disse spanjolene i denne boka. Jeg vet jo at de i Sør-Europa nyter vin på en annen måte enn oss, men drikker de så masse av gangen og i lunsjen? Trodde de drakk mindre når de drikker, men oftere jeg..

Ellers får jeg så fine bilder i hodet mitt av togturene han tar, gjennom det vakre landskapet som jeg ikke har sett, men får lyst til å se. Kanskje er det på tide å oppdage fastlands-Spania (farvel Italia- det er nok ikke bare Toscana som har vakre landskap, skal jeg tro Oscar) . Jeg får også lyst til å lese Don Quijote, som Oscar leser på togreisene sine, helt oppslukt. Denne klassikeren har jeg faktisk ikke lest.

Romanen er velskrevet som sagt, en feelgood-roman som jeg gjerne anbefaler videre. Jeg mener ikke noe negativt når jeg bruker feelgood-begrepet altså. Forfatteren ønsket å skape en motvekt til feelgood-bøker i sin forrige bok, men denne gangen har han skrevet en feelgood-bok selv, i alle fall får jeg gode følelser av å lese denne. Den har en så positiv utvikling, derav begrepet feelgood.  Lett å lese, den er både spennende, rørende, litt overraskende og interessant. At den gir meg (mer) reiselyst er bare et stort pluss.

Tine har også blogget om boka og likte den godt.

Her er mitt innlegg om Knuste hjerter og halve sannheter av Geir Sætre.

Om forfatteren og bøkene hans her
Født i Bergen i 1967

Her skriver forfatteren om sine tanker om boka og prosessen, om tematikk han ønsket å behandle i denne romanens form, som tvangslidelser (Oscar), om vold i nære relasjoner/seksuell trakassering (noen av leietakerne, samt Oscar), om umulige forventinger/om å kunne være seg selv eller ikke. Det er også en historie her om Mexico og den blodige narkokrigen, med noen perspektiver som ga meg noe å tenke på. Hvorfor tier verden/USA om dette, men setter himmel og jord i bevegelse når det kriges og terroriseres i Midt-Østen?


Noen å høre til av Geir Sætre, 309 s
Sætre Standup and Write 2018
Leseeksemplar



En frivillig død av Steffen Kverneland. Sterkt om en fars selvmord.

$
0
0
Jeg er ikke spesielt glad i tegneserier. Som regel blir det for mye for meg med både tekst og tegning samtidig. Men det finnes unntak, og Steffen Kvernelands En frivillig død, er et av dem. Jeg overvar et bokbad med Kverneland på Litteraturhuset i Trondheim før jul, og bestemte meg for å skaffe meg boka. Jeg hadde også hørt mye lovord om den på forhånd. Nå er den lest, den innfridde og vel så det.



Steffen Kverneland (1963) mistet sin far i selvmord da han var 18 år. Faren var da 56 år. Nå har han laget en sterk og personlig bok om det.  Boka er en selvbiografisk tegneserie som inneholder en del tekst, samt noe foto. Denne kombinasjonen er helt unik og fungerer veldig godt.

Kverneland minnes sin far, sin barndom og ungdomstid med gode episoder sammen med faren gjennom tegninger, fotos og tekst. Han beskriver sorgen sin på en veldig god måte, den kryper inn under huden på meg som leser. Minner som er helt borte på grunn av sjokket da han døde, om hvordan han oppførte seg- som tenåring i sorg- unnvikende, følelsen av å spille teater, forskjellen på det han følte var ekte tårer og ikke, uvirkelighetsfølelsen, det dype savnet. 
Kverneland har forsøkt å forstå hvorfor faren valgte å ta sitt eget liv, og har forsonet seg med det.
Han har også med informasjon fra en fetter i boka, som kunne fortelle ham om farens oppvekst, om besteforeldrene som var fjerne som omsorgspersoner, og hvordan de antagelig hadde sine egne strategier for å overleve.

Faren var på et tidpunkt innlagt på Modum Bad Nervesanatorium og fikk diagnose "endogen depresjon" (noe som kommer innenfra, i motsetning fra påført utenfra/reaktiv), en diagnose man ikke bruker i dag, men jeg husker selv den ble brukt rundt 1980, siden jeg kjenner noen som slet med det, og jeg leste en del om det på den tiden.  Jens Bjørneboe skrev også om at han hadde det. 
Faren var også alkoholiker, ifølge moren, men ikke slik at ungene merket det i særlig grad. Han var aldri bråkete eller synlig beruset, men drakk mer i det stille, han kunne dra på hytta å drikke for eksempel og han fungerte bra i jobben sin. Noen ganger kunne han bli ekstra pratsom og greide ikke helt å følge med på det de så på TV. Alkoholen døyvet angsten og depresjonen, "nervene" som man sa på den tiden. 

Faren var ellers en utrolig begavet mann på mange måter, som fikk priser for oppfinnelser, han var et musikalsk talent og hadde masse humor, en mann som også hadde sine sårbare sider slik Steffen husker det. "Den meste vellykkede i familien", ifølge fetteren. Så hvorfor valgte han å ta sitt liv?
Kverneland diskuterer dette valget med en annen (broren?) på slutten av boka.
At det verken er feigt eller egoistisk. Noen lider med så store psykiske smerter at det blir uutholdelig å leve, men for andre kan være svært vanskelig å forstå. Steffen Kverneland forstår det heller egentlig ikke, fordi han ikke har det i seg, som han sier- men han har forsont seg med at faren periodevis slet veldig mye, også før han traff moren hans. Han skal ha sagt til henne før de giftet seg at han hadde slike tanker. Det minner meg om noe biografen Ingar Kolloen fortalte om Tor Jonsson, som tok livet av seg i 30-årene. At han også hadde snakket om det tidlig i tenårene.  Det er vel vanskelig å vite om det man tenker/snakker om da får så stor betydning for senere valg, men at noe kan ligge å ulme, kan man jo forestille seg, i enkelte tilfeller vel og merke, i alle fall hvis det er den type depresjoner som ikke er av den akutte/reaktive sorten.

Boka rommer også mye varm humor, med artige episoder mellom far og sønn, hva han brukte å si og gjøre. den gir også et tidsbilde fra 70- og 80-tallet. Om moren som på 70-tallet oppdaget feminismen og stelte i stand familieråd hvor alle nå måtte dele på oppgaver og husarbeid. Faren godtok det, men de to unge sønnene ble sjokkerte. Måtte de gjøre husarbeid? Virkelig?
Moren startet i studiesirkel og kveldskole og da måtte de andre bare ta i et tak. Selvfølgelig.

En frivillig død er en fantastisk varm og rørende bok som er nydelig kunstnerisk gjennomført.  Desidert en av de beste og sterkeste norske bøkene jeg har lest i år. Terningkast 6 fra meg også.
Anbefales!






Noen bilder fra bokbadet med Erle Marie Sørheim, på Sellanraa, Litteraturhuset i Trondheim 11. november.


Steffen Kverneland forklarer om hvordan han laget boka, om både teknikk og prosessen, og det emosjonelle rundt det.





Steffen Kverneland: En frivillig død, 112 s
No Comprendo Press 2018
Kjøpt

Oppsummering desember- 18

$
0
0
Desember er på hell og 2019 er i ankomst. Derfor blir dette en veldig kort oppsummering, siden jeg også skal lage en årsoppsummering som forhåpentligvis postes 1.januar. Desember var mørk som vanlig, dog med litt snø i starten av måneden. Fra julaften har det høljet ned med regn. Jeg hadde hjemmeeksamen i starten av måneden, jobbet en dag etter det og dro så på ferie en uke til Gran Canaria. Jula feiret jeg med familien på Verdal samt mine to sønner, og i romjula har jeg vært på jobb i virkedagene. Det har derfor ikke blitt så mye lesing som antatt. Jeg tenker alltid at i jula skal jeg få tid til å lese så mye, men slik trenger det ikke å bli. Familesammenkomster og jobb går jo foran. Her kommer tallenes tale:


Noen av bøkene jeg vurderte å ta med på ferie. Jeg tok med 5 av dem, og leste 4 av dem, pluss en til. (Han Kang, Mona Høvring, Eie Larsen, Gail Honeyman og Tomas Espedal, pluss turguidene som skimtes til venstre). 





Bøker lest:
1. Det gule bladet, den svarte pupillen av Kathrine Heiberg: dikt, norsk2018, debutant, leseks, 56 s
2. Mellom ordene av Per Jensen og  Inger Ulleberg: sakprosa, kjøpt, 342 s
3. Alt er mitt av Ruth Lillegraven: psykologisk thriller, norsk2018, leseeks, 368 s
4. Mørket er et mirakel av Sonja Nyegaard: dikt, norsk2018, lånt på ebokbik, 56 s
5. Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman: Storbritannia, leseeks, 417 s
6. Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg ble født av Mona Høvring: norsk2018, leseeks,129s
7. Vegetarianeren av Han Kang: Sør-Korea, leseeks, 214 s
8. Plukk selv av Trond Svendgård: sakprosa, leseeks, norsk2018, 253 s
9. Gå. eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv av Tomas Espedal: reiseroman, Tyrkia, Hellas, Frankrike, frahylla, kjøpt, 215 s
10. Slå på ring av Frode Eie Larsen: krim, norsk2018, leseeks, 391 s
11. Noen å høre til av Geir Sætre: norsk2018, Spania, leseeks, 309 s
12. En frivillig død av Steffen Kverneland: Psykisk helse, selvbiografisk, tegneserie, kjøpt, norsk2018, 112 s

SUM: 12 bøker/ 2862 sider 

2 diktsamlinger/3 sakprosa/ 2 krim/ 5andre romaner
8 er norske 2018-bøker
8 leseeks/3 kjøpt/1 lånt på eBokBib
1 fra-hylla

Land besøkt: Spania, Frankrike, Tyrkia, Hellas, Sør-Korea, Storbritannia

Jeg likte alle bøkene godt, men diktsamlingene går inn i historien som middels. 

