En ny bok av Per Schreiner er som en liten begivenhet. Hva kommer han med nå? