Jeg er stor fan av Jan-Erik Fjell sin krimserie om Anton Brekke. Vanligvis kan jeg gå litt lei etter 5-6 bøker i en serie, men det har ikke skjedd med Anton Brekke. Jeg har lest alle i serien med unntak av Tysteren. De siste to bøkene har Anton Brekke stort sett holdt seg innenlands og det har blitt roligere bøker, synes jeg. Han har en svipptur til Gøteborg for å spille i Ringmannen, men det er vel alt . Men de er fortsatt gode, selv om jeg likte utenlandsbøkene særdeles godt.
Forlaget om boka:
Cecilie Olin kommer aldri hjem etter en tur på byen. To dager senere blir hun funnet kvalt. Kroppen er mishandlet. Den massive volden er påført post mortem og gir inntrykk av å være personlig. Ektemannen kommer snart på etterforskernes radar, men så blir en ny kvinne meldt savnet. Magnus Torp er sendt fra Kripos for å bistå det lokale politiet. Han følger spor som til slutt skal ta ham over 20 år tilbake i tid, til et uoppklart drap 60 mil unna. Samtidig forsøker han å dra sin tidligere kollega Anton Brekke opp fra dypet. Anton har mistet jobben i politiet, og tror ikke det er mulig å komme nærmere bunnen. Han tar feil. Denne gangen tar det lang tid før Magnus får hjelp av Anton, og da har Anton et helt annet motiv enn å fange Cecilie Olins drapsmann. For denne gangen er det blitt personlig. Dette er den åttende boken om Anton Brekke.
Romanen veksler mellom kapitler i et tidspenn på ca 20 år og stedene Volda/Ørsta i Møre og Romsdal og Fredrikstad/Sarpsborg/Østfold. Hvilken forbindelse dette har får vi nøstet opp etterhvert. Cecilie Olin er ikke den eneste forsvunne kvinnen som Magnus Torp og kolleger får å handskes med. Lisette Ness er en annen kvinne som plutselig ikke kommer hjem, men her har de enda ikke et lik. Sannsynligvis har hun bare tatt seg en tur, tenker politiet. Magnus tar likevel denne saken alvorlig og etterhvert må han finne ut om de har noe til felles. Kristin Mayer er en annen tøff dame vi blir kjent med. Hun er politi og roter seg bort i en fyr, et vitne, som jeg underveis lurer på om er helt til å stole på. I det hele tatt er det flere menn det skurrer med her i Ringmannen. Og det gjør det helt til siste slutt.
Anton Brekke driver med sitt og prøver å stable et nytt liv på beina. Han har fått seg jobb på en psykiatrisk akuttpost og får i oppgave å passe på Nora, en 17 år gammel suicidal jente. Han får god kontakt med henne og det skjer ting her etterhvert som setter Anton helt ute av spill. Han plukkes opp av Magnus etter en spillhelg i Gøteberg og må bli med til Volda. Herfra er det full rulle og mye skjer.
Dynamikken mellom Anton og Magnus er nydelig.
Jan-Erik Fjell skriver veldig bra og Ringmannen er absolutt en god krim som dreier seg om alvorlig vold og mishandling, menn som mister kontroll og om andre overgrep. Jeg synes likevel at denne som den forrige; Gråsonen, er noe roligere (finner ikke bedre ord) enn de andre i serien, kanskje fordi jeg likte de andre bøkene fra Alcatraz, Las Vegas, Texas og andre steder sabla godt, og de var umulige å legge fra seg. Men det gjør ikke så mye, jeg vil gjerne følge Anton og Magnus videre. Og Kristin Mayer. Boka har en litt åpen slutt når det gjelder Anton og Magnus, så jeg er spent på hva som kommer neste gang.
Enig med Tine at sekvensene i Volda gir frysninger...
Andre bøker i serien jeg har blogget om:
Jan-Erik Fjell: Ringmannen, 379 s
Strawberry Publishing 2021
Leseeksemplar fått av forlaget