Største positive overraskelse:
Steffen Kvernelands En frivillig død og Ruth Lillegravens thriller/krim Alt er mitt.
En frivillig død er nok en av årets beste bøker for min del. (har lest 120 bøker i 2018)


Vegetarianeren av Han Kang er også meget sterk.





Serier/film fra bøker:
1. Outlander av Diana Gabaldon. Sesong 4, episode 5-8, /13 , Viaplay.
2. My brilliant friend av Elena Ferrante: Sesong 1, episode 5- 8 /8     HBO
3. Døde spor (Ordeal by Innocence) av Agatha Christie. TV2, episode 1-4, 2018
4. Sharp Objects av Gillian Flynn . Episode 1-4  /8, HBO, 2018 (Åpne sår, på norsk)

Outlander er fortsatt spennende og dramatisk. Brianna er mye tilstede i denne sesongen. Det er en ny episode i morgen, men jeg tror ikke jeg rekker å se den før 1.nyttårsdag, siden jeg skal på jobb på dagen og bort om kvelden.
My Brilliant friend er knallgod som serie, så her ser jeg virkelig frem til neste sesong. På Gran Canaria så jeg en av episodene (The Island) utekstet på Get.tv- men det var gjenkjennbart likevel, selv om de snakket kav napolitansk.  Italienerne gjør så mye ut av seg med fakter, mimikk og gester så man skjønner mye av det de sier bare med kroppsspråket.
Døde spor var også absolutt severdig, en spesiell filmatisering av en av Agatha Christies alenestående bøker.  Det eneste jeg ikke likte/men likte litt var at Philip ble spilt av skjønne Matthew i A discovery of witches. Han var bradekkel, og jeg er redd han ødela mitt inntrykk av ham som Matthew også, men det får tiden vise når neste sesong utspiller seg. Det er en stund til.
Sharp Objects begynte jeg på i går, den er mystisk, saktegående, itt twinpeaks-aktig.  Boka leste jeg jo i sin tid. Serien har fått gode kritikker, blant annet for eminent skuespill, særlig av Amy Adams.

Jeg har hatt en uke ferie på Gran Canaria og det ble det tre innlegg av. Jeg har som mål å lage flere reiseinnlegg av reiser i året som gikk. Jeg koser meg med det, men det tar tid med bilder og linker og sånt.

Reiser:
1. Gran Canaria. To turer fra Patalavaca-Puerto Rico. 10-13.12.
2. Arguineguin med Randi. 11.12.18
3. Gran Canaria. Hotel Green Beach +diverse. desember -18

Takk for følget så langt, og god januar og et godt nytt år når det kommer. Jeg kommer  som sgat tilbake med årsoppsummering og planer for det nye året!




Gaveberget hjemme hos mamma i jula. Vi var ti stykker samlet.

Oppsummering av 2018, samt noen få mål for 2019 (bøker, reiser, kultur)

$
0
0
Tid for årets oppsummering og mulige planer for det nye året.  Nå er 2019 her med vind og regn over det ganske land. I natt ved midnatt ble det heldigvis for fyrverkeriet sin del, en rolig stund her i Trondheim, og kommunens fyrverkeri fra Festningen kunne gå som planlagt. Jeg så ikke det i år heller, siden jeg var hos min søster på Byåsen og feiret nytt år. Det var veldig koselig det altså, og vi hadde flott utsikt over Trondheim på alle kanter. Stjerneskuddene våre sluknet av regnet, men det er nå så. Det finnes værre ting i verden. Akkurat nå har jeg talt over de bøkene fra 2018 jeg ikke har rukket og lest, og blir skremt. Selv om jeg leser mye, totalt 120 i 2018, så er bøkene som kommer i mitt hus stadig for mye.


Kanskje årets beste bok; Steffen Kvernelands En ufrivillig død. Ravatn sine essays er jeg enda ikke ferdig med. Filosofene må bli med over i 2019.



Oppsummering:

120 bøker lest i 2018 (106 i 2017, 121 i 2016, 144 i 2015)

Av disse er:
48 norske fra 2018 (35 romaner, 13 som kan plasseres i Åpen klasse)
-
27 diktsamlinger
25 sakprosa (derav 5 biografier/selvbiografier ifb Moshonistas biografilesesirkel)
24 krim
Resten er andre romaner, ingen novellesamlinger i år



Årets beste bøker:
Jeg har lest mye bra i 2018, men det er alltid vanskelig å plukke de aller beste. Noe har utpreget seg og det er  En frivillig død av Steffen Kverneland og Vegetarianeren av Han Kang. Nå er de relativt ferskt lest og gjør fortsatt inntrykk, men dog.

Her er de mine opp-til - Topp- tre-kåringer:


Norske 2018:

Dikt:
Sitt hos meg av Kristian Bergquist
Om nettene brukar mor dråpeteljar av Svanhild Amdal Telnes

Krim:
Møt meg i paradis av Heine Bakkeid
Dronen av Unni Lindell
Formørkelsen av Karin Fossum

Like under:
Alt er mitt av Ruth Lillegraven

Andre romaner:
Tre vegar til havet av Brit Bildøen  
Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger
Kongonotatene av Nikolai Frobenius

De som vaker like under:
Singularitet av Marita Fossum
Gratis og uforpliktende verdivurdering av Marit Eikemo

Sakprosa:
En frivilllig død av Steffen Kverneland
Psykehus av Drea Karlsen
Hummus & granateple av Vidar Bergum (kokebok)

Barn-og ungdom:
Snøsøsteren av Maja Lunde og Lisa Aisato




Andre bøker/oversatte og eldre norske enn 2018:

Dikt:
Alle sonettene og samlingene av Karin Haugane som jeg leste.

Romaner (utenom krim):
Alt jeg ikke husker av Jonas Hassen Khemeri

Krim:
Lewisbrikkene av Peter May








Sakprosa:
Mayhem av Sigrid Rausing (personlig beretning/memoarer)
Grensen av Erika Fatland (reiseskildring)
















Annet:
Diktsirkelen som jeg startet på nyåret 2018 har blitt en suksess. Dikt er smalt, og jeg hadde ikke regnet med stor deltagelse, men vi har vært en fin liten gjeng. Det har variert mellom 11 og 6 deltagere hver måned (en runde annenhver måned) og det synes jeg er bra. Jeg er også glad for at flere ønsker å fortsette med diktsirkel, så da gjør vi det. Nye deltagere er hjertelig velkommen.
Mer om diktsirkelen, kategorier og linker til innlegg her

Det vi kommer et innlegg over kategorier i 2019 snart, men for den som vil tenke ut bok allerede nå, så røper at første kategori vil bli HUMORPOETER. Og det blir nå i januar, ja. Bare si fra hvis du står fast og trenger tips.


Biografisirkelen
Jeg har deltatt hver runde i Moshonistas biografisirkel, bortsett fra desembers gretne gubber. Jeg kjøpte meg en slags biografi på tilbud om Donald Trump i går, og den vil jeg lese litt på etterskudd.  Så langt i 2018 så har jeg altså deltatt i 5 av 6 runder der.

Litteraturhuset
Jeg har vært frivillig på arrangementer i Litteraturhuset i Trondheim også i år. Det går nå med overskudd etter noen famlende førsteår, og jeg er stolt av å kunne bidra til det. Her er litt oppsummering fra siden til Litteraturhuset.  360 arrangement i 2018 og  27600 besøkende. Kulturbyen Trondheim, sei æ bærre..

Konserter/teater
Det har blitt noen konserter, blant annet A-ha på Sverresborg, og noe teater, men ikke så mye som tidligere år. Jeg så en oppsetting av Alt jeg ikke husker på Trøndelag Teater og den var knallbra.  Ellers så jeg musicalen Phantom of the Opera i Oslo, som er minneverdig og Oda fra Havet på Mausundvær i sommer. Jeg så også endelig Peer Gynt-spelet på Gålå. Det var helt fantastisk, med far og sønn Oftebro som Peer Gynt.


Randi og meg før spelet om Oda fra Havet på Mausundvær t.h. Morten Harket og A-ha på Sverresborg t.v.


Jeg har sett noen bra TV-serier i år også. Den beste : A Discovery of witches. Gleder meg sånn til sesong 2. 
Andre bra serier: My brilliant friend, Outlander, Sharp Objects. Har også likt norske Kielergarden.

På kino har min favoritt vært A Star is born. Den var kjempebra. Jeg hadde også stor glede av Bohemian Rhapsody om Queen.

Annen kunst:
Jeg har fått meg meg noen minneverdige gallerier og kunst på reiser, blant annet Salvador Dalis hjem i Cadaques og hans Theater Museum i Figueres da jeg var i Barcelona/Costa Brava i september.
I Lofoten, Svolvær,  fikk jeg sett utstillingen til Lofotkunstner Gunnar Berg. Samt en utstilling ifb med Peer Gynt-spelet, og jeg husker dessverre ikke kunstneren akkurat nå.




Litteraturfestival og Bokbloggertreff og -prisen

Det ble Lillehammer i år også, men jeg begynner å føle på en slags metthet etter å ha deltatt i flere år. Jeg har ikke bestilt noe for 2019, men vi får se an programmet.

Det jeg har bestilt til er Kapittel i Stavanger (dvs fly og hotell). Det er bestemt at Bokbloggertreffet skal være der også i 2019, siden treffet i 2018 ble en stor suksess.  Det var veldig trivelig og gjentas med glede. Jeg har utvidet med en dag og håper jeg også skal rekke å se mer av Stavanger by i dagslys.
Tore Renberg på Lillehammer pub-til-pub. Kommer Tore i år igjen, kommer kanskje jeg. T.h. Bjerkebæk, Sigrid Undsets hjem. Det ble en fin vandretur dit igjen.




Zeshan Shakar vant Bokbloggerprisen for beste årets roman, som var tante Ulrikkes vei, og Erika Fatland med Grensen i Åpen klasse.

