Den hvite byen av Karolina Ramqvist og Sol hele natta av Rebecca Dinerstein. To unge forfattere, men ganske ulike

Kort om begge bøkene:

Den hvite byen av Karolina Ramqvist, 174 s

Gyldendal 2016

Kilde: Lånt på biblioteket

Karin har nettopp blitt mamma til Dream. Hun er forlatt av John, som jeg antar er død . 

Hun sitter igjen i et stort hus, som er finansiert på tyvegods og snusk.

Karin kommer egentlig fra gode kår, men forelsket seg i en kriminell og brøt mange broer bak seg.

Både familie og venner har snudd ryggen til henne.

Namsmannen banker på døra. Karin og babyen må ut, de vil ta huset og bilen og alt av verdi. 

Hun prøver å selge noen av de dyre veskene sine, men det virker som hun gir opp fort. Hun prøver å få hjelp hos gamle venner, som stenger døra for henne, men noen vil hjelpe til slutt.

Men hvilken hjelp, under hvilke vilkår, det er ikke klart.

Imens sprenger brystmelka på, ungen gråter, ungen bæsjer seg ut, og Karin er fortvilt. Ute snør det, drypper is til tapper, det er holkete og kaldt.

Ramqvist kan skrive, derom ingen tvil. Hun skriver sanselig, suggerende på et vis, fine korte setninger, og jeg leser sakte til å begynne med. Det er også noe depressivt over boka, Ramqvist greier fint å skildre den deprimerte tilstanden Karin befinner seg i. Jeg tenker at Karin har en fødselsdepresjon, samt at hun sørger, samtidig er det nok å være deprimert av, uansett barsel eller ikke slik det har blitt for Karin. Og da orker man ikke ta tak. 

Jeg har lest at mange har irritert seg over Karins tafatthet, men Karin trenger hjelp slik jeg ser det, praktisk hjelp til å komme seg ut av uføret. Problemet er at Karin ikke tør å be det offentlige om hjelp, da hun er redd for barnevernet. Hva da, når ingen andre heller vil hjelpe?

En tankevekkende roman egentlig, selv om den var dyster.

Ikke alt blir sagt her, og jeg kunne tenkt meg en klarere slutt.

På Lillehammer deltok forfatteren i en samtale om ringvirkninger av kriminalitet. Hva som skjer med Karin og de lenger ute, er et tema for denne boka, slik jeg forsto det.  Hva skjer med en når livet tar en brå vending? Her står det noe om det hvis du vil lese.

Tine og Ingun likte boka godt.

Sol hele natta av Rebecca Dinerstein, 280 s

Aschehoug 2016

Kilde: Lånt på biblioteket

Frances er fra New York. Eter et brudd med kjæresten reiser hun ti Lofoten etter å ha fått et tilbud om et opphold i et kunstnerkollektiv. Hjemme i  USA planlegges familien søsterens brullyp.

Parallelt reiser 17 år gamle Yasha, som bor på Manhattan, sønn av en russisk immigrantfamilie, tilbake til Russland sammen med sin far for å lete etter mora som forlot dem for ti år siden.

Faren dør av hjertesvikt etter ankomst, på grunn av dårlige nyheter, sannsynligvis. Faren etterlot seg et ønske; å blir begravd på toppen av verden.

Toppen av verden, det blir Lofoten i deres tilfelle.

Her møtes den fire år eldre Frances og Yasha, på Vikingemuseet på Borg, der Frances holder til i et kollektiv.

Frances bistår i å begrave faren på Eggum. Og mellom de to unge blir det romantikk.

I utgangspunktet er dette en historie som kunne ha fungert, men slik den er levert her beveget den meg ikke. Det eneste som ga meg en form for berøring var historien om Yasha og faren. Introduksjonen om dem og deres reise var dessuten for lang, kanskje burde det vært en egen bok, romanens hovedhistorie? Slik det konstrueres i denne boka, blir det verken hummer eller kanari. Vi får et inntrykk av at Frances er hovedpersonen, men det er en karakter med lite bunn og kjøtt. For lite liv og sjel, rett og slett.  Og søsterens brullyp som dukker opp nå og da, har ikke noe poeng annet enn at Frances må reise hjem til det, og at hun tenker på det, at de har noen Skypesamtaler med familien om det, som heller ikke fungerer noe særlig. Det er i grunn tamt, ja, jeg kjedet meg og skummet store deler av boka , dessverre. (jeg føler meg litt grinete nå, men egentlig føler jeg at jeg har kastet bort tid ved å lese denne boka) 

Jeg ville lese boka på grunn av at den har handling fra Lofoten, men jeg hadde ikke mistet noe om jeg hadde latt være. Jeg synes ikke engang det var morsomt å lese om Borg, vikingemuseet, Eggum og Leknes, selv om jeg har vært der flere ganger. Kanskje var det bare mest litt irriterende. 

Norske anmeldere har heller ikke vært særlig begeistret for denne boka, (VG, Adresseavisa), VG her