Quantcast
Channel: Artemisias Verden
Viewing all 1273 articles
Browse latest View live

4 kjappe: Marita Fossum/Singularitet, Patti Smith/Om å skrive, Sigrid Rausing/Mayhem og Nøkkerosene/Anne Helene Guddal

$
0
0
Jeg har lest fire bøker i løpet av september som jeg ikke har rukket å skrive om før nå. Derfor kommer det fire kjappe og korte anmeldelser, før de går helt i glemmeboka. Alle fire er bøker jeg likte godt.


Marita Fossum: Singularitet, 150 sider
Oktober forlag 2018
Leseeksemplar

Jeg skal begynne å prostituere meg. Avgjørelsen er endelig tatt, ikke noe mer skal, skal ikke. Nå er det min tur til å leve på kanten. Dette er ingen sinnssyk idé, jeg er klar og nærværende, litt inntrykksøm, ja vel, men så lenge du ikke blir fiksert på religion eller universets mysterium, sa alltid far, er det ingen grunn til alarm. At det føles rett og rimelig, er den filosofiske erkjennelsen. Det blir min rettesnor heretter.
(fra forlagets presentasjon, mer her)

Denne boka leste jeg fort i starten av måneden og har dessverre glemt en del. Jeg husker at jeg koste meg veldig da jeg leste boka, humret godt her og der. Fossum skriver med en snerten penn, og tar visse ting på kornet. Blant annet har Gullemor en venninne som er litt/ganske (alt etter øynene som ser) alternativ, veldig følsom og har kontakt med galaksene. Hun har alltid råd til Gullemor ut fra hva de sier der oppe og hvilke energier hun føler.
Prostitusjonsprosjektet til Gullemor er noe ala selvproletariseringsprosjektet som en del folk drev med på 70-tallet. Et idealistisk prosjekt, say no more. Gullemor er også veldig opptatt av hvordan det går med mannen som hun fant bevisstløs under et tre i Botanisk hage, naken.
Morsom bok, anbefales, selv om jeg nok må lese den om igjen for å kunne huske mer av den. (noen slukebøker er bare slik)

Samlaget 2018
Leseeksemplar

Om å skrive er den nyeste boka til Patti Smith på norsk. Originalen heter Devotion
Her forteller Smith på sin særegne måte episoder som får henne til å skrive, hva som setter i gang en ide som spinnes videre, hvordan hun gjør det. 
Patti er som vi kjenner henne fra før, glad i kaffe, kafeer, å gå, reise, byer. Hun går i andre kjente kunstneres fotspor, besøker deres hus, gravsteder, i Sør-Frankrike , Paris, England. Vi hører om Camus, Simone Weil, Nabokov, Genet..
Jeg leste boka på reise. Det er en fin reisebok, fordi Patti også reiser og skriver om når hun er på reise. Vi var om ikke i samme fly eller båt, så i alle fall sammen på reise.
Boka er delt i tre deler; den første om hvordan sinnet fungerer, den andre om inderlighet, den tredje om en drøm som ikke er en drøm.
Det som fascinerte meg mest var del to, som er en historie, en diktet historie som jeg ble grepet av. Om et intens kjærlighetsforhold mellom en ung ambisiøs kunstløperske og en eldre velholden mann. Slutten ble ganske så dramatisk og den vet jeg ikke om jeg likte helt, men likevel er historien som helhet fascinerende.
I den siste delen skriver hun om hvorfor hun skriver, hvorfor må vi skrive.

Patti Smiths bøker er alltid koselige å lese. Jeg koser meg. 
Denne er illustrert med hennes egne svart-hvite fotos som før.

Anbefales!

Andre bøker av Patti Smith som jeg har blogget om:



Cappelen Damm 2018
Kjøpt selv

Jeg kjøpte denne boka etter å ha hørt forfatteren på Kapittel litteraturfestival i Stavanger sist helg. 
Sigrid Rausing er grunnlegger av Granta Books og Magazine. Hun er utdannet sosialantropolog. Hun er datter av Hans Rausing sr, en av verdens rikeste familier, og bestefaren var grunnlegger av Tetra-Pak. Svensk opprinnelse, bor nå i London.
Sigrid har to søsken, en søster og en bror. Boren Hans er yngst, men nær i alder med Sigrid. Hans jr ble narkoman etter en reise i India som 20-åring. Han traff noen jenter og prøvde heroin. Det startet en lang karriere som rusavhengig.  På en avrusingsklinkk traff han Eva som han senere giftet seg med.  De holdt seg rusfrie noen år før de tok et glass champagne på en nyttårsfest og det var starten på tolv års tilbakefall. Paret hadde fått fire barn og etterhvert ble barnevernet koblet inn og Sigrid og mannen ble fosterforeldre for de fire barna.
I 2012 døde Eva av at hjertet sviktet. Mange års tungt rusmisbruk hadde ødelagt kroppen og hjertet.
Hans gjemte henne under senga på det hemmelige soverommet deres i to måneder før hun ble funnet.

Sigrid Rausing skriver åpenhjertig om de tøffe årene med en rusavhengig i familien. Om påkjenningene med å være pårørende. Hun har prøvd å finne svaret på hvorfor han ble avhengig, var det gener, var det miljø,  hva var det? Hun skildrer hva det gjorde med familien å leve i konstant beredskap, om skyldfølelsen, skammen, alle rundene med møter og behandling på avrusingsklinikkene. De kunne betale for seg, det beste ble prøvd, men ingenting hjalp- i lengden.
Om hennes egen depresjon, om medavhengighet, om konfliktene med svigerinnen Eva som ble mer og mer paranoid og gikk ut i media med at Sigrid og Hans sin far var medskyldig eller sto bak drapet på Olof Palme.

Mayhem er en sterk bok som anbefales på det inderligste.



Camilla Stoltenberg og Sigrid Rausing på Kapittel 18 (foto: Anita Ness)


Kolon forlag 2018
Fått av Elikken (Takk Eli!)

Jeg har lest de andre bøkene til Anne Helene Guddal og jeg liker måten hun skriver på. Særlig diktene hennes. Hun har skrevet dikt om å være psykisk syk, og det er det denne romanen handler om også.
Hovedpersonen er skrevet ut av psykiatrisk sykehus og hjem til foreldrene sine. Jeg antar hun trenger den tette oppfølgingen med voksne rundt seg siden hun flytter hjem selv om hun egentlig har flyttet for seg selv for en god stund siden. Hun skildrer hvordan det er å være voksen og måtte flytte hjem til sine foreldre, følelsen av å være en byrde. Hun har en jobb på et sykehjem. Dagene går, med røyking utenfor hjemmet, jobbing med de eldre og tilbakeblikk. Om å lese Irving B. Yaloms notater om at han følte avsky for en fet pasient, noe hun husker da hun selv er hos psykiateren og blir opptatt av sin store kropp. Om trøstespising og dårlig selvdisiplin, om hva hun tenker om andres syn på seg selv.
Lavmælt, vart og fint skildret. Et blikk inn i det å ha vært pasient, det å leve med en psykisk lidelse.

Andre som har skrevet om å leve med en psykisk lidelse er blant annet Lars Asmund Vaage (Skuggen og dronninga- han har skrevet om sin mor), Beate Grimsrud (En dåre fri), Karin Fossum (De gales hus), Arnild Lauveng (I morgen var jeg alltid enn løve- om å ha en schizofrenidiagnose), Drea Karlsen (Psykehus- om å ha bipolar lidelse), Rigmor Galtung (Fullt lys og stummende mørke- om å ha bipolar lidelse), Ingeborg Senneset (Anorektisk).

Anbefales!

Andre bøker av Guddal som jeg har blogget om:
Bebo (roman)


Andre bloggere:



Oppsummering september -18

$
0
0
Det ble ni bøker lest i september. Antallet er ok. Jeg har hatt ferie i Barcelona og Costa Brava, og var  sammen med familie halvparten av tiden, så det ble ikke så veldig mye lesing, men noe ble det på flyet og da jeg var alene i Roses noen dager. Det har skjedd mye annet også både på jobb og ellers. Høstmøtene med forlagene har startet blant annet. Og så var jeg i Stavanger på Bokbloggertreff og litteraturfestival forrige helg. Samt sett Havets katedral på Netflix denne helga. Her kommer oppsummeringen:



 En bokhandel i Barcelona. Jo Nesbø er overalt.




Bøker lest:
1. Singularitet av Marita Fossum: Norsk2018, leseeks, 141 s
2. Om å skrive av Patti Smith: Frankrike, sakprosa, leseeks, 101 s
3. Bak klostermurene av Nuria Esponella: Spania, leseeks, frahylla, 469 s
4. Hjemkomsten av Victoria Hislop: Spania, England, Frankrike, frahylla, pickup-bok, 480s
5. Psykehus av Drea Karlsen: sakposa, debutant, norsk2018, leseeks, 159 s
6. Mayhem av Sigrid Rausing: Sakprosa/memoar, England, Rus/pårørende, kjøpt, 212 s
7. Melanin hvitere enn blekemiddel av Sumaya Jirde Ali: norsk2018, leseeks, dikt, 68 s
8. Nøkkerosene av Anne Helene Guddal: norsk2018, psykisk helse, fått av Eli, 96 sVe
9. Venn med alle av Gunnar Wærnes: Dikt, norsk2018, leseeks, 109 s

SUM: 9 bøker lest / 1835 sider

5 norske bøker 2018 (2 romaner, 2 diktsamlinger, 1 sakprosa)

4 romaner
2 diktsamlinger
3 sakprosa
0 krim
6 leseeks/1 kjøpt/ 1 fått/1 plukket-opp fra en hylle på hotell (heretter kalt pick-up)
2 fra-hylla
1 debutant

Land besøkt:
Frankrike (2), Spania(2), England (2)


De to bøkene som gjorde størst inntrykk på meg var Psykehus og Mayhem. Dette er egenopplevde historier om psykisk lidelse og om rus.
Diktsamlingene denne måned ga meg ikke så mye. Vi har lest norske diktsamlinger fra 2018 i diktlesesirkelen i september. Jeg kommer med omtale av disse to senere.

Jeg likte også Hjemkomsten godt. Jeg leste to bøker fra Spania siden jeg var på ferie der, men ble litt skuffet over Bak klostermurene.

Disse bøkene hadde jeg med på ferien. Jeg leste Hjemkomsten, Om å skrive og Bak klostermurene.Den stumme døden holder jeg fortsatt på med. Jeg leste Nøkkerosene etter at jeg kom hjem. Svartstilla ligger fortsatt på vent.



God Flyplasslektyre.


Fremover skal det leses mye norsk, en del krim, men også andre romaner og sakprosa. Bokhøsten er over oss med full tyngde og bøkene har strømmet inn og ligger i stabler på golvet. Nå har jeg igjen nytt lesestoff til langt over jul. Luksusproblem. Da har jeg noe å velge mellom alt etter form og lyst der og da. Det er tid for Biografilesesirkel i oktober, men jeg har ikke valgt bok enda. Er usikker på hva jeg skal velge i kategorien Genderbender Realness, hva det nå enn er..
Hylleboksirkelen til Hedda har jeg falt litt av, men trøster meg med at jeg prøver å lese noen hyllebøker likevel.

Andre ting på kulturfronten denne måned:

1. Stavanger festival for ytringsfrihet og litteratur  Kapittel 18
2. Utdeling av Bokbloggerprisen på samme festival ifb Bokbloggertreffet
3. Forberedelse til Kapittel 18 i Stavanger
4. Bokmøte med Gyldendal Byscenen
5. Bokmøte med Press, Vega, Spartacus og Samlaget på Kulturtorget Folkebiblioteket
5. Bokmøte med Cappelen Damm Scandic Nidelven (omtale kommer senere)


Fra Salvador Dali Teater-Museum i Figueres.


Bok til film/serie:
1. Havets katedral av Ildofonse Falcones på Netflix- 8 episoder
den var utrolig fengende, gripende, selv om jeg synes det var ganske svart-hvitt innimellom. Gode/onde, vakker/stygg- men alt i alt var det en god produksjon med godt skuespill. Den ga også et godt innblikk i makthierarki, adel, fattigdom og pest på den tiden og starten på inkvisisjonen.




Da gjenstår det å ønske dere en fin lesemåned. Selv håper jeg å få lest en del, men jeg vet at det bli et par reiser i forbindelse med jobb og studier, samt et par besøk i oktober, så vi får se hva det blir til innimellom. November ser ut til å bli roligere. dog.



Barcelona september- 18. Meg foran Arc de Triomf




Venn med alle av Gunnar Wærness - Diktsirkel september- 18

$
0
0
Diktlesesirkelen i september hadde Norske utgivelser 2018 som tema.
Jeg hadde lyst til å lese Venn med alle av Gunnar Wærness eller Sauesankertanker av Torgeir Rebolledo Pedersen, og landet på Venn med alle siden jeg hadde den i papirutgave. Jeg har også lest en samling av Pedersen før og hørt ham på Lillehammer litteraturfesival pub-til-pub og poesislam. Wærness har jeg ikke lest en hel samling av før. Han har bodd i Trondheim og jeg har hørt ham lese på hagefest i Adrianstua (forfatterbolig i Ringvebukta) blant annet, men som sagt har jeg ikke lest noe særlig av ham. Siden jeg hørte ham på Ringve har det gått mange år, da var han ung og lovende. Nå har han flyttet til Sverige og gitt ut flere diktsamlinger og har også utgitt ting sammen med Brødet og eselet. Jeg tenkte at det var på tide å lese noe av ham.



Og det har jeg nå gjort.

Venn med alle er en diktsamling på 105 sider med my tekst på hver side. Boksidene er også ganske store. Altså; den inneholder mye mer tekst enn de fleste andre norske diktsamlinger jeg har lest de siste årene. (med unntak av mursteinen Wunderkammer av Nils Chr Repstad)

Omslaget består av veldig spesielle tegninger både på utsiden og innsiden. Det er avbildet noen merkelige skapninger i forskjellige situasjoner alt fra fødsel, amming, være under skyer med regn, være i vannet med mer. Skapningene er en blanding av rare dyr og mennesker, noen har skjell, noen vinger og de har store munner. Jeg tror at tegningene har noe med bokas innhold å gjøre, men sikker er jeg jo ikke.

Samlingen er inndelt i seks bølger, alle versene/diktene er tall- og datofestet i perioden 2012-2018.
Jeg må si med en gang at jeg synes det er vanskelig å beskrive hva diktsamlingen egentlig handler om. Det er sikkert derfor jeg har skrevet så mye før jeg kommer til poenget.

På en måte er det en slags fabel-aktig fortelling, men jeg-personen heter Gunnar som dikteren, og kanskje er det han selv som opplever alle disse rare greiene, hans jeg som ser verden på en helt spesiell måte. Kanskje er det delvis mareritt eller vill fantasi, iblandet en eksistensiell reise fra barndommen, gjennom livet, verden, søken etter det åndelige, kontakt med det åndelige, samt en kontakt med det veldig konkrete jordnære som kroppsvæsker, innvoller, søppel og mye annet. Det er mye om død og innvoller, makabert kroppslig på mange måter, slikt jeg ikke er så glad i å lese om egentlig. Men noe fascinerer også innimellom og jeg føler jeg har fått et glimt av noe, en slags mening, men øyeblikket etter glipper det og jeg lurer på hva som egentlig er hensikten, hva er prosjektet, er det noe budskap her? Eller er det bare en slags kreativ lek med ord og setninger, bilder som skal fremskaffe noen slags følelser.
Følelser får jeg, undring og avsky, men jeg skjønner egentlig ikke så mye av hvor han vil, hva han vil.
Og når jeg ikke gjør det, mister jeg litt interessen. Det holdt med en gangs gjennomlesing for meg, men jeg leste en del sider om igjen underveis for å prøve å forstå, få med meg noe jeg ikke skjønte, eller noe som glapp.
Jeg synes Wærness skriver godt, og det er en fin rytme i diktene, men hva hjelper det når det er så mye tekst som jeg ikke helt skjønner meningen med. Og jeg er ikke fremmed for det metafysiske, så det er sagt. Men, men..jeg følte innimellom at mye bare var tull, og det var derfor litt godt å lese Adressa sin anmeldelse etterpå, fordi de er inne på det også- at det er en del vissvass her.  Kanskje det bare er en ordlek når det kommer til stykket?

Smakebit:
(det er litt vanskelig å trekke ut noe, siden det er en sammenhengende tekst, med et slags overheng)

setninger drar tarmene ut av verdens slakt
hinner henger ut   blanke biffer
av syntaks og sammenheng   syntaks og sammenheng
oppskremt putter jeg tarmene tilbake 
jeg jeg jeg   koker meg selv   og de døde
i tomme øyehuler   det ryker ut av ørene på meg    (s.74)


34. (kjente og ukjente nasjonalpoeter/11.februar 2015)

...
men kaller seg for gamle   vi kalte det for ferie
men pakket for å flykte   jeg kalte meg for folket
og skrev puledikt om regn og stjerner  (s.58)
...

Konklusjon:
Surrealistisk, absurd, fantasifullt, drømmeaktig, jordnært, makabert, noe fint innimellom, men ganske uforståelig mening. Hvis det skal være en mening? Kunst, hva skal man tenke om kunst. Dikt er kunst. Kan vi kalle dette abstrakt diktkunst?


Anmeldelser:
Adresseavisen - poesi mellom vett og vissvass, terningkast 4

Les om andres valg i septembers diktsirkel her

Mer om boka og forfatter her

Foto: Forlaget Oktober


Gunnar Wærness:  Venn med alle, 109 s
Forlaget Oktober 2018
Leseeksemplar


Babylon Berlin: Den stumme døden av Volker Kutscher

$
0
0
I skrivende stund går TV-serien Babylon Berlin på Nrk 1 hver mandag. Den er basert på Volker Kutschers første bok i serien om Gereon Rath og hans kolleger, kjærester og bekjente i 30-tallets Berlin. (første del i 1929). Bok to i serien; Den stumme døden kom nylig ut på norsk. Den har jeg nå lest. Det tok sin tid, men det ble mer fart på slutten.


Jeg startet på boka før jeg dro på ferie til Barcelona tidlig i september. Boka var for tung å drasse med i kofferten, synes jeg, så den ble igjen hjemme. Imens leste jeg en del lettere paperbacks. Da jeg kom hjem etter ferien ble det fullt kjør på jobb og litt opptatte helger, noe som medfører lite sammenhengende lesing. Og da tar det tid. Spesielt når en roman er så omfangsrik når det gjelder handlingsscener, karakterer, etc som her. Det var litt vanskelig å få leseflyt rett og slett, å komme under huden på førstebetjent Rath og de andre, samt krimplottet som sådan. Men her kommer litt om handlingen:

Handlingen foregår noen dager i Berlin i 1930. Vi befinner oss i et tidskille i filmhistorien. De populære stumfilmene trues av filmer med lyd. Ikke alle skuespiller er like gode når stemmen skrus på. Noen filmskapere føler seg også truet når de må endre seg fra stumfilmprodusenter til lydfilmprodusenter for å henge med.  To produsenter knives om hverandres filmstjerner.
En skuespiller blir drept under en innspilling av en romantisk komedie. Hun heter Betty Winter.
En annen blir senere funnet drept i en gammel kinosal med stemmebåndene fjernet.
Går det en seriemorder løs? Media er tett på saken.

Førstebetjent Gereon Rath blir satt på saken, men egenrådigheten hans skaper problemer for ham.  Han har også sitt å stri med fra før både i forhold til egen familie, temperament som av og til slippes løs for mye, kjærligheten - han sørger enda over bruddet med Charly, ikke så mye over det ferske bruddet med Kathy- og en hang til flaska når han skal slappe av. Og forholdet til nærmeste overordnede Bøhn, er mildt sagt anstrengt.

I Berlin er det også stadig opptøyer og store motsetninger mellom nazistene og kommunistene og det hardner til.

Som sagt så gikk lesingen tregt de første 300 sidene. Jeg vurdert faktisk å legge boka fra meg, men staheten vant. Jeg ville lese den ferdig, også fordi jeg ville følge med TV-serien som begynte forrige uke. Den gjorde at det ble mer interessant å lese boka ferdig. Jeg forsto litt mer, særlig av forholdet til Charly (Charlotte Ritter) , men også mer av rammen rundt som handler om Berlin i 1929-1930, de politiske motsetningene, tonen på kammerset, tidskoloritten som sådan. Forlaget mener at boka er en frittstående oppfølger, men her tenker jeg at det kan være en fordel å ha fått med seg den første delen- selv om man ser den som TV-serie.

Det ble mer fart på lesingen etterhvert, da jeg fikk mer av Rath & co under huden. Det blir også mer gnist, konflikter i dramaet og mer spenning generelt. Noe går litt vel vilt for seg på slutten, og tempoet skrus heftig til. Jeg er ikke helt fornøyd med de innskutte kapitlene der en gjerningsmann taler om seg selv og hvorfor.. de virker litt kunstige i sammenhengen.

Alt i alt, en helt grei krimbok, men for lang. Det tar tid å bli kjent i det komplekse universet som forfatteren bygger opp, men det har en viss historisk interesse.  Så får vi se om jeg følger serien videre når neste bok kommer ut på norsk. Nå har vi jo blitt litt kjent, Rath & co og jeg.

Heartart ha også blogget m boka og virke mye mer begeistret enn meg

Mer om boka på forlagets side her

TV-serien har fått gode anmeldelser, blant annet av Dagbladets anmelder
Jeg anbefaler å se se den før du leser boka.  Ikke et must, men dog.



Berlin i moderne tid. Brandenburger Tor. Foto: Anita Ness.

Volker Kutscher: Den stumme døden, 575 s
Bazar forlag 2018
Leseeksemplar

Dronen av Unni Lindell- aldeles gyselig og nervepirrende

$
0
0
Dronen er Unni Lindells ferske krim med Marian Dahle i hovedrollen. Boka er kortere enn den forrige (Jeg vet hvor du bor), stram og skummel. Marian Dahle er shaky, saken tricky og jeg som leser biter negler jeg nesten ikke har.


Boka har allerede fått flere gode anmeldelser- google bare VG, Adressa, Aftenposten og Dagbladet. Skjønt sistnevnte synes den forrige boka var bedre. Uansett; dette er en god krim.

Kjernen i saken er et drap i et telt i Maridalen. Marian Dahle jobber med en cold case-sak hvor en ung kvinne med navn Evie Thorn ble drept i telt i Maridalen for fem år siden, i nærheten av en nedlagt militærleir hvor et dronefirma holder til. Mens hun jobber med saken og prøver å komme seg til hektene etter de brutale opplevelsene i forrige bok, skjer det er nytt drap i et telt på samme plassen i Maridalen. Denne gangen er det en mann som er offer.
En mann er observert i skogen. En dronemann ser teltet og en kvinne krype ut. En savant som hjelper til nå og da sender droner og har en tidligere Afghanistanssoldat som sitt forbilde.
Dronemannen har funnet noen gamle dokumenter og vil gjøre det samme som Torbjørn, helten.

Marian kommer litt under huden på den dreptes datter som er 16-årige Agnes. Agnes er sint på sin mor og mener hun er psykopat, men nei, ikke egentlig. Men mora er ikke snill, ifølge Agnes. Agnes har noe å skjule og Marian blir ikke helt klok på henne. Farmora er død, sier hun. Familien har mange hemmeligheter. Agnes og faren elsket å studere insekter. Agnes planlegger å sette opp telt på svermedagen, der drapene skjedde.

Marian involveres i den nye drapssaken, men blir tatt av da det skjer noe rundt hennes nye kjæreste Heine. Marian greier så vidt å holde hodet over vannet. Det er alt for mye for henne, nå og med alle de gamle traumene som prøver å dukke henne ned, igjen og igjen. Piller, alkohol, avstandstaken. Men hun har sterk intuisjon, teft. Det har ikke kollegaen Cato Isaksen for tiden og de andre på kammerset. Cato vil bare stoppe henne. Han gidder til slutt ikke å høre på henne. Men takket være Marian nøstes saken opp i et heseblesende tempo, selv om den egentlig står i stampe ganske lenge. Det skjer så mye. Det er så mye skrudd. Overgrep, psykiatri, barndomstraumer. Det er creepy, spooky, nervepirrende så det holder.
Det er noe med den skjøre psyken til Marian kombinert med hennes styrke og handlingene rundt som griper inn i hverandre som gjør at jeg leser med konstant forhøyet puls og nerver utenpå huden.
Fy katta, som hun skriver og dikter Unni Lindell.
Lindell skriver bedre enn noen gang.
Dette er bra saker!

Andre begeistrede bloggere er blant annet:
Bjørnebok, Tine,

Tidligere bøker om Unni Lindell som jeg har blogget om:
Jeg vet hvor du bor #Marian Dahle
Brudekisten



Et bilde med Unni Lindell som signerer bok til meg, fra bokmøte i Trondheim 2016

Unni Lindell: Dronen, 376 s
Aschehoug 2018
Leseeksemplar


Gutten som elsket rådyr av Samuel Bjørk - Spennende tredjebok

$
0
0
GUTTEN SOM ELSKET RÅDYR AV SAMUEL BJØRK

Drivende og lettlest thriller, men med vel mange personer og scener..





Dette er den tredje kriminalromanen av trønderen Samuel Bjørk alias Frode Sander Øien. Politietterforskerne Mia Kruger og Holger Munch får en ny komplisert sak i fanget.  En ung død kvinne i ballettkostyme dukker opp i et fiskevann på fjellet. En liten gutt og en far sitter i en liten båt med fiskestang og får henne bokstavelig talt på kroken. For noen år siden ble en bilfører skremt av at en ung gutt dukket opp mitt i veien med et rådyrgevir i samme område.
Kvinnen blir etter hvert lokalisert som Vibeke Berg, en talentfull jente som hadde kun et ønske i livet, å danse. Hennes mor Marianne reiser fra Bodø, i sjokk, og ellers ikke helt i vater for å identifisere datteren som er drept på ekkelt vis. Noen har stukket henne med en sprøyte med frostvæske i halsen.
Så er jakten på gjerningsmannen i gang. En psykiater, en musiker, flere andre vitner avhøres. I mens skjer det et nytt drap. Og et til.

Holger, Mia og resten av kammerset får nok å henge fingrene i, og Mia sliter med sitt. Traumet etter søsterens død sliter fortsatt på henne. Skyldfølelse, sorg. Hun har sluttet å ruse seg. I alle fall prøver hun hardt.  Holger har hatt sitt på hjemmebane.

Som vanlig blir det litt av politijakt. Til og med PST og FST kobler seg på, og Mia må koble seg av.  Det finnes en tråd her til Afghanistan, norske soldater i tjeneste. Akkurat som i den forrige krimboka jeg leste som var Dronen av Unni Lindell. Tydeligvis et yndet bitema i norsk kriminalliteratur. Slutten er ganske så syk, som en Bjørk-bok som regel er. Det er mange tråder å holde styr på her, både for etterforskerne og denne leseren. Litt for mye for min smak. Velbevares; det er spennende og lettlest, skakkjørte karakterer som jeg liker å lese om, men persongalleriet er stort og scenene skifter stadig og jeg strever noe med å holde fokus, finne sammenhengen, og må bla meg stadig tilbake. Mulig det bare er meg som er veldig treg for tiden. På tross av det gikk boka raskt å lese. Jeg hørte første halvdel på lydbok. Ivar Nergaard leste bra, men så passet det best å fortsette med papirboka og sidene røk unna. Det er ikke det, men det er litt forstyrrende for leseflyten å glippe, og måtte gå tilbake for å få med seg sammenhengen stadig vekk. Jeg kommer uansett til å følge serien videre. I neste bok drar Mia til Hitra og mye av handlingen vil foregå der slik jeg har forstått det. Det blir gøy siden det er ei øy jeg kjenner godt.

