I mai samleser vi Mamma er trygda av Mimir Kristjansson i forbindelse med kortlisting av Bokbloggerprisen 2019. Jeg håper dere som ikke har lest den er i gang med boka. Hvis dere har lest den, anbefaler jeg andre bøker av samme forfatter, eller andre bøker med samme tematikk. Jeg har lest Birgit Alms første voksenromaner, som hver på sin måte handler om folk som "går på trygd". I Endelig skal vi le, er mamman på trygd. Hun mottar AAP mens hun studerer og hun er også enslig forsørger. I Ensom planet møter vi Karianne som en gang bodde sammen med Boris i en falleferdig bygård. Boris er trygdet, mens Karianne har fått seg jobb og nyere leilighet siden sist.
![]()
![]()
Jeg ble nysgjerrig på Birgit Alm etter å ha lest hennes siste roman De fremmede, samt at hun er nominert med disse to romanene til LOs litteraturpris. Alm skriver om samfunnets underklasse (ifølge LO), samfunnets underpriviligerte, de som er avhengig av NAV, de fattige, de ensomme, de som faller utenfor på flere måter. (mer om LOs litteraturpris her)
Endelig skal vi le
handler om Elinor Nor som er alenemor for en gutt på 7 år som i boka kalles Ungen. Hun hadde en jobb tidligere, men kan ikke jobbe med den lenger pga helseutfordringer. Hun mottar AAP og Nav har gitt henne råd om ta en bachelor i religionsvitenskap, siden hun selv ikke har noen klare ønsker og ideer om hva hun skal og bør studere. En bachelor i religionsvitenskap er et dårlig råd, spør du meg. For hvor kan hun få brukt den utdanningen? Hvorfor kunne hun ikke tatt en yrkesretta høgskoleutdanning istedet. Men nok om det.
Vel, Elinor leier en liten sokkel hos Else-Kari, en kristen kvinne med to barn. Leiligheten er skitten, full av mugg og edderkopper. Hun deler sovesofaen med sønnen. Hun kommer i klinsj med husverten etter en kort stund og må ut på leiemarkedet igjen. Sønnen går på Steinerskolen på Nordstrand (på friplass) og hun vil gjerne bo der. Det blir visning i ei gammel rønne som skal rives, og hun får leie leiligheten. Den er større, men kåken bærer preg av at den snart skal rives. Polakker bor i huset, de jobber for huseier, gården er full av vraka hvitevarer etc, leiligheten viser seg å være full av mus og strømmen går i et sett.
Elinor strever hardt for å få endene til å møtes og romanen er full av konkrete eksempler på hvordan hun som mor og forsørger kommer til kort sammenlignet med de andre barnefamiliene i strøket, på skolen, gjennom barnebursdager, hva hun kan ta med på julebasarer med mer. Hun handler First Price-varer, det går mye i knekkebrød og brød med First Price hvitost og syltetøy. Noen ganger må hun få en hundrelapp til å vare i flere dager. Hun sniker på trikken og gjør noen mindre bra ting for å overleve. Fordi hun går på AAP kan hun heller ikke tjene noe i tillegg ved studiene, men bøker og utstyr må hun likevel kjøpe. I tillegg til husleie, mat, klær, inventar etc.
Endelig skal vi le er en sår roman om forskjells-Norge, om de som virkelig sliter økonomisk. Den viser på en tydelig måte hvor mye skam som er knyttet til dette. Skammen ligger tjukt under her. Elinor prøver å fremstille seg som mye mer bedrestilt enn hun er overfor andre, også sine gamle venninner. Hun takker nei til å bli med ut å spise, fordi hun ikke har råd og finner på en unnskyldning. Selvforakt har hun også mer enn nok av og ser seg selv med andres blikk, at hun på en måte kan takke seg selv fordi hun ikke gjorde ting "i riktig rekkefølge", som å ta utdanning og få ting på stell før hun fikk barn, feks.
Nå er nå en gang Elinors situasjon sånn som den er, og like fortvilt er det okkesom. Hun er en varm mor som gjør så godt hun kan, og det er ganske trist at det ofte virker som det ikke er godt nok og at kreftene må brukes til å få hverdagen til å gå rundt økonomisk.
Det er rett på sak i denne boka, en del sleivspark og fandenivolskhet er det, noe må jeg drar på smilebåndet og le av, men det er likevel mørkt og trist så det holder. Slik er også Norge, og forskjellene blir større i miljøer der de fleste har mer enn nok. Også barna merker dette raskt. Der "alle andre" har PlayStation, nye klær og alt de måtte trenge til enhver tid.
