På julaften møtes Elisabet og Sakarias igjen. De har vært ved grava til sønnen Johannes, som de mistet i en ulykke for et halvt år siden. Sorgen er dyp, den har fortært forholdet deres, så de bor nå hver for seg. Likevel blir det til at de feirer julaften sammen. Elisabet har en hang til å drikke mye rødvin og å spille piano. Det går i Bachs musikk.
I Flukt blir vi kjent med Elisabet, Sakarias og Johannes. Som leser glir jeg inn i tilbakeblikk med forskjellige perspektiv sett ut fra de tre. Johannes er sønnen foreldrene ønsker alt godt for, men det blir likevel blir feil. De evner ikke å godta han som han er. I nåtid anklager de hverandre, hvem var mest tilstede for han, hvem og hva gjorde de feil. Johannes gikk til BUP, han slet, han var annerledes. Han var gutten som ville være jente, som lånte moras kosmetikk, hun merket det, men ville ikke snakke med Sakarias om det. Sakarias sier hadde han bare visst, da kunne han ha godtatt det, gjort mer for han. Du var jo aldri ordentlig tilstede for ham sier hun. Selv var hun borte på jobb. Sånn holder de på.
På julekvelden skjer det noe de begge undrer seg over. Et nærvær.
Nærværet av Johannes får jeg som leser gjennom hans tilstedeværelse i teksten. Det tok litt tid før jeg merket det, skjønte det, men når det satt, så gikk lesingen som en lek. Dette er en bok som krever at man er en våken leser, at man får med seg de glidende overgangene mellom hvem som er forteller, er det mor, er det fra, er det Johannes, det kan skifte i en setning, i et avsnitt eller etter et kapittel. Man får en opplevelse av grenser som viskes ut, hva er virkelig, hva er fantasi, hva er noe annet, som det ikke er så lett å sette ord på.
Fascinerende. Litt sånn "gliding doors", bare på en litt annen måte. Jeg tror ikke jeg har lest noe lignende, noen som bruker en sånn fortellerteknikk. Elegant. Og ikke minst spennende. Flukt har et driv som gjorde det vanskelig å legge fra seg boka. Likevel måtte jeg det, lese i kortere økter, fordi jeg leste en ebok-versjon på mobilen, supplert med litt lydbok. (pga utålmodighet) .
Jeg likte boka veldig godt. Velskrevet, og vond som bøkene til Tiller som regel er, men også deilig å lese, fordi den er så bra, så veldig bra! Anmelder i VG skrev at den er besettende. Ja, det kan jeg si meg enig med han om. Dagbladet har også gitt boka en god anmeldelse og kaller den en perle. Det samme har flere aviser, og noen få har ikke likt den like godt.
Bokbloggeren Åslaug /Med bok og palett har også blogget begeistret om boka.