P.S. Jeg synes titlene er litt finurlige, dyreaktige, eller ikke bare, men med stor vekt på substantiv. som gir visuelle forestillinger.  Engel, skogen, uglen, gutten, rådyr.
Hva blir det neste? Jeg antar at det blir noe med Hjort. Hitra er kjent som en øy med mye hjort. Hjort er ikke ulikt rådyr, men likevel ikke det samme. Noe annet et tilknytning til fiske og lakseoppdrett.
Hva med Havmannen som elsket avlet hjort (eller laks)?


Andre som har blogget om boka:


Mine innlegg om de andre bøkene til Samuel Bjørk:
Uglen  (2015)


Samuel Bjørk: Gutten som elsket rådyr, 444 s
Vigmostad og Bjørke 2018
Leseeksemplar

Moshonistas Biografilesesirkel oktober -18: Mitt hemmelige liv av Caitlyn Jenner og Framandkar av Tarald Stein

$
0
0
Kategori: Gender Bender Realness. Om kjønnsforskyvelser, alternative kjønnsidentiteter, transkjønn etc.

Denne kategorien var vanskelig, spesielt hvis man ønsker å lese noe på norsk. Fra før visste jeg om Caitlyn Jenners selvbiografiske bok, men siden jeg ikke har noe som helst forhold til denne personen ønsket jeg i utgangspunktet ikke å lese den. Mine fordommer manglende interesser for Kardashians og liten interesse for sporten Bruce Jenner ble OL-mester i, er grunnen til det. Så jeg søkte biblioteket og der var det kun Jenners bok og en diktsamling av Tarald Stein som var tilgjengelig. Samt en film om Espen Pirelli Benestad. Man kan jo tøye biolesesirkelen med en film? Vel, det kan man sikkert argumentere for, men jeg valgte å låne de to bøkene og endte opp med å lese begge. Jenners bok var faktisk mer interessant enn jeg forventet.  Steins diktsamling er direkte og sår, og gir en annen inngang til samme tema. Å leve mange år som en annen enn den man føler man er, må være veldig vondt.



Tre bøker, tre forsider. Den siste boka har intet med blogginnlegget å gjøre, men matchet temaet godt, synes jeg.



Jeg vil hovedsaklig skrive om Caitlyn Jenners bok. Taralds Steins dikt anses som et supplement og et tips til andre som ønsker å lese om transkjønn.

Som sagt var jeg lunken til Jenners bok i utgangspunktet. I starten synes jeg også språket var lunkent. men etter som jeg kom mer og mer inn i Jenners historie la jeg det på hylla. Buzz Bissinger som har skrevet Jenners historie etter utrolige mange timers samtale har valgt å skrive boka i en veldig muntlig form, og det funker. Hvis man forventer en svært litterær form på boka, blir man skuffet.

Bruce Jenner ble kjent som OL-vinner i tikamp i Montreal i 1976. Han slo verdensrekorden. Han ble etter dette en ettertraktet foredragsholder med sine seiershistorier fra OL. Dette levde han lenge på. Han var en amerikansk helt.
Bruce Jenner vokste opp i en god og støttende familie, men slet med dysleksi på skolen. Han var derimot god til å sette seg mål og å nå dem, og idretten ble hans vei. Inne i seg slet han med noe annet, udefinerbart. Han følte seg annerledes, og han husker dette startet i tiårsalderen. Han likte å kikke i mammas garderobeskap og han misunte søsteren Pam som kunne gå i jenteklær. Dette var en nysgjerrighet som ikke ga seg, som han måtte prøve ut. Det var noe annet enn en vanlig søskenmisunnelse.  Han hadde ikke begrep om hva det var den gangen. Dette var en tid hvor slikt var tabu og helt fremmed.
Hans foreldre Bill og Esther giftet seg i 1942, da Esther var 16 år. Bill dro ut i krigen etter tre måneders ekteskap. Han var en tøff, men vennlig mann. Han vervet seg til Jegerkommandoen.  Han opplevde mye fælt under krigen og ble selv skutt, men bar aldri nag. Faren var utrolig stolt over sønnens OL-prestasjoner.
Jenner slet konstant med sine indre konflikter som ble værre og værre. Han kompenserte med enda mere trening, sport, målrettethet, barskhet. Han var sjarmerende, tøff, maskulin. Som liten hatet han å klippe håret eller handle klær. Han var konstant usikker, sjenert og redd for å bli gjort narr av. Usikkerheten har han dratt med seg hele livet.

Som voksen har han tre ekteskap bak seg og har ni barn. Det mest kjente ekteskapet var med Kris Kardashian som hadde flere barn med advokat Robert Kardashian, som var forsvarer for O.J. Simpson. Jenner skriver om dette i boka og hvor vanskelig det var og at de ikke skjønte at Nicole Simpson var i fare.  Forholdet til Kris og ungene og TV-serien blir viet en del plass, siden de var sammen så lenge og også har to barn sammen. Jenner følte seg egentlig mer som en statist, siden det var Kris som sto for hele forretningskonseptet, men han gjorde ikke så mye vesen ut av det.

Det sentrale i historien er hans følelser og kamp gjennom livet som en med såkalt kjønnsidentitesforstyrrelse, en som konstant føler seg annerledes, en som lever i en tid hvor dette ikke er akseptabelt i det hele tatt. Han hadde en periode hvor han ønsket å ta skrittet ut å skifte kjønn, men trakk seg. Han gikk til en psykiater, Trudy,  som var ekspert på området og det hjalp han mye.  Jenner hadde nok penger og kunne velge på øverste hylle. Den fordelen hadde han, men ellers var kjendisstatusen er ulempe. Han måtte hele tiden passe på så ingen fikk snusen i hans annerledeshet. Hans frirom handlet om å kjøre med bilen, kle seg i dameklær et kvarter eller to, ta inn på hotell for en natt, kle seg i dameklær, dra ut på byen et fremmed sted, men passe på at ingen kjente ham igjen. Hadde en journalist fått ferten i dette hadde det vært smurt kjapt utover alle aviser . Han åpnet seg for to av sine koner om dette, de ga ham rom til å være seg selv når han trengte det, men ikke sammen med dem. Ingen dameklær sammen med Kris feks.
Jenner skriver flere steder at hans transetilstand ikke handler om seksualitet. Han er heller ikke kvinne. Han er ikke mann. Han er noe i mellom, tvers overskridende, eller noe annet.

"Hun hadde gått en hel dag uten å tenke på kjønnsproblematikk. Selv har jeg ikke kommet dit enda. Det er ikke sånn at jeg går rundt og tenker: Er dette virkelig meg? Men jeg tenker mye på kjønn. Jeg identifiserer meg som kvinne. Men jeg er ikke kvinne. Det vil jeg heller aldri bli. Jeg er transkjønnet. Og der er det en forskjell." (s. 98)

"Hvis jeg begynner å utforske det som bor inne i meg, vil jeg ikke bare sette hele levebrødet i fare, jeg vil ødelegge det fullstendig. Det er mareritt som stadig vender tilbake til meg når jeg tenker på hva jeg skal gjøre. Jeg kan ikke gi opp karrieren  uten videre, så jeg gjør et bevisst valg om at jeg skal gå ut med damer nå som jeg er separert. Jeg er tross alt tiltrukket av dem. Nok en gang må jeg understreke (sikkert ikke for siste gang), at kjønnsidentitet og seksuelle preferanser ikke henger sammen. Og når jeg først begynner å få et seriøst forhold til en kvinne, ender jeg som oftest opp med å gifte meg med dem. " (s. 119) 

På 2000-tallet greide han ikke lenger å leve med denne dobbeltheten, splittelsen. Han hadde nok holdt igjen også av hensyn til sin gamle far.  Bruce bestemte seg for å skifte kjønn i 2015 og skiftet navn til Caitlyn. Da var han 65 år. En meget lang prosess, kan man si.  Men vi lever i en annen tid nå, med større forståelse og flere muligheter, selv om det er langt igjen til en total aksept.
Han var redd for at kritikere skulle mene at han gjorde dette for å få oppmerksomhet, men det handlet det absolutt ikke om.  De var for ham helt nødvendig å gjøre dette for å få fred med seg selv.  Han valgte også når han/hun endelig tok dette skrittet å bruke sin kjendisstatus til å bli en frontfigur til å kjempe transkjønnedes sak i samfunnet. Han startet etter kjønnskiftet med TV-programmet I am Cait og har gjort seg til en talsperson for transkjønnede.

(senest for et par dager siden gikk han ut i media for å uttrykke skuffelse overfor president Trumps holdning over transkjønnede, siden han tidligere hadde lovt å hjelpe dem )

Det er mye mer jeg kunne ha referert fra denne boka, men jeg anbefaler heller interesserte i å lese den selv. Jeg synes den er verdt det fordi det er lite kunnskap om transkjønnethet i samfunnet. Det er viktig å lese slike historier for å forstå og akseptere annerledeshet, hvor vanskelig det kan være. Som samfunn må vi være mer rause og tolerante for annerledeshet. Å presse folk i for trange rammer kan være sykdomsfremkallende og skape unødig mye lidelse.
Jeg synes Jenner er vært modig, ærlig og åpenhjertig som tør, i en alder av 65 år, å gå ut med sin historie.
Kjønnsidentitetsforstyrrelse er fortsatt en psykiatrisk diagnose. Hvor lenge må det være det?


Caitlyn Jenner: Mitt hemmelige liv, 303 s
Juritzen forlag 2017
Lånt på biblioteket




Fra en samtale på Antikvariatet i Trondheim i serien Hodebry. Psykolog Hans Andreas Knutsen intervjuer transkjønnede Marius Rønning (tidligere Vilde) som nettopp har skiftet navn/kjønn. Jeg lærte mye av å høre på denne samtalen. Som at man må ha en diganose - kjønnsidentitetsforstyrrelse- for å få en kjønnsoperasjon, og at det er lange og grundige utredninger.  Man må altså ha en psykiatrisk diagnose for å bli operert på Rikshospitalet. Vel å merke så regnes ikke transkjønnhet å være en psykisk lidelse i Norge, men man må likevel utredes av en psykiater. Mer om det her
At i andre kulturer er det ikke så strenge skiller mellom kjønn som her i Vesten. At det er normalt at en viss prosent av befolkningen er annerledes/transkjønnet eller noe annet. Dette kan jeg tenke meg å lære mer om.

Hele samtalen kan høres i denne podcasten



Framandkar av Tarald Stein

Til sist et tips om en rå og direkte diktsamling av Tarald Stein som skriver om det å være transkjønnet. Boka er delt i to. Først om å leve med disse følelsene av å være født i feil kropp.  Her er det mange direkte scener, mye om seksualitet og sex. Andre del om selve kjønnsskiftet.

Når eg kjem
           i senga di
er eg ein framandkar
eg er ein annan
           den eine
           det eine kjønn
Du snur deg bort              (s.35)

Eitt år i eit hol
i min eigen kropp
fanga i mørket

Eitt år på eitt fjell
ropande mitt eige namn
skinande

To år på veg
over ein mur av papir
som heile tida vert bygd høgare

Mannen sperra inne
i ei mappe for vidare utgreiing
nedfrosen i påvente av diagnosen

Eg er mitt eige prøverørsbarn
overmoden
krafsar mot innsida av kjøleskåpsdøra (s.66- 67)


Tarald Stein: Framandkar, 89 s
Tiden Norsk Forlag 2010
Lånt på Biblioteket




Flere innlegg i denne kategorien kan leses gjennom Moshonistas biografilesesirkel her


Oppsummering oktober - 18

$
0
0
Igjen skal jeg konstatere at atter en måned har gått veldig raskt og nesten over på et blunk. Det er Halloween i kveld og i morgen går vi inn i den mørkeste høstmåneden november, den som forbereder seg til vinter. I går la jeg om til vinterdekk etter noen døgn med nattefrost. I dag regnet det som bare det.  Det skifter fort mellom minus og pluss. Det har vært ekstremt travelt på jobb, og jeg har også være en liten uke i Oslo på studiesamling. Der fikk jeg også med meg et nydelig foredrag av Merete Morken Andersen som snakket om arbeidet med sin nye biografi om Amalie Skram.  Jeg var også på musicalen Phantom of the Opera på Folketeatret, en fornøyelse. Når det gjelder bøker har jeg lest 8 stk. Ikke så værst det egentlig, og totalt sett 5-600 sider mer enn i september. Pensum har jeg ikke lest noe særlig av, så her må det skjerpings til. Så til oversikten:


 Merete Morken Andersen snakker til en fullsatt sal om sin nye biografi om Amalie Skram som hun har brukt ti kreative år på. Med blodet i årene.



 Bøker lest:
1. Den stumme døden av Volker Kutscher: Krim, Tyskland/Berlin, leseeks, 575 s
2. Framandkar av Tarald Stein: dikt, 2008, transkjønn, lånt på bib, 89 s
3. Dronen av Unni Lindell: Krim, norsk2018, leseeksemplar, Afghanistan, 376 s
4. Alle mine hemmeligheter av Helene Guåker: Dikt. norsk2018, leseeks, 84 s
5. Mitt hemmelige liv av Caitlyn Jenner: Selvbiografi, lesesirkel, lånt på bib, USA, 303 s
6. Gutten som elsket rådyr av Samuel Bjørk: krim, norsk2018,leseeks, Afghanistan(litt), 444 s
7. Formørkelsen av Karin Fossum: Krim, norsk2018, leseeks, 333s (omtale kommer)
8. Leselyst av Tone Selboe: sakprosa, norsk2018, leseeks, 158 s (omtale kommer)

SUM: 8 bøker / 2362 s   (totalt lest 97 bøker så langt i år) 

4 krim- favoritt: Dronen, en god nr. 2 er Formørkelsen. Mest langdryg: Den stumme døden.
2 diktsamlinger
1 biografi/selvbiografi
1 sakprosa (essayaktig)

6 leseeks, 2 lånt på biblioteket.

