Quantcast
Channel: Artemisias Verden
Viewing all 1272 articles
Browse latest View live
↧

Diktanbefaling: Om kvelden blir namna ropa ropa heim av Tora Seljebø

October 5, 2014, 10:00 pm
$
0
0
I september hørte jeg Tora Seljebø lese fra debutsamlingen sin; Om kvelden blir namna ropa heim.
Nå har jeg selv lest hele diktsamlingen, en liten tynn sak med få, men sterke setninger.


Om kvelden blir namna ropa heim er en poetisk fortelling om å miste noen og om å lete etter seg selv. Dikt om det som endrer seg og det som forsvinner, både menneske og natur. Det handler om å kjenne seg igjen og finne trøst i naturen, mer enn mellom mennesker, om å ha odel på en jord som ikke kan dyrkes. En bok om sorg som ikke blir fortalt om, om å vokse og om å bli til. (fra forlagets omtale)


Dette er ei diktsamling med få ord, få setninger på hver side, men som likevel er en poetisk fortelling, som suger meg inn, suger meg videre. Det er en drømmerisk fortelling, og det er vel kanskje det fortellingen er, en drøm, eller basert på drømmer. Eller at hun, dikteren, bruke drømmen som en ramme for å fortelle. 

.eg sovnar med kinnet mot tømmerveggen.  vaknar med ei forteljing i ansiktet. (s.5)

Jeg likte å  lese denne boka, jeg likte det drømmerytmiske preget, ordene, setningene som passet så godt sammen, som fløt så fint, det mystiske, barnet, henne, jenta, den voksne , hun og han, naturen, treet og åkrene, og ikke glem svalene, tårnsvalene.

.eg er jenta med det kvite kneet. eit granfrø festar seg i lungegreinene. stemmen veks som eik akse gjennom meg. kvae i kroppen. eg høyrer huda sprekke opp og bli bork   ( s.27)

Anbefales hvis du vil kose deg med vakre dikt, lek med ord, undre deg over sammenhenger, men ikke tenk og gruble for mye over meningen, bare gruble litt, som du tenker over en drøm du ikke får ut av hodet. 

For meg gir det nytte å tenke på denne diktsamlingen som en drøm. Fordi bildene er som drømmebilder, og kan hende kan man også analysere diktsamlingen som man analyserer en drøm, men det har jeg ikke gjort her. Jeg tenker at det vil ta bort mye av nytelsen ved å lese samlingen som den er.

Andre bloggere har nok andre innfallsvinkler:
Beathes bokhylle- fant ikke meningen, men synes språket var lyrisk
Karen- frk.Flink - ble påminnet barndomsminner og vil lese mer av forfatteren
Berit- bøker & bokhyller - åpnet seg for ordene og likte naturskildringene spesielt godt
Lena- bokmerker.org- vil stille seg først i køen når neste bok kommer ut
Groskrosverden - synes boka var stemningsfull og fikk barndomsminner

Boka lånte jeg på biblioteket.

Tora Seljebø, f. 1976, på Ålvundfjord på Nordmøre, nå bosatt i Trondheim. Hun har vært avdelingsleder i Norsk Forfattersentrum i Midt-Norge.


Foto: Samlaget

Tora Seljebø: Om kvelden blir namna ropa heim, 54 s
Samlaget 2014
↧
Search

Anmeldelse: Sovende hunder av Roar Ræstad

October 6, 2014, 11:41 am
$
0
0
Roar Ræstad er debutant, lærer og historiker. Han har skrevet en meget interessant og spennende krim fra Trondheim under den andre verdenskrig. Etterforsker Gabriel Navarseth er en mann vi skal følge videre i flere bøker. Det ser jeg frem til.


Litt om handlingen:
Trondheim 1942: En rutinemessig forsvinningssak får store konsekvenser for den allerede hardt pressede politibetjent Gabriel Navarseth. Han snakker flytende tysk og er Trondheimspolitiets bindeledd til det tyske sikkerhetspolitiet. Gabriel er av den grunn uglesett blant flere av sine kolleger på kammeret, men han havner også i søkelyset til det forhatte norske Statspolitiet. Gabriels tvil, og kamp med egen samvittighet, går ut over ekteskapet, og han føler seg tiltrukket av Anna Rohne, konen til en tysk SS-offiser. 

Sovende hunder er en stilsikker krimroman fra okkupasjonstiden i Norge. Gabriel Navarseth er en mann dratt mellom personlig ambisjon, lojalitet, samvittighet og kjærlighet. I en tid preget av medløpere og krigsprofitører må han navigere med stor varsomhet mellom tyske myndigheter og gode nordmenn. I gråsonen er forskjellen på lojalitet og svik ikke alltid like opplagt. 

Gabriel nærmet seg forsiktig den sammenkrøpne bylten som befant seg i skyggen av treet. Han stoppet litt på avstand. Bylten gjorde noen bevegelser og ble til en skikkelse som prøvde å sette seg opp. Det var ingen hund. Ikke nå lenger. Det var et menneske. Klærne blodige rundt brystpartiet og opp langs halsen. Et par hender prøvde febrilsk å stoppe blødningene uten å finne ut hvordan. Det var en mannsperson. Det forpinte ansiktet som åpenbarte seg, tilhørte Sakarias Navarseth. Og med all verdens lidelse i blikket så han opp på Gabriel med svarte feberaktige øyne. «La de sovende hunder ligge, Gabriel. La de sovende hunder ligge,» sa faren med hes stemme.
(fra forlagets hjemmeside)



Roar Ræstad leser fra boka si under lanseringen på Rockheim i Trondheim (eget foto)


Jeg likte boka godt, og synes forfatteren har et godt språk som flyter lett, med en del artige og gode similes og metaforer.  Det tok litt tid før jeg kom skikkelig inn i boka, og spenningen lot vente på seg. Det virket som om oppbygging av persongalleri og miljø var viktigere enn å sluse oss inn i krimgåten fortest mulig. Vi får mye kunnskap om Trondheim og krigen og de vanskelige dilemmaene politiet sto overfor. Siden jeg bor i Trondheim, og har bodd i byens østkant i mange år, kjenner jeg alle gatene og stedene han nevner i boka veldig godt. Møllenberg, Midtbyen, Bakklandet, Lade, Strinda, Singsaker.  Men noen noen ganger følte jeg kanskje det ble litt for mye Trondheimsgatenavn og steder. Hvordan er det for andre enn Trondheimkjente å lese dette?-  tenkte jeg. Båhusgata, Kirkegata, Ladetrikken, Lademoen kirkealle, Bakkaunet osv. Og så kjente jeg hvor mye jeg savnet nå nedlagte Erichsen konditori, når jeg leste om det.

Sovende hunder er en historisk krim som ble mer spennende etterhvert. Jeg synes kanskje oppklaringen skjedde litt glatt når det først kom. Forøvrig viste Gabriel Navarseth seg å være en interessant type, med masse temperament, mørke sider, svake sider, en mann som helst går sine egne veier, men likefullt en dyktig etterforsker.
Han har også en bror, Elias, en kunstnertype som ble en berørende bekjentskap. Elias er pasient ved Rotvold psykiatriske sykehus (nå nedlagt , min anm). Her er det tråder som jeg håper det spinnes videre på i senere bøker. Hvordan det går går med det lunkne ekteskapet  til Inga, antar jeg også vi får vite mer om i neste bok.

Ræstad har skrevet en absolutt vellykket debutkrim, som lover godt for videre bøker om Gabriel Navarseth.

Fra lanseringen HER 
Jeg skrev også om boka i smakebit på søndag forleden. Det kan du lese HER

Om Roar Ræstad: f. 1968, i Møre og Romsdal, bosatt i Trondheim. Underviser på Strinda videregående skole, utdannet historiker.

Takk til forlaget for leseeksemplaret.


Roar Ræstad (foto: Randi J. Aasheim)


Roar Ræstad: Sovende hunder, 420 s

Vigmostad & Bjørke 2014
↧
↧

Boken på vent (91): All min forakt

October 6, 2014, 3:00 pm
$
0
0
Jeg har bestillt flere bøker på biblioteket. Jeg kan ikke fylle opp all ledig plass i leiligheten med bøker som skal eies. Det er så mange nye norske bøker jeg vil lese. Det er ventetid på en del av dem. Berit Hedemanns All min forakt er en bok jeg har lest så mange  fine anmeldelser av, at jeg bare må lese den. Bok bestillt. Jeg venter..


Forlaget sier om boka:
Det begynner så bra. Han bestormer henne. Når hun drar til jobben, går hun i en personlig boble av sollys.
Hun er 55 år og redd for å bli lurt. Men lurt blir hun. Det viser seg at hennes elskede lyver om alt.
Er det mulig å elske noen som de er, og forakte det de gjør?
All min forakt - en kjærlighets historie. Valmuer, nettporno og grundig gransking av menneskenaturen. Forrykende, rasende kjærlighetsprosa.
Mer HER

Og så er det noe med temaet da… Interessant.


Hedemann er forøvrig debutant, og mora til Ingvil H Rishøi.

Vil du ha flere boktips, ta en titt inn til Beathes bokhylle da vel.:)

I dag tirsdag er jeg på jobbreise med fly til Gardermoen og Sogndal- og jobbe utover dagen der-- Får nok ikke svart og kommentert hos dere før utpå kvelden en gang. Forutsatt at hotellet har internett. Ha en fin tirsdag!

↧

Jeg har et teppe i tusen farger av Anne B. Ragde. En nydelig hyllest fra en datter til sin mor.

October 8, 2014, 12:41 pm
$
0
0
Jeg har et teppe i tusen farger er Anne B. Ragdes historie om sin mor. Dette er en bok som rørte meg dypt og ga meg lesetimer med latter, vemod, gåsehud. En nydelig hyllest fra en datter til sin mor.



Anne B. Ragde skriver i sin sedvanlige lette stil, en varm og nær bok om sin mor. Vi får historien om henne via barnas oppvekst under fattige kår i Trondheim, etter skilsmissen fra Anne og søsteren Elins pappa og frem til hun i en alder av over åtti år dør på Furuset sykehjem i Oslo.  Anne var seks år da foreldrene skiltes og tok tidlig mye ansvar, både for lillesøsteren og for å få det til å gå rundt økonomisk. Anne ble sendt på butikken med handlelister, og kom hjem med billigvarianter av det som sto der, eller hun løy til moren om at ting var utsolgt.

På sine eldre dager ber moren om tilgivelse for at hun ikke var god nok mor. Men moren, Birte, fikk selv ikke god omsorg. Hun ble sviktet og avvist av sin kalde mor.  Kald var ikke Birte, men hun hadde ikke lært å gi fysisk omsorg. Men hun ga omsorg på så mange andre måter, ifølge Anne. Hun tegner et bilde av en mor som var utrolig kreativ og løsningsfokusert, som lagde himmelske måltider ut av intet, som var morsom og leste mye for barna. Birte elsket å lese, og da hun flyttet til Oslo etter at barna ble voksne, solgte hun det meste av eiendelene sine, og tok med seg kun bøkene og noen klær sørover.

Birte elsket å reise, og når barna ble voksne tok hun igjen det forsømte og haiket til Istanbul, blant annet.  Birte var impusliv, litt gal, og helt annerledes enn mødre flest på den tiden.

Anne tar også et oppgjør med eldreomsorgen som moren fikk smake på sitt værste. Moren fikk kreft og var periodevis innlagt til behandling og det Anne beskriver om denne behandlingen, eller mangel på sådan i et system som var totalt upersonlig, er rystende.

Det er mange artige episoder i boka, som da Anne tok med moren på tur til Dubai og de leide et helikopter og fløy over det høyeste bygget for eksempel… Anne tok med moren en del på restauranter og turer etter at hun begynte å tjene penger på forfatterskapet, men hun måtte lure det til for at moren ville godta det. Hun hadde så vanskelig for å ta imot av sine barn. Eller episoden med hamsteren Anne fikk fra onkel Ib i Danmark, som de trodde var en hann helt til den fødte tolv unger, eller når Anne var med faren på flyfotografering og hang og slang i vinduet og kastet ut flygeblader, noe moren bare ikke måtte få vite om. Og noen triste , som da vennen Muhammed ble lurt for en ide på universitet og ga opp alt og måtte dra fra landet, eller om brullypet til Anne hvor Birte gjorde alt for å få en flott brullyp, men som ble avvist av Finns foreldre både økonomisk og ellers..