Det blir noen endringer for Bokbloggerprisen for 2019. Hvem som kan nominere og defineres som Bokblogger er utvidet med andre typer mikrobloggere/instagrammere og de som har youtubekanal, innenfor visse regler. Det blir også noe endringer i kategorier, blant annet en egen klasse for Barne- og ungdomsbøker, og en egen for sakprosa, samt skjønnlitteratur. Hvordan dette slår ut i engasjement og konsekvensmessig mht nominasjoner vil tiden vise.


Andre viktige begivenheter og aktiviteter:
* Har deltatt på kurs med Sopp- Nyttevekstforeningen i Ville botaniske spiselige vekster, som gikk over noen uker med turer i skog og mark. Det var kjempegivende.


Mye å lære, godt å være ute, terapi for kropp og sjel.



Etter en tur til Surnadal for å plukke ramsløk, ble dette laget. Den turen var ikke en del av kurset, men en egen tur med foreningen.




Reiser og ferie:
Jeg har vært tre turer til Lofoten for å besøke datter og barnebarn, vinter, påske og i sommer. I sommer kjørte jeg bil siden mine sønner var med. Det er langt og dyrt å reise dit, men det er veldig trivelig.







I februar var jeg på to ukes ferie til Jordan, Israel og Palestina. Gruppetur. Den var helt magisk. Tenk at det er snart et år siden.



I juni ble det omsider en tur til Berlin, som jeg lenge har hatt lyst til å besøke. Og senere på sommeren en liten fjelltur til Venabufjellet, der jeg gikk turer og så Peer-Gynt-spelet. Jeg overnattet også i Rondane på nedre Dørålseter og hadde planer om å gå der, men pga familiære omstendigheter valgte jeg å dra hjem.



Hovedsommerferien ble lagt til september, siden jeg skulle feriere med datter, barnebarn og svigersønn i Barcelona i ti dager. Jeg var barnevakt mens de var i brullyp der, og vi koste oss i den vakre byen. Jeg dro på slutten til Costa Brava noen dager, hvor jeg bodde i Roses, tok noen utflukter til Cadaques og Figueres og vandret litt rundt.



Lillegutt og bestemor på tivoli. (t.v), Selfie i Barcelona (t.h)



 Vakre idylliske Cadaques, hvor Salvador Dali bodde i mange år med sin kjære Cala.


I desember var jeg atter en gang på Gran Canaria, denne gangen i Arguineguin/Patalavaca. Det er helt nødvendig for meg å dra en tur dit i løpet av mørketiden.






















Tur til Korset (t.v.) , på vei til Puerto Rico, utsikt over Atlanterhavet (t.h).

Det ligger noen innlegg til reiser i fanen Reiser øverst i bloggen. Jeg har planer om å lage innlegg om de andre reisene etterhvert. Så får vi se hva vi rekker.




 En tur til Verdal med mine søstre ble det også. Mine foreldre bor der fortsatt og en av mine søstre flyttet tilbake dit i sommer. Her på Stiklestad.

Link til oppsummering av desember -18 her

 Ellers har året vært preget av en del sykdom i familien og alvorlige hendelser og utfordringer på jobb. Jeg har også vært noe sykmeldt. Jeg håper 2019 blir bedre slik. Jeg ser at når jeg oppsummerer slik jeg har gjort så ser det ut som det har vært et fantastisk aktivt år med reiser, litteratur, kurs og diverse- og det har det også vært, men året har også hatt mørke sider og alt har absolutt ikke vært fryd og gammen. Det kan jo være greit å vite/huske det også.
Jeg begynte også på en 2-årig videreutdanning i familieterapi og systemisk praksis i høst, og håper jeg greier å gjennomføre den. Jeg skal. Det er en gammel drøm som jeg synes det var på tide å få realisert. Det er ganske arbeidsomt med mye veiledning og praksis. Pensumlesing ser jeg ikke så mørkt på, jeg er vant til å lese mye og det går fint.  Dessuten har vår klasselærer bedt oss senke skuldrene med tanke på lesing. Hun mener vi skal fortsette å lese skjønnlitteratur, fordi det er mye å hente der i forhold til den utdanningen vi tar. Vi har faktisk en egen lesegruppe under studiesamlingene hvor noen legger frem noe fra pensum og noe fra en skjønnlitterær bok hvor vi skal si noe om hvorfor vi synes den er relevant. Me like..:)
Å studere vil selvsagt påvirke økonomien så det blir ikke de store reisene et par år fremover.




 Nærmiljøet en vinterdag, den første snøen?


Hva har jeg oppnådd av mål/gjennomført av planer?

Mål/ønsker/planer for 2018:
* Lese mer fra hylla, minst to pr mnd, eller en av de veldig tykke (Max, Micha og Tetoffensiven, VangGogh-skrive livet, Stillitsen, Morgen ved midnatt/Skagen, Det syvende barnet)
- Jeg har lest 11 fra-hylla- som er registrert. Det kan fortsatt bli mye mer. Jeg har ikke lest de tykke, med unntak av Vincent vang Gogh.Fordype meg i litteratur om og fra Russland og nabolandene (Fatland, Aleksijevitsja, Politkovskaja, Dostosjevskij m.m.) - Njet
* Lese mer klassisk litteratur - 1 pr mnd? - Nope
* Lese mindre norsk 2018- tja? Leste 59 norske av året i 2017, så det er en liten nedgang, riktignok, med 48 i 2018. 
* Skrive andre ting enn blogg

Not. Jeg begynte på videreutdanning i høst, får skylde på det.




Det er nesten så jeg skjemmes, men jeg velger likevel å legge ut skammen åpenlyst.  Dette er 60 bøker som jeg skaffet meg/fikk i 2018, som er utgitt i 2018. (under noen slitne nisser) 42 av dem er norske, resten utenlandske (pluss en til som jeg fant i en annen hylle, som heter Øyas hemmelighet) . Dette bildet skal minne meg på at jeg ikke skal skaffe meg så mange nye bøker i 2019, i alle fall ikke i løpet av vårhalvåret. Jeg skal lese gjennom en del av disse først. 1. pri: Leseeksemplarer jeg selv har spurt om og fått. 2. pri: Leseseksemplarer jeg har fått tilbud om og takket ja til. 3. pri: Kjøpte bøker, leseeksemplarer jeg ikke har bedt om. 

Mål og planer for 2019:
* Lystlesing utenom pensum og deltagelser i biografilesesirkelen og diktlesesirkelen. Dette skal også være lystlesing, men med frivillig tvungen deltagelse. Deltagelse  i Heddas hyllesirkel ble ingen suksess for meg i 2018, så jeg tar heller en drop-in-variant enn å satse på å delta fast der. Jeg vurderer også deltagelse drop-in i Elidas nye 1001-sirkel. Jeg har lyst til å lese Don Quijote. 
* Fortsatt fokus på hylleboklesing. Øke antallet til minst 20. 
* Videreføre målet om hyllelesing av de tykke bøkene. (se over, mål fra i fjor)
* Fortsatt fokus på diktlesing.
* Lese mindre norsk 2019- dvs ikke ha fokus på det, men heller lese det som faller meg inn. Jeg kommer til å fortsette å ha ønske om å lese nye bøker som kommer, men vil også ha like mye fokus på det som står i hyllene på vent.
* Jeg kommer ikke til å rålese norske 2018-bøker frem til fristen for nominering til Bokbloggerprisen selv om den er utsatt til medio februar, selv om jeg har flere uleste norske fra 2018 i hylla. Jeg vil lese det jeg ønsker å lese i min ventebunke. Akkurat nå leser jeg Jordens arvinger av Ildefonse Falcónes på nesten 1000 sider, og det vil nok ta et par uker å lese den ferdig. Jeg har allerede lest 48 norske bøker fra 2018 og jeg tipper det er mer enn det de fleste bokbloggere har lest med unntak av noen få andre storlesere som Beathe, Tine, Åslaug  (?) Arrest me if wrong.  Forøvrig har jeg fortsatt 42 uleste norske 2018-bøker i min ventebunke av totalt 60 2018-bøker - skrekk og gru) , så det sier seg selv. Ikke ønsker jeg mer utsatt frist heller. Ingen greier å lese alt. 






Med dette ønsker jeg dere alle et riktig godt nytt år og takk for det gamle.:)



Bli med i Dikt-lesesirkelen 2019

$
0
0
Vi følger opp fjorårets poesi-suksess og kjører på med en ny runde med dikt-lesesirkel etter ønske fra alle de engasjerte deltagerne. Jeg er veldig glad for at dere vil fortsette. Da vil jeg også gjøre det. Mange er spente på kategoriene, og jeg har tatt hensyn til de ønsker som har kommet inn. Blant annet er klassikere nevnt fra flere. Det er mulig å putte klassikere inn i flere av kategoriene btw. Her kommer de (under bildet):


Frem fra glemselen. Gamle diktbøker fra eskene i kjelleren frem i lyset. En eller annen av disse skal gjenleses eller nyleses i løpet av året. Diktsamlingene av Yeats og Rumi har jeg faktisk ikke lest ferdig enda.  På tide å gjøre noe med det.


Kategoriene 2019:

Januar:
Humor og glede!
Les en diktsamling med innslag av humor og eller glede. Det trenger vi nå i mørke januar. Dikteren kan være en ren humor-poet, eller skrive forskjellig type dikt, men med en tydelig humoristisk stemme eller ha mye fokus på glede. Humor og alvor går ofte hånd i hånd, så humor-poeten kan også være alvorlig. Samlingen kan også være en antologi. Lange enkeltdikt eller flere mindre enkeltidikt er også ok i denne runden. Terskelen er lav.

Selv har jeg tenkt å lese Arild Nyquist eller Jon Hjørnevik.
Hvis det trenges flere tips, skrik ut i kommentarfeltet. Litt av gleden er å lete selv, men noen ganger kan man stå helt fast, og da kan tips være på plass. Lav terskel for det også.:)


Mars:
Klassikere 1850-1950.

Mai:
Levende norske lyrikere som profilerer seg på dikt innenfor et eller flere av disse temaene:
NATUR, POLITIKK, KJÆRLIGHET ELLER SORG.

