Quantcast
Channel: Artemisias Verden
Viewing all 1272 articles
Browse latest View live
↧

Israel: JERUSALEM - Jesus Trail- Påske- Korsfestelsen, Golgata, Oljeberget m.m.

March 30, 2018, 8:16 am
$
0
0
For en og en halv uke siden kom jeg hjem fra en fantastisk reise i Midt-Østen; nærmere bestemt Israel, Palestina og Jordan. Vi reiste i en gruppe på 21 personer, med norsk reiseleder og israelsk guide i Israel og Jordan vs palestinsk guide i de landene. I Israel og Palestina var vi innom de mest kjente historiske plassene der Jesus, Maria Magdalene, Jomfru Maria og Johannes døperen markerte seg. I dag tenker jeg å legge ut noen bilder fra de stedene som har mest med Jesus og påska å gjøre, siden vi er midt i påska. og det er selveste langfredag.


Jesus har en tung bør å bære , der han nesten synker sammen under korset. 




Etter noen dager i Jordan og et bad i Dødehavet, en svipp innom Jeriko og Qumran, kom vi til Jerusalem. Det var nesten et kultursjokk med sitt yrende folkeliv, masse lyd, enormt med kirker og flere religiøse bydeler. Vi skulle overnatte i gamlebyen, på et gjestehus i den kristne bydelen. Etter innsjekking hadde vi en og en halv dag til å henge på guiden gjennom ca tolv kirker og arabisk, kristen, armenisk og jødisk bydel, samt en tur på Oljeberget. 


Den første kirka vi besøkte var Gravkirken, Church of Holy Sepulcure , her Jesus ble korsfestet etter gangen på Golgata.  Kirka inneholder også grava der Jesus skal ha blitt lagt etter sin død og gjenoppstått. 

Kirka var stor og det var flere store grupper der, som også i de andre kirkene og hellige stedene vi oppsøkte.



Fresker som forteller historien henger overalt. Her ligger han, etter han visstnok døde. 



Kirkedetaljer.



Jeg greier ikke å huske alt som vår israelske guide fortalte . Dessuten var det så mye lyd og folk at det var umulig å få med seg alt.
Sikkert er det at det er laget kirker over alt som har med Jesus og de viktigste personene i kristendommen og bibelen, alt fra denne klippen fra Golgata (mulig han lente seg her), fra hans siste fotavtrykk og alt han gjorde som vi kjenner igjen fra bibelhistorien.


Golgata

Jerusalems gamleby var helt surrealistisk å oppleve. Og svimlende, inntrykkene sto i kø. Det er utrolig at de greier å lage så mye kommers religiøs turisme som de har gjort her i Jerusalem, et av verdens fremste pilegrimsmål. Mange religiøse pilegrimer drar hit, selvfølgelig. Hvordan de greier å få frem spirituelle følelser, om de gjør det, er ganske vanskelig å forstå. For meg ble det mest kaotisk og jeg fikk snart mer enn nok av kirkebesøk hvor det krydde av grupper og folk. Men det var også mye rart (interessant) å se.. Russere som stilte seg opp og sang en salme, kinesere med gule hatter for å kjenne igjen gruppa si, bl.a.

På Golgata så jeg et par damer komme slepende på et digert kors. Jeg ble så paralysert at jeg glemte å ta bilde. I ettertid har jeg lest at man kan leie slike kors for å gå den samme ruta som Jesus gjorde med korset. For å oppleve det samme som han.
Guiden vår, Zeb, mente traskingen gjennom Jerusalems labyrinter og kirker var vårt kors å bære, at det var nok. (med en liten latter om munnen)


I dag; langfredag, gikk Jesus den lange veien på Golgata med korset og ble korsfestet.


Etter en del vandring i kirker og trange gater, gjorde det godt å komme litt opp i høyden med luftig utsikt over byen. Jeg tror dette var det bygget hvor romerne holdt til, Herodes og Pontius Pilatus etc, men helt sikker er jeg jaggu ikke. (Venter på en liste over stedene vi var og da skal jeg oppdatere.)
Over hodet mitt ser vi Klippedomen, den er veldig vakker, men dit får ikke vi ikke-muslimer gå.



Utsikt over Jerusalem.



Fra de trange gatene, som soukene i Marrakesh. Her er alle slags boder og butikker, her en fargerik gotteribod. 


Vi vandrer med freidig mot i trengselen. På veggen henger fargerike tepper.



En tur til Klagemuren, Vestmuren, hører til. Her vasker man hendene før man går til muren. Menn må gå til venstre og damer til høyre. Jødiske menn kledd i svart med hatter så vi ofte.



Meg ved klagemuren. Hva skal jeg klage over i dag? Hei hei, men det er visst bønner de ber her.. mange stakk lapper i muren, messing hørtes, noen gråt.



Politiet , eller er det militær ungdom? ved Klagemuren. De passer på overalt. Alt for unge til å håndtere slike maskingevær, spør du meg, men helt vanlig i Israel. Her er verneplikten tre år for gutter og to år for jenter. 



Utsikt fra trappa da vi gikk fra Klagemuren. Man kan komme inn i ruinene fra den eldgamle muren bak her, til visse tidspunkter og hvis man er villig til å stå opp grytidlig og stå veldig lenge i kø. Ingen av oss orket det..



Den vakre Klippedomen. Svært viktig for muslimene.



Noen ruiner jeg så fra gata, med en del malerier, et slags galleri rundt. Aner ikke hva de ruinene var, men bildene var fine.





Dette er nok en armensk ortodoks kirke av noe slag. Mye nips i taket. Her hørte vi et armensk kor som sang veldig vakkert og vi brukte litt tid på å høre på dem. Meditativt. Den armenske kirke var den første kristne kirke.



Vakkert mønster i golvteppet. Jeg fikk ikke med med at det var forbudt å fotografere her, men rakk dette før jeg fikk skjenn av en av kirkas menn.



Jomfru Maria på likstrå. En Maria-kirke, ortodoks av noe slag den også, og/eller katolsk. Det var Maria-bilder overalt.



Tid for lunsj. Vi kjøpte noe gatemat og fikk sitte på noen benker i et hull i veggen hvor vi kunne kjøpe drikke og kaffe. Riktig så trivelig. I arabisk bydel. Den arabiske kaffen med krydder i (kardemomme?) som vi fikk flere steder, var sterk og god.



<

Gatebilde, mens vi venter på å dra til Oljeberget. Like utenfor inngangen til de trange gatene i gamlebyen, Jaffa gate.



Samme gate, annen vinkel.



Vi venter fortsatt...


OLJEBERGET


Utsiktspunkt over Jerusalem fra Oljeberget- Mount Olives.  Høydedraget har fått navn etter alle oliventrærne som vokser her. De eldste som finnes i Getsemane hage skal visst være fra Jesus sin tid, ca 2000 år gamle. I Getsemane hagen oppholdt Jesus seg før han ble hentet til Golgata.


På Oljeberget finnes også mange kirker. Her er vi inne i en som rommer plansjer med Fader Vår på alle slags språk. Her det norske. Vi var også inne i en moske. Moskeen var bygget over stedet der Jesus for til himmelen og visstnok skal komme tilbake. Da muslimene hørte det bygget de igjen taket så han ikke skal kunne komme tilbake.



Utsikt over Jerusalem, med den russisk-ortodokse Maria Magdalena-kirka. Kirka er en kopi av ei kirke i Moskva. 


Veien opp til kirka var vakker, med masse planter og flott hage rundt. Rolig, fredfull, feminint. Spennende at det finnes en del kirker som også hedrer det hellige feminine og Maria Magdalena spesielt, men også Maria fra Nazareth.



Inne i kirka. Relikvier er vanlig i de ortodokse kirkene. Her er noen, men hva det er fant jeg ikke ut av.


Man kan tenne lys hvis man vil.



Freske fra Jesus sitt sist måltid med disiplene før den tunge dagen på Golgata. Han hadde det siste måltidet på det vi i dag kaller skjærtorsdag som har blitt en kristen helligdag og hvor messer til minne om den siste nattverden holdes.



Fra Getsemane hagen hvor Jesus oppholdt seg den siste dagen før han dro til Golgata. Her er det mange gamle oliventrær. Ved siden av hagen finnes Church of all Nations. Vi var inne i den kirka, men jeg har ikke bilde av den her.  (jeg har bilder fra den på systemkamerat mitt, men har ikke fått lagt dem over på datamaskina enda). Det var en tung og mørk kirke og skal vise til de mørkeste timene før Jesus dør. Her skal han også ha bedd før han ble arrestert. - Min Far, min Far hvorfor har du forlatt meg?




Dette er en annen kirke. Så vidt jeg husker skal Jomfru Marias levninger finnes her. Jeg synes jeg husker at vi var i en annen kirke også hvor hun skal ha vært gravlagt, men det er mulig jeg husker feil . Vi var inne i en krypt her hvor det var kø av folk som ville kysse og korse seg.

So long, so far..

Jerusalem et konglomerat av religioner, kirker, labyrinter, språk. Vi så nok en brøkdel av det, men fikk med oss de viktigste kristne stedene, eller de viktigste historiske stedene for Jesus og det som skjedde på Golgata, korsfestelsen, og dagen før i Getsemane hage.
Jeg kunne ha tenkt meg og sett mer av Jerusalem. Ikke kirkene, men av folkelivet, gått mer rundt omkring, gått på kafeer, spisesteder etc, men det får bli en annen gang.

Jeg ønsket å legge ut et innlegg herfra i dag, på selveste langfredag, siden Jesus ble korsfestet da, ifølge historien vi kjenner. Om jeg tror på det eller ikke er ikke så viktig akkurat nå. Det er denne historien som danner grunnlaget for den kristne tro/bevegelse/religion og påskehøytiden som vi feirer den i den kristne delen av verden.

Det har riktignok vært feiret påske før. Jødene gjorde det. De førkristne religionene gjorde det, som en fruktbarhetsfest, noe moderne paganisme har holdt i hevd ved å feire Ostara. Andre kulturer og mytologier har andre navn. I Norge/Nord-Europa er de førkristne og den kristne tradisjonen smeltet sammen, som også julehøytiden er.  Påskeharen feks, har jo ingen ting med den kristne påska å gjøre.

Bildene er lagt inn rett fra mobilkamera, uredigert. Når jeg får bedre tid legger jeg kanskje inn flere bilder, andre bilder. Vi får se..

Andre deler av Midt-Østen-turen kommer senere.

Her er en fersk artikkel  på adressa.no om korsvandring i flere norske byer langfredag og da spesielt i Trondheim, samt kort informasjon om hva som skjedde på de forskjellige påskedagene.

Med dette ønsker jeg dere alle en god påske.:) 


↧
Search

Oppsummering mars -18

April 1, 2018, 3:13 pm
$
0
0
Tenk at også mars er over. Det betyr at vinteren også er over, per se- selv om vi har mye snø her og der. April er en vårmåned hvor det normalt begynner å sprette i marka og snø og is smelter bort. Jeg hilser april velkommen.
Men først skal mars oppsummeres på bloggen. Mars var en laber lesemåned, men det er kanskje ikke så rart siden jeg har vært på reise halve måneden. Jeg har reist med mye folk i 10 dager rundt i Israel, Palestina og Jordan noe som var kjempefin og interessant. Etter en ukes tid hjemme dro jeg nordover for å besøke datteren med familie i Lofoten  Vi spiser masse god mat, går turer og ser krim  (Arne Dahl) og det er kjempekoselig å være sammen med mitt lille barnebarn som straks blir 8 måneder. (de andre også selvsagt) Tiden går så fort og nå går han snart. Han reiser seg selv fra golvet og opp  og går langs lekegrinda. Før vi vet ordet av det klatrer han vel i fjellene her.


Svolvær havn påskeaften . (foto: Anita Ness)



Bøker lest:
1. Anna og Frank av Gro Dahle: Dikt,  2017, lånt på bib, USA, Russland, 105 s
2. Alle kan drepe av Jørgen Brekke: Krim, norsk2018, forhåndseks, Sverige, 365s
3. Veien til Damaskus av Dag Hoel: sakprosa/reiseskildring, Israel. Palestina, Syria, frahylla, kjøpt, 314 s
4. Forsvinningen av Frode Granhus: krim, norsk2018, leseeksemplar, 320 s
5. Lewisbrikkene av Peter May: krim. Skotland/Hebridene, leseeksemplar, 316 s
6. Hummus og granateple av Vidar Bergum: kokebok, norsk2018, MIdt-Østen,  leseeksemplar, 252 s
7. Fermentering av Gry Hammer: sakprosa/mat/helse, kjøpt, 201 s
8. Mat for glade tarmer av Mette Bender og Søren Lange: sakprosa/mat/helse, leseeksemplar, 160 s
9. Vak av Bendik Vada: dikt, norsk2017, lånt på eBokBib, 57 s

SUM: 9 bøker  - 2090 sider

SUM:
3 krim
2 diktsamlinger
4 sakprosa (3 mat og helse/ 1 reiseskildring)
2 lånt på bib/eBokBib
5 leseeksemplar
2 kjøpt
1 frahylla
3 norsk2018

Jeg har tatt med koke/matbøkene i tellingen denne måneden fordi jeg har lest alt som står i dem, samt bladd mye frem og tilbake i tillegg og testet en del oppskrifter,  spesielt i "Hummus & granateple" og "Fermentering". "Mat for glade tarmer" skal testes ut i april.  Den inneholder kur med prebiotika på fire dager, blant annet.
"Hummus & granateple" - mat fra Midt-Østen- er en fantastisk bok med flotte oppskrifter og nydelige bilder som gir vann i munn. Omtale kommer senere.


