Da jeg begynte å lese denne boka, hadde jeg glemt at den hovedsaklig var skrevet av Rune Christiansen, ikke Harriet Løwenhjelm. Det er Rune C som skriver om henne. Han oppdaget hennes dikt som ble utgitt etter at hun døde, og har skrevet Marginalia, en slags sorgsang over hennes korte liv. Noen få av hennes dikt er også med i boka. Det var fint å lese, selv om jeg gikk inn i lesingen med noe jeg trodde var noe annet. Og så liker jeg jo å lese det Rune C har skrevet. Jeg tenkte også at dette skulle være mitt bidrag i diktlesesirkelen i perioden april-mai, men jeg er nå i tvil, kan man kalle Rune Cs Marginalia for en klassiker, som er kategorien for denne perioden?
![]()
Harriet Løwenhjelm levde i perioden 1887-1918, hun ble 31 år. Hun døde av turberkolose. Hun tegnet og skrev på Romanes sanatorium utenfor Tranås . Rune C lever seg inn i hennes siste tid, hun hadde to kjærester, en da hun var på Mesnali på Lillehammer og en senere på sanatorium i Sverige. Kanskje var det flere, men det er disse to Rune C trekker frem. Hun har også en venninne, Daisy, som var på sanatorium sammen med henne; hun var morfinavhengig og tok livet av seg i London. De døde omtrent samtidig. Harriet var ikke en kjent dikter mens hun levde, diktene ble gitt ut etter hennes død av Elsa Bjørkman.
Beathe har skrevet mer om denne historien.
Hva som gjorde at Rune C ble så betatt av Harriet, er litt uklart for meg, men det hjelper litt å lese intervjuet her . Han kom over hennes dikt ganske tidlig, og senere ble det noe han dykket mer ned i.
Boka er ganske trist, og Harriets dikt som han har valgt å ta med, er veldig triste, om trøtthet og døden, slitenhet, ikke noe lys i sikte. Men det kan man jo forstå når hun venter på å dø, når sykdommen tærer henne ut. Det som gjør at boka er fin å lese likevel, er Rune C sitt språk, hans poetiske evne og innlevelse.
Tar med et par smakebiter, her nærmer det seg de siste timene:
"Min sannhet er innbildningens sannhet, Harriet.
Det var et lykkens hell at vi møttes, møttes for første
gang i en drøm, i et regnskyll som skinte selv uten
sol. I den lille verdenen rundt sjøene fantes det
strender og skoger og dyvått gress, og en orm som
skulle dø. I hånden din - bare avskjedens klarhet." (s.35)
" Alt i denne verden er avklart, dunkelt, avklart,
dunkelt i en uforanderlig evighet. Bregnene i
krattskogen krøller seg sammen og visner, bare
døden åpner seg og blomstrer. Det svale værelset
ditt er fylt med skygger - hva venter du å beseire
ved å gå over terskelen? Hukommelsen er kanskje
først og sist et lysfenomen: en dunkel klarhet." (s.85)
Anbefales!
Som sagt tenkte jeg å velge denne boka som klassiker i diktsirkelen, men er i tvil, da dette per se ikke er en klassiker. Men kan jeg vri det dit alikevel? Rune Cs bøker kan betegnes som norske moderne klassikere, kanskje? Og så skriver han om en en svensk klassisk dikter? Selv om hun ikke var blant de mest kjente..
Vel, jeg lar det bli med dette foreløbig. Det viktigste med diktsirkelen. er å lese dikt. Men jeg skal holde øynene åpne for en mer tradisjonell klassiker i løpet av perioden, så du skal se det kommer en til:)
Jeg vil også dele innlegget i smakebit på søndag, der mange svenske bokbloggere deltar. Kanskje kjenner de mer til Harriet L enn meg?
Les gjerne Beathes fine og fyldige omtale av boka og Rune Cs oppdagelse av Harriet L.
Rune Christiansen: Marginalia til Harriet Løwenhjelm (1887-1918), 110 s
Oktober forlag 2023
Lånt på biblioteket
