Erika Fatland har foretatt en reise langs Russlands grense og skrevet en fantastisk bok om det. For det første er det imponerende å foreta en slik reise gjennom disse områdene hvor flere av landene er diktatoriske regimer. For det andre er det imponerende å skrive en helstøpt reiseskildring om møter med folk og land og integrere de respektive lands brokete historie i den. Jeg bøyer meg i støvet med hatten av.
![]()
Det kan være lett å bli veldig oppramsende når man skal skrive om en slik omfattende bok, men jeg skal prøve å ikke bli det. Sitatfaktoren er stor, men siden jeg vanligvis ikke liker å sitere, ei heller å lese så mange sitater i en tekst, så tror jeg at jeg skal unngå den fella selv om markeringene i boka er mange. Det viktigste er at lesere blir nysgjerrige nok til å ta fatt på denne (lese)reisen selv og at jeg selv får notert ned det som jeg er synes er viktig av inntrykk.
Erika Fatland er utdannet sosialantropolog og er forfatter av flere bøker. Hun har beviselig også gode historiske kunnskaper, for det hun refererer til i Grensen er skrevet på en lettfattelig måte slik at jeg får tillit til at hun kan det hun skriver om.
Hun har tidligere reist i en del av disse landene og gjorde feltarbeid om Beslan.
Grensen rundt Russland er på over tyve tusen kilometer, altså 2000 mil. Den norske grensen til Russland er i underkant av 200 kilometer. (196 km). Landene hun har vært gjennom i denne boka er:
Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen.
Hun brukte over 2 år på reisen og tre år på å skrive/jobbe med boka.
Det er til å bli svimmel av.
Land jeg vet lite om. Lukkede land, land i en del av verden jeg selv ikke har reist (med unntak av nærområdene som Finland (Wasa med ferge fra Sundsvall) og Latvia (Riga på jobbtur inkludert sightseeing) samt Polen (Krakow) så vidt.)
I den første delen av boka tar hun oss med på en sjøtur i Nordøstpassasjen, med en gruppe utlendinger som har ventet lenge på en slik tur. Man må sette seg på liste tidlig, disse gruppeturene går ikke så ofte i Nordishavet fra øst til vest. De startet i Anadyr i øst, passerte det berømte Beringstredet, lærte om Bering og hans strabaser, videre ut på åpent hav i råk og fåk og is. Innom havner på øyer full av gammelt rustent søppel, øyer med veldig lite mennesker som var der kun for å passe på, permafrost, noen få sjødyr, kaldt, hardt , ubarmhjertig, med fare for ekstremt dårlig vær, noe jeg synes det virker som Fatland ble spart for, altså det værste været. Litt ruskig sjø man man jo regne med opp i isødet. Sa hun, som selv er livredd ruskete sjø. Nei takke meg til, denne sjøreisen er nok ikke noe for meg. Men det er fascinerende å lese om at andre gjør det. Og det er artig å lese om de folkene hun møter.
På fastlandet står Nord-Korea for tur, også der er hun på en gruppereise. Det er ikke bare bare å få komme inn i Nord-Korea, og å reise rundt der på egenhånd kan man bare glemme. Man må ha guide enten man reiser alene eller i gruppe. Gruppen til Erika har to guider, den pertentlige Miss Ri og Mister Kim. Her passes de ville vestlendingene på som i en barnehage. Ikke gjør ditt, ikke gjør datt. Ikke ha genseren rundt livet, det er respektløst, ikke ha slipset skjevt, det er respektløst. Når de besøker det store Gavemuseet, som ingen turister slipper unna, er det masse å passe på: Ikke ha armene i kors, det er respektløst..ikke ha solbriller på hodet, det er respektløst.. osv. Kameraene kontrolleres stadig, kun det som er vakkert
kan man ta bilde av. Ellers tar Miss Ri og sletter dem.
Jeg tror jeg hadde fått mark av å være der. Ærlig talt. Nord-Korea er vel verdens mest kontrollerte og lukkede regime, og jeg tror ikke jeg har tenkt meg dit.
Jeg gjør alt det som er forbudt der når jeg er ute og reiser. Solbriller på hodet, genser rundt livet, knipser i øst og vest.. hele tiden. Nuvel. Mange av de andre landene er også strengt kontrollerte og krever visum og nøye gjennomgang av papirer og bagasje. Fatland tenger et levende bilde av tøff og interessant reise. Hun har gjort nøye forberedelser, blant annet så har hun gjort avtaler med mange mennesker som kan fortelle henne om hvordan det er å bo i disse landene og å være nabo til Russland. Alle kan eller tør ikke snakke fritt. Mange gjør det. Hun beskriver fattigdom, kummerlige levekår, nye byer som tar opp kampen med Vesten. Kina blant annet, er et land det virker interessant å komme til, selv om det er overbefolket. Her er det rent og ordnet, og greit for å turister.
