Første person entall av Haruki Murakami . Underfundige fine noveller.

  Japanske Haruki Murakami, som er en av mine favorittforfattere, er nå ute med en ny novellesamling på norsk. Selv om jeg synes romanene hans er best, så liker jeg som regel også novellene. Også denne samlingen. Det er noe med at Murakamis er verden, språket hans, er et godt sted å være i.

Som nevnt over består samlingen av åtte noveller. De ligger på mellom ca 10 og 40 sider. Novellene kretser mye rundt musikk og damer, som han han ofte skriver om i sine bøker. Men også her er det noen mer underfundige og rare innsmett, som i feks Kremtopp, der fortelleren blir invitert til et møte/en liten konsert med en jente (han er 18 år) og han går og går oppover avgårde uten at det er folk å se eller noe liv, han kommer til stedet der konserten skal være, men der er det helt øde. På tilbakeveien går han i en hage og der skjer det ingenting, men likevel noe.  Ikke så helt enkelt å finne meningen her, men likevel blir jeg sittende med et hm... det er jo Murakami ja vel, og så grunner jeg litt på denne historien,

Charlie Parker spiller bossanova og With the Beatles handler om musikk, og det er fine noveller. Kanskje en fordel om man liker det selv, for disse kan bli litt sære og mest for den spesielt interesserte. Eller ikke. Murakami er en sånn forfatter som kan få uinteressante ting til å bli interessante. 

Carnaval er en interessant novelle som handler om en stygg dame han ble tiltrukket av, men også om klassisk musikk.  Hans betraktninger om utseende er interessante. 

I en annen novelle skriver han om sin egen skriving og jeg tenker at her trer Murakami selv fram, her bruker han sitt eget stoff, sitt eget liv, og det tror jeg faktisk han gjør flere steder i denne boka. I det siste har vi fått flere bøker fra ham med selvbiografiske islett, som essayet om faren (Å forlate en katt) og Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping.

Alt i alt en fin samling som jeg gjerne anbefaler videre.

Tine har også blogget om denne