I innlegget skal det komme frem hvordan vedkommende profilerer seg på denne type dikt.

Juli:
Levende utenlandske lyrikere som profilerer seg på dikt innenfor et eller flere av disse temaene:
NATUR, POLITIKK, KJÆRLIGHET ELLER SORG.

I innlegget skal det komme frem hvordan vedkommende profilerer seg på denne type dikt.

September:
Formens mestere.
Les en diktsamling med sonetter, rim/regler, haiku eller andre tydelige (klassiske?) diktformer.
Hint: Her kan man lete blant klassikerne hvis man vil. Men det finnes også samtidspoeter som er spesielt opptatt av klassiske og mer moderne former. Kanskje noen har funnet på noe helt nytt også?

November:
Vi hedrer de døde.
Alle helgens dag. Halloween. Har nettopp vært.
Vi bruker november på å hedre en poet som ikke lenger er iblant oss.

--

Retningslinjer/regler:
*Post innlegget i løpet av den aktuelle måneden og legg inn link i månedsinnlegget som jeg legger ut eller i samlefanen.
* Du kan også delta uten blogg. Legg da inn en kommentar i kommentarfeltet om boka du har valgt og hva du synes om den.
* Alle som linker til min blogg i innlegget sitt deltar i trekning om premier.  Alle deltagelser med linker gjelder som et lodd. De som ikke har blogg er unntatt krav om linking, men har dere instagramkonto kan dere tagge med @artemisia_60 #diktlesesirkel og/eller like min facebookside Artemisias Verden.

* Dette er en lavterskelsirkel. Ingen krav om analyser etc eller at man skal kunne så mye om dikt. Her er lesegleden i fokus. Man greier alltids å si noe om hva boka handler om, hvordan man likte den eller ikke, hva man fikk ut av den.

For tips om hvordan det fungerer, se gjerne linker i samlefanen for 2018 her

Gleder meg til å se hva dere velger!

Lykke til!


Resten av dagen av Kazuo Ishiguro (1001- books)

$
0
0
I år skal jeg lese 1001-bøker igjen. Elida med bloggen My first, my las, my everything har startet lesesirkel hvor vi leser 1001-bøker med valgte titler innenfor gitte kategorier hver måned. Jeg skal bli med så langt det lar seg gjøre. Jeg har savnet den gamle 1001-sirkelen til Line. I januar skal vi lese en bok under 250 sider. Jeg fant flere i hylla mi, og valgte Nobelprisvinneren Kazuo Ishiguros roman Resten av dagen (The Remains of the Day). Jeg har en del 1001-bøker i hylla som gjerne kan tas frem og leses. I år blir det en råd med det.


Romanen handler om butleren Stevens som ifølge omslaget har gått i arv på lord Darlingtons gods.
Det er mellomtidskrigens England han tenker seg tilbake til på sin reise som foregår i 1956. Lorden var en mektig mann med med mektige venner og forbindelser. De var både tyske, engelske, franske, amerikanske med mer.
Stevens nye sjef synes han fortjener å ta seg ferie noen dager. Stevens har aldri hatt ferie og takker ja etter noen dagers betenkningstid. Han får låne bilen med betalt bensin og kjører gjennom Sør-England noen dager for å besøke sin gamle kollega Miss Kenton, som sluttet for å gifte seg.

På reisen som inneholder flere overnattinger i små landsbyer og byer- Salisbury, Dorset, Devon, Cornwall m.fl- tenker han tilbake på episoder fra tiden lorden var sjef og Miss Kenton var hans kollega. Han tenker og filosoferer om mange ting som handlet om butlerfaget, om sin far som var en dedikert butler av høyeste rang, om verdighet og storhet, lojalitet, utenrikspolitikk, sølvpuss og meget annet.

Gradvis avdekkes hendelser som først gis et mystikkens slør, som hva som skjedde med lord Darlington. Hva ødela ryktet hans? Vi får hint om at det kan ha noe med omgang med tyskerne å gjøre. Hvilken side var han på? Og hvorfor måtte Miss Kenton slutte?
Stevens forteller også om sin far fra sine storhetsdager, men også sin aldrende far som ble alvorlig syk på den store kvelden på godset hvor prominente gjester skulle komme og så mye sto på spill.
Det er ganske fascinerende å lese hvor lojal butleren var til det ytterste selv om faren lå for døden og han ikke hadde tid til annet enn å springe raskt innom rommet hans, kontakte lege, men selv ikke ha tid til å sitte der selv om han nok visste hva som er i ferd med å skje. Men det høyeste idealet for en butler på dette nivået er å stå i det uansett sett, tjene sin herre for en større sak en seg selv og ikke la seg vippe av pinnen.

Butler Stevens er i det hele tatt ganske så flink til ikke la seg synlig berøre, i alle fall ikke for seg selv.  Han er også temmelig forstokket og blind for miss Kentons forsøk på tilnærmelser og dypere følelsesmessig kontakt. Rett og slett forstokket. Han føler nok noe for henne, men kan ikke tillate seg noe utover det rent faglige. Å besøke henne på deres eldre dager i håp om å bringe henne tilbake på jobb, det kan han dog tillate seg. Så får vi se hvordan det går..

Resten av dagen er en fin, var, langsom roman, med skildringer av et dypt indre liv både på et engelsk gods og en ytterst lojal butler. Det er en roman som vokser dess lenger jeg leser, men det skal innrømmes at den var litt treg og ikke engasjerte så mye i starten.
Språket er ytterst konservativt, som høver en dannet butler på høyt nivå, og det er glimrende skildring av et sådant miljø og en sådan karakter. De andre karakterene er også godt skildret. Stevens er en god observatør, som også høver seg en butler.

Ingun/Kleppanrova har også blogget om boka nylig.

Romanen er filmet med Anthony Hopkins og Emma Thompson. Den må jeg se en dag.

Forfatteren ble født i Nagazaki i Japan i 1954, men er nå bosatt i England hvor han har bodd siden han var fem år gammel.  Han har fått Booker-prisen 3 ganger, blant annet for denne romanen. Mer om Ishiguro her.



Kazuo Ishiguro: Resten av dagen, 225 sider
Cappelen Damm 2017 (min utgave 2018- original 1988) 
Kjøpt

Jordens arvinger av Ildefonso Falcones

$
0
0
Nå har jeg endelig kommet meg gjennom Jordens arvinger , oppfølgeren av den populære Havets katedral. Jeg leste aldri ferdig den boka av en eller annen grunn, timing og sånn, tenker jeg, samt et krevende persongalleri i starten av boka som jeg syntes den gang. Da jeg så TV-serien på Netflix i høst ble jeg solgt og ville ha mer.
Jeg startet å lese Jordens arvinger i nyttårshelga, det har tatt sin tid å komme gjennom romanen, men så er det også en tykk bok, en skikkelig murstein som det ikke er bare å dra med seg på reise. Jeg har jo vært en ukes tid i Olso i januar, blant annet. Jeg synes også de første par hundre sidene i boka var brutale, så jeg var usikker på om jeg orket å fortsette. Heldigvis gjorde det, for videre utover i historien avtok grusomhetene i styrke og andre ting fikk mer fokus.


Jordens arvinger starter omtrent der Havets katedral sluttet.  Arnau Estanyol og 12-årige Hugo Llor som Arnau har tatt under sine vinger lever i et veldig ustabilt Barcelona.  Arnau har jobbet seg opp til å bli en av byens mest ansette menn, men dette trues da kongen dør. Hugo har fått jobb på et skipsverft, og det er Hugo vi skal følge i denne kolossen av en roman. Vi følger Hugo og hans kjære i perioden 1387- 1423. Da kongen dør mister både Arnau, Bernard (Arnaus sønn med Mar) og Hugo sin posisjon og frihet.
Det er brutale tilstander, hvor det nye regimet halshogger sine fiender og folk anklages for kjetteri over en lav sko. Folk sine hoder og lemmer settes på staker til spott og spe. Ulydige slaver piskes gjennom Barcelona til blodet renner og kroppene skrubbes til døde.  Kvinner er fritt vilt for grådige og brutale soldater og andre som måtte finne det for godt.
Hugo finner trygghet sammen med jødene og forelsker seg i en av dem, der han lever på en anerkjent vingård. Helt til det besluttes av jødene skal utryddes hvis de ikke velger å konvertere til kristendommen. Hugos kjærlighet til jødiske Dolca er uten sidestykke og helt umulig. Kristne og jøder får ikke vise sin kjærlighet sammen.  Dolcas venninne Regina får en viktig rolle senere i boka, som Hugos kone og dyktig lege, som hjelper spesielt kvinner med kvinnelidelser og uønskede svangerskap, men hun har også en meget ond side og går over lik for å få gjennom viljen sin.
Hugo får et vanskelig liv, det er mange tøffe opp og nedturer. Han har lidenskap for å arbeide med vin, og er dyktig som vindruedyrker, vinskaper og vinmegler, men også her rammes han av harde slag.
Bernard har blitt en hard og fryktløs sjørøver som Hugo hjelper en periode, men han får han også vendt mot seg senere i livet.

Romanen handler om lidenskap for vin, om kriger og intriger, kongeskifter, om umulig kjærlighet, ekte kjærlighet , om maktspill og renkespill med mer. Klostre og nonner har en sentral posisjon. Santa Maria de la Mar er fortsatt med som en viktig kirke, men har ikke så stor plass om i Havets katedral.