Og jeg måtte smile og le litt  da Anne beskriver minnestunden etter moren og da de dro til Danmark for å spre asken -
" Mottagelsen etterpå ble et skikkelig gravøl, hvor den ene etter den andre reiste seg og fortalte muntre og sprø episoder som involverte mamma, og Elin og jeg kunne le og skåle og tenke oss noen måneder tilbake i tid, før alt sviktet. Og hele tiden lå det i meg: Dette ville mamma ha elsket, for det var en begravelse helt i hennes ånd, kanskje nettopp fordi vi ikke hadde hatt tid til å planlegge rolig og stille og andektig. (s. 309)

" Vi skålte og drakk, lot mammas fylte glass følge asken, og lot våre tomme forsvinne etter, i dypet. ..Til slutt kastet vi rosene i vannet.
…Nå pustet mamma endelig, omgitt av gule roser og eggelikør." (s. 312-313)

Jeg har et teppe i tusen farger er en bok som er rask å lese, fordi den er så gripende at en bare må lese videre. Den veksler i tid, frem og tilbake, er vevd så fint sammen, og berører så mange følelser. Den gir også et tidstypisk bilde av en oppvekst på 60- og 70-tallet, med utedo i boligen i Kongens gate for eksempel. Eller fra blokka de bodde i på Moholt, før foreldrene ble skilt.
Mor Birte som visste at Anne skulle skrive bok om henne, en annerledes bok enn Arsenikktårnet, som også handlet om moren og bestemoren, men med fiktive navn, rakk ikke selv å lese boka før hun døde. Hun hadde nok sikkert satt pris på denne.

Anne B. Ragde har skrevet en nydelig hyllest til sin mor. En bok som er varm og nær, uten å bli for sentimental eller navlebeskuende. Anbefales på det sterkeste.

Takk til forlaget Oktober for leseeksemplaret.

Jeg hørte Anne B. Ragde snakke om boka si under Litterær Hagefest i Trondheim i september. Det har jeg blogget om HER
I kveld var hun også gjest i det nye bokprogrammet på NRK2, Brenner og Bøkene.

Andre bloggere:
Berit - Bøker & bokhyller
Pervoluto
Min bok og maleblogg
Reading-Randi

Ragde har også fått fine bokanmeldelser i andre media:
VG
NRK
Dagbladet
DN
Klassekampen


Anne B. Ragde på litterær hagefest i Adrianstua. ( foto: Anita Ness)



Anne B. Ragde: Jeg har et teppe i tusen farger, 317 s
Forlaget Oktober 2014

Ps- Siden dette er en 2014-bok, er den salvsagt med i vurdering i nominering til Bokbloggerprisen.










↧

Vårar seinare av Anna Kleiva - Sterk lyrikk om trafikkdødsfall og sorg

October 10, 2014, 10:08 am
$
0
0
Jeg hørte Anna Kleiva lese fra denne diktsamlingen under Litterær Hagefest i Trondheim i september og ble veldig berørt av den sterke teksten og måten hun leste på. Nå har jeg lest hele samlingen, og inntrykket mitt er bekreftet. Dette er sterke dikt.


På forlagets side står dette om boka:
Om våren rullar dei ned rutene og køyrer fort på nakne, svingete vegar. Om våren støyter bilar saman og fører ny død til dalen. På lageret manglar han som køyrer trucken, i blomsterbutikken finst ikkje lenger ho som tek bestillingane og frå klasserommet er enda ein blitt borte. Men våren er også ei oppvakning: Lyset veltar inn, elva fløymer over og det grøne spirer over alt. Sorga lever i husa og i kroppane, og i den tunge, svarte jorda vil ikkje dei døde liggje stille.
Vårar seinare er ein song om ei bygd.


Anna Kleiva sier i dette intervjuet at hun har opplevd flere dødsfall i bygda Vinstra der hun kommer fra. I 2003 var det to unge som med korte mellomrom mistet livet i trafikken. Det gikk sterkt innpå henne. Hun var ikke den nærmeste, og skriver ikke bare om sin egen sorg og smerte, men om bygdas sorg, hva det gjør med det kollektive. At hun har forsøkt å få frem forskjellige stemmer fra bygda i disse diktene.

Jeg likte godt denne diktsamlingen. Det er sterke dikt. Det gjør godtvondt å lese dem. De er knyttet sammen som en slags historie, noe som førte til at jeg leste den sammenhengende. Etterpå bladde jeg frem og tilbake og leste en del setninger, avsnitt, dikt om igjen. Kleiva har et godt og billedrikt lyrisk språk uten at det blir for abstrakt. Dette er ingen diktsamling som er vanskelig å forstå. Dette er dikt man gjerne kan lese om og om igjen. Det ikke alltid så lett å sette ord på sorg og tap, som følge av slike alvorlige ulykker med unge mennesker involvert. Denne diktsamlingen kan være et verdifullt bidrag som hjelp til å uttrykke noe av det man har inne i seg når slikt skjer.

Teknikkmessig gjør hun forskjellige grep. Som å flette sammen bruddstykker, ord som henger sammen med for eksempel det å kjøre bil, med den tilstand man selv er i:

om vi har klart å spenne oss fast
i kroppen heile dagen kjem kvelden
og minner om søvnen, om å løyse
musklane frå festa
la dei falle (s 48)

eller over i det surrealistiske marerittaktige:

dei vil bort ifra jorda alle
dei gravlagde viftar med tærne
skubbar molda oppover, gjer ho meir luftig (s 49)

eller vart om det sorgfulle:

men eg ligg
i graset som veks opp av deg
og eg held vegen din
rydda, eg let vegen
skine svart (s 57)

Det slår meg at jeg har lest mange bøker om sorg i det siste, og at dette er den andre boka der temaet er å være litt utenfor sorgen til de nærmeste, men være en av dem som er berørt likevel, som del av et lokalsamfunn, nærmiljø, som nabo. Ulykker, unge døde, gjør noe med alle rundt. Som også Eivind Hofstad Evjemo så fint skriver om i sin nye  roman Velkommen til oss.

Takk til Oktober forlag for leseeksemplaret.


Anmeldelser:

Anna Kleiva er født i 1985 i Oslo. Hun  er vokst opp på Vinstra og bor nå i Oslo. Dette er hennes andre diktsamling.



Anna Kleiva leser fra Vårar Seinare på Litterær hagefest i Trondheim. (foto: Anita Ness)



Anna Kleiva: Vårar seinare, 
Forlaget Oktober 2014

Boka er aktuell for nominering til Bokbloggerprisen 2014.
↧
↧

Heimekontor i gravferda av Jon Hjørnevik. Dikt og forbannet løgn!

October 11, 2014, 8:15 am
$
0
0
Jeg antar at det er det. Dikt og forbannet løgn altså.  Jeg kan vanskelig forestille med at dikteren selv har opplevd alt det han skriver om. Men hvem vet. Det er mulig han har slått ned faren sin, gått til angrep på rørleggeren med balltre, fått barn med floksa i bygda, hatt utsvevende sex og kommaknull både her og der. Jeg kjenner ikke forfatteren, og har lest bare denne ene boka av ham. Men jeg forstår av bokomslaget at han er en rutinert dikter og komiker med alt for mye utdanning. Han blir blurbet både av Are Kalvø og en lokal fyllik. Hørt sånt. Men at boka er artig, det kan jeg skrive under på.




Om boka, slik forlaget ser det:
Ingenting fungerer lenger. Klestativet står ikkje beint. Me manglar purreløk i kjøleskapet. Ingen vil ta ut av oppvaskmaskinen. Det er gjennomført dårleg stemning. Tida strekk ikkje til. Det vert verre og verre å skilje jobb frå privatliv. Det må jobbast natt og dag, til og med i gravferda. Avstanden mellom Bergen og Oslo blir større og større. Helse og omsorg vil heller ikkje ha noko med kvarandre å gjere. I tillegg skal det Pulast; det går mange Steinras; Hells Angels kjem gjerne på besøk. Ikkje rart Jon Hjørnevik har gått på ein smell. No har han samla sitt bitre tankegods mellom to svarte permar.

La meg si det først som sist: Dette er ingen diktsamling for pripne sjeler. Dette er ikke følsomme dikt fra en følsom sart ung mann. Dette er dikt på rim, og med masse grov humor og absurde bilder.

Etter å ha lest flere tematisk tyngre og mer alvorlige bøker i det siste, så var det en befrielse å lese disse artige diktene til Jon Hjørnevik. Dette er dikt som gjerne kan leses i i lunsjen på jobben for å lette stemningen, eller i et lystig lag, kanskje i bursdagsselskap for voksne, men ikke i begravelse. Tittelen og fargen på boka kan henspeile på triste ting, og det er det innholdsmessig absolutt, men det er så vilt, og så rett på sak  at det ikke vil være særlig taktfullt å opptre med slike dikt i en minnestund, såfremt ikke de det gjelder er av det slaget som vil honorere denne stilen.

Eksempel:
Eg hatar frukost på senga
for eg er ein enkel fyr
med brødsmular og gnafs,
det vert for mye styr.
…
Eg hatar eting på senga,
det skal ikkje vera lett:
koseromantisk kaffisøl.
på satans ustøtt brett.
…
…
Eg hatar frukost på senga
og tar likevel siste stikk
Eg puler med smular i hekken,
det kallar eg romantikk. (s.15)

Titteldiktet  er veldig i tiden, der dikteren skriver om å få fri til å gå i en begravelse, og bare får halvfri, det vil si at han må være tilgjengelig med macèn og mobilen for å lese epost og svare på meldinger.  Dette må bare leses.

….
….
Eg fekk gå i gravferd
om mac-en var med,
om eg las min mail
når kista gjekk ned.

Eg fekk fri ifrå jobben
då ein nær fall ifrå,
som sjefen min sa,
då eg bad om å gå:

- Du får gå i gravferd,
du får halvvegs fri,
frå jobb er du komen,
og på jobb skal du bli. (s..)

Jeg innrømmer at jeg humret og lo godt av en del dikt i denne boka. Jeg vil gjerne har mer av Hjørnevik, og heldigvis har han gitt ut hele 9 bøker. 
Jon Hjørnevik har fått en ny fan i meg.

Samlingen illustreres av gamle fotos og postkort, som en ikke umiddelbart ser har en sammenheng, men siden de er konsekvente i sin form hviler det et absurd komisk skjær over det hele. Bokas layout er også kunst i seg selv, i farge, form og innhold. Blurbene er originale. Sidetallene minker i størrelse i takt med hjulet som tikker som en klokke fra tolv (toppen) til seks (bunnen).
Og aller bakerst er det blanke ark hvor du selv skal skrive egne dikt eller notater. Som en bonus til den kreative og den seriøse leser.

Takk til forlaget for leseeksemplaret.

Intervju med Jon Hjørnevik om boka HER : Er han ein gamal gris?  Les og dann deg ditt eget inntrykk.
Om bok og forfatter på forlagets side HER

Andre bloggere og anmeldelser:
Bokkarete- koste seg med diktene, synes bøkene minner om Sigmund Falch sine. Det kan jeg være enig i, angående de gamle bildene og den humoristiske rammen de er satt inn i.
Beathes bokhylle - likte også boka godt, og lo mye.

Flere? Legg gjerne inn link i kommentarfeltet hvis du har blogget om boka.



Jon Hjørnevik, f. 1970 , foto: samlaget


Jon Hjørnevik: Heimekontor i gravferda, ca 120 s
Samlaget 2014

NB: Aktuell for vurdering til Bokbloggerprisen 2014.
↧

Trollkvinne av Bente Pedersen

October 11, 2014, 4:14 pm
$
0
0
Finnmark ble sterkt berørt av hekseprosessene på 15-1600 tallet. Mange ble dømt og drept. Mange ble  anklaget og døde likevel. Det er etterhvert skrevet en del bøker om emnet, både i form av sakprosa og skjønnlitteratur. Nå også i form av en romanserie, eller kiosklitteratur som mange kaller denne formen for underholdningslitteratur. På en måte synes jeg det høres kleint ut å bruke ordet underholdningslitteratur om slike alvorlige temaer som hekseprosessene, men saken er vel at flere forfattere finner denne formen egnet til å belyse historiske temaer. Jeg har lest en del om temaet, og ønsket derfor å lese Bente Pedersens første bok i denne serien. Det er vel tvilsomt om jeg leser flere.


