Den som ser av Herbjørg Wassmo - nord-norsk dramatikk og stormfulle følelser

Det er en god stund siden jeg leste Dinas bok, Lykkens sønn og Karnas arv.  At det skulle komme en oppfølger så mange år senere var det vel ikke så mange som ventet. Men nå er den her og det gleder meg å se at mange nye lesere har tatt frem Dina-trilogien for å forberede seg på Den som ser. Flere bokbloggere har også lest dem om igjen. Det har ikke jeg gjort, og det føler jeg heller ikke at trengs etter å ha lest denne boka. Viktige momenter fra trilogien kommer frem i denne siste boka og så husker man hvordan det var. Hvem mektige Dina var, hun som gjennomsyrer sine partnere og sine etterkommeres liv på godt og vondt. Den som ser starter med slutten. Brannen på Reinsnes i Nordland hvor Dina mistet livet, den som Karna så, det Karna hørte, det Karna måtte vitne om farmor Dinas begravelse.  Året er 1890.


Karna vitnet i begravelsen om at Dina hadde tatt livet av to menn. Den ene; Leo, russeren, hun skjøt ham.
Etter dette ble ikke Karna seg selv igjen, hun gled inn i en psykose, så alvorlig at Anna, faren Benjamins kone, Karnas stemor, ville ta henne med til København for at hun skulle få profesjonell pleie på psykiatrisk sykehus. Hele livet har Karna slitt med epilepsi (fallesyken), men dette er noe annet. Hun  prøver å ta livet sitt med kniv, hun slutter å snakke, hun hallisunerer.
Det skurret også i ekteskapet mellom Benjamin og Anna. Wilfred Olaisen, Peders bror, røpet for Anna at Benjamin hadde vært utro med Hanna. Noe gikk i stykker mellom dem og for Anna var det god grunn til å få en pause og reise avgårde til sine foreldre i København og ta med seg Karna.
I København får Anna ualminnelig god kontakt med reservelegen Joakim Klim som får et godt lag med Karna. Han greier sakte, men sikkert, å få henne tilbake  (delvis eller helt) til virkeligheten (vår virkelighet). Karna som sluttet å snakke etter vitnemålet, åpner til slutt munnen, men det tar sin tid og med bruk av nye, utradisjonelle metoder.
Hjemme i Nordland jobber Benjamin mye som distriktslege og han har også mye å annet å bestyre. Blant annet Verftet, arven etter Dina. Gode Peder Olaisen som fortsatt er glad i Karna får et stort ansvar, men han plages av sin bror Wilfred, en maktsyk og voldelig mann som slår både koner og bror og den som måtte komme i veien for ham.
På et punkt i terapien til Karna er det ønskelig at Benjamin kommer ned til København. Han vil først bare besøke henne, men bestemmer seg etter en tur hjemme igjen for å reise ned for å bli og ta spesialisering i samme slengen.
Hvordan påvirker dette forholdet til Anna? og til Joakim?

Det er en krevende følelsesmessig drama vi blir vitne til i Den som ser. Et drama om skyld, skam, fortielse, tilgivelse og forsoning. Om hvor mye et menneske er villig til å forsake. Om trangen til frihet personifisert gjennom Anna, hun som vil gå sin egen vei og ikke bare være noens kone. Hun er sterk, Anna. Det er også Benjamin, den tålmodige, gode, sterke mannen, stødigheten selv, kontrasten til kollegaen og rivalen Joakim som på en måte aldri finner fred. En mann ikke så lett å bli klok på.

Karnas lidelse, hun bærer på så mye, generasjoners byrder, farmorens svik. Drapene. Hun ser russeren. Russeren er den hun prater med på sykehuset, russeren er den som kommer når det fatale skjer. Karna orker, vil ikke, kan ikke leve med alt, den genetiske arvesynden, kanskje vi kan snakke om det. Innenfor en metode som heter familiekonstellasjoner heter det seg at traumet kan gå igjen gjennom generasjoner, det kan godt hende at barnebarn vil bli bærer av det som skjedde, selv om han/hun ikke vet noe om det.

Det vakreste i romanen er scenene med Peder og Karna, alt hva han vil gjøre for henne, troa hans, styrken han legger for dagen, han gir aldri opp. Den som ser er like storslått som de foregående bøkene om dette folket. Den nord-norske naturen, ramsalt hav, vindfullt, fjellan og havet danner en sterk kontrast til livet i København, i salongene, kafeene, barene, på Hospitalet. Innimellom tar jeg meg i å synes at det kan bli litt mye, men det ødelegger ikke, sånn egentlig. Det er historien om menneskenes forhold til seg selv og hverandre som er det sentrale i romanen, og om deres plass i verden.
Som feks: Hvor hører Benjamin hjemme?
Når det som betyr noe er at han trengs.
Og mye mye mer..

Jeg ble ikke så glad for slutten. Den trakk dessverre ned helhetsinntrykket for meg. (Ja, jeg synes rett og slett det var slemt gjort å skrive en sånn slutt. Det måtte ikke gå slik.) Jeg ville ikke at det skulle ende slik, og med det håper jeg ikke at jeg røper for mye. Uansett er det flere løse tråder her, så kan hende kommer den en bok til?
Og hva med epilogen? Interessant og ikke så overraskende, kanskje, når man får tenkt seg om. Men den virker noe påklistret, hvorfor trenger vi å vite dette?


Bokbloggere om boka :
BeritBøker &Bokhyller, Åslaug/Med bok og palett, Kleppanrova

Den har fått flere gode anmeldelser.
VG- fem, NRK, Adresseavisen - fem,

Herbjørg Wassmo deltok på Gyldendals høstmøte i Trondheim nylig, les mitt innlegg om det her
Mer om Herbjørg Wassmo (f.1942) her