Og som det brenner..
Dette er romanen flere bokbloggere har diskutert heftig denne høsten. Det er deilig å se at det ryker litt av uenigheter om en bok. Skjønt uenigheter- det handler vel mest om forskjellige lesinger, tolkninger, oppfatninger, forventninger og smak. Gøy er det i alle fall, og grunn nok til å lese denne lille underfundige boka.
![]()
I denne romanen reiser Camilla og datteren Emma, 13, til Portugal for å komme seg vekk fra en vanskelig hverdag. Datteren Emma plages av traumer etter en bilulykke og moren sliter med søvnproblemer. Camilla og Emmas far Martin ble skilt for ikke så lenge siden etter at han var utro. Det kommer frem etterhvert at forholdet har hanglet noe. Han sier et sted at hun må velge mellom angsten og kjærligheten. Han når visst ikke inn til henne.
Camilla hadde en vanskelig prematur fødsel og turde ikke bli gravid igjen. Martin ønsket seg flere barn, men hun ventet og ventet, helt til like før bilulykken.
De skulle på ferie til Vestlandet og i et uoppmerksomt øyeblikk mistet Camilla veigrepet og kjørte av veien.
Camilla har slitt med angst, søvn og at eks-mannen blir stadig mer pågående for å få mer omsorg for datteren, ja han vil visst ha omsorgen. Skolen bekymrer seg, han bekymrer seg, men ikke Camilla- for datteren på den måten akkurat.
Det er så mye annet hun bekymrer seg for. Hun vil være i fred og derfor reiser de på ferie. En ferie som blir forverret, og hun blir også værre. Hun tolker mennesker rundt seg negativt, som om de vil henne noe vondt. Hun stenger telefonen og de flykter fra sted til sted for å komme seg unna folk, innbilte trusler og meldingene fra Martin.
Til sist havner de i en liten landsby og leier hus hos en eldre dame, Martha, som har to voksne sønner, Juan og Jorge. Camilla trives der selv om kvinnen og de voksne sønnene bedriver monkey business og Juan er litt innpåsliten overfor Emma. Det er varmt i Portugal og værre skal det bli..
Jeg likte å lese denne romanen. Den er vakkert skrevet og forfatteren bygger opp en smygende spenning som blir mer og mer intens. Midtveis får vi et tilbakeblikk til ulykken. Det er gode skildringer og visuelle bilder som føles veldig nære. Bilturen, gleden, uoppmerksomheten, sjokket da de ligger der etter smellet. Det er gode pauser mellom sekvensene, og lyriske tenkesetninger. Emma er opptatt av døden, og tiden tematiseres også innimellom det prosaiske som skjer.
Heller ikke et spedbarn bryr seg om døgnet har 24 timer, om høsten følger sommeren, om hun har levd i ti dager eller i elleve netter. Det er foreldra som deler spedbarnets liv i timer, som lærer henne om natt og dag, som peker på løvet som faller og snøen som smelter, som gir henne et språk for omgivelser og forandring, som skaper erindring og forventning, det er i møte med verden at barnet får en fornemmelse av tidens gang. (s.87)
Portugal, hotellet, folkene, strendene, flukten, paranoiaen- omsorgen for datteren, det kjæreste hun har. Den trettenårige datteren som vil teste grenser, som blir borte og dukker opp igjen.
Det er levende, krypende, mollstemt, trist, lavmælt og det ender - det ender, nei, det kan jeg ikke røpe..
Les selv og bedøm.
Beathe greide ikke å leve seg inn i karakterene, for henne ble ikke dette troverdig. Tine synes spenningen hemmet den lyriske tonen og synes ikke at dette er en psykologisk thriller som forlaget skriver bakpå boka, men hun liker likevel romanen. Eli synes denne romanen bør nomineres til Bokbloggerprisen. Det har vært livlig i kommentarfeltene deres. Gå gjerne dit, men kom også gjerne tilbake og diskuter her.
Emmas stemme finnes et sted i hodet mitt. Den minste fargen på den minste dagen, leser Emma. Og tiden er ilden vi brenner i. (s. 53)
Thomas Marco Blatt, f. 1980 i Sør-Korea, oppvokst i Oslo, har gitt ut to romaner og to diktsamlinger tidligere og har mottatt Tarjei Vesaas debutantpris. Jeg har lest den forrige romanen hans; Varsjøen, (2017) som jeg også likte godt. Den ble nominert til Ungdommens kritikerpris.