Det kan bli litt for meget av det gode/vonde. Alt Hugo må oppleve, alt han må gå gjennom av tap og sorger. Men det er også en interessant og spennende roman, som sier mye om Barcelona og omegn, mektige fyrstedømmer som Aragon, Valencia, Venezia, Mallorca, Menorca, Sicilia og Sardinia, land i denne delen av Europa på denne tiden, den mørke middelalder, med inkvisisjon, jødeutryddelser og barbari.  Falcones har skrevet romanen basert på historiske fakta og skriver en del om det i etterordet. Blant annet har vin, som nevnt, en stor rolle i denne romanen, og Spania har en annen historie når det gjelder vindyrking enn for eksempel Italia, siden Spania var underlagt muslimsk styresett i 800 år, og muslimene ikke tillot alkohol.  Jeg likte å lese om vinbonden Hugo og alt det som hadde med vindyrkingen og jobben som vinmegler å gjøre. Avsnittene og sidene om alle kongene og grevene og hvem som døde og hvem som vant og tapte kampene og herredømmer til enhver tid er noe som interesser meg mindre, så det skummet jeg fort over. Jeg skal ikke opp til eksamen i dette heller, sa jeg til meg selv og tillot meg å fare fort gjennom dette.

Jordens arvinger er en kompleks roman over en lang tidsperiode, og jeg ønsker ikke å referere så mye til handlingen forøvrig. Det er mye som skjer og for mye som kan røpes. Velskrevet, lærerik og spennende. Verdt å lese, selv om den er lang, tung og på mange måter brutal. Konklusjon etter endt lesing er at verden i alle fall har gått fremover mot et mer sivilisert samfunn, og det er det jo godt å få konstatert.

Andre bloggere:
Tine, Lillasjel, Sprettstein

Mer om forfatter og hans bibliografi her


Ildefonso Falcones: Jordens arvinger, 933 sider
Bazar forlag 2018
Leseeksemplar


Fra dagens Barcelona (foto: Anita Ness)



Se på oss nå av Geir Gulliksen. Fascinerende roman om menneskelig dårskap og utroskap

$
0
0
Se på oss nå er den første boka jeg leser av kritikerroste Geir Gulliksen. Det ble rabalder rundt hans forrige roman; En historie om ekteskap. Det var vel noe med en eks-kone som følte seg brukt. Slikt vi har hatt en del av i norsk litteratur de siste årene.  Jeg forventet mer krangel og ufred i Se på oss nå, etter å ha lest en del indignerte omtaler om romanen, men det var det ikke. Der er ikke som i Tillers romaner hvor folk er utstudert stygge mot hverandre. Hos Gulliksen gjør voksne folk bare veldig dumme ting som får veldig smertefulle konsekvenser.


Hans Kaasajordet er gift med Ingun Sande. De har gode jobber, er godt plassert i øvre middelklasse, hun som legeutdannet direktør og han som partner i et PR-byrå som legger vekt på oppriktighet. Det driver han sammen med Olof Evald. Hans og Ingun har hvert sitt barn fra et tidligere ekteskap og sammen har de datteren Kristina. Olof har en kone som er alvorlig syk, hun er mer eller mindre borte fra vår verden. Salomon Olsen som er statsministerkandidat er også en sentral karakter i romanen. Olof vil kapre oppdrag med han med hjelp av Hans, noe Hans som kjenner han fra før, vegrer seg for.

På en brullypsfest treffer Hans den ganske mye yngre Harriet Aakre som nylig har fått en baby. Hun har melkespreng , uten å skjønne alvoret eller hva hun skal gjøre med det. Men Hans fremstår som godheten selv med erfaring på området og prøver å hjelpe henne med det, på toalettet. Ikke har hun pumpe med seg, ikke kan hun håndmelke, så da kan Hans bidra, dette har han gjort før. Scenariet: Hans håndmelker fremmed kvinne på et toalett i et brullyp. Selv om de i utgangspunktet misliker hverandre, oppstår det noe her.
Meldinger går mellom dem og han tar seg i å tenke mer og mer på henne. En kaffe på en kafe, han triller baby, hjelper henne, så går det som det må gå.
For å gjøre det mer innviklet, så er Harriet samboer med Pål, som er den nye rådgiveren til Salomon.
Hvorfor hun da vil innlate seg med den mye eldre Hans får man vite etterhvert. Her er det mange som roter til ting for seg selv.
Hans fremstår som troskyldigheten selv der han begynner å fortelle Ingun om Harriet. Joda, de er bare venner.  Selv om Ingun benekter og går så langt i benektelsen at hun forsvarer sin ektemann da datteren sier det innlysende, at det må være noe mer, blir hun mer og mer sjalu, usikker, og en dag er det for sent å finne tilbake til det som var, eller er det det?
Ingun får en melding på facebook fra en gammelkjæreste. Det blir hennes halmstrå, fantasien og tankene begynner å svirre. Hvorfor forlot hun ham? Hvordan hadde livet blitt hvis hun hadde giftet seg med han?
Ingun er i skikkelig krise.
Fortvilelsen er så godt skildret, hva kan ikke mennesker gjøre i dyp fortvilelse, lete etter håp og svar, finne utveier.
Om dette blir Inguns eller parets utvei skal jeg ikke røpe.
Her er mye drama spesielt på det indre plan, mens tingene i RL roter seg til.
Og kanskje litt vel mye sex.  (Skjønner godt at Tine følte seg beklemt da hun lyttet til lydboka på bussen..)

Se på oss nå er en særdeles velskrevet roman, med en lett satirisk tone,  med god innsikt i menneskelig dårskap, relasjonelt samspill. Ja, det er så sabla godt skildrer hvordan det ene tar det andre, hvordan noen så lett kan rote seg inn noe de ikke overskygger konsekvensene av, eller de rett og slett driter i det i begjærets rus som overskygger alt når det først har fått fotfeste.
Nei, det er ikke lett å forstå, men det skjer, det vet vi, hele tiden. Så vondt, så smertefullt, så ødeleggende.
"Det är synd om människan", som Strindberg en gang sa.

Det var godt å lese en virkelig god roman, etter noen nedturer og middels ok leseopplevelser.
Jeg vil lese mer Gulliksen.
Anbefales!


Andre bloggere:
Tine, Kleppanrova

Aviser/TV:
VG- terningkast 4-  tåler norsk litteratur flere ekteskapsromaner
Dagbladet- terningkast 5 -"kvier seg ikke får å bale med de ømtålige sidene av relasjoner og selvforståelse. Boka er interessant lesning, en anelse beklemmende, men morsom og lett å sluke."
NRK- mer åpen enn hans andre romaner, mer satirisk


Foto: Aschenhoug

Geir Gulliksen: Se på oss nå, 333 s
Aschehoug 2018
Leseeksemplar

Nini av Lars Lillo-Stenberg - interessant og varm lydbok om Nini Stoltenberg

$
0
0
Jeg har hørt lydboka om Nini, lest av Lars Lillo-Stenberg selv. Han ble spurt av Ninis far , Torvald Stoltenberg om han ville skrive en bok om Nini. Boka har fått mye mediaomtale, og jeg var først ikke så gira på å lese den. Eller, det vil si, kanskje senere en gang. Ingalill/Moshonista fortalte at lydboka skulle være så god, så da skaffet jeg meg den. Og det angrer jeg virkelig ikke på, selv om jeg ble litt ør i hodet i helga etter mange timers lytting. Det betyr bare at den var vanskelig å legge fra seg/slå av.


Lars Lillo var venn av Nini i ungdomsårene. De bodde begge på Frogner og gikk på Steinerskolen. Han gikk ut og inn av det Stoltenbergske hus. Torvald og Karin var den type foreldre som likte at vennene kom og gikk, at huset var åpent. De kunne ha mange overnattingsgjester på en gang. Madrasser på golvet, fullt hus, nok plass. Nini var lillesøstra til Jens og Camilla, fars øyenstein. Nini sjarmerte alle fra hun var liten av.
Lars Lillo har intervjuet mange av hennes venner fra ungdomstiden, familien og andre som var viktige i hennes liv. Alle beskriver henne som ei jente full av liv, glad i en fest, raus, en som så folk, som kom lett i kontakt med folk, vakker, talentfull. Noen mener at hun var uten retning i livet, det var senere. Det var ikke så uvanlig å rote rundt noen år på 70- og 80-tallet. Man kom stort sett alltids i havn med et eller annet. Nini hadde også jobber, hun studerte jus, hun reiste en del. Hun dro til Nicaragua med en venninne, på den tiden da det var noe mange ønsket å dra for å drive solidaritetsarbeid (blant annet jeg drømte om det og snakket om det, men min far syntes ikke det var en god ide). 

Lars Lillos samtaler kretser om Ninis oppvekst, ungdomstiden, hva gikk galt, hvorfor?
Alt lå tilrette for henne, men noe sviktet. Kanskje var det tiden, kanskje var det noe inne i henne som disponerte for det, kanskje var det miljøet, antageligvis er det ingen enkle svar. Lars Lillo finner heller ingen svar. Han intervjuer Camilla, Jens og Torvald. Alle har stilt seg de spørsmålene, naturlig nok. Camilla har jobbet med rus, som lege og har grublet mye på dette. Det er komplekst, oppvekst, gener, sårbarhet, noen liker rusen, noen blir hekta på heroin etter første forsøk.
Nini kunne også ha et voldsomt sinne, det fra hun var liten. Det spekuleres i en mulig separasjonsangst. Moren ble innlagt på sykehus da Nini var 10 måneder. Hun kunne gråte voldsomt og bli helt fra seg når foreldrene reiste bort. Sinne også i voksen alder i visse situasjoner.
Man vil alltid lete etter noe, en eller flere forklaringer og noe vil man alltid finne. Men finner man grunnene? Kanskje, kanskje ikke, kanskje delvis..

Det jeg synes var interessant var å lese om tidsbildet 70-80-tallet. Det er en del å kjenne igjen, men samtidig var det nok annerledes å være ung i det miljøet Nini og Lars Lillo vanket i på Oslo Vest, beste Frogner, på Steinern, enn på ei bygd eller by i Trøndelag. Nini levde som en bohem. Hun ble beskrevet som anarkistisk, med en sterk vilje. Hadde det hjulpet om Torvald og Karin var strengere? Det kan ingen vite. Omsorg og kjærlighet fikk ungene nok av, også Nini i bøtter og spann. Torvald var den som strekte seg hele tiden, han var alltid der for henne, også etter at hun ble avhengig og syk. Karin tok det tungt, sa at hun ikke orket mer, men Torvald orket og orket, selv om han hadde krevende jobber. Det å lese om de pårørendes omsorg og konstante bekymringer for henne er tøft. Det er også sterkt at de, en så profilert familie velger å være så åpne om sine tanker og følelser rundt det å ha en narkoman i familien. Det er helt unikt.

