Quantcast
Channel: Artemisias Verden
Viewing all 1272 articles
Browse latest View live
↧

Oppsummering september -15

October 1, 2015, 10:03 am
$
0
0
September ble en travel måned med flere opptatte helger , reiser og annet på plakaten. I starten av måneden ble det lite tid til lesing.  Men de siste par ukene har jeg lest litt mer. Når det blir så travelt at jeg ikke har tid til å lese, kommer det snart et sug etter å ha tid og ro til å synke ned i en bok. Oktober blir nok roligere slik. Her kommer en oppsummering av lesemåneden september, samt aktuelle arrangement:


Et knippe av høstens mange bøker



Det jeg har lest:

1.Fotturar i Norge av Gaute M. Sortland: 2015, kortprosa, lånt på biblioteket
2.Slik gjør det det: Forfattere av Sæter og Kontochristos: sakprosa, 2015, leseeksemplar
3.Dommedagsprofetien av Scott Mariani: (460 s), thriller, USA, Hellas, Israel
4.Norsk sokkel av Heidi Linde: 2015, leseeksemplar
5.Nådegiveren av Jan Boris Stene : Krim, leseeksemplar, 2015
6.Underkastelse av Michel Houllebecq : Frankrike, leseeksemplar
7.Nødhjelp av Sidsel Dalen: krim2015, leseeksemplar
8.Bebo av Anne Helene Guddal: 2015, leseeksemplar (omtale kommer)
9.Kledd naken av Agnes Lovise  Matre: 2015, leseeksemplar

SUM: 9 bøker

Av disse er 7 norske bøker fra 2015, 7 er leseeksemplarer, 1 kjøpt og 1 lånt på biblioteket.
4 krim/thrillere, 2 kortprosa, 1 sakprosa, resten andre romaner. Ingen fra-hylla denne måned, tydelig at bokhøsten er i gang og satsing på nye norske bøker blant annet. Her leser man seg opp for å ha noe å nominere til Bokbloggerprisen 2015.  Her kan man ikke gå glipp av noe stort.

Land besøkt: Frankrike, USA, Hellas, Israel.


Mest spennende bok:Nødhjelp av Sidsel Dalen. En god nummer to: Kledd naken Agnes Matre. (Jentene ruler.)

Artigste bok:
Fotturar i Norge av Gaute Sortland

Mest tankevekkende, omdiskuterte roman:
Underkastelse av Michel Houllebecq

Beste debutant (obs, obs):
Nådegiveren av Jan Boris Stene - godt skrevet klassisk krim, lover bra for fortsettelsen

Størst skuffelse:
Norsk sokkel av Heid Linde

Desidert dårligst:
Dommedagsprofetien av Scott Mariani- kommer aldri til å lese mer av Mariani, vær du sikker.


*Jeg har lest 34 norske bøker fra 2015 så langt i år, og har lest totalt 100 bøker den 29.09.

Leser på:
*Magnet av Lars Saabye Christensen - denne har jeg lest cirka 200 sider av, men lagt fra meg inntil videre. Den er litt morsom, men den er så ordrik så det blir litt too much for meg, vet ikke om den fenger meg helt, men jeg skal fortsette sånn innimellom andre bøker.
*Kunzelman og Kunzelman av Carl- Johan Vallgren - blir jeg noen gang ferdig? Må ta meg på tak og lese ferdig de siste 150 sidene en dag.
*Outlander, Under jegermånen av Diana Gabaldon (mest lydbok på Storytel) - har vel ikke kommet helt i siget, men har tro på denne. Ren underholdning.
*Hvitt hav av Roy Jacobsen - rakk ikke lese denne helt ferdig i går, har cirka 50 sider igjen som jeg skal lese ferdig i kveld. God bok.


Bøker fått på Cappelen Damms bokmøte, blant annet


Arrangementer og aktiviteter:
Skrivekurs på Sommarøy i Troms med Torkil Damhaug og Bernt Roald Nilsen. Kjempeartig og bra. En fortsettelse eller fordypning av det første kurset jeg deltok på  i Firenze i 2013. På Sommarøy jobbet vi med egne påstartede prosjekter. Det som  er så artig med disse kursene er at kurslederne foruten å være dyktige er veldig sosiale, morsomme, rause, oppmuntrende og konstruktive. Anbefales.

Torkil Damhaug, Kursbevis og meg, Bernt Roald Nilsen



Roy Jacobsen signerer boka Hvitt hav til meg


Jan Kjærstad signerer Slekters gang til meg

Teater:
Hamlet av Shakespeare på Trøndelag teater- veldig bra

Jeg skulle også ha vært på NM delfinale i Poesislam i september, men jeg ble syk, så det fikk jeg dessverre ikke med meg. Snufs.. En som kaller seg Paro vant, han er kjempeflink, jeg hørte ham på en teaseraften i august.

Bokbloggerprisen 2014:
Jeg fikk ikke deltatt på treffet den 12. siden jeg var på Sommarøy, men kan meddele om at Aina Basso vant prisen for årets roman for Finne Ly, og Ingvild Rishøi vant åpen klasse for Vinternoveller. Gratulerer til begge to, vel fortjent.

OKTOBER:
I oktober satser jeg på å lese ferdig en murstein, enten av Kjærstad eller Bjørnstad, hvis jeg ikke får fart på Magnet. Ellers blir det nok mye norsk og annet av høstens bøker. Jeg skal også på et bokmøte med Gyldendal, Forfatterne kommer. Det ser jeg frem til. 


Ønsker dere alle en fin lesehøst!




↧
Search

Bebo av Anne Helene Guddal - en poetisk liten roman

October 3, 2015, 2:39 pm
$
0
0
I mai hørte jeg Anne Helene Guddal lese fra diktsamlingen Også det uforsonlige finnes på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Det traff meg så sterkt, og jeg kjøpte selvfølgelig boka. Hun fortalte at hun kom med roman i høst. Den er nå kommet, og jeg har lest den. Det er hennes første roman.  Den heter Bebo, og åpner slik:

"Jeg ville kaste nøklene om jeg kunne, men jeg kommer alltid tilbake til de låste dørene for å åpne rom etter rom! (s.7)




Romanen kretser rundt en kjærlighetshistorie. Hun og han lever sammen i et gammelt hus ved fjorden. Han reiser mye, hun er mye alene. De kan sitte ute og røyke og drikke, og trives med det. Etterhvert sliter de mer og mer med kommunikasjonen. Hun går inn i et mørke, han blir borte, hun flytter. Ved bokas start er det en del tilbakeblikk til bandommen, og nåtiden i det nye, innflyttingen, bebo, og da de bodde sammen.

Romanen er ikke så lett å få tak på med det samme. Jeg leste cirka tredve sider før det løsnet, før jeg fikk sammenhengen. Jeg tror det er fordi den er så springende, særlig i starten, minner, drømmer, fragmenter. Senere leste jeg resten sammenhengende, da ble det bedre.
 Anne Helene Guddal har et nydelig poetisk språk. Jeg var spent på romanen, dette er nok mer en slags lyrisk kortroman, mye sies mellom linjene, mye flyter frem og tilbake, drømmetilstander og grensetilstander, inn i andre tilstander. Det er også mørkt og melankolsk, depressivt på slutten før det lysner. Tematikk fra Også det uforsonlige finnes, finnes også her.

Bebo, som jeg spekulerte på denne tittelen, var det et navn? Et slags fantasiprodukt? Så slo det meg da jeg skummet gjennom boka på nytt i kveld, da blikket falt på en setning om bebo. Det handler jo om noe så enkelt som å bebo, å bebo en ny leilighet, å bebo et hus. Noen ganger er det innlysende vanskelig å få øye på.
Bebo kan med fordel leses flere ganger.

Her er en smakebit fra romanen, om han og henne:

"Det var ikke det at han ikke likte mennesker, han kjente seg bare ikke igjen blant dem. Han kjente seg igjen i det gamle huset. Han avviste at det dreide seg om en tilstand i ham selv. Jeg provoserte ham når jeg tydet drømmene mine. Vi la oss tidlig denne kvelden. Jeg ser for meg kroppene våre, sa jeg. Det jeg vil med deg, er noe annet, sa han. Jeg vet hva du vil. Du vil oppdra meg til å bli en kvinne som forlater deg." (s. 86)


Blogginnlegg om Også det uforsonlige finnes HER
Forlaget om Bebo

Andre bloggere om Bebo:
Cicilie - tjuetre06
Gros kros verden



Guddal på Lillehammer i mai (eget foto)


Anne Helene Guddal: Bebo, 97 s
Kolon forlag 2015

Kilde: Leseeksemplar


Vil du lese flere smakebiter, ta gjerne en titt inn i Maris blogg Flukten fra virkeligheten, der flere bokbloggere legger inn smakebiter og tips hver søndag. Ha en fin søndag.:)


↧
↧

Vingebelastning av Helga Flatland - knakende god roman om tidsånden

October 5, 2015, 12:47 pm
$
0
0
I morges leste jeg et intervju med Beate Grimsrud på Adresseavisens boksider. Hun snakker om den siste boka si Evighetsbarna, om oss/de som aldri blir helt voksne, som aldri blir helt fornøyde, som strever etter lykke og selvrealisering, et evig jag. På samme side er det en anmeldelse av Marit Eikemos siste roman, Alt inkludert,  som også handler om et oppgjør med tidsånden, med jaget, med forbruksmentaliteten. Det slo meg da at det er  flere norske forfattere som kommer med romaner denne høsten som tar tak i tidsåndstematikken på forskjellig vis. Jeg har tidligere blogget om Heidi Lindes Norsk sokkel. Nå har jeg lest Helga Flatlands Vingebelastning, som personifiserer tidsånden gjennom Andreas 30 år.


OBS! Noen spoilers kan forekomme:

Vingebelastning handler som sagt om Andreas 30 år, fra Skien. Han er samboer med Hanna som han traff som ny student på Blindern. Andreas har master i mediavitenskap og jobb i et kommunikajonsbyrå. Hanna er opptatt av karierre, å klatre oppover, og ønsker det samme for Andreas. Han bør bli seniorkonsulent. Når de tjener nok penger skal de ha hus og hytte, bil og barn.  Men Andreas har ikke nok motivasjon. Etter en ulykke hvor han havner på sykehus med brukket ribbein, skriver legen i journalen til fastlegen at de bør følge opp hans psykiske tilstand, etter observasjoner de har gjort. Andreas er tydelig tvangsnevrotiker, og har flere tvangsritualer som hjelper ham å ha kontroll på seg selv og verden.
Fastlegen henviser han til DPS, og etter en kort vurdering/utredning blir han diagnostisert med klinisk depresjon og får time til psykolog og starter et seks måneders behandlingsløp.
Andreas er veldig fornøyd med dette og omfavner behandlingen, og er så glad fordi han endelig skal få hjelp til å forstå hva som har plaget ham, at noe som har plaget ham har et navn, en diagnose, selv om det som kommer frem under behandlingen er ting han aldri har tenkt på før som noe problem. Hans oppvekst og foreldrene som sviktende omsorgspersoner får stor plass, og selvopptatthet er et tema som går igjen.
Forholdet til Hanna blir også satt på prøve.

Romanen dreier seg om dette terapiforløpet i 2014, med tilbakeblikk til barndomstid, tenårene og tiden som ung voksen. Flatland skriver med særdeles god penn og dyp innsikt, og med snert av humor. Hun griper tidsånden aldeles nydelig.  Andreas er en av Dessertgenerasjonen, som har vokst opp med alle muligheter, med foreldre som har støttet og lagt tilrette, med forventinger om å skape seg en lykkelig fremtid, kreative jobber, selvrealisering. Men for Andreas har det oppstått et tomrom:

"Det er som om noen har lovet meg en overraskelse jeg går og venter på, men som jeg gradvis innser at aldri kommer"

Vingebelastning ga meg tanker om mye som preger samfunnet og dagens unge.  Om terapisamfunnet , om diagnosesamfunnet, blant annet. Jeg stusset over hvor lett Andreas ble diagnostisert, på hvordan behandlingen ble lagt opp, hvor alt for lett han fikk medisiner , slik den fremsto fikk jeg tanker om klientskapende terapi.  Den hjalp ham ikke i forhold til hans nære relasjoner,  den skapte større avstand og kanskje bidro til å konstruere problemer.  Noen ganger må terapi skape avstand, men i utgangspunktet lå ikke det opp i dagen her. Kanskje var roten til Andreas manglende motivasjon og tap av livsglede som faren hans sa; at han hadde havnet på feil hylle jobbmessig.  Riktignok hadde Andreas tvangsnevrotiske trekk, men de virket det jo som han faktisk kunne leve ganske greit etterhvert.

 Kanskje er Andreas i romanen et symptom på en generasjon som har fått for mye lagt opp i hendene, kanskje er han et symptom på forventningssamfunnet, alle kravene, eller mangelen på krav som han bebreider sine foreldre for, (de har aldri brydd seg med hva jeg har gjort, mine valg, de har kun vært opptatt av seg selv ) statusjaget, som han gjør en stille protest mot. Slik som han misunte Espen, den eneste i klassen fra ungdomskolen som tok yrkesfaglig studieretning og jobber med veier og tunneler. Mens han selv har det som andre tenker er en kremjobb, men han selv ikke trives med. Andreas er jo ikke kreativ, han trives med å jobbe med tall og strukturer, men gikk på noe med media fordi alle andre gjorde det.

Ikke at jeg ønsker å bagatellisere Andreas sine problemer. Depresjon er alvorlig nok. Og Andreas har det vondt, ingen tvil om det. Jeg synes også romanen belyser godt hvor vanskelig det kan være for omverdenen å forstå psykiske problemer, at de mener han bare kan ta seg sammen, som igjen føler at han føler seg lite forstått, ikke sett. Men det går for langt i terapien uten at de kommer noen vei, til og med psykologen virker oppgitt på slutten og sier til Andreas; at deres generasjon har sånt enormt behov for å bli sett. Og det blir visst aldri nok.  Sånn sett synes jeg kanskje terapeuten skaper problemer, mer enn å hjelpe. Jeg synes Flatland så fint greier å problematisere mange sider av dette, både på det individuelle, relasjonelle og samfunnsmessige planet.

Jeg må også nevne noe annet tidstypisk, noe som jeg humret godt av. Andreas har en kompis; Joachim som er hekta på dataspill. Da Andreas har kommet inn på Blindern ønsker han å overtale Joachim til å flytte på hybel sammen med ham i Oslo, så han slipper å flytte alene.

"Du kommer til å bli så ensom, sier jeg til ham, uten Marte eller meg eller Espen eller noen av de andre. Det er jo ingen som blir igjen her, sier jeg. Han trekker på skuldrene, er ikke avhengig av et fellesskap utover de tusen gamerne han planlegger verdensherredømme med online hver dag" ( s.87)

Noe lignende kommer også senere, da Andreas har lyst til å reise hjem til Skien en tur, men så er foreldrene og broren borte, og Joachim har forsvunnet blant Orcher og Night Elfs i World of Warcraft..
Det er bare så treffende og godt skrevet.
(Nå skal det nevnes at Joachim kommer seg ut av WoW etterhvert da..)

Og så er det Facebook, andre sosiale medier, nettsurfing, Andreas som er mer enn normalt hekta på fly og flyuuykker, og kan sitte i timesvis og studere konspirasjonsteorier og annet stoff om det malaysiske flyet MH370 som styrtet og forsvant.

Helga Flatlands roman er fornøyelig, tankevekkende, litt trist og alvorlig, men ikke tung, en fryd å lese. Og så er det så godt gjort at hun greier å skrive seg inn i en gutts, en ung manns sinn.

Andre bloggere om Vingebelastning:
Elida
Tine

Forlaget om boka HER

Og så finnes det drøssevis av gode kritikker i aviser etc, bare google..



Foto. dn.no



Helga Flatland: Vingebelastning, 268 s
Aschehoug 2015

Kilde: leseeksemplar

***Klar potensiell kandidat til Bokbloggerprisen 2015!




↧

Bjørn Vatne og Erlend Loe på Litterær hagefest

October 7, 2015, 1:09 pm
$
0
0
Tradisjonen tro har beboere av Trondheim kommunes forfatterbolig Adrianstua i Ringvebukta hatt sin  årlige litterære hagefest. Den gikk av stabelen en søndag i slutten av august. Det er på tide å skrive litt om den og poste noen bilder. Høydepunkt var Erlend Loe, som var festens hovedgjest, samt debutant Bjørn Vatne som snakket om og leste fra sin roman Slik skal vi velge våre ofre.  Loe er aktuell med en ny roman om Doppler. Flere Trondheimsforfattere var også tilstede, og stemningen trivelig litterær som alltid.



Litteraturviter Gøril Brantzæg i samtale med Erlend Loe.

Jeg har ikke lest Doppler, men skjønner at jeg har noe tilgode etter å ha hørt på samtalen mellom Brantzæg og Loe. Nå er Doppler 2, ute; Slutten av verden slik vi kjenner den. Anmeldelsene har vært gode, og de kom etter samtalen på hagefesten. Uansett, jeg ble fristet til å lese om Doppler som kommer ned fra skogen og hjem til familiens hus, som han forlot, og ikke skjønner noen ting når han ser at navnet hans på postkassa er erstattet med et annet mannsnavn. 

En annen bok jeg ble svært fristet til å lese er en bok jeg har ulest i hylla; Fvonk. Den ble utgitt like etter 22.juli-tragedien, og dårlig timet fordi den handler om den utbrente statsministeren Jens.  Brantzæg mente det er en veldig god bok, og derfor viet de den mye tid i samtalen, og Erlend leste fra den. Hadde det ikke vært for at jeg nå prioriterer årets norske bøker, så hadde den vært lest. Men snart...



Prosjektleder Trond Åm i Trondheim litteraturhus åpnet festen  for voksne (tidligere på dagen var det barneprogram) og fortalte samtidig om høstprogrammet til Litteraturhuset.


Bjørn Vatne fra Ålesund debuterte i vår med sin roman Slik skal vi velge våre ofre, en roman om en alenefar som kommer under barnevernets lupe. Parallelt til jobb og farsoppgaver driver han hatblogg på nettet, noe som går litt over styr. Romanen er knallgod, og jeg har blogget om den HER . Obs! til alle bokbloggere spesielt: Ikke glem denne romanen i bokhøsten, når dere skal lese til Bokbloggerprisen 2015.
Vatne leste også meget godt. Publikum satt som fjetret, med gåsehud og frysninger, på tross av fleecepledd som var delt ut pga kaldt regn.



Marte Huke, en Trondheimspoet,  har i høst kommet med sin første roman på Tiden forlag, Naturhistorie, som hun leste fra. Den bør vel også jeg strengt tatt lese.

Andre forfattere fra Trondheim som leste og snakket om sine nye bøker var Egil Postmyr , Bedre å dø stående enn å leve på knærne (om den spanske borgerkrigen bl.a.), Kristin Ribe om Lyte. Ribe har en svært spesiell skrivestil som krever sin leser. Hele programmet og flere bilder finner du i Reading- Randis blogg
 HER  .



Regnbue over Ringvebukta og Sponhuset 




Regnbue over Ringvebukta


Bildene er mine egne, tatt med en sliten iPhone 4s.

↧

Hvitt hav av Roy Jacobsen - en heftig oppfølger om Ingrid på Barrøy

October 11, 2015, 1:51 pm
$
0
0
Roy Jacobsen har kommet med oppfølgeren til den populære og kritikerroste De Usynlige. Hvitt hav er en mye mer heftig roman, det skjer veldig mye på noen få uker. Ingrid drar tilbake til Barrøy som voksen, og skaper seg et liv der ute. Vandrende i fjæra finner hun lik av soldater, og en halvdød som hun pleier til live. Amore..




Soldaten Ingrid pleier liv i er russisk, han heter Aleksander. Krigsskipet MS Rigel er senket i havet utenfor, mange soldater døde.
Hun lærer ham noe norsk, de prøver å skape seg et liv, selv om Ingrid vet at han ikke kommer til å bli. Det blir intens, krigen er i landet. Myndighetene er ute etter soldatene, landet er okkupert av tyskere.
Fra Finnmark kommer det flyktninger, og Ingrid engasjerer seg. Etter at hun ble overrumplet, syk og innlagt på fastlandet. Da hun blir frisk drar hun tilbake, med flyktningene på båten, hun er gravid og har seg med skipperen, Aleksander er borte.

Fødselen er særdeles spesiell. Noen anmeldere blant annet Marta Norheim i NRK synes det blir for mye, aldeles for mye, Ingrid er et overmenneske.
Andre, som Dagsavisen.  hyller romanen i skyene, Roy Jacobsen har med denne romanen og De usynlige skrevet noe av det beste i vår tid.

Hva mener så jeg?
Jeg likte boka, den var sterk, gripende på mange måter. Jacobsen skildrer meget godt livet på kysten, øya, byen, havet. Ingrid er en tøff kvinne, meislet i noe hardt og solid, hun gikk rett på, tok for seg, ordnet opp, a woman has to do what a woman has to do. Han skriver godt, ingen tvil om det.
Intens er den fordi den foregår noen korte krigsuker, under krigen lever folket under helt andre vilkår enn ellers, alle er preget på en eller annen måte.
Spesielt er det også å lese om flyktningetrafikken fra Finnmark, alle som måtte skaffes bo og mat, folk losjerte dem inn i ledige rom, i tomme hus. Interessant apropos til dagens flyktningestrøm.
En bok verdt å lese.

(Jeg leste ferdig romanen for over en uke siden, derfor blir kanskje innlegget noe knapt.)
Andre bloggere:
Kleppanrova

Min omtale om De Usynlige





Meg og Roy Jacobsen som signerer Hvitt hav under bokmøte med forlaget i Trondheim tidligere i høst. Boka fikk jeg et frieksemplar av der.


Roy Jacobsen: Hvitt hav, 235 s
Cappelen Damm 2015

Kilde : Frieksemplar


↧
↧

Moshonistas biografilesesirkel: Eventyrer - Thor Heyerdahl av Ragnar Kvam jr

October 14, 2015, 3:05 pm
$
0
0
Eventyrere er tema i oktobers biografilesesirkel. Jeg hadde valget mellom Thor Heyerdahl, Samuel Massige og Arne Næss (under tvil, men han var jo eventyrer også på en måte). Samuel Massige er ung og var eventyrer ombord på Berserk, og har skrevet en selvbiografisk bok om sin vei og ferd sammen med Jarle Andhøy. Ragnar Kvam er en seriøs biograf og har skrevet tre bind om Thor Heyerdahl,  samt andre eventyrere og det finnes vel ingen tvil om at Heyerdahl var eventyrer, i tillegg til vitenskapsmann, forfatter og oppdagelsesreisende. Jeg har lest bind nummer to i trilogien som heter Mannen og verden. En mangfoldig biografi, levende beskrevet med mye fakta, bilder og kart.



Denne boka starter i 1947, Thor Heyerdahl er 33 år og boka varer til han er 56 år. I denne perioden treffer han Yvonne Dedekam-Simonsen ( 16.10.48) på Nevra Høyfjellshotell og blir hodestups forelsket. Hjemme er Liv med de to sønnene Thor jr og Bamse. Liv var ikke i form til å bli med i selskapet, og det ble skjebnesvangert. Møtet mellom Thor og Yvonne ble så heftig at de bestemte seg for å gifte seg før morgenen var omme.

Thor var en åpen sjel og fortalte sin kone om sidespranget og at han ville skilles. Liv ble naturlig nok skuffet, såret på det dypeste og vred, og det endte med at hun krevde skilsmisse ved dom fordi mannen var utro, blant annet. Liv hadde stått ved sin manns side i tykt og tynt, var hans høyre hånd på alle måter og den som oppdro ungene når han var borte. Og han var mye borte.  Thor hadde lite kontakt med sønnene opp gjennom årene og de fikk aldri noe nært forhold. Han forsørget dem med bidrag og de hadde samvær når han var hjemme , men det var ikke så ofte. Etterhvert traff Liv en amerikaner som hun giftet seg med og flyttet til USA. Han krevde at Liv ikke skulla ha med sønnene eller sin mor, noe hun godtok. Guttene var i tenårene, og hun ba Thor ta hovedansvaret, noe han gjorde.  Yvonne ble en god stemor for dem. Yvonne var også Thors høyre hånd i ett og alt og en meget dyktig sekretær for han når han skrev bøkene og rapportene sine.

Yvonne ble aldri helt godtatt av Thors mor Alison. Hun forgudet Liv som for alltid ville være hennes svigerdatter. Det ble vanskelig for Thor, fordi han hadde et nært forhold til sin mor.  Det kom til flere konfrontasjoner på grunn av dette, og en dag måtte Alison forandre sin holdning til Yvonne.

Thor og Yvonne fikk tre døtre, og Thor fikk et nærere forhold til dem enn sønnene sine. Thor jr deltok på ferden til Påskeøya, noe også den eldste datteren Anette og Yvonne gjorde.

Thor ble svært berømt etter Kon-Tikiferden. Boka hans solgte i bøtter og spann i mange land , filmen likeså. Thor Heyerdahl fikk invitasjoner til møter  med presidenter, og mange viktige personer i USA, men også andre land. Men han ble aldri helt godkjent i de vitenskaplige miljøer. Flere vitenskapsmenn var ute etter å kritisere ham og mente hans forskning ikke holdt vitenskaplige mål.
Særlig var de europeiske forskerne svært kritiske til ham.

Thor fikk snart et nytt prosjekt, en ny ide, han ville utforske Påskeøya. Thor var overbevist om at folket i Polynesia kom fra blant annet Peru og Sør-Amerika, noe han også ville bevise med Kon-Tikiferden. Mens rådende forskning mente de kom fra Asia.  Thor mente at steinstøttene, moaiène på Påskeøya måtte være inspirert av inkaenes steinhoggerkunst, samt at det var flere steinbygg der som vitnet om det. Noe bevis som ble helt helt anerkjent fant han ikke, men noe anerkjennelse for at det kunne være noe i hypotesene hans som fremtiden kunne forske mer på, det fikk han til slutt. Det var ikke helt umulig at folk fra Peru og Sør-Amerika kunne ha vært på Påskeøya. Thor ble utrolig glad for den anerkjennelsen han fikk, men det varte bare en stund før det blåste opp med ny kritikk og nye runder.


Moai`s på Påskeøya

Etter Påskeøya roet Thor seg med familien en stund. Han skulle skrive bok, men hadde lite tid til det, det var så mye annet som krevde han stadig vekk. Thor og Yvonne kom over et hus i en landsby i Italia, Colla Micheri, som de kjøpte og satte i stand. Der bosatte de seg og hadde det fint. Thor var blitt veldig sliten av janteloven og stadige angrep i Norge og fant sitt fristed i Italia.

Men mannen var ikke lenge i paradis, men hva var vel paradis for Thor? Det var nok havet, oppdagelsene, utforskingen.. I 1966 kom Thor over en artikkel som den amerikanske arkeologen John H. Rowe hadde skrevet om det forhistoriske Peru som trigget Heyerdahl og satte ham på en ny ide. Rowe skrev at det var store likhetspunkter mellom oldtidskulturen i den indre delen av Middelhavet og den før-kolombianske kulturen i Peru. Et punkt vakte særlig interesse; noe om båter bundet sammen av siv. Egypterne seilte med båter på Nilen, inkaene på Titicacasjøen og langs kysten av Peru. Litt senere deltok Heyerdahl på en kongress i Buenos Aires om blant annet utviklingen i Peru og Mexico. Vitenskapsmenn hadde før sagt at en flåte av balsa (Kon-Tiki) ikke kunne krysse åpent hav da den ville trekke vann og synke. De sa det samme om sivbåtene. Tok de feil igjen? Det ville Heyerdahl finne ut av. Thor hadde med seg Yvonne til BsAs og sammen dro de til Titicacasjøen for å studere sivbåtene, der også Helge og Anne Ingstad var med. Thor hadde sett sivbåter innrisset på en maoi på Påskeøya, han trodde at en sivbåt kunne krysse Atlanteren.

Så Egypt neste. Han fikk kontakt med båtbyggere, satte sammen lag fra mange nasjoner og religioner, helt bevisst fordi han ville vise at man kunne samarbeide på tvers i en ellers kald verden. Dette var tiden for kald krig og mye uro. Thor Heyerdahl hadde også blitt mer politisk bevisst etterhvert, og ønsket å påvirke for fred og for miljøvern. RA var født.
Det ble noen forsinkelser med RA før den kom seg avgårde, og kritisk med hensyn til at de kom til å møte orkansesongen når (hvis) de ankom Karibien.
De fikk problemer med styreårer som røk etter et døgn og annet underveis. De seilte ut fra Safi i Marokko og skulle gå via Kanariøyene og følge de naturlige havstrømmene.

RA foto: kon-tiki.no

Thor Heyerdahl hadde med radioutstyr også her og fikk rapportert fortløpende hjem og til amerikanske medier. Thor likte å lage litt sensasjon når han rapporterte, vel vitende om at folk ville ha spenning. Han var en dyktig kommunikator. I dagboken sin derimot skrev han det slik som det var.
RA og mannskapet trosset mange farer og at denne holka av en sivbåt klarte seg i 52 døgn er ganske utrolig. Den 18 juli måtte Thor Heyerdahl gi opp ferden. Mannskapet ville ikke, men han hadde ansvaret. Det var uvær og det ville bli værre , båten trakk vann og haiene sirklet rundt dem. Yvonne fant omsider en skipper som var villig til å dra ut å hente dem i uværet og redde dem. "Kondolerer med juleneket" sa Helge Ingstad til Thor etter forliset.

Mannskapet på RA, foto: Kon-tiki.no

Thor fikk ny informasjon og gikk senere i gang med å bygge RA II, en kraftigere konstruksjon og denne gangen med hjelp av båtbyggere fra Titicacasjøen. Den ble sjøsatt 7.mai 1970. Yvonne hadde en sentral rolle i denne ekspedisjonen som de andre, med planlegging, håndtering av det hjemme med mer. Uten Yvonne eller tidligere Liv hadde han aldri greid dette. I Boka om RA krediterte Thor sitt mannskap, men Yvonne ble ikke nevnt med et ord.

Mannen og verden var en meget interessant og spennende bok å lese, men litt vanskelig å gjengi siden det er utrolig mye informasjon og fakta. Også om de vitenskaplige diskursene. Skal man vite mer om hvordan Thor tenkte og handlet bør man lese boka, kanskje aller helst supplere med hans egen bøker. Selv har jeg både Kon-Tiki og Aku-Aku i hylla og har veldig lyst til å lese dem nå. Ifølge Kvam var Thor Heyerdahl også en dyktig skribent og forfatter. (Ja, Kvam kan dukke opp som biograf også i en ny forfatterrunde, Moshonista.;) 


Eventyreren Thor Heyerdahl foto: telegraph.co.uk

Boka om RA-ferdene ble lansert 6.oktober 1979, på Thor Heyerdahls 56-årsdag. Det RA huskes aller mest for er oljeklumpene. Thor reagerte sterkt på oljesølet og tok det opp i viktige fora, og det endret faktisk den internasjonale lovgivningen til sjøs. Så noe veldig viktig kom det da ut av det.

Det var utrolig fascinerende å lese om eventyreren Thor Heyerdahl, om forberedelser, motivasjon, ideene, visjonene og reisene. Jeg er selv ganske interessert i oldtidskulturer og inkakulturen og har vært i Peru og på Titicacasjøen og sett sivbåtene og øyene der. Det gjør denne boka ekstra interessant.
Kvam har også viet mye plass til Thor Heyerdahl som familiemann, og til de to første konene og barna. Det viser oss mannen på godt og vondt. Han kunne virke ufølsom overfor de nærmeste, men omsorgsfull for sitt mannskap. Han hadde veldig gode lederegenskaper, var samlende, tillitsfull , trygg og greide å utnytte det beste hos de enkelte i det teamet han satte sammen. Han hadde også stor tillit til seg selv og sin intuisjon. Han stolte mer på sin magefølelse enn det skeptikerne prøvde å overbevise ham om.

Thor og Yvonne med en sivbåt-modell foto: fineartmerica.com

En side jeg ikke likte å lese om var hans nådeløse egoisme på det private plan. På slutten av denne boka begynte Yvonne også å bli å bli preget av slitenhet (ikke rart, spør du meg), og Thor fant behag i andre damer og skaffet seg elskerinner. Blant annet kom han for sent til sin sønn Bamses vielse fordi han hadde seg med en dame. Han var åpen overfor Yvonne om elskerinnene, som godtok det, da hun visste det ikke var noe poeng å nekte ham det.  Sønnene tok i perioder avstand til ham, men Thor jr forsonte seg med ham en stund etter Livs død. Liv døde kun 53 år av kreft.

Kvam er uten tvil en dyktig biograf, og det anbefales å lese denne boka eller noe annet av ham.
Berit har blogget om den første boka i serien om Thor Heyerdahl, da vi leste om vitenskapsmenn i biosirkelen. Hennes grundige omtale, av en bok hun dog ikke var helt overbegeistret for, men hun digger uansett Kvam, finner du HER . Her kan du lese litt om Heyerdahls oppvekst, forholdet til foreldrene, Kon-Tikiferden med mer, slik som ikke kommer frem i denne boka. Jeg tror også jeg vil lese bind tre i serien, men den må jeg skaffe meg.

Mer om boka på forlagets side HER  Om Ragnar Kvam HER

Andre innlegg om Eventyrere kan dere finne i Moshonistas blogg HER


Ragnar Kvam jr foto: dagbladet.no



Ragnar Kvam jr: Thor Heyerdahl Mannen og verden, 450 s
Gyldendal 2008

Kilde: Kjøpt selv




↧

I et hus i Alvdal, Kunsten å elske et barn, Den som slipper en fis i heisen må dø!, Kjerringleksikon. Samlenotat om barns utvikling i dysfunksjonelle familier, og litt moro for å løfte stemningen.

October 16, 2015, 4:44 pm
$
0
0
Når det går unna med bøker og en ikke rekker å skrive om dem forløpende får man ty til samleinnlegg. Ulempen er at de kommer litt bort på Google, fordelen at de blir skrevet om i det hele tatt, ganske fort.  Jeg har lest to hjerteskjærende og fæle bøker om dysfunksjonelle familier, en dokumentar fra sønnen i Alvdalsaken. som gjorde et meget sterkt inntrykk, en roman om en tvillingsønn som blir avvist av en kald fremadstormende samfunnstøttende mor og blir kynisk kjeltring og luksusnarkoman, og et par morobøker som overraskende kom i posten nylig.


I et hus i Alvdal av Anne-Britt Harsem (link til forlages omtale når du klikker på titlene)

Alle har vel fått med seg den grusomme Alvdalssaken, hvor mor, stefedre og naboer ble siktet, dømt og sperret inne for særdeles grove seksuelle overgrep mot egne og andres barn. I denne boka forteller den eldste sønnen, her kalt Kevin, sin historie. Han støttet og forsvarte moren langt på vei, men så kom minner og han greide ikke å gjøre det lenger. Historien som Kevin forteller er rystende. Det er historien om små barn, en oppvekst med svært skiftende omsorgsforhold, med stygge overgrep, fest og fyll, menn ut og inn, og en Kevin som elsket sin mor. Hans lojalitet til henne var grenseløs. Et viktig tankekors om hvor lojale barn kan være selv om forholdene de lever under er de værst tenkelige.  Kevins liv ble ødelagt. Han hadde gode evner i skirenn og deltok i mange mesterskap, men slet med angst og tvang. Etterhvert tok angsten og ritualene overhånd, og med sin alvorlige OCD ble han etterhvert ufør.  Han forsøkte å ta livet sitt et par ganger, men ble mirakuløst reddet. Han var også innlagt et par ganger, og har gått i terapi i mange år.

Alt er ille i denne saken, og på toppen av det hele mistet Kevin det som tross alt var et fristed for ham, skiidretten, da Alvdalssaken eksploderte i media. De ville ikke ha ham med i mesterskapet, det skapte uro blant andre foreldre. Akkurat det var utrolig grusomt å lese, i tillegg til at systemet på alle hold sviktet opp gjennom. Svik på alle plan. Velferdsstatens kollektive skam. Det har ikke vært mangel på bekymringsmeldinger til barnevernet både i Gjerdrum og Alvdal i denne saken, men de kokte bort. Tro det den som kan,  det er til å skjemmes av. Det som tross alt reddet Kevin til slutt var kjærligheten. Han lever i dag sammen med Aina på Alvdal og de har en datter sammen.

Dette er sikkert en av årets sterkeste bøker, og anbefales, selv om det er tøfft lesestoff. Dette er  en bok som gir innsikt.

Kleppanrova har også blogget om boka.

Anne-Britt Harsem: I et hus i Alvdal, 181 s
Nova forlag 2015
Kilde: Leseeksemplar





Kunsten å elske et barn av Kjell Erik Ulmann Øie  (roman)

Dette er den tidligere statssekretærens debutroman. (Det er håp for alle, det  er aldri for sent å bli forfatter, han  er født i 1960, som meg. ) Handlingen foregår i Trondheim, Barcelona og Pattaya i Thailand. På Singsaker, et bedre strøk i byen, står en gammel steinvilla hvor tvillingbrødrene Sebastian og Alexander har vokst opp. Moren Hanne Erbe Meyer er ordfører, hardtarbeidende, fremadstormende, men som mor har hun vært og er kald, kynisk, egoistisk, slem. Og hun liker ikke sin egen sønn Sebastian. Hun klyper ham for å å få ham til å oppføre seg, og værre ting blir avslørt etterhvert. Sebastian er den som skeier ut, og blir jaget hjemmefra som ungdom. Deretter følger sex og rusmisbruk. Sebastian vil ha kontroll, og doper seg med sentralstimulerende midler, han flytter til Barcelona og begynner å prostituere seg.

I starten av romanen møter vi Sebastian og hans mormor på sykehjemmet. De forteller hverandre sine historier, familiehemmeligheter rulles opp.  Et ok grep forsåvidt, men dialogene er kunstige , og forfatteren mister meg nesten der. Slik snakker ikke en eldre dame, tenker jeg. Men jeg fortsatte og  er glad for det, for dette er en sterk historie om omsorgssvikt , fasadespill i de beste familier, om hva kulde kan gjøre med barn, og Sebastian vokser frem som en virkelig person for meg etterhvert. Sexscenene i prostitusjonsmiljøene/badstuene/Thailand er brutale, rå, bare så det er sagt, nesten for mye for meg, men det er sikkert slik i disse miljøene.

Alt i alt en verdig debut. Men dialogene trengs å jobbes med. Mener jeg.

Kjell Erik Ullmann Øie: Kunsten å elske et barn, 331 s
Tigerforlaget 2015
Kilde: Overraskende leseeksemplar




Den som fiser i heisen må dø!

Etter slike alvorlige bøker som over her, gjør det godt med noe lett og moro. Denne boka kom overraskende i posten fra Tigerforlaget, og jeg skulle bare kikke i den under lunsjen, og vips! så endte jeg med å lese den ferdig i pauser og på do i løpet av dagen.  Sporsem og Batra har samlet inn artige og rare oppslag, lapper, skilt og plakater og laget bok av det. De er delt inn i kapitler som kommenteres underveis.
Nordmenn elsker å skrive lapper, sier de. Nordmenn er som regel et sindig folkeferd som ikke liker bråk, men i lapper og på facebook er de derimot temmelig freidige.  Parkeringssvin og tyver av vaskemaskintid får gjennomgå med lappemetoden.  Butikker og serveringssteder har også mange rare tilbud. Ja, her er mye å ta av, og sikkert er det at du får deg en god latter, humrer i det minste, og ser litt nøyere på skilt, lapper og plakater heretter. En perfekt gaveide er dette rogså.

Pst.. forfatterne var på Seinkveld nettopp, og skal på turne.

Eksempel:


Denne fant noen på Grand Canaria.


Beathe har blogget om boka 

Terje Sporsem og David Batra: Den som fiser i heisen må dø! 127 s
Tigerforlaget 2015
Kilde: Overraskende leseeksemplar




Kjerringleksikon av Catharina Ingelman-Sundberg

Denne lille boka kom også overraskende i posten i dag. Herlig å bli overøst med humor etter å ha lest mye tungt og trist.
Ingelman-Sundberg er kjent for sine svenske artigbøker om pensjonistligaen. Her har hun samlet en knippe artige ordtak og uttrykk for de over femti.  Mye trøst å finne her for enhver, kan jeg tenke meg, i alle fall mye å humre og le av .

Her er noen eksempler:

Ansiktsløftning.En måte man kan se ut som et trommeskinn på , uten å være det. Man ser også glad og munter ut, uansett hvor forbannet man er.

Bilringer.Bør fortrinnsvis være på biler, for ikke å snakke om hva Biltilsynet synes.

Strippeklubb. Fungerer også som koselig styrerom for næringslivstopper.

Usynlighet. Rammer kvinner i en viss alder. Man burde gi mennene forstørrelsesglass. Nei, kikkert!

Osv-- dere ser stilen. Artig bok , og fin gaveide dette også:) Mye man kan humre over alene, blant kolleger, venner, familie :)

Catharina Ingelman-Sundberg: Kjerringleksikon
Silke 2015
Kilde: Overraskende leseeksemplar




↧

Ulveøya av Lajla Rolstad

October 19, 2015, 8:37 am
$
0
0
"..inntagende, varm og ofte overraskende roman", "..dirrende øm" blurbes det på omslaget av Lajla Rolstads andre roman Ulveøya. Romanen er en reise i bokstavelig forstand, fysisk som åndelig. En ytre og en indre reise i Lajlas liv. Fra depresjon til liv, andre land, andre levesett. Ja, den er inntagende, varm og øm, men ikke direkte overraskende, men det er nok avhengig av den som leser.


Ulveøya handler om Lajla, som har skrevet en bok Nekronauten, og skriver på sin andre roman. Hun har vært langt nede på grunn av depresjon, har vært innlagt, og må leve livet med medisiner og en skjermet rutinemessig tilværelse uten for store påkjenninger og følelsesmessige belastninger, ifølge overlegen. Noen år etter dette ønsker hun å bryte dette rådet, livet føles kjedelig og tomt, og må hun virkelig leve slik? Lajla bestiller flybillett til Canada, reiser ut i villmarka for jobbe som vaktmester på et isolert og vinterstengt sted. Her blir hun kjent med mange personer som lever alternativt og på siden av samfunnet. Hun reiser tilbake etter en periode hjemme i Norge, med førerkort og oppsparte midler for å være vaktmester på ei hytte uten strøm for et vennepar som skal reise til Europa for noen måneder.
Romanen dreier seg om det å leve annerledes, ta en sjanse, klare seg på lite, leve naturlig, menneskemøter og et par kjærlighetsforhold havner hun også i.  Lajla bruker dagene på yoga, meditasjon, lage mat, skaffe mat, jobbe litt, tenne opp, skrive litt, treffe folk, gå turer i naturen.

Romanen er velskrevet og interessant på mange måter, men jeg synes ikke det er nok driv til å fenge meg like mye hele veien.  Kanskje kan boka  beskrives som en stille reiseroman, en roadmovie. (ja, hun  er også en del på veien) Mye av det som beskrives med alternative levemåter er interessant, men ikke noe nytt for meg, siden slike ting har interessert meg siden tenårene. Kanskje vil boka fenge mer en som vet lite om dette, eller en som  er yngre enn meg? Jeg tror jeg ville vært mer fascinert hvis jeg hadde lest boka som tenåring eller tyveåring, da jeg også kunne drømme om å leve på andre måter.
Men det er absolutt ting her som er verdt å ta med seg for oss som lever i et vestlig overflod- og forbrukssamfunn hvor alt skal være så mainstream. I Canada og USA har de egne boder på søppelplassene ( i alle fall der Lajla var) hvor folk kunne sette igjen brukbare ting, klær, møbler, sko- som folk kunne plukke med seg gratis. Lajla skaffet seg mye brukbart der. En god ide. Gjenbruk uten å betale for det. Hun nevner også et vennepar hun treffer som har bygd seg et energieffektivt øko-hus med materialer for 8000 dollar i skogen. Lajla sier at dette hadde aldri gått/vært lov i Norge, med så strenge regler man har for husbygging. Noe å tenke på... Dumpsterdivingnevnes også, mange unge der gjorde det. Hentet brukbar mat i avfallscontainere.  Dette er også kjent i Norge i visse miljøer, men det er visst forbudt. I Trondheim så har noen personer på Svartlamon fått lov av Bunnpris på Lade til å hente slik mat, som de igjen gir bort, eller lager gratismiddag på Folkekjøkkenet av hver tirsdag. På Svartlamon er det også en gratisbutikk. Ideene er nok voksende mange steder i verden, men er nok mer utstrakt i en del andre land enn i Norge. Jeg har sans for det. Det er alt for mye bruk- og kast her i landet.

Ulveøya er absolutt lesbar og kan anbefales. Og den kan gi håp for andre som ønsker å leve alternativt, inspirere og vise at det er mulig, samt håp til den som sliter psykisk. Det finnes veier ut, selv om det ikke passer for alle å gjøre det Lajla valgte å gjøre.

Forlagets omtale av boka HER

Andre bloggere:
Solgunn sitt

Andre anmeldelser:
Morgenbladet
DN

Intervjuer med Lajla Rolstad, om psykiatri, egne erfaringer, om det selvbiografiske i romanen:
Nettavisen
KK
GD - Rolstad leser fra boka i en videosnutt her



Foto: DN


Lajla Rolstad: Ulveøya, 259 s
Gyldendal 2015

Kilde: Leseeksemplar


↧
Search

Et hardt slag av Jan Mehlum

October 21, 2015, 2:02 pm
$
0
0
Advokat og privatdetektiv Svend Foyn er en artig skrue, med hunden Hulda som begynner å dra på årene. William Mørk, vennen innen politiet, er også en sær skapning, elskerinnen Alice i Kripos likeså. Disse med flere møter vi i Jan Mehlums femtende kriminalroman om Tønsberg-advokaten. Jeg liker Mehlums bøker om denne lune, vittige, rufsete advokaten. Jeg likte også denne boka, men er det hans beste? Meningene spriker om det. Min mening får du lenger ned i innlegget.


Foyn datter, Mari, ringer hjem fra Berlin hvor hun studerer. Hun vil komme hjem en tur, har noe å snakke med foreldrene om. Foyn er ikke bestevenn med sin ekskone Anne, men som foreldre må de oppføre seg og trå til. Mari kommer hjem til 17.mai. Hun har fortalt at hun har kjæreste, Simon Steiner, og han har forsvunnet. Hun trenger hjelp til å finne ham. Under 17. -maifeiringen i Tønsberg, blir Astrid Wilson, tidligere politiadvokat, nå rettighetsforkjemper, som er hovedtaler, skutt og drept.
Politiet setter søkelyset på høyreekstreme miljøer blant annet. To svenske snauskaller blir anholdt.
Mari drar tilbake til Berlin og blir dratt inn i saken på en måte, noen kan også være ute etter henne. Simon dukker opp for å forsvinne igjen.  Simon er kunstner og opptatt av det ondes problem og frekventerer mange miljøer.
Foyn er stadig på farten, både for å hjelpe Mari, men også for å bidra til å oppklare saken på sin måte.  Han får også andre oppdrag, blant annet av en gammel venn; overrettssakfører Salvesen.  Foyn hopper stadig på flyet;-  til Berlin, Malaga og Buenos Aires.

Det er alltid hyggelig å treffe igjen Svend Foyn. Også denne gangen. Det er en mer kompleks krim Mehlum har skrudd sammen denne gangen, og kanskje er det for mange tråder her? Jeg ble litt forvirret en stund fordi jeg ikke greide å se hvordan det ene hang sammen med det andre, eller om jeg hadde med to historier å gjøre, men i en krim forventer man jo at alt henger sammen på en måte, og det kan man jo si at det gjorde her også, selv om det tok tid å få øye på. Men det er fordi det er så mange personer her som roter seg borti så mye rart og har så mange roller. Ikke synes jeg at jeg fikk alle svar på slutten heller, men det kan jeg tåle, i og med at jeg antar noen av dem dukker opp i neste bok. Jeg synes også denne boka var litt tregere å lese enn de andre jeg har lest av Mehlum, så for meg var nok en del her overflødig og mindre interessant, blant annet alt det om Salvesens økonomiske transaksjoner etc. Derimot synes jeg det var fornøyelig å bli med til kjente strøk i Buenos Aires, samt danse tango med Salvesen og en viss franskmann for øyeblikket.

Joda, en helt grei Foynkrim dette, men dess mer jeg tenker over det, langt i fra hans beste av de jeg har lest.  For mange tråder, for mye som ikke ga nok svar, ute at jeg kan røpe det her uten å røpe for mye av boka. Noe innstramming hadde gjort boka bedre etter min mening. Men Mehlum skriver godt, underholdende og med en god vittig og småsyrlig humor, det skal han ha.

Andre bøker av Jan Mehlum som jeg har blogget om:
Ren samvittighet
En god sak
Det annet kinn
Straffen

BokbloggBerit har også blogget om Et hardt slag. Det har også Bjørnebok.
Gyldendal om boka HER


Foto: Gyldendal


Jan Mehlum: Et hardt slag, 372 s
Gyldendal 2015

Kilde: Leseeksemplar



↧
↧

Forfatterne kommer med Gyldendal i Trondheim

October 22, 2015, 10:02 am
$
0
0
Forrige uke startet Gyldendal sin årlige forfatterturne for bokhandlere, bibliotekarer og bokbloggere over det ganske land, blant annet i Trondheim. Som vanlig ble dette også en meget hyggelig kveld med gode presentasjoner av forfattere og bøker, god stemning og fullt oppmøte på Byscenen.

Gyldendals Ronny Solibakke åpner showet, ønsker velkommen og overlater roret til Mona B. Riise som skal bokbade forfatterne. Mona B. Riise fikk lov til å kalle seg Mona By Riise for anledningen.


Jeg hadde for en gangs skyld med meg Sony-kameraet mitt, og håpet å få adskillig bedre bilder enn det jeg gjør med mitt slitne mobilkamera, men noe feilet (sikkert innstilt feil) , så jeg fikk ikke noen skarpe bilder. De jeg viser under her er heller ikke helt skarpe, men får gå som en del av en liten stemningsrapport.



Helle Stensbak har debutert med en krim fra musikkmiløet, Monopol, som jeg fikk lyst til å lese. Mona B. Riise, en kjent musikkjournalist, passet ypperlig i rollen som konferansier og bokbader. Og så hadde hun en nydelig kjole på, som jeg skulle ønske jeg hadde et helbilde av.




Flere forfattere med interessante bøker var på scenen som Jørn Lier Horst (Blindgang), biografen Ingar Sletten Kolloen som har skrevet roman ( Den tomme plassen i vitrineskapet), Heidi Linde (Norsk sokkel) , Johan Harstad kommer med en murstein som virker veldig interessant; Max & Sachsa og Tetoffensiven. Siri Pettersen er ute med bok tre i fantasyserien Ravneringene; Evna. Den ble presentert på skjerm.

Sakprosaen ble også grundig presentert med smakebiter fra Bjørn Olav Jahrs Hvem drepte Birgitte Tengs ? . Saken ble aldri oppklart, og Jahr kaste nytt lys over den i denne boka. Spennende.


Trondheimslegen Berit Nordstrand bør være kjent for de fleste med sine kokebøker om sunn mat. I år har hun laget en familiekokebok sammen med kjendiskokken Kjartan Skjelde. Sammen var de dynamitt på scenen og fikk presentert mye interessant og viktig info på kort tid.



Berit: Det er urkorn, og økologisk spelt som gjelder. Vanlig industrifremstillt hevetemel er designet for å lage raske brød, og inneholder supergluten. Vanlig spelt er litt bedre, men økologisk best, fordi det tar opp mest av næringstoffene i jorda, noe vanlig hvete ikke gjør like godt. Juicing mister antioksydantene som befinner seg i kostfiberet/skallet (ny forskning). Med mer...



Vi fikk også denne gangen goodiebags med fine bokgaver. Jeg har ikke lest noe av Thomas Enger før, så det blir spennende.

Reading-Randi som jeg satt samme med har laget et grundig referat og du får mer info og bilder ved å ta en titt der. Gråblekka var også der, trivelig å treffe henne igjen også. 



↧

Personar du kanskje kjenner av Synnøve Macody Lund- en lovende debut

October 23, 2015, 12:00 am
$
0
0
Synnøve Macody Lund er for de fleste kjent som skuespiller i filmen Hodejegerne og Tv-serien Frikjent, Nå har hun skrevet en roman som jeg synes hun har kommet veldig heldig fra.  Det er en litt vemodig roman hvor hennes forhold til sin far er rammefortellingen, mens vi parallellt følger tre andre kvinner, deres partnere og liv noen dager. Hvordan disse historiene henger sammen med historien om Synnøve og faren er litt uklart for meg, men totalt sett er dette en velskrevet og interessant roman.


Synnøve skriver på en roman på faren, men får det ikke helt til da hun reiser hjem til ham i jula. Det blir for nært. Faren har fått hjerneblødning, og hun savner den han var før da han var den hun kunne snakke med om alt. Nå er han merkbart redusert og blir aldri den samme igjen. Skrivingen løsner når hun fletter inn andre skikkelser. Vi møter unge Mari, student, som mister seg selv i møte med den eldre veilederen Eskild. Mari skriver en fordypningsoppgave om Virginia Woolfs Orlando. Vi møter også skuespilleren Live som spiller Anna Karenina på teatret, og lever sammen med den manipulerende herskesyke Eva, samt Anna, alenemora som fortsatt er i krise etter et samlivsbrudd.

På mesterlig vis er alle disse historiene flettet sammen, og hvordan avdekkes gradvis som du leser.
Det jeg derimot ikke får helt til å henge sammen er Synnøve og farens historie med de andres. Ikke annet enn, som jeg kan tenke meg, er at Synnøve også forteller om seg selv gjennom de andre tre hovedpersonene, at de på en måte er hennes delpersonligheter, skjønt det tror jeg ikke egentlig heller. Men kanskje Anna er. Anna er nærmest til å være det, da hun i starten heter Synnøve, men den allvitende fortelleren på et tidspunkt bestemmer seg for å kalle henne Anna. Senere  får vi innskutt en setning hvor hun tenker tilbake på skoletiden da hun kysser en jente på skolens do, og noen kaller hennes Synnis.
Imidlertid har forfatteren sagt i intervjuer at dette ikke er en roman hvor nysgjerrige kan finne ut av hvem Synnøve er, eller hva hun har gjort. Det er fiksjon, selv om noe er selvbiografisk.

Hvor og når selvbiografien slutter og går over i fiksjonen skal jeg ikke spekulere så mye på, og det har egentlig ingenting å si for fortellingen heller. Jeg synes Macody Lund bruker noen interessante virkemidler, gjør noen regigrep som jeg synes fungerer godt. Jeg synes i sum det er elegant gjort, spesielt overgangene mellom forbindelsene og hvordan de gradvis blir synliggjort.  Macody Lund har utdannelse og erfaring både fra film, scene og litteratur, og det er tydelig at hun behersker sine virkemidler.
Heidi Linde har gjort noe av det samme grepet i Norsk sokkel, med personer som er forbundet med hverandre gjennom forskjellige historier, men jeg synes Lund behersker dette bedre, men så er det også færre historier å forholde seg til her.  Jeg får også assosiasjoner til Michael Cunninghams The Hours, både i forhold til inndelingen av boka i tre kvinnehistorier, men sikkert også fordi det er mye som dreier seg om Virginia Woolf.  Helt til sist ønsker jeg å nevne at jeg synes det er noe Tillersk (Carl Frode) over skildringen av den mellommenneskelige dynamikken, kommunikasjonen, måten de vikler seg inn i ekle maktspill på, hvor noen hersker, styrer den andre, manipulerer.  Spesielt er forholdet mellom Live og Eva ypperlig beskrevet, det er til å få vondt i magen av.

Personar du kanskje kjenner er absolutt en godkjent og lovende debut, men jeg håper neste roman blir mer enhetlig. I denne boka kan det virke som hun ikke helt har bestemt seg for hvilken bok hun ville skrive, siden det ikke funket for henne kun å skrive romanen om sin far, men flettet inn andre historier. Synnøve Macody Lund har et nydelig språk, og jeg håper og regner med at vi får mer god litteratur fra henne fremover.

Samlaget om boka HER, om forfatteren, f. 1976 HER

Intervjuer verdt å lese:
Aftenposten, Klassekampen, Dagsavisen

Andre bloggere:
Tine, Lena



Foto: filmweb

Synnøve Macody Lund: Personar du kanskje kjenner, 208 s
Samlaget 2015

Kilde: Leseeksemplar


↧

Hvordan elske en far - og overleve av Vetle Lid Larssen - morsomt, berørende, gripende

October 28, 2015, 1:11 pm
$
0
0
Vetle Lid Larssens bok om sin far, den berømte skuespilleren Lars Andreas Larssen har fått mye oppmerksomhet i media, og det er vel fortjent. Å leve i skyggen av en såpass sterk personlighet i norsk kulturliv har nok ikke vært bare enkelt, noe Vetle også beskriver. Videre skildrer han et opprør og et oppgjør, en oppvekst, en relasjon på godt og vondt, men mest av alt skriver han en sterk bok om seg selv.


Lars Andreas Larssen (1935-2014)  var fra Melbu i Vesterålen, og dro til Oslo i den tiden nordlendinger ikke var ønsket på hybelmarkedet. Han traff Sonja Lid og giftet seg med henne, og han fikk snart jobb som skuespiller. De fikk sønnen Vetle i 1960. Vetles foreldre var politisk radikale og vanket i et miljø med likesinnede frie kunstnersjeler. Men de bodde på Oslo Vestkant. Vetle gjorde tidlig opprør mot deres radikale livsstil og tankesett, 1968-generasjonen- og i sin ungdom meldte han seg inn i Riksmålsforeningen. I boka beskriver Vetle sin oppvekst, sitt gryende oppgjør med sin far og veien fra ung mann til voksen mann, det store farsoppgjøret, og tiden frem til faren ble syk, svekkelsen på grunn av Alzheimer og hans død.

Vetle Lid Larssen har skrevet en svært personlig og følsom bok. Den er både morsom og rørende. Interessant og innsiktsfull. Han skildrer forholdet til sin far på godt og vondt. Jeg synes det er interessant å lese om oppveksten til Vetle, om Oslos kulturliv og det politiske landskapet på 60-70-80-tallet, ting som jeg kjenner igjen fordi jeg selv er like gammel som Vetle. Også fordi jeg selv tidlig ble interessert i teater, politikk, litteratur og trender.
Det er gripende å lese om deres relasjon, om et sårt forhold til en meget kjent og spesiell far, en talentfull far. Som eksempel kan nevnes at Vetle på et tidspunkt prøvde å finne seg en hobby, og det ble fotografering. Han meldte seg inn i Oslo Kameraklubb. Faren viste også interesse, man skal jo gjøre det overfor sine barn,- men han endte opp med å bli så ivrig og mye flinkere enn Vetle. Vetle stjal så et bilde faren hadde tatt og leverte det inn til en konkurranse og vant. Da skjønte han at at han burde slutte med den hobbien. Sårt, pinlig.

Det er også veldig spesielt å lese om skilsmissen og hvordan foreldrene bestemte barnefordelingen av de to sønnene, skjønt barn og barn; Vetle var 17 år og det ble bestemt at de skulle ha en hver. Vetle ble med sin far, og hadde ikke kontakt med sin mor på et par år. Da Vetle ble 19 hadde faren fått ny dame og ville flytte til henne og ba Vetle klare seg selv.  Vetle levde på en enkel hybel, innesluttet, gjorde ikke noe særlig på et år.
Etterhvert måtte han ta grep om eget liv og ble journalist i Morgenbladet. Flaksen var på hans side siden Morgenbladet manglet masse folk akkurat da.
Vetle slet med å gjøre opprør, ta oppgjør med sin far. Han måtte det, men fant ut at han symbolsk måtte drepe ham. Alt dette og mye mer handler boka om.
Faren endrer seg etter sin 50-årsdag. Han virker manisk for meg som leser, men tempoet vedvarer helt til han blir syk. Alzheimer. Familien ønsker å holde det skjult for offentligheten, men en ekskone går ut og sier det til pressen.
Lars Andreas Larssen endte sine siste dager på et sykehjem, med sine kjæreste rundt seg. Konene og sønnene besøkte ham på skift. Kirka var stappfull under begravelsen, svært få hadde hatt kontakt med ham etter at han ble syk. Noen venner hadde han, som Nils Ole Oftebro for eksempel, men ellers er få nære blitt nevnt sent i livet. Mange navn fra norsk kulturliv nevnes i boka, og ikke alle levnes stor ære, spesielt noen på Teatret. Ifølge Vetle er teaterbransjen noe av det meste bedritne i Norges arbeidsliv.

Vetle Lid Larssen sparker høyt og legger nok på her og der, noe har han nok fra sin nord-nordske far; gjøgleren, showmannen, skuespilleren, levemannen fra Melbu.

Hvordan elske en far og overleve er en god bok, en bok man kan le og gråte av, en bok som fortjener sine lesere i bokhøsten og enda lenger. (men roman? Nope..)


Forlaget om boka HER

Andre bloggere:
Tine, Groskrosverden, Kleppanrova, BeritBok, Berit&Bøker/bokhyller


Andre anmeldelser:
VG- mener dette er høydepunktet i Larssens forfatterskap, men skjønner ikke hvordan boka kan klassifiseres som roman
Aftenposten- ser noen problamtiske sider ved boka, som anmelder her heller ikke mener er en roman i tradisjonell forstand, men at den kan betegnes som det  pga de problematiske sider som namedropping og negative beskrivelser av visse kulturpersonligheter kan føre med seg.
Morgenbladet- skryter av boka (som genremessig er en litterær sakpross ifølge anmelder, ikke roman, men at forfatter tjener mer royalitymessig på at det er roman), men mener redaktøren kunne strammet  litt på det tøylesløse

Intervjuer:
Dagbladet, KK, Bladet Vesterålen


Foto: Litteraturhuset


Vetle Lid Larssen: Hvordan elske en far - og overleve, 197 s
Kagge forlag 2014

Kilde: Leseeksemplar

↧

Oppsummering oktober -15

October 31, 2015, 6:57 am
$
0
0
I dag er det grått ute, veldig grått ute. Jeg har for lite lys i leiligheten. Noe må gjøres. November banker på, og jeg må skaffe meg mer lys for den mørke årstiden. Leselys har jeg heldigvis. For lesing blir det vel ikke mindre av fremover. Oktober ble også en veldig bra lesemåned. Jeg var syk en uke, og aldri så galt at det ikke er godt for noe; det førte til at jeg fikk lest et par ekstra bøker.  Bokhøsten flommer jo over av fristende tips, og postkassa mi likeså. I dag kom Uglen av Samuel Bjørk. Den er klar for novemberlesing. Men først en oppsummering av oktober.


Mesteparten av de 15 bøkene jeg leste i oktober. Det gikk mest i hvite og røde cover, med islett av rosa, oransje og litt svart. Erlend Loes siste roman om Doppler bryter med mønsteret. Kanskje den varsler at november har andre farger...


Bøker lest i oktober:

1.Hvitt hav av Roy Jacobsen : 2015, leseeksemplar
2.Vingebelastning av Helga Flatland: 2015, leseeksemplar
3.I et hus i Alvdal av Anne-Britt Harsem: 2015, sakprosa/dokumentar, leseeksemplar
4.Thor Heyerdahl , Mannen og verden av Ragnar Kvam jr: Biografi, frahylla, kjøpt, Påskeøya, Peru, USA, Egypt, lest i forbindelse med Moshonistas biografilesesirkel
5.Kunsten å elske et barn av Kjell Erik Ullmann Øie : debutant, 2015, leseeksemplar, Spania, Thailand
6.Den som fiser i heisen må dø ! av Terje Sporsem og David Batra: Humor, leseeksemplar, 2015
7.Kjerringleksikon av Catharina Ingelman-Sundberg : Humor, Leseeksemplar, svensk
8.Ulveøya av Lajla Rolstad: Canada, USA, norsk2015, leseeksemplar
9. Mer enn mat av Audun Myskja: 2011, frahylla, helse, kjøpt, sakprosa
10. Et hardt slag av Jan Mehlum: 2015, leseeksemplar, Argentina, Spania, Tyskland, krim
11. Personar du kanskje kjenner av Synnøve Macody Lund: 2015, debutant, leseeksemplar
12. Hvordan elske en far og overleve av Vetle Lid Larssen : 2015, roman/selvbiografisk beretning,  leseeksemplar
13. Doppler av Erlend Loe: Lånt på biblioteket
14. Volvo Lastvagnar av Erlend Loe: Lånt på biblioteket, Sverige
15. Slutten på verden slik vi kjenner den av Erlend Loe: 2015, leseeksemplar, Sverige/Norge (omtale kommer)

SUM: 15 bøker

Hvorav:
*10 norske bøker fra 2015, som pr def kan nomineres til Bokbloggerprisen.
* Kun 1 krim (hm?)
* 3(4) dokumentar/sakprosa/biografisk
* 2 humor/sitatbøker
* 2 debutanter
* 11 leseeksemplarer/2 lånt på bib/2 kjøpt
* 2 frahylla !!

*Land besøkt:
Peru, Egypt, Påskeøya, USA (2) , Spania (2), Canada, Argentina, Tyskland, Sverige

Beste roman:
* Vingebelastning

Beste selvbiografiske/biografiske "roman":
* Hvordan elske en far og overleve

*Beste sakprosa/biografi:
Thor Heyerdahl - mannen og verden

* Beste debutant:
Personar du kanskje kjenner

*Morsomst:
Hele serien om Doppler av Erlend Loe

*Aktuelle kandidater til nominering til Bokbloggerprisen:
- Vingebelastning (roman) - Helga Flatland
- Hvordan elske en far og overleve  - Vetle Lid Larssen (roman)
- Personar du kansje kjenner (roman) - Synnøve Macody Lund
- Slutten på verden slik vi kjenner den (roman) - Erlend Loe
- Hvitt hav? (roman) - Roy Jacobsen

- I et hus i Alvdal (åpen klasse) - Anne Britt Harsem

***Den romanen som sitter igjen best etter denne måneden, som jeg fortsatt tenker på innimellom  er Synnøve Macody Lunds Personar du kanskje kjenner..  Det må ha vært noe helt spesielt med den boka, som traff meg..

Ellers har jeg vært på følgende arrangementer:
- Forfatterene kommer med Gyldendal, referat HER

Påbegynte bøker  oktober:
- Elena Ferrante: Historia om det nye namnet
- Ragnar Kvam: Thor Heyerdahl, mannen og havet (bind en)

Tidligere påbegynte bøker som skal leses ferdig en gang:
- Lars Saabye Christiansen: Magnet
- Pedro Carmino- Alvarez: Den siste diktsamlingen om Herr Nico
- Carl Johan Vallgren: Kunzelman og Kunzelman
- Tone Selboe: Hva er en roman?
- Anthony Doerr: Lyset vi aldri ser
- Diana Gabaldon- Outlander en (lydbok- kombo papir)


Da ønsker jeg dere en alle tiders kveld og halloweenaften for dere som feirer eller koser dere med det, og en flotters lesenovember. Det absolutt beste man kan bruke november, den dystre og mørke måned til, er å krype under pleddet og lese og vente til den er over.

Kos dere med November Rain..



↧
↧

Erlend Loes trilogi om Doppler- morsomt, engasjerende, absurd, men alvorlig likevel

October 31, 2015, 4:03 pm
$
0
0
Da Slutten på verden slik vi kjenner den kom tidigere i høst, tenkte jeg at den måtte jeg lese. Særlig etter å ha hørt Erlend Loe snakke om boka under litterær hagefest i Adrianstua i august. Men jeg måtte jo lese Doppler først kanskje. Og tvert jeg var i gang med den, snappet jeg opp i en facebookdiskusjon oss bloggere imellom at det er enda en bok om Doppler, Volvo Lastvagnar. Oj, da måtte jeg dra på biblioteket å få tak i den også. Denne uka har jeg altså brukt på å lese hele trilogien, på rappen. Og det har det vært verdt, for all del. Loes romaner om Andreas Doppler, den flinke familiemannen som har alt, men får nok og flytter ut i skogen og blir venn med en elg, er fornøyelig lesing, et friskt pust i norsk samtidslitteratur.


Først passer det vel med et lite referat fra hver bok:

Doppler (2004)
Andreas Doppler er cirka førti år, gift med Solveig og har barna Nora og Gregus med henne. Han har en sikker og god jobb og er en som har lyktes. En dag får han hele det perfekte livet i vranga og drar ut i skogen. Det var et sykkeluhell hvor han slo seg i hodet som utløste det. I skogen dreper han en elg for å ha noe å leve av, men oppdager at kalven står der og kikker på. Doppler får dårlig samvittighet over den morløse kalven og adopterer ham. De blir venner for livet.
Det Doppler hater mest av alt er flinkheten. Flinkheten i samfunnet. Flinkheten i familien, nabolaget, på skolen, overalt. Jaget. Forbruket.
Han skaffer seg melk på ICA ved å bytte med kjøtt.
Etterhvert oppsøkes han av andre merkelige folk, som en høyremann som synes skogslivet virker interessant. Og han blir en slags kompis med Dusseldorf som har en lidenskap for å bygge en modellby over sin far tyskersoldatens liv i stua si.  Selv om Doppler finner ut at han hater folk, så vil noen folk ha hans selskap.  Kona Solveig besøker han også innimellom, og hun blir gravid. Doppler har en stor kuk som hun ikke greier å holde seg unna.  En dag kommer hun og forlanger at han må ta seg av ungene siden hun skal bort en tur. Han tar med Gregus i skogen, og han trives etterhvert der.

Volvo lastvagnar ( 2005)
Doppler har kommet til et punkt hvor han må bort fra Norge og folka som begynner å omringe ham i skogen utenfor Oslo. I forrige by la han på vandring på 17. mai, den dagen sønnen Bjørnstjerne ble født. I denne boka har han kommet til Sverige, gått gjennom dype skoger sammen med Bongo og Gregus. Han møter en utgammel dame på 92 år, Maj Britt. Maj Britt har mishandlet undulatene sine og lever helt på kanten av det meste. Hun har en nabo, speideren von Borring som lever i et stort hus. I barndommen var Maj Britt og von Borring forelsket i hverandre, men det satte moren hans en stopper for. Siden har de hatet hverandre.  Hvordan kan det gå når Doppler havner midt i skuddlinja? Jo, han blir venn med Maj Britt som går barbent i graset og røyker hasj. Han er selv så mye i tåkerus etterhvert at Gregus får nok og drar hjem til Oslo med toget. Doppler havner også etterhvert under von Borrings forpleining, men det må du lese om selv.

Slutten på verden slik vi kjenner den (2015)
Etter tre år i de dype skogene kommer Doppler på at han har en familie hjemme i Oslo som han savner, så han setter Bongo i en hjortedyrkennel og vandrer hjemover. Huset er ikke som før, det er blåmalt, og på postkassa er navnet hans borte, og der står det Erik Hegel. Doppler legger en lumsk plan for å få fyren ut og ta tilbake sitt territorium. Han forsøker på sitt vis å komme tilbake til menneskene, men det er veldig vanskelig. Det går ikke så veldig bra for å si det mildt. Han skal gjennom mye. Han blir også kjent med en mann som lærer ham mye om at endetiden er nær og at han kan forberede seg. Til København drar han også en tur.

Erlend Loe har skrevet en fantastisk artig serie om Andreas Doppler. Ikke bare er den absurd og morsom, men det ligger et dypt alvor under her. I den første og særlig den siste boka ligger det en ram sivilisasjonskritikk som tar samfunnet på kornet. Det er mye å le av, både det absurde, men også det gjenkjennbare. Blant annet så tenker Doppler mye, og det har skjedd mye de tre siste årene han har vært borte. Internett har blitt mye større, og rosabloggerne har ekspandert. Doppler synes rosabloggerne er lavmålet på menneskelig aktivitet. Han mener de er et tydelig tegn på at endetiden er nær. Hør her:

"I det hele tatt var rosabloggingen forstyrrende, oppdaget Doppler. De som sto bak, skjønte han etterhvert, var ofte unge kvinner som hadde gått seg helt vill i objektenes verden. Hadde de vokst opp i fattige familier? Hadde de opplevd traumatiske brudd eller svik eller vold? Han skjønte det ikke. ...(s.168-169)
..  de hadde selv bidratt til å bære bensin til bålet, de hadde daglig oppmerksomhet fra tusener, men hva brukte de den til? Ingen god damn thing. Tvert imot. Det eneste de gjorde var å signalisere for all verden at de ikke var den skarpeste kniven i skuffen. De frontet tomheten. De ravet rundt på tingenes og kroppenes og grunnhetens fest og prøvde å bli best in show.Og i løpet av alle disse blogge-årene, oppdaget de brått, hadde det ikke dukket opp en eneste kritisk tanke. Ikke en.
Større endetidstegn syntes Doppler det var vanskelig å få øye på. (s. 170)


Og det er så mye mye mer jeg kunne sitert, men dette får holde. Jeg anbefaler virkelig å lese disse bøkene. Det er som sagt et underliggende alvor her, om at den måten vi lever på ikke er bærekraftig, at miljøet og klimaet står under hardt press, hvis vi bare skal forbruke og forbruke, mer og mer.  Men om løsningen blir å gjøre som Doppler, vel, det får hver og en vurdere.

Vil du lese flere smakebiter fra andre bøker og få lesetips, så gå gjerne inn på bloggen til Mari- Flukten fra virkeligheten. Der finner du flere.

Andre bøker av Erlend Loe som jeg har blogget om:
Kurtby
Vareopptelling



Erlend Loe i samtale med Gøril Brantzæg på Litterær hagefest i Trondheim i august (eget foto)


Erlend Loe: Slutten på verden slik vi kjenner den, 273 s
Cappelen Damm 2015
Kilde: Leseeksemplar

Erlend Loe: Volvo Lastvagnar, 220 s
Cappelen damm 2005
Kilde: Biblioteket

Erlend Loe: Doppler, 159 s
Cappelen Damm 2004
Kilde: Biblioteket


↧

Uglen av Samuel Bjørk - høyspent krim, dog med noe skurr i maskineriet

November 1, 2015, 10:00 pm
$
0
0
Jeg kastet meg over Samuel Bjørks andre bok i går kveld, og leste den ferdig i ett strekk i dag.  Uglen er sikkert like spennende som Det henger en engel alene i skogen, men heldigvis ikke så detaljert i blodige og brutale voldsskildringer. Men det er mye sykt her, syke folk som gjør syke ting. Som spenningsunderholdning duger det godt, selv om jeg kjedet meg litt over en del skurr og klisjebruk.


Kort fortalt så er Mia Kruger tilbake i manesjen etter at Holger Munch, 55, feit og ferdig?, trenger henne unike evner etter at det har dukket opp et særdeles brutalt og merkverdig drap.  En ung jente, 17, som ble meldt savnet for tre måneder siden, er funnet drept i et skogholt på Hurum. Hun  er dandert med en lys parykk, pyntet, liggende i et pentagram av lys. Etterforskningen fører kammerset til en barnevernsinstitusjon for ungdom, til søking blant okkulte sekter, det mørke nettet og en gammel historie med to barn som blir sendt bort av sønnen til en rik skipsreder fra Sandefjord.

Samuel Bjørks (Frode Sander Øien)  styrke er at han skriver veldig lett og han kan håndverket å snekre sammen en spennende thriller.  Uglen, er som den forrige boka hans, vanskelig å legge fra seg. Man må bare lese videre, selv om det er ting som skurrer og krimklisjeene henger tykt i sidene. For at ikke mitt kritiske sinn skulle ødelegge lesegleden måtte jeg bare si til meg selv at dette er renspikka underholdning, en røverhistorie, eventyr for voksne. Og i det ligger det vel også en tanke om at dette ikke er troverdig. Så la gå da, spennende er det uansett.

Ankepunktene:
*At så slitne etterforskere som Mia Kruger og Holger Munch i det hele tatt for lov å holde på, er for meg en gåte. Mia Kruger er helt ute å kjøre, og det merker kollegene også, men hun får delta videre av sjefen, den overslitne og søvnløse Holger. Og selvfølgelig gjør de masse tabber og roter seg bort i blindspor. Men hvem gjør ikke det i en etterforskning i en krimbok? Også teamet som sådan er svekket.

*Det er mye prat, for mye ord. Mye ullen muntlig kommunikasjon. Jeg synes boka kunne tjent seg på en strammere struktur.

*Boka skjemmes også av litt for mange korrekturfeil.

*Mangel på etterrettelighet: Verken O.T.O eller frimurerene  som nevnes i boka driver med satanisme. Pentagrammet er heller ikke noe satanistisk symbol, såfremt det ikke brukes opp/ned, og det beskrives ikke slik i boka. Pentagrammet brukes av mange, i mange sammenhenger, mange grupper. Nå skal det sies at det er den hasjrøykende sosialantropologen Sebastian Larsen, som Mia oppsøker som ledd i etterforskningen, som uttaler seg om det her og han er nok en upålitelig forteller, og det er mulig forfatteren har gjort det med hensikt, hva vet jeg. Jeg nevner det likevel, fordi lesere ofte kan tro at det er slik. Det hadde dog vært interessant hvis forfatteren kunne gått mer i dybden på dette, når han først bringer det på banen. Og da er jeg kanskje inne på noe av kjernen med denne boka; den mangler dybde. Vi blir ganske godt kjent med hovedpersonene (vi møtte dem jo også i bok 1) , men de er også ganske karikerte som krimetterforskere.

Klisjeer: Barnevernsbarn, institusjon, folk som har opplevd vondt i barndommen som a) enten blir grenseløst dyktige hjelpere eller b) syke jævler. Okkulte sekter. Genuint dyktige etterforskere selv om de er på randen av det ene og det andre. Opplagt plott, selv om det kommer en vri på slutten, som jeg også så komme i god tid. Etterforskers familie blir del av handlingen, en strek i regningen, en ekstra belastning.

Bokas pluss:
Nå føler jeg at jeg bortimot har slaktet boka, men jeg likte jo å lese den. Hva er det den har? Driv, fortellerglede som spruter, spenning, ren underholdning. Og som tidligere nevnt; Bjørk /Øien skriver lett. Den er en lettlest sidevender.


Jeg har blogget om Det henger en engel alene i skogen HER

Tine har også blogget om Uglen.

Frode Sander Øien, f. 1969, har tidligere skrevet Fantastiske Pepsi Love og Speed til frokost. Under pseudonymet Samuel Bjørk skrev han sin første krim, Det henger en engel alene i taket, som ble solgt til 29 land og ble nr en i Tyskland.  Han vokste opp i Steinkjer i Nord-Trøndelag og har også bakgrunn som musiker.


Foto: adressa.no


Samuel Bjørk: Uglen, 524 s
VigmostadBjørke 2015

Kilde: Leseeksemplar

↧
Search

Gratulerer til de nominerte til Brageprisen. Spesielt til krimkongene Granhus, Lenth, Nesbø og Dahl!

November 3, 2015, 10:58 am
$
0
0
Jeg må si det er ekstra gledelig at årets åpen klasse i Brageprisen vies krim, som ellers får en stemoderlig behandling i bokprisverdenen. Da med unntak av Rivertonprisen selvfølgelig, som  er krimmens egen pris, og Bokhandlerprisen som stemmes fram av ansatte i bokhandlere.  Jeg har lest tre av de nominerte i åpen klasse, og må nok ta for meg nummer fire også. Jeg leste også på facebook at noen påpekte at klassen var meget mannsdominert, og det er jo sant. Selv om disse fire krimkongene er dyktige og fortjener sin nominasjon, så finnes det nok også like gode dronninger der ute, som feks Sidsel Dalen. Hennes siste thriller; Nødhjelp hadde etter min mening også vært en nominasjon verdig. Jeg bare nevner det...








Her er de nominerte:

Åpen klasse: krim                  
  • Kjell Ola Dahl: Kureren, Gyldendal Norsk Forlag
  • Frode Granhus: Kistemakeren, Vigmostad Bjørke
  • Lars Lenth: Brødrene Vega, Kagge Forlag
  • Jo Nesbø: Mere blod, Aschehoug
Barne- og ungdomsbøker                  
  • Kjartan Hjulstad: Minnesota og støvet, Gyldendal Norsk Forlag
  • Ayse Koca: Yoko Onur – et balleliv, Omnipax/Dreyers forlag
  • Torun Lian, ill: Øyvind Torseter: Reserveprinsesse Andersen, Aschehoug
  • Heidi Sævareid: Slipp Hold, Mangschou
 Sakprosa                   
  • Åse Brandvold: En flukt som aldri tar slutt, Forlaget Manifest
  • Guro Hoftun Gjestad: Storbarnsliv, Forlaget Oktober
  • Arne Schrøder Kvalvik; Min fetter Ola og meg, Kagge Forlag
  • Morten A. Strøksnes: Havboka, Forlaget Oktober
Skjønnlitteratur 
  • Lars Saabye Christensen; Magnet, Cappelen Damm
  • Hanna Dahl: Rønneimperiet, Gyldendal Norsk Forlag
  • Inger Elisabeth Hansen: Å resirkulere lengselen, avrenning foregår, Aschehoug
  • Anne Oterholm: Liljekonvallpiken, Forlaget Oktober
Mer på Brageprisens hjemmeside HER

Pressemelding med juryens begrunnelser HER

Jeg har blogget om Kistemakeren,Brødrene Vega og Mere blod. (trykk på tittel så kommer innlegget opp)


Jeg synes også det er veldig artig at Morten Strøksnes er nominert for Havboka. Den boka har jeg hørt mye bra om, spesielt gjennom Moshonistas blogginnlegg og et par avisanmeldelser, og den ser jeg frem til å lese.

Jeg har også reservert Anne Oterholms Liljekonvallpiken på biblioteket, og kan hente den i morgen. Jeg er også veldig spent på den. 

Arne Schrøder Kalviks Min fetter Olaog jeg, har jeg også på tapetet for å lese en dag. Rose-Marie har skrevet et begeistret og godt innlegg om boka. Jeg leste også en stor reportasje med Ola og fetteren i Ukeadressa tidlige i høst som berørte meg.

Jeg  er også i gang med å lese Magnet av Lars Saabye Christensen (220 sider inn), og det gleder meg å se at også denne er blant de nominerte.

Har du lest noen av de nominerte?

 Gratulerer så mye til dere alle, - forfattere, redaktører og forlag!



↧

Historia om de nye namnet av Elena Ferrante

November 8, 2015, 5:44 am
$
0
0
Bok nummer to av Napolikvartetten er her, lest og likt over det ganske land. Lila og Elena, venninnene fra Mi brilljante venninne er også i sentrum her. De er ungdommer, unge voksne. Lila er gift og Elena studerer. Også denne boka gir oss et grundig studium i et særdeles tett vennskap på godt og vondt.


Lila trives ikke i ekteskapet med Stefano. Hun liker ham ikke. De får ikke barn, så de reiser på ferie til øya Ischia, etter anbefaling fra legen hennes. Sol, bad og avslapning vil hjelpe på fruktbarheten hennes. Stefano kommer i helgene. Elena er med, som Lilas selskapspike og støtte, og Elena gleder seg fordi hun kan treffe Nino der.  Jentene treffer Nino og Bruno på stranden, stadig hyppigere og det går som det går. I helgene er det drama mellom Stefano og Lila, vold, slag og vennskapelig samvær om hverandre.

Lila rivaliserer, hersker, plager andre, eller er elskelig, og innimellom blir det så voldsomt at selv tålmodige Elena må ha avstand. Hun søker seg til et høyere studium i Pisa, får stipend og kommer seg bort.

Historia om det nye namnet er histroen om ungdomstiden til jentene, om å komme seg bort, om å måtte bli, om sterke bånd i vennskap, men også sterke bånd i en bydel der du vokste opp, der du vanskelig kommer deg fra. Dette er en historie om forelskelser, kjærlighet, svik, forretninger, kjønnsroller på 60-tallet, Cammarroen, vold.

Jeg var ikke så vanvittig overbegeistret for den første boka, jeg hadde nok ventet meg for mye. Og jeg er ikke så veldig glad i å lese oppvekstskildringer heller, egentlig. Noen ganger, andre ganger ikke, det kommer an på. Å lese om ungdomstid liker jeg som regel bedre, og forventet en stigning i denne boka.  Fikk jeg det? Både og. Jeg synes det er spennende å følge jentene og vennene deres, det er intens skildret. Turen til Ischia ga fart til historien, og Elenas følelser er skildret så vondt, så vondt, noe også Lilas utbrudd og slit med seg selv og omverdenen er.  Det er ingen tvil om at dette er en god roman, likevel fenger den meg ikke helt hele veien. Jeg har lurt på hva det er, og jeg tror det handler om fortellerstilen. Romanene er veldig fortellende, det er Elena som ser tilbake og forteller i jeg-person. Det er den stilen jeg ikke er helt komfortabel med, tror jeg. Men bevares, nå har jeg lest de to første og da skal jeg lese resten også. Jeg vil vite hvordan det går med Lila videre, om barnet, om Elena gifter seg med forloveden sin, om hva slutten i denne boka (som jeg ikke vil røpe) fører med seg i neste bok. Her kan alt skje..

Her er en smakebit:
"Men Lila visste godt korleis ho skulle trekke meg inn i tinga sine. Og eg var ikkje i stand til å stå imot. På den eine sida sa eg stopp, på den andre sida blei eg deprimert av ikkje å skulle vere ein del av livet hennar lenger, av måten ho omskapte verda på. Kva anna var dette bedrageriet enn nok eit uttrykk for hennar fantasifulle påfunn av alle riskar? " ( s. 331/332)

Mer om boka HER

Min omtale av Mi briljante venninne HER

Andre bloggere som har omtalt Historia om det nye namnet:
MedBokogPalett, Tine,   (hvis flere har blogget, vær fri til å legge inn link i kommentarfeltet)



Elena Ferrante: Historia om det nye namnet, 574 s
Samlaget 2015
Kilde: Leseeksemplar


Vil du lese smakebiter fra andre bøker, ta gjerne en titt inn bloggen til Mari; Flukten fra virkeligheten. ha en fin søndag!




↧
↧

Sjarmen med tarmen av Giulia Enders

November 8, 2015, 3:31 pm
$
0
0
Sjarmen med tarmen har vært og er en bestselger både her hjemme og ute. Den tyske legen og forskeren Giulia Enders har skrevet en utrolig interessant og morsom bok (ja, tro det) om tarmsystemet og hvordan det henger sammen med vårt velvære, helsa, immunforsvaret, resten av kroppen med mer.


Boka lånte jeg på biblioteket, men det er helt klart en bok jeg kunne tenkt meg å hatt selv. Slik er det noen ganger. Kanskje kjøper jeg den senere. Imens har jeg laget noen merker i boka, som jeg må notere ned som en påminnelse. Jeg tenker at kanskje andre også kan ha nytte av å lese noen brokker av en meget innholdsrik fagbok.

* Om cøliaki og glutensensitivitet: Cøliaki må man ta på ytterste alvor, det vet de som har det. De tåler ikke gluten.  Men det finnes også andre som er sensitive for gluten uten at det slår ut på prøver. Det er plagsomt, men ikke livstruende. Man kan ha reaksjoner i perioder, men ikke alltid, og man finner det ut ved å teste ut hvordan man tåler det ved å ligge unna en periode. Man kan tåle å spise litt hvete, gluten, men trenger ikke overdrive inntaket, sånn generelt sett. Da blir det bråk i tarmen. Man kan også være mer følsom for gluten i perioder man har drukket mye alkohol, tatt en antibiotikakur  o.l.

* Om Irritabel Tarm: De som lider av irritabel tarm, kan lettere være plaget av depresjoner og angst enn andre. Det handler om forbindelsen mellom tarm og hjerne. Den blir forstyrret.  Det kan også ha med mikrobetennelser å gjøre, om uoppdagede sensitiviteter for visse matvarer. Stress er imidlertid det største irritasjonsmomentet. Når hjernen står overfor et problem brukes det mye energi, som går utover magen, fordi energien tas fra tarmen.  Vedvarer stress går det utover magen.
Det som kan gi god effekt er Hypnoterapi. Hypnoterapi kan lindre smerter med cirka 90 prosent, og reduserer stresset som skaper problemer. Det kan for mange bety mindre bruk av medikamenter.

*Om Tarmystemet og depresjoner.: Opptil 95 prosent av serotinin blir produsert i tarmen.  Mye kan tyde på at en del depresjoner har sin årsak i mage-tarm-problemer, ikke omvendt. For mye stress, matintoleranse- det er ikke alltid i hjernen det har sin opprinnelse, eller i hendelser i livet.

*Om fedme og tarm:  Noen kan ha for mange "tjukkasbakterier" i tarmen og har lettere for å legge på seg. Andre kan ha lett forhøyede betennelsestilstander i blodet, samt stoffskifteproblemer, diabetes, høyt kolestrol. "Subklinisk infeksjon"- blir ikke nødvendigvis oppdaget og behandlet. Bakterier elsker infeksjoner. Det står også mye mer om dette, må leses for den som er interessert i dette.

*Om de slemme bakteriene og parasittene: Godt tilberedt kjøtt er som regel ikke årsaken til utbrudd. Men billig kylling fostret opp på billig for skal man være obs på. En frossen kylling dreper ikke salmonella. Langsom opptining på kjøkkenbenken kan får det til å myldre av salmonella hvis kyllingen er infisert.  Det beste er å kjøpe økologisk kylling. Eller stek maten godt, 70 grader tar knekken på salmonella. Gjennomstekt.
Ellers: Skyll grønnsaker og frukt godt. Det kan være ekle bakterier i jorda der de har vokst som sitter i skallet, som bør skylles  bort. Litt slemme  bakterier gjør som regel ingen  skade, det er når det blir for mange av dem. Fortynning hjelper. Toksoplasma er også en ilter parasitt som kan skade mye. De tar bolig i seg i katter, noe alle som har vært gravide vet, siden vi blir lært opp til å holde oss unna katter og katteavføring når vi er gravide. Det kan skade fosteret. Å ha slike parasitter i blodet kan også gjøre noe med psyken vår, irritabilitet, aggressivitet, selvmordsfare,  med mer..
- God håndhygiene er generelt viktig, men ikke overdriv vasking. Vi trenger de snille bakteriene.  Våte kjøkkenkluter og håndklær er bakteriebomber, styr unna. Bruk det som er tørt.

*Om allergier:
Jo mer steril en husholdning er, dess oftere lider de som bor der av allergier og antiimmune sykdommer. Mer enn 95 prosent av alle bakterier er helt ufarlige for oss, mange er til stor nytte for oss. Hvis hunden bæsjer på golvet, holder det med vann og såpe, vanlig rengjøring. Golvet er renest når det er tørt. Når man rengjører bør man få fjernet noen bakterier, ikke utrydde  alle.

* Om antibiotika, prebiotika, probiotika:
Man bør ikke bruke antibiotika for småting, men for alvorlige infeksjoner. Antibiotika er hardt for tarmen, det tar knekken på det som vi også trenger der. Det tar tid å bygge opp en normal sunn bakterieflora etter en hard antibiotikakur. Probiotika kan hjelpe, enten som tilskudd eller i form av yoghurt. Prøv deg frem, det er mange sorter og de kan virke forskjellig på forskjellige individer. Prebiotika kan tas forebyggende, gjerne i form av mat, som endive, artisjokker, asparges, grønne bananer, rug, havre, purreløk, hvete (fullkorn) for eksempel..

* Om divertikler:
Divertikler er utposing på tarm. Noen ganger kan det gå betennelse i dette.  Kostfiber er viktig for å holde en god fordøyelse i gang. Kostfiber er generelt godt for tarmene, men start forsiktig hvis du ikke er vant til å spise mye av dette. Grønnsaker og frukt er bra. Sitter du godt på toalettet? Det naturlige er å sitte på huk. Vi gjør ikke det. Våre toaletter gir en unaturlig stilling, en knekk på tarmen som kan hindre flyt i fordøyelsen. Prøv en krakk å ha føttene på når du sitter på do, hvis du plages av treghet i tarmen.

Ellers er boka full av alt om hvordan bakteriene fungerer, tarmsystemet fungerer, fra munn, spytt, smak, svelg og nedover.. Og den er artig illustrert og utrolig morsomt skrevet. Underholdende og lærerik. Det er mye man ikke har visst om tarmsystemet, men forskerne begynner å vise mer interesse for det nå, og mer vil nok komme.

Giulia Enders: Sjarmen med tarmen, 275 s
Cappelen Damm 2015

Kilde: Biblioteket





↧

LANZAROTE 3- rundtur til bodegaes, kaktushagen, grotten, Teguise mm

November 10, 2015, 12:54 pm
$
0
0
November. Nå er det på tide å reise til varmere strøk igjen. Med mer lys og mer varme for kropp og sjel. Hva er vel bedre enn Lanzarote i november? I dag skal du få være med på en liten rundtur. Tidligere har vi vært i vulkanen Timanfaya, hovedstaden Arrecife, samt vandret rundt på Playa Blanca. I dag skal vi innom et par vingårder, en liten vakker landsby, kaktushagen, en borg med praktfull utsikt og en grotte.

El Grifo vingård


Jeg var så heldig å bli invitert av Astrid og Ole J. på en rundtur på øya. De hadde leid bil, noe som anbefales hvis man vil se seg omkring. Vi fikk sett mye på en dag. Øya er ikke så stor.

Først besøkte vi to vingårder, bodegaes. Det produseres kvalitetsvin på Lanzarote; El Grifo og La Geria. Det eksporteres ikke, da de ikke lager i så store kvanta.  Det kan man forstå når man ser hvilke karrige forhold vinen produseres under. Etter vulkanutbruddet som la store deler av øya under aske, måtte de være kreative for  å greie å dyrke noe. De graver hull i jorda, planter de skjøre små, og skjermer plantene for vind med å bygge små steinmurer rundt dem.

Små vinbusker stikker opp her og der, vernet for vær og vind av steinmurer.





Først var vi innom La Geria, som mest var et butikkutsalg. Vi kjørte litt videre før vi kom til El Grifo som også hadde et museum.




Et lite stopp i et spesielt vulkansk landskap.




Inne på museet til El Grifo.  Det er absolutt verdt pengene å ta seg tur dit. Inkludert i prisen er et glass vin i vinbaren til slutt.





Utendørs ser vi hvordan vindrankene blir dyrket frem. Store hull i jorda, små planter med druer som håndplukkes.

Man kan jo tenke seg hvor mye arbeid det ligger bak en flaske vin her.







Ole J og Astrid nyter et nydelig glass. Min favoritt er hvitvin, men nå prøvde jeg rose`. Det anbefales å kjøpe med et par flasker hjem. Du får kjøpt dem i butikkene der nede og på Gran Canaria (muligens de andre kanariøyene også), samt på taxfree på flyplassen.




Kaktusen svikter ikke i dette tørre landskapet.


Vi kjører videre gjennom øya og tar en stopp i en vakker liten by; Teguise. Dette var Lanzarotes hovedstad fra begynnelsen av det 15. århundre frem til Arrecife tok over statusen. Teguise er erklært som arkitektonisk samling av kunsthistorisk verdi.



Her er vakre kirker, trange smug, praktbygninger av ymse slag, klostre, store bolighus i stein og mur, og mange små fine butikker og kafeer. Vi spiste Pannekaker til lunsj, det var aldeles nydelig. Panneakakekafeen fant vi inne i smug, Creperia.





En av flere kirker.


En rar kar. 


Videre så bestemmer vi oss for å ta en titt opp på Santa Barbara-borgen som har utsikt til Teguise. Den ligger på toppen av vulkanen Guanapay, den eldste på Kanariøyene. Herfra ses også kystlinjen.






Utsikt fra borgen.


Fra utstillingen



Inne i borgen er det en piratutstilling og galleri. Det koser noen få euro å komme inn, men er verdt det.



 Dette maleriet var inne i et eget rom. Jeg ble veldig fascinert av det. I våre dager er det veldig aktuelt. Her ser vi båtflyktninger, på vei til et forhåpentligvis bedre liv. Men som vi vet, drukner mange av dem underveis fra Afrikakysten til Kanariøyene, Fastlands-Spania, Italia og Hellas.


 Utsikt over Teguise.

Neste stopp for oss er Kaktushagen. Den ligger i Guatiza. Øyas kunstner og arkitekt Cesar Manrique skapte hagen som et senter for studier av områdets botanikk og floristikk.











Meg selv..


Her kan du studere over 1400 arter og nesten 10 000 planter totalt.



Mange rariteter...






 Både Astrid og jeg var superivrige med kameraet vårt, mens Ole J tok seg en pause utenfor.



















Det er utrolig flott å gå her og studere plantene, ja,-   er man spesielt interessert kan man sikkert bruke flere dager her.  Et populært sted er det uten tvil.



Inngangspenger påregnes.

Til slutt så dro vi til Cueva de los Verdes. Masse folk sto i kø for å få være med guiden inn i den vakre grotten. Det var ikke så lett å ta gode bilder inne i den, så dere får nøye dere med disse som en avslutning.






Cueva de los Verdes.


Inne i grotta


Det er fortsatt flere severdigheter på Lanzarote, men det er jo begrenset hva man får med seg på en uke, hvis man vil ta det litt med ro også. Men jeg er absolutt fornøyd med det jeg fikk med meg, og en spesiell takk til Astrid og Ole J, som ga meg trivelig selskap ved flere anledninger, samt inviterte meg med på denne rundturen.

Andre innlegg fra denne turen:
Playa Blanca
Vulkantur til Timanfaya og bytur til Arrecife


OBS! Bildene er mine egne, copyright. Tatt med Sony Nex-7. (samt noen få mobilbilder med iPhone 4s) Hvis du ønsker å bruke dem, ta kontakt med meg på epost.

Turen til Lanzarote ble gjennomført november 2014.

↧

4 norske bøker 2015: Naturhistorie, Liljekonvallpiken, Samtaler med onkel Nica og tante Viola, Lev vel, alle.

November 12, 2015, 12:32 pm
$
0
0
Det er knapt to måneder igjen til vi bokbloggere skal nominere norske bøker til Bokbloggerprisen2015, og det leses på høygir. Derfor må jeg innimellom ty til noen samleinnlegg for å få lest alt jeg vil og skrevet om det. I dag får du en kort omtale og vurdering av fire norske bøker. De handler om mor-barn-relasjoner, om mann-kvinne-relasjoner, om å reise bort, om natur. Blant dem finnes garantert minst en roman jeg kommer til å nominere.






Naturhistorie av Marte Huke ( 167 s)
Marte Huke er en kjent poet i Trondheim. Hun har gitt ut fire diktsamlinger, og har i år kommet med sin første roman.
Naturhistorie er en finstemt liten roman om ei 19 år gammel jente som har sommerjobb som selger i en camp hvor turister stopper for å kjøpe steiner, samekniver, spekepølser med mer. Jenta treffer mange spesielle personer, blir med på fest, får en kjæreste og andre menn prøver seg på henne. Hun skal begynne å studere i Bergen til høsten, noe hun ser frem til. Huke har et vakkert, stramt språk, poetisk.  Jenta leser også Cora Sandel og Tor Ulven og blir tipset om Jon Fosse. Og så skriver hun selv setninger som hun samler i en pose. Jeg likte å lese denne boka. Er det noe poeter ofte kan så er det å si mye på få ord. Det liker jeg.  Denne ble lest på et par timer. Anbefales!

Tiden forlag 2015
Kilde: Biblioteket





Liljekonvallpiken av Anne Oterholm ( 249 s)
Merete, en nyskilt kvinne på medio 40, advokat, to barn;- sønnen Haldor- som hun er nært knyttet til, og datteren Karin som hun har et komplisert forhold til. Merete prøver å skape seg nytt liv, nye relasjoner, men det meste dreier seg om det nye vennskapet til de yngre naboene Karianne og Mikke. Kompisen Jonas, som hun har kjent lenge, blir satt på sidelinja. Historien fortelles via Jonas, som forestiller seg Meretes liv, hennes tanker og beveggrunner, han undrer seg, observerer, venter på at hun skal gi ham tid, en telefon, kaffe, men Merete utsetter stadig.
Det er noe rart, litt urovekkende over hele historien, som om noe skal skje, men hva? Boka har et godt driv, men jeg blir både forundret og litt irritert over Meretes handlingsmønstre- hva er det hun egentlig vil? Merete er et eksempel på et av de mennesker som handler så irrasjonelt at vi undrer oss, så på tvers av hva man forventer av en tilsynelatende rasjonell og intelligent kvinne. Men vi mennesker er kanskje ikke så rasjonelle når det kommer til stykket? Er det kjærlighet hun ønsker? Er det å få bekreftet at hun enda er ung og attraktiv?
Oterholm skriver godt, og dette er en roman skrevet på en spesiell måte med en spesiell synsvinkel, men den er absolutt ikke tunglest. Jeg håper flere leser den. Dette er en roman som egner seg for diskusjon. Og slutten er sterk.

Liljekonvallpiken er nominert til Brageprisen 2015.


Oktober forlag 2015
Kilde: Biblioteket




Samtaler med Onkel Nica og tante Viola av Pedro Carmona-Alvarez  (91 s)
Carmona-Alvarez`sin siste diktsamling er en sprelsk samling små historier (eller samtaler? ) i diktform. Vi leser om å oversette Yahya Hassan (i samme messende stil), vi er med til et fiktivt Mexico - hvor han vokste opp/ikke vokste opp, om kusinene som forandret seg etter som, hvor de var, ansikter fra poeter og forfattere, artistiske mennesker her og der, om Bergen, drikking, festing, frodighet, om å dikte, musikk og mye mer.
Det er egentlig vanskelig å si noe kortfattet og enkelt om denne samlingen. Språket er det ikke noe å si på. Samlingen har en sammenheng, alt henger sammen på et vis, gjennom samtalene med onkelen og tanta, slik vi ser flere diktsamlinger for tiden gjør.
Jeg har tidligere lest Rust og Været skifter, det ble sommer og så videre av forfatteren, som jeg likte godt. Jeg er mer avmålt til diktsamlingen.  Jeg tror bare at den ikke traff meg helt, selv om det er mange setninger og formuleringer som er fine. Jeg tror derimot den hadde egnet seg veldig godt til høytlesing. Å høre på dikt, særlig når poeten selv leser dem, er som regel veldig fint.

Beathe har blogget om boka HER

Kolon forlag 2015
Kilde: Leseeksemplar





Lev vel, alle av Hilde K. Kvalvaag ( 288 s)
Denne romanen fikk jeg overraskende i posten fra forlaget. Og gjett om jeg ble glad for det. Jeg hadde lest noen gode omtaler på blogger her og der, og så frem til å lese den. Jeg ble ikke skuffet, noe jeg lett kan bli hvis forventningene er høye på grunn av mye god kritikk. Romanen har ikke blitt omtalt noe særlig i avisene, ikke som jeg har fått meg med i alle fall, og det er veldig synd. For dette er en meget god roman.
Boka handler om en mor og en sønn, Gunhild og Knut på 16 år. Gunhild og Knut har levd alene sammen i mange år. Knut har droppa ut fra skolen etter en voldsepisode. Gunhild ønsker å reise til Canada for å gå i oldefarens fotspor, samt at hun håper det blir et vendepunkt for Knut. Oldefaren forlot familien sin og 6 barn i Norge for aldri å komme tilbake. Knut har ikke lyst til bli med, men må. Forholdet mellom mor og sønn er ikke det beste, og det blir satt ytterligere på prøve flere ganger under turen. De drar til Vancouver i bobil, de leier seg inn på et guffent motell, de drar til et par øyer med mange ville dyr, bjørn, ulv, de telter i villmarka og mora blir syk. Mora leser på Hamsuns Pan, som oldefaren eide og skrev notater i.

Lev vel, alle er muligens den sterkeste norske 2015-romanen jeg har lest i år, i alle fall er den blant mine topp tre. Kvalvaag skriver så finstemt om et skjørt mor-sønnforhold, om en sårbar gutt, om en sliten mamma. Karaktertegningene er ypperlige, jeg ser dem for meg, og jeg har møtt flere ungdommer som Knut før. Mora  er svingende, enten lider hun av at hun elsker ham for høyt og engster seg for ham, for i neste øyeblikk fortviles av frustrasjon og følelsen av mislykkethet fordi hun ikke greier å nå inn til ham , og dermed anklager hun ham. Hvordan de begge lider er så utrolig godt skildret, det er så jeg får vondt langt inn i sjelen.
Historien rammes inn av dramatikken i reisen deres, av den ville naturen, av dyrene og folkene de møter. Det er så vakkert beskrevet, så vilt, så trist. Ja, rett og slett knakende godt. Overraskende bra faktisk. En bok det var vanskelig å legge fra seg.

Jeg ble berørt, jeg satt med klump i halsen og tårer i øynene rett som det var, men også med smil om munnen for det er ikke bare elendighet her, selv om det er komplisert. ( og så ble jeg fristet til å reise til Canada. Dette er den andre norske romanen om å dra ut i villmarka i Canada jeg har lest på kort tid, Ulveøya var den første)   Terningkast 6 ******

Alle bokbloggere der ute: Les les les, dette er en høyaktuell kandidat til Bokbloggerprisen 2015. Og alle andre lesere; les les les!

Disse har lest: Tine, Åslaug, Aina Basso, Littkritikk  (er det flere som har lest og blogget om boka, legg gjerne igjen link i kommentarfeltet)


Bjørn på Nootka Island der Gunhild og Knut vandret og teltet en uke. (foto: tripadvisor.com)

Samlaget 2015
Kilde: Leseeksemplar
↧
Viewing all 1272 articles
Browse latest View live
Search