Liljene på stranda av Rønnaug Kleiva. Stemningsfull og litt urovekkende reise- og memory-roman.

Rønnaug Kleiva er en moden forfatter som har skrevet flere bøker; prosa og lyrikk , for barn, ungdom og voksne. Jeg har lest de tre siste bøkene hennes som jeg har likt godt. Det er spesielt det at hun reiser i bøkene sine jeg liker, at hun reiser alene som godt voksen kvinne, hennes refleksjoner og skildringer om dann og vann. Så også i denne siste romanen hvor hun reiser i Hellas i to tidsparalleller og skildrer aldring, minner, kjærlighet, lengsel og død.



Hovedpersonen, et sted kalt Rena, et annet sted kalt noe annet, reiser til Athen i 1990 og møter en eldre mann som hun innleder et forhold med. Hun blir med ham ut på en øy hvor han var internert etter 2. verdenskrig fordi han deltok i motstandskampen mot tyskerne.Motstanderne ble betraktet som fiender også av det nye høyreorienterte regimet etter krigen, forstå det den som kan, men slik blir det forklart.
Hun opplever en mann som har mareritt om natta mens de er på øya, og han gjør noe fælt, men ellers har de det bra, mener hun. Han er så inderlig. Hun forteller han om sitt liv, der hjemme i Norge. Han forteller om sitt.
De drikker en del, særlig drikker hun en del.
25 år etter reiser hun tilbake, skjønt det kan virke som hun har vært der hvert år, men det er nå hun møter sin gamle elsker igjen. Han er ca 85, hun rundt 60? Ikke godt å si.
Etter å ha truffet ham i Athen, tar hun en båt ut på en av øyene og treffer en dame som hun har det hyggelig sammen med, og en nederlandsk basehopper i 40-årene.
Underveis på reisene observerer hun folk rundt seg, snapper opp samtaler, noterer dem ned.
Hun drikker, til tider ganske mye. Hun forteller om sine menn, sine elskere, hun mimrer- og hun sliter med hukommelsen sin. Demens er et tema, hennes mor er dement?
Hvorfor glemmer hun så mye selv. Det er noe urovekkende her, som blir avdekket i romanens siste kvart-del. Psykisk helse(vern?)  blir et tema.
I grunn så kan man tenke at hadde hun vært mann, så hadde dette vært en slags rock`roll-roman med mye sex og alkohol, en slags roadmovie med buss, fly og båt.
Men romanen er på mange måter veldig stillferdig, selv om den er rå, direkte, intens, korthugget.
Er det det nynorske språket som gjør at inntrykket mildnes på noe vis? Men det er likevel noe som hugger til her. Som berører. Alderdommen, døden. Scenen hun skildrer da hennes far døde, angeren over hvorfor hun og de andre døtrene ikke bar kista.  Og jeg er der i livet at jeg det hugger i meg, hva når min far, min mor dør?

Jeg liker å lese Rønnaug Kleivas bøker. Det er noe med det å reise, det å være voksen kvinne alene på reise, opplevelsene hennes. Kanskje fordi jeg selv reiser en del alene, og kan identifisere meg med det- uten sammenligning forøvrig når det gjelder hva Rønnaugs kvinner gjør i hennes bøker.

Jeg leste nettopp et intervju med Rønnaug i Sunnmørsposten som jeg fant da jeg googlet hvor hun sier noe om at hun dikter vilt og blander inn egne erfaringer. Hun liker å reise alene.  Jeg tenkte på akkurat det der, hva er selvopplevd, hva er ikke.. Hun sier at hun bevisst valgte en eldre kvinnelig reisende i Armenia, Albania, Argentina- fordi det er annerledes å reise alene som eldre kvinne enn en ung kvinne eller en mann. Det er nok mer fare forbundet med å reise alene som ung kvinne feks.

Liljene på stranda er en fin roman, anbefales.

Les intervjuet her

Andre anmeldelser:

Dagbladet- terningkast 5
Vårt land- en interessant og godt reflektert anmeldelse

Har ikke funnet noen bloggomtaler enda..

Omtaler av andre bøker jeg har lest av Rønnaug Kleiva:
Armenia, Albania , Argentina
Western Desert (noveller)