Land besøkt: Tyskland, Afghanistan (2), USA

Norsk 2018: 5 av 34 så langt i år.  (2 åpen klasse- 3 romaner) Nomineringsaktuelt? Tja, kanskje krimmen.

Har deltatt i Moshonistas biografilesesirkel med Mitt hemmelige liv av Caitlyn Jenner, og jeg supplerte med diktsamlingen Framandkar.   Har lært en del om transkjønn i den forbindelse.


Fra bok/serie til film:
1. Babylon Berlin av Volker Kushner , NRK1 Episode 1- 9
2. Springflo- sesong 2. Den tredje stemmen av Cilla & Rolf Børjlind episode 1-6

Begge seriene er gode. Springflo mest spennende.

Musical: 
Phantom of the Opera, Folketeatret Oslo 26.10.18

Så den i London for en del år siden. Artig å se den på norsk. Musikken blir jeg ikke lei av.

Litterære arrangement:
24.10.18 Blodet i årene med Merete Morken Andersen, Nasjonalbiblioteket, Oslo 25.10.18
11.10.18. Ane  Nydal- om sjangerløse bøker og en korrupt diktatordatter- Litteraturhuset Trondheim, Sellanraa

15.10.18 Høstmøte med Aschehoug forlag på Dokkhuset i Trondheim.



 Tidligere Rosenborgtrener Nils Arne Eggen er aktuell i ny biografi. Stadig like slagferdig.


Simon Stranger har gjort stor suksess om sin roman Leksikon om lys og mørke. Det virker ikke som han er lei av å snakke om boka enda, heldigvis. 





Oktober er høstmåneden fremfor noen, i all sin vakre fargeprakt. Her er et bilde fra tidlig (Trondheim) og et sent (Oslo) i oktober.



Og nå er det snart på tide med en liten vinterflukt ......
(En av de to bøkene jeg kjøpte i Oslo i oktober. Den andre var en fotturguide fra Gran Canaria av Birger og Anita Løvland)


Da gjenstår å ønske dere alle en riktig god november!  Håper dere får lest mye bra!

Og huske diktlesesirkelen i november: Les en klassiker!




Formørkelsen av Karin Fossum - krim/psykologisk thriller i toppklasse

$
0
0
Karin Fossum er en svært dreven krimforfatter her på bjerget. Man forventer alltid bra ting fra henne. Særmerket er kunsten å se bakom forbrytelsen, gå inn i forbrytelsens psykologi, forbryterens bakgrunn og sinn. Hun skriver sterke karakterdrevne thrillere. Så også denne gangen. Likevel er denne boka litt annerledes med fokus på kommunikasjon mellom to ektefeller. Hva velger de å fortelle og hva vil omverdenen, inkludert etterforskerne tro på?


Plottet er som følger:
Et ektepar på randen tar inn på en gammelt hotell for å snakke ut. Den ene vil skilles. De har med sin 15 år gamle sønn Elias. Morgenen etter faller gutten fra balkongen i sjuende etasje og blir drept momentant. Er det en ulykke? Noe gjort med en hensikt?
Paret Sylvi Roos og Miele Madanis forklaringer spriker. Det er helt tydelig at de har noe å skjule. Men hvem skjuler hva og hva er den egentlige sannheten?

Her er mine umiddelbare tanker etter endt lesing:
Sterkt. Sjokkerende. Grusom. Orket nesten ikke å lese denne i starten, lot den ligge en stund. Scenariet med en baby som kastes/faller ut av en balkong og dør er helt forferdelig. Skjønner ikke hvordan Fossum greier å skive om dette.
Ellers; godt skrevet, med mange refleksjoner og spørsmål, problemstillinger. Hvordan to mennesker fremstiller en hendelse så forskjellig. Hva er sant? Hva skal man tro på? Hvilken versjon er sann? Hvordan man opplever og fortolker en episode forskjellig. Eller?
Mieles datter- og noe Sejer sa: Det er mange måter å fortelle en historie på.
Mesterlig.

Formørkelsen er litt av et drama.  Sakte bygger Fossum opp historien, deres historier som gradvis avdekkes. Mieles forhistorie fra hjemlandet som påvirker hans reaksjoner og handlinger i dag. Hvor vanskelig det er for ham å bli trodd. Sylvis hemmeligheter og personlighet, fortvilelsen og hvordan hun stadig gjør det som er i hennes makt for å dekke over noe.

Jeg har lest at noen synes dette er en litt treg bok. Jeg synes ikke det. Jeg synes den er uhyre spennende, og spenningen ligger i det psykologiske dramaet, relasjonen mellom Miele og Sylvi og det som omverdenen får med seg og hva de påvirkes av og hva de tror på. Etterforsker Sejer er grundig, mens andre på kammerset ser ut til å hoppe på de første ideene, det de tror de har av bevis. Men Sejer skjønner at dette ikke nødvendigvis er hva det ser ut til å være, selv om det er lett å legge nåtidens hendelser oppå ting som har skjedd før, i en eller annens disfavør.

Jeg har lest noen krimromaner i det siste, og jeg tenker at de er mange former for krim. Noe er ren underholdningskrim, som jeg tenker Gutten med rådyret av Samuel Bjørk feks er. Noen ønsker å belyse samfunnsmessige forhold og bruker rammen av en krimroman til det, noen er opptatt av de mer psykologiske aspektene og mellommenneskelige relasjoner og årsaker til en forbrytelse.  Karin Fossum er blant de sistnevnte og der er hun en ener blant norske forfattere.  Hun nøyer seg ikke en lineær årsaksforklaring, men undersøker de mer komplekse sammenhengene som kan ligge bak. Meget bra!

Terningkast 5.

Andre bloggere:
Bjørnebok, Tine sin blogg, BokBloggBerit


VG: 4
Dagbladet: 5
Google for anmeldeser..

Karin Fossum: Formørkelsen, 333 s
Cappelen Damm
Forhåndseksemplar

Poesi og Leselyst: Løven og Hvalen av Kamilla Davis, Leselyst av Tone Selboe, Alle mine hemmeligheter av Helene Guåker

$
0
0
I dag får dere tre tips om bøker verdt å lese. De er korte og sterke på hvert sitt vis. Spesielt diktpoesisamlingene. Den ene har trekk fra fabelen og handler om det lille i det store, identitet og mening, den andre er rå og knyttet til kjønn, kropp og seksualitet. Leselyst er mer som en essayistisk bok, en samling tekster om det å lese, med en klar tråd gjennom sidene.




Løven og hvalen av Kamilla Davis, 112 s
Prego Mobil 2018
Leseeksemplar

Kamilla Davis er debutant og har gitt ut boka si på et nytt lite forlag. Hun er rapartist, låtskriver og flyvertinne, og ikke helt ukjent med å skrive. Løven og hvalen er hennes første bok.
Og hvilken liten spennende perle av en bok.
Omslaget byr opp lesere som liker Rupi Kaur og Paulo Coelho, men jeg håper virkelig andre lesere også vil finne veien til denne boka.
Ja, dette er en slags surrealistisk poesibok (ikke dikt, i ordets tradisjonelle forstand), abstrakt og konkret om hverandre, en bok som bærer preg av fabelen og av drømmer, en bok som krysser i tid og rom, fra asfaltjungelen i Oslo, savannen i Afrika, det dype havet, og ut i kosmos.

Vi har tre historier i denne boka. Den ene om hvalen- fra den er kalv til den blir voksen og må være fri. Den andre om løven fra den er liten og slippes ut i blant andre villdyr og skal finne mat. Den tredje om mennesket, med sin historie, jeg-et,  en vanskelig ungdomshistorie, og en kjærlighetshistorie.
Historiene knyttes sammen med temaer som løsrivelse, tap, sorg, brudd, meningen med livet, om å leve, vil man leve, ja, man vil leve.

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg ga meg i kast med lesingen. Jeg har lest gode bloggomtaler av den, men det er en stund siden. Jeg må bare si at jeg deler det positive inntrykket. Jeg synes det var fint å lese denne boka. Den hadde et sug i seg som gikk inn i min mage/ryggmarg/hjerte. Det er noe her jeg kan gjenkjenne fra eget liv. Det er også noe allmengyldig her, tenker jeg, og så er det disse historiene som ender i et slags crescendo som får en større virkning, noe som er så mye større enn oss selv. Hvalens skjebne, løvens desperasjon, ekkoet fra de der ute.
Jeg synes særlig kapitlene om hvalen og løven er fint skildret. Det imellom med menneskets skjebne og kjærlighetshistorie knytter dette sammen. Disse sekvensene er mer ujevne og kan tildels virke som løsrevne setninger fra (rap?) tekster eller dagboknotater. Men det har absolutt sin kreative funksjon.
Og så er det noe med denne reisen i starten, som går gjennom sidene, som minner meg om Brageprisnominerte Gunnar Wærnes sin siste diktsamling Venn med alle. Uten sammenligning for øvrig. Løven og hvalen er mer finstemt, mer feminin, hvis det går an å kalle den det enn Wærnes sin diktsamling som kan være ganske maskulin, makaber, absurd og rå. Men det kosmiske, det abstrakte, det surrealistiske, vandringen over jord og gjennom oseaner, det metafysiske, det er noe der.

Og så har hun noen fine setninger:

TILBAKEVEIEN
Det gjør vondt å ta farvel.
Men det gjør vondt å holde pusten også. (s.9)

Et vibrerende stønn vekker meg brått. De mørke lydbølgene slår i kor om hverandre og fortsetter til de duser ut i ekko Bøfler. Jeg rister av meg fluene og lytter varsomt. (s. 17)

Jeg har sett det før: Den ubarmhjertige verden hvor hver skapning er for seg selv. Dette på tross av at fiskene alltid holder sammen. Midt i klasen, flytende gjennom havets rike, er de like alene som de ville vært uten. (s.25)

BRAYDON
Tenk at man kan elske hverandre så mye som dette (s.98)

Jeg tror på meg selv. Jeg tror på meg selv. Og så lenge jeg ikke lyver vil jeg komme meg hjem. 
Dyr og sjeler. På vei et sted.
Har bare sovet. Er ikke død.  (s.109)

Jeg sitter igjen med undring etter å ha lest denne boka, en undring som vokser i meg når jeg skriver om den. Jeg tenker at den handler mye om søken etter mening og frihet, men også om tilknytning og om overlevelse, om overlevelse i det lille og det store. Vi kommer til å leve videre i en eller annen form. Sammen.

P.S. Illustrasjonene må også nevnes. De er fine.
Kamilla Davis er født i 1995 og vi får nok høre mer fra henne.

Andre bloggere:
Birthe/Jeg leser, Beathe, Tine


Alle mine hemmeligheter av Helene Guåker, 84 s
Aschehoug 2018
Leseeksemplar

Dette er en helt annerledes bok enn Løven og hvalen.
Dette er rå, direkte, renskårne dikt. På innsiden av permene er fargen rosa. Det hentyder til feminismens farge.  Og det er det diktene utforsker. Hva vil det si å være feminist i dag?

Forlagets omtale:


Hva vil det si å være feminist i dag? Er det at mannen deep throater en dildo for å kjenne på hvordan kvinnen har det? At kvinnen gjør og fører seg som en mann, hva nå det egentlig innebærer? Og hva skjedde med kvinnesolidariteten fra 70-tallet? Med hardtslående, rytmiske, uromantiske, aggressive, humoristiske, ironiske og sårbare dikt stiller Helene Guåker alle disse spørsmålene, og utforsker på uredd vis samfunnets forventninger til hvordan kvinner skal oppleve sex, og om det fortsatt eksisterer «sømmelighetskoder» i språket.
Underveis kommer tanker om kroppen: den som aldri skal bli eldre. Om barn: kvinnekroppen som har kort utløpsdato. Om dating: det mekaniske ved måten vi finner hverandre. Om seksualitet: forventning, porno, grensesetting. Og om kjærlighet: den som dukker opp når man minst venter det. 
Farvel alle hemmeligheter er en modig lyrikksamling som borer i temaer som er brennaktuelle i vår tid.

Etter å ha lest Kleppanrovas omtale av boka, var jeg forberedt, men jeg synes likevel noen av diktene slo meg rett i fleisen med sin direktehet.  Har det blitt sånn at det må så direkte lut til, tenkte jeg.
Det fascinerer meg også på et vis, denne direkteheten. At hun våger å skrive slik, Helene Guåker.
Budskapet er det lett å være enig i, det vil si den kritikken som ligger implisitt her, mot kroppsfiksering, vekk fra det naturlige mot det unaturlige, i stadig nye former- og i dag vanskeligere kanskje enn noen gang med bruken av sosiale medier hvor unge usikre ungdommer lar seg forme mot idealer som er uoppnåelige, usunn kroppsdyrking, med stor fallhøyde og enda mer usikkerhet og problemer, objektivisering- krav om å lykkes seksuelt som er helt hinsides.

det hevdes på internett:
så og så mange kvinner kan ikke få orgasme uten klitorisstimuli
så og så mange kvinner kommer sjelden eller aldri
så og så mange kvinner kan ikke squirte

det kalles visst FSD: Female sexual dysfunktion

vår utilstrekkelighet 
har ingen grenser (s. 13)

i senga ligger to elskende menn
de tar hverandre i ræva
annenhver gang, så rutinerte
at de har tatt en tarmskylling først (s.12)

når alle er opptatt med å bli sett, er det ingen som ser

farvel alle hemmeligheter
for de skal deles,
de skal deles og deles (s.29)

(ala Ex-on-the beach- min anmerkning- Så langt har det gått)


Om min generasjon kan bli lettere sjokkert over direkteheten så kan vi vel alle kjenne igjen noe fra vår ungdomstid, kampen mot porno, kampen mot kvinneundertrykking, hver sin tid har sine egne koder, sitt kroppspress, men for oss som vokste opp på 70-tallet, så er det faktisk skuffende å se hvor dette har tatt veien, hvor mye en ekstrem kommersialisering av kropp og produkter preger både jenter og gutter. At det kommer en ny feministbølge nå er både nødvendig og naturlig.
Jeg kunne tenkte meg å lest hva den yngre generasjon mener om denne boka.

Bokblogger Elise Cathrin er en av dem.


Leselyst av Tone Selboe, 159 s
Kagge forlag 2018
Leseeksemplar


Leselyst er skrevet av litteraturviter Tone Selboe (1959) . Hun har skrevet flere bøker, blant annet Hva er en roman. 
Leselyst er en liten kosebok for oss som liker å lese. Her er det mye å kjenne seg igjen i.
Selboe tar oss med gjennom en reise i lesingen og litteraturens gleder og funksjoner. Om hva litteratur kan bety for oss, om virkning, om hvordan vi kan bli rystet, beveget, rørt og oppslukt. Hun refererer også til andre forfattere som lesere, som Virginia Woolf, Dickens, Henning Hagerup m.fler. Her er referanser til Dante, Proust, Blixen. Collett og mange flere.
Lesing kan helbrede, lesing kan redde liv, lesing kan underholde, lesing kan adsprede, lesing kan gi kunnskap, lesing er så mangt.
Selboe tar for seg alt mulig som den glade leser kan kjenne seg igjen i, som å lage lister eller ikke, om sorteringen av bøker, samle på bøker, bruktbøker. Hun skriver også om stil og språk, om plott, om romanheltinner, om gjenlesinger, om forskjellige måter å lese på, om viktige temaer i litteraturen.
Mange lesere vil nok kjenner seg igjen i mye her.

Det er også noen artige historier her som man kan dra på smilebåndet av i dag. Historikere kan fortelle oss at det på 1700-tallet og tildels på 1800-tallet så ble overdreven lesing ansett som farlig- det kunne føre til lede og spleen - livstretthet og melankoli- og i værste fall for tidlig død. Å slå tiden ihjel- kunne tas bokstavelig. Det er særlig romanlesing som ble ansett som farlig. Man kunne finne på å gjøre det sammen som helten som tar selvmord, feks. (s.35)

Boka er lett å lese, sidene raser avgårde.
En perfekt gave til deg selv eller andre som liker å lese.

Andre som har lest boka:
Lese- og reiselyst


Alle disse bøkene kan være aktuelle i forbindelse med nominasjoner til Bokbloggerprisen.




Lørdagsrefleksjoner 1. Om aktuelle bøker, teater, TV-serier, film, konserter + en bokomtale av Byer uten deg

$
0
0
Jeg sitter og leser Klassekampen på nett, og lurer på hvorfor jeg ikke får papirutgaven av lørdagsavisa. Det er andre lørdagen den ikke har kommet på døra sammen med Adresseavisen. Vel, kanskje det er fordi jeg skrev under et tilbud om vanlig abonnement som viser seg å være e-avis-abonnement? Lettlurt i farta på travel gange gjennom Oslo en dag i høst. Jeg er i alle fall avhengig av å lese Bokmagasinet på lørdager sammen med kaffe. Det er slik jeg lander fra uka som har vært og går inn i helgemodusen. Fredagen er TV og surfekveld, lørdagen lesedag i den grad jeg ikke skal avgårde på noe annet. Morgenen er i alle fall satt av til avislesing. Det var der, i Klassekampen, jeg leste en notis om at Ferrantes Mi briljante venninne kommer som serie på HBO 19. november. Det var da jeg fikk ideen om å starte et helgerefleksjonsinnlegg. Det skal være lavterskelpreget og ganske uredigert.  I stedet for å oppsummere alt som blogges og gjøres/ses i et månedsinnlegg kan jeg skrive litt i ukentlige refleksjonsnotater.


Dette skal jeg lese i helga. Om ikke alt, så litt her og der.


Det er godt mulig at jeg akkurat nå bedriver aktiv og halvbevisst prokastinering, siden jeg egentlig har planlagt å lese pensum i forbindelse med en to-årig videreutdanning jeg holder på med. Vi har den første hjemmeeksamenen i måndsskiftet november/desember og jeg trenger virkelig å lese. Jeg skal komme i gang med det etter dette innlegget. Helt sikkert. Selv om sola skinner ute og verandaen skulle vært ryddet.

Teater:
I den siste uka har jeg sett en teaterforestilling som bygger på en roman. Jeg så den sammen med Reading-Randi. Det er Alt jeg ikke huskerav Jonas Hassen Khemini. Mange har lest den boka. Jeg hørte han i et bokbad på Lillehammer, og har tenkt å lese boka, men enda ikke rukket det. Etter stykket fikk jeg lyst til å lese den. Jeg har boka i hylla, kjøpt på bruktbutikk.
Stykket handler om Samuel som ble drept i en bilulykke. Var det en ulykke eller var det selvvalgt? Hvorfor skjedde det? Hadde noen skyld i dette? Som i Carl Frode Tillers Begynnelser starter stykket med døden og man går tilbake for å kartlegge hovedpersonens liv, relasjoner, hendelser for å forstå hvorfor han døde og hvem han var.
Jeg satt igjen med mange spørsmål etter stykket. Det ga ingen klare svar, og slik er det vel ofte i livet ellers. Vi må godta at vi ikke alltid får klare svar. Ting er sammensatt og påvirkes og henger sammen med så mye vi ikke har helt oversikt over.
Samuels venn Vandad spilles av Kenneth Homstad som også spilte hovedpersonen i Begynnelser.
Om stykket; så likte jeg det. Det ble fremført på Studioscenen, en liten fleksibel scene hvor de kan eksperimentere med plassering av publikum.  Vi var tett på skuepillerne og det ble veldig spesielt. Historien er sterk i seg selv og ble godt formidlet. Noe famlende til å begynne med, men det tok seg godt opp etter pausen. I pausen hadde de rigget til en bar på scenen, så vi slapp å gå ut i foajeen på Trøndelag Teater for å handle. Siden dette var en prøveforestilling kan den bare bli bedre.
Anbefales!

Randi har blogget om boka og teaterstykket her



Teater i Oslo:
Jeg skulle gjerne vært i Oslo og sett dramatiseringen av Lena Anderssons roman Rettstridig forføyning, men det rekker jeg ikke på denne siden av året. Jeg håper stykket går i januar, da kan jeg få det med meg i forbindelse med neste studiesamling. Leste en god anmeldelse av stykket nettopp i dagens aviser. Dagbladet? (jeg abonnerer også på e-avisa der) Den ble også omtalt i Klassekampen.

TV-serier og film:
I går fikk jeg nyhetsmail fra HBO om at My brilliant friend starter som TV-serie. Jeg fikk ikke opp noe info på min HBO som jeg har gjennom Get-abonnementet. Mulig de er tregere der. Men som sagt skrev Klassekampen at det er premiere på TV-serien basert på Elena Ferrantes roman 19.november. Jeg gleder meg til å se den. Håper alt er filmet i Italia! Me love!
Det går massevis av TV-serier basert på bøker for tiden.
Jeg har nettopp rast meg gjennom den utrolig fine A discovery of witches på HBO, basert på Deborah Harkness sin roman. I går så jeg episode 8. Jeg leste på facebook at sesong 2 og 3 er under planlegging. Jeg leste de to første bøkene i trilogien og de er bare så utrolig bra. Serien har de lyktes godt med. Topp skuespill og topp location. Venezia, Frankrike, Oxford, California.





Sesong 4 av Outlander startet denne uka på Viaplay. Dramatiseringen av Diana Gabaldons serie går mot slutten. Jeg har kjøpt nytt abonement på Viaplay for å følge serien.  Det er litt av en tålmodighetsprøve siden vi får kun en episode hver mandag fremover.




På norske kanaler ser jeg Springflo II av svenske Cilla og Rolf Børjlind (NRK1 ) for tiden. Den går fredagskvelder og er kjempebra. Jeg digger Tom Stilton og Olivia Rønning og gjengen. Denne sesongen baserer seg på bok 2 Den tredje stemmen.
Ellers går Babylon Berlin av Volker Kutscher på mandager på NRK 1. Den er også bra selv om jeg synes det tok litt tid å komme inn i den. Godt spill og tidsriktig så det holder. Visstnok den mest påkostede ikke-engelske serien i Europa noensinne.

Det er godt å se serier og film innimellom lesing og andre ting. Det har vært ekstremt travelt på jobb siden ferien og kapasitet til å lese om kveldene har vært ganske liten. Da er TV godt å ty til.
Jeg har også vært på kino og sett tre fine filmer i det siste som jeg gjerne anbefaler videre:
Spesielt Bohemian Rhapsody- om supergruppa Queen og A star is born med Lady Gaga og Bradley Cooper. Filmer jeg snufset av, selv om Malek hadde litt for utstående tenner. Nydelig nydelig!
Mordene i Kongo så jeg også. Aksel Hennie og Tobias Santelmann spilte godt og det var interessant å se hvordan de hadde det i fengslet. Ellers er jo dette en historie vi har fått servert så mye av gjennom flere år i media så veldig spennende er ikke filmen. men verdt å se, synes jeg. Og når det er litt langdrygt så blir jeg svært oppmerksom på hvor rar Aksel Hennie er med det store skjegget og håret som står rett til værs. Han ser ut som en bavian. Eler gorilla.

Konsert:
Kari Bremnes i Olavshallen sammen med venninne fra Frøya. Vi bestilte for lenge siden. Bremnes og band er proffe. Tekstene gode og i Olavshallen er det mulig å høre hva de synger uten alt snakket som preger utekonserter. Jeg er ingen storfan av Kari Bremnes, men jeg synes hun har noen fine sanger innimellom.

Alt i alt har jeg vært veldig kulturell i det siste og i morgen skal jeg hjelpe til på Litteraturhuset på et arrangement med Steffen Kverneland; En frivillig død. Det blir interessant. Det skal foregå på Sellanraa bok & bar, og det er er et godt intimt lokale med gode stoler og ikke så mye rigging. Det er visst fortsatt ledige billetter, så heng på.

Bøker lest/skal leses:
Det går som sagt tregt med lesingen om kveldene når arbeidsdagene stapper hodet fullt av stress og møter og ting og tang og vi løper fra det ene til det andre i en konstant strøm. Når skal dette roe seg?
Vil det roe seg?


Jeg avsluttet en roman jeg har lest mest på senga i det siste, samt at jeg leste noe i den sist helg. Det er:

 Byer uten deg av Therese Aasvik. 348 s
Vigmostad og Bjørke, leseeksemplar.
(la dette bli min kjappe omtale av boka)

Flere har skrevet omtaler av boka; Tine, Belinda, Overtenkning, Hverdagsnett
Noen er veldig positive og jeg hadde forventinger. De var nok for store eller annerledes enn det jeg opplevde.
Byer uten deg er en slags reiseroman. Hovedpersonen har fått et oppdrag om å dekorere en vegg i en gård i Oslo. Hun reiser til store byer, Stockholm, København, Berlin, London,  for å få inspirasjon fra gatekunst. Det går opp for henne at hun egentlig reiser for å bearbeide et brudd. Hun reiser til byene hvor eksen var, hvor han hadde forhold til andre damer. Hun har sterk kjærlighetssorg og det er det boka mest handler om. Det er dvelende, utmalende, saktegående, detaljert.
Joda, det er tidvis vakre skildringer og språket er fint. Men for meg ble det for langsomt, detaljert og dvelende, dessverre. Jeg ville ha mer av byene. Jeg synes kapitlet om Berlin var best. Der følte jeg at jeg tidvis var i Berlin, men ellers var det i en stor kjærlighetssorg jeg befant meg.

Men les for all del les de andre anmeldelsene jeg har linket til over her. Vi er forskjellig type lesere i forskjellige livsfaser, vi liker forskjellige ting. Det er ikke boka det er noe galt med. Men den var ikke noe for meg.


Skal leses:
Nå ligger Brit Bildøens nye Tre veger til havet for tur. Deretter  Maria Kjos Fonns Kinderwhore.
Jeg blar også stadig i Bra godt! den nye kokeboka til Berit Nordstrand, samlaget med Klaus Sonstad, basert på TV-serien.
Jeg laget kyllingssuppe etter oppskrift fra boka forleden. Den ble kjempegod. Jeg laget den til min venninne Randi kom før vi dro på konsert med Kari Bremnes.



I helga tenker jeg også å lese Tung tids tale av Halldis Moren Vesaas som ledd i diktlesesirkelens kategori klassikere. Det var så vanskelig å velge. Men jeg tenkte at siden Olaug Nilsen har trukket frem diktet igjen i forbindelse med sin prisbelønnede roman med sammen navn, så ga det meg en anledning til å lese den gamle samlingen hun har hentet tittelen fra.

Annet aktuelt:
Det pågår en diskusjon blant bokbloggere på facebokforumet vårt om fremtiden til Bokbloggerprisen. Skal den endres? Skal fristen for nomineringen utsettes? Skal samlesingen gjøres på annen måte? Etc etc.  Ny giv er nok påkrevet.
Andre tema som debatteres er om vi skal utvide bokbloggergruppen som kan stemme, til andre plattformer, som Booktubere, Bookstagrammere o.l.
Jeg har vel sagt mitt i den diskusjonen så langt. Enn så lenge får jeg konsentrere meg om å lese fremover. Pensum og annen litteratur. Det blir nok mindre av det andre en periode fremover og harde prioriteringer. Prioriteringer som påvirkes av hva andre leser, av anmeldelser, av hva jeg synes virker interesssant og lesbart der og da.

Er det noen bøker jeg ikke bør gå glipp av i år?

Ift Bokbloggerprisen så ønsker jeg å fremheve:
* Simon Stranger- Leksikon om lys og mørke
* Karin Fossum- Formørkelsen
* Unni Lindell- Dronen
* Ferskenen av Johan Harstad (som jeg nesten har glemt, siden den kom så tidlig på året)
* Gratis og uforpliktande verdivurdering (litt det samme med den, kom tidlig på året)
* Om nettene brukar mor dråpeteljar av Svanhild Telnes (dikt)
* Psykehus av Drea Karlsen (selvbiografisk)
* Singularitet av Marita Fossum
* Sitt hos meg av Kristian Bergquist (dikt)

Liste over alt jeg har lest i 2018 med linker til det som er omtalt finner du her


Oj! Dette ble visst et mye lengre innlegg enn jeg hadde tenkt... Nå:  Lunsj, dikt  & Pensumlesing!

Ha en fin lørdag!



Bra godt av Berit Nordstrand og Klaus Sonstad - herlig og nyttig kokebok

$
0
0
Det er herlig med nye fristende kokebøker, og spesielt hvis de også har godt lesestoff man kan bli litt klokere av i tillegg. Berit Nordstrand, lege av utdanning, har skrevet flere kokebøker/konseptbøker som hun har hatt suksess med. Hun har reist land og strand rundt med foredrag om hva som er sunn og god mat og hva vi bør la være å ha i oss. Nylig laget hun en TV2-serie sammen med Klaus Sonstad som heter Bra godt og det har det nå blitt bok av. Klaus Sonstad er kjent som halvdelen til radioduoen Are og Odin.



Undertittelen er Hverdagsmat og byttetriks.
Og det er akkurat det boka handler om. Først så tenkte jeg at den var litt basic når det gjaldt oppskrifter, men etter å ha lest de mange sidene med tekst som boka starter med, så skjønte jeg poenget. Det skal være enkelt, hverdagslig og basic. Dette skal være inspirasjon til å lage lett og bra mat i hverdagen til familien eller for deg selv for den sags skyld.

Byttetriksene går på å bytte ut usunne matvarer med sunne som gir god næring og byggeklosser til kroppen. Alt blir forklart på en lettfattelig og morsom måte og i en dialog mellom Klaus og Berit.
Klaus har et eget forord hvor han forteller om da han kontaktet Berit for å få hjelp til å gå ned i vekt. Etter å ha fulgt hennes råd fra boka 12uker til en smalere midje og et sunnere liv gikk han ned 17 kilo. Han fikk være hennes forsøkskanin.

Det Berit lærer Klaus og seerne i programmet Bra godt er skildret på en artig måte i boka. Hun forklarer om hva vi trenger og hvorfor, om hvor viktig god næring til tarmene er, om temaskiftehormoner, proteiner og alt som er bra for kroppen og det som ikke er bra som den moderne hveten og raffinert sukker. Alt kan byttes ut med gode råvarer- alternativ søtning som honning og kokosblomstsukker som inneholder næring, andre kornsorter som bokhvete, spelt, urkorn, quinoa med mer. Om å spise mer grønnsaker og mer fisk.

Hun er også opptatt av at vi skal kose oss masse, og har med oppskrifter på desserter og gode drikker med naturlig rå kakao. Nam nam! Og glem ikke sjokoladen, den kan vi spise hver dag, men det må være den rene mørke over 70 prosent.


 Denne ostekaka ser veldig fristende ut. Den skal jeg lage en dag når jeg får gjester på besøk.


Bildene i boka er delikate, oppskriftene lett å følge, og har du ikke alt som står der kan du alltids lage din egen lille vri.

Supper og middager er det mange gode oppskrifter på. Jeg laget forleden denne kyllingssuppa etter Berits oppskrift (under). Den var veldig god.




Du kan lese mer om boka her på forlagets side

Berit har egen blogg og instagramkonto @bnordstrand

Anbefales!


Berit Nordstrand og Klaus Sonstad: Bra godt, 185 s
Gyldendal 2018
Leseeksemplar

Diktlesesirkel november- 18: Klassikere. Tung tids tale av Halldis Moren Vesaas

$
0
0
I november leser vi klassikere i diktlesesirkelen. Jeg har flere samlede dikt i hyllene. Blant annet av Halldis Moren Vesaas, Inger Hagerup, Hans Børli og Andre Bjerke. Jeg har også en del andre i esker nede i kjelleren, som jeg vurderte å hente frem, som Erling Christie og Tor Jonsson, to av mine gamle favoritter. Jeg tok den makelige veien og valgte en av dem som sto i hylla, men det var også et pluss å velge noe jeg ikke har lest før. I Vesaas samlede dikt er det 20 diktsamlinger (ifølge innholdslisten) , og absolutt ikke lett å velge. Siden en annen bok med tittel Tung Tids tale har blitt så populær og prisvinnende , valgte jeg den. Olaug Nilssens roman fra 2017 med samme navn, hentet tittelen fra nettopp diktet til Vesaas.  Så hvorfor ikke se på den koblingen.



Halldis Moren Vesaas (1907-1995) er en av våre folkekjære forfattere. Hun har gitt ut 20 diktsamlinger, flere barne- og ungdomsromaner, noveller, biografiske bøker, essays og artikler. Hun har også gjendiktet klassisk dramatikk av Racine, Moliere, Shakespeare og Brecht, som er utgitt i bokform.
Hun var gift med forfatteren Tarjei Vesaas. De bosatte seg i Vinje i Telemark og hjemmet deres , Midtbø, ble visstnok et kraftfullt kultursentrum.  Halldis vokste opp i Trysil og debuterte som 22-åring med diktsamlingen Harpe og dolk.
I innledningen over skrev jeg at hun har skrevet 20 diktsamlinger. Det er kanskje ikke helt riktig. I forordet står det at hun hadde fullført manuset til sin siste- og åttende diktsamling Livshus før hun døde. Den ble gitt ut i 1995. Det kan nok hende at de 20 titlene i innholdsoversikten ikke er selvstendige bøker, men utgitt som flere i en, på tross av forskjellige årstall. Hva vet jeg..
Hun har i alle fall skrevet mye. Livshus ble en kjempesuksess, visstnok av de største suksessene en  lyriker har oppnådd her i landet. Jeg tror jeg skal lese den ganske snart også.

Om Tung tids tale
Tung tids tale starter sterkt, som et knyttslag av angst i magen. Krigen er på gang. Hun som skriver tenker på Finlandskrigen, soldatene ute i den kalde vinteren, alle likene, den frosne russeren som mange tror er et kors, fordi han har frosset i hjel og stivnet i en korsaktig form. De bruker han som veiviser, setter han opp:

Han hadde nok sett i eit skrik
og stupt med utslegne armar,
og så var han stivna slik.
Der låg han i snøen, eit tydelig kross,
mørk mot den månlyse grunnen.
Dei stod der og såg på han. Ein tok litt snø
og tetta den gapande munnen.

...

Eg kan ikkje gløyme den døde
som står der og peikar så trutt.
Slik skal han stå til det vårast
- da blir vel tenesta slutt.
Eg ser desse stive hender
strekte mot vest og mot aust.
Eg tykkjer det er som eit vink til alt vondt
at no skal det sleppast laust.


Etter dette åpningsdiktet, som vi godt kan tolke som et varsel mot det som skal komme, befinner vi oss i 1940 på en restaurant, kaos, folk som prater, lytter etter nyheter- har du hørt? har du hørt? Skrik, bord som velter, folks om springer. Krigen er i gang.

Diktene i samlingen er datert med årstid og årstall. Det er hverdagssituasjoner rundt matbordet til en sulten familie, det skildres angst, sult, håp, drømmer. Om brødbilen som plutselig ble omgjort til en Røde Kors-bil som frakter sårede og drepte.  Diktene skifter perspektiv fra det nære til det mer allmenne, det politiske, de der ute; soldatene, som fra diktet Støvlane trampar:

..
Vi er ukjende soldatar. Der vi drog vårt tunge tross
fram på framand mark, har inkje auge enn sett oss.
Trosset såg de, mengda av oss, stålet som vi bar,
men ikkje du og ingen annan skal få vete kven vi var.

Vi har ikkje noko andlet. Det vart aldri forma ut.
Vere delar av ei krigsmaskin, sjå det vart vår lut.
Vi voks opp og vi vart menn og greip til våpen under
  tvang.
Vi er dei som aldri slapp til orde nokon gang.
..

Det jeg tenker på når jeg leser disse diktene er alle krigene i vår tid. Flyktningene. Mødre som sender fra seg barna sine til trygge land, på farefulle fluktruter over Middelhavet, gjennom Europas byer. Unge flyktninger som ligger søvnløse om nettene i trygge Norge, uten å vite om foreldre og småsøsken er i live, eller drept, bombet.
Unge soldater som blir sendt ut i krig. 2.verdenskrig, Vietnam,  Midt-Østen. Syria, Afghanistan, Eritrea.
Det er ikke så lenge siden andre verdenskrig, men nye generasjoner har nok ikke samme forhold til krigen som vi som har foreldre som vokste opp under krigen, besteforeldre som alltid snakket om krigen. Derfor kan det være vanskelig å forstå hva krig virkelig innebærer. Det gjør heller ikke jeg fullt ut som er født noen år etter, men jeg skjønner mer hva mine besteforeldre snakket om når jeg leser dikt som dette.  Jeg har sett mange filmer, serier, lest bøker fra krigen, men det som slår meg er hvor sterkt og nært en diktsamling som dette kan virke, kontra en mer omfattende produksjon.
Når føler jeg dette blir litt rotete skrevet, men jeg håper jeg greier å formidle noe av det jeg mener. Diktene er skrevet under krigen, de er direkte, de skildrer frykt, håp, sult, hva som skjer, og viser krigens ansikt på mange plan.
Diktene er språkmessig lett å lese. Følelsesmessig griper det. Rytmen veksler, noe på rim, andre dikt er ikke det. Formen er både tradisjonell og eksperimentell, kanskje også intuitiv?
Dette er helt annen type lyrikk enn det vår tids mer selvsentrerte lyrikere skriver.
Anbefales!

Jeg må nesten avslutte med selve krondiktet. Diktet er brukt i mange sammenhenger, og man kan godt skjønne hvorfor Olaug Nilssen brukte det som tittel, siden det er allmengyldig og tidsløst:

Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg - no lenger.
Heretter heiter det: vi
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfta av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt. nokre få forfrosne,
at du er varm!



Foto: Morten Krogvold / aschehoug

Halldis Moren Vesaas: Tung tids tale 1945. 40/337 sider inkludert forord. Dikt i samling (opprinnelig utgitt 1977, valgt ut av forfatteren selv)
Aschehoug 2015 (3. opplag 2018- min utgave)
Kjøpt

Legg igjen link til innlegg i denne kategorien i kommentarfeltet under.

Disse har lest:
Reading-Randi: Prinsessen spinner i berget av Andre Bjerke

For oversikt over diktsirkelens runder og hvem som har deltatt med hva, se her.

UTLODNING:
Jeg vil lodde ut diktsamlinger til dere som har deltatt i år i løpet av desember. Antall ganger deltagelse i år gir et lodd. Dvs hvis du har deltatt i alle seks rundene gir det 6 lodd. Hvordan premien/e ser ut og hvor mange som får vet jeg ikke helt enda. Surprise, surprise!



Thomas Marco Blatt: Tiden er ilden vi brenner i

$
0
0
Og som det brenner..
Dette er romanen flere bokbloggere har diskutert heftig denne høsten. Det er deilig å se at det ryker litt av uenigheter om en bok. Skjønt uenigheter- det handler vel mest om forskjellige lesinger, tolkninger, oppfatninger, forventninger og smak. Gøy er det i alle fall, og grunn nok til å lese denne lille underfundige boka.



I denne romanen reiser Camilla og datteren Emma, 13, til Portugal for å komme seg vekk fra en vanskelig hverdag. Datteren Emma plages av traumer etter en bilulykke og moren sliter med søvnproblemer. Camilla og Emmas far Martin ble skilt for ikke så lenge siden etter at han var utro. Det kommer frem etterhvert at forholdet har hanglet noe. Han sier et sted at hun må velge mellom angsten og kjærligheten. Han når visst ikke inn til henne.
Camilla hadde en vanskelig prematur fødsel og turde ikke bli gravid igjen. Martin ønsket seg flere barn, men hun ventet og ventet, helt til like før bilulykken.
De skulle på ferie til Vestlandet og i et uoppmerksomt øyeblikk mistet Camilla veigrepet og kjørte av veien.

Camilla har slitt med angst, søvn og at eks-mannen blir stadig mer pågående for å få mer omsorg for datteren, ja han vil visst ha omsorgen. Skolen bekymrer seg, han bekymrer seg, men ikke Camilla- for datteren på den måten akkurat.
Det er så mye annet hun bekymrer seg for. Hun vil være i fred og derfor reiser de på ferie. En ferie som blir forverret, og hun blir også værre. Hun tolker mennesker rundt seg negativt, som om de vil henne noe vondt. Hun stenger telefonen og de flykter fra sted til sted for å komme seg unna folk, innbilte trusler og meldingene fra Martin.

Til sist havner de i en liten landsby og leier hus hos en eldre dame, Martha, som har to voksne sønner, Juan og Jorge. Camilla trives der selv om kvinnen og de voksne sønnene bedriver monkey business og Juan er litt innpåsliten overfor Emma. Det er varmt i Portugal og værre skal det bli..

Jeg likte å lese denne romanen. Den er vakkert skrevet og forfatteren bygger opp en smygende spenning som blir mer og mer intens. Midtveis får vi et tilbakeblikk til ulykken. Det er gode skildringer og visuelle bilder som føles veldig nære. Bilturen, gleden, uoppmerksomheten, sjokket da de ligger der etter smellet. Det er gode pauser mellom sekvensene, og lyriske tenkesetninger.  Emma er opptatt av døden, og tiden tematiseres også innimellom det prosaiske som skjer.