Anbefales!
Tiden norsk forlag 2016, 238 sider
Lånt på biblioteket
Ensom planet
er også en mørk trist roman.
Karianne blir kontaktet av Boris`familie i Bodø fordi Boris er død. Boris døde på vei hjem fra Kina. Reisen hadde han drømt om lenge. Boris mottok uføretrygd pga alvorlige ryggproblemer. Karianne møtte Boris like før han dro, men før det hadde de ikke hatt kontakt på lenge. For noen år siden bodde de i samme falleferdige gård og delte do og dusj. Karianne tenker tilbake på det med vemmelse. Hun har også litt bakteriefobi, noe som skildres innstendig og går an å le litt av, men jeg skjønner henne godt.
Siden Boris har snakket så varmt om Karianne, oppfatter familien nordpå at hun er den som bør ta seg av hans etterlatenheter, da han ikke har så mange venner der i sør. Knapt et par stykker som ikke fungerer særlig godt.
Gjennom den korte romanen blir vi kjent med Boris der hun gjennomgår alle tingene i leiligheten, det hun kaster, det hun tar vare på, papirene, dataen, musikkanlegget, naboene som hun møter, de somaliske beboerne, de andre trygdede i gården.
Vi får også et inntrykk av Kariannes liv, gjennom jobben hennes, kollegaene, de hun ikke slipper inn på seg, fordi der antageligvis er for forskjellige, men likevel prøver hun å gjøre sitt for å være en del av dem, og prøver å vise seg frem med et mer interessant liv enn det hun egentlig har. For Karianne, er som Boris var, også ganske alene når det kommer til stykket.
På slutten finner hun noe på soverommet til Boris som setter henne totalt ut av spill. Hun gjør et stunt som utfordrer moralen min på et vis. Men hva er egentlig rett og galt her?
Og hvem var egentlig Boris bak sin fasade?
Hvem går vi rundt og utgir oss for å være?
Anbefales også!
Tiden norsk forlag 2018, 108 sider
Leseeksemplar
Andre om Endelig skal vi le:
Beathe
Merete Røsvik
FriFagbevegelse
Ikke flere bloggere som har lest denne?
Om Ensom planet:
Tine
Beathe
Ellikken
Intervju med Birgit Alm om romanen Endelig skal vi le i Dagsavisen her
Mitt innlegg om De fremmede her
Birgit Alm (f. 1967) er litteraturviter og tekstarbeider bosatt i Oslo. Hun har gitt ut fem bøker.
Jeg ble nysgjerrig på Birgit Alm etter å ha lest hennes siste roman De fremmede, samt at hun er nominert med disse to romanene til LOs litteraturpris. Alm skriver om samfunnets underklasse (ifølge LO), samfunnets underpriviligerte, de som er avhengig av NAV, de fattige, de ensomme, de som faller utenfor på flere måter. (mer om LOs litteraturpris her)
Endelig skal vi le
handler om Elinor Nor som er alenemor for en gutt på 7 år som i boka kalles Ungen. Hun hadde en jobb tidligere, men kan ikke jobbe med den lenger pga helseutfordringer. Hun mottar AAP og Nav har gitt henne råd om ta en bachelor i religionsvitenskap, siden hun selv ikke har noen klare ønsker og ideer om hva hun skal og bør studere. En bachelor i religionsvitenskap er et dårlig råd, spør du meg. For hvor kan hun få brukt den utdanningen? Hvorfor kunne hun ikke tatt en yrkesretta høgskoleutdanning istedet. Men nok om det.
Vel, Elinor leier en liten sokkel hos Else-Kari, en kristen kvinne med to barn. Leiligheten er skitten, full av mugg og edderkopper. Hun deler sovesofaen med sønnen. Hun kommer i klinsj med husverten etter en kort stund og må ut på leiemarkedet igjen. Sønnen går på Steinerskolen på Nordstrand (på friplass) og hun vil gjerne bo der. Det blir visning i ei gammel rønne som skal rives, og hun får leie leiligheten. Den er større, men kåken bærer preg av at den snart skal rives. Polakker bor i huset, de jobber for huseier, gården er full av vraka hvitevarer etc, leiligheten viser seg å være full av mus og strømmen går i et sett.