Angående Frogner, husker jeg at jeg leste Alexia Bohims roman Frognerfitter  (2008) om en miljø på Frogner hvor det var enormt med flyt av dop, og jeg kom til å tenke på den. Nini havna på heroinkjøret da hun var ganske gammel, noe flere reagerte på. Men i en gitt situasjon, med lett tilgang, er kanskje ikke veien så lang hvis man allerede har leflet med andre rusmidler og miljø i noen år? Det er også snakk om en kjæreste som ikke var så bra for henne.

Torvald og Nini engasjerte seg i ruspolitikken, og de greide nok å bevege den et stykke.
I det hadde Nini en viktig sak å jobbe for, og hadde en misjon, en oppgave . I hennes tilfelle kan man si at ordtaket "aldri så galt at det ikke er godt for noe" har sin betydning.
Arild Knutsen blir også intervjuet i boka.  Det gjør også Jeanette, Lars Lillos lillesøster som også er rusmisbruker og har mye til felles med Nini.
Det er ganske spesielt for Lars Lillo å skrive en bok om Nini når han selv har en søster som har vært rusmisbruker i flere år, men han tror at kanskje det kan være en av grunnene til at han ble spurt. Han vet noe om hvordan det er å være pårørende og kan nærme seg tematikken på en annen måte enn de som ikke har denne erfaringen.

Lars Lillo har skrevet en noe annerledes biografisk bok, ved at han bruker seg selv mye. Han småprater, assosierer, trekker inn egen skriving, minner og liv mellom kapitlene og underveis. I lydboka følte jeg noen ganger at det ble litt mye av Lars Lillo, kanskje noe kunne vært kuttet, men alt i alt gjør det boka litt småkoselig og vi blir mer kjent med Lars Lillo også. Han leser godt og har en behagelig stemme. Jeg var fan av deLillos i mange år og har vært på konsert et par ganger, minst.

Det er mye mer jeg kunne ha sagt om denne boka, men jeg lar det være med dette. Les de andre bloggernes innlegg så blir bildet mer utfylt. Det er absolutt en bok som gjorde inntrykk på meg. Jeg er uenig med et par anmeldere som kaller dette en slags minnebok for de som kjente Nini. Jeg mener, den kan ikke reduseres til det. Den gir viktige perspektiver i forhold til hvordan det er å være pårørende, den gir innblikk i at det ikke finnes enkle svar angående hvorfor (og hvem) man blir narkoman, den kan gi et utvidet perspektiv i forhold til norsk narkotikapolitikk - som dessverre ikke har vist seg å være særlig vellykket.

Spotify kan du høre Lars Lillos spilleliste med låter som er nevnt i boka.

Nini- født 1963- død 2014
Lars Lillo- født 1962


Andre bloggere:
Reading-Randi : terningkast 5
Kleppanrova: Begeistret
BokBloggBerit : terningkast 5



Foto: Gyldendal/Privat



Lars Lillo-Stenberg: Nini, 376 s/13 timer
Lydbokforlaget / Gyldendal
Lytteeksemplar

Skål, Jens August av Arild Nyquist (red). Diktlesesirkel januar- 19

$
0
0
Temaet i januar er humor og glede. Jeg synes det passet i den mørke årstiden, noe lystig og lett. Vi trenge det i blant, ikke bare mollstemt lyrikk.
Jeg valgte Arild Nyquist da det er lenge siden jeg har lest noe av ham. Jeg fant frem boka i kjelleren i en av pappeskene mine med gammel lyrikk fra 70- og 80-tallet. Mange av samlingene jeg har ble kjøpt gjennom Bokklubbens lyrikkvenner. Så også denne, som er en antologi med bidrag fra flere av Arilds gode venner.


Dikter Arild var en produktiv forfatter som skrev både romaner, noveller, hørespill og dikt. Han var kjent som en som skrev humoristisk, dog ikke uten at det innimellom også gikk i moll. Og han skrev en del om å drikke, det var han nok glad i. De diktene har presenterer som selvskrevne i denne boka er både korte og veldig lange. Blant annet er det et fire siders langdikt om å være hos tannlegen (noe han tydeligvis ikke liker- og hvem gjorde vel det på den tiden?) og et to siders dikt om Gartneriet til hans grønne fetter. Det går mye på rim, dess mer som rimer dess bedre er det. I dette diktet ender hver linje med noe som rimer på fetter.

I gartneriet til min grønne fetter
der møtes vi i mørke netter
og spiser gullbelagte koteletter
og fårikål som tallerkenretter
vi drikker vin av glass med skjeve stetter
og røker meterlange sigaretter
kvinnene har ørkengrønne fletter
de beveger seg til trekkspill og kastanjetter
osv  ....

Det er ganske godt gjort å få et tosiders langt dikt å rime hele veien og å få til en artig historie samtidig.

Ellers er diktet Epleslang er kjent dikt fra Arilds rappe hånd.

Så er jeg blakk,
dessverre
men Kongen har det 
verre
for nå er høsten i gang
og jeg kan gå på epleslang
og jeg kan stjele flaskepærer
og alt hva dikter A. begjærer (av frukt!)
mens Kongen pent må sitte bak sin rute
og hvile baken mot en silkepute
.....
.....

Dikter Arild skrev ofte om seg selv i 3 person og 1 person, og det virker også som han drakk en del, som han skriver i dette diktet Arilds dag:

Klokka tolv våkner
Arild med bulder
og stønn, han
folder sine hender
og ber denne bønn:
I aften må
jeg ikke drikke
no vin, for hodet mitt
er tomt som en 
kanne bensin!

..
...
... (og så ender det slik til slutt:)

Arild han tenker: Litt 
vin skulle smake,
men bare et
glass! Etterpå
setter jeg meg ned
og leser Petter Dass!

Og klokken henger på
veggen og slår, og
Arilds hjerte
det humper og
går.

Og snart er jeg
full som den
fulleste dupp, og
dette var
diktet, og nå er det slutt!

Nå må en også huske på at denne antologien er en fest. Arild Nyquist ble spurt om å samle noen diktere til fest og det gjorde han. Samlingen består av dikt av danske Jens August Schade, som sitter i himmelen og skåler jfr tittelen på boka, Ernst Orvil, Inger Hagerup, Benny Andersen, Halfdan Rasmussen, Zinken Hopp, Peter H. Holm, Poul Sørensen, Gunnar Lunde, Jan Erik Vold, Dag Solstad, Einar Økland med flere. Ja, dette måtte bli et lystig lag!

Alle diktene fenget meg nok ikke, noe som skal godt gjøres i en antologi, mye var rim om mye rart. Fint var det å lese Inger Hagerups dikt, Så rart,.. og et par av hennes andre kjente. Zinken Hopp har også noen fine.

Boka har jeg nok lest før, i alle fall mesteparten av den, men det er så lenge siden at det e rvanskleig å huske, tenk den fikk jeg i 1980.

Avslutningsvis tar jeg med et lite dikt av Dag Solstad:

Stakkars. Han gikk med en del pakker i handa, deriblant posten. Så falt han på en eller annen måte. Han falt oppå posten. Det så litt komisk ut. Men han falt med heder. 
Han falt på sin post.


Arild Nyquist født 1937- død 2004 (67 år) (les mer i linken, han hadde en omfattende produksjon av bøker, hørespill, musikk)

Han bodde også i Lofoten i mange år: Kopiert fra wiki:
Arild Nyquist (født 6. mars 1937 i Oslo, død 21. desember 2004 i Asker) var en norsk forfattermusikerbilledkunstner og sceneartist.
Han begynte på Kunst- og håndverksskolen for å bli maler, men debuterte som forfatter i 1963 med romanen Ringer i et sommervann. Utdannet ved Statens Lærerskole i forming og fra 1968 til 1976 arbeidet han som formingslærer i Lofoten, hvor han hadde bodd siden 1963.
Nyquist ble i 1994 nominert til Nordisk råds litteraturpris for den selvbiografiske romanen Ungdom.
Nyquist var sønn av forfatteren Gerd Nyquist.

I mars er temaet: Klassikere 1850-1950.
Jeg er spent på hva dere finner der!
Mange store diktere skrev dikt på denne tiden. Den som søker skal finne.