Georgia er også et land jeg kan tenke meg å reise til. Det har jeg faktisk tenkt før jeg leste Fatlands bok. Georgia er forresten favorittlandet hennes, skriver hun. Her får hun skikkelig god mat, her er hyggelige åpne folk, naturen vakker.
Reisen gjennom Mongolia var også interessant, et sært og kaldt land, med en rik historie. Folk bor enda i jurter, runde telt, selv om de flytter inn mot de store byene. I Ulaanbatar har det oppstått jurteforsteder. Problemer med det er luftforurensningen. De fyrer med kull og det legger seg tykke lag av forurensing over byen. Det med religion er interessant der, deres form for buddhisme, ganske likt som i Tibet.
Mens vi reiser gjennom disse landene, gjennom Kasakhstan- som også er et særdeles kontrollert diktatur, Asarbadsjan, over sjøer, med tog, med fly, med bil med tvilsomme sjåfører og veier, Ukraina, Balkan, mot Norge og Grense Jakobselv, får vi mye historie om kriger, generaler, sjefer, presidenter, konger, dronninger, hvordan land ble erobret og tapt, grenser flyttet og land endret. Mye av dette er viktig og interessant, men en del er også litt langdrygt og alt fenget meg ikke like mye. Men jeg henger ikke like godt med når det blir for mange navn, land og årstall survet sammen . Jeg tror kanskje det minner litt for mye om historietimene på skolen. Noe går inn, mye går gjennom og ut.
Noe veldig bra med boka er alle kartene. Helt nødvendig for min del i alle fall. Mens vi reiste studerte jeg stadig kartene, hvor er vi nå, hvor i forhold til hva? Det er også noen bilder i boka, også veldig bra å se.
Noe som grep meg spesielt var turen til Tsjernobyl dag er det det et turistmål. De fleste her til lands som er født rundt 1970 og før det, husker vel den kraftige atomkraftulykken som rammet så hardt i 1986. Også landet vårt ble rammet i form av radioaktivt nedfall som påvirket helsen negativt til mennesker og naturen. Moltebær, dyr og fisk.
Jeg visste heller ikke hvor forferdelig dårlig sovjetiske krigsfanger fra Norge ble behandlet da de kom tilbake til Sovjet etter andre verdenskrig. De ble brukt som slaver i norsk næringsliv, blant annet i NSB for å bygge jernbane. De ble elendig behandlet her, men også da de kom hjem til eget land, fordi de ikke sto nok i mot. Ja sågar ble en del betraktet som landsforrædere. Russerne klaget forøvrig på hvordan minnegravene til soldatene ble tatt vare på, så det ble bestemt at det skulle lages en fellesgrav ved Kjøtta. Alle likene ble flyttet og det var stykkpris som betaling, og Fatland sier at det sannsynligvis bare ble med mange skaller og at rester av mange kropper ble igjen. Det er grusomt å lese, så respektløst og skamløst. En annen ting her er at Norge har flere svin på skogen, som mye annet som ikke har kommet godt nok frem i etterkrigsoppgjøret; hvordan norsk nærlingsliv tjente på krigen og brukte folk som tyskerne har plassert her.
I den siste delen av reisen får Erika følge av sin far og må utfordre seg selv på noe hun ikke kan. Padling med kajakk langs grensen i Jakobselva. Ikke bare bare det, når strømmene ikke går den veien man vil og motvind gjør det vanskelig i tillegg til den nitidige myggen.
Oj, for en bok, for en dame. Jeg må bare få si det til slutt, for ei tøff dame altså! For en reise. Den er jo absolutt ikke risikofri.
Jeg kommer garantert til å lese flere av bøkene hennes. Jeg har Året uten sommer her men mest har jeg lyst til å fordype meg i flere bøker fra disse områdene. Så da blir det vel Sovjetistan og Englebyen, da. Og de hyllebøkene jeg har av Svetlana Aleksijevitsj og Anna Politkavskaja skal gjennomgås dette året. 2018 skal bli et leseår med fordypelse i Russland og de gamle Sovjetstatene. Et nytt lesemål er født, takket være Erika Fatland.
Jeg har ikke sett bloggere skrive innlegg om boka enda, men den er omtalt her og der av bl,a, Elisabeth med bloggen Bokstavelig talt og Ingalill , Moshonista i alle fall.
Anmeldelser ellers har vært gode:
VG
Aftenposten
Klassekampen
Dagbladet (under betalingsmur)
Her er et intervju med Fatland under Stavanger sakprosafestival om Grensen
Grensen av Erika Fatland, 601 s (pluss etterord, oversikt over Russlands historie, kilder)
Kagge forlag 2017
Leseeksemplar
PS: Jeg ser i etterordet at hun skrev boka på flere steder, blant annet på La Gomera. Da ble jeg kjempenysgjerrig. Hvor på La Gomera skrev hun? Jeg har nettopp vært der...
