Jeg kastet meg over Samuel Bjørks andre bok i går kveld, og leste den ferdig i ett strekk i dag. Uglen er sikkert like spennende som Det henger en engel alene i skogen, men heldigvis ikke så detaljert i blodige og brutale voldsskildringer. Men det er mye sykt her, syke folk som gjør syke ting. Som spenningsunderholdning duger det godt, selv om jeg kjedet meg litt over en del skurr og klisjebruk.
![]()
Kort fortalt så er Mia Kruger tilbake i manesjen etter at Holger Munch, 55, feit og ferdig?, trenger henne unike evner etter at det har dukket opp et særdeles brutalt og merkverdig drap. En ung jente, 17, som ble meldt savnet for tre måneder siden, er funnet drept i et skogholt på Hurum. Hun er dandert med en lys parykk, pyntet, liggende i et pentagram av lys. Etterforskningen fører kammerset til en barnevernsinstitusjon for ungdom, til søking blant okkulte sekter, det mørke nettet og en gammel historie med to barn som blir sendt bort av sønnen til en rik skipsreder fra Sandefjord.
Samuel Bjørks (Frode Sander Øien) styrke er at han skriver veldig lett og han kan håndverket å snekre sammen en spennende thriller. Uglen, er som den forrige boka hans, vanskelig å legge fra seg. Man må bare lese videre, selv om det er ting som skurrer og krimklisjeene henger tykt i sidene. For at ikke mitt kritiske sinn skulle ødelegge lesegleden måtte jeg bare si til meg selv at dette er renspikka underholdning, en røverhistorie, eventyr for voksne. Og i det ligger det vel også en tanke om at dette ikke er troverdig. Så la gå da, spennende er det uansett.
Ankepunktene:
*At så slitne etterforskere som Mia Kruger og Holger Munch i det hele tatt for lov å holde på, er for meg en gåte. Mia Kruger er helt ute å kjøre, og det merker kollegene også, men hun får delta videre av sjefen, den overslitne og søvnløse Holger. Og selvfølgelig gjør de masse tabber og roter seg bort i blindspor. Men hvem gjør ikke det i en etterforskning i en krimbok? Også teamet som sådan er svekket.
*Det er mye prat, for mye ord. Mye ullen muntlig kommunikasjon. Jeg synes boka kunne tjent seg på en strammere struktur.
*Boka skjemmes også av litt for mange korrekturfeil.
*Mangel på etterrettelighet: Verken O.T.O eller frimurerene som nevnes i boka driver med satanisme. Pentagrammet er heller ikke noe satanistisk symbol, såfremt det ikke brukes opp/ned, og det beskrives ikke slik i boka. Pentagrammet brukes av mange, i mange sammenhenger, mange grupper. Nå skal det sies at det er den hasjrøykende sosialantropologen Sebastian Larsen, som Mia oppsøker som ledd i etterforskningen, som uttaler seg om det her og han er nok en upålitelig forteller, og det er mulig forfatteren har gjort det med hensikt, hva vet jeg. Jeg nevner det likevel, fordi lesere ofte kan tro at det er slik. Det hadde dog vært interessant hvis forfatteren kunne gått mer i dybden på dette, når han først bringer det på banen. Og da er jeg kanskje inne på noe av kjernen med denne boka; den mangler dybde. Vi blir ganske godt kjent med hovedpersonene (vi møtte dem jo også i bok 1) , men de er også ganske karikerte som krimetterforskere.
Klisjeer: Barnevernsbarn, institusjon, folk som har opplevd vondt i barndommen som a) enten blir grenseløst dyktige hjelpere eller b) syke jævler. Okkulte sekter. Genuint dyktige etterforskere selv om de er på randen av det ene og det andre. Opplagt plott, selv om det kommer en vri på slutten, som jeg også så komme i god tid. Etterforskers familie blir del av handlingen, en strek i regningen, en ekstra belastning.
Bokas pluss:
Nå føler jeg at jeg bortimot har slaktet boka, men jeg likte jo å lese den. Hva er det den har? Driv, fortellerglede som spruter, spenning, ren underholdning. Og som tidligere nevnt; Bjørk /Øien skriver lett. Den er en lettlest sidevender.
Jeg har blogget om Det henger en engel alene i skogen HER
Tine har også blogget om Uglen.
Frode Sander Øien, f. 1969, har tidligere skrevet Fantastiske Pepsi Love og Speed til frokost. Under pseudonymet Samuel Bjørk skrev han sin første krim, Det henger en engel alene i taket, som ble solgt til 29 land og ble nr en i Tyskland. Han vokste opp i Steinkjer i Nord-Trøndelag og har også bakgrunn som musiker.
