Jeg har sansen for Vigdis Hjort. Hun er en av dem som virkelig tør å ta for seg vanskelige temaer, utforsker, borrer, går dypt i det ubehagelige og det som er annerledes. Jeg hørte henne snakke om den siste boka si under Litteraturfestivalen i Oslo sist høst og under Brenner og Bøkene, og forventet noe av dette i denne boka også. Hun snakket om å utforske fordommer. Vi tror ofte vi er så fordomsfrie, helt til vi får problemet inn på kroppen, som feks innvandrere. Det er politisk korrekt å være for, det kan arte seg helt annerledes å få noen av dem tett på, ja, inn i eget hus, slik hovedpersonen Alma har fått. Interessant tema, men jeg synes ikke Hjort helt holdt hva hun lovet her. For meg ble dette litt kjedelig, rett og slett. Sorry--
![]()
Om romanen her:
«... hun hadde en foruroligende følelse av at det var dramatisk, foregikk en avgjørende verdikamp like i nærheten, men hun var ikke i stand til å lese situasjonen.»
Alma er glad i det gamle tømmerhuset sitt med tomten som strekker seg opp mot skogen. Det er et ganske velstående nabolag, og hun er skilt, med voksne barn, og jobber som tekstilkunstner. For å overleve kreerer hun faner for korps og fagforeninger, og leier ut en del av huset. Nå flytter et ungt polsk par inn.
Min mening:
Som sagt ble jeg litt skuffet. Jeg kjedet meg, brukte for lang tid på boka. Det var mye om Almas misnøye med naboen/e hun hadde som leieboer, mer og mer misnøye. Innimellom sydde hun på tepper og reiste bort, eller fikk besøk av ungene med venner som også bare rotet og tok seg tilrette. Hun drikker mye vin. (utrolig hvor mye drikking det er blant norske kvinnelige romankarakterer i år.. hva er det? )
Slik Hjort beskriver Almas leietaker, som tar seg tilrette , sløser med varmt vann, kjører på plena selv om dette og hint er tatt opp flere ganger med paret/kvinna, skjønner jeg godt at Alma blir lei og irritert. Kanskje er Alma for tålmodig for lenge? Det eskalerer på slutten, og det er mulig dísse fordommene Hjort har snakket om kommer her.. Selv er jeg ikke helt i stand til å se at dette handler så mye om fordommer mot utlendinger. Jeg tror jeg, og hvem som helst hadde reagert ganske likt uansett hvem som hadde vært leietakere, så fremt de oppførte seg slik som dette. Det kan selvsagt ha vært kommunikasjonssvikter på grunn av språkvansker, som har ført til en del av problemene, men det er egentlig ikke det som er tema, slik jeg ser det i boka.
Nei, dette var ingen høydare. Jeg tror jeg også er ganske lei av å lese om folk som krangler og fyrer seg opp og irriterer seg over andre.. Tillers Innsirkling hadde mye av det, men det var uansett en helt annen bok, med så mye annet. Et norsk hus- er,- bare et gjesp..
Boka er lånt på biblioteket.
Andre bloggere:
Tines blogg - som er mye mer positiv enn meg ang boka, men hun forsto også Almas frustrasjoner.
Lena Lesmye - også mer positiv enn meg, Lena moret seg over nabokrangelen, mens jeg kjedet meg
Andre Anmeldere:
VG - har nok lest mye mer inn i denne romanen enn jeg
Aftenposten
NRK og flere har også anmeldt boka, bare google..
Andre bøker av Vigdis som jeg har blogget om:
Snakk til meg
Hjulskift
Dubrovnik
Vigdis Hjort: Et norsk hus, ca 190 s
Cappelen Damm 2014
Om romanen her:
«... hun hadde en foruroligende følelse av at det var dramatisk, foregikk en avgjørende verdikamp like i nærheten, men hun var ikke i stand til å lese situasjonen.»
Alma er glad i det gamle tømmerhuset sitt med tomten som strekker seg opp mot skogen. Det er et ganske velstående nabolag, og hun er skilt, med voksne barn, og jobber som tekstilkunstner. For å overleve kreerer hun faner for korps og fagforeninger, og leier ut en del av huset. Nå flytter et ungt polsk par inn.
Min mening:
Som sagt ble jeg litt skuffet. Jeg kjedet meg, brukte for lang tid på boka. Det var mye om Almas misnøye med naboen/e hun hadde som leieboer, mer og mer misnøye. Innimellom sydde hun på tepper og reiste bort, eller fikk besøk av ungene med venner som også bare rotet og tok seg tilrette. Hun drikker mye vin. (utrolig hvor mye drikking det er blant norske kvinnelige romankarakterer i år.. hva er det? )
Slik Hjort beskriver Almas leietaker, som tar seg tilrette , sløser med varmt vann, kjører på plena selv om dette og hint er tatt opp flere ganger med paret/kvinna, skjønner jeg godt at Alma blir lei og irritert. Kanskje er Alma for tålmodig for lenge? Det eskalerer på slutten, og det er mulig dísse fordommene Hjort har snakket om kommer her.. Selv er jeg ikke helt i stand til å se at dette handler så mye om fordommer mot utlendinger. Jeg tror jeg, og hvem som helst hadde reagert ganske likt uansett hvem som hadde vært leietakere, så fremt de oppførte seg slik som dette. Det kan selvsagt ha vært kommunikasjonssvikter på grunn av språkvansker, som har ført til en del av problemene, men det er egentlig ikke det som er tema, slik jeg ser det i boka.
Nei, dette var ingen høydare. Jeg tror jeg også er ganske lei av å lese om folk som krangler og fyrer seg opp og irriterer seg over andre.. Tillers Innsirkling hadde mye av det, men det var uansett en helt annen bok, med så mye annet. Et norsk hus- er,- bare et gjesp..
Boka er lånt på biblioteket.
Andre bloggere:
Tines blogg - som er mye mer positiv enn meg ang boka, men hun forsto også Almas frustrasjoner.
Lena Lesmye - også mer positiv enn meg, Lena moret seg over nabokrangelen, mens jeg kjedet meg
Andre Anmeldere:
VG - har nok lest mye mer inn i denne romanen enn jeg
Aftenposten
NRK og flere har også anmeldt boka, bare google..
Andre bøker av Vigdis som jeg har blogget om:
Snakk til meg
Hjulskift
Dubrovnik
Vigdis Hjort: Et norsk hus, ca 190 s
Cappelen Damm 2014