* Leseeksemplar/reklame fra Cappelen Damm* Jeg er ikke forpliktet til å skrive om boka, og jeg skriver ærlig om det jeg mener om boka.
Der hvite liljer vokser er Jorid Mathiassen sin debutroman. Det er en underholdningsroman med handling i fortid og nåtid og kretser delvis rundt en historie om serbiske krigsfanger på Blodveien i Nordland.
Mesteparten av boka handler om Linnea som reiser fra Oslo til øya Hjartøy i Nordland etter et samlivsbrudd. Hun kan ta med seg jobben på hjemmekontor og har fått låne et gammelt hus på den lille øya av venninnen Iris . Hennes far arvet den etter sin gamle tante Marie. Vi får gradvis innblikk i Maries historie. Linnea blir nysgjerrig på hvem hun var. Naboene Edith og Karl kjente henne og er glad for at det kommer liv i huset etter Marie. Det ligger under at Edith synes Marie var en enstøing og litt stor på det, selv om de savner henne.
I parallelhistorien fra 1942 møter vi Marie som ung jente der hun bor på fastlandet hos sin eldre søster for å hjelpe til. De bor i nærheten av en fangeleir der serbiske partisaner jobber for å bygge vei for tyskerne. Familier på stedet hjelper de utsulta fangene med mat, så også Marie. Hun blir kjent med serbiske Jovan og de blir forelsket. Det følger en del dramatikk her som får følger for Maries liv. Vi får også tilbakeblikk til den serbiske lille byen da Jovan bodde der, og senere med hans familie.
På Hjartøy blir Linnea kjent med noen få folk, blant annet den hjemvendt Karstein som er alenefar etter å ha bodd i USA, der han mistet kona og barnas mor. Ligger det romantikk i lufta her? Den som leser får se. I utgangspunktet skal Linnea bare være her et halvt år.
Jorid Mathiassen er forlagsredaktør for blant annet Lucinda Rileys norske bøker. Hun har erfaring med å jobbe med språk. Men å skrive en roman selv er noe annet. Historien om Blodveien, Marie og Jovan, er spennende. Jeg skulle gjerne lest mer om den. Jeg hadde ønsket at dette hadde tatt mer plass i boka. Særlig første del om Linnea på Hjartøy synes jeg blir delvis langtekkelig og utbroderende, det blir for mye tell not show. Kapitlene om Marie og Jovan er bedre. Jeg er sikker på at Mathiassen har mye å by på. Dette er en debut, senere bøker tjener på å strammes inn noe, og kanskje utvides der det trengs (som her ved historien fra Blodveien) - for å få mer balanse i fortellingen. Pluss for kildeliste bak i boka. Men alt i alt en godkjent debut.
Bokblogger Lillasjel har også lest og blogget om boka
VG har anmeldt boka og gitt den en firer Jeg er ganske enig i det Guri Hjeltnes skriver.