Thomas Marco Blatt: Tiden er ilden vi brenner i, 124 s
Kolon forlag 2018
Lånt på biblioteket
Dette er romanen flere bokbloggere har diskutert heftig denne høsten. Det er deilig å se at det ryker litt av uenigheter om en bok. Skjønt uenigheter- det handler vel mest om forskjellige lesinger, tolkninger, oppfatninger, forventninger og smak. Gøy er det i alle fall, og grunn nok til å lese denne lille underfundige boka.
I denne romanen reiser Camilla og datteren Emma, 13, til Portugal for å komme seg vekk fra en vanskelig hverdag. Datteren Emma plages av traumer etter en bilulykke og moren sliter med søvnproblemer. Camilla og Emmas far Martin ble skilt for ikke så lenge siden etter at han var utro. Det kommer frem etterhvert at forholdet har hanglet noe. Han sier et sted at hun må velge mellom angsten og kjærligheten. Han når visst ikke inn til henne.
Camilla hadde en vanskelig prematur fødsel og turde ikke bli gravid igjen. Martin ønsket seg flere barn, men hun ventet og ventet, helt til like før bilulykken.
De skulle på ferie til Vestlandet og i et uoppmerksomt øyeblikk mistet Camilla veigrepet og kjørte av veien.
Camilla har slitt med angst, søvn og at eks-mannen blir stadig mer pågående for å få mer omsorg for datteren, ja han vil visst ha omsorgen. Skolen bekymrer seg, han bekymrer seg, men ikke Camilla- for datteren på den måten akkurat.
Det er så mye annet hun bekymrer seg for. Hun vil være i fred og derfor reiser de på ferie. En ferie som blir forverret, og hun blir også værre. Hun tolker mennesker rundt seg negativt, som om de vil henne noe vondt. Hun stenger telefonen og de flykter fra sted til sted for å komme seg unna folk, innbilte trusler og meldingene fra Martin.
Til sist havner de i en liten landsby og leier hus hos en eldre dame, Martha, som har to voksne sønner, Juan og Jorge. Camilla trives der selv om kvinnen og de voksne sønnene bedriver monkey business og Juan er litt innpåsliten overfor Emma. Det er varmt i Portugal og værre skal det bli..
Jeg likte å lese denne romanen. Den er vakkert skrevet og forfatteren bygger opp en smygende spenning som blir mer og mer intens. Midtveis får vi et tilbakeblikk til ulykken. Det er gode skildringer og visuelle bilder som føles veldig nære. Bilturen, gleden, uoppmerksomheten, sjokket da de ligger der etter smellet. Det er gode pauser mellom sekvensene, og lyriske tenkesetninger. Emma er opptatt av døden, og tiden tematiseres også innimellom det prosaiske som skjer.
Heller ikke et spedbarn bryr seg om døgnet har 24 timer, om høsten følger sommeren, om hun har levd i ti dager eller i elleve netter. Det er foreldra som deler spedbarnets liv i timer, som lærer henne om natt og dag, som peker på løvet som faller og snøen som smelter, som gir henne et språk for omgivelser og forandring, som skaper erindring og forventning, det er i møte med verden at barnet får en fornemmelse av tidens gang. (s.87)
Portugal, hotellet, folkene, strendene, flukten, paranoiaen- omsorgen for datteren, det kjæreste hun har. Den trettenårige datteren som vil teste grenser, som blir borte og dukker opp igjen.
Det er levende, krypende, mollstemt, trist, lavmælt og det ender - det ender, nei, det kan jeg ikke røpe..
Les selv og bedøm.
Beathe greide ikke å leve seg inn i karakterene, for henne ble ikke dette troverdig. Tine synes spenningen hemmet den lyriske tonen og synes ikke at dette er en psykologisk thriller som forlaget skriver bakpå boka, men hun liker likevel romanen. Eli synes denne romanen bør nomineres til Bokbloggerprisen. Det har vært livlig i kommentarfeltene deres. Gå gjerne dit, men kom også gjerne tilbake og diskuter her.
Emmas stemme finnes et sted i hodet mitt. Den minste fargen på den minste dagen, leser Emma. Og tiden er ilden vi brenner i. (s. 53)
Thomas Marco Blatt, f. 1980 i Sør-Korea, oppvokst i Oslo, har gitt ut to romaner og to diktsamlinger tidligere og har mottatt Tarjei Vesaas debutantpris. Jeg har lest den forrige romanen hans; Varsjøen, (2017) som jeg også likte godt. Den ble nominert til Ungdommens kritikerpris.
Thomas Marco Blatt: Tiden er ilden vi brenner i, 124 s
Kolon forlag 2018
Lånt på biblioteket