Om handlingen:
Året er 1661, og det lille samfunnet Skatøre i Finnmark er fortsatt sterkt preget av hekseprosessene noen år tidligere. Den rødhårete kapteinsdatteren Magdalena forstår at det ikke er bra å skille seg for mye ut, men blir likevel lagt merke til – ugift og frittalende som hun er. Og så forelsker hun seg i klokker og kirkesanger Isak Pedersen …
Mer HER

Trollkvinne er en bok som er temmelig forutsigbar, og har de samme konfliktene som lignende bøker. Sterk ugift kvinne (med rødt heksete forførende hår) møter lokalsamfunnets sladder og bygdedyr. Etter halve boka med en ganske kjedelig opptakt, begynner det å skje ting og jeg begynner å bry meg om Magdalena og er spent på hvordan det går med kjærlighetslivet og hva som skjer mellom henne og klokkeren. Jeg kan ikke røpe dramatikken, men det hadde ikke vært en slik serieroman uten at det hadde skjedd dramatiske ting, for å si det sånn.  Vi får intriger, dødsfall, hvisking og tisking og litt om inkvisisjonens bakteppe som ligger på lur. Dette antar jeg vil komme mer frem i senere bøker.

Språket er temmelig enkelt og ganske dårlig, ingen ting å tygge i, la seg oppløfte av- men hva kan man forvente? Joda , jeg forventer litt mer selv om det er underholdningslitteratur av dette slaget. Jeg har da lest Margit Sandemoes Sagaen om isfolket, May-Grethe Terums Livets døtre og Emilies tid, Willy Ustads Fire søsken og noen til.  Det går absolutt an å skrive bedre selv om oppskriften er ganske lik, også i denne genren.

Sorry, dette ble et ganske stort gjesp. Les heller Aina Bassos inn i elden.

Men en smakebit kan dere få likevel:

" - Det er klart du hun skal på mosefesten, sa Maren. - Magdalena er ikke folkesky! Om jeg selv skal komme bortover og handleie deg til fjæra, du søte, litt krasse venninne. Når du får byttet til søndagskjolen, blir du pen selv om du ikke bryr deg om å smile. Du skal se at du får danse så du blir varm langt opp forbi knærne." (s 53)  (smakebit 92)

Takk til forlaget for leseeksemplaret,

Siden det er søndag kan  du  lese smakebiter fra andre bøker i Maris blogg Flukten fra virkeligheten. Ta en titt da vel. Ha en fin søndag!





Bente Pedersen, en populær forfatter som har skrevet bl.a. serien om Raija. Foto:Schibsted

Bente Pedersen: Trollkvinne 1, Magdalena 219 s

Schibsted 2014




↧

Min skyld? En fars historie av Jens Breivik

October 12, 2014, 12:17 pm
$
0
0
Siden 2011 har det kommet flere bøker om 22.juli-tragedien som har forsøkt å forklare hvordan og hvorfor dette kunne skje. Aage Storm Borchgrevink, Åsne Seierstad og Marit Cristensens bok om Moren er tre av dem, som har belyst sider av massemorder Anders Behring Breiviks oppvekst og tiden frem til de fatale hendelsene. Nå har også Faren, Jens Breivik kommet med sin historie i bokform. Det er sterkt å lese om farens tanker rundt sin sønns oppvekst, om hendelsen og om selvransakelsene han selv har vært gjennom. Kunne han som far ha gjort mer for sønnen? Kunne han ha forhindret det hvis han hadde gjort noe annerledes?




Jeg føler skyld. Og jeg føler ansvar. Hva om jeg hadde vært en bedre far? Ville Anders gjort det han gjorde da?
Mye har blitt antydet om en spesiell oppvekst for Andres Behring Breivik.
For første gang får vi høre Jens Breivik sin egen fortelling og historien gjøres aktuell med fornyet kontakt mellom far og sønn.
Kan en far lastes for sin sønns ugjerninger?      (Juritzen forlag)
Jens Breivik har skrevet boka i samarbeid med Thomas J. R. Marthinsen. Breivik forteller om sønnens oppvekst, årene med moren Wenche, og samværet med sønnen etter skilsmissen. Breivik har jobbet i årevis som diplomat flere steder i verden, og har vært vant til å forholde seg til alle slags mennesker og kulturer på en naturlig måte. Nå er han pensjonist og bor i Frankrike med ny kone.
Breivik beskriver samlivet med Wenche som vanskelig. Hun var ikke lett å bli klok på, eller komme inn på, og han følte hun ville ut av forholdet straks de hadde giftet seg. Breivik sier han i det lengste prøvde å få forholdet til å fungere, for Anders skyld.  Han reagerte også på Wenches måte å være mor på. Hun var ingen omsorgsgfull og kjærlig mor. Hun beskrives som kald og fjern, og en mor som ble fort lei av barnets "masing og klenging". Wenche holdt også sønnen deres borte fra faren i lange perioder. 
Da Anders var fire år, kom det er brev til faren med vurdering fra Statens senter for barne og ungdomsspykiatri (SSBU), som gjorde faren veldig bekymret. Han gikk til sak etter dette og krevde å få omsorg for sønnen. Han fikk ikke medhold, da advokaten gjorde alt for å få moren til å fremstå som en god mor, og psykologvurderingen fra SSBU til å fremstå som ikke troverdige. (denne saken er godt kjent via media) Breivik forteller at han var lamslått etter rettsaken. Han hadde virkelig trodd at han ville få medhold fordi utredningens konklusjoner var så alvorlige, men den gang ei.
Barnevernet slapp også familien, noe faren er ganske sjokkert over. Selv følte han at han hadde svært lite å si.  Da Anders var på besøk hos han, sa han heller ikke noe, og det var ingen tydelige signaler på at gutten ikke hadde det bra, annet enn at han var innesluttet, og litt passiv, noe faren tenkte kunne være et karaktertrekk, som han selv også hadde til en viss grad.
Videre får vi innblikk i samvær og kontakt i tenårene og frem til 2011, og det som fremkommer er at de hadde mer kontakt enn det vi kan ha fått inntrykk av gjennom tidligere mediasaker og bøker som er utgitt.  Breivik imøtegår også påstander som er fremsatt om deres kontakt.
Jeg får inntrykk av at faren gjorde så godt han kunne, at han ønsket å ha godt forhold til sønnen og la tilrette for koselig samvær, hytteturer, fisketurer og annet, og at han ville ha mer samvær og kontakt enn det han fikk, men at moren bestemte det meste.
På slutten av boka gjengis brev som Anders Behring Breivik og faren skrev til hverandre i løpet av fengselsoppholdet. Det er sterke saker. Brevet som Anders skrev til sin far er fælt å lese. For meg virker det helt skrudd. Anders vil ikke ha mer med faren å gjøre, han får ikke komme på besøk hvis han ikke selv blir fascist og støtter ideene til Anders. Han beskylder faren for å være en feig hjernevaska sosialdemokrat med mer. Ellers skriver han mye om feminiseringen av samfunnet, og kvinners makt som katastrofale for samfunnet siden de er emosjonelt ustabile. 
Jens Breivik reflekterer og tolker brevet på sin måte, og det kan være mye rett i det han skriver. Kanskje er det sviket fra mor, eller mors manglende omsorgsevne, som projiseres over på samfunnet. 
Det som  er gjennomgående i boka, er Jens Breiviks form for skyldfølelse, anger, at han kunne gjort mer for sønnen sin, stått på mer for å vært sammen med ham, og om det kunne ha forhindret at sønnen utviklet seg som han gjorde. Det svaret vil vi aldri få. 
Boka er et viktig bidrag i helheten for å danne seg et bilde av hvem terroristen var. Og om en fars følelser og rolle. Om hvordan han som far greier å leve videre med dette. 
 Jeg tror det er viktig for oss å prøve å forstå hvordan og hvorfor dette kunne skje, også fordi vi kanskje da kan forhindre at slikt skjer igjen. Om det var skeivutvikling som la grunnlaget, sviktet hjelpepapparatet. I dag ville kanskje også en barnefordelingssak fått et annet resultat hvis forholdene var slik de var for denne familien. Andre igjen ville lagt mer vekt på internett og mulighetene til å finne politisk likesinnede, og at det er mye grumsete tankegods i det mørke nettet som Behring Breivik dessverre tok lenger enn de fleste som er vokst opp i et demokrati. Dette er nok uansett veldig sammensatt og et klart svar i dette tilfellet får vi vel aldri.
Boka er absolutt lesbar og interessant. Den er også vond å lese. Man får da uvirkårlig sympati for faren, som også har mistet en sønn. Selv om han flere ganger fremhever at andres tap og lidelse er mye større. 
Også faren har rett til å fortelle sin historie.
Boka har noen midtsider med fotos av far og sønn.
Reading-Randi har skrevet et meget utfyllende og grundig innlegg om boka, som jeg også anbefaler.
Tidligere har jeg blogget om En norsk tragedie av Aage Storm Borchgrevink. 
Jeg har også Åsne Seierstads bok En av oss, liggende på vent. Jeg startet på den i fjor, men så ble den liggende. 
Takk til forlaget for leseeksemplaret.


Jens Breivik, født 1935 i Vesterålen. Foto: Juritzen.

Jens Breivik: Min skyld? En fars historie, 170 s
Juritzen forlag 2014


↧
Search

Boken på vent (92): Her lå Tirpitz

October 13, 2014, 3:00 pm
$
0
0
I dag fikk jeg tre nye bøker i posten som hyler etter å bli lest. Den som får kortest ventetid er nok Ingrid Storholmens "Her lå Tirpiz". Den er jeg så spent på at den går foran alle de andre bøkene jeg har i ventebunken. Jeg forbinder Storholmen mest med diktopplesinger og diktsamlinger, så det at hun nå skriver roman er ekstra spennende. Boka er innbydende, delikat, og skrevet veldig spesielt. Jeg leser nok ferdig den biografien jeg holder på med på sengekanten i kveld, så da kan jeg starte på Storholmens bok i morgen etter jobb. Kort ventetid. med andre ord.



Da slagskipet Tirpitz ble sjøsatt i 1939, var det Europas største, med et mannskap på over 2500. «Ikke noe annet mål kan sammenliknes med det,» skal Churchill ha uttalt i begynnelsen av krigen. Da britiske bombefly senket Tirpitz 12. november 1944 ved Håkøya i Troms, hadde skipet knapt vært i kamp. 971 mann omkom.
Tirpitz lå lenge i Fættenfjorden, ikke langt fra der forfatteren vokste opp. Hver gang familien passerte stedet, sa de voksne: «Her lå Tirpitz.» Et minne som ble utgangspunktet for denne romanen.

Dette er fortellingene til skipets marinegaster og offiserer før, under og etter krigen. Gjennom et kor av stemmer møter vi de som døde og de som vendte hjem. Det er krig, de er tyske okkupanter, men fienden blir her avkledd den vanligste vernedrakten mot identifikasjon: uniformen. 
"Her lå Tirpitz" er en antikrigsroman med uhyggelig aktualitet.

Ingrid Storholmen er fra Verdal , men bor p.t. i Oslo, og pendler mellom Verdal og Oslo når hun ikke reiser rundt i verden for å skrive. Storholmen er av tre meget dyktige nord-trønderske forfattere som er ute med bok i høst. Vet du hvem de andre to er? Og hvor de kommer fra? Vet du det så vet du også hvor jeg er født. De som får rett vinner heder og ære i bokblogglandia.:)


Takk til forlaget  for leseeksemplaret.

Ønsker du å se flere bøker som bloggere venter på å få lest, ta en titt inn i Beathes bokhylla da vel.
Ønsker deg en god tirsdag og en fin leseuke.:)

OPPDATERT med Bokanmeldelse (16.10.14)

↧
↧

Her lå Tirpitz av Ingrid Storholmen. Begeistret Bokanmeldelse.

October 16, 2014, 1:56 pm
$
0
0
Ingrid Storholmen har skrevet en roman fra 2.verdenskrig, en roman med tyske marinegaster i hovedrollen. Hvordan kan en ung norsk kvinne sette seg inn i deres sted og skrive en troverdig roman? Det kan man jo lure på, men at hun har greid det og greid det godt, er det ingen tvil om. Romanen bygde seg sakte, men sikkert opp til å bli noe av det sterkeste jeg har lest i år.



Da Ingrid Storholmen, som er fra Verdal i Nord-Trøndelag, var lita og dro på familietur til Trondheim, sa alltid mora da de kjørte forbi Fættenfjorden: - Her lå Tirpitz.
Dette brant seg fast i Ingrids sinn og etterhvert kom ideen om å skrive bok om de som var ombord på skipet Tirpitz. Tirpitz var Hitlers flaggskip, og kom til Fættenfjorden i 1942. Da det ble sjøsatt i 1939 var det Europas største. Skipet hadde over 2500 mann ombord. 12.november 1944 ble skipet bombet og senket ved Håkøya i Troms. 971 mann omkom.

Storholmen har skrevet skipets historie i norsk farvann. Hun har skrevet gastenes historie, de som døde, de som overlevde, de som var hjemme og ventet, de som ble kjent med dem i Norge, tyskertøsene, de som reddet en del av dem fra forliset.

