Morten A. Strøksnes er ingen pingle. Å legge i veien de farlige områdene i nord- Mexico gjennom fjellkjeden Sierra Madre er ikke for den skvetne. Dette var nok også en adskillig tøffere tur enn å sitte i en gummibåt på Vestfjorden utenfor Skrova for å fange håkjerringa som han skriver om i den Bokbloggernominerte og Brageprisvinnende Havboka er nok en en mye mindre utfordring, som en liten koselig søndagstur til sammenligning.
![]()
I Tequiladagbøkene foretar Strøksnes i alle hovedsak en reise i eventyrer og vitenskapsmann Carl Lumholtz sine fotspor. Han går også delvis i Helge Ingstads fotefar. Men som vi skal få vite, så var nok Lumholtz adskillig bedre forberedt enn unge Ingstad på sin ferd i de farlige og ville områdene.
Strøksnes tar oss med til den farlige byen helt nord, ved grensa til USA, Ciudad Juarez, hvor narkokartellene fører sine kriger og hvor det er lovløse tilstander. Det er så mye grusomt som beskrives herfra om hvordan mennesker drepes og tortureres, og hvor maktesløse og redde både politi og journalister etterhvert har blitt. Det virker som det ikke er noen vits i å gjøre noen verdens ting.
I disse områdene og fjellene driver narkokartellene sin virksomhet, sine kriger og de dominerer ruter og store områder.
Men det er ikke bare denne lovløse byen Strøksnes forteller fra, men dette gjorde kanskje mest inntrykk på meg i boka, negativt.
Han har som mål å besøke flere byer, fjellområder, indianerstammer og annet som Lumholtz har skrevet om i sine bøker for over 100 år siden.
Han leier seg kjentmenn og guider og beveger seg inn i lite farbare strøk, i glohete ørkenområder, stupbratte og karrige fjellområder, med lite vann og mat til tider.
Han treffer levende indianerstammer, deltar i peyoteritualer med sjamaner, drikker tequilla og hjemmelaget maisøl.
Strøksnes var på reise her i tre måneder, og oppsummert sier han at han rakk å bli veldig glad i Mexico. Her er så mye varme, gjestifrihet når man først får innpass, musikk og glede. Folk lever nå sine liv, men er i områder også sterkt preget av volden som herjer på grunn av narkokrigene, frykten.
Mexico City som Strøksnes besøker til sist, er en positiv opplevelse, en moderne by på mange måter, og ikke mer skummel og farlig enn andre storbyer som går for å være adskillig tryggere, tar man sine forholdsregler som man bør gjøre i store byer, så er det en flott by å være i. Jeg ble faktisk fristet til å reise hit en tur. Her er det mye historie, Mexico er et eldorado generelt sett når det gjelder gammel historie og med flere utdødde høye indianerkulturer som mayaene, aztekerne, apasjene med flere. Pluss en del som fortsatt lever i fjellene, som huicholene som han spiste peyote sammen med. Han besøkte også raramuriene, og gir levende skildringer både av deres og huicholenes levesett og religiøse ritualer og seremonier. Raramuriene er utrolig dyktige til å løpe og deltar i ultramaraton, blant annet. De er omtalt i løpeboka Born to run .
Morten A. Strøksnes skriver veldig bra, og best er han når han selv deltar, når han beskriver det han opplever sammen med de han møter på sin vei, hvilke tanker og følelser han får, hva han ser, hva han gjør. Når han gjenforteller andres historier kan det til tider bli litt langtekkelig og det interesserer meg ikke i like stor grad. Men jøje meg, alt i alt er dette en utrolig fascinerende bok, en reiseskildring av den sorten som jeg elsker å lese. Tettpakket med informasjon, opplevelser, refleksjoner, skildring av vakker vill natur, folk, større byer og små landsbyer.
Jeg har selv vært i Mexico, i tre uker, men i adskillig mer trygg del av Mexico enn den Strøksnes besøkte. Jeg var på Yucatan, i Mayaland på rundreise, noe som anbefales. (blogginnlegg her) Av det Strøksnes beskriver som positive minner er det maten, folket, naturen, kulturen, som går igjen av det som er likt.
![]()
Jeg har lest bare Havboka av ham før. Denne måned er det samlesing av Havboka i forbindelse med Bokbloggerprisen, men siden jeg har lest den, så passer det jo bra at jeg har lest ferdig Tequiladagbøkene nå. Så fort jeg får tid og unna andre bøker på vent, skal jeg også lese andre bøker av Strøksnes. Han har ikke bare skrevet reiseskildringer, ifølge ham selv så er mesteparten av bøkene hans ikke det. Jeg håper at han kan snakke mer om Mexico i en eller annen sammenheng. Jeg hørte ham på litterær salong i Trondheim i mai, men der snakket han mest om Havboka, noe han sikkert gjør under utdeling av Bokbloggerprisen i september også.