Vi laget meze langfredag etter oppskrifter fra "Hummus & granateple". Min datter laget mesteparten, jeg laget hummus og falafel og samboeren hennes stekte kotelettene. teamwork. Nydelig måltid. (foto: Anita Ness)


"Veien til Damaskus" var også en særs interessant bok, hvor forfatteren gikk i Paulus sine fotspor fra Jerusalem til Damaskus. En reiseskildring med innvevd historie og refleksjoner. Spesielt artig fordi jeg nettopp har vært i Midt-Østen.

De tre krimbøkene var også veldig gode, og omtaler kommer løpende. "Alle skal drepe" var mest underholdende av dem. "Lewisbrikkene" den mørkeste, skrevet med et langsomt vemod. "Forsvinningen" var det også vemodig å lese siden det er avdøde Frode Granhus sin siste bok.

Når det gjelder DIKTLESESIRKELEN har det vært god deltakelse i mars også, noe jeg er veldig glad for. Selv er jeg dessverre litt på etterskudd med innlegget, men det er fordi jeg må lese samlingen- Vak av debutanten Bendik Vada- en gang til og da må jeg ha en rolig morgen. Det kommer.. Takk til alle som har bidratt. Innleggene deres kan leses her

Land besøkt:
USA, Russland, Sverige, Israel, Palestina, Syria, Skotland, Midt-Østen (2)

Litterære arrangement:
1.Torbjørn Færøvik , foredrag om Orientekspressen, Litteraturhuset i Trondheim/arr. Escape Travel
2.Zeshan Shakar - Tante Ulrikkes vei, Litteraturhuset i Trondheim
3.Foredrag om Jens Bjørneboe av Torstein Andersen, Litteraturhuset i Trondheim


TV-serie/film fra bøker:
1. Arne Dahl: Sesong 1- episode 7-9, "De største vann" og " Europablues- del 1" Netflix

Reiseinnlegg:
Israel del 1- Jerusalem



På tur til Henningsvær i dag. Det er absolutt vakkert her på vinteren også, med snekledde fjell som stuper rett ned i sjøen. (foto: Anita Ness)

Med dette ønsker jeg dere alle en god april!




↧
↧

Krittmannen av C.J. Tudor - nifs, spennende, herlig underholdning

April 4, 2018, 11:55 am
$
0
0
Nå har jeg også omsider lest Krittmannen- The Chalk Man- av debutanten C.J.Tudor. Boka har fått kjempegode kritikker og blitt møtt med masse oppmerksomhet. Det kan jo slå så forskjellig ut for denne leseren. Imidlertid holdt Krittmannen faktisk hva den lovet.  Dette var en meget underholdende opplevelse.


Forlaget sier dette om boka:
12 år gamle Eddie og vennene bruker krittfigurer til å overlevere hemmelige beskjeder på. Og det er gøy til å begynne med, helt til figurene fører dem til liket av en ung jente ...
Det er tretti år siden nå, og Ed trodde at fortiden lå bak ham. Plutselig mottar han et brev som inneholder to ting: et stykke kritt og en tegning av en krittmann. Da historien begynner å gjenta seg, skjønner Ed at leken aldri var over …

Siden så mange har sagt så mye om boka allerede nøyer jeg meg med få ord. Jeg likte Krittmannen veldig godt. Den fenget fra første side og var lett å komme inn i. Sidene fløy avgårde. Det er ikke alltid jeg synes trivialiteter i oppvekstskildringer er så veldig artig å lese, men gjengen til Eddie var interessante karakterer og 12-åringene var fulle av påfunn. Det er også noen scener med mobbing som gir sterkt inntrykk og er fælt å lese, som når Eddie blir plaget på det grusomste av Mickey sin storebror Sean Connery. Mickey er en av kameratene til Eddie, sammen med Hobbo, Fat Gav og jenta Nicky.
Det er den voksne Ed som ser tilbake og er bokas forteller. Han lever et velordnet liv som lærer, er singel og har sine interesser, som å samle på ting. Han har hatt livlig fantasi fra han var barn får lett mareritt. Han har lite kontakt med de gamle vennene, men treffer Gav og Hobbo en gang i blant. Mickey har flyttet, men dukker opp på besøk. Nicky har også flyttet.  En dag får han en spennende leieboer, den unge, litt frekke Chloe, som han blir mer enn vanlig fascinert av.
Sentralt i handlingen er også Tekoppjenta - Elisa, som ble funnet av guttene drept og partert i en skog, samt læreren Mr. Halloran, som er skildret som en original albino. Pastoren i den lille småbyen er også viktig. Han er dessuten far til Nicky og en kristenfundamentalist som er i tottene på foreldrene til Eddie, spesielt hans mor som er lege og driver en abortklinikk.
Romanen har som sagt godt driv, den er spennende og velformulert med mange overraskende vendinger.  Den er også til tider nifs og spooky og jeg skjønner at noen assosierer denne med Stephen Kings tidlige bøker.  Det er mye grusomt som skjer her, men    humoren og snerten boka er skrevet med myker opp alt det fæle. Det gjør den til en total underholdende opplevelse, på tross det tyngende alvoret.
Anbefales absolutt!
Boka funket veldig godt som reiselektyre hjem fra Lofoten i går- med to fly og ventetid på flyplassen og til slutt flybuss.

Flere bloggere som stort sett har likt boka veldig godt (med unntak av Bjørn):


Krittmannen av C.J. Tudor, 350 s
Cappelen Damm 2018
Forhåndseksemplar



↧

Diktlesesirkelen mars- 18: VAK av Bendik Vada

April 5, 2018, 5:02 am
$
0
0
Tema: Les en debutant.
Jeg beklager å være noe treg denne gangen, grunnet mye reising i mars.
Nå har jeg lest diktsamlingen VAK om igjen flere ganger (det skal sies at jeg leste den første gang i mars) og håper å kunne si noe vettugt om den, skjønt sikker er jeg ikke.
Bendik Vada er ung debutant fra Trondheim. Han er 21 år.  Det avgjorde valget mitt: trønder, ung, fersk debutant, som også skriver på trøndersk. Beathe synes den var vanskelig å lese, men siden hun er bergenser kan man forstå det. Ble den lettere å lese for meg som er trønder?



Vak handler om en mann som er i skogen sammen med kjæresten. I åpningsdiktet virker det som de er i ei hytte som har stått der i generasjoner, akkurat som den gamle tella, som bekka , altså det gamle treet som falt/bikka.
Samlingen består av tre lange dikt, med handling fra naturen. Han og hun. Hun vil ha barn, mange unga. Han er ikke så begeistret for det.
I det første diktet, ei grantell bekke, som jeg synes er litt urovekkende handler det mye om han og henne, at hun vil ha barn, kanskje er hun gravid, han forlater henne til slutt i hytta, med skam, han har lagt barnåler i magen hennes. Han strever med noe, dette, en indre kamp.

det hele endt med /at æ pakka sekken/og forlot dæ i ei hytte/ med barnåla i magen/og høstløv i håret

Det er noe urovekkende over dette diktet. Jeg får ikke helt tak i om han bare er sjokkskadet, overrasket, om han vil ha barn eller ikke, om han skammer seg over om han får det til eller ikke, eller om han er hard med henne. Det er noen kraftige ord og uttrykk innimellom som bryter med de vakre naturskildringene; som jordskjelv, der raset itj tar/igjæn mæ,- som om han skynder seg vekk fra noe,
men han er også sliten og hun stryker han varmt. Han er nybygger, han bygger hytte på tomta. Han bryter opp ny tomt. Det er store kampesteiner, og innimellom ror han oter, dvs er ute og fisker med oter på vannet. Mat må de ha.
I det andre diktet, paukan syng i øret, handler det mye om dette, å reise hytta på tre daga, å grave brønnen, flytte på kampesteina. og også i det tredje og siste; skifer glir bort.
De tre diktene henger sammen i en historie, deres historie. Jeg får en følelse av at han skriver om sine forfedre, kanskje sin bestefar eller oldefar siden det er noe gammelmodig over diktet, måten de bygger på, lever på, ikke så vanlig dette i dag og gjøre alt selv fra grunnen av.

Alt i alt synes jeg det var fint å lese. Naturskildringene og det dunkle som skjer mellom dem er fint å lese, og det gir meg noe å tygge på. Jeg er ikke sikker på om jeg helt forstår hva som foregår mellom dem. Kanskje er det bare øyeblikksbilder som fungerer i en lyrisk kontekst og ikke meningen at det det skal være så konkret og lettforståelig, hva vet jeg. Det er noe vemodig, mørkt her også, kanskje er det bare slitet, strevet. Men bildene diktene gir, er gode. Og det lukter skog, kvae, fisk og mose.
Men innimellom all ytre natur foregår kampen i ham.

Tittelen Vak antar jeg henspeiler på vak i vann, det vaker, fisken vaker, altså de ringene vi ser når en fisk vaker, hopper opp av vannet.
Jeg tar med meg følelsene videre før jeg leser hva andre har skrevet om diktsamlingen.
Ang lesningen: Språklig er den lett for meg å lese siden jeg selv er trønder, men teksten i seg selv er ikke veldig enkel og lettfattelig, dvs det er rom for en del tolkning. Det er forsåvidt greit, alt trenger ikke være så lett å forstå, spesielt ikke når det gjelder poesi. Det er fint å få noe å tygge på, og lese andre innspill og tolkninger og deretter bygge videre på tankerekkene.  Jeg mener også at dette er en diktsamling som man bør lese flere ganger.

Her en enda en smakebit:

du finn mæ/i hogstfeltet oppom hytta//en tidlig mårrån du/sir ting ordne sæ/suksesjonen starte/mens vi går heim/væks det igjen bak oss/ æ held handa/forran ene øyet/du/kjæm/mot mæ/du sir det/det det det/det står frostrøyk/opp av hodet ditt/kall mæ far/la toget ban/vei gjennom/hullet i magen ( fra diktet Skifer glir bort)

Bendik Vada, født 1996, er fra Klett i Trondheim
Det blir interessant å følge denne poeten videre. Kanskje får jeg møte ham på en opplesing i Trondheim etterhvert. Jeg leste også et sted at han for tiden går på forfatterskole i København.

Her er forlagets omtale av diktsamlingen og snutter av et par gode anmeldelser

Aftenposten tolkning er interessant, om en ung mann som ikke vil ha barn, mens hun vil og ubehaget det medfører for ham.
At grantella bekke, kan bety at maskuliniteten velter hvis han ikke vil gi henne barn.

Andre anmeldelser og omtaler:
Littkritikk v/Merete R Granlund
Beathes bokhjerte
Humbaba





Foto: Forlaget

Bendik Vada: Vak, 22 s
Oktober forlag 2017
lånt på eBokBib


↧

Lewisbrikkene av Peter May: Punktum- ganske bra finale

April 5, 2018, 11:00 pm
$
0
0
Med et omslag med steinsirkelen Callanish på hadde jeg forventet mer om akkurat den, skjønt en sirkel er det egentlig ikke, men stående steiner formet som et keltisk kors. Callanish er nevnt en gang i denne siste boka i Lewistrilogien av Peter May, og har således intet med handlingen å gjøre. Lewisbrikkene i tittelen henspeiler på noe helt annet; store gamle sjakkbrikker som befolkningen spiller med en gang i året under en festival. Romanens hovedperson; Whistler,  har derimot noe med dem å gjøre.


Vi befinner oss fortsatt på øya Lewis på ytre Hebridene i Skottland.
Fin Macleod som tidligere var etterforsker har nå fått seg jobb som sikkerhetssjef for en privat eiendom. Han har fått i oppdrag å etterforske ulovlig laksefiske i innsjøene på eiendommen.
Det blir utfordrende når det viser seg at hans gamle venn fra oppveksten; Whistler Macaskill, driver med tyvfiske, dog just for sin egen del, men likevel. I tillegg bor Whistler  en bolig som tilhører eiendommen uten å ha betalt husleie på mange år. Det har ikke vært noe problem da gammelsjefen bodde der, men nå har hans sønn Jamie tatt over. Whistler hadde en muntlig avtale med gammelsjefen om at betalinga skulle gis med kopier av de gamle store sjakkbrikkene. Whistler har egenhendig skåret ut brikke for brikke, kunstferdig laget og troverdige kopier.  Dette vil ikke Jamie høre på, og tar seg ikke bryet med å sjekke dette med sin gamle syke far.

Whistler lever som en enstøing, har kort lunte, men han er god på bunnen. Han ble igjen på Lewis da kameratene reiste til fastlandet for å studere. Noe ingen skjønte siden han hadde det glupeste hodet av dem.
En dag da Fin og Whistler går en tur ute i heiene for å snakke om tyvfisket blant annet, oppdager de et synkehull der en innsjø har vært. Midt utpå ser de et gammelt småfly og nysgjerrigheten tar selvsagt overhånd og Fin åpner døra til skroget. Reaksjonene uteblir ikke. Inne i flyet sitter skjelettet av et lik. Det har antagelig sittet der lenge.

Begge mennene tenker at det må være Roddy, en av deres kamerater fra oppveksten som styrtet i havet for sytten år siden. Det vil si, de trodde han styrtet i havet. han ble aldri funnet.
Vi virvles nå inn i et oppvekstdrama der kjærlighet, sorg, musikk og ambisjoner dukker opp.  Gutta spilte i band, som de kalte Solas` (de endret det til Amran senere) på den tiden, og de gjorde stor suksess med sin gæliske/keltiske musikk. Whistler spilte fløyte, men trakk seg fra bandet da de andre flyttet til Glasgow. Vokalisten i bandet; Maidred, en vakker kvinne med fantastisk stemme har også en sentral plass i historien. Alle var forelsket i henne, også Whistler.

Hva skjedde egentlig med Roddy? Og hvorfor befinner han seg her på øya? Det er mye som tyder på at han ikke ble utsatt for en ulykke, men at han ble drept. Og hvorfor reagerte Whistler så sterkt?

Peter May har igjen skrevet en nydelig oppvekstroman, dog ganske trist og vemodig. Natur- og miljøskildringene er like gode som før. Jeg formelig kjenner været på den forblåste øya på kroppen mens jeg leser. May tar seg også god tid til karakterbeskrivelsene og jeg føler jeg blir godt kjent med Whistler og de andre gutta og jenta i bandet, samt andre som vi møter i boka.
Den er ikke like intens og spennende som de to første bøkene. Noen partier blir ganske langtrukne, det handler mye om fiske og fangst og vandring over heier, men alt i alt er dette en god finale på en storslagen trilogi fra Ytre Hebridene.  Peter May skriver fortsatt mye bedre enn de aller fleste krimforfattere.

Andre som har blogget om boka:
Beathe, Rose-Marie, Hverdagsnett

Mine omtaler av Svarthuset (1) og Lewismannen (2)



Det finnes faktisk en gruppe som heter Solas som spiller keltisk musikk. Det ser ut som de er et amerikansk band, men artig lell at de har samme navn som bandet til Whistler, Roddy, Maidred og de andre i boka.

Hvis du vil høre musikk som kommer fra Lewis, anbefaler jeg Iain Morrison. Da jeg var på Lewis hørte jeg musikken han si publikumsbutikken nedenfor Callanish. Jeg kjøpte meg en CD som jeg har spilt masse. Senere har jeg kjøpt en til fra iTunes. Han har egen hjemmeside her, hvor du også kan høre smakebiter fra musikken hans.



Peter May: Lewisbrikkene, 316 s
Goliat forlag 2018
Leseeksemplar


↧
↧

Stemmer fra Israel av Finn Iunker

April 8, 2018, 1:46 pm
$
0
0
Stemmer fra Israel er en liten bok med utdrag fra israelske soldaters vitnesbyrd.  Det er gripende lesestoff, komprimert i formen, noe som gir et sterkt inntrykk som gjør meg forbannet og fortvilt over hvordan mennesker under gitte forutsetninger kan oppføre seg overfor andre.


Boka tar som sagt utgangspunkt i vitnesbyrd fra israelske soldaters handlinger, både på Vestbredden og i Gaza. Vitnesbyrdene ble samlet inn av den israelske organisasjonen Breaking the Silence. Iunker har valgt ut noen, redigert dem, slik at de blir stående som nakne brutale vitnesbyrd på grusomhetene som har skjedd og skjer i okkuperte områder. Soldatene skal være en sikkerhet for bosetterne, men også bistå til å unngå konfrontasjoner mellom israelske bosettere og palestinere som opprinnelig har bodd på disse stedene. Tekstene gir uttrykk for at flere av soldatene reagerer emosjonelt negativt på hvordan bosetterne behandler palestinerne, men også om at de ikke kan gjøre så mye med det siden de er lært opp til og forventes å holde med israelittene fremfor palestinerne.  En del av soldatene driter også i palestinerne og plager dem gjerne for moro skyld.

"Åsene sør for Hebron, 2003

Jeg kan fortelle deg om noe jeg gjorde mot en som var på vei til meieriet i Hebron. Jeg tror det var portforbud på den tiden. Det var i allfall ulovlig å krysse akkurat der, og jeg tok ham for tredje gang. Jeg ba ham komme ut av lastebilen, men han bare skjelte og smelte, så da jeg endelig fikk ham ut, var det med håndjern og bind for øynene. Jeg tok ham med til basen. Det var omtrent ti på formiddagen, midt på sommeren, veldig varmt.  Han hadde noe sånt som to tusen liter melk. To tusen liter melk sto i sola mens han satt med håndjern og bind for øynene. Rundt midnatt lot jeg ham gå." (s. 100)

De fleste sitatene er fra Hebron og Nablus på Vestbredden, men det er også noen fra Gaza og andre områder.

Jeg synes tekstene var rystende lesing og jeg greier aldri å forstå hvordan mennesker kan være så gjennomført onde med hverandre. Små barn blir lært opp av de voksne til å hate palestinere og plage dem, mens de voksne bifaller.

" Jeg hadde inntrykk av at vi beskyttet araberne fra jødene. En gang jeg hadde vakt, tilkalte noen saniteten over radio. Jeg løp ned for å se hva som var hendt, og jeg så en seks år gammel palestinsk jente med hodet som et åpent sår. En veldig pen gutt som pleide å besøke oss på posten, hadde funnet ut at han ikke likte palestinerne som gikk på gaten, så han tok en murstein og kastet den ned på denne jenta. Barna i Hebron gjør som de vil, og foreldrene oppmuntrer dem. Elleve, tol, tretten år gamle jødiske unger som banker opp palestinerne, foreldre som heier på dem. Tusen og en historier." (s. 28)

Flere av vitnesbyrdene er mer grusomme enn dette, og det er vondt å lese. Her er trakassering, mobbing og vold dagligdags.

Stemmer fra Israel er en liten bok som de aller fleste kan ta seg tid til å lese. Anbefales for å få et glimt av innsikt i hvordan palestinere behandles av bosettere i disse områdene og den israelske stat.


Mer om boka fra forlaget her

Om forfatteren: Finn Iunker, født 1969, Oslo, er dramatiker og forfatter. Mer her
Intervju med forfatteren om Stemmer i Israel i Klassekampen her

Andre bloggere som har skrevet om boka:
Rose-Marie, Ellikken, Tine, Åslaug/med bok og palett

Foto: Kolon forlag


Finn Iunker: Stemmer fra Israel, 101 s
Kolon forlag 2017
Leseeksemplar
↧

Graven av Monika N. Yndestad

April 9, 2018, 3:01 pm
$
0
0
Monika Yndestad har skiftet forlag siden sist. Fra Vigmostad & Bjørke til Cappelen Damm. Hvorfor vet jeg ikke, men det hender vel man synes at forandring er bra. Om dette er bra for bøkene eller ikke, er ikke så godt å si, men jeg synes det var mer spenning og driv i Yndestads to første romaner om journalist Alice Bratt i Bergensavisen BA, enn i denne tredje; Graven.



Graven tar utgangspunkt i en gammel uoppklart sak. For 17 år siden forsvant femten år gamle Pia Espeland og ble aldri funnet. Alice var freelancejournalist den gangen, ny i gamet, og hadde nettopp truffet Jone som begynte å jobbe i barnevernet. De ble et par, men i den siste boka, er det slutt mellom dem.
Alice Bratt kommer over levningene av et menneske i en tilfluktsrom som nylig ble sprengt. Utenfor er det tent lys formet i hjerte.  Snart kobler hun funnet til den gamle forsvinningssaken.
Noen må ha visst, siden de tenner lys. Hvem kan det være?
Noen dager etterpå forsvinner en annen ung jente; Eline Grimseid. Foreldrene er også blitt meldt til barnevernet av en overivrig mor som melder bekymring på grunn av egen datters fortelling om en samtale med Eline.
Dagene går og fortvilelsen øker i familien. Jone jobber i det aktuelle barnevernet, mens hans sjef Kristin Strand hadde saken også da sytten år gamle Pia forsvant. Kristin tar alle bekymringer alvorlig selv om de er anonyme og kjører full undersøkelse. Da levninger av Pia blir funnet og Eline forsvinner blir Kristin sykmeldt. Gamle minner kommer til overflaten, skyldfølelsen er sterk. Kunne Kristin forhindret at Pia døde? Sakene ligner på hverandre.

Alice synes det er flere sammentreff mellom sakene, blant annet husker hun at det var en mann som drev med pornofilming og at han engasjerte unge jenter. Studioet lå ved siden av menighetshus; Levende ord. Foreldrene til Pia var aktive i menigheten.
Har Eline hatt noe kontakt med denne mannen eller denne menigheten?
Det som også kommer fram er at Eline var en ensom jente, som ble utestengt av de andre jentene i klassen.  Er det noen sammenheng?

Det tar en del tid å komme godt inn i historien. Det går trått de første hundre sidene, men jeg tenker aldri på å avslutte. Jeg har likt de tidlige bøkene om Alice Bratt og vil gjerne se hvordan det går. Dessuten blir historien mer spennende etterhvert.
Yndestad skildrer godt ungdommene og deres forhold til foreldrene. Det er ganske vondt å lese om foreldre som sliter med rykter, med savn og angst, med hverandre, som foreldrene til Eline men også Pias som får en sjokkbeskjed etter så mange år. Og også om hvor slemme ungdommer kan være mot hverandre.

Jone er en litt utradisjonell barnevernsarbeider som jeg har sansen for på tross av en del menneskelige feil. Han lytter til sitt eget hjerte og hva han mener er best, selv om han trosser ordre. Han gjør  ulovlige ting, som er mindre greit og det liker jeg ikke. Det er at han bryter taushetsplikten sin og siler info til journalist Alice Bratt. Men siden dette er en krim og Bratt er sentral i løsningen så får nå det gå.
Sjefen Kristin gjør også ting som ikke er bra, men det er så spesielt, at jeg ikke tenker at dette handler om noen kritikk mot barnevernet som sådan, men heller er et plottmessig grep som er ganske godt funnet på. Uten at jeg kan si mer om det nå.

Slutten er actionpreget som tidligere bøker i serien, så alt i alt er dette absolutt en leseverdig krim, selv om den hadde tjent på noen innstramminger, spesielt tidlig i boka.

Her har jeg blogget om Yndestads tidligere bøker om Alice Bratt; Jentene fra balletten og Gapestokk

Forlaget har mer om boka her

Monika Yndestad, f. 1964,  har gitt ut flere bøker i tillegg til serien om Alice Bratt. Hun har tidligere jobbet som journalist.

Andre bloggere:
Beathe, Tine, Lillasjel

Anmeldelser fra andre media:
En lunken Aftenposten



Foto: Forlaget

Monika N. Yndestad: Graven, 393 s
Cappelen Damm 2018
Forhåndseksemplar
↧

Møt meg i paradis av Heine Bakkeid- overraskende, spennende og annerledes krim

April 23, 2018, 5:50 am
$
0
0
Jeg ble nysgjerrig på Heine Bakkeids nye andre krim Møt meg i paradis etter å ha lest et par gode anmeldelser. Og så trodde jeg handlingen var fra Nord-Norge, men det var den ikke. Bare noe av handlingen. Bakkeid har skrevet en krimbok om eks-politimann Thorkild Aske tidligere, og den skal jeg skaffe meg rimelig kjapt siden jeg likte denne boka så godt.


I denne boka møter vi som sagt eks-politimann Thorkild Aske. Han er islandsk av opprinnelse, pillemisbruker, full av skyldfølelse og traumatisert etter at han kjørte i hjel sin eks-kjæreste Frei ved et uhell. Han har nært forhold til sin psykiater Ulf og har lovet å slutte med Oxycontin og andre tunge preparater hvis Ulf slutter å røyke. Aske lever som en einstøing, en skygge av seg selv i angst og smerte. Historisk er han en dyktig etterforsker fra Spesialenheten som har tendens til å gå veldig dypt inn i sakene han jobber med, så mye at det går ut over sin egen mentale helse.

En dag får Aske en forespørsel om å hjelpe en suksessfull krimforfatter; Milla Lind med research til en ny bok i hennes populære serie om August Mugabe. Aske overtar etter den tidligere politimannen; Robert Riverholt, som ble drept mens han jobbet med saken. To jenter ble meldt savnet fra en barnevernsinstitusjon og da Riverholt snuste i dette ble han myrdet.
Aske skjønner snart at ting ikke er som det skal være når det gjelder savnetsaken eller drapet på forgjengeren.

Milla Lind er en dame det ikke er så lett å bli klok på, og Aske nærmer seg noe som er farlig for han selv. Skal han hoppe av saken mens det enda er tid? De får også hjelp av lokalt politi etterhvert, Iver og Kenny, men Aske må også lene seg på gamle kolleger . Etterhvert blir vi kjent med et ganske omfattende persongalleri, men det går greit å holde styr på dem. Research-arbeidet utarter seg til å bli en politisak, som andre enn Aske selvsagt skal ta seg av, men han bistår på sin glimrende, eller eh, sin utradisjonelle måte.

Innimellom går det over stokk og stein. Aske og Milla reiser land og strand rundt fra basen på Tjøme; Millas enebolig,  hvor hun bor med samboer Joachim. De intervjuer alle som kan gi tips til saken, eh boka/plottet som Milla holder på med. Det blir veldig stort til slutt, men trådene samles på slutten, etter et nervepirrende crescendo i Lofotens ville fjell der en gal mann herjer.

Jeg fikk i denne delen et skikkelig flashback til avdøde Frode Granhus sine Lofotkrimbøker. Hvis Bakkeid fortsetter slik, med å bruke nord-norsk miljø i sine bøker kan han være en verdig arvtaker av Lofotkrimmen. Skjønt Bakkeid er fra Gratangen i Troms og bor i Stavanger, så vi kan vel ikke vente oss det. Men at deler av bøkene kan inneha elementer av dette, er vel så interessant.
Jakten på en morder foregår her i Svolvær-traktene; i området rundt fjellet Gråtinden (usikker på om det er et fiktivt fjell), i nærheten av Gimsøy med utsikt til Laukvikøyene på Austvågøy,  og det går mildt sagt vilt for seg. Jeg har nettopp vært i Svolvær og det gjorde det ekstra interessant å lese btw. Nedflygningen til Svolværs flyplass Helle, var ganske gjenkjenbart, selv om jeg nok ikke har flyskrekk på nivået til Thorkild Aske.

Jeg vil ikke røpe mer om boka, men bare si at dette er en bok jeg absolutt anbefaler. Den er original, spennende, annerledes, spesiell og ikke særlig realistisk, men man kjøper forutsetningene; dette er god underholdning.
Thorkild Aske er en ganske sprø type, hardkokt, usympatisk pillemisbruker, men utrolig smart. Det er mye snakk om pillene han savner, ønsker, trygler etter, men det gjør ham som karakter svært levende. Milla Lind er også ganske far out som type, men det er jo disse spesielle karakterene som gjør boka særs interessant. Askes psykiater Ulf og gamle kriger- kollega Gunnar er også krydder i persongalleriet, samt den huslige bollebakende samboeren til Milla; Joachim.
Det er mye røff replikkveksling her, ispedd til dels nydelige miljøskildringer. Språket er tildels poetisk og metaforisk uten at det demper drivet i historien.

Jeg gleder meg virkelig til å lese mer av Heine Bakkeid!

Andre bloggere:
Tine


Andre anmeldelser:
Glimrende anmeldelse fra Elin Brend Bjørhei i VG som gir boka en sekser
Dagbladets Fredrik Wandrup har flere innvendinger, men gir den terningkast fire (ikke værst det heller)
Adresseavisens Ørjan Greiff Johansen mener dette er en av de bedre krimbøkene som er gitt ut i år, selv om den er litt springende. Terningkast fem

Mer om boka her på forlagets side

Om forfatter her Født 1974, oppvokst i Gratangen i Troms og Kvæfjord. Studert i Stavanger. Gitt ut flere barne- og ungdomsbøker



Foto: Forlaget

Heine Bakkeid: Møt meg i paradis, 461 s
Aschehoug 2018
Leseeksemplar


↧
Search

Likblomsten av Anne Mette Hancock - god debutantkrim

April 26, 2018, 5:26 am
$
0
0
Jeg har lest danske Anne Mette Hancocks debutantkrim. Den er velskrevet, ganske god og ganske spennende, men forsåvidt en ganske tradisjonell journalistkrim. Vi befinner oss i København og delvis  i Frankrike, men kunne ha vært hvor som helst. Med det mener jeg at jeg ikke får noen spesiell følelse av å være verken i København eller i Paris, i Danmark eller Frankrike, ikke annet enn lystbåtene som ligger ved den franske riviera et godt stykke ute i boka.


(Jeg liker å reise i bøkene jeg leser, så derfor kommenterer jeg slik jeg gjør over her.)

Over til handlingen:
Heloise Kaldan er en ambisiøs og dyktig journalist som har fått seg en skape etter en avisblødme med en upålitelig kilde. Hun berger- så vidt- og kaster seg ut i et nytt omfattende og farlig prosjekt knyttet til en kvinne som er etterlyst for drap av rikmannssønnen og advokaten Christian Mossing. Kvinnen heter Anna Kiel og gikk under jorden for tre år siden.
Heloise får noen mystiske brev fra denne kvinnen, og begynner å grave i denne saken sammen med politietterforsker Erik Schafer. Og det skjer selvsagt et nytt mord. Hvem står bak? Heloise blir involvert på flere plan. Det er tydelig at Anna Kiel ønsker å få kontakt med Heloise, men hvordan skal man tolke disse brevene- og hvor holder hun til?
Jakten fører oss til blant annet til Frankrike. Hva er det Anna Kiel ønsker av Heloise Kaldan? Og hva er denne forbindelsen kvinnen skriver om?

Romanen er den første i en serie om journalisten Heloise Kaldan. Hun er uten tvil en tøff dame, og det skjer mye i denne boka som seg hør og bør i en krim. Det handler om hevn, rettferdighet og tilgivelse ifølge bakteksten, og det kan jeg skrive under på. Når ting begynner å avdekkes dukker det opp noen såre partier. Fortidens synder skal hevnes. Men det er  et farlig spill Heloise drives inn i. Siden serien er ment å fortsette røper jeg ikke for mye om jeg sier at Heloise kommer seg gjennom dette- så vidt.

Jovisst er dette godt skrevet. Det er enkelt og rett frem skrevet i et ganske tøft språk uten dikkedarier.  Det er kjønnsnøytralt skrevet, som heller mot det maskuline- og det synes jeg er befriende. For dillete krim med mye utenomsnakk som hører hjemmesfæren til, liker jeg ikke så godt. Her konsentreres historien om saken, samt karakterenes historie som er nødvendig for å få dybde til dem. Det er ikke utbrodert i særlig grad. Det jeg kan savne er noe mer på miljøskildringer, men det er strengt tatt ikke nødvendig for historien sin del, men at det mangler litt her gjør boka litt tammere (blekere) enn den ellers kunne ha vært. (Dette er nok smak og behag.) Bortsett fra skildringer av Likblomsten, som er en enorm plante som lukter død og fordervelse og ser ut som en fallos. Jeg måtte google blomsten med bilder.  Jeg liker også krydder som en gammel myte/romantisk historie fra 1100-tallet som er sentral for å løse gåten med brevene.

Slutten er snedig, finurlig, herlig,- og minner meg om noe annet jeg har lest. Var det Den talentfulle Mr.Ripley? Muligens..
Det er nok noen her vi kan regne med å treffe igjen ved en senere anledning, og det er antagelig det som gjør at jeg vil lese neste bok også.

Andre (begeistrede) bloggere (alle gir boka femmere) :
Bjørnebok, Åslaug-medbokogpalett, Ann Christin-Mycriminalmind

Mer om boka med snutter fra anmeldelser her


Anne Mette Hancock: Likblomsten, 376 s
Vigmostad og Bjørke 2018
Leseeksemplar
↧
↧

Moshonistas biografilesesirkel - Billedkunstnere: Vincent van Gogh

April 29, 2018, 1:36 pm
$
0
0
Jeg har hatt den ære av å velge kategori i Moshonistas biografisirkel i april. Valget jeg landet på var Billedkunstnere. Mange har hatt litt vansker med å velge bok, ser jeg. For meg var det lett, siden jeg hadde Å skrive livet av Vincent van Gogh i hylla, ulest siden den kom ut på Aschehoug forlag i 2014. Boka består av en ca 70 siders innledning og et forord- som en slags biografisk oppsummering, samt 265 brev fra van Gogh til broren Theo og noen andre nære og 110 originale skisser fra perioden 1872-1890. Jeg ønsket meg boka i julegave og fikk den av min far. Det er over tre år siden og jeg har nå forsøkt å lese den. Jeg har ikke kommet helt i mål, men velger å skrive innlegg likevel. Jeg har også sett filmen som nå går på kino; Loving Vincent, som baserer seg på brevene.




Hvor skal jeg begynne?
Brevene danner grunnlaget for denne boka og flere biografier som er skrevet om Vincent. Det er unikt at de er samlet i en bok som dette. Visstnok er brevene av slik litterær kvalitet at de fortjener en utgivelse alene av den grunn. Det finnes 820 brev som er skrevet av ham. Forskningsinstituttet Hyingens ING og VanGogh-museet i Amsterdam har brukt femten år på å gjennomgå brevene for å gi oss innblikk i malerens korrespondanse, ifølge bokomslaget.

Minibiografien- oppsummeringen- på ca 70 sider forteller det meste i grove trekk. Den ytre handlingen, livet fra fødsel- død.
Vincent van Gogh ble født 30.mars 1853 i den hollandske byen Zundert. Faren Theodorus var pastor- og moren Anna var svært religiøse. Vincent var den første levendefødte i søskenflokken. Den førstefødte het også Vincent, men døde. Dette har nok Vincent lidd under. De var seks søsken. Han var svært knyttet til sin yngre bror Theo. Foreldrene var kjærlige og beskyttende, men også preget av trang økonomi og streng disiplin. De ville at barna skulle ha utdanning.
For Vincent ble det en brokete karrierevei. Tidlig hadde han en periode hvor han ville bli en kirkens mann. Det var etter å ha jobbet for onkler i kunsthandlere i korte perioder.  Vincent gikk inn for oppgavene med lidenskap og sjel og stor energi. I forhold til kirken bar det galt av sted. Han ble for intens, for misjonerende, for mye..  Brevene viser hang til dypsindige religiøse grublerier.
Vincent var en personlighetstype som var veldig påståelig, intens, og ville alltid ha rett. Han var også litt menneskesky og folk ble litt redd hans intense måte å være på.
Studiene gikk ikke så bra og han tenkte at hvis han ikke kunne bli pastor så kunne han bli assistent eller lignende, men heller ikke det funka. Han prøvde flere ting, men det ble ikke noe ut av noe. Han var flink til å tegne, og broren Theo penset ham inn på kunstens tornefulle vei. Theo var også den som ga ham penger, siden han selv ikke tjente noe særlig.
Da Vincent  var 27 år slo han inn på kunstens vei og bestemte seg for at dette skulle være hans arbeid. Theo ble den salige velgjører. Han hadde tro på sin bror. Selv var han er mer rolig type og det kunne tære på å være sammen med sin mer ildfulle storebror. Theo giftet seg med Jo og fikk barn med henne. Vincent hadde et par dameforhold, men de varte ikke så lenge.

Vel, heretter var det kunst Vincent drev med. Kunst, tegning, maling. Intens og lidenskaplig, perfeksjonistisk. Han reiste ut for å lære av andre og begynte på kunstakademi som han ikke fullførte fordi han mente at de ikke hadde noe å lære han der, og han  trivdes ikke med det konservative synet på kunst og rammene rundt. Han dro til den Haag, London, Paris, Arles med mer og lærte av de store.  Han hadde en unik evne til å suge til seg det han trengte.
I sin tid fikk han ikke anerkjennelse for kunsten sin, han solgte omtrent ingenting. Han slet også med psyken og var innlagt på psykiatrisk anstalt i Frankrike; i Saint-Remy-de- Provence.
Han utviklet en særegen stil som vi alle kjenner i dag;  en følsom sjel som så skjønnheten i naturen, i det folkelige livet, arbeiderne. Han trivdes best sammen med lavkårsfolket, bodde og spiste enkelt.

Han fikk et nært forhold til sin psykiater Paul Gachet som han bodde i nærheten av på slutten av livet. Han ble skrevet ut av anstalten og hadde avtale om at Gachet kunne holde et øye med ham. Dette var i Auvers-Sur-Oise  nord for Paris. Vincent følte seg etterhvert frisk i dette vakre landskapet. Han besøkte Theo og familien noe som gjorde ham godt, men han tålte ikke mye samvær av gangen. Theo var også syk (fysisk)  noe som bekymret Vincent. Legen Gachet som var spesialist på melankoli var også en slags kunstner og periodevis syk, mente Vincent- men kontakten dem imellom var godt for ham, og han greide å holde vanviddet på avstand.

Historien sier også noe om hvorfor Vincent skar av seg øret.
Han hadde besøk av kunstneren Paul Gauguin i to måneder, en mann som han så veldig opp til.  Gauguin var dessverre overlegen, nedlatende og hadde stor tro på sin egen fortreffelighet, og han fikk solgt noen bilder mens han var der, noe Vincent ikke gjorde. De to var ulike av natur og det røk opp i konflikter og etter en slåsskamp skar Vincent av seg en bit av det ene øret som han ga til en prostituert i horestrøket i nærheten. Denne krisen innledet en lang periode med psykisk elendighet for Vincent. Vrangforestillinger, sterk angst, hallusinasjoner, forvirring. Sykehusinnleggelser, skyldfølelse overfor Theo.

Vincent van Gogh var en kunster som krevde mye av seg selv mentalt og fysisk, og jobbet hardt. Han mistet noe av troen da kreftene sviktet og han kjente på et ubeskrivelig nederlag. Han fortsatte å male og livsgnisten kom tilbake i Arles, men en dag så tok han livet sitt, plutselig, ved å skyte seg i brystet med en pistol. Han døde etter et par dager i sin seng. Ingen vet egentlig helt hvorfor han skjøt seg eller hvordan han fikk tak i våpenet.
Han døde 29.juli 1890.

Broren Theo døde i januar 1891, bare et halvt år etter Vincent, av en langt fremskreden og ubehandlet syfilisinfeksjon.

I dag er Vincent van Gogh en av våre mest kjente og kjære malere. Mye av kunsten kan du se i Van Gogh-museet i Amsterdam. Jeg har selv vært der og anbefaler det gjerne.

---
Når det gjelder brevsamlingen i boka, kom jeg til side 275, før jeg begynte med en annen bok. Det kan hende det er i de senere brevene det blir mer interessant. Jeg har lest brevene fra perioden med religiøse grublerier- de var det mange av- de var nesten fanatiske. Han ga som sagt opp den karriereveien og ble penset inn på kunsten, og det er der jeg er nå.  Men det er enda mange brev igjen frem til side 1021. De kan jeg ta å lese nå og da. Jeg har ikke vært i form til å fortsette denne brevlesingen for tiden da det er andre ting som har opptatt meg i det siste.  Det betyr ikke at jeg ikke kommer til å fortsette å lese boka, men tiden får vise når.
---
Oppdatert kveld 29.april:
Etter at jeg hadde postet innlegget før i dag, satte jeg meg til å lese de brevene fra han hadde Gauguin boende hos seg, slosskampen med øret, innleggelsene i St.Remy og tiden i Auvers, det vil si resten av boka fra side 850- 1021. Det interessante med det var å lese hvordan han selv oppfattet sin sykdomstilstand, behandling og situasjon for øvrig.
Han skriver mest om malingen/arbeidet og kunsten/andre kunstnere, det er mye detaljer om malerutstyr, stil, hva som ligger i tiden, men også om sin egen situasjon og omtanke for Theo og hans familie.
Han husker ikke så mye av episoden hvor han skar av seg øret og han lurer på om han har skremt Gauguin. Han skriver i det hele tatt mye om Gauguin i brevene framover, tydelig at han betyr mye for ham.
Om helsa sier han at det er godt for ham å være i ro i landlige omgivelser. Dagene er strukturert, men han må spise mer mat enn han egentlig liker. I lengden blir det ensformig og kjedelig og han glir over i melankoli. Det er arbeidet som gir ham adspredelse og holder ham i gang. Men etterhvert går han tom for motiver og ønsker å flytte ut. Han skjønner at det ikke vil være bra for ham å bo i Paris, eller være der så lenge, da det blir for bråkete. Det går også inn på ham å se de svært syke pasientene rundt seg. Det virker ikke oppbyggende for hans psyke.
Han opplever at hans anfall kommer ca hver fjerde måned, og ønsker å flytte ut til Auvers i god tid så han blir kjent med den nye legen Gachet før et eventuelt nytt anfall kommer. Hvis han må legges inn igjen ønsker han et annet sykehus hvor han kan arbeide på verksted eller annet for å få inspirasjon til malingen og å bruke seg litt fysisk.
Han overtaler legen på mentalsykehuset og broren Theo om å få flytte og det lar seg gjøre til slutt.
Han blir fort venn med dr. Gachet som han mener er ganske nevrotisk selv. Han er enkemann og har en datter på 19 år som han portretterer.
Det kommer også frem i brevene at det begynner å tære på Vincent at han er en belastning økonomisk for sin bror Theo og hans familie, siden det ikke kommer inn penger for maleriene. Kunstkretser har begynt å skrive om bildene hans, men hva hjelper det hvis ingen kjøper dem. **

Om filmen:
Den er animert og malt av 200 kunstnere. Filmen er nydelig laget, hvor sønnen av en venn (postbudet) har fått det siste brevet som han vil videreformidle til broren Theo, som viser seg å være død. Han bestemmer seg for å lete opp de siste som har hatt med Vincent å gjøre og vi får tilbakeblikkene til de siste dagene i hans liv, formet som en slags thriller. Døde Vincent for egenhånd eller ble han drept?
Anbefales!
---

Artikkel om nye oppdagelser ifb med filmen Loving Vincent i Dagbladet

Anmeldelse av Å skrive livet i Dagbladet

Wiki har hele bioen i kortform, her  (ikke sikkert at alt er korrekt. Det står bl.a. at han var i Saint Remy frem til han skjøt seg- men det var han ikke, siden han flyttet til Auvers og bodde der et par måneder før det tragiske skjedde)


Den nydelige musikken som avslutter filmen Loving Vincent; Don MacLeans låt "Starry, starry night" sunget av Lianne La Havas. :



Innlegg om andre billedkunstnere jeg har blogget om:
Charlotte Salomon og Unica Zurn : Crossovers/biografiske romaner
Maleren av Sigrun Slapgård - om Anders Svarstad - crossover/biografisk roman
Frida Kahlo i Mitt grådige hjerte - en slags crossoverantologisk essay
Just Kids av Patti Smith - selvbio/bio/memoarer

Oda av Ketil Bjørnstad har jeg også lest for mange år siden, men ikke blogget om. (Oda Krogh- Kristianiabohemen)- crossover/biografisk roman

Les om flere billedkunstnere i bloggen til Moshonista her


Vincent van Gogh- Å skrive livet, 1021 sider (lest 275 + 171 = 446 sider)
Aschehoug 2014
Gave

↧

Oppsummering april - 18

April 30, 2018, 10:16 am
$
0
0
Skjønne, lunefulle april er straks over. En måned med vinter og snø i Lofoten, sol og varme mot 20 grader i Trondheim i midten av måneden for så å synke til 6-7 grader og longsvær igjen på slutten. Det har så vidt begynt å sprette i planter på verandaen. Ute ser vi nå hestehov og krokus. I Oslo forleden spratt det grønt i trærne i Domkirkeparken. Er våren spesielt sen i år?
Måneden har vært mangfoldig på mange vis. Koselig familiebesøk og andre hendelser. Det har ikke blitt så mye lesing, mye tid har gått til andre ting, konsentrasjonen og formen har vært laber, men det hjalp å gå over til lettere litteratur etterhvert. Her kommer oppsummering og planer for mai:


Månedens store overraskelse: Heine Bakkeid.


Bøker lest:
1. Krittmannen av C.J. Tudor: Krim/thriller, England, leseeksemplar, 350 s
2. Stemmer fra Israel av Finn Iunker: prosa/sak, Israel, leseeks, 102 s
3. Graven av Monika N. Yndestad: Krim, norsk2018, leseeks, 393 s
4. Møt meg i paradis av Heine Bakkeid: Krim, norsk2018, leseeks, 461 s
5. Likblomsten av Anne Mette Hancock: Krim, Danmark, København, Frankrike, leseeks, 376 s
6. Jeg skal savne deg i morgen av Heine Bakkeid: Krim, Nord-Norge, pocket, kjøpt, 351 s
7. Å skrive livet- Vincent van Gogh: biografi/brev, Nederland, Frankrike, frahylla, gave, lest 446/1041 s
8. Ikkje alle gjorde motstand under krigen av Jon Hjørnevik: dikt, norsk2018, leseeks, 113 s
9. Kvelande kjærleik av Elena Ferrante: Italia, leseeks, 171 s

SUM: 8,5 bøker /2763 sider

5 krim/2 sakprosa (1bio)/1 diktsamling/1 roman (ikke-krim)
7 leseeksemplarer/1 kjøpt/1 julegave
1 fra-hylla
3 norske 2018

Land besøkt: England, Israel, Danmark, Frankrike (2), Nederland, Italia

Heine Bakkeids nye krim om Thorkild Aske begeistret så mye at jeg måtte kjøpe hans første krim i pocket. Den likte jeg også veldig godt. Slike bøker får leselysten opp igjen. Jeg slet med Vincent van Goghs brevsamling- som jeg leste i forbindelse med biografilesesirkelen. Har lest nesten halve, resten av brevene får jeg ta etterhvert når det passer seg slik. Jeg måtte også legge fra meg Ferrantes bok i midten av måneden, leste halve, men den fenget ikke nok til at jeg greide å konsentrere meg. I ettermiddag leste jeg den ferdig, det gikk bedre da, men det er ikke den beste boka jeg har lest av henne. Jeg skal lese Den dunkle dottera i løpet av mai, og da har jeg vel lest det som er gitt ut på norsk av hennes voksenbøker.
Jeg likte også Krittmannen  av Tudor veldig godt. Den var både morsomt skrevet og spennende, original. Den egnet seg godt som flylektyre da jeg dro hjem fra Svolvær etter påska.


Stemmer fra Israel var en sterk bok å lese, grusom i all sin enkelhet.  Jo Hjørneviks nye diktsamling skal jeg skrive om senere. Vil bare si at den ikke var like morsom som Gravferdsboka hans, men denne hadde også sine øyeblikk av humrende humor. Hans dikt egner seg godt til å ta frem når man er i rette lunet, når man trenger å le litt, gjerne lese høyt.

Jeg oppdaget også at jeg henger etter i forhold til mine leseutfordringer/lesesirkler. Jeg har fulgt opp biolesesirkel og diktlesesirkel, men Bokhyllelesingen har det gått trått med, men jeg satser på å hekte meg på igjen.




TV/film fra bøker:
1. Arne Dahl : Europablues del 2/episode 5- sesong 1 på Netflix
2. En mann ved navn Ove av Fredrik Backman. Svensk film, NRK1 29.04. fra 2015
3. Loving Vincent. Basert på Vincent van Goghs brev til sin bror Theo. Flesteparten av brevene finnes blant annet i boken Å skrive livet
4. The Handmaids tale av Margareth Atwood, sesong 2, episode 1-2, HBO




 Suzanne Brøgger i samtale med Hanna Malene Lindberg i Trondheim.



 Jørgen Brekke bokbades av Ørjan Greiff Johnsen på Bakklandet Skysstasjon



Litterære arrangement:
1. Lansering av Jørgen Brekkes nye kriminalroman Alle kan drepe på Bakklandet skysstasjon, 11.april
2. Erika Fatland- om Grensen- Litteraturhuset i Trondheim, 11. april
3. Suzanne Brøgger - om Omelette Norvegienne etc- Litteraturhuset i Trondheim, 23.april




Leseplaner for mai

Planer for mai er å lese disse bøkene. Jeg må presisere at det er veiledende. All erfaring tilsier at planer endres. Det fungerer best å lese etter lystprinsippet, hva som fenger der og da. Bjørn Vatnes nye bok har jeg begynt på og den lover bra! Jeg venter også på noe sakprosa fra Kagge, blant annet Suzanne Brøggers nye bok Omelette Norvegienne.  Hun kommer også til Lillehammer litteraturfestival i mai, og det gleder jeg meg til.  Jeg må vel tenke over hva jeg skal lese for å forberede meg litt til den også. Men Jenny Erpenbeck skal dit - det er et tysk tema under festivalen- og Elena Ferrante vies en hel programpost- så noe i denne bunken gjelder som forberedelse dog. Men jeg skal i alle fall lese disse to lesesirkelutfordingene i mai:

Diktlesesirkelen: En prisbelønnet lyriker: Utsikt med et sandkorn av Wislawa Szymborska 
Les en bok bak filmen: Rebecca av Daphne du Maurier (bokhyllelesesirkelen)


Vår på verandaen. Noe har da overlevd fra i fjor, og det er min samling av Artemisia-arter i flere varianter som spretter her..

Da ønsker jeg dere alle en fager mai og god leselyst mellom hageøkter og andre mai-sysler!

Og husk DIKTLESESIRKELEN: Les en prisbelønnet lyriker!!!


↧

Flere diktsamlinger: Mona Høvring, Einar Økland og Margrethe Aas

May 1, 2018, 5:16 am
$
0
0
Jeg har lest tre diktsamlinger.. Einar Øklands bok har stått lenge i hylla. Eim fikk jeg i fjor. Høvrings bok lånte jeg på biblioteket. Den har fått mye god kritikk. Disse tre samlingene er vidt forskjellige i tematikk, innhold og form.






Einar Økland: Statsministerboka, 47 s (klikk på tittel for link til omtale om boka, der du også kan bla i boka) 
Samlaget 2014
Leseeksemplar

Dette er en rar liten diktsamling som da den ble skrevet var tenkt for barn, med mulighet til illustrasjoner. Da støtten til utgivelsen falt bort, ble utgivelsen lagt på is. I etterordet skriver Økland at manuset ble skrevet i 1969, og nå utgir forlaget det, 45 år etter. En statsminister verdig, som det står på baksiden. Der det skulle vært illustrasjoner er det nå blanke ark, slik at man kan tegne eller se for seg bilder selv. Økland er heller ikke så sikker på om han kunne gitt ut denne boka med politisk innhold som en bok for barn i dag. Så man får bruke boka man som man vil.

Boka utgis med brevet han sendte med, det han skrev på sin gamle skrivemaskin uten rettetast.

Det går litt vilt for seg i denne boka. Statsministeren har viktige oppgaver, men er også et menneske og er rett som det er uvenner med Bispen.

Statsministeren slår bispen
over munnen på ein måte
som får bispegebisset på glid
ned i halsen.

Då bispen kvikt
grev dette opp
har han fått tann i hand.
.... (s.30)

Elers handler samlingen rett og slett om statsministerens liv og levnet og det kan være ganske alvorlig, det, i blant.

En bok å humre av.


Mona Høvring: Jenta med dødningehode, 68 s
Forlaget Oktober 2017
Lånt på biblioteket

Inntrykk: Spesiell form, en blanding av dikt og korte fortellinger og fabel-aktige historier.
Første del handler om en vond oppvekst, en mor som ligger i mørket, en mor som slår den lille søsteren. Lillesøsteren som drukner.
Gjennomgangstema er eksistensielt, det er mye om død, villet død og annen død, og om å gjennoppstå, leve flere liv. Språket er vakkert, det er blomster, natur, rikt billedlig.
En del handler om å få besøk av en jente fra en annen planet. Tildels surrealistisk.

..
Det å være menneske er forbundet med mye arbeid, sa jenta fra verdensrommet, og for mye arbeid kan gjøre hjertet hardt. (s. 47)

Boka starter med dette:

EVENTYRET SOM ØNSKA Å LIGNE DET LILLE FRØET
Døra til framtida lukka seg. Det regna like mye i hjertet som i byen. Det var ei skjebnetyngde i stega hennes, i pusten. Hun sov ikke. Hun hørte alt. Hun så gjennom vegger. Mjauende katter lyste i krokene. ...
....   (s. 7)


Men det er noe i tekstene som suger meg inn, selv om det er mørkt.  Det er rått og smertefullt, særlig den første delen med barnet og familien.

JEG HILSER BLYGT PÅ KJÆRLIGHETA

Vi er her for å lindre smerte, men hatet kommer ikke bare
fra ei råtna rot, hatet kommer fra ei perle, en blomster-
krans og et dørhåndtak, hatet kommer fra en buktende
 slange.  Og hatet kommer fra pappa. Pappa kommer
tilbake fra sjukehuset og er hårlaus og mager. Hatet
kommer fra mamma. Mamma som har munnen full av
 ingenting. Hele dagen ligger hun i senga i mørket.
...
..
                                                                            Hatet gir
hjertet sitt til verden, og dersom jeg tar livet av
meg, kommer pappa ut i hagen og gir meg en hemmelig
kode. Og mamma kysser meg på panna og spør om jeg
har drukket. Og jeg svarer at dette arbeidet, denne 
utilstrekkeligheta er min måte å være kvinne på. (s. 11)

 Hva er det jenta vil flykte fra? Hva er det som smerter? Jeg tenker dissosiasjon flere ganger, hun vil bort, hun vil dø, lager seg eventyr for å overleve. Fabeldyr, hjelpere fra verdensrommet. Sin mor har hun ikke så mye til overs for, men sin far er hun mer ambivalent til.

Her er også en del hvor dikteren refererer til bøker hun har lest og spinner ut av det. Jeg får litt assosiasjoner til Løveids vandreutstillinger ved måten det gjøres på.

Hyperfrase # 1
Jeg leste Inès Cagnatis roman Avskjed: "Heldigvis var det frost", leste jeg, og : " Kanskje ville hun ganske enkelt ikke leve mer, og brukte dette som et påskudd til å dø. Jeg vet ikke. Med barn vet man aldri."
  Jeg måtte legge boka ned i fanget, og jeg takka Gud. Kjære Gud, kviskra jeg. For mens jeg leste, kjente jeg at også Gud hadde ei mennenskelig side. 
.....
...
  Jeg hadde et vanskjøtta savn. Jeg hadde klarsynte engstelser. Jeg sang fram det magre raseriet mitt. Jeg slipper deg ikke før du har velsigna meg, Gud. Slik vil det alltid være. (s.23)


Hyperfrase # 9
Jeg leste Anne Bronte`s roman Kvinnen på Wildfell Hall. ....
...
    I begynnelsen var boka lett å handskes med. Den spirte, Den var villig, hadde små avleggere og hjelpsomme stiklinger, sidene ble milde, de dufta om kvelden, de fikk treet til å skinne, sølvskimrende rosa.
  Det gikk et år. Jeg flytta...
..
  Den hjemvendte boka var som en grav, tenkte jeg, og denne grava gjømte støvet mitt. (s.31)


Kan lys oppstå i dette mørket?
Det kan det.


Jeg har ikke lest noe av Mona Høvring før, men fikk lyst til å utforske mer av diktene hennes. Tekstene gir spesielle bilder, det er mye å undre seg over, mye hjernen ikke kan fatte kun med sin logiske sans.  Den som vil ha det konkret og jordnært, får nok trøbbel med å lese denne samlingen. 
Jeg skal også ta gode kritikker på diktsamlinger mer alvorlig i år enn i fjor. I fjor leste jeg Cecilie Løveids Vandreutstillinger , men litt for sent til å misjonere til andre bokbloggere.  Høvrings bok ble lest først nå. Det er en grunn til at disse fikk så gode kritikker, tenker jeg. At de i høyeste grad er verdt å lese og har en helt spesiell kvalitet i seg.


EIM av Margrethe Aas, 92 s
Tiden forlag 2017
Leseeksemplar

Eim er en av de bøkene som kom overraskende i posten fra forlaget. Jeg har ikke hørt om forfatteren før. Aas har gitt ut en diktsamling tidligere; Vy i 2015.
Umiddelbart fenget ikke tematikken i denne boka meg, og det er vel grunnen til at den har ligget en stund på vent.  Å skrive dikt om ved, om trær- hvor interessant er vel det?
Og hva betyr eim i denne sammenhengen? Eim som i lukt eller eim i trær? Eimen av trær, eimen av ved, av natur?

Nå har jeg lest boka og synes den har en fin rytme. Diktene gir meg fine bilder av skog, hav, nybygg, av trær og natur, som forfaller, av noe som bygges, om innflyttingen, om restaurering- bo i hus med maling som falmer- om livet der, til det igjen forfaller. Livets sirkel, skapelse, død. Det er mennesker her også. De to som bygger.  I så måte minner den litt om Bendik Vadas Vak. Men der Vak er mer sår og mystisk, er Eim mer naturalistisk, rå, rett frem. Livets gang, forgjengelighet. Jeg leser ikke så mye under enn det som er der. Derfor fenger den meg kanskje ikke så mye heller, selv om jeg liker lukten av skog, ved, kvae, mose, regnet, havet, det som henger igjen etter en storm. Og jeg ser for meg at den egner seg fint til høytlesing.

Noen smakebiter:

kvit kappekropp mot urkropp/rista strittande rytmar ut/
trådar av mineral/hekta seg på mold/
fargar i vindkast/forplanta seg i frø/
kviskring i myr og gras/skylte seg om greinar  (s. 9)

Dette er fint, ja? Dette er fra starten, før de begynner å bygge.

I del 2 kommer menneskene, paret, som skal bygge:

Smeden kan slå ut ein navar/så du kan bore i tre/
heilstål eller stålsett/
med heil eller halv vriding/
har du øks og navar og skog/
har du til hus   (s.15)

sprokken og skjelven gamle døra vår/
treng skøytast lappast bergast (s. 58)

Til slutt dette:

bar tømmer/bar stein/
bar bergrygg/på leit etter feste/
under jamne skritt i eit tråkk/
heng noko att (s. 92)

Adresseavisens anmelder ga den terningkast fire og har fokus på materialer og restaurering.
Aas er arkitekt ved byplankontoret i Trondheim.
Elikken har blogget om EIM



Foto: Anita Ness



↧

Nullingen av Paul Abel av Bjørn Vatne- Spennende og velskrevet dystopisk roman fra tidligere vinner av Bokbloggerprisen

May 2, 2018, 1:50 pm
$
0
0
Bjørn Vatne, vinner av Bokbloggerprisen 2015 for sin debutroman Slik skal vi velge våre ofre, er ute med en rykende fersk roman. Denne gangen er det en fremtidsroman han gir oss. En dyster økothriller fra Ålesund, noen år frem i tid, men ikke lengre frem enn at jeg og min generasjon fortsatt kan leve.


Forlaget sier dette om boka:
Nordvestlandet, midten av det 21. århundret: Norge har som den eneste nasjonen i verden lyktes i å bygge et nettverk av dyp, kollektiv bevissthet blant sine innbyggere. Et atomtykt lag av grafén utenpå hjernebarken, også kalt Sjalken, lar deg oppleve fremmede steder, kjenne lukter, sanse mennesker som ikke er der.
Marinbiologen Paul Abel hater fremskrittet og sverger fremdeles til den gammeldagse, håndholdte Sjalken. Da Norge utsettes for et statskupp utført av det øko-politiske partiet Pan-etisk forbund, er han blant de få som unngår å bli hjernevasket.
Snart befinner han seg i en knøttliten leilighet i Fortettingen, på bunnen av et hierarki bygget på ideen om verdens-altet. Hans kone Astrid er forvandlet til en av statens mest betrodde tjenere, evig tro mot Pan. 
Alt dette akter Paul å gjøre noe med.
Nullingen av Paul Abel er en roman om å finne sin plass i økosystemet, om kjærlighet, tro og skepsis, og den uovervinnelige kraften i dansefilmer fra 80-tallet.

Jeg lot meg rive med fra første side. Bjørn Vatne skriver med en utrolig letthet og det er god flyt gjennom hele boka. Selv om det er en del nye fremmede ord og uttrykk, greier Vatne å gjøre det logisk og forståelig uten at jeg som leser mister flyten og stusser for mye. Det universet han har bygd opp fremstår som troverdig.
Paul Abel lever sammen med sin Astrid, men de havner på hver sin side etter statskuppet. Det er uhyggelig å lese hvordan kuppmakerne tar kontroll over innbyggerne ved total hjernevasking via den nye moderne sjalken, og hvordan Paul og andre nullinger- de som står imot og har mistet sine privilegier-blir forfulgt og behandlet.
Handlingen er ikke så fremtidsfjern som kan kan tro. Så raskt som den teknologiske utviklingen nå skjer, er det ikke usannsynlig at slike scenarier som denne kan utspille seg. Mye er gjenkjenbart; fokuset på økologisk krise, global oppvarming, tørke og sult lenger sør i Europa og andre steder i verden. Alt snakket og målet om en bærekraftig utvikling. Overvåking og digitalisering.
Romanen problematiserer hvor langt vi er villige til å gå, hvor langt må vi gå, hvor lett lar vi oss manipulere. 
Det er flere morsomme scener i all dysterhet, og noen ganger er jeg usikker på om forfatteren harselerer over dagens fokus på økologisk og grønn bevissthet, snobberiet som det lett kan bikke over i- i visse kretser, eller om romanen er et stort varsku om å stoppe opp i tide før vi blir offer for fullstendig kontroll som i grunn ikke har noen hensikt siden alt går til helvete likevel. Hva er vitsen med at lille Norge spiller rollen som miljønasjon, når resten av verden er på vei utfor stupet liksom, slik Paul Abel og hans venner snakker om lenger ut i boka. Hvorfor ikke gjøre som franskmennene; gå under med stil og i pur glad opiumsrus med trekanthatt på hodet.
Nullingen av Paul Abel er en av flere romaner i tiden som fokuserer på miljø- og er en av de mest dystre jeg har lest av de norske så langt, siden Uår av Knut Faldbakken.  (1974/76) Den gang Faldbakken skrev Uår, var dette et scenarium langt fremme i det fjerne. I dag er det nærmere en noen gang. Bjørn Vatnes roman føyer seg inn i rekken av Maja Lundes Bienes historie og Blå med fokus på konsekvenser av miljøkatastrofer, samt Carl Frode Tillers Begynnelser, og Gert Nygårdshaugs økothrillere. Det som er ekstra ekkelt med Vatnes bok er det skremmende scenariet med statskupp av et diktatorisk regime, full overvåking, tankekontroll og hjernevask. Dess mer vi overlater til teknologien dess mer sårbare blir vår egen autonomi. (jfr alt vi gir tilgang til av personlige data i den digitale verden feks) Sånn sett kan den også minne om Margareth Atwoods The Handmaid`s tale. 
Anbefales!

Adresseavisen har gitt romanen en femmer for et par uker siden (papirutgaven)
Tine har også blogget om boka


Foto: Forlaget

Bjørn Vatne: Nullingen av Paul Abel, 320 s
Gyldendal 2018
Leseeksemplar


↧
↧

Gratis og uforpliktende verdivurdering av Marit Eikemo - en utrolig godt skrevet roman!

May 4, 2018, 7:25 am
$
0
0
Jeg fikk virkelig sans for Marit Eikemo etter å ha lest "Alt inkludert", og var derfor spent på hennes nye roman. Boka speiler samtiden, tatt på kornet og munner ut et realt kammerspill. Jess, jeg ble solgt denne gangen også. Over takst.


Romanen handler om paret Hanne, litteraturviter som har ledende stilling i et analysebyrå,  og Andreas, journalist i pressen, 40 pluss mot 50, med to små barn som bor i en treroms leilighet i et bedre strøk. Hanne har en litteraturblogg som hobby, som hun en dag håper å tjene penger på. (humre..) Hanne lengter etter større bolig med hage slik at ungene kan boltre seg fritt, hun skal bli den perfekte mor og også få nok plass til å boltre seg, noe hun aldri får til i den trange boligen med et salig rot. Hun holder på å gå på veggen rett og slett.  Hun har sett seg ut en gate; Lerkevegen, som det perfekte bomiljø. Når en bolig her; Lerkevegen 41,  legges ut for salg gjør hun alt hun kan for å kunne få tak i boligen. Det innebærer overtalelser av mannen Andreas, banken, invitere flere meglere for å få opp taksten på sin egen leilighet slik at de kan tyne mer lån fra banken, på tross av sin allerede trange økonomi. Det innebærer drømmer, planer, luftslott, evige diskusjoner, masse vindrikking, og at gammelt grums kommer til overflaten. Det er ikke bare i kjelleren det må ryddes, men også i forholdet, viser det seg etter hvert.

Boka kretser rundt spørsmål om verdier, svik, er gresset grønnere på den andre siden? Blir livet bedre med større hus (som man må pusse opp), får man bedre tid til å bake, lage flotte matpakker til ungene, invitere venner til deilige middager og fester igjen, får man bedre orden, etc, blir man mer lykkelig?
Hanne er typen som aldri blir fornøyd. Andreas er typen som er fornøyd med det han har, det de har fått til, og aksepterer tingenes tilstand og preges ikke av et materielt jag etter mer mer..  Hanne maser og synes hun må ta ansvar for alt, han gjør jo ingenting, hadde det ikke vært for henne, så hadde det ikke blitt noen forandring.. osv.. Og dess mer hun maser og presser, dess mer bakoverlent blir han, virker det som. Men han gir etter og blir mer eller mindre frivillig med på huskjøp-prosessen.

Det kommer også frem at Hanne selv ikke hadde en god oppvekst med en mor som ikke ga henne den omsorgen hun burde hatt. Der er det et tomrom, og det er lett å tenke at Hannes jag etter å fylle tomrommet er årsaken til hennes jag etter det perfekte huset, for da skal jo alt bli så mye bedre. Det er det psykologiske aspektet.  Det samfunnsmessige er jaget i tiden med at mye vil ha mer, en stadig streben etter å ha det bedre materielt, fokus på boliger og interiør, perfekt familie, være perfekt mor og yrkesarktiv, perfekte barn, perfekt mann,  alt som kreves og forventes hvor de fleste aldri vil strekke til.
Men man har tross alt et valg, og det synes ikke Hanne å forstå. Hun mener de må ha mer plass (noe som forståelig er ønskelig) , og helst i det rette strøket, selv om det går på økonomien og antagelig helsa løs (huset må pusses opp før eller siden, det vil koste skjorta med kjøkken, tak, kjeller- og de blir ikke yngre akkurat)

Mens jeg venter spent på hvordan det går med budrunden i drømmehuset, strømmer diskusjonene på og det kommer opp masse grums. Dialogene utvikler seg til å ligne Tillerske Innsirklings-dialoger, dritt og grums. De er virkelig ekle med hverandre. Som par kan være når de er uenige og det står mye på spill for den ene eller den andre.

Marit Eikemo skriver med en god satirisk snert, observasjonene er sylskarpe, og jeg lar meg rive med til siste slutt. Slutten er åpen på flere måter. Hm, tenkte jeg... Og fortsatte å tenke.
Jeg liker romaner som setter i gang tankevirksomhet, som ikke ferdigtygde. Og det gjør absolutt denne. Knakende godt, rett og slett!

Selv om det er tidlig på året, tipper jeg at denne boka er aktuell til nominasjon til Bokbloggerprisen 2018.  Obs! Obs!

Min omtale av Alt inkludert her

Andre bloggere:
Beathe, Tine, Birthe, Silje-så rart

Dagbladet 5
Klassekampen
VG 5
***pluss flere gode anmeldelser, just google it



Foto: Samlaget/Agnete Brun

Marit Eikemo: Gratis og uforpliktande verdivurdering, 221 s
Samlaget 2018
Leseeksemplar
↧

Omelette Norvègienne av Suzanne Brøgger- Interessant og tildels morsomt blikk på Norge

May 11, 2018, 5:55 am
$
0
0
Suzanne Brøgger er kjent for bøker som bl.a. Fri oss fra kjærligheten, Ja og Creme Fraice, og mange fine hatter. Hun er en dansk forfatter som skapte mye kontrovers på 70- og 80-tallet. Hun etablerte seg etterhvert som en anerkjent forfatter, essayist og journalist. Kagge forlag spurte Brøgger om hun ville skrive en bok om Norge for dem, og etter en runde i tenkeboksen takket hun ja. Resultatet er denne boka, en fornøyelig reise gjennom Norges land på tog, båt, buss, hvor hun kommenterer med sitt danske blikk og besøker kjente folk og steder.


Det er ganske fornøyelig å bli med Suzanne Brøgger på hennes reise rundt omring i Norge, mens hun noterer, reflekterer, samtaler med kjente og ukjente, på jakt etter originaler, som ikke er like lett å finne i våre dager. Men noen finner hun dog, særlig i de grisgrendte strøk, som i nord.
Hun besøker Hamsuns steder i sør- i Grimstad- og nord- Hamarøy- fletter inn tanker om hans forfatterskap, hvem han var, omgang med nazistene, fletter inn Knausgård, som går igjen flere steder i boka, samt andre betydningsfulle nordmenn og kvinner, innen kultur og samfunnsliv.
Knausgård, Espedal, Solstad, Hjorth, Ørstavik, Mykle, Bjørneboe, Amalie Skram, Ibsen, Bjørnson, Sigrid Undset- besøker Bjærkebæk på Lillehammer- og hun møter Erika Fatland og Erik Fosnes Hanssen sørpå.
Brøgger har dyp respekt for Erika Fatland og det hun har gjort, reisene i -stanlandene og Russland, dypdykk i Beslan og 22.juli. Det samme med Åsne Seierstad.
Brøgger skriver om 22.juli, hva gjorde det med Norge, om flyktningekrisen, flyktninger hun møter i nord- forskremte- hvordan kan de som kommer fra varme land og kollektive kulturer trives i det kalde nord hvor folk er så spredt?

Suzanne Brøgger synes nordmenn er manisk opptatt av å gå i fjellet, og det skjønner jeg godt at en danske kan tenke som ikke har fjell selv. Og landet er vakkert, men ingen kulturnasjon, selv med litteraturfestivaler på de mest bortgjemte øyer, fjordtarmer og små tettsted.
Hun toger seg nordover med buss videre til Hamarøy og Lofoten, skriver om fiskere og ville fjell, om de som har gått og seilt; Thor Heyerdahl, Nansen og Amundsen, Erling Kagge og andre som har gått til Nord-Polen, pionerer og grundere som Bjørn Kjos og Petter Stordalen; for å undersøke hvem nordmenn er. Hun besøker Trondheim og Nidarosdomen, har samtaler med maleren Håkon Bleken og daværende teatersjef Christian Seltun.
Oljekrisen, Syriafarere, TV-serien Skam, virkelighetslitteratur- er det noe som ikke er berørt?
På vei sørover igjen tar hun Hurtigruten til Bergen og konstaterer at Hurtigruten ikke lenger er norskeid. Deretter Bergensbanen videre til Oslo, en av de vakreste togstrekningene i verden ifølge Brøgger.

Suzanne Brøgger skriver med snert og dansk humor, fletter inn essayistiske refleksjoner og utbroderinger som en slags stream of conciousness. Det er tildels krevende å henge med i svingene, for svinger er det mye av, men det er bare å ta det med ro, gå tilbake og lese på nytt, stoppe opp, fordøye, tenke, før en går videre.

Boka er absolutt verdt å lese. Det er både nyttig og interessant å få et blikk utenfra på seg selv på denne måten, bli sammenlignet med våre naboer dansker og svensker, men det er også mye interessant med tanke på at Brøgger er en skarp og intelligent skribent som har levd lenge nok til å ha et stort overblikk på kulturen og samfunnsutviklingen som sådan.

Jeg hørte Suzanne Brøgger nylig på et arrangement på litteraturhuset i Trondheim, og konstanterer at hun fortsatt er veldig slagferdig. Brøgger skal også delta på Litteraturfestivalen på Lillehammer der hun bl.a. skal diskutere #Metoo-kampanjen med Olaug Nilssen. Hun skal også i samtale med Vigdis Hjorth om forfatterskapet sitt.  Det skal jeg få med meg.
Et annet interessant arrangement er en samtale rundt Sigrid Undsets bøker, hvor Dag Solstad, Kathrine Knudsen og Suzanne Brøgger har valgt hvert sitt verk av Undset som de skal diskutere.

Jeg har tidligere lest biografien Krukke om Suzanne Brøgger i forbindelse med Moshonistas Biografilesesirkel. Her er link til innlegget

Jeg har ikke funnet noen bloggomtaler om boka, men her er linker til noen anmeldelser:
VG , Aftenposten, NRK




Suzanne Brøgger: Omelette Norvegienne, 339 s
Kagge forlag
Leseeksemplar


↧
Search

Diktlesesirkelen mai-18: Les en samling av en prisbelønt lyriker

May 12, 2018, 12:00 am
$
0
0
Hola hola hei hei, 
dikt skal atter leses, men ikke i en fei
Finn frem en bok, les om glede og sorg, bli klok
om natur, gå på tur
så masse kultur
noen ble hyllet, noen vant priser
det er denne dikteren du nå oss viser




De siste anskaffede diktsamlinger til hylla mi. Her er flere prisbelønte.


Nå er det igjen klar for en ny runde Diktlesesirkel. Har du funnet bok? Trenger du tips? Lest ferdig? Sliter med konsentrasjonen? Har du skrevet noe selv? Har du blogget om diktsamlingen du har valgt? Ser du på Eurovision? (ESC/Melodi Grand Prix) Favoritt? Dårligste låt? Kostyme? Hvem vinner i morgen? Har du konfirmant eller russ i huset? Skal du gå i 17-maitog?
Hyl stille ut i kommentarfeltet.
Det er aldri så travelt at man ikke kan lese et dikt eller flere. Det er fortsatt mange dager igjen av mai, du skjønne milde.
(linker legges inn i kommentarfeltet før måneden er omme)

Jeg skal lese en samling av den polske lyrikeren Wislawa Szymborska som heter  Utsikt med et sandkorn. Hun vant Nobelprisen i litteratur i 1996.
Jeg kom over flere bøker av henne på Norli i forbindelse med Mammutsalget i vinter og kjøpte to. Spent på dem.


Mens vi venter på innlegg og ferdigleste samlinger kan vi nyte dette fine diktet av Andre Bjerke, som hadde vært 100 år i år, hvis han hadde levd. Diktet er valgt som ukas dikt på bloggen Forlagsliv

«Du skal være tro»

Du skal være tro
Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.
Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.
Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.
Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt…
Når var du tro?
Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?
Var du tro
når du ikke bedro
den du ikke elsket?
Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?
Nei.
Men når det som rørte ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg
Da var du tro!

Andre Bjerke (wiki)
↧

Iran og det nye Midtøsten av Mah-Rukh Ali

May 16, 2018, 9:54 am
$
0
0
Spennende bok om et historisk mangfoldig og interessant land, som jeg en stund har hatt lyst til å reise til. Iran har en rik kulturhistorie fra det gamle Persia og frem til i dag. Iran er politisk interessant i en urolig og spent del av verden. Jeg ønsket å lese denne boka for å få et større innblikk i et land enn de bruddstykkene vi stadig får gjennom media og da som regel i sammenheng med andre deler av Midtøsten, Russland eller USA. Nå sist om atomavtalen som Trump ønsker å fratre. Og om droner og fly mellom Israel, Syria og Iran. Hvem skjøt, hvem begynte, hvilke konsekvenser får det, osv.
Om ikke Mah-Rukh Ali gir svar på alt dette, så gir boka hennes i alle fall et interessant innblikk i et myteomspunnet land med sjaher, ayatollaher, persiske prinser og vakre bygninger. Boka leste jeg på noen få timer.


Fra forlaget, bakpå boka:

Iran er Midtøstens voksende stormakt. Den bitre rivaliseringen med Saudi-Arabia og bekjempelsen av IS har gitt landet en nøkkelposisjon i regionen. På den ene siden kan Iran spille en avgjørende rolle for å bekjempe terrorisme og være en nær alliert for Vesten. På den andre siden har landet siden Khomeinis revolusjon i 1979 blitt beskyldt for å eksportere terror til resten av verden. Er Iran egentlig en venn eller fiende? Og hvorfor valgte et kulturelskende folk et fundamentalistisk prestestyre? 
Mah-Rukh Ali forsøker å finne svar gjennom en reise i Irans nære politiske historie. 


Ali har jobbet som journalist, redaktør og nyhetsanker. Hun skriver fast for Dagens Næringsliv og jobber i dag som kommunikasjons- og samfunnsjef i CARE. Hun har tidligere skrevet en bok om IS.

I denne boka reiser hun til Iran og vi får delta på reisen, fra planleggingen, på flyet, flyplassen i Teheran, hennes tanker der hun står alene og venter på drosjesjåføren. I Iran oppsøker hun vanlige folk i basarene, med også andre hun har planlagt å treffe.

Iran er et stort land og det mest sekulære islamske landet, det mest terrorfrie, det mest forhatte og den eneste gjenværende islamske staten i verden. Det er et av verdens viktigste land og blir stadig mer viktig. Det har verdens fjerde største olje- og gassreserver, noe som forklarer USAs interesser i landet. Iran har også nedkjempet IS, grenser til 15 land og har opprettet allianser med andre land i Midtøsten som Libanon, Syria, Irak og Jemen, samt sterke relasjoner til Russland og Kina.

Ali undrer seg over at et kulturelskende og tenkende folk som iranerne godtar å leve i et teokrati og la seg styre av ayatollaher. Hun reiser rundt og forsøker å finne svar.
Hun bruker en del tid på å fortelle om tre svært viktige ledere og styresett i nyere tid. Det er Shah Reza Khan (1925) - en jetsetter som var mer glad i kvinner og fest enn i å styre landet, statsminister Mohammad Mossadegh (1951-1953) , en demokratisk valgt leder som får gjennom loven som nasjonaliserer iransk oljeproduksjon, Ayatollah Ruholla Khomeini (1979) , en ekstrem islamist som ble sendt i eksil av Shah. Han dro etterhvert til Frankrike, fordi ingen islamske land ville ha ham siden han var så ekstrem. Han returnerte og gjennomførte en islamsk revolusjon og ble landets øverste politiske og religiøse leder.

Ali skriver godt og makter å levendegjøre historien og de viktige personene. Jeg har hørt og lest en del om Shah-dynastiene og Ayatollah Khomeini, men lite eller ingenting om Mohammad Mossadegh. Å lese om hva som skjedde med ham gjør meg forbannet. Han ble styrtet som resultat av en USA-ledet konspirasjon med hjelp av Shah Reza Khan som lot seg kjøpe av penger, smiger og makt. USA og britene var mer opptatt av å ha tilgang på oljeressursene enn at landet skulle ha en demokratisk statsminister som var populær, visjonær og elsket av folket. De greide å gjennomføre kupp ved hjelp av bakvaskelseskampanjer og Shah i en nøkkelrolle. Mossadegh ble fengslet, deretter satt i husarrest hvor han levde isolert resten av sitt liv. Ikke engang begravelsen til sin kone fikk han lov til å delta i.

Etter Mossadegh gjennomfører Shah en "hvit revolusjon" med noen moderniseringsreformer. Folket er misfornøyd og det legger grunnlaget for en islamsk revolusjon med Khomeini. (1979) Khomeini har brukt tiden godt etter at han flyktet landet med studier, meditasjon og streng disiplin.

Det er mye man kan referere fra denne boka, men poenget er vel at dere selv skal lese den. Det håper jeg dere gjør. Foruten styresett og politikk, får vi innblikk i hvordan folket lever, kvinnene er ikke så nøye på bruken av hijab feks, folk flest er ikke så religiøse, folk leser, studerer, elsker kunst og litteratur. Magi har også en stor plass i den iranske kulturen og vi får en innføring i troen på djinner (ånder) og engler, og om hvordan shia-islam praktiseres kontra sunni. Selv om det er sharia og diktatur, virker det som at  det ses gjennom fingrene med hvordan folk faktisk lever. Men er man regimekritisk er det nok ikke så greit. Fengsel, tortur. Og er man journalist kan det være farlig.  Mange utenlandske journalister er fengslet i Iran for spionasje, selv om de ikke har vært det. mer om dette kan du lese i boka.
Dette er en lettlest bok, en interessant bok som gir innblikk, og innholdet gjør meg ikke så veldig engstelig i forhold til at Iran skal sette igang en atomkrig. Iran virker i grunn som et "fredelig" land som ikke er opptatt av å sette i gang kriger og bedrive imperialisme. Blir de angrepet derimot...  De er også opptatt av å støtte sine islamske venner som har det vanskelig, som Syria.
Anbefales!

P.S. Diverse anmeldere (Dagbladet, Aftenposten, m.fl) mener boka er for tynn, at det mangler mye om situasjonene etter Khomeinis død, at det kunne vært mer om dagliglivet, at Ali har gjort det litt for lettvint etc etc. Mulig det, men jeg synes uansett det er en lettlest bok som gir et lite innblikk, som folk flest godt kan lese, og som kan inspirere til mer lesing om landet.

Pluss for kart i permen og tidslinje.




Iran og det nye Midtøsten av Mah- Rukh Ali, 183 s
Kagge forlag 2018
Leseeksemplar





↧
↧

Lucifers fall av Jan Boris Stene

May 17, 2018, 1:57 pm
$
0
0
Trondheimsforfatter Jan Boris Stene har nettopp kommet ut med sin tredje krim om radarparet Falkener & Wilberg. I denne boka skjer det virkelig mye så duoen får nok å henge fingrene i. Trondhjem anno 1918 har fått en seriemorder.


Flere av byens ledende borgere (menn) drepes på brutalt og grotesk vis. Uhyggen sprer seg, for hvem blir den neste?
Privatdetektiv Falkener og legen Wilberg må bistå politiet i en såpass kompleks sak. Her går sporene i alle retninger, men den underfundige Falkener har nok sine mistanker lenge før andre aner det.
Drapene er knyttet til både Frimurerlogen og muligens Tronka; byens gamle sinnsykeasyl. Flere saker har mulige forbindelser; døde pasienter, drepte frimurere, prostituerte, det katolske miljøet. Hva handler det hele om?

Stene skriver i et tidsriktig språk og bruker byens historiske miljø så det er en fryd å lese. Jeg blir rent  nostalgisk når jeg leser at de går på Erichsen Cafe og i Palmehaven- for de etablissementene er ikke mer. Skjønt det ikke er så mange år siden de ble lagt ned og stengt. I den ærverdige Cafe Erichsens lokaler finner vi nå butikkjeden Zara. Palmehaven lå i gamle hotell Britannia som er under restaurering. Hvem vet hva som gjennoppstår der etterhvert. Nuvel..

Om boka som sådan skjer det mange flere ting her enn i de to første, som var ganske langsomme, men det betyr ikke nødvendigvis at det blir bedre. Det er et stort persongalleri å holde styr på i denne boka, og det kanskje minuset med boka. Ellers synes jeg det er et spennende plott hvor de syv dødssyndene fra den katolske lære blir tatt i bruk. Stene er ikke den første som bruker det, men det gjør ikke noe. Vi har aldri sett det brukt slik i Trondhjem før. Og heldigvis for det, sier nu jeg. Vi blir også mer kjent med Falkener, hans familie og en sorg som enda sitter i, etter at hans søster Cathrine døde som ung. Det dukker opp ting i denne boka som fremprovoserer dette og Falkener får kanskje svar på hva som egentlig skjedde med henne.

Stene holder koken. Det er bare å se frem til neste bok hvor vi blir enda mer kjent med Falkener & Wilberg.


Andre bloggere:
Min bok- og maleblogg, IBokhylla

Anmeldelser:
Adresseavisen- ga den en firer (under betalingsmur) : "Fascinerende lokalkoloritt, godt plott, nifs handling, bra bok. "        

Intervju med forfatteren i Tidskrift for Den norske legeforening her

Randi og jeg var på lanseringen på Tulla Fisher, og Randi har blogget om det her

Andre innlegg i serien:
I Djevelens klør
Nådegiveren


Foto: Anita Ness. Fra lanseringen av Nådegiveren

Jan Boris Stene: Lucifers fall, 280 s
Vigmostad Bjørke 2018
Leseeksemplar

↧

En sang for druknede sjeler av Bernard Minier- fransk uhygge

May 20, 2018, 8:08 am
$
0
0
Bernard Minier som kom som et kriminelt brak i fjor er ute med sin andre bok i en kvartett (skjønt ifølge hjemmesiden er det skrevet flere om Servaz)  om kriminalførstebetjent Martin Servaz og hans kompani i Sør-Frankrike. Jeg rakk ikke å lese denne som påskekrim, men pinsekrim er da heller ikke å forakte.  Boka er tykk, 639 sider med takk og liste, og det trenger man en langhelg til. Skjønt sidene røk avgårde og når jeg kom i siget gikk det fort unna. Likevel mener jeg at boka kan ha vært strammet inn noe.


Historien i En sang for druknede sjeler foregår noen år etter de dramatiske hendelsene i Pyreneene, blant annet i Wargnierklinikken, en spesialanstalt for farlige psykisk syke og forstyrrede individer, hvor Julian Hirtmann, en grotesk og utspekulert seriemorder greide å rømme fra i forrige bok. Etterforsker Martin Servaz ble dypt rystet av saken og han fortsatt er på rømmen er noe han ikke greier å slappe av med.
I denne boka befinner vi oss fortsatt i Sør-Frankrike. Servaz jobber fortsatt i politiet i Toulouse, men Irene Ziegler ble degradert etter tjenesteforsømmelser og jobber med litt enklere kriminelle forbrytelser i Auch. Det er litt kjedelig for henne og hun savner noe mer spennende å ta fatt på. Som en slags hobby har hun samlet på all informasjon om Julian Hirtmann og hans kriminelle meritter.

I den lille fiktive universitetsbyen Marsac blir en kvinnelig professor drept på brutalt vis. Bundet, druknet i badekaret. Hun var en vakker og attraktiv, utradisjonell lærer i tredveårene ansatt på eliteuniversitetet som Servaz i sin tid studerte litteratur og hvor hans datter Margot nå går. Den hovedmistenkte er sønnen til Servaz sin gammelkjæreste Marianne, Hugo. Han var i hagen til den drepte og satt neddopet og forvirret ved bassengkanten hvor flere dukker fløt i vannet. Hen benekter sin skyld, mener han ble neddopet og at han ikke husker noen ting siden da han forlot en lokal pub under en fotballkamp kvelden før.
Servaz blir oppringt av mora Marianne om han kan hjelpe til i saken siden hun mener at Hugo er uskyldig satt i varetekt, men ligger tynt an.
Servaz jobber i et annet distrikt, men får kranglet seg til å ta saken, men under visse vilkår og oppsyn.

I CD-spilleren til den drepte Claire, lå en CD med Mahlers musikk. Servaz fikk frysninger. Låten er en melodi som har visse referanser til Julian Hirtmann. Hirtmann og Servaz er begge to lidenskaplige elskere av Mahler, et tema de snakket om da han var innlagt på Wargnierklinikken.
Kan Hirtmann ha noe med med drapet å gjøre? Flere hentydninger dukker opp, men det er lenge bare Servaz som tror at han befinner seg i nærheten. De andre er overbevist om at unge Hugo er den skyldige, helt til en lokal lovende politiker viser seg å ha hatt et forhold til den drepte.

Det er mye som skurrer og mange personer involvert. Servaz får hodebry med alle trådene som spriker i alle retninger. I tillegg dukker det varme følelser for Marianne til overflaten, samt mange gamle minner fra studiedagene, en professor på universitetet, Van Acker, som den gang var Servaz sin beste venn og rival får også en rolle i saken, samt noen ungdommer som oppfører seg merkelig og har en forening de kaller Sirkelen.
Servas blir også bekymret for sin datter Margot siden han føler at Hirtmann lusker i buskene og får henne overvåket.

En sang for druknede sjeler er en megaspennende kriminalroman, som sist, men jeg synes den er litt mer rotete enn Hvis helvete var av is.  Grunnen er en prolog og noen mellomspill underveis i boka, med en kvinne i et slags gravkammer som blir holdt fanget, dopet og voldtatt en gang i uka. Hva har dette med saken å gjøre? Vi skjønner jo at det har det, men hva tar det sin tid å finne ut av. Egentlig er det et slags sideplott, men som på en eller annen måte snirkles inn i historien. Etterhvert ante et meg hva det dreide seg om, men jeg synes likevel det var en rar måte å gjøre det på, og tidsmessig synes jeg det ble litt merkelig.
Det er også noen overganger i en del kapittel som kom veldig kjapt på, og det er ikke like gjennomført i hele boka. Litt ujevnt med andre ord. Jeg synes også det er  en del unødvendige gjentakelser som kunne vært droppet. (Med det hadde man kanskje fått ned sideantallet med 100-150 sider)
Dette var kritikeren.

Ellers synes jeg at Minier stort sett skriver fantastisk godt. Det er spennende og drivende nok til at jeg aldri, tross innvendingene, tenkte på å legge fra meg boka. Jeg ville lese mer og mer... Hirtmann ligger hele tiden under og skaper uhygge. Mye har nok med karakterene å gjøre. De er mange, men de er interessante som bare juling. Og det er en del kostelige scener her, spennende, rå, ville. Overdrivelser? Jaha, men det er da underholdning. Og det gjøres godt. Jeg gleder meg allerede til neste episode!

Andre bloggere:
Marianne, Tine, Heartart, Elise Cathrin, Bjørnebok, Hverdagsnett


Foto: Aschehoug


Bernard Minier: En sang for druknede sjeler, 639 s
Aschehoug 2018
Leseeksemplar

↧

Elena Ferrante x 2: Kvelande kjærleik og Den dunkle dottera

May 20, 2018, 9:52 am
$
0
0
Nå er det en stund siden jeg leste disse bøkene og det er på høy tid å skrive en omtale. Denne blir kort, men noe skal man jo skrive. Med disse to har jeg lest alle voksenbøkene som Ferrante har skrevet som er gitt ut på norsk. Det er også kjekt, med tanke på at Ferrantes forfatterskap vil bli en egen programpost på Litteraturfestivalen i Lillehammer om et par uker.














Kvelande kjærleik, 171 s
Utgitt på norsk på Samlaget 2018 (Italia 1999) 

Kvelande kjærleik er den første romanen Elena Ferrante ga ut i Italia.

Forlaget skriver om boka:
Delias mor blir funnen død, flytande i sjøen, berre ikledd raffinert undertøy. Delia reiser tilbake til heimbyen Napoli i gravferda. Her mottek ho ei rekkje anonyme telefonoppringingar, som saman med mystiske hendingar fører til at ho må rekonstruere dei siste dagane mora levde. For kvar nye oppdaging må Delia ta innover seg at mora ikkje var den personen ho har trudd. 

Dette var en bok jeg slet litt med å få tak på. Det var noe med flyten, eller så engasjerte den meg ikke så sterkt. Delia har utvilsomt hatt et usunt tett forhold til sin mor, noe hun har prøvd å frigjøre seg fra, men uten å ha lyktes. I denne boka glir hun ut og inn av seg selv og sin mors liv, hvem er hun, hvem var mora? Hun treffer Caserta, mannen mora hadde et forhold til, og også onkelen Filippo og Polledro/Antonio fra gamle dager. Hun besøker sin voldelige far. Det er noen absurde scener her og glidende skjøre overganger om identitet. Det er rått, det er Napoli, det er noe sykelig over dette. 
Ikke min favorittbok av Ferrante, kanskje den jeg likte minst.

Andre bloggere, som nok er mer begeistret enn meg:
Åslaug, Kleppanrova, Rose-Marie, Reading-Randi, Elise-Cathrin

Adresseavisens anmelder blir heller ikke overvettes begeistret av denne boka, terningkast tre.
Mange andre gir den høye terningkast- just google. Men jeg synes det er greit å nevne denne, siden det altså bare ikke er meg som ikke hyller denne boka.


Den dunkle dottera, 151 s
Utgitt på norsk 2017 (Italia 2006)

Forlaget skriver om boka:
Leda er ei 47 år gammal veletablert yrkeskvinne. Døtrene har nettopp flytta til faren i Canada, og no ser ho fram til å dra på ferie åleine til sørkysten av Italia.
På stranda er ho kvar dag omgitt av ein støyande napolitansk storfamilie. Ho blir meir og meir oppteken av ei ung jente og dottera hennar. Ho vekslar mellom å beundre og å vere sjalu på den unge kvinna og barnet, men avskyr familieklanen som omgir dei. 
Leda blir overvelda av minna om dei vanskelege og ukonvensjonelle vala ho gjorde som ung mor, og konsekvensane dei fekk for henne og familien.
Denne boka likte jeg adskillig bedre. Romanen fløt godt, det var mer sammenheng i historien, færre karakterer å holde styr på kanskje- eller de var lettere å holde styr på. Dette var likevel en ubehagelig bok å lese, dess lenger man kom ut i historien, dess mer merkelig oppførte hovedpersonene Leda seg. 
På mange måter er romanen en slags kortversjon av Napolikvartetten. Jeg kjenner igjen deler av kvartetten og det er mange fellestrekk mellom Leda og Elena, og det napolitanske fra Lila og hennes familie i familien på stranda. 
Likevel, den handlingen, det Leda gjør på stranda- finner vi ikke i Napolikvartetten. Det hun gjør, uten at jeg vil røpe det her- er utilgivelig. Det er stygt, og det er svært ubehagelig å lese hvordan hun gradvis utvikler en dum handling til å bli noe sykt og skikkelig slemt. Det er også et eksempel på hvordan en enkel handling kan komme helt ut av kontroll og bli noe som det blir stadig vanskeligere å komme ut av dess lenger tiden går. 
Godt skrevet, fascinerende historie som har noe thrilleraktig over seg, som også Kvelande kjærleik har, dog er det to veldig forskjellige bøker. Denne er mye bedre skrudd sammen etter min mening.

Andre bøker jeg har blogget om av Ferrante:
Svikne dagar (frittstående roman)

Bøkene har jeg mottatt som leseeksemplarer fra forlaget.

↧
Viewing all 1272 articles
Browse latest View live
Search