Det helt spesielle med boka, foruten historien, er måten den er skrevet og bygd opp på. Her er Tirpitz  er ikke skrevet som en vanlig fortelling, noe som gjør den litt uvant å lese i starten. Formen er et kor av stemmer. Vi møter Otto, Fritz, Carl, Heinz, Rolf, Gottfried og mange flere gaster og offiserer.Vi møter Berit, Elsa, Hildegard- kjærester og slekt hjemme i Tyskland, og norske jenter de treffer.

I starten føltes det som jeg leste dramatikk. Jeg har ganske nylig vært på Trøndelag Teater og sett Moby Dick, og fikk assosiasjoner til formen derfra. Det var som om jeg så på et teaterstykke for mitt indre blikk. I starten synes jeg også denne formen ga meg distanse til menneskene romanen forsøkte å gestalte, jeg kom dem ikke så nær. De var også ganske mange, og det tok litt tid å bli kjent med dem. Foruten at de var soldater som lengtet hjem og som gradvis mistet troen på at de skulle få kjempe på ordentlig, og som ble lykkelige over å få to timers landgang for å gå i naturen, treffe nordmenn- var de også som vanlige unge menn, fulle av livslyst og kåthet. Og de snakket som menn seg imellom om kvinner og annet.

Gradvis snek de seg frem for meg og ble virkelige. Teaterstykket ble film, menneskene fikk kjøtt og blod og begynte å berøre meg.Vi ble kjent med flere sider av dem, deres lengsler, lidelser, sorger. Når den første ble drept, desertøren, fikk jeg skikkelig vondt. Vi får innblikk i de alvorlige tankene og samtalene deres. Tanker om livet om døden. Hos noen får også livet etter døden stor plass.  Konfrontert med døden, får de metafysiske grublerier . Og slik er det kanskje? I det ene øyeblikket snakker Uwe om tidligere liv, i det neste øyeblikket tenker Otto på jula og hjemlengsel, i det neste skurer de dekksgolv.

Storholmen er først og fremst lyriker og det merkes i teksten. Til tider er det nydelige passasjer og naturskildringer:

Kaspar: Fjellene kryper inn i skyer som ser ut som ulldotter, kanskje de varmer seg? Lyset overvintrer et annet sted. Gi meg noe lunt, noe med vann, barndom og pels. (s.68)

Et sted sier en søvnløs gast: - natten virker ikke lenger..

Romanen er i tre deler. I 1939- da krigen startet, del 2 er mens skipet var i Norge, del 3, er etter krigen.

Mens de to første delene tar for seg krigsopplevelsen, er del tre viet til tiden etterpå. Om bearbeidingen av sorg og tap, å leve med lidelser og traumer, amputerte bein, om barn som mistet sine fedre, om tyskerne som ville tilbake til Norge for å gjenoppleve, tyskerbarn i Norge som vil oppsøke sine tyske fedre.

Alfred sa en dag: - "Mor,  kan  vi ikke finne en stige som er lang nok til å rekke opp til  himmelen, og klatre opp til far. Hente ham ned, hjem, slik at han kan passe på oss? " ( s.189)

Om tiden etterpå, om anger og skam, om et manipulert tysk folk:

Bootsmann Spiedel: Nazipartier og Hitler viste stor psykologisk teft i og med at de ikke fortalte hva som i realiteten skjedde med jødene. Aldri ville vi sagt et uttalt ja til det. De lot det bare være rykter, rykter vi kunne avfeie som usannsynlige fordi de var så groteske. ( s.191) 

Om grusomme overgrep, barn av voldtekter, hva krigens offer ga i arv til sine barn:

I : Brystene mine var fulle av sorgens melk. Stefan drakk depresjonen ut av meg og inn i seg, har jeg kommet til i etterkant av selvmordet hans. Jeg kunne ikke stoppe gråten, selv om barnet smilte. Alt jeg så var faren hans stå bøyd over meg under voldtekten.  De skulle tatt gutten bort fra meg, beskyttet han mot meg og den seige smerten jeg bodde i før jeg fant Kurt. Latt Stefan hatt smilet sitt, det indre lyset hans som jeg slukket. ( s.217)

Jeg visste egentlig ikke så mye om Tirpitz og Fættenfjordens rolle under krigens dager, selv om jeg har kjørt den veien tusen ganger. Kanskje har jeg hørt om det, men ikke festet meg med det. Så i tillegg til å ha lest en gripende roman på det menneskelige planet, så har jeg også fått ny historisk kunnskap om mine hjemlige trakter.

Men mest av alt er jeg utrolig imponert over Storholmens evne til å skrive så troverdig og levende som hun gjør i denne boka. Jeg antar det krever veldig mye å sette seg inn i så mange forskjellige personer, bli med dem gjennom de mest skjellsettende år av deres unge liv, deres dødsangst, deres lengsler og lidelser, bli med dem inn i døden, inn i hjelpesløsløsheten og avmakten, sette seg inn i de som venter på dem hjemme sitt ståsted: Får de sønnene og kjærestene sine hjem i live, eller ender de i en grav i havet, med et navn på en minnestein et sted i Norges land?

Her lå Tirpitz er en mesterlig roman på alle måter. Den tok tak i meg, berørte mange følelser, fikk meg til å gråte og rystet meg. Slutten filleristet meg. Ingrid Storholmen har gjort et solid stykke arbeid, med god research og en meget god forestillings- og innlevelsesevne og intuisjon. Språket flyter godt og veksler fint mellom det poetiske og det prosaiske jordnære. Fra meg ble dette terningkast 6 på bokelskere.no.

Om forfatteren:
Ingrid Storholmen, f. 22.mai 1976, vokst opp i Verdal. Debuterte i 2001 med Krypskyttarloven. Har gitt ut 5 bøker, mottatt flere priser. Er utdannet Litteraturviter og gått et år på Forfatterstudiet i Bø.  Hun har vært  litteraturredaktør i Morgenbladet, startet litteraturtidskiftet LUJ, og vært en sentral aktør i forfattermiljøet i Midt-Norge. Sammen med Gunnar Værnes bodde hun i dikterboligen Adrianstua i Trondheim i perioden 2002-2007. (Jeg hørte henne for første gang lese dikt der under Litterær hagefest) Mer om forfatteren HER

Anmeldelser, blogger og intervjuer:
Jeg har dessverre ikke funnet så mye på nett om boka enda. Den er så fersk, at jeg regner med at det kommer mer etterhvert.

"Det er blitt en foruroligende og sterk antikrigsroman, og det er sjelden at så stor sorg og smerte blir fortalt så knapt og konsentrert. Anbefales!" 
Stein Roll, Adresseavisen (terningkast 5)

Intervju i Adresseavisa (kun for de med papirabbonement eller adressa+)

Selv skrev jeg om boka i spalten Boken på vent sist tirsdag.


Takk til forlaget for leseeksemplaret. Du kan lese mer om boka på Aschehougs hjemmeside.


Foto: adressa.no


Ingrid Storholmen: Her lå Tirpitz, 239 s

Aschehoug 2014


Pst.. Og selvfølgelig er dette (fra meg) en sterk kandidat i nominasjonsprossessen til Bokbloggerprisen 2014. Måtte mange oppdage og lese Her lå Tirpitz.

↧

Biografilesesirkel 9: Sjaman på høye hæler

October 17, 2014, 11:32 am
$
0
0
Da er tiden inne for å presentere boka i Moshonistas biografilesesirkel nr.9, med tema Alternativere. En etterlengtet kategori, som det dessverre virker som nesten ingen har skjønt hva er. Selv har jeg kommet med mange forslag. Jeg har lest mange biografier om klarsynte, synske, medium, healere og sjamaner. Det finnes også alternative mennesker innenfor miljøvern, skoleretninger med mer man kunne ha lett opp biografier om- Rudolf Steiner for eksempel, eller kanskje Arne Næss? Men dette er visst et smalt segment hos dagens bokbloggere, har jeg skjønt. Siden jeg har lest biografier om Snåsamann, Anna Elisabeth Westerlund (synsk) , Susan Sibbern (medium og synsk), Marion Dampier-Jeans (medium), Randi Losoen (sjamanhealer), Lena Ranehag (medium), Eirik Myrhaug (sjaman) med flere, var det ikke så veldig mange fler å velge mellom som jeg hadde lyst til å lese på norsk. Det har kommet mange mediumer og klarsynte på markedet de siste årene, og både Lilli Bendriss, Gro-Helen Tørum, Lisa Williams, Phil Philips  og Colin Fry har skrevet bøker om seg selv om sitt liv. Da jeg fikk en bok om Gro-Helen Tørum bestemte jeg meg for å lese den. Ikke fordi jeg har vært noen tilhenger av Tørum, men fordi hun visstnok skulle ha en interessant livshistorie.





Sjaman på høye hæler er Gro - Helen Tørums historie skrevet i samarbeid med journalist og forfatter Tove Skagestad.
Tove Skagestad sier i boka at hun selv er skeptiker og  mange ganger hadde store problemer med å svelge informasjon Gro-Helen kom med, men hun åpnet seg mer etterhvert for at det kan finnes en annen virkelighet og andre virkelighetsoppfatninger samt opplevelser uten at folk er gale eller psykotiske av den grunn.

Gro- Helen Tørum er kjent gjennom TV-program som Studio Fem/Den andre siden, Fra Sjel til sjel og Åndenes Makt på TV-Norge. Hun har i mange år arbeidet innenfor IT, næringsliv, ledelse og økonomi, før hun i 40-årsalderen gikk på en smell og begynte å søke innover. Ting hun hadde opplevd i barndommen men fortrengt dukket opp igjen. Hun fikk ikke fred. Livet føltes meningsløst, hun fiksa ikke jobben, følte seg som dårlig mor og ektemake og kom til et punkt hvor hun måtte gjøre andre valg. En venninne av henne hadde lenge prøvd å få henne med på spirituelle kurs og møter, men Gro-Helen hørte ikke på det øret. Etterhvert fikk venninnens tanker gjenklang, og det avstengte rommet inne i henne åpnet seg .

Gro- Helen har vokst opp i Trondheim, som enebarn. Hun beskriver seg som et svært egenrådig og vilt barn. Hun var vanskelig å oppdra. I 6-årsalderen hadde hun syner, og opplevelse av at hun hadde kontakt med UFO. Hun gikk i søvne og våknet til på gata, og husket hun hadde møtt noen fremmede vesener. Hun opplevde reiser og hadde mange mareritt. Dette ville jo ingen høre på, så hun stengte av . Hun ble også redd.

I hele oppveksten følte hun seg annerledes enn de andre. Hun hadde venninner, men følte seg likevel rar og utenfor. Da hun var 13 ble hun voldtatt, en opplevelse om hun også holdt for seg selv. Hun stengte da også av følelseslivet og begynte med utagerende festing og møtte traumet med å gi ukritisk av seg selv. Kropp var kropp, sex betydde ikke noe. Hun hadde kontroll, var populær, pen, den tøffe jenta på byen. Hun eide dansegolvet, hun elsket oppmerksomhet. Gro-Helen drakk ikke, hun ville ikke miste kontrollen i ruspåvirket tilstand.
I tenårene gikk hun på Heimdal videregående skole på musikklinja. Hun var flink til å synge, og hadde et talent. Da hun ikke kom inn på operalinja på Musikkkonservatoriet, fordi hun fikk beskjed om å trene mer på en del ting, kutta hun ut en mulig sangkarierre.

Hun dro også til Oslo og ble samboer som 16-åring. Kjæresten flytta hjem til dem i Trondheim, da foreldrene syntes det var en svært dårlig ide at hun skulle bli samboer så ung i Oslo. Hjemme hadde de i det minste en viss kontroll på den egenrådige dattra.
Forholdet varte i fem år, og nederlaget var stort for Gro-Helen da hun forsto at samboeren hadde vært utro mange ganger og misbrukte hennes tiilit. Igjen ble Gro-Helen singel festløve.

Etter en stund traff hun sin nye ektemann, Joar. De fikk tre barn sammen. Ved fødsel nr to skulle de ha tvillinger og det ene barnet døde. Dette ble en stor sorg for Gro-Helen, og vanskelig å takle. Hun skulle glede seg over den som levde og sørge over den som døde. Hun bearbeidet nok mye av sorgen gjennom å jobbe. Hun var dyktig i arbeidet sitt .

