Artemisias Verden

Jeg hopper i det med en gang med en diktsamling av Svein Østvik, som jeg fikk lastet med på eBokBib i går. Jeg husker jeg hørte om diktene hans den gang de ble gitt ut i 2014. Den utgaven jeg har lånt, er lydboka hvor Svein selv leser, som kom ut i 2019. Samlingen kalles Sveins Verden og er en samling med 30 dikt og et lite utvalg tekster.

Jeg var i utgangspunktet veldig spent på disse diktene. Jeg har forstått at det viser en mer seriøs og alvorlig side av Svein Østvik, kjent for de fleste som Charter-Svein.

Før han starter å lese diktene sine, forteller han litt om bakgrunnen for at samlingen ble til. Svein begynte tidlig å like å skrive, og skrev om ting som opptok ham både fra eget liv, egne ting og fra sin jobb i psykiatrien. Han er opptatt av psykisk helse og psykiske lidelser og har erfart ting selv og sett hvordan andre kan slite.
Han hadde en drøm om en skrivestue i Portugal, men det ble ikke realisert før en venn av ham som også er forfatter ba om å få lese noe av det han hadde skrevet. Vennen kom en dag og sa at han hadde ordnet et sted i Portugal for ham på sin regning, og vips! Der dro Svein for å skrive sin første diktsamling.
Svein sier at mange dikt kom i rasende tempo der han satt, og ikke hadde han kommet mer enn ned i halve vinflaska heller.

Diktene er skrevet på rim og en del en forbausende bra. Det er ikke så lett å gjengi noe som man hører lest, men inntrykket mitt er at det er en god rytme her, tildels veldig godt språk. Jeg får assosiasjoner til både Arild Nyquist (lek med ord- som diktet om Ester som liker å lage fester, om prester og gjester og late gjester som hater fester og spiller på hester etc) og Ibsen og Shakespeare (dramatiske tekster , dramatisk innlest- som spenner over de mer dramatiske tingene i tilværelsen - det lille menneske vs overmakta)- det kan bli veldig pompøst kanskje, noe av det, men kanskje ikke likevel, mer om at det minner meg om å være på teateret. Da jeg etter dikt-lesingen googlet boka og Østviks bakgrunn, skjønte jeg mer.
Svein Østvik gikk nemlig på Romerik Folkehøgskole- teaterlinja, i sin ungdom og hadde blant annet hovedrollen Peer i Peer Gynt. Akkurat ja, det var det jeg hørte, den stilen, den tonen, den måten å rime på, i et par av diktene. Hvis jeg ikke husker feil så var det blant annet i diktet Janteyngler, et dikt som også var skrevet som en hyllest til Ari Behn da det stormet som værst for noen år siden . Det er også et dikt her om OL-komiteen, om falskhet, manipulering, ekstremt forbruk etc, i samme stilen.

Ellers varierer diktene i intensitet og styrke med evig aktuelle temaer, om å bli sett/se hverandre, om sårbarhet, om Moder Jord, om prolaps og å være i en MR-trommel, om angst, dårlig selvbilde, om frykt for ikke å være god nok, om frykt generelt, om smerte med mer. Noen dikt kan minne om hverdagspoesi som vi kjenner igjen fra nåtidens instagrampoesi, blant annet av Trygve Skaug.

Svein Østvik forteller i etterordet noe om egen bakgrunn, en oppvekst med en far der Svein følte at han aldri ble bra nok . Svein er opptatt av at voksne som ikke bearbeider egne ting overfører dette til barna, barna får ikke være seg selv, kan komme til å slite med dårlig selvbilde, aldri strekke til, blant annet.
Svein erfarte at da han greide å konfrontere sin far med hva han hadde gjort med sin sønn, greide faren å endre seg, og det var en god erfaring å ta med seg. Svein ønsker at folk skal kunne være seg selv, være ærlige, åpne, kunne snakke om de vanskelige tingene, dele med hverandre, lytte, være mennesker, at mennesker trenger hverandre uten fasadeliv, falskhet og masker, greie å leve uten frykt.

Diktene er absolutt verdt å lese. Lydbok kan gi et annet inntrykk enn å lese selv. Jeg synes det er fint å høre diktere lese egne dikt, og Svein Østvik gjør absolutt ingen skam på sine. Han er god til å lese og lser med sterk innlevelse. Knallgodt lest!
Papirboka skal visstnok inneholde bilder fra noen reiser, og designmessig er diktene plassert i vinflasker. Skulle gjerne hatt den også.

Her er noen smakebiter jeg fant på internett:

"Et nytt paradoks:

Tenk at karakterer blir beundret

av langt flere enn sterk karakter…

Søken:

Søken etter perfeksjon er søken

for å mislykkes

Å tørre å mislykkes er veien

til suksess

Å være eller ikke være:

Det å være som alle andre

klarer de fleste

Å være deg klarer bare du… "

(lånt fra en omtale i Dagbladet)

Mer om Svein Østvik på wiki her
Svein Østvik er født i 1961. Har utdannelse innen teater, musikk, psykologi, sang. Han har foruten diverse TV-oppdrag i underholdningsbransjen, jobbet på Black Box teater og i psykiatrien.

***

Det kan godt hende jeg leser flere diktsamlinger i løpet av januar, innenfor kategorien Diktere jeg ikke har lest før. I går var jeg på biblioteket og lånte noe fra verdenslitteraturen; Transtrømer og Frakl, samt Helge Torvund. (et stort spenn fra en norsk debutant, som jeg nå har lest, men spenn liker vi) . Jeg har også en hyllebok av Margret Solberg her, som jeg tenker å lese. Men enn så lenge er Sveins verden mitt bidrag i januar.
Jeg er spent på bidragene fra dere andre.

Mer om diktsirkelen her

Det jeg lånte på biblioteket (minus Solberg som jeg eier selv). Tenker å lese noe av dette i alle fall...

Svein Østvik: Sveins verden, 125 s /0.51 t- lydbok
Prego Mobile 2014 /2019 (lydbok)
Lånt på eBokBib

Atter en psykologisk thriller som hypes som den nye Gone Girl eller Girl on the train. Is it possible? Joda, det kan godt hende at Den tause pasienten kan hevde seg på det nivået. Nå har jeg også lest begge de to førstnevnte bøkene og synes det er vanskelig å sammenligne, men at de alle tre er spennende, overraskende og drivende gode, det er sant slik jeg ser det. Men innholdsmessig er de forskjellige, bortsett fra at de alle tre har en kjærlighetsrelasjon eller to sentralt i handlingen.

Theo Faber er psykoterapeut, nærmere bestemt en relasjonsterapeut ifølge seg selv. Han er nyansatt terapeut på The Grove utenfor London, en sikkerhetsavdeling innen psykisk helsevern. Han jobber etter en psykodynamisk tilnærming, og har referanser til Donald Winnicotts utviklingspsykologi og tilknytningsteorier. Det er også referansesitat til psykoanalytikerne Sigmund Freud og Alice Miller (Barneskjebner) før et par av kapitlene, bl.a.

Theo Faber er særs opptatt av en av The Groves pasienter, den vakre billedmaleren Alicia Berensen. Hun har vært innlagt i seks år etter et grusomt drap på sin mann fotografen Gabriel. Etter at han ble skutt og drept har hun vært fullstending taus.
Faber sin ambisjon er å få henne i tale, han ser det som en utfordring å få kunne hjelpe henne som terapeut, men er også ganske sikker på at han kan få henne til å snakke. Han har en sterk dragning til henne av en eller annen grunn. Er den bare faglig eller er det andre bakenforliggende motiv her? Theo Faber er selv ganske traumatisert, og underveis, som vår forteller og detektiv, får vi hans refleksjoner om hvorfor han ble terapeut, hans meninger om hvorfor noen studerer psykologi og blir terapeuter og om hva som skjer i terapirommet, om overføring og motoverføring med mer.
Dette er ingen komplisert roman, så det er sagt, språket et lett og flyter muntlig og henslengt avgårde, med sånn passe intensitet, det er i Theos form vi får tankene og ideene presentert.

Vekselvis leser vi om Theos arbeidshverdag, fritid, kollegene, møtene med Alicia, og hennes dagboknotater fra før drapet skjedde. Har hun virkelig drept sin mann?
Det er også en rød tråd gjennom romanen, den gamle greske tragedien "Alkestis" skrevet at Evripides som ble oppført 438 før Kristus. Alkestis var også taus, og hun ofret livet for sin mann. Hvor er forbindelsen? Selvsagt forsker Theo Faber også på dette.

Mer skal ikke røpes, men dette er altså rammen for fortellingen, som utvikler seg til å bli en meget spennende psykologisk thriller, et krim-mysterium som overrasker både en og to og kanskje flere ganger. Jeg leste boka på PDF på mobil og laptop underveis på reise fra La Gomera til Trondheim, en lang reise med flere etapper båt, fly, buss. Jeg liker egentlig ikke å lese på mobil og laptop, men boka var så spennende at det gikk helt greit. Jeg hadde igjen ca 100 sider til jeg kom hjem og de gikk i ett jafs.
Plottet er godt sammenskrudd, bildene er levende, språket er som sagt lett, om enn litt småslurvete til tider, men det gjør ikke så veldig mye. Forfatteren har tidligere skrevet noen filmmanus, så jeg antar at boka preget av det språket.

Anbefales! Terningkast 5!

Andre bloggere har også lest og likt:
Marianne Ebokhylla, Bjørnebok

Les gjerne VGs anmeldelse (terningkast 6)
- og Adresseavisen sin (terningkast 5) (kun for abonnenter dog) Begge anmelderne nevner at forfatteren er inspirert av bl.a. Agatha Christie. Jeg har ikke lest nok Christie til å se det, men det er interessant å vite.

BOK365 - terningkast 6 , Dagbladet- terningkast 5

Alex Michaelides: Den tause pasienten, 380 sider
Cappelen Damm 2019
Kilde: PDF/leseeksemplar fått av forlaget

Endelig er januar straks over. Jeg har vært heldig og fått korte den ned med nesten to uker i varmere strøk, noe som gjorde veldig godt for kropp, sjel og sinn. Lesing har et også blitt tid til innimellom, blant annet koste jeg meg med Lucinda Rileys Skyggesøsteren og William Shaws Fuglekikkeren der nede. Bøkene ble ferdiglest og donert til mitt hyggelige vertskap i Valle Gran Rey. Så mange norske bøker var det ikke å se der, men veldig mye på tysk og litt engelsk. Jeg håper mitt norske bidrag blir kjærkomment.:) Ellers har jeg lest god krim, dikt, noveller, mye fra hylla og oppfylt med bidrag i mine tre lesesirkler.

Fra takterassen min i Valle Gran Rey. Fantastisk utsikt. (foto: Anita Ness)

Bøker lest:
1. Lagunen og andre fortellinger av Janet Frame: Debutant, noveller, New Zealand, lånt på bib, 133 s
2. Winter i verdens rikeste land av Janne S. Drangsholt: Frahylla (fra 2016), leseeks, 278 s
3. Sveins verden av Svein Østvik: Dikt, lydbok, eBokBib, diktsirkel, 125 s
4. Formildende omstendigheter av Chris Tvedt: Krim, lånt på bib, 360 s
5. Fuglekikkeren av William Shaw: Krim. England, Irland, fått brukt, 333s
6. Skyggesøsteren av Lucinda Riley: England, frahylla, kjøpt, pocket 2019 (2017),590 sider
7. Den tause pasienten av Alex Michaelides: Psykologisk thriller/krim, England, PDF-leseeks, 380 s
8. Jeg ikke dum av Bård Torgersen: Dikt, frahylla, kjøpt, lesesirkel, 72 s
9. Sjeler på jorden av Linda Backman: sakprosa S/T, kjøpt, USA, 300 s
~~10. Ansikter i vannet av Janet Frame: 1001-bok, lesesirkel, psykiatri, New Zealand. lånt på bib, 232 s~~

SUM: 10 9 bøker / ~~2803~~ 2571 sider (korrigert midnatt- rakk ikke lese ferdig bok nr 10)

3 krim/psykologisk thriller
2 andre romaner
2 diktsamlinger / 1 novellesamling
1 sakprosa

*3 frahylla

3 lånt på bib (1 lydbok)
2 leseeks
3 kjøpt/1 fått brukt

Land besøkt:
New Zealand (1) , England (3) , Irland, Usa

Lesesirkler:
Januar har startet med ny runde diktsirkel. Så langt har 6 deltatt med innlegg. Kjempebra!
Kategorien er : Les en dikter du ikke har lest noe av før.
Jeg leste Svein Østviks diktsamling Sveins verden, hørt på lydbok. (link over)
Jeg har også lest Bård Torgersens diktsamling Jeg er ikke dum, men siden jeg har lest romaner av ham før, synes jeg ikke den teller helt.
Jeg valgte derimot den boka til januarbidraget i Heddas hylleboksirkel, der vi skulle lese en grønn bok. Det ble en annen bok enn den jeg opprinnelig satt opp, men det gjør ingenting. Hyllebok er hyllebok.
I 1001-sirkelen til Elida skulle jeg lese Blonde av Joyce Carol Oates, men den kom jeg ikke så langt på. Mulig jeg leser den senere. Jeg leste i stedet en 1001-bok av Janet Frame, Ansiktet i vannet, siden jeg lånte dem på biblioteket. Frame inngår i mitt kategorivalg for november; forfatter fra Oseania, men rekkefølgen vi leser i, betyr ikke noe, så jeg kan lese januarboka senere. (Bok utgitt fra 1961 og til listas ende) Kan hende blir det noe annet enn Blonde, jeg får se. Problemet med utgaven min er at det er pocket med veldig liten skrift. Planen var å ta den med på reise til La Gomera, men jeg droppet det da jeg mistet lysten til å lese den på en sånn tur.
Omtale av Frames bøker kommer. Jeg skal lese ferdig Ansikter i vannet i kveld. (Det rakk jeg ikke, så den overføres til februar)

Det har ikke blitt så mange blogginnlegg i januar. Jeg var bortreist i to uker ca, og ellers har det skjedd mye på hjemme/privatfronten som har tatt tid og energi. Jeg har ingen ambisjoner om å skrive innlegg på alle bøker heretter, men kanskje lage noen samleinnlegg nå og da, alt etter lyst og tid. Og så legger jeg som regel ut noe om bøkene jeg leser på instagram. @artemisia_60

Å lese ute er herlig. Her er jeg på Mango på La Playa i Valle Gran Rey, et sosialt knutepunkt, et sted for folkeliv, se på havet og folket, drikke kaffe eller noe, spise, slappe av. (foto: Anita Ness)

Når det gjelder de bøkene jeg har lest, så likte jeg alle krimbøkene godt. Fuglekikkeren var både spennende og interessant og jeg ser frem til å lese mer av William Shaw. Heldigvis har jeg en til liggende her. Formildende omstendigheter av Chris Tvedt var også god, som vanlig, men jeg synes denne hadde mer fra rettsak/rettsal og mindre action enn vanlig, men jeg synes det er interessant, så for meg var det en god bok med interessante problemstillinger om blant annet nødverge.
Den tause pasienten har jeg blogget om, og den anbefales absolutt, spennende med godt driv og overraskende vendinger.
Winter i verdens rikeste land likte jeg også veldig godt. Det er det andre Winter-boka jeg leser, og jeg har blitt fan. Jeg leser dem bakover, så da har jeg vel nr 1 igjen. Sånne bøker trengs virkelig innimellom alt det alvorlige, skumle og triste.