Det kan være lett å bli veldig oppramsende når man skal skrive om en slik omfattende bok, men jeg skal prøve å ikke bli det. Sitatfaktoren er stor, men siden jeg vanligvis ikke liker å sitere, ei heller å lese så mange sitater i en tekst, så tror jeg at jeg skal unngå den fella selv om markeringene i boka er mange. Det viktigste er at lesere blir nysgjerrige nok til å ta fatt på denne (lese)reisen selv og at jeg selv får notert ned det som jeg er synes er viktig av inntrykk.
Erika Fatland er utdannet sosialantropolog og er forfatter av flere bøker. Hun har beviselig også gode historiske kunnskaper, for det hun refererer til i Grensen er skrevet på en lettfattelig måte slik at jeg får tillit til at hun kan det hun skriver om.
Hun har tidligere reist i en del av disse landene og gjorde feltarbeid om Beslan.
Grensen rundt Russland er på over tyve tusen kilometer, altså 2000 mil. Den norske grensen til Russland er i underkant av 200 kilometer. (196 km). Landene hun har vært gjennom i denne boka er:
Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen.
Hun brukte over 2 år på reisen og tre år på å skrive/jobbe med boka.
Det er til å bli svimmel av.
Land jeg vet lite om. Lukkede land, land i en del av verden jeg selv ikke har reist (med unntak av nærområdene som Finland (Wasa med ferge fra Sundsvall) og Latvia (Riga på jobbtur inkludert sightseeing) samt Polen (Krakow) så vidt.)
I den første delen av boka tar hun oss med på en sjøtur i Nordøstpassasjen, med en gruppe utlendinger som har ventet lenge på en slik tur. Man må sette seg på liste tidlig, disse gruppeturene går ikke så ofte i Nordishavet fra øst til vest. De startet i Anadyr i øst, passerte det berømte Beringstredet, lærte om Bering og hans strabaser, videre ut på åpent hav i råk og fåk og is. Innom havner på øyer full av gammelt rustent søppel, øyer med veldig lite mennesker som var der kun for å passe på, permafrost, noen få sjødyr, kaldt, hardt , ubarmhjertig, med fare for ekstremt dårlig vær, noe jeg synes det virker som Fatland ble spart for, altså det værste været. Litt ruskig sjø man man jo regne med opp i isødet. Sa hun, som selv er livredd ruskete sjø. Nei takke meg til, denne sjøreisen er nok ikke noe for meg. Men det er fascinerende å lese om at andre gjør det. Og det er artig å lese om de folkene hun møter.
På fastlandet står Nord-Korea for tur, også der er hun på en gruppereise. Det er ikke bare bare å få komme inn i Nord-Korea, og å reise rundt der på egenhånd kan man bare glemme. Man må ha guide enten man reiser alene eller i gruppe. Gruppen til Erika har to guider, den pertentlige Miss Ri og Mister Kim. Her passes de ville vestlendingene på som i en barnehage. Ikke gjør ditt, ikke gjør datt. Ikke ha genseren rundt livet, det er respektløst, ikke ha slipset skjevt, det er respektløst. Når de besøker det store Gavemuseet, som ingen turister slipper unna, er det masse å passe på: Ikke ha armene i kors, det er respektløst..ikke ha solbriller på hodet, det er respektløst.. osv. Kameraene kontrolleres stadig, kun det som er vakkert
kan man ta bilde av. Ellers tar Miss Ri og sletter dem.
Jeg tror jeg hadde fått mark av å være der. Ærlig talt. Nord-Korea er vel verdens mest kontrollerte og lukkede regime, og jeg tror ikke jeg har tenkt meg dit.
Jeg gjør alt det som er forbudt der når jeg er ute og reiser. Solbriller på hodet, genser rundt livet, knipser i øst og vest.. hele tiden. Nuvel. Mange av de andre landene er også strengt kontrollerte og krever visum og nøye gjennomgang av papirer og bagasje. Fatland tenger et levende bilde av tøff og interessant reise. Hun har gjort nøye forberedelser, blant annet så har hun gjort avtaler med mange mennesker som kan fortelle henne om hvordan det er å bo i disse landene og å være nabo til Russland. Alle kan eller tør ikke snakke fritt. Mange gjør det. Hun beskriver fattigdom, kummerlige levekår, nye byer som tar opp kampen med Vesten. Kina blant annet, er et land det virker interessant å komme til, selv om det er overbefolket. Her er det rent og ordnet, og greit for å turister.
