Manilahallen av Ruth Lillegraven. Enda en nydelig dikthistorie

Ruth Lillegraven var en av fjorårets vinnere av Bokbloggerprisen for URD. Jeg kan også røpe at det var min favoritt i Åpen Klasse. Jeg var derfor spent på hennes nyeste diktsamling; Manilahallen. Den ble lest i går kveld og jeg koste meg med lesingen. Igjen har Lillegraven skrevet en slags diktroman, denne gang biografisk, da hun forteller om livet til Birgit fra fødsel til pensjonistalder. Et vågalt grep kanskje, men det funket aldeles utmerket.




Diktografien, hvis man kan kalle boka det, handler som sagt om Birgit. Birgit ble utsatt for et brutalt overgrep  da hun var 12 år, som hun lenge slet med å fortrenge. En dag ble det for vanskelig og endte i innleggelse på Modum Bad. Før det led hun av spiseforstyrrelser i flere år. Vi får ta del i noen rystende eksempler på hvordan hennes selvskading og spiseforstyrrelse ble behandlet før hun kom til Modum. Blant annet ble hun foret med insulin og sydd uten bedøvelse, for at hun skulle lære. Vi følger Birgit, født 1947, gjennom livets gang fra en ganske vanlig, men ikke ukomplisert barndom, gjennom ungdomsår, barnefødsler, ekteskap, uteliv i Oslo, på Club 7 blant annet, år som aleneforsørger, yrkesaktiv og i terapi, og med sykdom på flere områder. Vi møter hennes foreldre, besteforeldre og onkler.

snart står eg bøyd over
badekaret, lepjar vatn frå
dusjhovudet, berre litt, berre
bitte litt, og huda mi blir så tørr
så knitrande tørr, men eg smør
meg ikkje, ikke med nokon av
kremane i skapet, for alle kan
dei trengje gjennom huda
og bli til feitt

Birgit er en kvinne som har stått på og kjempet tross mange vanskeligheter og prøvelser. Det er imponerende hvordan Lillegraven har maktet å skildre et liv på en slik kortfattet måte uten at det virker overfladisk. Språket er poetisk, joda, det er jo lyrikk det her, men ikke av det abstrakte uforståelige slaget. Det er meget lettlest og bare fint å lese. Selv om det smerter å lese om Birgits vonde opplevelser. Det er også så godt skrevet og interessant at det er vanskelig å legge fra seg boka. Jeg klarte ikke det. Jeg måtte lese den ferdig da jeg først var i gang. Jeg ville vite hvordan det gikk med Birgit. Samtidig prøvde jeg å lese sakte, og ta pauser på grunn av det vakre språket og det tettpakkede innholdet, og la det synke inn.


Og så liker jeg korte bøker som kan leses på en kveld. Å lese diktsamlinger er en god måte å få lest  bøker på hvis man har travle perioder.

All ære til Ruth Lillegraven for igjen å ha skrevet en meget god bok, med et viktig tema som psykiske lidelser, men også om den kraften som kan bo i hvert enkelt individ for å håndtere sine prøvelser og evnen til å komme seg videre.

Min omtale av URD 
Manilahallen skiller seg fra URD ved at den er lengre, mer rettfrem skrevet, og handler om en virkelig nålevende kvinne. URD er nok som flere anmeldere hevder, hakket bedre som lyrikk. Som en  skreven historie fungerer uansett Manillahallen mer enn godt nok, synes jeg.

Andre som har blogget om Manilahallen:
Beathes bokhylle
Merete Granlund
Tines blogg

Anmeldelser:
VG- sterk poesi om et besværlig liv
Dagsavisen - Lillegraven skriver smertefulle dikt
NRK- sterk bok, men litterært var URD bedre


Lines bibliotek har intervjuet Ruth Lillegraven
Intervju i Rådet for psykisk helse

Boka er lånt på biblioteket.