Fra nasjonalparken Garanojay med urskogen og sine mystiske eldgamle trær.. (foto: Anita Ness)

Diktsamlingen Jeg er ikke dum, skal jeg prøve å blogge om, i tillegg til Janet Frames bøker. Jeg prøver å prioritere å blogge om lesesirkel-bøker.

Siden jeg har vært nesten to uker på La Gomera, er det ikke så mye annet å skrive om hjemmefra. Ingen litterære arrangementer, ingen film fra bøker, bortsett fra at jeg har sett noe av serien Mindhunter på Netflix. I de siste dagene har jeg sett de norske seriene 22.juli og Heksejakt, veldig gode begge to, men ikke akkurat film fra bøker.

Galeria Artemisia i Puntilla i Valle Gran Rey på La Gomera. Det er flere enn meg som lar seg inspirere av den greske gudinnen Artemis. (foto: Anita Ness)

Oppsummert:
Jeg er fornøyd med lesemåneden januar, særlig med å ha lest to en 1001-bok, at jeg har bidratt i de tre lesesirklene jeg er med i, og at jeg har lest tre bøker frahylla. Jeg har også lest færre leseks, men det betyr ikke at jeg har mange liggende, bare at jeg velger annerledes. Bra start på året.:)

Planer for Februar:
Delta i lesesirklene, lese frahylla, samt lese det som faller meg inn, samt å lese en del krim for å forberede meg til Krimfestivalen 5-7. mars. Jeg sulter litt etter mer krim, men er litt streng med meg selv akkurat nå for å få lest ferdig Janet Frame og et par til bibliotekbøker som snart må leveres. (Vernon Subutex 2 og Lilli Bendriss- Alt jeg ser)
Satser på eget innlegg om Krimfestivalen. Noen som skal dit?

Fra en aldeles herlig vandrertur gjennom regnskogen på La Gomera og ut i mer solrike omgivelser, på vei ned mellom bratte fjell og stup.. (Selfie)

Med dette ønsker jeg dere alle en fin fin februar! Hurra vi går mot lysere tider og vår.:)

Ny krimdebutant fra Trondheim. Det er alltid gøy og særlig gøy når det nå kommer en kvinne som skriver fra byen vår. Hanne Gellein har gått krimforfatterskolen til Cappelen Damm og så langt jeg vet, den eneste som har debutert på et stort forlag etter å ha gått skolen. (Tell med if I`m wrong).
Før jeg sier mer om boka, så kan jeg i alle fall røpe at jeg ble begeistret.

Nidelva er sentral i denne boka, og det var fristende å tenke at inspirasjon kan ha kommet fra de mange drukninger i elva de siste årene. Om det har noe med saken å gjøre, vet jeg ikke.
En ung jente, Maja, ble funnet druknet i elva for noen år siden. Hun skal ha fått krampe noe som medførte drukningen. Hennes mor; Ingeborg Witsøe Berg, er en dyktig kjent dommer i Trondheim. Hun sliter fortsatt med stor sorg etter datterens død og ekteskapet med Arne skranter. Ingeborg står midt i en alvorlig rettsak mot en ordfører siktet for incest mot barnebarnet sitt.

En 13 år gammel gutt blir funnet død på Ladestien. Den unge patologen Silje Andersen, nyansatt på St.Olavs hospital, får den unge gutten som sitt første oppdrag på jobb. Hun assisterer sjefspatolog Thorvaldsen.

Etterhvert aner både dommer Witsøe Berg og patolog Silje Andersen at det er noe som ikke stemmer. På hver sin kant får de snusen i sammenhenger, og nøster i hver sine hjørner.
Ingeborg har et elskerforhold til politimann Tor Wåge, og Silje har et trøblete samboerforhold bak seg. Hun blir stalket av sin voldelige eks. Silje blir kjent med røff type, Luca Stellander (L Salander?;)), som legger sine beskyttende vinger rundt henne da hun en dag rømmer fra den plagsomme eksen sin inn på en kafe på Bakklandet (Skysstasjonen). Det skal vise seg at hun får god hjelp av denne utradisjonelle mannen med tatoveringer og en tøff stil med en spesiell fortid. Luca blir denne romanens Lisbeth Salander. Nå er det vel slik at en dataekspert er nødvendig i de fleste nye krimromaner. Luca er vår helt.

Silje utvikler seg fra å være en litt forsiktig og frynsete nyansatt patolog til en dristig snushøne, denne bokas "etterforsker", et artig bekjentskap innen krimmens verden. Det samme med Luca.
Å røpe så mye mer blir bare dumt, men å si at dette handler om makt, nettverk, konspirasjoner er vel ikke å si for mye. Det er rykende spennende og jeg hadde vansker med å legge boka fra meg, selv om jeg leste på skjerm. Kun avbrutt av små hvilepauser for øynene og litt mat, så har jeg lest i ett jafs i dag.
Jeg fikk tanker om Hanne Gellein er vår nye Kim Småge, og det er kjærkomment siden hun ikke lenger skriver krim.
Alle fugler små er en rykende sidevender, en skikkelig creepy thriller som ga meg forhøyet puls og litt pustebesvær til tider. Man må svelge noen troverdighetskameler underveis, men pytt pytt, dette er underholdning av beste merke, og Gellein skriver også veldig godt.
Det er også ekstra artig når det er fra Trondheim, med kjente steder, Bakklandet, Buran, Ladestien, Østmarka, Øya med sykehuset, Nidelva, Nidarosdomen, Byneset etc. Disse kjente stedene er brukt en del også i Småges krimbøker, men også av Jørgen Brekke med flere. Byen er ikke så stor, men kanskje kan andre områder av Trondheim også utforskes mer i krim-sammenheng? Og det hadde ikke gjort noe om Gellein hadde brukt riktige navn på kafeene hun nevner, vi som er herfra skjønner jo hvilke som menes. Men jeg antar at det er bevisst.

Jeg ser frem til flere bøker fra Hanne Gellein og håper på gjensyn med Silje og Luca. Kanskje også den unge kjekke politimannen Erlend Greve som Silje ble så god venn med?

Anbefales! Terningkast 5!

Hanne Gellein er født i 1978, er utdannet sykepleier og arbeider på Barneklinikken på St.Olavs hospital.

Foto: Forlaget

Hanne Gellein: Alle fugler små, 320 s
Cappelen Damm 2020
Kilde: PDF/leseeksemplar fått av forlaget

Nå har jeg endelig kommet meg gjennom Janet Frames Ansikter i vannet, en 1001-bok som jeg har lest i forbindelse med Elidas 1001-bok-lesesirkel. Den er satt opp i november-kategorien; forfatter fra Oseania, men siden jeg lånte den på biblioteket, så ble den lest nå. Rekkefølgen er ikke så viktig. Jeg lånte og leste også Lagunen og andre fortellinger, hennes debutbok, en samling noveller og korte tekster fra da hun var innlagt på psykiatrisk sykehus. Lagunen står ikke på 1001-lista, men er interessant for å forstå hennes forfatterskap, antar jeg.

Om Lagunen er det ikke så mye annet å si at tekstene/novellene er skrevet på en enkel måte. En del er oppvekstskildringer, øyeblikk, og noe er fra psykiatrisk. Jeg var litt nysgjerrig på hvordan hun skrev mens hun var innlagt med en psykisk lidelse, men det er intet som tyder på at hun var spesielt ustabil eller usammenhengende på noe vis. Tekstene er stødige. Frame ble diagnostisert med schizofreni, men det kom frem senere at hun ble feildiagnostisert. Jeg hadde håpet at Ansikter i vannet kunne gi en forklaring på hvorfor, men det synes jeg ikke.

Ansikter i vannet bærer preg av en helt annen stil, en forfatter som har modnet og utfolder seg mye mer.
Romanen handler om Istina Mavet som er innlagt på et sinnsykehus- som det het den gangen. Romanen skrives i jeg-form, og har en dokumentarisk form, men forfatteren sier at den ikke handler om henne eller er dokumentarisk. Likevel vet vi at det er hennes erfaringer som pasient i åtte år som har gitt inpirasjon til boka. Istina var ca 20 år da hun ble innlagt. Hun skildrer årene på forskjellige avdelinger, sin angst, miljøet, andre karakterer; medpasienter, pleiepersonale, leger, assistenter, en tante og foreldrene sine (noe perifert). Det er- sett i dagens lys- ganske rystende skildringer av hvordan pasientene ble behandlet, på de sterkeste avdelingene, omtrent som dyr, pasienter satt gale i kroker uten undertøy, skitne, uttisset, rallende.. mens de på de mildeste avdelingene, der det enda var håp om bedring, fikk de bedre pleie. Skjønt det skulle lite til før de måtte til behandling med elektrosjokk, eller måtte over på isolat og strengere regime- da særlig hvis de oppførte seg trassige, ble sinte etc.
Skildringene av hvordan de gruet seg til elektrosjokk, hvordan pasienter hylte og skrek i smerte, hvordan de var da de kom derfra, er sterke. Det samme da lobotomien ble innført, som en lovende behandlingsform, overtalelsene fra pleiere og leger, mens medpasienter erfarte at en del av de lobotomerte ikke ble bedre og noen døde. Istinia så med skrekk på dette, men også hun skulle komme dit en dag. Takket være en mer våken og menneskelig lege, unnslapp hun i siste liten. Han så henne og ga henne også ansvar/oppgave i forbindelse men bøker som skulle plukkes ut til sykehusets bibliotek- noe som strengt tatt var forbudt for pasienter. Et strengt hierarki styrte dagsorden og det var mye pasientene ikke fikk lov til. De ble sett ned på av mange.

Jeg har lest en del romaner fra psykiatriske sykehus, både eldre og nyere romaner; av bl.a. Beate Grimsrud, Karin Fossum (De gales hus), Hanna Green (Jeg lovte deg aldri en rosenhage ), Gjøkeredet (Ken Hesey) og sett en del filmer om tematikken. Det er alltid grusomt å lese eller se om de gamle asylenes behandling av syke pasienter med elektrosjokk og lobotomi, insulinbehandling, uverdighet, med mer.
I så måte ga ikke Ansikter i vannet noen ny innsikt, og jeg slet med å komme meg gjennom og lurer litt på hvorfor. Forfatteren skriver bra, språket er veldig blomstrende, kan det være noe med at det blir for distansert? Eller fordi jeg har lest mye om dette før? Eller er det den berømte timingen? Ikke vet jeg.
For ikke lenge siden leste jeg Gøril Hellens roman Porterboligen, og den gjorde sterkt inntrykk på meg, så det kan ikke være at temaet i seg er oppbrukt for meg. Den forfatteren vinklet historien fra flere perspektiv; den unge pasienten , men også foreldre og pleiere, kan hende har det noe med det å gjøre. Vinklingen.
Mange ganger synes jeg at filmer om dette temaet er mer gripende enn noen av romanene, som Gjøkeredet, Et vakkert sinn, Aviator, Birdy, Frances . En film har kanskje mer å spille på, men skuespillet har også alt å si for at det skal være mulig å leve seg inn i den sykes sinn.

Vel, vel.. Boka er i alle fall lest. Og det er imponerende å skrive en roman som skildrer så godt hvordan det var å være pasient med psykiske lidelser fra denne tiden. Heldigvis er psykisk helsevern i dag noe annet og lobotomi og insulinbehandling er avskaffet. Moderne elektrosjokkbehandling er tilgjengelig og tatt i bruk, men skal være mindre smertefull. Det håper jeg inderlig, selv om jeg er skeptisk. Men jeg har lest at noen har hatt nytte av det, som bla.a. Jakob Margido Esp. (han har også skrevet en selvbiografisk bok om dette)

Ang Janet Frame, så har hun også skrevet selvbiografien Engel ved mitt bord, som skal være filmet. Den kan jeg tenke meg å se.
Mer om Janet Frame her

Janet Frame: Ansikter i vannet, 232 s
Pax 1993 (original 1961)
Lånt på bib

Janet Frame: Lagunen og andre fortellinger, 133 s
Pax 1994 (original 1951/1991)
Lånt på bib

Jeg kom meg endelig avgårde på Krimfestivalen i fjor, og det ga mersmak. Jeg har satt av dagene i år også og satser på å komme meg avgårde. Hotell er bestillt, reisen enda ikke. Tidligere år har de også streamet en del poster live, som jeg har fått med meg en del av. Så det er fullt mulig forhåpentligvis i år også å delta uten være fysisk tilstede. Her er litt om program, forfattere og mine leseforberedelser. Februar og mars står i kriminallitteraturens tegn:

Bunken t.v. består av nye krimbøker som jeg har tenkt å lese før jeg drar. De andre bøkene er uleste bøker i hylla av forfattere som også skal til Krimfestivalen. Jeg har lest mange av bøkene deres, men ikke akkurat disse. (med unntak av Gard Sveen og Val McDermid som jeg enda ikke har lest. Håper i alle fall å lese en bok av Val McDermid snart, ja, før Anhem egentlig, som jeg heller ikke har lest noe av før). Grebe sin siste bok Skyggejegeren er jeg godt i gang med, en tredjedel inn. Den er bra så langt.

