DNA av Yrsa Sigurdardottir - tildels veldig spennende og fæl, tildels litt langdrygt fra Islands krimdronning

Med DNA starter islandske Yrsa Sigurdardottir en ny serie med politimann Huldar og barnepsykolog Freyja i sentrum.  Karakterene er spennende, om ikke så originale, og historien i DNA er hard, brutal, grusom. Det okkulte tilsnittet som har preget en del av hennes tidligere bøker er ikke tilstede i denne boka .  Noen vil garantert like det, andre vil savne det, og jeg tilhører nok dem som likte det grøssende og okkulte i hennes tidligere bøker. Det var noe som ga Yrsas krim det særpreget jeg likte så godt.




I DNA får vi først vist et bilde av tre små barn som blir tatt hånd om av barnevernet på Island. Søsknene blir skilt og plassert i forskjellige fosterhjem. Den unge barnevernsarbeideren tar seg av det ene barnet.

Så hopper vi i tid en del år, og blir vitne til et grusomt drap. En ung kvinne, mor, godt gift, ingen svin på skogen, blir drept på en bestialsk måte. Politiet famler i blinde. Hennes datter var vitne til drapet og tas hånd om av barnevern og Barnehuset i Reykjavik, der Freyja jobber. Politimann Huldar og Freyja har hatt en affære, og begge skjemmes og Freyja er sint på Huldar, siden Huldar har løyet til henne om sin identitet, og nå møtes de i embets medfør, noe som Huldar sliter med. De skal foreta avhør av jenta på Barnehuset, men får lite ut av henne.
Etter en stund blir en annen kvinne drept på en ny grusom måte.
I mellomtiden sitter den unge kjemistudenten Karl med hobbyen sin som radioamatør på kortbølgenettet. Han fanger opp noen merkelige signaler, tallrekker, og knekker noe av det og starter sin egen lille etterforskning. Noe kommer opp som kan ha sammenheng med drapene. Karl er en særing med to venner, sosialt på siden de også.

Dette er rammen for romanen. Etter de første femti sidene fikk jeg mareritt og ble litt skeptisk til å lese videre. Er det noe Yrsa kan, så er det å skildre en grøssende stemning og her med enormt brutale drap, hvor også små barn er involvert på en måte. Det gjør inntrykk på mitt følsomme drømmesinn.

Jeg leste videre og opplevde partier som var rolige, nesten litt langdryge. Jeg synes det ble for mye prat, rett og slett, for omstendelig. Jeg antar at det er ekstra mye fordi det er starten på en serie og vi skal bli kjent med Huldar, sjefen og kollegaene hans samt Freyja, men likevel. Jeg mener en innstramming her og der hadde tjent boka. Det er  topper av spenning  innimellom og særlig interesserte jeg meg for kapitlene hvor Karl var involvert. Jeg er nok svak for de sosialt sære og ensomme menneskene som Yrsa og også noen andre krimforfattere er flinke til å portrettere, som Arnaldur Indridason, Karin Fossum, Mons Kallentoft, feks. Jeg får godt for dem,  og ondt av dem når de utsettes for urett og ekskludering.
På slutten økte spenningen, som seg hør og bør. Det tar tid før vi øyner en løsning, og den skal jeg ikke si noe om, annet enn at jeg kanskje synes den var litt klisje.  By the way; alt i alt en god og tildels veldig spennende krim, som hadde tjent seg på en strammere struktur.

(etterpå har jeg følt meg litt ekstra skvetten, kikket meg over skuldra et par ganger ekstra ved rare lyder i heimen.. leste ferdig boka i ettermiddag, spooky..)

Mer om boka fra forlaget HER

Andre bøker fra Yrsa Sigurdardottir som jeg har blogget om:
De uønskede
Jeg har også lest Det tredje tegnet , (og kanskje flere som jeg ikke husker nå)

Mer om Yrsa Sigurdardottir på wiki HER. Hun har gitt ut 10 krimromaner.

Fra krimbad med Yrsa og andre forfattere på Bær&Bar

Andre bloggere:
Tine, Randi,Berit