Arild Nyquist: Skål, Jens August!, 94 s
Bokklubbens Lyrikkvenner 1980
Kjøpt

Oppsummering januar-19

$
0
0
Januar har vært mørk, tung og kald. Jeg har slitt om morgenen med iskald bil, masse is på vinduene, skraping av is på vinduene, fryste dører, giktisk og stiv i kroppen. Håper det gir seg snart. Trøsten med all snøen som lavet ned er at det ble litt lysere, men kulda kunne jeg vært foruten. Kroppen liker den ikke. Det har blitt mye innetid om kveldene da, tid til å lese, jeg har ikke orket så mye annet utenom jobben. Nå har jeg booket meg vanngymtime for ørtende gang på fredag og satser på å gjennomføre den uten av avlyse i siste liten. Et nyttårsforsett har jeg gjennomført ganske bra sammen med sønnen min; søndagstur. Det har vi  greid to ganger og det er bra, fordi jeg har vært på Verdaln på søsterbursdag en søndag, og var også syk en helg . Man må være snill med seg selv, være fornøyd med det en får til. Her er oppsummeringen:


Lesetid, kaketid, kaffetid. En av månedens og fjorårets beste bøker



Bøker lest:
1. Verden ender her av Åsne Maria Gundersen: Debutant, lånt på eBokBIb, Spania/Kanariøyene/La Gomera, 140 sider  (detaljert, dyster, men noen fine skildringer av natur og miljø, Hanne reiser med kjæresten Jan til La Gomera. Hun jobber med en prosjektbeskrivelse, han med en bok. Hun sliter med seg selv og forholdet til sin syke mor. Mye av handlingen foregår i Hannes sinn)
2. Resten av dagen av Kazuo Ishiguro: 1001books, lesesirkel, frahylla, England, kjøpt, 225 s
3. Rase av Monika Isakstuen: Norsk2018, lånt på eBokBib, 223 s
4. Jordens arvinger av Ildefonso Falcones: Spania, Barcelona, leseeks, 933 s
5. Det er lenge til skumring av Tharaniga Rajah: debutant, norsk2018, leseeks, 304 s
6. Se på oss nå av Geir Gulliksen: Norsk2018, frahylla, Berlin (en svipptur), leseeks, 333 s
7. Nini av Lars Lillo Stenberg: Norsk2018, biografi, lydbok, lytteeks, 13 timer/376 s
8. Skål, Jens August! av Arild Nyquist: antologi, dikt, lesesirkel, kjøpt, frahylla, 94 s

SUM: 8 bøker / 2628 sider

5 norsk2018
6 romaner (0 krim) /1 diktsamling/1 biografi
3 debutanter
1 1001-bok
3 lesesirkler (diktsirkel, Heddas bokhyllesirkel, Elidas 1001-sirkel)
3 frahylla-bøker
2 lånt på eBokBib/2 kjøpt/3 leseeks/ 1 lytteeks

Land besøkt: 
Spania (2), England, Tyskland/Berlin

Beste roman:
Se på oss nå av Geir Gulikksen
Beste sakprosa:
Nini av Lars Lillo-Stenberg

Litt skuffet over Rajahs roman, den fenget ikke meg, det ble for mye krig og brutalitet.
Isakstuens Rase likte jeg heller ikke mer enn passe. Likte ikke å lese hvordan hun behandlet ungene, det var vondt. Godt skrevet, men den ga meg ikke noe annet enn bad feelings.
Jeg begynte også på Den underjordiske jernbanen av Colson Whitehead ifb med månedens bok i lesesirkelen her i byen, men det var også for mye brutalitet og vold akkurat nå. Jeg tror ikke jeg liker å lese om slavetiden. Jeg skulle gjerne lest hvordan det går med Cora på flukt, men det får vente til senere en gang.  Etter nesten 1000 sider med brutal mørk middelalder i Barcelona (Jordens arvinger) fikk jeg nok dosen min i januar.
Nå starter jeg på Marsteins Så mye hadde jeg, istedet.


Serie/film fra bok:
1. Sharp Objects av Gillian Flynn. Episode 4-8/8 . HBO 2018. Megasterk, ekkel så det holder..utrolig bra spilt, filmet, klippet, musikken., Led Zeppelin i små vreng hver gang det skjer noe med Camille, i hennes hode, i hennes system,-.. og den slutten da, Fy f**n.  Og Richard da, Richard...
2. The Remains of the Day av Kazoo Ishiguro. Netflix. Fiin film med Anthony Hopkins.
3. Outlander av Diana Gabaldon. Sesong 4,
episode 9-13/13. Viaplay. Trist slutt på sesong 4. Det må da bli en sesong til? Vi kan ikke ha det slik med en så åpen slutt. Jamie fikk en stor og håpløs oppgave. Jeg vil vite hvordan det går.

Litterære arrangement:
15.januar . Audun Myskja på Litteraturhuset i Trondheim. Tema: Kriser og selvforståelse. I serien Hva er da et menneske

Teater:
22.januar Prøveforestilling på Tordenskiold, Trøndelag Teater. Sammen med Randi R. Bra og artig.

Leseplaner for februar:



1. Moshonistas Biografisirkel: Merete Morken Andersen om Amalie Skram. Kategori: Forfattere
2. Elidas 1001-sirkel:Jomfrudød av Jeffrey Eugenides. Kategori: En forfatter jeg ikke har lest før.
3. Heddas hyllesirkel: Vinter i Mallorca av George Sand. Kategori: Bok skrevet etter utgitt på 1800-tallet.
4. Så mye hadde jeg av Trude Marstein (Norsk 2018 ifb nominering til Bokbloggerprisen 2018, frist 15.februar)
5-10 (minus 8): Mulig jeg rekker en av disse før fristen til BBP-
8. Diktsirkel mars: W.B.Yeats. Denne tror jeg tar tid, det er gammelt og på irsk. Kategori: 1850-1950.
11. Reisebok- langhelg i Lofoten medio februar. Det blir nok tid til litt lesing på flyplassen, flyet, senga.

Jeg skal også lese litt pensum innimellom.



Har du noen leseplaner i februar? Hva har du lest i januar? Har du lest noe du er veldig fornøyd med?

Ønsker deg en fin lesemåned i februar!



Andreas, min yngste sønn, og meg ute på søndagstur en kald søndag i januar. 


Så mye hadde jeg av Trude Marstein . En begjærlig kvinne

$
0
0
Hvordan skal jeg kunne skrive noe fornuftig om en slik roman som allerede er så mye omtalt og bejublet? En roman som også jeg fant veldig god, bra, gripende, sterk, interessant, velskrevet, tankevekkende osv. Vel, et sted måtte jeg jo begynne og det ble slik.



Så mye hadde jeg er romanen om Monika, født 1960, som vi følger fra hun er 13 år gjennom puberteten og tenårene til hun er i sitt 58-nde år. Monika er yngst av tre søstre; Elise og Kristin. Elise er sykepleier, giftet seg tidlig med tannlegen Jan Olav, tre sønner. Kristin er jurist, gift, to sønner. Og mor og far levde sammen til døden skilte dem ad. Tante Liv og hennes sønn Håvard- ca jevngammel med Monika- er også sentrale i livet hennes. Samt vennene, kollegaene og kjærestene/samboerne.

Monika har et ufullendt hovedfagstudie i litteraturvitenskap, oppgaven som aldri ble ferdig skulle handle om Vanskelige kvinner i litteraturen. (et aldri så lite metatema her?)
Hun jobbet som freelance-journalist, reklame-tekstforfatter og lærer.
I tidlig tenår hadde hun sin seksuelle debut med hestetreneren Gard, tyve år eldre enn henne. Monikas beskrivelse av hans edlere deler skal jeg ikke sitere, men de glemmes ikke. Forøvrig virker det ikke som episoden med Gard er noe tenker tilbake på med spesiell glede. Ikke forholdet til kjæresten Frank heller. Hun var stormforelsket, trodde de skulle flytte sammen, leve sammen, men han sviktet henne. Han mente han var for ung til å binde seg og forlot henne i dyp kjærlighetssorg. Så smertefull som bare en ungdoms-kjærlighetssorg kan være.
Var det her noe brant seg fast for Monika?
Brent barn osv.. i forhold til å tro på varig kjærlighet, å tro på det å kunne binde seg, eller kanskje det ikke har noe med det å gjøre. Hva vet jeg. Man kan spekulere på så mye, uansett.  Noen er opptatt av tidsånden.
60-og 70-talet var en brytningstid. Monikas foreldre og søstre valgte å leve på en tradisjonell måte, med stabile ekteskap, tilsynelatende harmoniske liv, faste jobber, hus, heim og hytter, feriested på Gran Canaria, opptatt av interiør, huslige ting, som veldig mange andre.
Monika ville noe annet. Monika ble ikke tilfreds med det som resten av familien forventet av henne. Monika var redd for å stivne i et forhold der man visste alt om den andre, hva den andre ville si, gjøre, der man sluttet å snakke med hverandre eller snakket på repeat. Der man ikke ga hverandre nok rom, frihet. Monika ville ha ha frihet, men visste ikke helt hva hun skulle bruke den til. Hun ville heller ikke ha barn.

Monika hadde mange kjærester og samboere gjennom årene. Øystein, Tollef, Roar, Bob, Geir, Trond Henrik, Terje, Lars. Det håpløse forholdet til den eldre og gifte Roar, som hun alltid vender tilbake til, som hun er evig svak for.
Geir er faren til Maiken som de har i lag, og som hun lengst sammen med. Akkurat det forholdet skjønner jeg ikke at hun brøt ut av. Det var trist. Jeg ville det skulle vare. Hvorfor? Hun mente de ble for like i lengden, at de passet best som venner.

Monika følte seg alltid underlegen i familien, at de ikke respekterte hennes valg, hennes måte å leve på. Moren ga henne sjelden anerkjennelse, Monika savnet det, moren ga stadig negative stikk. Monika reflekterer over at moren aldri virket lykkelig. At det også for faren var vanskelig å leve med henne. Tante Liv var den som ga Monika det hun trengte i oppveksten.

Så mye hadde jeg er en innholdsmettet roman som jeg brukte ganske lang tid på å lese. Lesehastigheten var på det halve av normalt. Riktignok har jeg også vært syk mens jeg har lest, men likevel. Jeg følte romanen krevde pauser, at jeg satte ned tempoet. Det er mye som skjer på det indre planet når jeg leser en sånn roman som dette. Det er også så mye detaljer man må ha med seg for å få med hele bildet, alle refleksjonene, tilbakeblikkene. Dette er en roman som jeg tror, i alle fall gjorde den det med meg, man ikke kan lese uten at man også ser på seg selv, sitt eget liv, og det kan gjøre det ekstra krevende å lese av denne grunn, uansett på hvilken måte den berører.
Det kan være forholdet til partner, ekspartnere, foreldre, søsken.
Det er også en vemodig grunntone gjennom romanen. Monika er ikke så veldig fornøyd, om enn hun er lykkelig innimellom.

Jeg synes det er vanskelig å sette helt fingeren på hva det er Marstein gjør i denne romanen til forskjell fra andre lignende romaner (hvis de finnes?) som gjør at det blir så sabla vellykket. Hun borrer. Hun sirkler og borrer, gjentar, går fremover, bakover, borrer.. går dypere og dypere.
Velykket er det i alle fall.
Så mye hadde jeg er en roman jeg uten en eneste innvendig gjerne anbefaler videre!