I tillegg har jeg noen pdf-bøker som jeg skal lese på skjerm/mobil. Det er de siste bøkene til:
*Adrian Mc Kinty: Kjeden - Cappelen Damm
* Jaran Damman: Øyenstikker - Cappelen Damm
* Sven G. Simonsen: Risiko - Press (krimdebutant)

Jeg rekker sannsynligvis ikke å lese alle de jeg har tenkt, det blir 10 bøker- og jeg må porsjonere krim, maks to i slengen. Så kanskje 7 bøker frem til festivalen er realistisk? Greit å ha noe å lese etter festivalen også. Etter å ha blitt skikkelig inspirert.

Prioritert :
Camilla Grebe, Jørgen Brekke, Tove Alsterdal, Yrsa Sigurdardottir, Aurstad & Westerberg, Jaran Damman, Adrian McKinty, Øystein Borge, Val Mc Darmid, Sven G. Simonsen.

Andre som skal dit, som jeg har lest de siste eller en eller flere av bøkene til er: (link til bloggomtale i tittel)
*Hanne Gellein: Alle fugler små- Cappelen Damm
*Alex Michaelides: Den tause pasienten- Cappelen Damm
* Helene Flood: Terapeuten - Aschehoug *Filmrettighetene er solgt til Hollywood, forteller VG
* Trude Teige: Aldri tilgi - Aschehoug
* Anders de la Motte: Vinterild, sensommer, Høstdåd- aktuell med Våroffer i mars - Aschehoug
* Torkil Damhaug: Glasshjerte (den siste Se en annen vei, har jeg ikke blogget om)- Cappelen Damm
* Ingebjørg Berg Holm: Stjerner over, mørke under Nydelig krim, men jeg har ikles lest oppfølgeren av en eller annen grunn - VB-forlaget
* Jørn Lier Horst: Katharinakoden m.fl , det er kommet flere etter dette. Gyldendal/Capitana
* Jørgen Jæger: Judasskuddet - Capitana
* Frode Eie Larsen: Slå på ring -Vestforlaget Liv, nå Gloria
* Ruth Lillegraven: Alt er mitt - Kagge forlag
* Unni Lindell: Dronen - Aschehoug
* Agnes Lovise Matre: Iskald- Gyldendal
* Jan Mehlum: To komma åtte sekunder , det har kommet flere etter denne, men har ikke lest. Gyldendal
* Aslak Nore: En norsk spion og Ulvefellen. Aschehoug
* Gunnar Staalesen: Ingen er så trygg i fare, har kommet flere etter dette. Gyldendal
* Monika Yndestad: Graven, aktuell med Ulmebrann på Cappelen Damm
* Frits de Bourg: En kald død, aktuell med Dykket på VB-forlaget
* Myriam H. Bjerkli: Stella Polaris, aktuell med Djevelyngel på Capitana
* Tom Egeland: Codex - Capitana.

Tom Egeland er festivalforfatter!

Mer om forfatterene som skal delta her

Det meste av det som kan krype å gå av norske krim- og thillerforfattere står på lista. Mange er kjente gjennom mange år, men det er gledelig at det også er en del nye forfattere representert i år, derav flere kvinner. Hurra!
Jeg er mest spent på å høre de nye norske, samt de svenske og utenlandske gjestene. Og så vet jeg fra i fjor at det blir en del spennende poster om spesielle temaer om samfunnsutvikling, døden, ondskap og psykiatri bl.a. som vi finner mye av i krimlitteraturen. De skal jeg få med meg. Og en post om hvordan forfattere inspireres av virkeligheten virker også interessant. Samt en post om hvorfor noen dreper med bla psykolog Pål Grøndal og Jørn Lier Horst. Ellers er det poster om den nye norske kvinnebølgen, de nye krimkongene og de store stjernene. Og posten med den selveste internasjonale krimsensasjonen Alex Michaelides, må man jo få med seg. Krimfrokost, krimkafe, krimpils, festaften etc må man jo også få med seg noe av. Kos kos kos!

Og så liker jeg å få høre hvem som blir nominert til Rivertonprisen. Alltid spennende. Selv har jeg enda ikke rukket å tenke over hvilke som er mine favoritter fra 2019.

Oyinkan Braithwaite (NIG) som er aktuell med Min søster er seriemorder er jeg også veldig spent på å møte. Husker hun var nominert til og aktuell ifb med Bookerprisen 2019.

Å velge ut spesielle poster er aldri lett. Ofte blir det til underveis, selv om jeg en plan i utgangspunktet. Men matpauser og hvil for hodet må også legges inn. Men egentlig kan bare sitte i hovedsalen i Cappelen Damm-huset og innta det man vil av mat og drikke der, og så kanskje innimellom gå over gata til Teaterkjelleren for å få rørt seg litt. Den er enkel slik denne festivalen, man slipper å springe mellom masse steder, slik som på Lillehammer.

Her er programmet

Innlegg fra fjorårets Krimfestival hvor jeg også deltok på Tvangslesing med Ingalill, Elisabeth og Monica. Kommer dere i år også? Andre?

WOW! Dette var en overraskende god krim. Jeg har hørt mye bra om den, men hadde ikke så veldig store forventninger etter å ha lest Husdyret, som jeg synes var skuffende ujevn. Men dette var andre boller.

Historien starter i 1944 da en kvinne blir funnet drept og fastspikret i leiligheten sin. Politisøster Elsie Svenns blir skubbet ned trappa og drept da gjerningsmannen flykter fra åstedet.
30 år senere skjer det samme; en kvinne blir funnet på samme måten; fastspikret gjennom hendene til golvet. Saken blir ikke løst, og det skjer lignende drap senere.
Vi følger Britt-Marie i 1970-årene, Hanne i 1980-årene og Malin som er nåtidens etterforsker. Britt-Marie er pioner som kvinne i politiyrket og møter skepsis og diskriminering fra sjefen og kolleger. Hun er dyktig, men blir satt til enkle papiroppgaver. Hun får delta i etterforskningen av drapet som ligner det som ble gjort i 1944. Hun lever i et vanskelig ekteskap med en mann; Bjørn Odin, som drikker for mye, noe hun en dag blir lei av. Hun reiser bort noen dager og skriver beskjed til mannen om det, men kommer aldri tilbake. Sønnen deres Erik, vokser til og greier aldri å tilgi sin mor som stakk.
Ti år senere: Hanne blir engasjert som profiler i en politisak som ligner den Britt-Marie etterforsket. Er denne personen på ferde igjen?
Hanne er gift med en psykiater, en ganske snobbete en, som er mye på reise. Hanne møter også motstand, særlig når hun avviser en innpåsliten mannlig kollega.
Motstand møter også Malin, nåtidens etterforsker. Det er mer vanlig med kvinner i politiet nå, men hennes kvinnelige sjef er ute etter henne, særlig fordi Malin er småbarnsmor som prøver å kombinere det med jobben sin. Sjefen krever av Malin at hun må prioritere jobben , godtar ikke at hun må dra tidligere pga sykt barn, o.l. hvis hun skal jobbe med etterforskning. Ekle hersketeknikker blir brukt.

Camilla Grebe har i Skyggejegeren skrevet en godt komponert roman som spenner over mange tiår rammet inn i et kvinnehistorisk perspektiv. Det synes jeg hun lykkes godt med. Boka er spennende, interessant og velskrevet. Det er flere som kan mistenkes underveis her, og jeg holder en knapp på et par stykker, men blir overrasket så det holder på slutten. Nesten så jeg fortsatt ikke tror det enda. Jeg synes ikke det var sannsynlig, men la gå, det henger i hop slik mysteriet nøstes opp med moderne DNA-metoder, godt etterforskningsarbeid og litt flaks. På slutten når Malin bare må gjøre noe på egenhånd, er pulsen høy og pusten anstrengt, som det ofte er i slike krimromaner.
Jeg tar meg også ofte i å nikke gjenkjennende til tidskoloritten på 70- og 80-tallet, fine detaljer og god research. Gjenkjennende er også kvinnesynet på den tiden, og opplevelsene kvinnene ble utsatt for. Jeg ble også berørt av flere av hendelsene og historiene. Siden boka går over flere tiår, og er delt inn i med en hovedperson for hver del, trengte jeg litt tid til å la det synke mellom hver del før jeg ga meg i kast med en ny historie, nye personer. Det tror jeg var lurt..

Anbefales.
Terningkast 6!

Min omtale av Husdyret her
Før du døde av Grebe & Treff- 2014
Bitrere enn døden av Grebe & Treff - 2011

Omtaler og anmeldelse:
Bjørnebok- terningkast 5,
Tine - terningkast5

VG- terningkast 5
Dagbladet- terningkast 4- mener denne er overhypet
Adressa- terningkast 5

Camilla Grebe er aktuell for Krimfestivalen 5-7.mars

Foto: Gyldendal. Viktor Fremling

Camilla Grebe: Skyggejegeren, 415 s

Gyldendal 2019

Mottatt bokgave av forlaget

Annerledes spenningsbok fra Jørgen Brekke.
Dette er første del av en serie basert på de ti bud, skrevet av forskjellige forfattere. Jeg har lest alle krimbøkene til Jørgen Brekke og han er en forfatter jeg liker godt å lese. Denne gangen har han skrevet en litt annen type spenningsroman, ikke en direkte krim, mer som en psykologisk thriller basert på budet: Du skal ikke ha andre guder enn meg.
Spennende og snedig løst.

Boka er bygd opp ved at Jonny og Linda forteller hver sin versjon av sin historie; hvordan de møttes i ungdomstiden, hvordan de møttes på nytt i godt voksen alder.
Jonny har problemer med temperamentet sitt, men har fått orden på livet sitt etter perioder med rusavhengighet, virker det som.
Linda har studert i Nordland, men flytter til Kristiansand hvor hun både treffer Jonny ved en tilfeldighet og predikanten Isaksen, som hun kjenner fra før.
Linda er blodkristen, men troa hennes har endret karakter.
Isaksen leder Guds Bud, en menighet hvor han er den karismatiske pastoren som samler horder av folk og det bedrives frelse og tungetale i like stor skala som pengene vipses inn på hans konto.
Linda og Jonny blir kjærester på nytt, men Jonnys sjalusi blir tøyd til bristepunktet. Hva er det mellom Isaksen og Linda?

Romanen starter den kvelden Isaksen blir funnet drept. Senere går vi tilbake i tid og fremover igjen mot den samme kvelden hvor vi får vite hva som virkelig skjedde.
Det er en interessant måte å vinkle en spenningsroman på. Vi får forskjellige perspektiv og man kan undre seg over hvor forskjellig hendelser kan oppleves, men også hvor manipulerende enkelte kan være for å nå sine mål.
Uten å røpe mer så er det vel på plass å si at dette er en roman som handler om makt, religion, manipulasjon og konsekvenser av misbruk på flere måter.

Andre guder er en kort roman (lang novelle?) , skrevet i et godt språk, den er underfundig nok til at jeg anbefaler litt sakte lesing. Godt løst som første bok i en spennende serie som jeg ser frem til å følge.
Anbefales!

Anmeldelser:
Nrk
Adresseavisen- terningkast 5

Jørgen Brekke: Andre guder, 146 s
Vigmostad&Bjørke 2020
Leseeksemplar

Tove Alsterdal har blitt en krimfavoritt hos meg etter et par knakende gode bøker. Hun er en litt annerledes krimforfatter som skriver krim basert på voldelige og grusomme hendelser i historiske epoker bl.a. fra den skitne krigen i Argentina. Denne gangen tar hun oss med til Sudetenland, et område i nåværende Tjekkia, tidligere tysk/østerrisk (se link til historiske kart lenger ned i innlegget). Interessant og lærerikt, en krim i et mer langsomt tempo enn mye annet i denne kategorien, men absolutt leseverdig.

Et svensk par; Sonja og Daniel flytter til en liten landsby i Tjekkia, i det tidligere Sudetenland som var en del av Hitlers rike. Daniel har mistet jobben sin som forlagssjef og Sonja er med på å realisere en drøm å å starte på nytt. De kjøper en gammel forfallen vingård, men der er ikke alt som det skal være.
Da Daniel river ned en murvegg i kjelleren, finner de mellom gamle vinflasker fra 1930-tallet, levningene av et barnelik. Politiet blir tilkalt, gården sperret av. De får streng beskjed om ikke å fortelle dette til noen i byen.
Drømmen blir sakte, men sikkert er mareritt. Kan de bo her? Hva mer skjuler kjelleren og byen?
Sonja blir kjent med en engelsktalende kvinne, Anna Jones. Hun er litt gåtefull, en kvinne på gjennomreise, men de får en fin kontakt. Sonja viser henne gården da sperringene er fjernet. Anna er jurist og er opptatt av skjøtet, kontrakten, den mangler noe, hun kan hjelpe dem.
Daniel blir forbanna da han skjønner at Sonja har vist frem kjelleren og snakket om saken. Sonja har også vært litt løsmunnet overfor en eldre mann Jan, i nabolaget, som hun har engasjert som gartner. Han holder noe tilbake, det er tydelig, men han kjenner gården, faren hans var gartner her. Og en gartner kan de trenge til de vakre rosene og alt annet som er gjemt under villnisset.
En dag drar Sonja til Praha for å overnatte, en tur på Ikea, et møte.. Da hun kommer hjem dagen etter sitter Daniel i varetekt. De har funnet et lik i hagen deres.
Herfra bedriver Sonja sin egen undersøkelse ved siden av politiets etterforskning som er hyperhemmelig og ser ut til å stå i stampe, tilsynelatende. Noe er rart, plutselig blir flere veldig tause. Her skal man være forsiktig med hva man sier til hvem, hvem kan man stole på?

Historien rulles sakte, men sikkert fremover. Vi får mye info om familier på den ene og den andre siden, de tysktalende som ble fordrevet, drept, kastet i elven, satt på tog, de som led samme skjebne som de som sto på feil side under Hitlers Tyskland, nå er situasjonen snudd, nye overgrep har skjedd og generasjoner etter lider under dette fortsatt. Gjennom Sonjas nysgjerrighet lærer vi en del om dette områdets skjulte og fortiede historie. I alle fall har ikke jeg hørt om Sudentetyskerne før og hva som skjedde der. Jeg synes det tildels var noe forvirrende å skjelne hvem fra hvem og hvor området egentlig var. Nåværende grense i Tjekkia og Slovakia, mot Polen, mot Tyskland. Bøhmen, Bohemia er nevnt, i nærheten av Dresden, Praha, to timer fra Berlin med bil, tidligere Tyskland, Østerrike, Ungarn, grensene har blitt flyttet flere ganger de siste 100 årene. Å titte på historiske kart gir et pekepinn, selv om det krøller seg litt for meg der og, men jeg får et nogelunde bilde. Jeg vil forstå det, jeg liker geografi, men blir sliten av alle grensebyttene på de historiske kartene som ikke er like lette å lese alltid. Særlig når det er på andre språk og stedene har andre navn.
Uansett, ikke la dette forstyrre for mye.

Alsterdal har igjen skrevet en god krimroman, med godt språk, en gripende historie, med en uggen oppbygning og flere tragiske utfall. Og ikke minst lærte jeg noe nytt av denne historien, ikke værst bare det. Likevel likte jeg Ingen vei tilbake bedre, ja den er den beste av hennes bøker av de jeg har lest, men Blindtunnel og Evas siste vitneer også gode. Alsterdals styrke er språket, samt at hun går dypere inn i det historiske materialet hun bruker enn mange andre krimforfattere.

Gleder meg til å hør Tove Alsterdal snakke om denne boka på Krimfestivalen i mars.
Anbefales!

Andre bloggere:
Lillasjel- som også nevner et viktig sidetema i boka; demens vs posttraumatisk stress, noe jeg også bet meg merke i som interessant.
Tine

Smakebit:
"Den gamle bokhandleren hadde overlevd konsentrasjonsleiren. Han kom tilbake alene. Kona hadde blitt deportert nordover, med løfte om at hun skulle til et mer helsebringende sted og få hvile. Det betydde at hun ble skutt i en skog i østre Polen." (s. 143)

Legger inn link her: Smakebit på søndag, se her , fordi jeg er spent på hva svenske bloggere som har lest boka synes om den.

Tove Alsterdal: Blindtunnel, s 324 s
Kagge forlag 2020
Leseeksemplar

Huldar og Freyja #5.
Jeg har lest mange bøker av den islandske krimdronning Yrsa, og fulgt hele serien om politimannen Huldar og barnespykologen Freyja, og var selvsagt veldig spent på den nye boka, Dukken. Forsiden minner meg om en bok av den avdøde Lofotværingen Frode Granhus; Malstrømmen, hvor også en dukke som dukker opp fra havet er sentral i handlingen. Dukken til Yrsa er langt fra så spennende som dukkehistorien fra Landegode utenfor Bodø, selv om forsiden er ekkel og været spiller en stor rolle i begge bøkene. Sorry to say.

For det første tar det utrolig lang tid før vi får se en sammenheng mellom de tragiske og mystiske hendelsene i boka. For det andre er det langtekkelig og for pratsomt veldig lenge, ja, omtrent til siste slutt. Så hvorfor slet jeg meg gjennom over 400 sider?
Det er vel noe med at jeg liker Huldar og gjengen, at jeg gjerne vil følge dem, vil finne ut hva som skjer mellom Huldar og den humørsvingende sjefen Erla, om det anstrengte forholdet mellom Freyja og ham og Erla går seg til, om om.. Og så er det noe med den islandske sjarmen. Øykrim, været.

Historien i denne boka starter med to scener:
1, En fisketur med en mor og en datter; Rosa og båteier Fridrik, der de får noe tungt i garnet, noe som viser seg å være en gjengrodd dukke med rur og hvite ormer. Mor har lyst til å kaste den ut igjen, men datteren vil ha dukken. Vel hjemme blir den illeluktende dukken satt i badekaret. Mor våkner av lyder i huset og går på badet. En inntrenger kommer brått på, mor faller og dør, noen forsvinner med dukken. Ble mor drept? Datteren er overbevist om det.

2. Spania: Et britisk par er lei av heten og blir tilbudt å ta over et par flybilletter til Island, noe de med glede tar imot. Så forlokkende kjølig det høres ut. Det er også sykler leid som de kan ta over, og telt har de. Dårlig råd også, så de setter opp teltet litt utenfor allfarvei.
De er svært uheldige, for første natta blir de overfalt.

-
Deretter får vi lange transportetapper som handler om etterforskning av seksuelle overgrep på ungdommer på en barneverninstitusjon hvor lederen er satt i varetekt basert på anmeldelse fra en av ungdommene, Tristan. Han er venn med Rosa, som også har vært på den samme barneverninstitusjonen. Siden begge foreldrene er døde har hun ingen til å ta seg av seg.
Freyja får i oppdrag å delta i avhørene og Huldar blir lånt bort til sedelighetsavdelingen inntil han får nok å gjøre på egen avdeling med flere lik som blir funnet, noen tydelig drept.

Det er som sagt langtekkelig, pratsomt, og i tillegg irriterer det meg at jeg aldri får være med på etterforskningen. Det er ingen tråder å ta tak i, ingen mistenkte å følge, med unntak av et par stykker som ikke virker så veldig realistiske, men man skal aldri si aldri...
Politiet står i stampe og det gjør jeg og. Halve moroa er jo å delta i etterforskningen som leser, gjette seg til hvem, gjerne være litt foran politiet..

Historien i seg selv, når den omsider blir nøstet opp, er spennende og god i seg selv, men den kunne vært skrevet mye bedre, redigert mye bedre. Slutten på etterforskningen er overraskende dårlig, der Huldar sitter og forteller Freyja (ja, de har blitt godvenner igjen du) under flere glass med vin og øl hva som skjedde og hvordan de løste drapsgåtene. Noen tråder er litt uklare, men de får vi i et slags etterspill. Hm..Skjebnens ironi, say no more.

Yrsa kan prestere så mye bedre enn dette. Jeg håper dette kun er et hvileskjær og at hun kommer sterkere tilbake. Jeg harc lest gjennom omtalene av de tidligere bøkene og ser at jeg synes de fleste i Huldar&Freyja-serien er for omstendelige og pratsomme, mer eller mindre. Denne boka er mer..
Jeg tror jeg skal finne frem en av de gamle bøkene hennes, som jeg har ulest i hylla; Jeg vet hvem du er, for å se hvordan jeg liker den nå, siden jeg likte de eldre bøkene hennes veldig godt.

Andre bøker av Yrsa jeg har blogget om:
Galgen (Huldar og Freyja 4)

Syndsforlatelse (Huldar og Freyja 3)

Dragsug (Huldar og Freyja - 2)
DNA (Huldar og Freyja- 1)
De uønskede

Andre bloggere:
Ingen så langt..

Yrsa Sigurdardottir: Dukken, 436 s
Kagge forlag 2020
Leseeksemplar

Det gis ut ganske mange populærvitenskaplige bøker om helse i diverse varianter. Aviser og blader er fulle av sånt stoff. Tabloidenes helsestoff kan gjøre hver og en syk etter å lest om diverse symptomer og mulige sykdommer. Er jeg usynlig hjertesyk? Har jeg kanskje kreft eller begynnende Alzheimer? Hva er den stikkende smerten i beinet? Kreft? Frykten sniker seg sakte og ekkelt inn, hvem har ikke kjent på det? Eller man lar seg lokke av alskens reklamer om tilskudd vi må ha for å føles oss bedre. VitaPro, Collagen Plus, SuperChaga etc. Alternative behandlere florerer som aldri før. Dette er kort sagt tematikken i Kashidis bok hvor hans hensikt er å få folk til å bli mer kritiske til alt som forsøker å selge oss en bedre helse, og heller innse at noen ting må vi faktisk leve med og det er helt normalt.

Kashidi (f. 1988) er allmenlege, debattant og forfatter. Han bor i Oslo, men er fra Elverum.

Forlaget om boka:
"En positiv og opplysende bok om alt du ikke trenger å bekymre deg for!

Nordmenn har aldri vært friskere. Likevel bruker vi mer tid og penger enn noen gang på å bli enda sunnere.

Tenk på alt du gjør for å holde deg frisk. Fra kosthold og trening, til medisiner fra legen, eller naturlige kosttilskudd. For ikke å snakke om alt vi unngår for helsas skyld - en dag er det rødt kjøtt og poteter som er farlig, den neste er det strålingen fra høyspentmaster. Blir vi egentlig friskere av å følge alle rådene? Media, blogger, reklame og Google bombarderer oss med helseinformasjon. Alternativ medisin tjener milliarder på vår frykt og dårlige samvittighet.

Kaveh Rashidi skal lære deg å skille de gode rådene fra de dårlige. Dette er en skarp og viktig bok som viser at du kan bli friskere simpelthen ved å legge lista for hva som er «friskt nok» litt lavere. "

Dette er en kort liten bok på ca 200 sider, med gode kildelister bak.

Kashidi tar systematisk for seg alt folk gjør for å få en bedre helse og veldig mye av det mener han er unyttig. Han mener at naturmedisiner, helsekost, kosttilskudd, supermat er salgstriks og ikke har noe belegg i vitenskaplig forskning og er unyttig, i værste fall skadelig.

Når det gjelder forskning forsøker han å lære oss forskjell på god og dårlig forskning, hvordan skille det, og går inn på forskjellige forskningsmetoder og vitenskapsteori. Han viser oss også hvordan vi kan skille god og dårlig helsejournalistikk, men utgangspunktet er at vi bør lese all helsejournalistikk som publiseres i generelle aviser og blader med et kritisk blikk, aller helst unngå det som står i avisene. Det er ikke gitt at journalister kan lese forskningen rett, bruker gode kilder, sette sammen artiklene fornuftig, vinkler riktig etc. Mye av helsejournalistikken skaper kun frykt.

Kashidi vier et helt kapittel til intoleranser, sukkersensivitet, el-overfølsomhet, ADHD og søvnproblemer som er populært i disse dager, samt tarmhelse. Hva er sykdom? spør han. Hva er normalt? Hva bør vi leve med?

Han får oss ned på jorda og mener at vi som har bedre helse enn noengang, totalt sett i samfunnet, oppfører oss som om vi er sykere enn noen gang, og det er vi ikke. Vi sammenlikner oss med det uoppnåelige og føler at det er noe galt når vi kjenner på noe, eller har litt vondt eller noe skurrer. Da er veien kort til å kjøpe diverse kosttilskudd, kurer, dietter, alternative behandlere etc. Og hvem tjener på det? Som regel kun de som lager og selger produktene og tjenestene.

Han tar også et oppgjør med farlige CT-bilder, screeningprogram, intetsigende helsesjekker etc og tar med flere eksempler- anonymiserte pasienthistorier- for å illustrere hvor feil det kan bli. Vaksiner, vaksinemotstand, helse- hva er det? er også omhandlet.

Angående alternativ behandling så listes opp diverse metoder. Akupunktur og homeopati er det gjort en del forskning på som viser at det ikke har noen effekt.

Andre metoder er det ikke gjort nok studier på til at det kan kalles god forskning.

Han refererer også til at en del folk sier de har nytte av alternativ behandling, dietter, kosttilskudd, men Kashidi mener det handler om placebo-effekten. Placebo og nocebo er også viet en del plass, og det er interessant lesing.

Noen mener at det alternative behandlere kan gi er tid til samtale, føler at man blir sett og hørt. Til det sier Kashidi at det skal fastlegen din kunne gjøre også. Hvis de ikke gjør det, så skift fastlege, oppfordrer han.

Kashidi har også noen interessante historier bl.a. når det gjelder en dame med uhelbredelig kreft som ønsker en resept på en type hjertemedisin som hun har lest kan hjelpe. At folk prøver alt i en slik situasjon er ikke ukjent for fastlegene. Kashidi mente denne medisinen ikke ville hjelpe hennes type kreft, men han kom i et dilemma: Skulle han skrive ut resept på noe han ikke mener virker, ville ikke det være feil? Han endte med at det ikke kunne skade, siden hun så sterkt ønsket det. Kort tid etter dro hun til Tyrkia for å ta en behandling man ikke får i Norge og hun døde der.

Da gikk det opp for Kashidi at det det han burde behandlet var hennes dødsangst. Det er dødsangsten som får mange til å prøve alt mulig når de lider av uhelbredelig dødelig sykdom. Dødsangsten kunne han ha hjulpet med gjennom samtaler på legekontoret.

Kashidi er nok en lege som tar seg tid til pasientene. Boka ha flere slike historier, blant annet en hvor en pasient kommer hver fjortende dag for samtale om sin angst istedet for å fortsette på medisiner som han har fått tidligere av en annen lege. Kashidi så at dette var en type angst han kunne hjelpe den unge mannen med. Etter tre måneder kom den unge mannen over kneika og lærte å leve med den personligheten han hadde istedet for at det hemmet ham.

Det er ikke sikkert alle fastleger tar seg denne tiden, men jeg synes det et godt å lese historier der de gjør det.

Det er veldig mye jeg kunne ha referert til her, men det er best om du leser boka selv. Den er lettlest og mye er interessant. Noe av forskningsstoffet kan være litt kjedelig eller tungt, alt avhengig av din interesse og bakgrunn for det. Kashidi skriver da også at det ikke er meningen at man skal gå og huske slikt, men at det er viktig for å forstå hva forskning er og at hensikten at man blir mer kritisk til det man leser og hører. Selv har jeg studert forskingsmetode og vitenskapsfilosofi da jeg tok et masterstudie på universitetet, der læreren min var spesialist innenfor helsevitenskap, så mye av dette er kjent for meg. Jeg anser meg for en relativt kritisk leser, men heller ikke jeg kan garantere for at jeg ikke blir lurt, så å lære mer om dette er bare fint. Selv om det ender opp med at jeg ikke tror på noe. Jeg har selv brukt mye tid og penger på dietter, mat-trender, kosttilskudd som urter, supermat og annet opp gjennom årene, også brukt alternativ behandling og mener at noe har hatt effekt, noe ikke. Men det er kanskje bare placebo? Hvem vet..

Uansett er det problematisk hvis man ender i det en smertepsykolog jeg hadde på Ryggskolen en gang for noen år siden kalte; Alternativkarusellen: Man starter å shoppe alternative behandlinger for et ellet annet, og hvis det ikke virker, eller slutter å virke etter en stund, så går man til andre og andre og havner i en karusell hvor man bruker enormt med tid og penger uten garanti for å blir bra for noe som helst, tvert imot kanskje værre.