Da Gro - Helen skjønte at hun ikke kunne fortsette å leve som før lenger, hun fungerte ikke på jobb eller i hjemmet, så ble hun og Joar  skilt.  Gro-Helen begynte å utvikle sine klarsynte evner ved å gå på selvutviklingskurs og delta i grupper. Til å begynne med syntes hun dette var bullshit, men fortsatte siden hun hadde noen venninner i det alternative miljøet. Etterhvert skjedde det mye med Gro-Helen. Hun så ting, hun husket hva hun hadde opplevd og fortrengt som barn, hun skjønte hvorfor hun alltid hadde følt seg så utenfor. Hun hadde evner.  Hun fikk nå også kanaliserte beskjeder fra en etnitet; Metatron, som guidet henne.
I boka gjengis en del av disse samtalene med Metatron.
Gro-Helen begynte også å interessere seg for sjamanisme, og det gikk etterhvert opp for henne at hun var sjaman.  En del av slekta hennes er nordfra, der sjamaner er en del av den samiske kulturen. Så hun antar at det er der hun har det fra.

Gro-Helen beskriver også et nært og godt forhold til sine foreldre, som nå er døde. De får også en stor plass i boka om hennes liv.

På et tidspunkt fikk hun tilbud om å delta i prøvefilming i Åndenes makt. Hun holdt på å trekke seg, da hun var livredd, men gjennomførte til TV-selskapets glede. Tom Strømsnæs forteller i boka at Gro-Helen hadde talent for det hun drev med, hun var treffsikker og grundig og hun om godt gjennom TV-ruta. Hun fikk også etterhvert lage sin egen serie; fra Sjel til Sjel.  Gjennom egen sorg hadde Gro-Helen erfart mye slik at hun kunne hjelpe andre.

Sjaman på høye hæler er en ærlig bok, og en interressant bok om en fargerik kvinne, som har opplevd mye i livet.
Tove Skagestad har funnet en god balanse mellom å skrive om sin egen skepsis, og forord for hver del i boka, før hun  slippet til Gro-Helen som talerør. Skagestad har også fått tilgang på Gro-Helens dagboknotater, og brukt av disse, i tillegg til at hun har intervjuet folk som har stått Gro-Helen nær, som venner, sønner og kolleger.

Jeg har tidligere vært noe skeptisk til Gro-Helen Tørum ut fra slik jeg har opplevd henne på TV. Det tiltok da jeg synes hun skjemte seg ut i den Kornsirkelepisoden som verserte på Youtube og andre medier. Gro- Helen var på kornsirkeltur i England hvor hun ble filmet i en kornsirkel som hadde dukket opp og snakket om de spesielle energiene der. Det viste seg at sirkelen var et reklamestunt av Stephen Fry. Gro-Helen ble kraftig latterligjort, og det gjorde ikke saken bedre at hun etterpå forklarte opplevelsen sin  med at det kunne ha vært energier fra en tidligere kornsirkel hun hadde kjent.  Denne episoden forteller hun også om i boka, hvor hun får forklart det hele i en større sammenheng enn det som vises ved korte filmklipp.

Jeg får jo mer respekt for mennesket Gro-Helen Tørum etter å ha lest hennes historie, men kontakten med Metatron kjenner jeg at jeg har mer problemer med å godta. Joda, det bor en skeptiker i meg også, om jeg jeg har aldri så mye et åpent sinn.

Men at boka alt i alt var interessant å lese, forutsatt av at du har en viss interesse av å lese om spirituelle mennesker, det kan jeg konkludere med.

Vil du lese andres omtaler om alternative mennesker av ymse slag, ta en titt inn i Moshonistas biografilesesirkel.

Gro-Helen om boka og sjamanen her på youtube.
Mer om boka på CappDamm Her




foto: kjendis.no


Gro-Helen Tørum er født i 1962, er for tiden kursholder hos Life Art Academy.

Tove Skagestad , født 1954, har i en årrekke arbeidet som frilansjournalist i tillegg til å være skuespiller ved Det norske teatret. Hun har gitt ut to bøker før denne.

Gro-Helen Tørum i samarbeid med Tove Skagestad: Sjaman på høye hæler. Min reise i ukjent landskap. 206 s

Cappelen Damm 2012







↧

På terrassen i mørket av Hanne Ørstavik

October 19, 2014, 7:28 am
$
0
0
Hanne Ørstavik er en forfatter som jeg har fulgt lenge, siden debuten faktisk. Men jeg tror ikke jeg har lest en eneste bok av henne. Jeg er litt usikker. Kanskje leste jeg en av de tidligste, Presten (2004) kan det hende det var.  Og så har jeg Kjærlighet  (1997) i hylla mi, ulest. Og så husker jeg så godt tittelen Like så sant som jeg er virkelig, til boka hun skrev i 1999. Hun har i alt skrevet 15 bøker, så det er en produktiv dame vi snakker om.  Jeg har hørt henne lese flere ganger, jeg har sett og lest mange intervjuer og anmeldelser, så hvorfor har jeg ikke lest flere bøker av henne? Det har jeg faktisk ikke noe svar på. Nå har jeg i alle fall lest hennes ferske roman På terrassen i mørket. Og de fine setningene som i titlene, er det mye av i denne boka. Helt annerledes enn det meste som skrives, i form. Ørstavik har en helt særegen skrivestil, selv om jeg får assosiasjoner til Vigdis Hjort når jeg leser. Men det kan handle like mye om innhold.


Fortellingen handler om Paula, som er sosialantropolog. Hun reiser til Spania, Malaga hvor hun har leid en leilighet via universitetet der. Det er slutt med Jostein, som hun har vært sammen med i 2,5 år. Paula er ca 40, og hjemme har hun en syk datter, som moren passer.
Paula har bestemt seg for å tilby eksortetjenester i Malaga. Hun har satt inn annonse og fått et par napp.  Om kveldene sitter hun på terassen og tenker, eller hun snakker med Vera, en kvinne som bor i huset. Vera er halvt indiansk og kan mye om Amazonas og om sjamanisme.
Paula har stor kjærlighetssorg, og tenker mye på det å elske, hvordan hun elsker, og hvorfor hun velger å elske de som gir så lite tilbake, som faren og Jostein. Hun elsker faren sin høyt, men han var ofte ikke tilgjengelig for henne, emosjonellt.

Vera tilbyr henne en trommereise, for å hente tilbake noe av sjelen, som hun kan ha mistet, for å finne seg selv igjen, bli hel.
Sjelehenting er en viktig del av den terapeutiske tradisjonen sjamaner i indianske kulturer driver med. Paula blir med på det.
Paula er også svært opptatt av antropologen Margareth Mead og hennes mann Gregory Bateson, som også var forsker og biolog og som skrev den berømte Ånd og natur (Mind and nature). Paule tenker på så mye, også på Jungiansk psykologi, og om mange ting som ledd å finne ut av seg selv.  Og på hva eskortetjenestene er for henne, om  de kan brukes til noe faglig sett, eller om de bare er en utforsking av hennes egen seksualitet, eller noe annet, et savn. Hvordan hun opplever disse erfaringene overlater jeg til nye lesere å finne ut. Selv var jeg veldig nysgjerrig på hva det gjorde med henne.

Nå ble det ganske mye om bokas innhold her i starten, men det er kanskje fordi jeg synes den rommer så mye. Hanne Ørstavik har skrevet en roman som i form består av en meget vevet tekst. Nåtiden i Malaga, samværet med de menn som har betalt for henne og samtalene med Vera, og stundene på terassen i mørket, veves sammen med minner fra fortiden- om barndommen i Finnmark, om dagene med Jostein, om samværet med dattra, og med tanker og følelser, sorgen. Ørstavik borrer dypt i Paulas forståelse eller følelse av det å elske, hva er kjærlighet for henne, hva er kjærlighet for andre. Hun beskriver sorgen så inderlig, hvordan den fysisk kjennes i brystet. Det blir så nakent, så riktig, så vondt. Fordi det er en følelse jeg selv kan gjenkjenne slik hun beskriver det.

Ørstavik er rå på øyeblikkskildringene av sex.  Jeg har ikke lest så mange kvinnelige forfattere skrive slik om sex. Jo, kanskje Vigdis Hjort. Og Anne B Ragde i sine eldre bøker. Og jeg tar meg i å tenke, er dette nesten pornografisk? Eller er det erotisk? Har det noe å si?  Skildringene er jo en del forfatterens utforsking av seksualitet, som jeg har forstått har stått sentralt også i Ørstaviks tidligere bøker.
Likevel er det ikke seksualiteten jeg opplever som det viktigste i boka. Men hvem hun er, om hva kjærlighet er, om hvordan hun elsker og hvorfor. Om å bli hel etter stor sorg.
Paula drikker mye, og drikkingen har også en sentral rolle. Når Paula har det fælt drikker hun ganske mye, og drikker seg full.  Det er litt Hjortsk over dette også.

Skrivestilen er særegen. Her er det lite vanlig setningsbygging. Ord, og ufullstendige setninger og bisetninger veves sammen. Tegnsetting er heller ikke som vanlig. Spørsmål ledsages av punktum. Enkeltord blir stående alene. SOM. Dette var uvant i starten, men jeg vente meg til det. Hun får frem følelser, tanker, du skjønner hva det handler om, hva hun prøver å si, hun belyser også hvor vanskelig det kan være å sette ord på alt. Men det fungerer.

Jeg ble glad i denne romanen, i Ørstaviks skrivestil og at hun borrer så dypt som hun gjør, og er så naken og ærlig.  Det henger igjen en sårhet etter å ha lest denne boka. Den berørte meg på et personlig plan. Ikke at jeg har drevet med eskorte. Det har jeg absolutt ikke. Og for det meste kjenner jeg meg heller ikke igjen i Paulas handlinger. Men den vanskelige kjærligheten, den vet jeg mye om.  Følelsene, prosessene man går gjennom for å finne ut av. Det kan jeg mye om. Og kanskje er det det veldig mange av oss baler med/har balet med. Å finne ut av den vanskelige kjærligheten, om våre valg, hvorfor, forsøke å endre noen mønster. Sorgen.

"Den første vinflaska vi delte gjorde meg glad, varm, men så pleide det å synke, og jeg kunne gå meg fast, i et spor, en sorg eller noe som gnaget i meg, mellom oss, gå meg fast der, når vi hadde tømt den andre flaska også, og begynne å male, male oss ned, at han ikke ville ligge med meg, ikke ville ha meg. " (s.84)


Det er mye om Jostein i boka. Hun tenker på ham, som også drakk mye, hun tenker på sitt eget mørke og sammenligner:

" For Jostein var byen og natta og sex og alkoholrusen mørke. Dette er et annet mørke. Dette er som mørket nedi jorda, der hvor noe gror. Hvor en ikke ser, men bare må ha tillit til at det skjer. ( s.95)
"


Etter trommereisen med Vera tenker hun på egen opplevelser, som er på kanten, utenfor  det hun sysler med i sin vitenskaplige jobb og miljø, og reflekterer på om det ikke er mulig å samordne forskjellige syn . Vitenskap versus ånd.:

" Jeg har ikke fortalt Vera om reinen som har fulgt meg de siste to årene. Jeg har ikke snakket til noen om henne. Jeg er forsker, jeg skriver vitenskaplige artikler, når det blir noe ledig så ligger jeg an til professorat. Men jeg må innrømme at det blir mer og mer merkelig for meg at disse tingene skal adskilles, bildene inne i meg, og verden der ute, for de henger sammen og virker inn på hverandre. Er det vitenskap å se bort fra det , at det er sånn det er. Gregory var opptatt av skjønnhet, for ham var også det en del av biologien. Hvem bestemmer verden, hva som er skal inngå og ikke, hva som er sant og virkelig. Kan ikke mine forslag være like gyldige som en annens. Reinen er virkelig for meg. " (s.139)


På terrassen i mørker er på mange måter en svært sanselig erindringsroman, skrevet av en særegen stemme, en forfatter jeg absolutt skal lese mer av.

Du kan lese mer om boka HER  . Der ligger det også snutter av mange meget gode anmeldelser som boka har fått.

Om forfatteren på wikipedia, født 1968, vokst opp i Fana, Finnmark. Oversatt til flere språk og fått flere priser.

Et knippe anmeldelser og blogger:

VG- : "Ørstavik beskriver hvordan vi innerst inne står helt alene. Der «Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux» skildret frykten for å ikke nå frem til en annen, beskriver «På terrassen i mørket» frykten for ikke å kunne nå frem til seg selv. Den legger igjen en forståelse av at det er mulig, at man kanskje må helt ut i mørket for å avdekke lyset, bit for bit."

NRK: "Ørstavik er på sitt beste når ho gyv laus på rå og usminka kjensler med eit insisterande og borande intellekt."

