Da fikk jeg februarboka i Elidas lesesirkel i havn. Jeg begynte med I det mørke landet, men ga dem opp etter noen grufulle sider som ha meg mareritt. Ungodm passet meg nok mye bedre, selv om det var partier her som ikke var like interessante. Men jeg liker måten Coetzee skriver på, betraktningene hans, humoren som ligger under. Ungdom var en vel godkjent bok i denne runden.
Omtale
En selvbiografisk roman om nittenåringen som reiser fra et konfliktfylt Sør-Afrika til London. Tiden er ca 1960. Her skal han utfolde sine evner, her skal hans drømmer bli virkelighet. Hans poetiske åre skal forløses, romantiske møter skal finne sted, bevissthetsutvidende opplevelser skal omskape ham til den personligheten som ennå bare er i kim.
I opphøyd ensomhet, og med elendig råd, finner han hybel og jobb. En og annen kvinne deler hans leie, uten kjærlighet, uten romantikk og absolutt uten den forventede oppflamming av en indre ild. Bibliotekets ensomhet tilbyr økte kunnskaper, men ingen forløsning. Selv han innser at diktene han skriver er håpløse.
Den unge mannens nedstigning til den absolutte ensomhet, og spirende selverkjennelse, bugner av mistrøstig humor. Aldri har avgrunnen mellom ugrunnet selvtillit og virkelighetens grelle hverdagslighet vært skildret med slik glitrende ironi.
Det er ting å kjenne igjen her fra egen ungdom som drømmene, trangen til å identifisere seg med karakterer i bøker man leser, men at livet tar en med pengebehov og jobb. Men ellers har vi selvsagt forskjellig utgangspunkt. Coetzee vokste opp i Sør-Afrika og har sett apartheid og diskrimiering tett på seg, noe han reflekterer fint og modent over i denne boka. Han ser diskriminering også i London, både overfor svarte, men også overfor seg selv som en innvandrer, en boer. Han er opptatt av den store kjærligheten, lidenskapen , å finne sin muse, slik som de store kunstnerne hadde. Ezra Pound, Picasso. Han leser klassikerne, han skriver på en oppgave som student, han oppdager Samuel Becket og skjønner ikke hvorfor han har brukt så mye tid på Henry Ford som han ikke synes er så god. Han tror han må bli en god poet før han tiltrekker seg de bra damene. I mellomtiden omgir han seg med jenter han ikke liker så godt, men han greier ikke å komme seg ut av de forholdene før de reiser, eller selv gjør det slutt pga oppførselen hans. Han føler seg i grunn mislykket og veldig ensom. Når jobben som dataprogrammerer tar han, greier han ikke å skrive heller.
En bok jeg anbefaler, som sagt liker jeg skrivemåten hans, betraktnigene, humoren, men det ble litt for mye om de forskjellige forfatterne og data-programmering og system innimellom. Bortsett fra det; en godkjent 1001-bok. Den er selvbiografisk, og starter med Barndom i serien.
Tidligere har jeg lest Vanære av Coetzee, i februar i fjor faktisk. og skal garantert lese mer.