Men jeg mener uansett at Kashidi er vel bombastisk i forhold til alternativ behandling, selv om jeg kan skjønne det sett ut fra hans perspektiv, og Berit Nordstrand (ja, han nevner henne spesielt- fordi hun går ut med råd som ikke er vitenskaplig dokumentert godt nok, og at hun misbruker sin legetittel på den måten) . Han mener at hvis alternativ behandling hadde virket så hadde det vært skolemedisin. Nå er det vel ikke sånn at det har vært forsket på all slags alternativ behandling, fordi forskning koster enormt mye penger, og hvem skal finansiere det ?

Han glemmer også det spirituelle/åndelige perspektivet som er viktig for en del mennesker. Innenfor en del alternativ behandling ivaretar man også det behovet. Feks nevnes sjamanisme som en behandlingsform, noe jeg mener er litt feil, eller begrenset siden sjamanisme er en spirituell retning som riktignok kan innebære healing og behandling, men det er mer enn det.

Og du Kashidi; Sjaman Durek har kanskje blitt den mest kjente i Norge etter mediaoppslagene etter at han ble sammen med Prinsesse Martha Louise, men jeg tror ikke han er spesielt representativ for sjamanistiske utøvere her til lands.

Bokas styrke er at den er lettlest og godt oppbygd og leseren får mye å tygge på for å oppøve sin kritiske sans såfremt den ikke er der fra før. Den bidrar til å senke skuldrene, sparer penger og kanskje bør man ta til seg at man bør holde seg unna alt som heter helsestoff i aviser og magasiner, ikke høre på venner og svigermors råd, tenke at man stort sett er frisk og bra nok, men at man skal gå til fastlegen hvis man tror man feiler noe!

Boka er en slags hyllest til fastlegen også slik jeg leser den. Heldig er den som har en god fastlege, skift hvis ikke, er vel Kashidis råd, kort oppsummert.

Kaved Rashidi: Kanskje du er frisk? , 237 s

Vigmostad Bjørke 2020

Leseeksemplar

Aurstad & Westberg er forfatterparet med tre historiske krim bak seg samt 2 Riverton-nominasjoner. De har skrevet krim fra et mørkt og dunkelt Kristiania for ca 120 år tilbake. Nå har jeg lest deres nye krim fra nåtiden om en ny helt; frilanse-skribenten Robert Vinter, og sitter og lurer på hvorfor de ikke har fortsatt på den historiske krimserien i stedet?

Vi befinner oss delvis i Oslo, delvis i den fiktive bygda Raumar- beliggende noen mil fra Oslo på Romerike. Robert Vinter er singel, far til en tenåringsdatter; Susanne, som går skole i Bergen.
På grunn av økonomiske vanskeligheter må ha si opp leiligheten sin i Oslo og flytter midlertidig hjem til foreldrene på Raumar. Han jobber som oversetter på Gyldendal for tiden, men blir avslørt som fusker og mister tillit og kontrakt.
På vei hjem kjører han bak en tankbil utenfor et gjenvinningsanlegg der faren hans jobber. Like etter at han har kjørt forbi , eksploderer tankbilen. Dagen etter kan han lese at sjåføren, en venn og kollega av faren ble drept. Faren er sykmeldt og ble heldigvis ikke rammet, annet enn ved å bli satt i varetekt mistenkt for å ha noe å gjøre med sabotasjen.
Robert blir kontaktet av suksessforfatteren Pål Hansson som ber han ta et tvilsomt skriveoppdrag for han, siden han er så travel med et annet prosjekt. Robert sier først nei, men etter å ha tenkt seg om, ja. Pengene trenger han sårt etter å ha blitt avslørt som jukser i media, det er tvilsomt om oppdragene hagler inn da. Det kommer frem at Hansson jobber med en bok med avsløringer av den rike eieren av Gjenvinninsanlegget; Reiulf Haug som tydeligvis har mange svin på skogen når det gjelder dumping av giftig avfall, boligbygging på urenset søppelfylling med mer. Det skal vise seg at man ikke prøver seg på Haug uten konsekvenser.
Robert vikler seg også mer og mer inn i saken med fare for eget liv.

Stråmann er en slags miljøthriller, lettskrevet, med brukbart driv, men den engasjerer meg bare halvveis til tider. Kanskje er det ikke særlig troverdig slik det utvikler seg (selv om tematikken er aktuell) , kanskje er karakterene for stereotypiske, kanskje ble dette for enkelt, kanskje har jeg bare lest for mye krim i det siste. Jeg likte nok bedre den historiske krimmen jeg leste av paret.
Jeg leste Nattevandreren i sin tid og den likte jeg godt. Derav spørsmålet om hvorfor de begynner med en serie med nåtidskrim når de kunne fortsatt på den kritikerroste historiske serien? Har de gått tom for ideer? Jeg er usikker på om Robert Vinter er løsningen, men det får bare tiden vise. Jeg gir ham/dem sikkert en sjanse til.
Pluss for at de holder seg under 300 sider.
Aurstad & Westberg er aktuelle for Krimfestivalen.

Terningkast 3+.

Innlegg om Nattevandreren her
Intervju med forfatterne om boka, som jeg fant nå..

Aurstad & Westberg: Stråmann; 287 s
Vigmostad og Bjørke 2020
Leseeksemplar

En ekstra dag i februar med nydelig vær her i Trondheim. Februar har som vanlig gått fort. Jeg har lest en del bøker, spesielt krim siden jeg har hatt fokus på det på grunn av Krimfestivalen i mars. I den siste uka har jeg ikke fått lest så mye da det har vært travelt med mye annet, men totalt 13 bøker i februar er uansett ganske bra. Måneden har ellers vært preget av en syk katt som jeg har vært en del til dyrlegen med, karantene med krage og øyedråper. Nå kan hun være ute, men øyebehandlingen fortsetter på ubestemt tid. Jeg har begynt så smått/delvis på jobb etter en lengre sykmelding, har begynt å trene på 3T, vært til fysioterapi med et vondt kne og fått konstatert Jumpers Knee. Så her må det faktisk trenes. Nyhetsbildet har vært preget av Calima-, Corona og Klima. Og nå helt ferskt; en ny flyktningesituasjon da Erdogan har åpnet grensene til Hellas og Bulgaria. Hvordan dette utvikler seg er ikke godt å si. I tillegg til en pandemi under oppseiling. Smittespredningen i Norge og Europa forøvrig er i full gang, i tillegg til USA. Jeg håper det blir noe av Krimfestivalen til uka.

Bøker lest:
1. Alle fugler små av Hanne Gellein: Krim, debutant, norsk2020, PDF/leseks, 320 s
2. Ansikter i vannet av Janet Frame: New Zealand, lånt på bib, 1001-bok, psykiatri, 232 s
3. Vernon Subutex 2 av Virginie Despentes: Frankrike, lånt på bib, 358 s
4. Skyggejegeren av Camilla Grebe: Krim, Sverige, leseeks, 415 s
5. Andre guder av Jørgen Brekke: Spenning/thriller, norsk2020, leseeks, 146s
6. Alt jeg ser av Lilli Bendriss: Selvbiografi/sakprosa/spirituelt, lånt på bib, 281 s
7. Blindtunnel av Tove Alsterdal: Krim, Sverige, Tjekkia, leseeks, 324 s
8. Dukken av Yrsa Sigurdardottir: Krim, Island, Spania, leseeks, 436s
9. Kanskje du er frisk av Kaveh Rashidi: Sakprosa/helse, leseeks, norsk2020, 236 s
10. Vernon Subutex 3 av Virginia Despentes: Frankrike, Spania/Barcelona, lånt eBokBib, 384s
11. Stråmann av Aurstad & Westberg: krim, norsk2020, leseeks, 287 s
12. Alt du er trengs her av Kristian Bergquist: dikt, norsk2020, leseeks , 217 s
13. Jeg er nummer 13 av Øistein Borge: Krim, norsk2019, Tjekkia/Praha, Nederland/Amsterdam, Frankrike/Paris, leseeks, frahylla, 299 s (omtale kommer)

SUM: 13 bøker/ 3935 sider

7 krim/3 andre romaner
2 sakprosa: 1 selvbiografi/1 helse
1 diktsamling

1 1001-bok/1 lesesirkel
1 frahylla
9 leseeks/ 4 lånt på bib/eBokBIb

Land besøkt: New Zealand, Frankrike(3) , Sverige (2), Tjekkia (2), Island, Spania (2), Nederland

Jeg har lest mye bra krim. Spennende norsk debutant : Hanne Gellein
Utrolig bra utenlandsk debutant: Alex Michaelides
Stadig bedre: Camilla Grebe
Størst skuffelse: Yrsa Sigurdadottir
Mest allsidig, overrasker stadig: Jørgen Brekke
Mest lærerik krim: Tove Alsterdal
Mest elegant, høyt nivå: Øistein Borge

Vernon Subutex-trilogien er ferdig. Anbefales!
Diktsamlingen til Kristian Bergquist skal få en omtale senere. Foreløbig kan jeg si at den er godt, den er mørk, mye om selvmordstanker og depresjon, men også en del om natur og kjærlighet.

Jeg har ikke deltatt i lesesirkler i februar, bortsett fra at jeg leste januar-boka i Elidas 1001-sirkel tidlig i februar. Det har vært prioritet på lystlesing og da særlig krim. Det har fungert. Jeg har lest mer. Satser på å lese mer av andre ting etter Krimfestivalen.
Det er også tid for nydiktsirkel- kategorien er debutant.

Det er Mammutsalg. I år har jeg ikke kjøp en eneste bok, intet frister. Mulig jeg kjøper noe på restesalg, hvis det blir.

Bokbloggerprisen:
Kortlista er klar og det blir samlesing fra mars. Link til samlesing her
Jeg skal ha ansvar for Mamma er trygda sammen med Marianne Augusta i mai. Det blir gøy. Gleder meg til å fremsnakke Mimir Kristjanssons gode bok og resten av forfatterskapet. Mimir er forøvrig aktuell med deltagelse i Farmen Kjendis og i kveld var han på Skavlan.

Annet:

Film/serie fra bøker:
1. Little Women av Louisa May Alcott- kino 10.02.
2. Outlander av Diana Gabaldon: Sesong 5, episode 1- , Viaplay

Ønsker dere alle en fin mars. Våren kommer endelig! Vi får satse på å holde oss friske. Men blir det karantene, er det vel ikke det værste for en bokelsker å måtte være inne så lenge en har nok av bøker;)

Oppsummering januar -20: 9 bøker/2571 sider

Øistein Borges krimhelt Bogart Bull ble jeg kjent med da jeg leste debutboka Den syvende demonen i Cuba for noen år siden, nærmere bestemt 2016. Jeg husker at jeg likte den godt. Siden det har han kommet med to bøker til i serien. Jeg har nummer to liggende på vent her, men har nå lest den siste; Jeg er nummer 13. Jeg liker at han reiser rundt i disse bøkene, det er krim med internasjonalt tilsnitt, altså ikke norsk bygde- eller bykrim, dette her.

Forlaget sier dette om boka:

I hans mørke sinn er drap en kunst. Nå skal han signere sitt mesterverk

I september 2017 blir en norsk utvekslingsstudent funnet drept i en park utenfor Amsterdam, tatt av dage med en boltpistol. Kriminaletterforsker Bogart Bull sendes sørover med første fly. I den nederlandske hovedstaden befinner det seg en mann ved navn Rezník og han betrakter seg selv som en grensesprengende kunstner.

Og Rezník har så vidt begynt. Et nytt drap finner sted, denne gangen med et våpen som forbløffer politiet ...

Reznik er en mann opprinnelig fra Tjekkia . Han ble født i 1960 og jordmora reagerte på blikket hans., "blekblå øyne, kalde som skaresnø i måneskinn".
Åtte år etterpå invaderes Tjekkoslovakia av Sovjetunionen og den lille gutten opplever at foreldrene blir drept på det mest brutale vis av sovjetiske soldater. Moren er voldtatt og brutalt skjendet.
Gutten blir adoptert av en tante i Paris. Han har låst sine følelser inne, han reagerer ikke som forventet. Tanta når ikke inn til ham. Han er veltilpasset, flink på skolen, får toppkarakterer, er annerledes og blir forsøkt mobbet for det, men han tar igjen på en måte slik at de ikke prøver seg igjen.
Vi følger guttens utvikling, han stikker av i tenårene, lever i parker, han går inn i Fremmedlegionen, han får sansen for å drepe.

Romanen er delt opp i sekvenser fortid, nåtid, Rezniks perspektiv og handlinger, etterforskingens skritt fremover. Bull sliter enda med traumer etter at kona og datteren ble drept, men nå kan han slappe mer av fordi drapsmannen deres, Richard Torp, er erklært død. Bull er i nytt forhold, men har noe dårlig samvittighet for det. Bull er en dyktig etterforsker, men også en følsom mann.
Han blir motarbeidet av etterforskningsleder Meijer i Amsterdam, men finner en alliert i en kvinnelig kollega. Flere drap blir begått og signaturen 13 følger drapene, uten at politiet blir særlig klokere. De står rett og slett uten spor før det går ganske lang tid. Morderen leker seg med dem.

Øistein Borge skriver veldig godt og plottet er særdeles godt sammenskrudd. Spennende og interessant og skrevet på en måte slik at jeg får innlevelse og medfølelse med karakterene. Særlig er Rezniks historie interessant og man får tanker om at noen allerede fra fødselen kan være disponert for ondskap som kan utvikles under gitte forhold, som denne gutten erfarer.
Bull er også en artig type å følge og jeg har heldigvis enda en bok om han her.
Slutten er knallgod.

Dette er en elegant krim som hever seg over det meste som utgis her i landet for tiden. Anbefales!
Terningkast 5+

Innlegget mitt om Den syvende demonen her

Smakebit:
"Hvis man ser bort fra at han er en arrogant, kynisk og selvtilfreds drittsekk, så er han grei nok." (s. 75)

"Etter å ha slått ham ettertrykkelig i svime, skar jeg noen snitt i de store arteriene hans. Som haien kan en voksen leopard lukte blod over store avstander. Jeg kan alltids håpe at han var ved bevsissthet da rovdyret kom." (s. 220)

Smakebit på søndag, flere smakebiter her

Forfatteren er aktuell for Krimfestivalen neste uke. Han ble nominert til Rivertonprisen for Det som aldri dør i 2017. Ser ikke bort fra at han kan bli nominert igjen for denne boka.

Øistein Borge: Jeg er nummer 13, 299 s
Cappelen Damm 2019
Anmeldereksemplar fått av forlaget

Siden jeg synes det var så koselig å være på Krimfestivalen i fjor, er jeg her også i år, da en jobbreise til Oslo ga meg en gyllen mulighet til å bli her et par dager ekstra. Festivalen varer fra torsdag 5.- lørdag 7.mars og har besøk av ca 50 forfattere fra inn- og utland. I går prioriterte jeg fire arrangementer i Teaterkjelleren på ettermiddagen. Det var nok for meg siden det hadde vært en lang dag i forkant.

Jeg ankom Oslo til et strålende vær i går. Spiste lunsj med kollega etter møtet, rusla innom Tanum, sjekket inn på hotellet, hvor jeg måtte klage på et dårlig vaska rom, men fikk heldigvis et nytt et med en gang som var mye bedre. Etter det gikk jeg på Krimfestivalen noen få kvartaler unna og rakk akkurat torsdagspilsen kl. 16.00 med Tom Egeland og et knippe norske forfattere. Tenkte det passet hodet mitt bedre enn å høre på engelsk samtale med Alex Michaelides på Tanum krimkafe. Jeg kan høre ham senere når jeg er mer opplagt.

Jaran Damman i prat med Tom Egeland. Jeg har lest den forrige boka hans, Dødstimen fra 2018, som jeg likte godt. Særegen bygdekrim fra Valdres med en uteligger og sliten politimann i hovedrollene. Jeg har så vidt begynt på hans nye krim (på eBok) med samme etterforsker;Øyenstikker. Spent på den.

Hanne Gellein er et nytt krimskudd og til og med fra Trondheim. Heia Hanne! Hanne er sykepleier på barneklinikken intensivavdelingen, og sier hun bare må skrive. Hun kommer tett på folk i krise, ser mye vondt, er opptatt av mellommenneskelige relasjoner. Hun har skrevet lenge og skiver dag og natt mellom skiftene på sykehuset. Hun har gått Cappelen Damms krimskole. Jeg har lest debutboka hennes som jeg likte den godt. Link til Alle fugler små, her. Hun skriver på oppfølgeren.

Sven G. Simonsen er også krimdebutant med Risiko, som er like mye en thriller. Simonsen er klatrer på hobbybasis og bruker av den erfaringen i boka si. Jeg har nettopp lest Risiko, en spennende bok som jeg ikke har rukket å blogge om enda. Klatrere Liv mister mannen sin Olav i klatreveggen i Thailand. Hun tror det har skjedd noe muffins, at han er drept. Liv er psykolog og Olav jobbet i Økokrim. Hva drev han egentlig med? Det handler om finans, hvitvasking, økonomisk kriminalitet, traumer. Når ting skjer, skjer det fort og Liv reiser til Munchen, Kypros, Libanon - for å lete etter svar. Risiko er utgitt på Press forlag og du kan lese mer om den her. Han skriver på en ny krim.

Ingebjørg Berg Holm (aktuell med Brun Binne), Espen Skjerven og Randi Fuglehaug (Fallesjuke) deltok også.

Myriam Bjerkli har nettopp kommet ut med en ny krim, den er rykende fersk og heter Djevelens yngel. Det er tredje boka i en serie med noen av de samme karakterene. Lille linerle og Stella Polaris er de to andre. (link til tidligere bloggomtaler i tittel) . Jeg likte bøkene hennes, de er råsterke, men ganske fæle, da det handler om barn. Jeg skal nok lese Djevelens yngel også.

Neste post på programmet kl. 17.00 har tema: Når virkeligheten blir krim.
Virkeligheten er værre, mener Trude Teige.
Hanne Gellein, Ingar Johnsrud og Trude Teige i samtale med Hilde Sandvik.

En liten pause, i veggene mot toalettet henger gamle plakater og bilder. Her er Wenche Foss, en av mine store favoritter fra teater og film.

En tur innom baren må man jo også mellom slagene. Jeg traff faktisk en gammel venninne fra 70-tallet her, tenk hun kjente meg igjen. Har god ansiktsgjenkjenning i motsetning til Myriam Bjerkli, sa hun.

Ny post kl. 17.45: Svenske tilstander.
Hvorfor er svenskene så gode på krim?
Med: Mikaela Bley, Stina Jackson og Sofie Sarenbrant. Sarah Natasha Melby leder samtalen prikkfritt og avslappet og med gode spørsmål.
Forfall: Niklas Natt og dag.

Dette er de unge arvtakerne, ingen problem med rekrutteringen i Sverige. Men at det er er hardt arbeid å skrive, det mener de, selvkritiske, arbeidsomme, men de må bare skrive.

Ny post kl. 18.30. OP 5-timen med Sarah Natasha Melbye og Aslak Nore. Gjester: Helene Flood (steppet inn for Niklas Natt og dag) og Anders de la Motte.

Artig prat om bøker, film og serier.

Etter dette dro jeg hjem til hotellet for å spise varm kveldsmat. Hodet greide ikke å ta inn teatersport og fengslende samtale under festkvelden. Det er fortsatt to kvelder igjen.

Fredag 6.mars- morgen

Frokost i stille frokostsal. Deilig. Leser aviser og ser at Tonje Lissadrin er på forsiden av VG. Hun bor i det Corona-rammede Nord-Italia.

Skimesterskapene i Kollen ble avlyst i går.

Tom Egeland sa på Krimfestivalen i går at deltagere og publikum på festivalen er Corona-tøffinger.

Noen avlysninger er det, men det ble ikke sagt at det er pga Corona. Det er svenske Camilla Grebe, Niklas natt og dag og Unni Lindell som har meldt forfall hører jeg nå på streamingen.

Sitter på rommet og tar det med ro, streamer Krimfestivalen fra Cappelen Damm-huset. Sparer på kreftene og drar heller ut på noen arrangementer utpå dagen.

Har tenkt meg på:
15.00: Internasjonal krimkafe på Norli, med bl.a. Oyinkan Braithwaite (Søsteren min er seriemorder- den vurderer jeg å kjøpe), Alex Michaelides, ~~Ragnar Jonsson~~ og noen istedet for Camilla Grebe (håper jeg).

16.00: Tanum krimkafe med Adrian Mc Kinty (Kjeden), Tove Alsterdal og Nicola Rayner. eller fredagspils med utvalgte norske forfattere. Valgest kval, må se an.
Jeg kan få med meg McKinty i fengslende samtale under festkvelden også.

Og så er det noen flere poster i Teaterkjellern som jeg får med meg.

Kanskje gå på hotellet og spise før festkvelden.

Ragnar Jonassen fra Island kommer ikke, pga konkurs i hans norske forlag, sier Knut Gjørvell på streamingen nå. Det er ikke pga coronavirus. Han minner oss også om å spise og drikke mellom slagene. Siden Kollen og femmila ble avlyst er dette vår femmil, sier han.

Yrsa på engelsk på streaming nå. Følg med her

Mitt tidligere innlegg om Krimfestivalen 2020 her

Jeg velger å dele opp de siste to dages opplevelser i to innlegg, så de ikke blir så store. Fredag satt jeg og så på live-streamingen fra Cappelen Damm-huset frem til ca kl. 15.00 . Da gikk jeg ned Universitetsgata til Norli der det skulle være krimkafe med to av hovedgjestene, suksessforfatterne Oyinkan Braithwaite og Alex Michaelides. Jeg regnet med at det var fullt hus, men der tok jeg feil. Jeg fikk meg til og med plass helt fremst, en meter fra forfatterne omtrent, og det ga meg gode bilder, men likevel føltes det litt kleint å sitte å knipse nå nært. Vel, jeg håper de er vant til det.

Nigerianske Oyinkan Braithwaite signerer etter bokbadet på Norli. Dette var faktisk den eneste signeringskøen jeg så/vet om, siden de i Cappelen Damm-huset hadde valgt å ikke ha signerings-køer i år pga Corona-smittefaren. Det er lett at folk står for tett sammen da. Folk ble oppfordret til å huke forfatterne direkte for å få signert bok. Jeg kjøpte Min søster er seriemorder, noe jeg hadde planlagt å gjøre. Min eneste kjøpte bok denne gangen. (klapp på skuldra til meg selv)

Øverst til venstre: Alex Michaelides, krimsensasjonen som har skrevet Den tause pasienten. Både Michaelides og Braithwaite var blant de to jeg hadde sett frem til å møte. Det samme med Camilla Grebe, men hun hadde meldt forfall til festivalen. Islandske Ragnar Jonasson kom heller ikke da hans norske forlag Gloria har gått konkurs.

Jeg har lest Den tause pasienten, en knallgod psykologisk thriller/krim. Her snakker Michaelides om hvorfor han skrev akkurat denne boka, om dette temaet. Han har selv gått i terapi, møtt både gode og dårlige terapeuter og har brukt av sine erfaringer for å skape karakterer og plott. Han var veldig opptatt av å få suksess tidligere skrev han, det gjorde det nok vanskelig for ham å slappe av nok , han prøvde for hardt. Etter å selv gått i terapi har han fått bukt med en del greier, slappet mer av og nå lyktes han med å skrive en suksessroman, men han var ikke fokusert på at det skulle bli det.

Men det ble det verden over og filmrettighetene er solgt. Brad Pitt skal produsere den. Gjett om jeg gleder meg til å se den.:)

Michaelides hadde det travelt og skulle rekke et fly, så det ble bare 15 minutter med ham, men det var interessant. Sympatisk type.

Etter Krimkafeen med disse to briljante debutantene, dro jeg på fredagspils i Teaterkjeller`n med Tom Egeland. Det er kjempekoselig. Tom Egeland er morsom, tørrvittig og flink til å lede samtalen ved å gi de andre plass:

Her er et knippe av gjestene hans:

Frode Eie Gjørtz-Larsen. Har skrevet flere bøker i serien om Eddi Stubb fra Larvik. Egeland spør hvordan det er å operere i samme distrikt og by som Jørn Lier Horst. Stubb og Wisting er jo egentlig kolleger. Larsen svarer at det går i grunn greit, de trenger jo ikke være på samme team, eller samme skift. Dessuten er det noen fordeler, i og med at han kan bruke Horst sin suksess med Wisting til å forklare hvor han selv skriver bøkene sine fra.

Larsen står dessverre nå med et ferdig redigert manus uten forlag, siden Gloria nettopp har gått konkurs. Egeland gjorde sitt for å selge inn boka til forleggere i salen, og om det ble budrunde etterpå, vet jeg ikke, men jeg håper han får kontrakt med en eller annen, for den nye boka; Det blir så kaldt , vil jeg lese. Jeg har lest de andre Eddi Stubb-bøkene.

Fritz de Bourg, aktuell med Dykket. Interessant, leste den første boka hans, må få lest resten av serien også.

Monika Yndestad fra Bergen. Journalistkrim, som jeg har lest alle bøkene av med unntak av den siste; Ulmebrann. Den står på tapetet etterhvert.
(hvordan rekke alle disse bøkene som kommer fortere enn vinteren)

Forfatterparet Tore Aurstad & Carina Westberg, nominert til Riverton for Nattevandreren og Djeveldansen. De har skrevet tre historiske krimbøker fra gamle Kristiania, har lest Djeveldansen og likte den godt. Den nye er en samtidskrim, Stråmann, har jeg også lest, men ble bare passe begeistret.
Om en oversetter og frilanser; Robert Vinter, en litt slarkete fyr. mer kommer nok om han, forsto jeg dem rett.

Øistein Borge er aktuell med bok nr 4 om etterforsker Bogart Bull. Utrolig gode bøker, jeg gleder meg til den neste, som har handling fra blant annet Argentina og Mallorca, der Borge bor.
Han ble også nominert til Riverton, for Den som aldri dør i 2018. Jeg har nettopp lest Jeg er nummer 13.

Sven Petter Næss var også med blant Egelands gjester, men han ble det ikke noe bra bilde av. Han er aktuell med Skjebnesteinen, les mer om den her
Han snakket litt om sin indiske stamtavle. Hovedpersonen i bøkene hans er også av det. Virker interessant.

Neste post i kjelleren er det Gunnar Staalesen som leder. Temaet er nåtidskrim/fortidskrim.

Jan Mehlum skriver nåtid, men mye som skjer kan relatere seg til mange år tilbake, som feks en bok han har skrevet basert på Fritz Moen-saken. (den må jeg lese. Din eneste venn, heter boka. )

Hans Olav Lahlum, samt Ingebjørg Berg Holm har også skrevet historisk krim, det krever veldig mye research sier Ingebjørg, så i år kommer hun med en samtidskrim.

Etter en pause og litt mat, blir jeg med på Festaften på Centralteatret. Først er det Teaterimproviasjon med Helen Vikstvedt, Torbjørn Harr og Jan- Paul Brekke. Det var ganske gøy.

De er flinke.

Deretter fengslende samtaler med Helene Flood (Terapeuten ) og Jørn Lier Horst (under), ledet av Marte Spurkland. Flood er psykolog, men har ikke jobbet klinisk de siste ti årene, da har hun drevet med forskning. Hun har brukt av sin erfaring som behandlende psykolog, og mener det er godt at det er noen år siden hun jobbet tett på folk, en fordel med avstand når man skal skrive en bok som handler om en terapeut. Hun har skrevet hovedooppgave om skam og er opptatt av det temaet.

Terapeuten er solgt til mange land, filmrettighetene er også solgt etter en runde med flere interesserte i USA.

Jørn Lier Horst er aktuell med Illvilje, der han utforsker ondskap. Det er tredje cold case-boka med Wisting og det jobbes med en til.

Og her, en jeg var spent på, irske Adrian McKinty som har skrevet den bestselgende Kjeden, en psykologisk thriller. McKint er kritikerrrost for tidligere krimbøker, men de solgte lite, så han bestemte seg for å skrive en bestselger, inspirert av kjedebrevene man skrev i gamle dager, koblet til kidnappingssaker i Mexico han fikk høre om.