Aftenposten - mener forfatteren glir inn i en ny fase, men at boka ender i et mystisk terapiprosjekt

Dagbladet: "Få skriver så klokt om henne om det å ikke bli elsket."

Dagsavisen: "Sensuell sjamanisme.Temaet som gjentas gjennomgående i boken, nærmest som et mantra, er hvordan være nær en annen uten å forsvinne selv. «På terrassen i mørket» er en bok om kjærlighetssorg og eskapisme, fylt av sensorisk persepsjon, smaker og lukter. Det handler om verdener som kollapser og ting man ikke finner tilbake til"

Merete Granlund - blogg : Synes Ørstavik spinner for mye på tråden fra forrige bok.
Rose- Maries film- og litteraturblogg - "På terrassen i mørket" er en vakker og tankevekkende bok, som jeg ikke ser bort fra at jeg kommer til å vende tilbake til senere." 

Takk til forlaget Oktober for leseeksemplaret.

I dette innlegget er det noen smakebiter fra boka, og jeg velger derfor å linke den til bloggspalten  Smakebit på søndag, hvor du også kan finne smakebiter fra andre bøker.


Hanne Ørstavik. Foto: Dagsavisen


Hanne Ørstavik: På terrassen i mørket, 221 s
Oktober forlag 2014


Pst.. Bokbloggerprisaktuell kandidat i høyeste grad!


↧

Boken på vent (93) : Kjell Askildsen. Et liv

October 20, 2014, 3:00 pm
$
0
0
Atter en tirsdag, uka er grå. Det er greit, vi har hatt så mye sol og fint vær at jeg ikke skal klage. Jeg leser mye for tiden, norske bøker, nye bøker. Det er litt av bokhøst. Stadig nye fine bøker dukker opp via anmeldelser og nyhetsbrev når de kommer ut.   Boka jeg vil presentere i Boken på vent nå har fått veldig gode kritikker, og jeg ble veldig fristet til å lese den. I forrige uke kom den i posten fra forlaget til min glede. Alf van der Hagen har skrevet en slags biografi om Kjell Askildsen, novellemesteren fremfor noen.






Med Kjell Askildsen. Et liv videreutvikler Alf van der Hagen sin særegne blanding av intervju, biografi og memoarer. Van der Hagen har en unik evne til å lytte seg fram til det som er viktig, og Askildsen forteller mer åpent om livet sitt enn noen gang før: Om hvordan han som tolvåring ble med i motstandsbevegelsen og siden ble avhørt av Gestapo, om sin tid i Tysklandsbrigaden, om kjærlighet og ekteskap, skilsmisse og familieliv, om å være et Guds barn og så vende seg vekk fra religionen, om mørke perioder og store lidenskaper, og om hva litteraturen har betydd, og kan bety. Van der Hagen gjengir levende og elegant Askildsens livsanskuelse og syn på samfunn, politikk og religion, kunst og litteratur.

Mer HER

Siden jeg deltar i Moshonistas biografilesesirkel tenker jeg å lese den til forfatterrunden i desember. Men det er så lenge til at jeg antar jeg ikke greier å vente, men leser den ganske snart. Det første kapitlet lovet bra. 

Har du lyst å lese om andres bøker på vent, ta en titt inn i Beathes bokhylle da vel.

Ha en fin tirsdag::)
↧
↧

Morfar, Hitler og jeg av Ida Jackson

October 23, 2014, 3:10 pm
$
0
0
Sterkt om en elsket morfars rolle som SS-mann under 2.verdenskrig!

Ida Jackson  er barnebarn av Peder Pedersen Tjøstland , som var SS-mann, frontkjemper, redaktør og journalist for avisa Germaneren under den 2.verdenskrig. Jackson kom tilfeldigvis over informasjonen om morfarens fortid som nazist ved et googlesøk. For henne hadde han alltid vært en kjærlig morfar, og fortiden som nazist var det ingen som snakket om i hennes familie. Sjokket var stort, og Ida har skrevet om sine opplevelser, sin søken etter svar ved historiske dypdykk og graving i familien. Boka har blitt et sterkt og personlig dokument om Per Pedersen og den andre verdenskrig.


Per Pedersen var en flittig journalist og redaktør i SS-avis Germaneren under 2.verdenskrig.  Han var også soldat på Østfronten et par år, med kjæresten Gerd ventende hjemme i Norge.  Per og Gerd var Idas besteforeldre.

Etter krigen ble Per Pedersen dømt for landssvik, og etter endt soning flyttet han og Gerd til et gårdsbruk på sørvestlandet , noe han alltid hadde drømt om. Å drive gård, jobbe med jorda, være selvforsynt med grønnsaker, frukt og kjøtt lå sterkt i Pedersens fremtidsdrøm som ung.  Det å drive med jorda, var også en sentral ide i den nasjonalsosialistiske troen Per bar med seg.

Tilbake til krigen:
Jackson skildrer hvordan krigen artet seg for Per, slik hun tenker det, og har funnet ut av faktiske opplysninger, hvor tiden på Østfronten har en sentral plass. Hvordan kunne hennes snille morfar være en del av dem som sto bak og gjennomførte et så grusomt blodbad og folkemord?
Hva visste han om etnisk rensking?

Jackson veksler mellom å beskrive faktiske forhold rundt NS og SS-ideologi, gjennomføring av Hitlers prosjekt, krigføringen mot den jødisk-frimuriske verdenskonspirasjonen, og hennes morfars rolle og plass i det hele, hennes minner om ham i lys av hvem han kunne ha vært da, og sine egne reaksjoner i prosessen mens hun gjorde research, snakket med familien og skrev boka, Hun bruker også seg selv for å forstå Per Pedersen. Hun skriver at hun kan kjenne seg igjen i ham på noen måter, spesielt når det gjelder det å være ekstrem. Ida Jakson var selv aktiv i Rød Ungdom i tenårene, meget radikal og meldte seg senere inn i AKP-ml, og beskriver seg som ekstrem. I det kan hun forstå sin morfar.

Hun belyser også ekstremisme som sådan, noe som jeg synes er veldig interessant i det det gir en bredere forståelse av hvorfor mange ble nazister eller  ofret seg for saken, for SS, eller for revolusjonen via AKP-ml, for den sags skyld. I dag kan vi se denne ekstremismen i høyreekstreme grupperinger,  i religiøs ekstremisme som IS, eller selvmordsbombere  i Midt-Østen for eksempel.

Jeg fikk også assosiasjoner til Anders Behring Breivik og 22. juli flere ganger under lesingen, i forbindelse med beskrivelser av det nazistiske tankegodset og ekstremismen. Jackson kommer selv innpå denne sammenligningen et stykke ut i boka, og sier at forskjell på den paranoiaen som nazistene og Brevik forsåvidt hadde, handlet om en konspirasjon hvor man fryktet at noen der ute skulle ta over verdensherredømme, kontra den psykiatriske paranoian hvor man føler seg personlig forfulgt. Og så er det en stor forskjell at Breivk handlet alene (selv om han hadde meningsfeller på internett) mens nazistene handlet i en organisatorisk ramme.

Jackson skriver også om familiehemmeligheten som har ligget i luften som en tung, litt diffus bør i oppveksten. Hva ligger i veggene, hvordan preges man av slikt , det usagte, generasjonshemmelighetene? Dette synes jeg også er veldig interessant.

Jeg synes at Ida Jackson har skrevet en modig, ærlig og svært personlig bok. Jeg tenker også at det er en viktig bok. Den gir ingen svart-hvit fremstilling av en morfar som et ondt monster, eller noe som skal bortforklares, eller unnskyldes. Hun har gjennom skrivingen bearbeidet sine følelser og forhold til bestefaren. Hun har hylt, grått, hatet det han har gjort, men står igjen med at han faktisk gjorde det han gjorde, var den han var på godt og vondt, men at det ikke tar fra henne minnene om den gode morfaren, for han var det også. Mye mer kunne vært sagt om denne boka, men jeg anbefaler deg virkelig å lese den selv.  Boka er dessuten veldig godt skrevet. En god kandidat til neste års Bokbloggerpris.

"Det viktigste,"- sier mamma, "er å lære seg å tåle det. Å tåle sannheten om hva han gjorde, uten å føle at vi må be om unnskyldning. Uten å slutte å være glad i ham." (s. 38)

Du kan lese mer om boka på forlagets hjemmeside HER. Takk til forlaget for leseeksemplaret.

Andre bloggere:
Berit- bøker og bokhyller - synes dette var en veldig god bok

Ida Jacksons blogg hvor hun skriver om boka og har linket til intervjuer og anmeldelser. Jackson ble også intervjuet på NRKs Brenner og Bøkene nylig. Innslaget kan ses HER


Foto: Erik Dyrhaug



Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg, 254 s

Aschehoug 2014

↧

Unnskyld av Ida Hegazi Høyer

October 25, 2014, 3:00 pm
$
0
0
Mens jeg var på et kursprogram før helga om traumatiserte barn og traumebevisst omsorg, leste jeg på fritiden Ida Hegazi Høyers bok Unnskyld. En bok lovprist av bloggere. En  roman om parforholdet mellom jeg og du. Ubehagelig, sterk, og jeg tenkte fort: Hva er det med ham? Hvorfor er han sånn? Hva har han opplevd? Han virker traumatisert på et vis.


Jeg skjønte jo fort at det er noe som ikke stemmer. Det kommer stadige ledetråder, små tegn som lager små brister i det lykkelige parforholdet. Det var forelskelse ved første  blikk. De flyttet sammen alt for fort. De visste ingen ting om hverandre. Han sa han studerte filosofi. Hun jobber i barnehage. Hun begynner å stusse på små ting. Hun bekymrer seg over et lite barn, der hun jobber. Et voldsomt barn. Kanskje har han det ikke bra. Så får han seg jobb. Så drar de på besøk hos foreldrene hans. I naturen der i den lille byen er det dyr, gamle dyr som han kjente som barn.

Det er tildels surrealistisk, det som skjer. Det bygger seg opp, gradvis, mer og mer ubehagelig, denne ekle følelsen av at noe ikke er som det skal være.  Det er også så spennende at jeg har store problemer med å legge fra meg boka.  Selv om den etterhvert ble i sterkeste laget å ha som sengelektyre, greide jeg ikke å legge den fra meg før jeg var ferdig med den i natt. Heldigvis fikk jeg ikke mareritt. Prøvde å nulle meg ut før jeg sovnet. Men har tenkt en del på boka i dag.

Har tenkt at Ida Hegazi Høyer er en utrolig talentfull forfatter, at hun skriver om noe så vanskelig, og greier å gjøre det sant. Hun greier å bygge opp en stemning, en følelse, mange spørsmål, skildre smerten, de vanskelige doble følelsene når man er fanget i noe.
Jeg-personen anklager seg selv, - men jeg var jo bare 21 år, jeg var jo bare 22, jeg skjønte ikke noe..

Jeg skjønner godt at så mange bokbloggere lovpriser denne romanen. Den er ikke oppskrytt. Den er kjempegod.  Men dette er altså ingen feelgoodbok, det er mørkt som i graven, men det gjør godt på en måte likevel å lese noe som er så utrolig bra skrevet.

Smakebit:
"Men for meg var det ubegripelig. Urovekkende ubegripelig. Jeg tenkte ikke som deg. Vi hadde ikke de samme tankene. Jeg ville skutt meg, sa jeg, og det skulle jeg aldri ha sagt.
  Hvorfor i helvete ville du ha skutt deg, spurte du. Tror du det er så enkelt? " (s.76)

Mer om boka HER
Intervju med Ida H Høyer om boka i tidsskriftet Psykisk Helse HER

Om forfatteren:
Ida Hegazi Høyer, født 1981. Ida Hegazi Høyer er opprinnelig dansk-egyptisk, har røtter i Lofoten, og er oppvokst i Oslo. Hun har studert sosiologi, men nå skriver og bor hun i Oslomarka. Hun har utgitt tre bøker. Debutromanen Under verden kom ut høsten 2012, etterfulgt av Ut i 2013. I 2014 kom romanenUnnskyld.

For romanene Under verden og Ut ble Hegazi Høyer tildelt Bjørnsonstipendet i 2014. (Tiden.no)

Andre bloggere:
Tine, Rose-Marie, Elikken, Mellom bokstablene, Siljeblomst, Groskro, Lena(les mye),

Boka lånte jeg på Universitetsbiblioteket på NTNU; Dragvoll.



Ida Hegazi Høyer: Unnskyld, 246 s

Tiden 2014

Smakebiter fra andre bøker kan du finne i spalten Smakebit på en søndag i bloggen Flukten fra virkeligheten.