![]()
Samuel Bjørk: Uglen, 524 s
VigmostadBjørke 2015
Kilde: Leseeksemplar
Kort fortalt så er Mia Kruger tilbake i manesjen etter at Holger Munch, 55, feit og ferdig?, trenger henne unike evner etter at det har dukket opp et særdeles brutalt og merkverdig drap. En ung jente, 17, som ble meldt savnet for tre måneder siden, er funnet drept i et skogholt på Hurum. Hun er dandert med en lys parykk, pyntet, liggende i et pentagram av lys. Etterforskningen fører kammerset til en barnevernsinstitusjon for ungdom, til søking blant okkulte sekter, det mørke nettet og en gammel historie med to barn som blir sendt bort av sønnen til en rik skipsreder fra Sandefjord.
Samuel Bjørks (Frode Sander Øien) styrke er at han skriver veldig lett og han kan håndverket å snekre sammen en spennende thriller. Uglen, er som den forrige boka hans, vanskelig å legge fra seg. Man må bare lese videre, selv om det er ting som skurrer og krimklisjeene henger tykt i sidene. For at ikke mitt kritiske sinn skulle ødelegge lesegleden måtte jeg bare si til meg selv at dette er renspikka underholdning, en røverhistorie, eventyr for voksne. Og i det ligger det vel også en tanke om at dette ikke er troverdig. Så la gå da, spennende er det uansett.
Ankepunktene:
*At så slitne etterforskere som Mia Kruger og Holger Munch i det hele tatt for lov å holde på, er for meg en gåte. Mia Kruger er helt ute å kjøre, og det merker kollegene også, men hun får delta videre av sjefen, den overslitne og søvnløse Holger. Og selvfølgelig gjør de masse tabber og roter seg bort i blindspor. Men hvem gjør ikke det i en etterforskning i en krimbok? Også teamet som sådan er svekket.
*Det er mye prat, for mye ord. Mye ullen muntlig kommunikasjon. Jeg synes boka kunne tjent seg på en strammere struktur.
*Boka skjemmes også av litt for mange korrekturfeil.
*Mangel på etterrettelighet: Verken O.T.O eller frimurerene som nevnes i boka driver med satanisme. Pentagrammet er heller ikke noe satanistisk symbol, såfremt det ikke brukes opp/ned, og det beskrives ikke slik i boka. Pentagrammet brukes av mange, i mange sammenhenger, mange grupper. Nå skal det sies at det er den hasjrøykende sosialantropologen Sebastian Larsen, som Mia oppsøker som ledd i etterforskningen, som uttaler seg om det her og han er nok en upålitelig forteller, og det er mulig forfatteren har gjort det med hensikt, hva vet jeg. Jeg nevner det likevel, fordi lesere ofte kan tro at det er slik. Det hadde dog vært interessant hvis forfatteren kunne gått mer i dybden på dette, når han først bringer det på banen. Og da er jeg kanskje inne på noe av kjernen med denne boka; den mangler dybde. Vi blir ganske godt kjent med hovedpersonene (vi møtte dem jo også i bok 1) , men de er også ganske karikerte som krimetterforskere.
Klisjeer: Barnevernsbarn, institusjon, folk som har opplevd vondt i barndommen som a) enten blir grenseløst dyktige hjelpere eller b) syke jævler. Okkulte sekter. Genuint dyktige etterforskere selv om de er på randen av det ene og det andre. Opplagt plott, selv om det kommer en vri på slutten, som jeg også så komme i god tid. Etterforskers familie blir del av handlingen, en strek i regningen, en ekstra belastning.
Bokas pluss:
Nå føler jeg at jeg bortimot har slaktet boka, men jeg likte jo å lese den. Hva er det den har? Driv, fortellerglede som spruter, spenning, ren underholdning. Og som tidligere nevnt; Bjørk /Øien skriver lett. Den er en lettlest sidevender.
Jeg har blogget om Det henger en engel alene i skogen HER
Tine har også blogget om Uglen.
Frode Sander Øien, f. 1969, har tidligere skrevet Fantastiske Pepsi Love og Speed til frokost. Under pseudonymet Samuel Bjørk skrev han sin første krim, Det henger en engel alene i taket, som ble solgt til 29 land og ble nr en i Tyskland. Han vokste opp i Steinkjer i Nord-Trøndelag og har også bakgrunn som musiker.
Foto: adressa.no
Samuel Bjørk: Uglen, 524 s
VigmostadBjørke 2015
Kilde: Leseeksemplar