Georgia er også et land jeg kan tenke meg å reise til. Det har jeg faktisk tenkt før jeg leste Fatlands bok. Georgia er forresten favorittlandet hennes, skriver hun. Her får hun skikkelig god mat, her er hyggelige åpne folk, naturen vakker.
Reisen gjennom Mongolia var også interessant, et sært og kaldt land, med en rik historie. Folk bor enda i jurter, runde telt, selv om de flytter inn mot de store byene. I Ulaanbatar har det oppstått jurteforsteder. Problemer med det er luftforurensningen. De fyrer med kull og det legger seg tykke lag av forurensing over byen. Det med religion er interessant der, deres form for buddhisme, ganske likt som i Tibet.
Mens vi reiser gjennom disse landene, gjennom Kasakhstan- som også er et særdeles kontrollert diktatur, Asarbadsjan, over sjøer, med tog, med fly, med bil med tvilsomme sjåfører og veier, Ukraina, Balkan, mot Norge og Grense Jakobselv, får vi mye historie om kriger, generaler, sjefer, presidenter, konger, dronninger, hvordan land ble erobret og tapt, grenser flyttet og land endret. Mye av dette er viktig og interessant, men en del er også litt langdrygt og alt fenget meg ikke like mye. Men jeg henger ikke like godt med når det blir for mange navn, land og årstall survet sammen . Jeg tror kanskje det minner litt for mye om historietimene på skolen. Noe går inn, mye går gjennom og ut.
Noe veldig bra med boka er alle kartene. Helt nødvendig for min del i alle fall. Mens vi reiste studerte jeg stadig kartene, hvor er vi nå, hvor i forhold til hva? Det er også noen bilder i boka, også veldig bra å se.
Noe som grep meg spesielt var turen til Tsjernobyl dag er det det et turistmål. De fleste her til lands som er født rundt 1970 og før det, husker vel den kraftige atomkraftulykken som rammet så hardt i 1986. Også landet vårt ble rammet i form av radioaktivt nedfall som påvirket helsen negativt til mennesker og naturen. Moltebær, dyr og fisk.
Jeg visste heller ikke hvor forferdelig dårlig sovjetiske krigsfanger fra Norge ble behandlet da de kom tilbake til Sovjet etter andre verdenskrig. De ble brukt som slaver i norsk næringsliv, blant annet i NSB for å bygge jernbane. De ble elendig behandlet her, men også da de kom hjem til eget land, fordi de ikke sto nok i mot. Ja sågar ble en del betraktet som landsforrædere. Russerne klaget forøvrig på hvordan minnegravene til soldatene ble tatt vare på, så det ble bestemt at det skulle lages en fellesgrav ved Kjøtta. Alle likene ble flyttet og det var stykkpris som betaling, og Fatland sier at det sannsynligvis bare ble med mange skaller og at rester av mange kropper ble igjen. Det er grusomt å lese, så respektløst og skamløst. En annen ting her er at Norge har flere svin på skogen, som mye annet som ikke har kommet godt nok frem i etterkrigsoppgjøret; hvordan norsk nærlingsliv tjente på krigen og brukte folk som tyskerne har plassert her.
I den siste delen av reisen får Erika følge av sin far og må utfordre seg selv på noe hun ikke kan. Padling med kajakk langs grensen i Jakobselva. Ikke bare bare det, når strømmene ikke går den veien man vil og motvind gjør det vanskelig i tillegg til den nitidige myggen.
Oj, for en bok, for en dame. Jeg må bare få si det til slutt, for ei tøff dame altså! For en reise. Den er jo absolutt ikke risikofri.
Jeg kommer garantert til å lese flere av bøkene hennes. Jeg har Året uten sommer her men mest har jeg lyst til å fordype meg i flere bøker fra disse områdene. Så da blir det vel Sovjetistan og Englebyen, da. Og de hyllebøkene jeg har av Svetlana Aleksijevitsj og Anna Politkavskaja skal gjennomgås dette året. 2018 skal bli et leseår med fordypelse i Russland og de gamle Sovjetstatene. Et nytt lesemål er født, takket være Erika Fatland.
Jeg har ikke sett bloggere skrive innlegg om boka enda, men den er omtalt her og der av bl,a, Elisabeth med bloggen Bokstavelig talt og Ingalill , Moshonista i alle fall.
Anmeldelser ellers har vært gode:
VG
Aftenposten
Klassekampen
Dagbladet (under betalingsmur)
Her er et intervju med Fatland under Stavanger sakprosafestival om Grensen
Grensen av Erika Fatland, 601 s (pluss etterord, oversikt over Russlands historie, kilder)
Kagge forlag 2017
Leseeksemplar
PS: Jeg ser i etterordet at hun skrev boka på flere steder, blant annet på La Gomera. Da ble jeg kjempenysgjerrig. Hvor på La Gomera skrev hun? Jeg har nettopp vært der...