Elinor strever hardt for å få endene til å møtes og romanen er full av konkrete eksempler på hvordan hun som mor og forsørger kommer til kort sammenlignet med de andre barnefamiliene i strøket, på skolen, gjennom barnebursdager, hva hun kan ta med på julebasarer med mer. Hun handler First Price-varer, det går mye i knekkebrød og brød med First Price hvitost og syltetøy. Noen ganger må hun få en hundrelapp til å vare i flere dager. Hun sniker på trikken og gjør noen mindre bra ting for å overleve. Fordi hun går på AAP kan hun heller ikke tjene noe i tillegg ved studiene, men bøker og utstyr må hun likevel kjøpe. I tillegg til husleie, mat, klær, inventar etc.
Endelig skal vi le er en sår roman om forskjells-Norge, om de som virkelig sliter økonomisk. Den viser på en tydelig måte hvor mye skam som er knyttet til dette. Skammen ligger tjukt under her. Elinor prøver å fremstille seg som mye mer bedrestilt enn hun er overfor andre, også sine gamle venninner. Hun takker nei til å bli med ut å spise, fordi hun ikke har råd og finner på en unnskyldning. Selvforakt har hun også mer enn nok av og ser seg selv med andres blikk, at hun på en måte kan takke seg selv fordi hun ikke gjorde ting "i riktig rekkefølge", som å ta utdanning og få ting på stell før hun fikk barn, feks.
Nå er nå en gang Elinors situasjon sånn som den er, og like fortvilt er det okkesom. Hun er en varm mor som gjør så godt hun kan, og det er ganske trist at det ofte virker som det ikke er godt nok og at kreftene må brukes til å få hverdagen til å gå rundt økonomisk.
Det er rett på sak i denne boka, en del sleivspark og fandenivolskhet er det, noe må jeg drar på smilebåndet og le av, men det er likevel mørkt og trist så det holder. Slik er også Norge, og forskjellene blir større i miljøer der de fleste har mer enn nok. Også barna merker dette raskt. Der "alle andre" har PlayStation, nye klær og alt de måtte trenge til enhver tid.
Anbefales!
Tiden norsk forlag 2016, 238 sider
Lånt på biblioteket
Ensom planet
er også en mørk trist roman.
Karianne blir kontaktet av Boris`familie i Bodø fordi Boris er død. Boris døde på vei hjem fra Kina. Reisen hadde han drømt om lenge. Boris mottok uføretrygd pga alvorlige ryggproblemer. Karianne møtte Boris like før han dro, men før det hadde de ikke hatt kontakt på lenge. For noen år siden bodde de i samme falleferdige gård og delte do og dusj. Karianne tenker tilbake på det med vemmelse. Hun har også litt bakteriefobi, noe som skildres innstendig og går an å le litt av, men jeg skjønner henne godt.
Siden Boris har snakket så varmt om Karianne, oppfatter familien nordpå at hun er den som bør ta seg av hans etterlatenheter, da han ikke har så mange venner der i sør. Knapt et par stykker som ikke fungerer særlig godt.
Gjennom den korte romanen blir vi kjent med Boris der hun gjennomgår alle tingene i leiligheten, det hun kaster, det hun tar vare på, papirene, dataen, musikkanlegget, naboene som hun møter, de somaliske beboerne, de andre trygdede i gården.
Vi får også et inntrykk av Kariannes liv, gjennom jobben hennes, kollegaene, de hun ikke slipper inn på seg, fordi der antageligvis er for forskjellige, men likevel prøver hun å gjøre sitt for å være en del av dem, og prøver å vise seg frem med et mer interessant liv enn det hun egentlig har. For Karianne, er som Boris var, også ganske alene når det kommer til stykket.
På slutten finner hun noe på soverommet til Boris som setter henne totalt ut av spill. Hun gjør et stunt som utfordrer moralen min på et vis. Men hva er egentlig rett og galt her?
Og hvem var egentlig Boris bak sin fasade?
Hvem går vi rundt og utgir oss for å være?
Anbefales også!
Tiden norsk forlag 2018, 108 sider
Leseeksemplar
Andre om Endelig skal vi le:
Beathe
Merete Røsvik
FriFagbevegelse
Ikke flere bloggere som har lest denne?
Om Ensom planet:
Tine
Beathe
Ellikken
Intervju med Birgit Alm om romanen Endelig skal vi le i Dagsavisen her
Mitt innlegg om De fremmede her
Birgit Alm (f. 1967) er litteraturviter og tekstarbeider bosatt i Oslo. Hun har gitt ut fem bøker.