Andre bloggere:
Tine , Beathe , Beritbok , MedBokogPalett , Hedvigs bokhjønre , Kleppanrova , Pervolato , Bjørg-mellomlinjene , BokelskerJane

De fleste likte boka godt.

Aviser og nrk er stort sett veldig begeistret, med unntak av et par litt mer lunkne kritikker. (bare google)

Her er min omtale av hennes forrige roman: Hjem til meg



Foto: Gyldendal/Rolf M. Aagård

Trude Marstein: Så mye hadde jeg, 432 s
Gyldendal 2018
Leseeks

Kort kort om fire bøker: Kinderwhore, Kjærlighetens antarktis, Heim, Svartstilla

$
0
0
Det er travle tider på lesefronten, så her kommer et samleinnlegg om de siste bøkene jeg har lest. Jeg har lest noen norske2018 i forbindelse med nominering til Bokbloggerprisen. Siden jeg har en del liggende fra i fjor, kunne jeg like så godt ta et tak å lese noen nå. Det er jo så dumt å gå glipp av de gode bøkene i forbindelse med nominering. Fristen for å nominere går ut den 17. februar.



Selv om jeg har lest 58 norske bøker 2018  (link til oppummering fra 2018, i tillegg har jeg lest 10 norske 2018 så langt i år) frem til nå, så er det alltid andre bøker som også skulle ha vært lest. Kanskje er jeg ikke flink nok til å velge ut de gode på forhånd, men det er jo vanskelig å vite hva som treffer en til enhver tid.
Nuvel, her kommer noen få ord om bøkene over:

Svartstilla av Susanne Skogstad, 155 s
Gloria forlag 2018
Vunnet i fb-konkurranse

Dette er en vakkert skrevet roman av en lovende debutant om en eldre kvinnes bunnløse sorg etter sin manns død. Hennes tre voksne barn mener at hun må komme seg videre og de ønsker at hun skal flytte på aldershjem. Hun vil ikke, hun vil leve i huset der hennes manns ånd, slik føler hun det, er. Det er det eneste som betyr noe for henne, at hun kan være der han på en måte er.
Det er vondt å lese om hennes trøstesløse sorg og barna som ikke vil akseptere eller forstå henne, i sin utålmodighet og bekymring.
Jeg synes det er mye med en slik bunnløs sorg en hel roman igjennom, det er mitt ankepunkt, ellers synes jeg boka som sagt er fint skrevet på et vakkert nynorsk- og det er heldigvis et lite lys i tunnelen på slutten.

Noen bloggere:
Beathe, Tine, Elikken, MyCriminalMind, Elida



Heim av Johan B. Mjønes, 253 s
Aschehoug 2018
Leseeksemplar

En nydelig lavmælt roman om en eldre mann; Jørgen Heim.  som ligger på det siste på sykehjemmet. Romanen veksler mellom Jørgen sine opplevelser av stellet han får. Han plages av en vond trøye som han ønsker å få av seg, prøver å få av seg, mens personalet hele tiden presser den på han igjen. Likedan er dyna for hard og vond, og magen er hard og forstoppet. Han prøver å si fra, men ingen hører. Disse scenene, disse timene er smertefulle å lese om.
Rett som det er glir han inn i minner fra sin oppvekst på gården, i skogen med far og farfar, i båten og på tunet med storebroren, Harald odelsgutten. Vi følger Jørgen gjennom livet frem til han ligger på sykehjemmet. Jørgen måtte ta over gården siden broren omkom i en ulykke. Minnene rundt det er dunkle, det er en del spenning her, det er noe veldig vondt for Jørgen, som har vokst opp i skyggen av  sin bror.
Men det er også mange fine minner, fra turer i skogen, leken, noe mystisk som skjedde under krigen, moderniseringen etter at Jørgen tok over gården, skepsisen hos hans gamle far.
Mjønes har skrevet er virkelig god roman som spiller på hele spekteret av følelser, samt at det er så mange gode skildringer av oppvekst i en annen tid, av naturen, av en tid som har store omveltninger, om kjærlighet og om angst.
Vakkert! Dette er en roman som virkelig fortjener flere lesere.
Nomineres uten tvil. (Du har fortsatt tid til å lese den, bokblogger)

Noen andre bloggere:
Tine, Kleppanrova, Elise Cathrin, Pervulato, Steinar Jonsok,

Kjærlighetens antarktis av Sara Stridsberg, 302 s
Aschehoug 2019
Leseeksemplar

Denne romanen er ikke norsk bare for å ha sagt det. Den er skrevet av utrolig dyktige Sara Stridsberg. Stridsberg har blitt en favoritt hos meg etter å ha lest tre bøker. De er sterke, mørke, så de må porsjoneres, selv om de er så fascinerende at de er nesten umulige å legge fra seg lenge av gangen.
Kjærlighetens antarktis er en bekmørk roman med ganske grotesk bruk av virkemidler. Vi følger en kvinne, stoffmisbruker og prostituert tobarnsmor som ble drept av en kunde. Han kvalte henne, voldtok henne, parterte henne og spredde delene i hvite kofferter som han plasserte her og der. Intet mindre. Hun ser ned på livet et sted svevende ovenfra, på sine deler, på drapsmannen, på barna sine, på sin mor, sin kjæreste og følger dem så lenge hun kan. Hun mener at man ikke dør på ordentlig før noen har sluttet å si navnet til den døde.
Det er flere gripende scener, spesielt de som handler om hennes barn. Barnevernet tok omsorgen for sønnen hennes Valle da han var tre år. Hun levde sammen med barnefaren, de var like skakkkjørte begge to, men hadde et håp om at barna skulle redde dem fra rusen, fra fortapelsen. Fra oven erkjenner hun at det kan aldri barn gjøre. Hun ble gravid med en datter, Solveig,  like etter at Valle ble plassert i fosterhjem og hun bestemte seg for å gi fra seg datteren etter fødselen, at det var det beste hun som mor kunne gjøre for henne. Mannen hennes var ikke enig, men det ble slik. To fortapte skip i natten, dog med kjærlighet for hverandre. Hjerteskjærende. Som de to søsknene, med så forskjellige utgangspunkt, så forskjellige oppvekster, Valentin og Solveig. Valentin-Valle med et stort traume, revet brutalt fra sine foreldre da han var tre år, kan det noen gang repareres?  Noen ganger kan det, det, noen ganger ikke. Solveig som fikk en helt ny start etter at hun ble født, med en oppvekst i et stabilt fosterhjem.

Dette er vondt, sårt, mørkt, vakkert skrevet, men scenene med det parterte liket som gjentas flere ganger gjennom boka trekker noe ned for min del. Selv om det bikker over i splatterhumor der hun savner hodet sitt, hun vil ha hodet sitt tilbake, hvor er hodet?

Atter en sterk roman fra Sara Stridsberg, selv om jeg likte Drømmefakultetet bedre.

Mine innlegg om Drømmefakultetet og Beckomberga

Andre bloggere:
Beathe, Kleppanrova


Kinderwhore av Maria Kjos Fonn, 231 s
Aschehoug 2018
Leseeksemplar

Kinderwhore er vel den norske romanen av 2018 flest bokbloggere har skrevet begeistret om, så vidt jeg har fått med meg.
Den har ligget en stund på vent hos meg, men i går kveld tok jeg den frem og leste den i et jafs.
Jeg var forberedt på at den skulle være grusom og tøff, ifølge det som har blitt sagt i flere blogger, men slik opplevde jeg den ikke. Den er tøff, ja, og beskriver en vond oppvekst med omsorgssvikt og stygge overgrep, men siden jeg har jobbet med ungdom som har opplevd lignende problematikk i mange år, ble det verken sjokkerende, rystende eller noe nytt for den sags skyld. Dessverre er det alt for mange barn og unge som opplever en slik trasig oppvekst.
For meg blir da verdien av å lese en roman med slik tematikk en annen, som handler om vurderingen av litterær kvalitet. Hva gir den utover å fortelle en fæl historie?
Kinderwhore er en sosialrealistisk roman som minner meg om Christiane F; Å være ung er for jævlig og Men tankene mine får du aldri av Sverre Asmervik- bøker i den gata som jeg leste en del av på 80-tallet.
Maria Kjos Fonn er en dyktig forfatter, ung og lovende, og jeg synes hun har skrevet en drivende god troverdig roman om et vanskelig tema. Hun har også et smårøfft snertent språk og en del tørrvittige kommentarer underveis. Og jeg tror hun har gjort det på en akkurat passe tøff måte. Den ungdommen hun beskriver på skolen, i BUP og barnevernsinstitusjonen kunne vært skildret adskillig mer usmakelig, men hun balanserer på en måte slik at man som leser bevarer sympatien for den lille omsorgssviktede jenta.
Kinderwhore har også en del til felles med Kjærlighetens antarktis som jeg leste dagen før, men forfatterne bruker forskjellige virkemidler. Kinderwhore er mer rett på jorda, en rett frem-historie, mens Stridsberg beveger seg over i det fantasifulle metafysiske.
Historien om omsorgssvikt og rus som gjentar seg, går i arv, den sosiale arven, er den samme.
Forskjellen mellom dem er at jenta hos Stridsberg ikke opplever masse fedre som går ut og inn av hennes oppvekst, moren har en mann som kommer og går. Jenta her rekker å bli voksen og å få barn. Kinderwhore følges gjennom barndommen og til hun har så vidt startet på voksenlivet. Det er mye fokus på den ene stefarens overgep og hva det har gjort med henne, de følgene det får.

Og ja,  så er det litt feelgood her også, da.. Historien om Kinderwhore kunne endt riktig galt, men her gir den håp.


Mange har blogget om denne boka, bare ta et kjapt googlesøk.

***Jeg skal beskytte deg av Birger Emanuelsen, 315 s
Tiden 2018
Leseeksemplar

(Denne leser jeg nå, så jeg oppdaterer innlegget når boka er ferdiglest.)




Viewing all 1274 articles
Browse latest View live