Romanen er i høyeste grad aktuell som kandidat til Bokbloggerprisen 2014.

↧
Search

Boken på vent (94) :Digital demens

October 28, 2014, 9:00 am
$
0
0
Her er det mørk tirsdagsettermiddag og jeg kom på at det jo er tid for Boken på vent igjen. Jeg har fortsatt bøker på vent i mitt hjem, og den boka jeg tenker jeg skal vise dere i dag er en bok jeg er veldig nygsjerrig på.



Om denne boka sier forlaget:
Manfred Spitzer er en tysk hjerneforsker og nevrobiolog, og gjesteprofessor ved Harvard.Gjennom veldokumentert forskning formilder Manfred Spitzer oss den alarmerende og dystre sannheten om digitale medier som industrien fornekter: Digitale medier avlaster oss ikke. De skader oss. Vi får digital demens. Gjennom å lese denne boken, får du formildet Spitzers unike kunnskap om hvordan digitale medier virker på barna våre og oss selv. Alt er forskningsbasert og alt vil vekke til debatt. Dette er et varskurop til arbeidsplasser, skoler og hjem! Livene og omgivelsene våre er fylt av skjermer! DIGITAL DEMENS viser deg hvordan du og barna dine skal takle presset og pågangen fra digitale medier, reparere skadene og trene opp igjen den mentale styrken, konsentrasjonsevnen, hukommelsen og roen. En bok som vil snu opp ned på hvordan du forholder deg til skjermer, apper, smartphones, email, GPSer, overbruk av sosiale og digitale medier. En bok som trengs overalt og til alle!

Ønsker du å vite mer om digital demens og  boka kan du lese litt  HER

Og Dagbladet i dag har en artikkel og intervju med forfatteren som gir følgende råd: Hold barnet unna digitale medier til det fyller 15 år, avslutter Spitz

eller er du bare nysgjerrig på hva andre bloggere har i ventebunken sin, kan du ta en tur inn i Beathes bokhylle.:) 

Ha en fin tirsdag.:)

↧

Du skal lide av Frode Eie Larsen

October 29, 2014, 2:48 pm
$
0
0
Jeg har hatt en aldri så liten krimtørke de siste månedene, men nå er høsten her, mørk og kald, og jeg fikk lyst å trekke frem en krimbok igjen. Jeg har fortsatt noen uleste i hylla, men en mindre nå som jeg har lest Frode Eie Larsens fjerde krimroman om etterforsker Eddi Stubb og datavenninna Jessica og journalisten Oscar. Du skal lide er tittelen, og den er hakket strammere enn forgjengeren Jordtårer. Spennende er den også, en skikkelig lettlest sidevender.


Om handlingen:
I boka møter vi Comet forlags stjerneforfatter Tanber Thybe. Han våkner opp temmelig mør og omtåket etter en durabel forlagsfest på Farris Bad i Larvik. Han kjenner seg ikke igjen og oppdager forvirret at han er på et fremmed hotellrom. VG Nett opplyser om at en bombe har gått av på Farris Bad under festen, og at politiet etterlyser kjendisforfatteren.  Thybes mobil viser en melding hvor det står: Du skal lide.

Her startet jakten på forfatteren og spor. En kvinne dør av skadene. Underveis i jakten dukker det opp gamle lik. De skjuler en gammel tragedie. I nåtid dør flere, noen er knyttet til Tanber Thyve.

Du skal lide holdt meg fast til siste side, avbrutt av en natts søvn og en dag på jobb. Jeg synes boka var spennende og lettlest med god språklig flyt. Den har et godt driv fra første stund, sidene flyr unna. Humoren ligger under, og karakterene vi ble kjent med i tidligere bøker er fortsatt med, som krimforfatter og tidligere politimann Jørgen Holst fra Larvik. (et hint til en annen kjent vestfoldforfatter)
En ny karakter dukker opp, som jeg dro på smilebåndet av. Også han forfatter; Hermann Druph, bitter og klagende over den elendige litteraturen som dagens bestselgerforfattere skviser ut av seg. Jeg synes jeg har sett typen før, jeg får mine assosiasjoner kan du si. Druph bruker å skrive i avisene, blant annet Aftenposten. Her er noe kollegaene og leserne får gjennomgå:

I en kynisk veden, hvor den enkeltes preferanser blir diktert av noen få og mektige konstellasjoner, fremstår sluttbrukeren som en hjernedød sau, utelukkende opptatt av å følge flokken.

…Du kan gå inn i hvilken som helst bokhandel, og finne stabel på stabel med bøker fra andre forfattere som Tanber Thyve, enkel og banal litteratur som aldri burde vært utgitt.
…
Til sammenligning har min siste bok; Smertefull, høstet strålende kritikker, men forbigås av alle. Hvor er logikken? Hvor er rettferdigheten? (s.84)

Jeg synes det er morsomt når forfatteren trekker frem aktuelle meningsdebatter fra litteraturens verden, det gir boka til en litt annerledes krim, med små brodd, dog med humoristisk snert.

Skal jeg trekke frem noe på minussiden, så gjelder det karakterbildet av drapsmannen. Han tegnes litt tynt. Skisser og tilbakeblikk fra en traumatisk barndom følger handlingen. Vi aner før vi vet at det har en klar sammenheng. Likevel blir drapsmannen for karikert, eller for pappfiguraktig i nåtiden, som en spillfigur. Jeg savner mer psykologisk kjøtt på ham.  Det virker så lett å drepe. Man kapper et hode her, skyter noen som er i veien der. Pytt sann, et mord til eller flere, hva gjør vel det.Har han ingen anger eller kvaler overhodet? Jeg tenker at han hadde vært mer troverdig hvis man hadde ant noe mer i denne skakkjørte kroppen enn ren handling og drepelyst. Selv om han er traumatisert og følelsesmessig ødelagt kan han vel ha noen kvaler?

Bortsett fra innvendingen, synes jeg dette er veldig god underholdning totalt sett. Kurven er bare stigende hos forfatter Frode Eie Larsen, og jeg venter spent på neste bok.

Takk til forlaget og forfatteren for signert leseeksemplar.

Andre bloggere, - flere har skrevet mer utfyllende enn meg om boka:
Tines blogg - en krim etter hennes smak, spennende fra første stund
Rita leser - en pageturner av de sjeldne
Beathes bokhylle - Larsen blir bare bedre og bedre, en skikkelig pageturner
Bokbloggeir - Larsens klart beste krim
Pias kulturkrok - krim etter hennes smak, lettlest og spennende
Betraktinger Astrid Terese - en god bok som minner om Harlan Cobens bøker
BokbloggBerit -synes plottet er godt og boka fengende, men savner mer dybde på karakterer og synes enkelte ting er usannsynlige, men valgte likevel å se bort fra det og koste seg med boka
Vestfoldgirl - ble oppslukt

Mer om boka på forlaget LIVs hjemmeside


Foto: Litteratur i Vestfold



Frode Eie Larsen: Du skal lide, 325 s
LIV Forlag 2014



Pst-- som 2014-bok er også denne aktuell for Bokbloggerprisnominasjon.



↧
↧

Oppsummering av oktober -14- leste bøker, beste bøker

October 31, 2014, 11:19 am
$
0
0
Herlige oktober er over straks. Det har vært en knallfin høstmåned. De siste dagene har det vært regnete og grått, men det skulle da bare mangle. Vi er vant til mye av det. I år har det vært lite. Jeg har lest mye, sett en kinofilm og et teaterstykke. I morra drar jeg på en ukes ferie til Lanzarote, med bøker i kofferten så klart.  Så oppsummeringen blir litt kjapp denne gangen. Skal snart hente min sønn og lage taco og legge meg tidlig. Hvor mye jeg blir på blogg neste uke er derfor uviss. Funker nettet på hotellet bra, så ses vi.:)







 Noen av de gode bøkene jeg har lest i oktober.






Leste bøker:
Veien over klippene av Gøril Emilie Hellen  - Italia, 2014, debutant, feelgood-dameroman, leseeksemplar

Om kvelden blir namna ropa heim av Tora Seljebø - lyrikk, 2014, debutant, lånt på biblioteket

Sovende hunder av Roar Ræstad- krim, 2014, debutant, 2.verdenskrig, Trondheim, leseeksemplar

Jeg har et teppe i tusen farger av Anne B.Ragde - leseeksemplar, 2014, Trondheim, selvbiografisk

Trollkvinne- Magdalena av Bente Pedersen - leseeksemplar, 2014, serieroman, hekser

Vårar seinare av Anna Kleiva - lyrikk, leseeksemplar, 2014

Heimekontor i gravferda av Jon Hjørnevik - lyrikk, leseeksemplar, 2014, humor

Min skyld? En fars historie av Jens Breivik - selvbiografisk/samfunn/debatt/sakprosa, 2014, 22.juli, leseeksemplar

Sjaman på høye hæler av Gro-Helen Tørum og Tove Skagestad - biografi, lesesirkel, spirituelt,frahylla

Her lå Tirpitz av Ingrid Storholmen - 2014, 2.verdenskrig, leseeksemplar

På terrassen i mørket av Hanne Ørstavik - 2014, leseeksemplar, Spania, (og litt Roma)

Unnskyld av Ida Hegazi Høyer - 2014, lånt på biblioteket

Du skal lide av Frode Eie Larsen - krim, 2014, leseeksemplar, Tyskland, Danmark

Mørketid av Jorun Thørring - krim, 2014, lånt på biblioteket


SUM:14 leste bøker . Rekord! Men det er en del korte bøker her, da, lyrikk blant annet , så da er det lett å få lest flere bøker.

Av disse er det:  3 diktsamlinger, 3 krim, 3 sakprosa, hele 13 er norske bøker fra 2014,3 debutanter, 10 leseeksemplarer, 3 lånt på biblioteket, 1 fått i gave, 1 frahylla.

Land jeg har besøkt: Tyskland, Italia, Danmark. Hele 3 bøker har handling fra 2.verdenskrig.

Beste bøker:
Sakprosa: Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg. (den er også nominert til Brageprisen). 
Roman(ikke-krim): Hanne Ørstaviks I mørket på terrassen (også Brageprisnominert) og Ingrid Storholmens Her lå Tirpitz. Ida H Høyers Unnskyld er også veldig god.
Beste krim: Sovende hunder av Roar Ræstad, Mest spennende: Du skal lide av Frode Eie-Larsen.
Beste diktsamling: Vårar seinare av Anna Kleiva. Mest morsomme diktsamling: Heimekontor i gravferda av Jon Hjørnevik.
Beste feelgood: Veien over klippene av Gøril Emilie Hellen
Beste debutant:Sovende hunder av Roar Rærstad
Beste selvbiografiske: Jeg har et teppe i tusen farger av Anne B Ragde
Månedens nedtur: Trollkvinne

Avbrutt:
All min forakt av Berit Hedemann- lest 50 sider, fenget ikke, lett overfladisk om å elske en forfyllet gift mann

Teater av bok:
Moby Dick, Trøndelag Teater 1.10. Artig, spennende forestilling.

Film av bok:
Gone Girl- kino 25.10. - Manus og roman av Gillian Flynns Gone Girl/Flink pike. Bra film .

Ønsker dere alle en riktig god lesemåned i november. Hva leser dere i høstmørket?


↧

Mørketid av Jorun Thørring . Miniomtale med smakebit

November 1, 2014, 4:57 pm
$
0
0
Jorun Thørring, gynekolog og krimforfatter, bosatt i Trondheim, men opprinnelig fra Tromsø, har skrevet sin tredje krim om den samiske etterforskeren Aslak Eira. Jeg likte veldig godt de to første. Jeg synes ikke denne tredje var like bra som de andre, men den er absolutt leseverdig. Akkurat nå er jeg på Lanzarote, kom i dag, så dette blir en kort omtale. Og en liten smakebit. Her er det nok varmere enn i Tromsø for tiden, men ild er et element som er sentralt både her og der. For å si det litt kryptisk. Forøvrig skrev Thørring  Ildens Øye fra Tromsø i 2009, så jeg tror hun er litt fascinert av ild.  Men nå over til Mørketid.




Omtale fra forlaget:
Ny kriminalroman i serien om den samiske etterforskeren Aslak Eira, kjent fra "Glassdukkene" som nå er blitt film.

Et lik oppdages i en gammel, nedlagt internatskole utenfor Tromsø. Skolen har vært ubebodd i over 30 år. En tidligere elev har opplysninger om saken, men blir drept før møtet med politiet. Førstebetjent Aslak Eira avdekker raskt at alvorlige overgrep skjedde ved skolen, og utfordres samtidig av minner fra egen internatskoletid.