Og boka slo til..gitt.

McKinty var et fyrverkeri å høre på. Han snakket også om sosiale medier som facebook og ba folk innstendig om ikke å legge ut for mye privat info der. Han er sjokkert over hvor mange som er som en åpen dør, legger ut at de er borte noen dager, garasjen er åpen, døra er åpen, nøklene ligger der og der, masse bilder av ungene etc. Via sin kones fb-konto fant han frem til utrolige mange venner av hennes venner som la ut masse sånt. Nifst, sa han. Ikke gjør det!

Jeg har Kjeden på pdf, og skal lese den snart. Gleder meg!

T.h.: På vei hjem til hotellet, eller var det fra, forbi et annet kjent "hotell" . Ser du det?

Innlegg fra dag 1 her

God natt! More to come ...

Søndag morgen, roer på hotellet, sen utsjekking er en gave. Det er grått i Oslo i dag. Mitt eneste ærend før jeg drar til Gardermoen er lunsjing på Funky Fresh Foods. Her på rommet leser jeg, nettsurfer, blogger, tenker. Pusler. Tar livet med ro. Noe jeg forsåvidt har gjort i hele helgen, selv om jeg har fått med en del av Krimfestivalen. Nå er jeg klar for å rapportere fra dag 3.

Jørn Lier Horst og rettspsykolog Pål Grøndahl i samtale med Marte Spurkland om drap, hvilke typer drap skjer i Norge.

Kl. 14.15. Jeg har møtt en venninne her og vi skal se noen poster sammen. Det var stappfullt fra forrige post, men heldigvis gikk noen så vi fikk stoler å sitte på.

Interessant samtale om drap, hvem begår drap, finnes det ondskap, hvorfor begår noen drap.
Bl.a. kom dette frem: Det er mest menn som begår drap. Menn er voldsommere enn kvinner når de dreper, de begår oftere drap i affekt. Rus er ofte med i bildet.
Pål Grøndahl viser til forskning om hvem som begår drap. Det er vanskelig å spå, vanskelig å forebygge. Det finnes noen som er født med en skade i amygdala, men det er små komponenter inne i den, som vi enda ikke helt vet hvordan utvikler seg når de kobles til forskjellige faktorer.
Hvis en person med denne type skade får en god oppvekst, med gode foreldre og god omsorg, kan de fungere helt fint i samfunnet.
Men det finnes uansett en sårbarhet der. Han mener også at man veldig tidlig kan peke ut de barna som kan utvikle seg negativt, de som plager dyr, de med sadistisk glede over å plage andre.
Dette er innviklet materiale så det er litt vanskelig å referere til, kjenner jeg, særlig også fordi de ikke hadde så veldig god tid til å gå i dybden.
Horst sin erfaring fra politiarbeidet tilsier også at de færreste er onde av natur. Fortvilte ting skjer under gitte forutsetninger.

Konklusjon: De fleste som begår drap er ikke onde, det kan skje de fleste gitt diverse omstendigheter. Noen få er mer disponert for å gjøre skade. Kvinner kan forebygge ved å ikke gå inn i forhold til voldelige, psykopatiske menn gjentatte ganger. En gang- det kan skje de fleste av oss, Flere ganger- nei, da bør man ha lært, og styre unna.

Neste gjest er Espen Skjerven, debutant, tingrettsdommer. Han kom ut med boka Slakt i 2019. Det er første bok i en serie fra Sandnes-området, der politietterforsker Tom Grayston har hovedrollen.

Skjerven sier at han begynte å skrive for på en måte å bearbeide inntrykkene fra grusomhetene han møtte som dommer. En dommer får se alt når det gjelder et drap. Alt fra patologen, åsteder, grusomme bilder av skjendete kropper og avkappede legemsdeler, brutale skildringer, veldig mye mer enn det som noengang kommer ut i media.
Jeg skal heller ikke legge ut detaljer her, å høre på det han sa, var ille nok for min forestillingsevne. Sånne ting som vi helst ikke vil vite, som vi ikke går og tenker på til vanlig heldigvis.

Boka hans er fiksjon, men det som skjer der kunne ha skjedd.

Jeg var så heldig å møte forfatteren og fikk med meg et signert eksemplar av pocketutgaven Slakt som jeg ser frem til å lese.

Utenfor Y-blokka som skal rives. Picasso har laget dekorasjonen på veggen.

Etter dette var det noen poster vi ikke synes var så viktige å få med seg, så vi gikk en tur, innom et par bokhandlere og spiste lunsj på Gunnars Generasjonsbar som jeg fikk anbefalt av noen. God mat, høy musikk, men musikken var bra. 70- og 80-talls Stones, Zeppelin, Lou Reed.

Ca 17.30. Går til Teaterkjellern for å få med litt om Wisting, og quiz med Torkil Damhaug kl. 18.00.
Der var det fullt gitt, så vi fikk kølapp og måtte sitte oppe i gangen mens vi ventet på at noen i kjellern skulle forlate lokalet.

Med skjermer og overføring går det jo enda an, selv om jeg absolutt ikke synes det er det samme som å se direkte live.
Sesong 2 med Wisting er under planlegging. Her snakker Jørn Lier Horst, Sven Nordin og Trygve Allister Diesen om serien, om skuespillet, om manuset.

kl. 18.00. Torkil Damhaug er syk, meldt forfall. Skuffelse, siden både min venninne og meg gledet oss til å møte Damhaug igjen. Vi har begge gått på skrivekurs med ham på Sommarøy for noen få år siden.
Men Jørgen Jæger og Trude Teige er også gode, så det ble en artig sekvens likevel. Sarah Natasha Melbye er quizmaster.

Quizen går ut på at de skal svare på spørsmål om egne bøker, hva kan og husker de om egen bøker?
Som: Hvilken farge er det på den første bilen i Judasskysset og i Aldri tilgi? Hvor mange ganger har du skrevet MeToo i Aldri tilgi, Trude?
Det ble uavgjort, fordi Jæger var så raus med Teige. Han synes hun fikk et håpløst vanskelig spørsmål som hun ikke fikk poeng for, så han mente hun skulle ha det likevel.

kl. 18.30 OP5- timen . Trude Teige fikk flere ekstraoppdrag under festivalen. Her steppet hun inn for skotske Val McDermid som hadde meldt Corona-forfall siden hun er i risikogruppen, ifølge Knut Gørvell. Jeg hadde sett frem til å møte henne og leser for tiden en bok om Tony Hill som hun har skrevet. (Brennende hat)
Samtalen går på engelsk siden irske, men USA-bosatte Adrian McKinty var med. Det hadde ikke Teige fått med seg, men hun klarte seg utmerket likevel.
Jeg la også merke til en viss kjønnsforskjell når det gjaldt favorittserier.
Heksejakt var populært hos damene, Game of Thrones hos mennene.
McKinty anbefalte hatewatching og hatereading- å se serier/lese bøker som får deg til å hate og irritere deg grenseløst over hvor dårlig det er, det gjør godt for psyken å få ut gruff, hørtes det ut som han mente. Trude skjønte ikke helt hva han snakket om. Hun gidder ikke å se serier og filmer hun ikke liker. Men hun får det slik av Sylvi Listhaug.
Kan det være en mentalitetsforskjell på Nord-Irer og nordmenn her? McKinty er tross alt fra Belfast. Hm, bare en tanke..

Anbefalinger: Badehotellet, Shetland (Teige), Heksejakt (Teige og Melbye), True detective, Marian (fransk serie, horror) , Serial (Mc Kinty), Unbeliveable (Teige) , Nore liker hard fantasy etc., Bøker: Vi er fem av Matias Faldbakken (Nore), Peter Mays Hebridene-serie (Teige) .

Nore og McKinty brukte en del tid på å diskutere Game of Thrones. De var ganske samstemte i at sesong 6 var elendig og ødela resten av serien.

Jason Bourne or James Bond?
Her ble det et kjønnsdelt svar. Hvem likte best James Bond, tror dere?

Her er det bildekavalkade fra Boktips. Jeg er jaggu med på et bilde fra Krimkafeen på Norli Braithwaite, med et bakhodebilde riktignok.

Da tok jeg kvelden. Back to my hotel for dinner and TV.

And some books.

Herlig å få bøkene signert.:)

God søndag og gratulerer med dagen alle kvinner der ute.:)

Mine innlegg fra dag 1 og dag 2 her

Siden jeg blogget sist har koronaen kommet i full fart inn i Norge og verden forøvrig. Jeg har lest svært lite siden jeg kom hjem fra Oslo 8.mars, grunnet kontinerlige oppdateringer i nyheter og facebook, bekymringer, endringer på jobb, stadig nye restriksjoner, hjemmekontor, hjemmetrening (nja, sådær, men prøver) og andre familiære omstendigheter som også tar tid og energi. Å finne lesero, bloggelyst og konsentrasjon er ikke så lett for tiden, men det blir forhåpentligvis bedre etterhvert. Enn så lenge ønsker jeg i allefall å skrive litt kort om de siste bøkene jeg har lest, så de ikke går helt i glemmeboka. Krim og thrillere, that`s it. Har prøvd å lese andre bøker, men det er ikke så mye som frister for tiden.

Risiko av Sven G.Simonsen, 394 s
Press forlag 2020
Leseeksemplar

Sven G.Simonsen er krimdebutant på forlaget Press, som vanligvis ikke gir ut krim. Han var tilstede på Krimfestivalen i Oslo.

Psykolog Liv Eriksson har arbeidet i noen av verdens tøffeste områder. Hun og mannen Olav er på klatreferie i Thailand da han mister grepet i fjellet og faller i døden. Liv sørger og isolerer seg i flere måneder etter dette, helt til hun en dag ser en video på nettet og begynner å lete etter sannheten. Ble han drept? Olav var etterforsker i Økokrim. Liv kontakter de som kjente ham og andre. Det fører henne inn i farlige situasjoner og på reise til Munchen, Kypros og Beirut.
Liv er smart og tøff, men hun tar store sjanser som hun ikke ser rekkevidden av.

Spennende thriller, en lovende og velskrevet debut som jeg likte godt å lese. Noen partier er mer langsomme, men jevnt over det et bra driv, som skrur seg til mot slutten.
Anbefales!

Sven G. Simonsen i samtale med Tom Egeland på Krimfestivalen i Oslo (foto: Anita Ness)

Brennende hat av Val McDermid, 414s
Cappelen Damm 2018
Leseeksemplar

Dette er den første boka jeg har lest av Val McDermid, men jeg så noen sesonger med Tony Hill- Arr i sjelen blant annet, som jeg likte godt, for mange år siden. Brennende hat er med psykolog og profiler Tony Hill og etterforsker Carol Jordan i hovedrollene.
De får en svært vanskelig oppgave å løse sammen med resten av teamet. Kvinnelige bryllupsgjester forsvinner, blir lokket fra festen og blir funnet drept i oppbrente biler etter noen dager. De frykter at en meget kynisk og dyktig seriemorder går løs. Han etterlater seg ingen spor. Tiden går og spesialteamet har trusselen om oppløsning hengende over seg siden de ikke kommer noen vei med saken.

Jeg synes boka var ganske saktegående. Det tok sin tid å komme inn i handlingen, persongalleriet, de mange scenene. McDermid skriver på en ganske omstendelig måte, en stil som jeg brukte tid på å venne meg til. Etterhvert gikk det seg til og jeg kom meg gjennom selv om jeg brukte mange dager på denne boka. Tror jeg leste mest på trass, og da jeg hadde kommet halvveis måtte jeg lese ferdig. Jeg likte boka bedre etterhvert, men er usikker på om jeg vil lese mer av McDermid. Usikker også på hvordan det går med Tony Hill, men det er gitt ut flere bøker om han før, så de bør jeg vel uansett lese før det eventuelt kommer en ny om han.

Val McDermid skulle vært på Krimfestivalen, men meldte corona-forfall.

Min søster er seriemorder av Oyinkan Braithwaite, 239 s
Cappelen Damm 2020
Kjøpt selv

Denne romanen har fått mye oppmerksomhet siden den ble Bookernominert i 2019. "Litterær sensasjon" er en av beskrivelsene som er brukt om boka.
Braithwaite var tilstede på krimfestivalen i Oslo og deltok på flere poster. Jeg hørte henne på krimkafe på Tanum, der jeg kjøpte og fikk signert boka.

Jeg begynte på den søndag 8.mars før jeg reiste hjem fra Oslo. Det er en forholdsvis kort og luftig roman, men innholdsrik handlingsmessig. Den handler om søstrene Korede og Ayoola bor i Lagos, Nigeria. Ayoola har drept tre kjærester, og Korede må hjelpe henne og rydde opp. Hun vet hun burde gå til politiet, men greier ikke fordi hun er så glad i søsteren sin.
Korede jobber som sykepleier og er litt betatt av overlegen på avdelingen. Da han møter den vakre søsteren hennes, blir han betatt av henne, til Koredes fortvilelse. Hun er såret på egne vegne, men samtidig også redd for at han kan bli Ayoolas neste offer.

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet, men jeg forventet vel at jeg skulle like denne bedre enn jeg gjorde, at en gjorde mer inntrykk. Så ble jeg litt offer for hypen, kanskje. Boka var litt morsom, godt skrevet, litt spennende- men ikke så veldig , mer som en tragikomedie enn en thriller, egentlig. Vil ikke kalle den en krim akkurat. Men det er en god roman, det er ikke det, og kan absolutt anbefales, selv om jeg ikke synes den er spesielt sensasjonell eller spesielt spennende. Og at den er knapp i formen liker jeg godt. Mye kan sies uten å bruke så forferdelig mange ord. Det behersker Oyinkan Braitwaithe veldig godt.