Heller ikke et spedbarn bryr seg om døgnet har 24 timer, om høsten følger sommeren, om hun har levd i ti dager eller i elleve netter. Det er foreldra som deler spedbarnets liv i timer, som lærer henne om natt og dag, som peker på løvet som faller og snøen som smelter, som gir henne et språk for omgivelser og forandring, som skaper erindring og forventning, det er i møte med verden at barnet får en fornemmelse av tidens gang. (s.87)

Portugal, hotellet, folkene, strendene, flukten, paranoiaen- omsorgen for datteren, det kjæreste hun har. Den trettenårige datteren som vil teste grenser, som blir borte og dukker opp igjen.
Det er levende, krypende, mollstemt, trist, lavmælt og det ender - det ender, nei, det kan jeg ikke røpe..
Les selv og bedøm.

Beathe greide ikke å leve seg inn i karakterene, for henne ble ikke dette troverdig. Tine synes spenningen hemmet den lyriske tonen og synes ikke at dette er en psykologisk thriller som forlaget skriver bakpå boka, men hun liker likevel romanen. Eli synes denne romanen bør nomineres til Bokbloggerprisen. Det har vært livlig i kommentarfeltene deres. Gå gjerne dit, men kom også gjerne tilbake og diskuter her.

Emmas stemme finnes et sted i hodet mitt. Den minste fargen på den minste dagen, leser Emma. Og tiden er ilden vi brenner i. (s. 53)

Thomas Marco Blatt, f. 1980 i Sør-Korea, oppvokst i Oslo, har gitt ut to romaner og to diktsamlinger tidligere og har mottatt Tarjei Vesaas debutantpris. Jeg har lest den forrige romanen hans; Varsjøen, (2017) som jeg også likte godt.  Den ble nominert til Ungdommens kritikerpris.

Thomas Marco Blatt: Tiden er ilden vi brenner i, 124 s
Kolon forlag 2018
Lånt på biblioteket



Ren Poesi Julehefte - Når nettene blir litt for lange. Nydelige dikt, noveller og illustrasjoner

$
0
0
Jeg fikk et aldeles nydelig julehefte i posten her om dagen. Jeg har lagt merke til juleheftet med sine fine farger og tittel før og tenkt, at dette har jeg lyst på, og så fikk jeg det som en overraskelse- så bra!
Her er fine dikt med skråblikk på jula, mollstemt, morsomt, trist og underfundig. Her er også et par noveller, og mange fine illustrasjoner. Jeg rett og slett nøt meg gjennom det.



Forlaget skriver dette om heftet:
Ren poesis julehefte - Når nettene blir litt for lange - er et litt annerledes julehefte. Alt er ikke svart her, men alt er sannelig ikke hvitt heller. Her er tekster med et skråblikk på julefeiringa, dikt og prosa som oser av utenforskap, stress, ensomhet og melankoli.
Et julehefte for dem som kjenner at det strammer seg i magen når jula nærmer seg. Av ulike grunner.
I Ren poesis julehefte (Når nettene blir litt for lange) kan du lese gamle og nye tekster, se på gamle og nye bilder, lese dikt og noveller av blant andre Gro Dahle, Sumaya Jirde Ali, Johan Harstad, Ruth Lillegraven, Synne Lea, Kolbein Falkeid, Trygve Skaug, Herbjørg Wassmo, Cezinando, Kristian Bergquist, Sarah Zahid og Helge Torvund. I juleheftet finner du også en lyrisk julekalender og noen helt spesielle til-og-fra-lapper. 

Mer her

Som skrevet i innledningen så nøt jeg meg gjennom dette heftet. Og dette heftet vil jeg nok lese om igjen, litt her og der frem mot jul og i jula. Særlig diktene innbyr til det. Det er blant annet dikt av Jon Hjørnevik som jeg tenker kan leses på julelunsjen på jobben, eller julebord, eller ved julemiddagen feks, alt etter hvilken tone dere har der dere er.  Diktet heter Julebord i enkeltmansforetaket og er fornøyelig.
Dette er et befriende julehefte på mange måter. Det er befriende å lese om at andre også ikke har alt på stell, eller har andre tanker om jula, kanskje føler noen seg spesielt trist, mollstemt, ensomme i jula. Her er det dikt som passer også for dem.

Novellene er av Nils-Øyvind Haagensen, en litt ekkel novelle om en far som får en ide når han sitter i stua og drikker og kona (igjen) har gått og lagt seg, den andre er av Johan Harstad- en sår novelle om en eldre mann og ensomhet.

Nå det gjelder diktene er de skrevet av noen av mine nyere favoritter, som Kristian Bergquist og Ruth Lillegraven. Men også av andre jeg ikke har lest noe særlig av før, som Helge Torvund, Kolbein Falkeid og Trygve Skaug. Men også av andre kjente poeter som Gro Dahle og rapartisten Cezinando.
Før jeg repeterer meg selv for mye: Løp og kjøp, nyt og les både tekst og bilder.

Det er også et ark med pakkelapper med diktutdrag på- jeg har grublet på hvem av mine som skal få hvilke lapper, hvem passer diktene til. Og så er det med en diktkalender av Kristian Bergquist, en kjærlighetskalender. Han skriver så fint, så enkelt.

Som dette:

du gjør det 
lettere å leve
og vanskeligere 
å dø

Kristian Bergquist

Og her, ett fra Håvard Rem- til grubleren kanskje:

Du behøver ikke å forstå verden
Du behøver ikke å forstå deg selv
Du kan slippe taket
og ha det godt i kveld

... flere vers...

Håvard Rem


Bon apetit!


Ren Poesi Julehefte av diverse forfattere. Red: Ellen Wisløff. 80 s
Aschehoug 2018
Heftet har jeg fått av forlaget




Tre vegar til havet av Brit Bildøen- En sterk roman

$
0
0
Det er noen dager siden jeg leste ut Brit Bildøens siste roman, ja faktisk over en uke siden, uten at jeg har fått skrevet om den. Det er en fin og sterk roman som gjorde inntrykk, og fortjener absolutt en anbefaling. Å skrive langt om den, finner jeg vanskelig uten å røpe for mye.


Romanen heter Tre vegar til havet, og er delt opp med tre historier- tre kvinner som vi følger.

En kvinne går til postkassa og venter på et viktig brev. Hun og mannen har søkt om forlengelse av en adopsjonsgodkjenning. De har vente lenge på barn fra Kina, men det har vært svært få tildelinger de siste årene. Årene går fra dem og de blir vurdert som for gamle til å adoptere. Det vil de ha omgjort, særlig kvinnen står på i kampen mot byråkratiet for å få det til. Vi følger hennes smerte, fortvilelse, avmakt, desperasjon.

En kvinne går gjennom gatene med en trillekoffert og skal ta hevn. Hun skal ta hevn mot staten. I kofferten ligger en død katt.  Hun begynner å gjøre stadig mer illevarslende ting mot saksbehandleren sin.

En kvinne går lange turer langs havet med hunden sin. Hun jobber med å ringmerke fugler, ellers holder hun seg mest for seg selv. Vi blir kjent med et par av arbeidskollegene hennes, selv om hun helst ikke slipper noen for nær.

Bildøen skildrer på en nydelig måte disse tre historiene og på en snedig og overraskende måte blir de sydd sammen. Vi får et innblikk i hvor langt et menneske kan gå i desperasjon og avmakt. Særlig er prosessen med å få omgjort et adopsjonsvedtak opprivende skildret. Blir de utsatt for et konsekvent byråkratisk regelrytteri, eller er det gode grunner å sette en stopper for alder når man åpner for adopsjon? Er det en menneskerett å adoptere? Hensynet til barnets best veier tyngst, men hva hjelper det når noen ikke vil være enig i det siden de føler seg friskere og yngre til sinns en alderen skal tilsi? Her er det duket for mange refleksjoner, og jeg som leser både føler med og imot. Jeg liker svært godt stilen og skrivemåten til Brit Bildøen.  Før har jeg lest og blogget om Sju dagar  i august, som jeg også syntes var en knallgod roman.

Anbefales sterkt!

Andre bloggere:
MinBokogPalett (OBS! Spoiler)

Ellers mange gode anmeldelser - finnes på google.

Foto: Samlaget


Brit Bildøen: Tre vegar til havet, 156 s
Samlaget 2018
Leseeksemplar


Oppsummering november -18

$
0
0
November, mørk og mystisk- eh, nei, mørk og trist, er straks over. Hus og heim skal lyses opp i måneden som kommer. Det hjelper noe på. Ellers gleder jeg meg til å dra til Gran Canaria neste helg. Sitter nå ved lyslampen på bordet, avspaserer. Hjemmeeksamen startet i dag, oppgaven er mottatt. Jeg har notert en del og tenker så det knaker.  Innimellom må jeg gjøre noe annet, som dette, selv om det blir kort og kjapt. Mesteparten av innlegget er jo skrevet før, dvs jeg legger til bøkene, filmene og arrangement underveis i den måneden som har gått. Jeg skriver litt, oppsummerer tall, legger inn noen bilder- that`s it. 
Eksamen ja, - har tenkt ut tre case som kan brukes, så må jeg se litt på teoriene som kan brukes, og så bestemme meg, før jeg begynner å skrive. Overtema er sosial konstruksjon. Så flaks at jeg nettopp har lest pensumboka ferdig om akkurat det. Så må det knas, avgrenses, drøftes. Prosess i noen dager dette, helt greit. Det blir litt gøy!



Dette leste jeg i november. Bildet er tatt på verandaen nå. Noe grønt er igjen i krukkene.



Bøker lest:
1. Løven og hvalen av Kamilla Davis: poesi, leseeksemplar, Norsk2018, 112 s
2. Byer uten deg av Therese Aasvik: Flere byer, Berlin, København, London, Stockholm, leseeks, 348 s
3. Bra godt av Berit Nordstrand og Klaus Sonstad: kokebok, leseeks, norsk2018, 185 s
4. Alt jeg ikke husker av Jonas Hassen Khemiri: Sverige/Stockholm, Tyskland/Berlin, kjøpt, frahylla, 323 s
5. Tung tids tale av Halldis Moren Vesaas: dikt, diktlesesirkel, kjøpt, 40 s
6. Social konstruktion av Kenneth J. Gergen: sakprosa/pensum, kjøpt, 247 s
7. Tre vegar til havet av Brit Bildøen: norsk2018, leseeks, 157 s
8. Tiden er ilden vi brenner i av Thomas Marco Blatt: norsk2018, Portugal, lånt på bib, 123 s
9. Ren Poesi Julehefte: dikt noveller, div.forfattere, leseeks, norsk2018, 80 s
10. Snøsøsteren av Maja Lunde og Lisa Aisato: norsk2018, barn-ungdom, leseeks, 192 s
11. Kongonotatene av Nikolaj Frobenius: norsk2018, Kongo, lånt på bib, 304 s
12. Tre kvinner av Mari Ann Augestad: debutant, norsk2018, leseeks, 166 s

SUM: 12 bøker/    = 2277 sider

Jeg teller opp hele bøker lest (mua samlingen i Vesaas sine samlede dikt- der har jeg valgt ut en samling i den tykke boka). Derfor har jeg også tatt med en pensumbok  fordi jeg har lest hele boka. Jeg holder på med en annen som også skal leses ut, men den kommer på neste måned. Julehefte defineres også som bok denne gangen, siden den inneholder så mye tekst og består av dikt og noveller.

Jeg har lest 108 bøker så langt i år, og av dem er 43 norske bøker fra 2018. Jeg stresser ikke med å lese mest mulig norsk, men det har nå blitt en del likevel. En del av det er krim, andre romaner, noe lyrikk og sakprosa. God blanding med andre ord. Har fortsatt en del norske 2018 liggende på vent og en del av dem blir lest over jul og noen før. Jeg vil lese noe annet enn bare norsk også. Jeg har blant annet Vegetarianeren av Han Kang på vent.

Sortert ser månedens leste bøker slik ut:

3 diktsamlinger
2 sakprosa/(1kokebok)
1 barne/ungdomsbok
6 andre romaner

8 norsk2018
1 frahylla
7 leseeks/8 kjøpt/2 lånt på bib

Land besøkt: Berlin/Tyskland (2), Stockholm/Sverige (2), København/Danmark, London/England, Portugal, Kongo

Litterært arrangement:
Steffen Kverneland på litteraturhuset, Sellanraa i Trondheim, 11.11.18. Om boka En frivillig død. Veldig bra. har kjøpt boka.


Lesesirkler:
Julebord i lesesirkelen, denne gang på Krambua. Jeg spiste årets første lutefisk. Nam.
Dette er noen av bøkene vi skulle velge mellom. De vi valgte å lese til neste møte i januar er Den underjordiske jernbanen av Colson Whithead og Krigen har intet ansikt av Svetlana Aleksijevits. Det er bøker jeg har i hylla, så det skal bli kjekt å få lest dem.








Diktlesesirkelen har gått sin sjette og siste runde dette året. Jeg er veldig glad for deltagelsen og engasjementet. Takk til alle som deltar og som følger med.
I november har det vært litt lavere deltagelse enn vanlig, men meget kreative og morsomme innlegg fra de som har deltatt. Les mer her
I desember skal jeg ha en liten utlodning blant de som har deltatt. Premier blir selvsagt diktsamlinger. Hvor mange jeg lodder ut, er enda en overraskelse. Noen får dikt til jul i år.:)






Film / Tv fra bøker:
1. Mordene i Kongo . - Manus av Nicolay Frobenius, omarbeidet av Stephen Uhlander. Trondheim kino 1.11.18 Verdt å se, men vi vet jo hva som skjer..
2. Springflo II av Cilla og Rolf Børjlind. Sesong 2. Episode 7-10 Meget bra og spennende serie, liker karakterene så godt.
3. A discovery of Witches av Deborah Harkness. HBO- sesong 1, episode 1-8. Fantastisk serie. Kan neste ikke vente på sesong 2 og 3.
4. Outlander av Diana Gabaldon. Sesong 4, Viaplay. 1-4 - Claire og Jamie holder koken, nå i USA.
5. Babylon Berlin av Volker Kutscher. Sesong 2, episode 10-  Jeg holder på å falle av lasset...
6. My brilliant friend av Elena Ferrante. HBO Sesong 1. Episode 1- 4 - Den er så bra!