Hjemsøkt av fortidens spøkelser får Aslak Eira enda en drapssak på bordet. Noen vil hindre at sannheten avdekkes, men polarmørket skjuler ikke alle spor.

Mer HER

Det er mulig jeg har lest for mye krim, og blitt kresen, for denne synes jeg handlet om så mye om det jeg har lest før. Javisst er det grusomt med overgrep som er gjort på skoler, internat og institusjoner, men begynner ikke det å bli ganske mye av det i krimlittteraturen etterhvert?
Thørring har grep om karakterene, og plottet sitter. Selv om jeg trodde jeg visste hvem gjerningsmannen var en stund, så ble jeg snart usikker, det sto mellom to, så dukket det opp nye ting, og det er jo bra i en krimroman. Jeg trodde det var forutsigbart, og så var det ikke helt det likevel. Men ..
Jeg savnet også mer av den nordnorske naturen, kanskje mer av Aslak Eira også. Var det ikke mye mer med ham før? Niilas henge fortsatt med, som en ganske vanlig ungdom , en klok en..

Men alt i alt er dette en ganske god krim, verdt å lese. Kos deg i høstmørket.:)

En smakebit:
"Beina sviktet idet han reiste seg, noe vått og stinkende ble klemt over ansiktet hans. Han mistet balansen, klarte ikke å løfte armene for å finne støtte eller kjempe imot.
  Bruset fra bølgene skyllet over ham, suset  lød som ordene hun  nylig slengte mot ham. Stå fram. Sone. ( s.48)

Boka ble lånt på biblioteket.

Vil du lese andre smakebiter kan du ta en titt inn i Maris blogg Flukten fra virkeligheten. Ha en fin søndag.:)


Jorun Thørring: Mørketid, 348 s
Aschehoug 2014
↧

Stormen og stillheten av Miriam Neegaard. Utrolig sterk debutroman om sorg og rettferdighet.

November 3, 2014, 4:25 am
$
0
0
Årets viktigste bok?
Miriam Neegaard har skrevet en knallsterk og berørende debutroman. La det være klart med en gang. Denne boka har skylt gjennom  meg i hele dag, som enkelte bøker kan gjøre. Jeg regner med at den sitter i lenge. Romanen handler om Amalie som har mistet sin bror Andreas. Han ble innlagt i psykiatrien 18 år gammel med rusutløst psykose. Hun ønsker å finne ut hva som skjedde, hvorfor han døde. Andreas var en sårbar, følsom og kunstnerisk sjel, et musikalsk geni på piano. Hva gikk galt?


Dette er forlagets omtale av boka:
Sober og gripende roman om å miste en nær, men likevel klare å gå videre.
Stormen og stillheten følger Amalie i tiden etter broren Andreas’ uventede død. Forvirringen etter tapet fortoner seg som et grenseland, et sted mellom drøm og virkelighet, og hun kommer seg bare så vidt igjennom dagene. Romanen tar oss også med tilbake i tid, til tiden før Andreas døde, til da han var et vidunderbarn som spilte piano. Som attenåring fikk han en hasjutløst psykose, og ble etter dette tvangsinnlagt i psykiatrien. Amalie skjønner at hvis hun noen gang skal kunne se fremover, så må hun finne ut hva som egentlig skjedde med han. Hun krever å få innsyn i journalene hans, og det viser seg at systemet nok en gang har sviktet mennesket.
Stormen og stillheten handler om hvordan et musikalsk talent blir kneblet og fastbundet i et umusikalsk system.

Dette er bokklubben Energicas omtale:
Amalie er 26 år og har mistet broren sin. Hun kommer seg så vidt gjennom dagene, og nettene er preget av mareritt med minner fra barndommen. Andreas var et vidunderbarn som spilte piano fra barnsben av og hadde musikk/fargesynestesi. Som 17-åring fikk han en psykose som resultat av hasj-røyking, og ble slukt av psykiatrien. Amalie skjønner at hvis hun noen gang skal kunne se fremover, så må hun finne ut hva som egentlig skjedde. Hun krever å få innsyn i journalene til broren, og det viser seg at systemet nok en gang har sviktet mennesket. Spørsmålet er om det er grunnet evne eller vilje. Andreas var kanskje et misforstått geni, men det får vi aldri vite fordi et forkvaklet helsevesen viste seg fra sin verste side, og tragiske omstendigheter førte til hans død.

Så trenger ikke jeg å fortelle så mye om handling og tematikk i boka. Jeg vil konsentrere meg om vurdering og hva jeg tenkte, og hva jeg ble spesielt opptatt av.

Dette var en bok jeg la merke til når katalogen kom ut. En bok jeg ville lese. Jeg fikk den fra forlaget for et par dager siden, rykende fersk.  Jeg visste at dette kunne bli en bok som ble tøff å lese, sterk, følelsesladet, alt avhengig av hvordan den var skrevet og hva som skjedde. Derfor kviet jeg meg litt til å lese den, samtidig som jeg ikke kunne la være å lese den fort, med en gang, Jeg tok den med på ferie, og leste den i dag, søndag, i ett. Jeg greide bare ikke å legge den fra meg. Ja, den var sterk, knallsterk, viktig, og det falt noen tårer og jeg ble sint og berørt.

Først vil jeg gi dere min konklusjon, deretter vil jeg skrive en del om mine tanker. Det vil være umulig for meg å gjøre det uten å berøre bokas handling og utvikling. Derfor vil jeg at dere som ønsker å lese boka med et mest mulig uforutinntatt sinn, stoppe å lese nå, eller stoppe etter min enkle vurdering av boka som sådan, som følger:

Miriam Neegaard har skapt en velskrevet og engasjerende debutroman om en ung mann som blir ødelagt av mennesker/fagfolk og et system som er satt til å hjelpe ham. Dette er en bok som alle i hjelpepapparatet og spesielt de som er satt til å hjelpe, kan ha godt av å lese.Den berørte meg , provoserte meg, gjorde meg trist og forbanna.  I tillegg gjorde den meg glad, fordi den var så vakkert skrevet. Jeg bruker sjelden terningkast, men dette fortjener terningkast 6.

SPOILER ALERT!! stopp å lese nå, hvis du ikke vil vite hva som skjer.
Det som kommer videre her, er refleksjoner og meninger om bokas innhold. 

Det som skjer utover i romanen, er at Miriam, som  er i dyp sorg, kommer til et punkt der hun vil vite hva som egentlig skjedde. Hun fungerer ikke særlig godt på jobben, men klarer seg. Selv om hun har mareritt, sover lite, spiser lite. Hun bestemmer seg for å be om innsyn i journalene, og det avdekker gradvis hva som egentlig tok livet av hennes elskede lillebror.
Hennes foreldre vil ikke snakke om sorg, det som skjedde, de prøver å legge det bak seg. Det er deres måte å takle det på. Miriam får ingen støtte der. Heller ikke på jobb eller andre steder, med unntak av venn; Patrick. Folk rundt henne signaliserer at hun må komme seg videre. Men for henne blir sorgen sterkere, dypere, den forsvinner aldri. Hva skjedde , og hvorfor døde lilebroren hennes?

Hun avdekker gjennom journalene alvorlige overgrep. Andreas ble lagt i reimer og tvangsmedisinert gjentatte ganger. Han ble en kasteball i systemet, og diagnostisert ut fra de sympomene han viste , som var resultat av medisineringen, av bivirkningene. Ingen, eller svært få, de turde ikke si imot sine ledere, brydde seg nok eller så ham. og han ble bare dårligere og dårligere, tyngre og tyngre, la på seg 20 kilo og mistet seg selv. Fra å bli innlagt med en hasjutløst psykose som er forbigående, ble han til slutt diagnostisert med paranoid schizofreni. Sunn aggresjon og redsel ble oppfattet som vrangforestillinger og farlighet. Han fikk ikke den behandling han skulle ha, men ble forsøkt rekruttert inn i et forskningsprosjekt for schizofrene, noe han nektet å skrive under på. Han ble også plassert i en kommunal rehabiliteringsinstitusjon med mange rusmibrukere rundt seg, og hvor leder og stab ikke hadde noen kontroll. Andreas ble truet og presset for penger, og noen plantet stoff på rommet hans.

Jeg kunne skrevet masse her, men vil bare si at jeg trodde dette var psykiatri utgått på dato. Men forfatteren daterer hendelsene til rundt år 2000, Amalie selv befinner seg  i 2011.
Hun beskriver ikke bare en gammel psykiatri i ny forkledning, men også et fremmedgjørende system som sender følsomme mennesker frem og tilbake mellom tiltak som har ledige plasser, uten øye for mennesker som sårt trenger en helhetlig behandling.

Det Miriam Neegaard gjør med denne romanen er å sette et meget kritisk søkelys på det psykiatriske behandlingsapparatet både i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Likedan bruken av tvang og medisinering, samt prestisje og makt innenfor sterke profesjoner og akademia. Forskning blir debattert, og hun skriver at legen som hadde ansvaret for Andreas ledet et forskningsprosjekt og hadde så stor anseelse at ingen turde å si ham i mot, og han hadde behov for flest mulige deltakere til sitt forskningsprosjekt. De sårbare pasientene ble små brikker i et spill. For noen med døden til følge.

Dette er rystende lesing. Jeg har litt problemer med å tro at det er slik i dag. Men jeg tror på det forfatteren skriver. Jeg har lest veldig mye om psykatri opp gjennom årene, og jeg har også familiemedlemmer som  er ofre for den gamle psykatrien, der de ble så tungt medisinert at de aldri ble seg selv igjen. De ble såkalte svingsdørspasienter.
Jeg har også sett flere filmer, bl.a. Frances med Jessica Lange som gjorde sterkt og uforglemmelig inntrykk på meg rundt 1980, der lobotomi ødela mennesker for livet. 

Andreas i denne boka ble kjemisk lobotemert. Hans kunstnersjel, hans kreativitet, hans styrke ble drept .  Han fikk en kort stund timer med en musikkterapeut som ga ham litt glød og håp, men timene ble kuttet på grunn av ressursmangel.

Andreas hadde nok levd om det ikke hadde vært for denne feilslåtte behandlingen, og mangel på ansvar fra de som hadde ansvar tok livet av han.

Jeg har nok erfaring gjennom jobb og privat, samt gjennom personlig interesse og studier , til at jeg tror at Miriam Neegaard ikke har diktet opp denne romanen uten referanser i sine nære relasjoner, Om det er familieært, gjennom jobb, eller andre nære vet jeg ikke.  Hun kan ikke ha skrevet noe så troverdig uten å ha inngående kjennskap. For troverdig er dette. Det er det som gjør det hele ekstra  trist.


På den annen side er det en vakker bok. En søsters store kjærlighetserklæring til sin nydelige, spesielle, sårbare lillebror. Det er så mange fine passasjer her, så vakre bilder. Mange refleksjoner om livet  og om døden, om brorens evne til å se det magiske i nået.  Ting Amalie ikke greide å forstå , men likevel satte pris på. Men siden jeg leste i strekk uten å bokmerke alle perlene, finner jeg dem ikke så fort igjen. Men det kan godt hende jeg leser denne boka om igjen en dag.

Jeg er spent på hva denne boka avsegkommer av debatter om dagens psykiatri og kommunalt helsevesen. Boka er helt ny så jeg har ikke sett noen anmeldelser eller intevjuer med forfatteren enda. Men det regner jeg med kommer. 

Takk til forlaget for leseeksemplaret.

( etter å ha skrevet dette og googlet litt finner jeg dette  om MIriam Neegaard i Aftenposten: 
Er sosiolog og jobber hos likestillings- og diskrimineringsombudet.
Boken er basert på en sann historie om hvordan hennes bror ble feildiagnostisert og feilmedisinert i psykiatrien.
- Om hvordan et musikalsk talent som blir kneblet i et umusikalsk system, sier Neegaard. - Min bror døde i 2011, 24 år gammel. Jeg har skrevet for å få rettferdighet for ham, fra en pårørendes perspektiv. Det handler om sorg, om hvordan håndtere et uventet dødsfall. 

Og i dag fant jeg også denne kronikken skrevet av forfatteren i Aftenposten, hvor hun tar et sterkt oppgjør med psykiatrien, slik hennes bror og hun som pårørende møtte den.



Fotoet av Miriam Neegaard fant jeg ved å google, det kommer fra Twitter



Miriam Neegaard: Stormen og stillheten, 294 s
Juritzen forlag 2014 





PS. Boka er selvsagt en sterk kandidat til å bli norminert til Bokbloggerprisen 2014.





↧
Viewing all 1272 articles
Browse latest View live
Search