Ruth Lillegraven er en kjent og kjær norsk lyriker og forfatter. Hennes diktsamlinger er lettleste, med et forståelig språk og historier uten for mye svevende abstraksjoner. Hun har også vunnet den norske Bokbloggerprisen 2013 med URD . I høst kom hun ut med en diktsamling med tekster inspirert av koronapandemien. De er gjenkjennelige slik det har vært for oss alle i denne tiden. Ruth nøyer seg ikke bare med tilstanden her på bjerget, men beveger seg ut i verden og skriver også om andre ting som skjer.
Dette er andre dagar skildrer livet til Ruth, hennes familie, de åtte år gamle sønnene, datteren som er russ, hennes mann, i denne tiden siden mars 2020, da så mye ble nedstengt, men også før det, da vi fikk nyheter om at en pandemi muligens var på gang fra Kina, og aviser skrev om det første registrerte smittetallet i Norge.
Om hjemmekontoret, skolestengning, andre ting man må finne på sammen med barna, håndvask, om såre hender pga mye antibac da skolene åpner igjen. Om det merkelige ordet kohort, som opprinnelig er et romersk militært begrep.. Om hva hun vanligvis lærer barna, og hva de må lære nå.
...
eg lærer
å halde avstand
og sprite hender
og dette er det eg
lærar videre
hugs avstand
kviskrer eg til sonen
då me går i fossen
og må passere folk
..
(s.83, fra diktet Hendene)
ventetiden, på at noe skal skje, noe skal ikke skje, man vet ikke, så merkelig er tiden..
Om kohortene:
...
men noko skjer
barnehagane opnar
skulane delvis
eit magisk nygamalt ord
dukkar opp
kohortar
ein gong grupper
av 480 infanterisoldatar
i det gamle romarriket
konstant i berdeskap
mot moglege fiendar
sidan mest kjent
från Asterix
ungane går
på skulen væpna
med reina matboksar
rein drikkeflaske og
rein ipad, stiller opp
på linje ute
(s 92-93, diktet Tida)
Interessant at vi har hentet ord fra gamle krigsspråk for å bruke det i en pandemi. Og parallellen er ganske tydelig. Vi kriger mot et virus, må lære oss disiplin og følge ordrer for å få bukt med dette.
Boka veksler mellom det dagligdagse, det globale. Lillegraven smetter inn refleksjoner og bilder fra branner i verden, som utgår fra en brann familien opplevde på Rhodos mens de enda kunne reise til utlandet. Hun tegner også opp bilder fra de skrekk-tallene fra utlandet vi alle har fått inn via nyhetene, fra Bergamo, New York, andre steder, og tilbake igjen til skogen i nærmiljøet, de nære ting. Om permafrost , synkehull, klimasaken, trærne i skogen, om flykntingekrisen i Moria, om andre katastrofer i verden. Jeg leser utålmodighet, tålmodighet, venting, en stille desperasjon, men også en glede, en trygghet, tross alt, over å leve i vår del av verden, og mer tid med barna, en annerledes tid med barna.
Det er fint og enkelt som Ruth Lillegraven kan skrive det. Gjenkjennelig, fordi vi alle har vært gjennom og er gjennom det samme og enda vet ingen når dette er over.
Dette er den første boka fra den såkalte korona-litteraturen jeg har lest.
Siden jeg har fulgt særdeles mye med i alskens medier siden korona-viruset ble kjent, føler jeg at jeg har fått dosen min og ikke har hatt noen trang til å lese skjønnlitterære bearbeidinger så langt. Men det kan jo endre seg dess lenger det går og vi får en del av dette på avstand.
Diktene var uansett fine å lese, selv om jeg synes noen deler var bedre enn andre deler her. Men det er vel ikke uvanlig, generelt sett. Det må være mer enn en ren oppsummering for at det skal bli god litteratur, og det synes jeg Ruth Lillegraven makter. Hun utvider fra det lille, nære, til det globale og trekker også delvis inn noe fra før pandemien, og fra andre pandemier, slik at vi flere perspektiv på det vi er midt oppe i nå.
Anbefales!
Beathe har også skrevet begeistret om boka, les hennes flotte omtale her
Andre bøker av Ruth Lillegraven i min blogg:
URD (dikt)
Manilahallen (dikt)
Sigd (dikt)
Alt er mitt (krim)
(sukk, det var tider det. Nostalgiske bilder)
Ruth Lillegraven: Dette er andre dagar, 131 s
Tiden norsk forlag 2020
Leseeksemplar fått av forlaget