Kanskje vi kan leie ham inn til et ekstra foredrag for å snakke om Mexico? Jeg er sikker på at bokbloggerne vil elske det.:) (Tips og ønske til komiteen.:)
![]()
Min omtale av Havboka HER
Forlagets omtale av Tequiladagbøkene
Andre som har blogget om Tequiladagbøkene:
Hedda (bloggen Boktanker), Sukkerrør, Kulturbloggen til Guffen, Moshonista
![]()
Morten A. Strøksnes: Tequiladagbøkene, 335 s
Kagge 2012
Kilde: Kjøpt
![]()
Et av mange rike kulturminner i Mexico. Mayaindianernes mest berømte og besøkte pyramide på Yucatan , Chichen Itza(foto: Anita Ness)
I Tequiladagbøkene foretar Strøksnes i alle hovedsak en reise i eventyrer og vitenskapsmann Carl Lumholtz sine fotspor. Han går også delvis i Helge Ingstads fotefar. Men som vi skal få vite, så var nok Lumholtz adskillig bedre forberedt enn unge Ingstad på sin ferd i de farlige og ville områdene.
Strøksnes tar oss med til den farlige byen helt nord, ved grensa til USA, Ciudad Juarez, hvor narkokartellene fører sine kriger og hvor det er lovløse tilstander. Det er så mye grusomt som beskrives herfra om hvordan mennesker drepes og tortureres, og hvor maktesløse og redde både politi og journalister etterhvert har blitt. Det virker som det ikke er noen vits i å gjøre noen verdens ting.
I disse områdene og fjellene driver narkokartellene sin virksomhet, sine kriger og de dominerer ruter og store områder.
Men det er ikke bare denne lovløse byen Strøksnes forteller fra, men dette gjorde kanskje mest inntrykk på meg i boka, negativt.
Han har som mål å besøke flere byer, fjellområder, indianerstammer og annet som Lumholtz har skrevet om i sine bøker for over 100 år siden.
Han leier seg kjentmenn og guider og beveger seg inn i lite farbare strøk, i glohete ørkenområder, stupbratte og karrige fjellområder, med lite vann og mat til tider.
Han treffer levende indianerstammer, deltar i peyoteritualer med sjamaner, drikker tequilla og hjemmelaget maisøl.
Strøksnes var på reise her i tre måneder, og oppsummert sier han at han rakk å bli veldig glad i Mexico. Her er så mye varme, gjestifrihet når man først får innpass, musikk og glede. Folk lever nå sine liv, men er i områder også sterkt preget av volden som herjer på grunn av narkokrigene, frykten.
Mexico City som Strøksnes besøker til sist, er en positiv opplevelse, en moderne by på mange måter, og ikke mer skummel og farlig enn andre storbyer som går for å være adskillig tryggere, tar man sine forholdsregler som man bør gjøre i store byer, så er det en flott by å være i. Jeg ble faktisk fristet til å reise hit en tur. Her er det mye historie, Mexico er et eldorado generelt sett når det gjelder gammel historie og med flere utdødde høye indianerkulturer som mayaene, aztekerne, apasjene med flere. Pluss en del som fortsatt lever i fjellene, som huicholene som han spiste peyote sammen med. Han besøkte også raramuriene, og gir levende skildringer både av deres og huicholenes levesett og religiøse ritualer og seremonier. Raramuriene er utrolig dyktige til å løpe og deltar i ultramaraton, blant annet. De er omtalt i løpeboka Born to run .
Morten A. Strøksnes skriver veldig bra, og best er han når han selv deltar, når han beskriver det han opplever sammen med de han møter på sin vei, hvilke tanker og følelser han får, hva han ser, hva han gjør. Når han gjenforteller andres historier kan det til tider bli litt langtekkelig og det interesserer meg ikke i like stor grad. Men jøje meg, alt i alt er dette en utrolig fascinerende bok, en reiseskildring av den sorten som jeg elsker å lese. Tettpakket med informasjon, opplevelser, refleksjoner, skildring av vakker vill natur, folk, større byer og små landsbyer.
Jeg har selv vært i Mexico, i tre uker, men i adskillig mer trygg del av Mexico enn den Strøksnes besøkte. Jeg var på Yucatan, i Mayaland på rundreise, noe som anbefales. (blogginnlegg her) Av det Strøksnes beskriver som positive minner er det maten, folket, naturen, kulturen, som går igjen av det som er likt.
Santa Muerte
Jeg har lest bare Havboka av ham før. Denne måned er det samlesing av Havboka i forbindelse med Bokbloggerprisen, men siden jeg har lest den, så passer det jo bra at jeg har lest ferdig Tequiladagbøkene nå. Så fort jeg får tid og unna andre bøker på vent, skal jeg også lese andre bøker av Strøksnes. Han har ikke bare skrevet reiseskildringer, ifølge ham selv så er mesteparten av bøkene hans ikke det. Jeg håper at han kan snakke mer om Mexico i en eller annen sammenheng. Jeg hørte ham på litterær salong i Trondheim i mai, men der snakket han mest om Havboka, noe han sikkert gjør under utdeling av Bokbloggerprisen i september også.
Kanskje vi kan leie ham inn til et ekstra foredrag for å snakke om Mexico? Jeg er sikker på at bokbloggerne vil elske det.:) (Tips og ønske til komiteen.:)
Me drinking tequila in Mexico.:)
Min omtale av Havboka HER
Forlagets omtale av Tequiladagbøkene
Andre som har blogget om Tequiladagbøkene:
Hedda (bloggen Boktanker), Sukkerrør, Kulturbloggen til Guffen, Moshonista
Morten A. Strøksnes: Tequiladagbøkene, 335 s
Kagge 2012
Kilde: Kjøpt
