BLÅ av Maja Lunde - en verdig etterfølger til Bienes historie, men mangler den samme intensiteten

Jeg leste et forhåndseksemplar av BLÅ i månedsskiftet august/september. Som alltid er det ikke like lett å huske alt av handlingen når det er flere uker siden jeg leste boka, men grunnstemningen sitter igjen. Blå er en dystopi, nummer to i Maja Lundes serie om klimakrisen spunnet rundt historier om nære relasjoner.


Jeg har nettopp sett Maja Lunde på Lindmo, snakke om skrivingen om disse bøkene om klimakrisen. Hun må skrive om det som brenner for henne, sier hun. Bienes historie fikk kjempegod mottakelse og ble oversatt til flere land, og nominert til flere priser, deriblant Bokbloggerprisen 2015.  Hun vil nok selge godt og kanskje få noen nominasjoner for Blå også.

Blå er bygget opp på nogenlunde samme måte som Bienes historie med parallelle historier i fortid, nåtid og fremtid.  Denne gangen handler det om det livsviktige vannet. Vi tar det som en selvfølge i dag, særlig i Norge. Men i mange steder i verden er det ikke det, ikke rent vann i alle fall. Som en følge av klimatiske endringer vil det sannsynligvis bli mer og mer tørke i sydligere strøk og mangel på vann, rent vann. Hva gjør folk da, hvis de står i fare for å dø av vannmangel? Det er temaet i Lundes nye roman om klimaflyktningene.

For å hjelpe meg litt med handlingen tyr jeg til forlagets omtale:

I 2015 tok Maja Lunde verden med storm med Bienes historie. Nå følger hun opp suksessen med en ny roman om menneskenes og naturens sårbarhet. Denne gangen står kampen om det mest livsnødvendige som finnes: vann.

2017: Signe er snart 70 år, men lar seg ikke skremme av havet. Alene seiler hun vekk fra barndomsbygda på Vestlandet, for å konfrontere mannen hun en gang elsket. Det er bare henne, båten og en underlig last.

2041: David kjenner seg for ung til å være far, likevel er han blitt alene med sin lille datter. De to er på flukt gjennom et tørkerammet Sør-Europa, hvor nord står mot sør, og det ikke lenger finnes nok vann til oss alle. Alt forandres den dagen de oppdager en seilbåt i en forlatt hage langt inne i landet.

Fortiden, det er Signe som tenker tilbake. På seg selv og sitt forhold til kjæresten som hun nå vil konfrontere. Han som gikk helt andre , kommersielle,  veier enn henne. Han som i hennes øyne er med på å ødelegge miljøet til fordel for kapitalinteresser. Andre verdier enn hennes med andre ord. Og det startet i ungdommen, det slo gnister da de diskuterte slike ting, det ble brudd, og så gikk de hver sin vei.

David på flukt med sin datter. Han har et håp om å få treffe sin kone og sønn igjen, de måtte splittes under flukten. Han leter, han spør alle han treffer, i alle leire og sykestuer. Han treffer en kvinne som også kommer til å bety noe for datteren. En gnist av nærhet i en kald tørkerammet verden.

Det er mange fine scener i romanen, men likevel så synes jeg ikke denne kommer opp mot Bienes historie i driv og intensitet. Blå er mer saktegående, ikke fullt så engasjerende. Samtidig er det en roman verdt å få med seg. Den gir rom for ettertanke. 2041 - det er kun 24 år til- klimakrisen, det er så nært. Det er realistisk. Uten vann dør vi. Og vi vet at dette kan skje i store deler av verden. Mennesker på flukt, vi kjenner til det, men av andre årsaker. krig, sult, fattigdom. At mennesker vil flykte på grunn av klimaet er ikke Maja Lunde den første som har spådd.

Min omtale av Bienes historie her

Anmelderne om BLÅ:
VG (4) , DN, NRK, Dagbladet - bak betalingsmur- (5)

Dagsavisen og Adresseavisen (4) har også anmeldt BLÅ i helga, bak betalingsmur. Kritikkene er litt blandede, stort sett gode, men noen mener denne er svakere enn Bienes historie (VG og Adressa) og NRKs Marta Norheim mener at den har sin misjon selv om det ikke akkurat er stor litteratur. :