(foto: Anita Ness)

Norske tilstander av Lars Lenth, 303 s
Kagge forlag 2020
Leseeksemplar

Norske tilstander en den femte romanen av Lars Lenth. Han har skrevet tre om advokat Leo Vangen og Rino Gulliksen. Jeg har lest Brødrene Vega (om lakseoppdrett) og Menn som hater ulver (om ulvestriden) og har likt dem veldig godt.
Norske tilstander er i samme stilen, og handler om striden om vindturbiner. Boka handler også om asylmottak og rasisme.
I denne boka er Leo Vangen forelsket i Anita Fostervold. Tilfeldigvis er hun datter av Agnes, et troll av en gammel dame som driver en vindturbinpark ved Stadt og et gammelt familiehotell som er omgjort til asylmottak. Nå bor det ikke asylsøkere der lenger siden de har sluttet å komme til landet, bortsett fra en afghansk familie som bor papirløst og er Agnes sin tjenerstab.
Agnes har to sønner, Bill og Charles som bor i bygda. Bill driver med surfing, er eks-narkoman, en følsom fyr. Han er glad i den afghanske familien. Han er ganske undertrykket at sin mor, men håper han kan ta over hotellet for å drive det en dag.
Charles håper på å arve vindparken.
Agnes har andre planer. Hun ønsker å selge til noen dansker, men må da utvide med nabotomten.
Der bor det en trassig fyr i ei bu og han nekter å flytte.
En miljø- og vindparkmotstander; Børre Fink, som er pensjonert lærer, prøver å overtale leietakeren å flytte, men det nytter ikke.
Agnes har andre metoder på lur og det lover ikke godt for noen i hennes nærhet.
Hun må kvitte seg med mannen og afghanerne, og det fortere enn svint. Agnes skyr ingen midler.

Lenth skriver morsomt som vanlig, lett og lekende. Persongalleriet er så sært som det kan bli når det gjelder Lenth og det er veldig fornøyelig. Spennende også.
Ikke akkurat en krim, mer som en slags thriller, så morsomt som bare Lenth kan gjøre det.
Anbefales virkelig!

Andre bøker av Lenth jeg har blogget om:
Brødrene Vega (ble nominert til Brageprisen 2015)
Menn som hater ulver

Mars er straks over og som veldig mange andre har jeg hatt mye annet å tenke på enn dikt og diktsirkel denne måneden, corona-måneden da samfunnet ble mer og mer avstengt lokalt og globalt. Nå skal jeg ikke skrive mer om coronavirus, men la dikt være tema. Kategorien denne måned er Debutant, og jeg lar det gå at også forfattere som har gitt ut andre bøker, men debuterer med dikt kan bli godkjent. Siden jeg fikk en slik forespørsel og sa ok, så gjør jeg også den samme vrien selv fordi det la seg tilrette med en splitter ny og kort diktsamling i posten forleden.

Mitt førstevalg var Bilder i ord, men siden den er såpass lang, greide jeg ikke lese den ferdig i mars, og velger derfor Kjære Grønland som mars-bok i stedet.

Jeg startet på Bilder i ord av Roald Ellingsen tidligere i mars, men greide ikke å lese så mye dikt av gangen fordi konsentrasjonen min har vært laber. Det jeg har lest har jeg likt veldig godt. Roald skriver veldig fint, han er en sann poet.
Jeg traff Roald Ellingsen på et skrivekurs i Marrakech for noen år siden. Kurset var gjennom reisemagasinet Vagabond og det dreide seg om reiseskriving/reiseskildringer. Roald viste også der sin lyriske åre. Siden har vi fulgt hverandre på instagram og facebook og jeg var så heldig å få et eksemplar av hans diktsamling Bilder i ord, som han ga ut på eget forlag i 2019. Han har fått publisert noen dikt i Dagbladet og er aktiv på Diktkammeret og andre dikt-nettsteder.
Jeg kommer til å skrive mer om boka når jeg har lest den ferdig, men interesserte kan lese mer på bloggen hans her

Jeg liker som regel å gjøre meg ferdig inne fristen, så også når det gjelder lesesirkler, og spesielt min egen. Det så ikke lyst ut nå, siden jeg ikke makter å stresslese, og aller minst stresslese dikt. Som sagt kom diktsamlingen Kjære Grønland dumpende ned i postkassa mi forleden, og da slo det meg at denne kan jeg greie å lese ferdig. Kort bok, 64 sider, enkel poesi i form av et langdikt.

Ida Frisch er født i 1990 og debuterte med romanen Klør i 2018. Hun er altså ikke helt debutant, men hun debuterer med dikt i sin andre bok. Det er innafor, tenker jeg. Jeg har ikke lest Klør.

Jeg føler ikke for å mene for mye, vurdere for mye, om en slik samling akkurat nå, annet enn at jeg synes hun skriver fint, maler frem fine tydelige og fine bilder av kjærlighet, lengsel, natur, savn, redsel, ensomhet og forandring. Langdiktet er formet som et brev til øya Grønland som forsvinner stadig mer med issmelting og havet som blir varmere. Diktet handler om klimaendringer rett og slett, i en mer personlig brevform stilet til verdens største øy. Det er lett å få bilder i hodet når jeg leser. Parallelt snakker hun om sin kjæreste, mannen som ligger ved sin side. Hun viser kjærlighet til en øy og til sin mann. Til naturen, til det som endrer seg og tenker mye på hvordan det vil bli og hva som vil skje med Grønland når ting forandrer seg og snøen ikke ligger der mer.

Forlaget skriver dette om boka:

Grønlandsisen smelter. Vi har sett bildene, lest artiklene og hørt forskerne legge ut om konsekvensene. Vi vet alle hvorfor det skjer, men i Ida Frisch sin bok Kjære Grønland, er det ikke snakk om togradersmål og strenge pekefingre, i stedet forsøker hovedpersonen å forstå den hvite øya. Hvor er den på vei? Hva forvandler den seg til? Ligger det en lettelse i det å bli en annen? Kan forholdet mellom havet og isen sammenliknes med kjærlighet? 

Kjære Grønland er et langdikt, en sørgesang, et brev, en ønsket samtale mellom et menneske og verdens største øy. Boken er også et åpent forsøk på å tenke vårt forhold til naturen på nytt, på et tidspunkt da det kanskje er aller mest nødvendig.

Mer her

Her er et av flere sitat som jeg synes var fint:

"Kjære Grønland

Det jeg prøver å si, er at menneskene trenger stillheten
den hvite kappa di gir oss.
Vi trenger å vite at livet finnes på steder vi ikke forstår.
Vi trenger å glemme at døden finnes i ryggmargen vår.
Vi trenger å tro på at alt fortsetter. " (s. 64)

Jeg valgte å dele dette sitatet fordi jeg synes det passer ekstra godt i disse dager.

Flere har allerede lest dikt og skrevet om det, og linker til deres innlegg kan du se her

Ønsker deg en fin poetisk kveld.:)

Ida Frisch: Kjære Grønland, 64 s
Tiden forlag 2020
Leseeksemplar

Den merkeligste og mest skremmende mars i minnet er over. Jeg orker ikke å skrive så mye mer om koronaviruset og situasjonen her, det er behørig kommentert i andre innlegg og andres kommentarfelt, blant annet her hos Berit, Inga, Beathe, Tine og meg selv.
Nå skal mars oppsummeres, og det går fort. Jeg har lest 7 bøker, adskillig mye mindre enn jeg vanligvis leser.

Små krokus stikker frem en av dagene som lignet vår, før det begynte å snø og blåse igjen. Mars er uregjerlig. (eget foto)

Bøker lest:
1. Risiko av Sven G. Simonsen: Thriller/Krim, Norsk2020, Kypros, Libanon, Thailand, leseeks, 394s
2. Min søster er seriemorder av Oyinkan Braithwaite: Thriller/krim, Nigeria, kjøpt, 239 s
3. Brennende hat av Val McDermid: England, krim/psykologisk thriller, leseeks, frahylla, 414 s
4. Norske tilstander av Lars Lenth: norsk2020, leseeks, 303 s
5. Mord på Kilen av Lene Lauritsen Kjølner: Krim, leseeks, 266 s
6. Kjære Grønland av Ida Frisch: Dikt, lesesirkel, leseeks, Grønland, norsk2020, 64 s
7. Våroffer av Anders de la Motte: Krim, Sverige, leseeks, 520 s

SUM: 7 bøker/ 2200 s

6 krim
1 diktsamling

6 leseeks/1 kjøpt
1 frahylla

Land besøkt: Kypros, Thailand, Libanon, Nigeria, England, Grønland, Sverige

Bøkene jeg leste var stort sett gode, den beste var Våroffer (omtale kommer) og hakk i hæl kom Risiko og Norske tilstander. Mord på Kilden er den 6. i serien om privatdetektiven Olivia, og den likte jeg også godt. Har skrevet bittelitt om den på instagram her .

Som sagt mange steder så har konsentrasjonen vært laber. Det er lite som fenger. Kunsten har vært å finne noe som fenger nok til å holde konsentrasjonen og leselysten sånn nogelunde. Våroffer var den boka som suste best avgårde, det er også den siste jeg leste, så kanskje det løsner litt nå. Risiko leste jeg før Krimfestivalen og før korona-viruset tok av her hjemme og de værste bildene fra Italia og Europa kom. Ser ut som en type krim funker relativt greit. Dikt har jeg mer problemer med for tiden, men samlingen til Ida Frisch, som er et langdikt og enkelt og fint i formen, fungerte ganske bra.
Leser også litt nå og da i en sakprosabok; Voksendommen, som består av pasienthistorier fra psykolog Bente Egenbergs praksis. Den er ganske interessant, men jeg porsjonerer til 1-2 historier når jeg leser fra den.

Nå har jeg også lastet ned Bookbites, siden jeg fikk varsel om at eBokBib ble avsluttet 1.april. Det viste seg at det var Bodø som la ned 1.april. Min app er knyttet til Bodø, Vardø og Trondheim. Så nå har jeg to apper.
Fikk lasta ned to nye bøker fra Bookbites, både lydboka til Solsøsteren (kanskje den kan hjelpe meg til å gå mer tur) og Alt går til helvete av Mark Manson. En passende tittel i disse tider, men undertittelen er En bok om håp, altså.
Jeg har også lasta ned Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg på eBokBib, siden det er samlesingsbok til Bokbloggerprisen i mars.
Jeg må bare huske at jeg har bøker på de appene nå da. Kanskje jeg skal gjøre alvor av å kjøpe meg iPad før påske. Akkurat de butikkene er fortsatt åpne. Som bokhandlerne. Sparer jo en del penger på at omtrent alt er stengt av kafeer, konserter, arrangement, utesteder, reiser etc. Er egentlig for slitsomt å lese på mobilen.

Bokhandleren er åpen, fargebøker er også et alternativ til lesing, pusling, matlaging, baking, trening, TV-titting.

Av arrangement rakk jeg å delta på Krimfestivalen før alle restriksjonene kom den 12.mars. Nedstenginger, hjemmekontor. Social distancing.

Her har jeg blogget fra krimfestivalen:
Krimfestivalen 5.mars
Krimfestivalen 6. mars
Krimfestivalen 7. mars

Ellers er det ikke så mye å skryte av. Har vel hørt et par streaminger av konserter og bokopplesninger. Jeg er mye flinkere til å tipse andre, melde meg interessert på facebook, enn å delta selv. Litt trening nå og da, men kan absolutt bli bedre. Tur nå og da, ikke hver dag. Skal sette opp en plan i april, og prøve å følge den mer disiplinert. Det har vært så mye i familien i mars å da skippes slike planer og rutiner lett. Håper det blir bedre i april.
Noe hyggelig vi gjorde sist lørdag var å ha familiequiz på Messenger. To av barna mine laget quizen med spørsmål fra Bezzerwisser og så deltok våre familiemedlemmer rundt omkring i landet på den. Det var koselig.

Lesesirkler har jeg ikke fulgt opp i mars, med unntak av Diktlesesirklelen, link her. Jeg setter stor pris på at deltagelsen der.:)
Skal få lest en 1001-bok i april. Har plukket frem Hundre års ensomhet av Gabriel Garcia Marques til Elidas 1001- lesesirkel. Det kan hende magisk realisme med ørten karakterer ikke er akkurat det rette nå, men jeg skal prøve. Alternativt kan jeg finne en mer friksjonsfri bok. En (eller to) hyllebok skal jeg også få lest.

Pus ble omplassert forrige uke. Hun fant seg fort tilrette i vinduskarmen med flott utsikt.

Noen bøker som skal leses i april. Våroffer er jeg som sagt ferdig med.

1 meters avstand. Ute med Pål før alt stengte. Da det enda gikk an å spøke litt galgenhumoristisk om Corona. Det var ikke så mange gjester der akkurat, og annethvert bord var reservert til Ola Nordmann for å holde regelen om 1 metro distanci.

Da ønsker jeg dere alle en riktig god april og håper på gode lesedager og god påskesol i nærmiljøet.:) Ta vare på deg selv så tar du også vare på andre.:)

Oppsummering februar: 13 bøker / 3935 sider
Oppsummering januar -20: 9 bøker/2571 sider

Sveins verden av Svein Østvik (diktsirkelen januar -19)

Den tause pasienten av Alex Michaelides

Oppsummering januar 2020

Alle fugler små av Hanne Gellein. Creepy krim fra spennende debutant

Ansikter i vannet og Lagunen og andre fortellinger av Janet Frame . 1001-bok lesesirkel

Krimfestivalen 5-7 mars 2020. Løype? Forfattere og poster som må ses og høres. Forberedelser, hva må leses?

Oyinkan Braithwaite (NIG) som er aktuell med Min søster er seriemorder er jeg også veldig spent på å møte. Husker hun var nominert til og aktuell ifb med Bookerprisen 2019.

Skyggejegeren av Camilla Grebe

Andre guder av Jørgen Brekke- en annerledes spenningroman

Blindtunnel av Tove Alsterdal

Dukken av Yrsa Sigurdardottir - Slappe greier

Kanskje du er frisk? av Kaveh Rashidi

Stråmann av Aurstad & Westberg - nåtidsthriller/krim, ny serie

Oppsummering februar 2020

Jeg er nummer 13 av Øistein Borge- elegant krim på høyt nivå

Krimfestivalen Oslo 2020 torsdag 5.mars- Dag 1

Krimfestivalen dag 2, fredag 6.mars - høydepunkter

Krimfestivalen dag 3, lørdag 7.mars 2020 - ett bekreftet forfall pga Coronaviruset

Noen krimtips: Risiko av Sven G.Simonsen, Brennende hat av Val McDermid, Norske tilstander av Lars Lenth og Min søster er seriemorder av Oyinkan Braithwaite

Diktlesesirkel mars- 20. Diktdebutant. Kjære Grønland av Ida Frisch

Oppsummering mars -20