Jeg var spent på Den grenseløse siden den har fått som forskjellige kritikker. Mange har likt den, andre synes den er noe av det svakeste de har lest av Jussi. Noen synes til og med den var kjedelig. Men det synes altså ikke jeg. Jeg koste meg veldig med Den grenseløse, Jussi Adler-Olsens 6. bok om Carl og co.
![]()
Romanen handler kort fortalt om et drap på en ung jente med navn Alberte, på 70-tallet. Hun ble funnet påkjørt i et tre, og saken ble henlagt som en ulykke. En kollega av Carl Mørck trodde ikke det var en ulykke og ga aldri opp å finne svaret på mysteriet. Like før han døde ringte han til Carl og ba ham se på saken. Carl brydde seg ikke om det akkurat da, men gjorde helomvending da kollegaen skjøt seg under en seremoni hvor han skulle takkes av tjenesten og gå over til pensjonisttilværelsen. Carl, Assad og Rose skjønner også snart at det er noe muffens med ulykken, og leter iherdig etter spor. De føres til en mann som het Frank, en hippieaktig fyr med en lidenskap for gamle kulturer som tilba solen. Han skulle ha hatt noe med Alberte å gjøre. I tillegg foregår det en paralellhistorie hvor en kvinne med navn Pirja og hennes mann Atu som driver et alternativt senter, også driver med noe muffins. Jenter forsvinner. På et tidspunkt blir Carl og co oppmerksom på dette senteret etter lang søking gjennom alternativmiljøer og andre miljøer.
Det var deilig å lese Jussi Adler-Olsen igjen. Det er noe godt, kjent og kjært med disse bøkene om Avdeling Q. Humoren sitter løst, typene er fortsatt gode, og Carl, Assad og Rose er veldig tilstede i Den grenseløse, i motsetning til i Marco-effekten der det tok sin tid før de kom på banen. Jeg synes også Jussi balanserte fint stoffet om alternative miljøer. Det skinner jo gjennom en stor skepsis her, men ikke bare. Ikke alt blir latterliggjort. Hypnoterapeuten de oppsøker får faktisk honnør av Carl selv om han er ytterst skeptisk til det hele. At de blir så dårlige etterpå virker dog rart. Ut fra min kjennskap til hypnoterapi skal man ikke bli det på denne måten. Men det kan jo hende akkurat denne mannen kjørte litt vel kraftig. Og et sånt senter som beskrives i boka med stormannsgale karismatiske ledere finnes nok.. De kan være farlige, sekteriske, som alle sekter kan være. De som mener de besitter den eneste sanne riktige lære..
Slutten er temmelig heftig . Det som skjer der, samt noen episoder tidligere, kan i alt minne om slutten på Shakespeares Hamlet. Jeg så Hamlet i går, derfor sammenligningen, den bare slo meg… Jussi Adler- Olsen har blitt kalt overdrivelsenes mester med denne boka, og det kan jeg forsåvidt være enig i. Men mange har gjort lignende før ham, det er en tråd bakover her til de gamle klassikerne faktisk.
Det er mange som har blogget om denne boka. Her er noen :
Beritbok, Bokbloggeir, Tine
Ellers kan du lese mer her på Bokelskere
Jussi Adler-Olsen: Den grenseløse, 564 s
Aschehoug 2015
Kilde: Lånt på biblioteket
Romanen handler kort fortalt om et drap på en ung jente med navn Alberte, på 70-tallet. Hun ble funnet påkjørt i et tre, og saken ble henlagt som en ulykke. En kollega av Carl Mørck trodde ikke det var en ulykke og ga aldri opp å finne svaret på mysteriet. Like før han døde ringte han til Carl og ba ham se på saken. Carl brydde seg ikke om det akkurat da, men gjorde helomvending da kollegaen skjøt seg under en seremoni hvor han skulle takkes av tjenesten og gå over til pensjonisttilværelsen. Carl, Assad og Rose skjønner også snart at det er noe muffens med ulykken, og leter iherdig etter spor. De føres til en mann som het Frank, en hippieaktig fyr med en lidenskap for gamle kulturer som tilba solen. Han skulle ha hatt noe med Alberte å gjøre. I tillegg foregår det en paralellhistorie hvor en kvinne med navn Pirja og hennes mann Atu som driver et alternativt senter, også driver med noe muffins. Jenter forsvinner. På et tidspunkt blir Carl og co oppmerksom på dette senteret etter lang søking gjennom alternativmiljøer og andre miljøer.
Det var deilig å lese Jussi Adler-Olsen igjen. Det er noe godt, kjent og kjært med disse bøkene om Avdeling Q. Humoren sitter løst, typene er fortsatt gode, og Carl, Assad og Rose er veldig tilstede i Den grenseløse, i motsetning til i Marco-effekten der det tok sin tid før de kom på banen. Jeg synes også Jussi balanserte fint stoffet om alternative miljøer. Det skinner jo gjennom en stor skepsis her, men ikke bare. Ikke alt blir latterliggjort. Hypnoterapeuten de oppsøker får faktisk honnør av Carl selv om han er ytterst skeptisk til det hele. At de blir så dårlige etterpå virker dog rart. Ut fra min kjennskap til hypnoterapi skal man ikke bli det på denne måten. Men det kan jo hende akkurat denne mannen kjørte litt vel kraftig. Og et sånt senter som beskrives i boka med stormannsgale karismatiske ledere finnes nok.. De kan være farlige, sekteriske, som alle sekter kan være. De som mener de besitter den eneste sanne riktige lære..
Slutten er temmelig heftig . Det som skjer der, samt noen episoder tidligere, kan i alt minne om slutten på Shakespeares Hamlet. Jeg så Hamlet i går, derfor sammenligningen, den bare slo meg… Jussi Adler- Olsen har blitt kalt overdrivelsenes mester med denne boka, og det kan jeg forsåvidt være enig i. Men mange har gjort lignende før ham, det er en tråd bakover her til de gamle klassikerne faktisk.
Det er mange som har blogget om denne boka. Her er noen :
Beritbok, Bokbloggeir, Tine
Ellers kan du lese mer her på Bokelskere
Jussi Adler-Olsen: Den grenseløse, 564 s
Aschehoug 2015
Kilde: Lånt på biblioteket