Det er en glede når Max Seeck kommer med ny krim i serien om Jessica Niemi. Den finske forfatteren har tatt verden med storm. Jeg er nettopp ferdig med nummer fire; De fortaptes øy. Seeck snakket så fristende om boka på Krimfestivalen i mars, at den kom høyest opp på leselista mi for årets påskekrim. Jeg ble ferdig i går 2. påskedag , og vi må vel si at det var perfekt timet. De fortaptes øy er en mer langsom krim enn de to første jeg leste av ham. Nummer tre Djevelpakten, har jeg dessverre enda ikke lest, men det blir. Okkult tematikk fra de tidligere bøkene er tonet kraftig ned, og i De fortaptes øy er det Jessica som karakter som får mest oppmerksomhet. Jeg likte boka godt, men vær forberedt på at De fortaptes øy er mer som slowcrime å regne.
Jessica sliter med sine demoner og en ustabil psyke når vi møter henne i denne boka. Tidligere har hun greid å holde symptomene i sjakk og bruke de til sin fordel. Schizofrenien. som hun mener hun har arvet fra sin mor gjør henne mer redd enn på lenge. Orker hun å fortsette å leve med den vonde psykiske lidelsen? Den kontrollen hun føler hun har hatt, mister hun nå. Noen filmer en slosskamp der hun forsvarer seg mot en innpåsliten og utidig mann. Hun blir provosert og banker ham hardt tilbake. Videoen fører til at hun blir bedt om å ta permisjon og søke psykologhjelp. Psykiater har hun, uten at hun føler det hjelper så mye. Permisjon ønsker hun ikke, men mens saken går sin gang har hun ikke noe valg. En polititjenesteperson som utøver vold, finnes det prosedyrer for.
Hun pakker og reiser til en liten øy i Åland, vekk fra medias søkelys og ledelsens mas. På hotellet , som drives av en pensjonert lege, Astrid, og hennes sønn Åke bor det et annet svensk par, samt at det skal komme tre mennesker som kalles Duene. De bruker å gjenforenes med jevne mellomrom. Duene er de tre siste gjenlevende etter en flukt fra Finland til Sverige under 2.verdenskrig, der de ble plassert på et barnehjem på øya.
Det går også en vandrehistorie om ei lita jente, Maija, som tok livet av seg mens hun bodde på barnehjemmet. Rett som det er står hun på brygga, kledd i en blå jakke. Folk sies hun går igjen, det er mange som ser henne.
Jessica tror ikke på spøkelser, men Åke på hotellet forteller henne den fæle historien med røtter i fortiden.
Da Duene ankommer, blir en av dem drept. Hvorfor?
Jessica blir nysgjerrig og den fredelige ferien ble plutselig ikke så rolig lenger. Hun vet hun ikke skal blande seg inn, men siden alle vet at hun er politietterforsker, blir hun dratt inn i saken.
Boka er sakte bygd opp, og det er mest fokus på Jessica i første halvdel, samt de andre karakterene. Det er en sterk karakterdrevet krim. Naturen og været spiller også en stor rolle. Det blåser opp, knirker i hus, ting skjer. Jessica ser og hører syner, hvem vil fortelle henne noe? Og er det bare ville hallusinasjoner og drømmer, eller er det noe her som kan føre til svar om hva som skjer på øya?
Det blir etterhvert ganske så spennende. Fortiden nøstes opp. Brutale ting har skjedd, noe som kommer for en dag. Og når ting skjer på en øy og det er uvær, er det ikke bare å komme seg vekk. I naturen og været ligger det mye skummelt og venter.
De fortaptes øy er nesten som en slags grøsser, som kan minne om noen av Johan Theorins bøker. Men krimplottet er også tydelig. Skal jeg plassere boka vil jeg kalle den en karakterdrevet slowcrime med grøsserelementer. Jeg fikk også tanker om finske tragedier. Folk i min alder husker sikkert finsk fjernsynsteater. Boka er mer interessant enn det, men mørkt er det. Det er heller ikke særlig med brutale voldsdetaljer og skildringer her, og kan fint leses på senga uten å få mareritt. Men kanskje ikke mens du er på ei lita øy, på et hotell med lite folk og heftig uvær. Da kan det hende du blir litt skvetten.
Max Seeck skriver veldig bra, og naturskildringene kan man med fordel ta seg god tid til. Det samme med karakterstudiet av Jessica Niemi. Jeg ser frem til neste bok i serien og er spent på hvor Max Seeck vil ta oss videre.
Anbefales!
Andre av Max Seeck jeg har anmeldt:
Bernard Minier og Max Seeck på Krimfestivalen. Fikk sitteplass langt bak, så jeg tok bilde av storskjermen istedet.