Tur til Galdhøpiggen

Gjett om jeg både ble glad og overraska da min sønn på 17 år sa han ville bli med på fjelltur.:) Sist helg dro vi avgårde. Jeg sjekka yr.no i dagsvis for å finne bra nok vær til en kul fjelltur. Jeg tenkte som så at vi måtte finne på noen artige turer, så han fikk smaken på fjellets gleder. Galdhøpiggen er jo litt kult, tenkte jeg- så dit dro vi først.

Vi ankom Juvasshytta etter ei natt på Elveseter hotel i Bøverdalen. Det var lite overnatting å oppdrive, så det måtte bli hotell, men koselig var det.

Sola lå og lurte bak skyene, så alle var optimister med tanke på en topptur denne søndagen. Her ser du Andreas, min sønn, til venstre, knyttet sammen med 117 andre som skal opp samtidig med oss.

Det er ganske bratt mot toppen etter man har kommet over breen. Jeg synes det er tungt. Det er tyve kilo og ti år siden sist jeg gikk her, og astma har jeg også pådratt meg. Selv om jeg har slutta å røyke, sliter jeg i motbakkene.

Jeg ber Andreas gå foran meg, ber ham gå til topps, ber ham få noen til å ta bilde av seg på toppen. Han vil vel helst ikke forlate meg, men jeg forsikrer ham om at det går helt bra, så da går han. Jeg vil at han skal ha gleden av å komme til topps på Norges høyeste fjell. Jeg har jo tross alt vært der før.

Enn det da! Jeg klarte å komme meg til topps, med dårlig pust. Jeg hadde selskap av ei dame som slet med det samme. Hun sa at det var så urettferdig. Hun har ikke problemer med å gå lange turer, liker å gå lange turer, men i motbakkene sliter hun. Akurat som meg. Mannen hennes liker ikke å gå tur, men ble med på turen for hennes skyld, og han måtte vente på henne hele tiden. Ingen problemer med pusten der i gården.

Ja, så vi som sliter med pusten i motbakker, skal være stolte av å greie å komme oss til toppen av Norges fjellheim.

Andreas er også kry av å være på toppen av Norge. Kult!

Folk kan si hva de vil om denne toppen, men det er utrolig fint å skue utover fjell i øst,vest,sør og nord. Her står og går man litt i kø, hvertfall en slik søndag, men gledelig er det likevel å ha nådd til topps. Min pause varte ikke lenge før vi måtte gå nedover igjen, Dvs jeg akte meg der det var snø og frydet meg som en liten unge.

Nedover går det mye raskere. Men vi må vente en stund før alle har funnet sine plasser ved tauet.

Våre guider var flotte turledere. Dan, til høyre, er fra Nepal. Han har vært 8 ganger på Mount Everest. Han kalte Galdhøpiggen for Norges Mount Everest. Og så hjalp han meg med sekken et stykke mot toppen, noe jeg satt umåtelig stor pris på.