Annet:
1. Festpremiere på Bohemian Rhapsody - filmen om Queen. 2.11.18. Trondheim kino Nydelig    nostalgi!
2. Kari Bremnes i Olavshallen 7.11.18





Så utstående tenner hadde Freddie Mercury tross alt ikke..  (over)


Fortsatt litt igjen av denne....(under)


Noe godt attåt hjelper på motivasjonen. Selv om det er ganske interessant er pensumlesing tross alt tvangslesing.  Systemisk kommunikasjonsteori basert på Gregory Batesons teorier.  Nå skal det skrives, tenkes, leses i dagene fremover. Og knaskes. Har kjøpt inn flere middager fra Fjordland , sjokolade, potetgull, øl og godt pålegg. Do it simple i disse eksamensdagene. Det er litteraturfestival i byen i helga, men den må jeg nok stå over. Kanskje jeg lurer meg ned på et poesiarrangement i morgen, vi får se. Spørs hvor jeg er i skriveprosessen. Er jeg i flyt skal jeg ikke gjøre noe annet. Går det i stå, kan det være godt å gjøre noe annet. Vet av erfaring at da løsner det etterhvert.



Med dette ønsker jeg deg en god desember!


Snøsøsteren- en herlig og gripende julefortelling

$
0
0
Maja Lunde og Lisa Aisato har laget en nydelig julefortelling som har fått masse omtale allerede og solgt i bøtter og spann. Senest i går deltok paret i beste sendetid hos Lindmo på NRK1, og tidligere i uka hos Brenner Live på samme kanal.
Hva er det med disse to som stadig gjør nye suksesser? Ja, si det. Maja Lunde har gjort det stort med Bienes historie, Blå , Battle med mer, og Lisa Aisato har illustrert flere bøker. Begge har blitt nominert til  Bokbloggerprisen. Lunde for Bienes historie (2015) , som hun vant for og Aisato ble nominert for Fugl (2013) og i 2015/16 for en barnebok om Astrid Lindgren. .  En god kombo med andre ord. De kan godt bli nominert til med prisen denne gangen også. Sammen.
De er allerede nominert til Bokhandlerprisen, men der stakk Simon Stranger av med prisen.


Historien:
Det handler om Julian, 11 år, som har mistet storesøsteren sin for noen måneder siden. Det er snart jul, og da har han også bursdag. Det er trist i hjemmet, familien er tynget sorg.
Julian har en venn som heter John. Vi hører ikke om noen andre i denne boka, bortsett fra Hedvig, jenta som dukker opp mens Julian og John er på svømming.
Hedvig er litt rar, men vil gjerne være venner med Julian. Og det blir de, så mye at Julian glemmer John. Hedvig bor i et stort kråkeslott av et hus, men er alltid alene når Julian er med henne hjem.
En dag dukker det opp en gammel mann utenfor..

Så mye mer går det ikke an å fortelle om handlingen i denne boka, uten å ødelegge for andre som skal lese den. Dette er en julefortelling om vennskap, sorg, om å miste noen, om døden, om å være barn og bli glemt i foreldrenes sorg når man selv sørger.

Teksten er enkel, gripende, litt mystisk og spennende- som Lunde sa på TV; her sparer de ikke på de store følelsene.
Det som gjør at dette blir en helt spesiell bok, er kombinasjonen med Aisatos illustrasjoner. De er helt fantastiske. Det er sjelden jeg bruker så mye tid på illustrasjoner i en bok, som jeg gjorde her. Det er det beste skussmål.
Boka kan man godt lese som en adventskalender siden den har 24 kapitler. Det er en barnebok, men den kan fint leses av unge og voksne i alle aldre. En bok man kan ta frem hver jul.

Nydelig!

Du kan lese mer om boka her

Snøsøsteren fikk terningkast 6 i VG , det samme i Dagbladet og bare godord hele veien! Velfortjent!










Fotos: Sturlason, Kagge forlag.






Maja Lunde og Lisa Aisato: Snøsøsteren, 192 s
Kagge forlag 2018
Leseeksemplar


Tre kvinner av Mari Ann Augestad- generasjonsroman fra moden debutant

$
0
0
En godt voksen moden debutant 55 +, er forholdsvis sjelden vare. Gloria forlag er også debutant, som forlag, og består av godt voksne modne kvinner med erfaring fra andre forlag Tre kvinner er en av deres første utgivelser. Og den første jeg har lest fra Gloria.
Temaet generasjonsroman appellerte til meg, og et par gode bloggomtaler trigget leselysten enda mer. Da boka kom i hus, leste jeg den ganske kjapt.



Hovedpersonen Maria er i midten av 50-årene og har begynt å tenke tilbake på livet sitt, barndommen, familien, på kjæresteforholdene sine, hvem hun har vært og er.
Mormoren var en sterk, streng og stri kvinne, som mange var litt redde for. Hun var sarkastisk og hadde ikke mye godt å si om folk. Mannen hennes dro fra dem til Amerika. Marias mor, kunstnersjelen, den snille, men litt uforutsigbare damen, reiste over dammen for å lete etter ham, men ble bare skuffet. Faren var i fengsel, et sort får. Maria har en voksen datter, Rakel, som hun fikk med en student som hun ikke egentlig elsket. Den hun egentlig elsket, elsker og alltid har elsket, er en gjenganger i romanen og blir omtalt som Min elskede.
Mormoren og mor har alltid sagt til Maria at de er Hardboger. De er hardføre kvinner, de klarer seg alltid, de tåler alt. Det er familiens trossystem, og Maria undrer seg om også Rakel vil bli en Hardbog. (og tåler de alt når alt kommer til stykket?) 

Historien går frem og tilbake, spretter og hopper mellom fortid, nåtid, elskeren, erstatteren, studenten, studentliv, voksenliv, en mor som er dement, en mor som ikke alltid greide å si ting som de var.
Den er skrevet i et enkelt språk, med et godt driv i en tørrvittig stil. Jeg føler vel ikke egentlig dybden i karakterene, men at det foregår på overflata, med en slags tørrvittig humor som et slags- forsvar kanskje? Jodda, her kommer vi Hardbogene! Og hu og hei hvor det går.

Men man skjønner jo selvsagt at det ikke bare var greit å leve under en temmelig tøff mormor, en slask til morfar, en litt mer sårbar mor, en far som døde i kreft og en Maria som ikke helt får det til i kjærlighetslivet. Jobben klarer hun fint, det er ikke det det står på.. men følelseslivet derimot.. Så er også mennene skrevet inn med distanse, uten navn, men med substantiv, som Min elskede, Erstatteren, Studenten, mens elskerens kone er beskrevet med navnet Hilde. Hva Maria gjør for å nærme seg henne, er et kapittel for seg selv.

Vel, hva synes jeg om denne romanen?
Den er lettlest, fortlest, og forsåvidt interessant om tre generasjoner påvirkningen nedover i slektsledd etter slektsledd.  Arvesynden. Og den er litt morsom innimellom, men mest føler jeg at den er litt overfladisk. Jeg får ikke helt kontakt med karakterene, selv om det er ting å kjenne seg igjen i. Noe jeg tror det vil være for de fleste. Vi tar alle valg som vi er mer eller mindre usikre på, vi har alle en familie, noen vi arver noe fra, som vi er preget av på godt og vondt. Det er noe i alle familier.
Og så blir jeg underveis forstyrrende nysgjerrig på hvor selvopplevd dette er. Hvorfor vet jeg ikke helt, kanskje har det noe med denne distansen å gjøre.. Eller at forfatter Mari Ann og hovedperson MariA har nesten samme navn?

Men vel bevareres, en hederlig debut er dette absolutt, selv om jeg ikke ble så overvettes begeistret, som feks Marianne.

Bloggere som har omtalt boka:
Elise Cathrin, Ebokhyllami


Mari Ann Augestad: Tre kvinner , 166 s
Gloria forlag 2018
Leseeksemplar



Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman - rørende roman

$
0
0
Aschehoug har lansert denne internasjonale bestselgeren med brask og bram og leserne liker den, selv om den er hypet som bare det.  Det er vel en grunn til at en roman blir bestselger, tenker jeg, selv om det er en fare for at forventingene faller i grus når man leser en slik bok. Vanligvis venter jeg med å lese slike romaner, men denne fristet, og så passet det godt med en feelgood nå etter en strevsom høst. Jeg tok med Eleanor på ferie til Gran Canaria, det synes jeg hun fortjente.


Nettet er litt tregt her i leiligheten i Patalavaca, så det blir er kort og enkelt innlegg, tenker jeg. Trøtt er jeg også, og husker brått at vi ligger en time i forskjell her nede. Det vil si at klokka her er 22.18 akkurat nå, og 23.19 hjemme. (og enda en time senere sånn ca, når det blir postet) Ikke rart man går helt i surr med døgnrytme og alt.
Forøvrig, hadde Raymond vært her, så hadde han sikkert fikset nettet. Raymond er Eleanors kollega og venn som jobber med IT i bedriften der Eleanor jobber som økonomiassistent.

Eleanor Oliphant har det egentlig ikke helt fint. Det skal vi snart få merke. Men man skal jo si, når noen spør, at ja, jeg har det helt fint, takk.
Eleanor er tvers gjennom ensom, en ensom skapning i en hard og ubarmhjertig verden. Kollegene ler av henne. Eleanor har lite sosiale ferdigheter, fikser ikke smalltalk eller skjønner sosiale koder. Hun oppfører seg keitete, nerdete og autistisk.
Hun har bare aldri lært å sosiale ferdigheter, hun fikk ikke den omsorgen og kjærligheten i oppveksten som kunne gi næring for slikt.
Gradvis avdekkes biter av en grusom oppvekst. På genialt vis greier vi å forstå hvordan et menneske kan fremstå så avstumpet og merkelig, så ensomt, sært og nevrotisk.
Eleanor kan være ganske ufrivillig morsom, hun er gløgg og veldig dyktig i jobben sin, men ingen inviterer henne med hjem eller ut. I helgene kjøper hun ferdigpizza, kyrssordaviser og et par flasker vodka som hun døyver vonde følelser med.
Helt til Raymond, IT-kollegaen , begynner å snakke med henne på ordentlig vis..

Dette er en særdeles rørende roman om hva grov omsorgssvikt og mishandling kan gjøre med et menneske, men også om hva varme, vennlighet og ukuelig interesse for andre kan hjelpe en frossen sjel. Det er godt skrevet og fortalt, i et utrolig morsomt, men vart språk med mange artige passasjer man kan le  og smile av, men også de man kan gråte av, hvis man er anlagt for det.
I starten synes jeg det ble litt vel- langdrygt- og jeg tenkte: What`s all this buzz about? Men det kom seg sakte, men sikkert. Eleanor smøg seg inn under huden på meg, alle tegnene, de små dryppene, hva som lå bakom, kom etterhvert for en dag. Utviklingen i vennskapet mellom henne og Raymond og det som skjedde rundt dem og med dem, ringvirkningene, var også veldig spennende å lese om.

Jeg så også for meg en annen roman som jeg leste for en stund siden; Hva nå, Bernadette? av Maria Semple-  som jeg synes denne har noe til felles med i form og innhold, skjønt Eleanor er mye mørkere når det kommer til stykket. Skikkelig mørkt er det i bunnen her.  (hm, snedig sammentreff at psykologen til Eleanor i romanen heter nesten det samme som Maria Semple? Eleanors psykolog heter Maria Temple)

Jeg tenkte også på Bridget Jones, før jeg leste at Reese Whiterspoon har kjøpt filmrettighetene. Ja, det er noe felles der også, spesielt det absurde komiske når hun skal prøve å forandre utseendet sitt, for å tekkes en mann. Mens Bridget Jones er chic-lit, er Eleanor er feelgod/feelbad.

Jeg stusset over et par ting som handlet om årene hun var i fosterhjem. Det ble blant annet sagt at fosterhjem hun var ikke ikke fikk vite bakgrunnen hennes. Noe som igjen medførte til at de ikke greide å skjønne adferden hennes da hun ble tenåring. Mulig det er sånn i Skottland, eller akkurat i den sosialtjenesten hun tilhørte,  men her hjemme skal fosterforeldre få vite nok til at de greier å gjøre den vanskelige jobben de har fått i oppdrag å gjøre.

Men ærlig snakka; dette er en herlig god roman, som også andre har lovprist. Jeg henger med på det.
Anbefales!

(Men jeg synes likevel ikke at forlag skal gå ut å kalle en roman for en verdenssensasjon. Ærlig talt, det er vel i drøyeste laget. Verdenssensasjon? )

(ps-- da jeg var ute og spiste i kveld. Pizza. Da jeg sjekket drikkekartet leste jeg at de hadde Mangers, og vurderte å bestille det, med tanke på Eleanor. Men så lot jeg være, jeg liker jo ikke cider- og så får det vel være måte på, å leve seg inn i ..) 

Andre bloggere, blant annet:
Tine, Bjørnebok, Beathe, Kleppanrova (obs. noen spoilere), Linnformasjonen, Elise Cathrin, BeritBok

VG- terningkast 5



Foto: Asche
ougs


Gail Honeyman: Eleanor Elephant har det helt fint, 417 s
Aschehoug 2018
Leseeksemplar



Viewing all 1273 articles
Browse latest View live