Altså, du ser jo bare ved å se på omslaget at det ikke er noe godt i vente. Den som håper på feelgood bør absolutt dra et helt annet sted.
Boka handler om en mannlig hovedperson og hans kone som har vært gift i ganske mange år. Han har fått mage som henger over linningen. Han prøver å bli forfatter og har stor tro på seg selv, men det han skriver er mest små greier mens han flikker på den store romanen, eller prøver å finne noe skrive om. Hun er alkoholiker og pillemisbruker, jobber i Tibet-komiteen, prøver å gjøre yoga, men dagen med drikking starter ofte tidlig. Han drikker også mye, er lei av kona og har seg rundtomkring og er full av hat, eller selvforakt. Antagelig er det det samme i dette tilfellet. Trist er det okkesom. En dag ser han en ung mann henge seg, han griper ikke inn, sannsynligvis er mannen allerede død. Kynisk som han er tenker han at dette kan være utgangspunkt for romanen han skal skrive. Endelig en ide som kan bli til noe.
Ekteskapet er elendig. Det er rart de ikke har gått fra hverandre for lengst. Lever folk i slike ekteskap? Sikkert alt for mange.
I del to reiser de til Syden. Det blir enda mer drikking og etter noen gode hvetebrødsdager går de lei, han går ut, de krangler, det blir enda mer drikking og fyll og elendighet.
Så veldig morsomt blir det ikke etterhvert. Og hans sexfiksering broderer fortelleren og forfatteren ut i det unødige.
Så tja, jeg vet sannelig ikke om jeg likte boka, men jeg leste den ferdig og ville jo vite hvordan det utviklet seg. Men det var såpass heftig innimellom at jeg leste den i mindre porsjoner selv om det er en riktig kort bok på 117 sider. Triste ekteskap er trist å lese om, selv om man bruker en form for galgenhumor. Men usympatiske typer har også sin plass i verden og litteraturen.
Kleppanrova har også blogget om boka.