Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Bergsvein Birgisson. (f.1971) Bøkene har blitt hyllet og forfatteren er prisnominert. Han er opprinnelig fra Island, men bor i Bergen. Han har doktorgrad i Norrøn filologi og har skrevet bøker i flere sjangere. Jeg fikk oppleve flere foredrag og boksamtaler med han på Lillehammer litteraturfestival i mai, og kjøpte tre av bøkene hans etter det. Likevel er det den siste boka hans, Kolbeinsøy, som ble den første jeg leste av ham.
Kolbeinsøy er en roman. En roman som handler om en mann, fortelleren, som besøker sin deprimerte venn på et psykiatrisk sykehus. Vi befinner oss på Island. Den deprimerte vennen er først ganske avvisende til ham, føler seg sviktet på noe vis. Vennen, fortelleren, gir seg ikke, men fortsetter å besøke ham. Vennskapet og kontakten blir bedre etterhvert. Den deprimerte vennen har en tendens til å filosofere over livets små og store spørsmål og vennen henger med så godt han kan. Parallellt går han i seg selv og vi opplever at også han har sitt å stri med av indre konflikter. Sykepleieren til hans deprimerte venn begynner etterhvert å mislike besøkene til vennen. Ja, det går så langt at hun vil innskrenke dem, noe som tilslutt ender med besøksforbud fordi pasienten blir så urolig av det. Hun mener han har dårlig påvirkning på hans helbredelse. Vennen er ikke enig og klager til sykehuslederen, som igjen velger å stole på sykepleierenes rapporter. En dag bestemmer vennen seg for å få sin deprimerte venn ut av sykehuset. Vennen mener at han blir stadig sykere, ødelagt og dopet ned der.
Han rømmer med den deprimerte og de legger ut på en ferd på Island som ender på øya langt borte; Kolbeinsøy. Men før det skjer det masse, det er en skikkelig vill roadtrip vi får delta i, men den aggressive sykepleieren i hælene.
Jeg liket språket i boka veldig godt, det er lyrisk. Forfatteren maler fine tydelige bilder av situasjoner, karakterer og ikke minst den spesielle naturen på Island. Jeg likte godt første halvdel av boka, det var interessant å se hvordan kontakten mellom de to vennene stadig utviklet seg og hvordan sykepleierens negative adferd påvirket dem. Samtalene er filosofiske, dype og interessante til et visst punkt. I andre del synes jeg det delvis ble litt langtekkelig og litt for vilt og absurd, selv om jeg likte deler av det. Her havner de i de mest ville situasjoner, de spiser psykedeliske sopper, kjører snøscooter på en isbre, handler masse bøker uten å ha særlig med penger, med mer. Slutten ble jeg også forvirret av. Hva var det dette egentlig handlet om? Eller hvem? Hva var virkelighet, fantasi, hallusinasjoner eller psykose? Hm..
Jeg tror dette er en type roman som man må være i rette formen for å ha full glede av. I alle fall er det sånn med meg når det gjelder denne type bøker hvor det går såpass vilt for seg. Kanskje hadde jeg ikke forventet det, og da ble det mer forvirrende enn morsomt hele veien.
Vet at andre leser og har planer om å lese denne. Spent på deres mening.
Tine har i alle fall likt boka godt. Hos meg lander den på ca en firer. Fordi første halvdel var veldig bra, men andre halvdel trekker dessverre ned.
Bergsveinn Birgisson: Kolbeinsøy, 202 s
VigmostadBjørke 2021
Leseeksemplar fått av forlaget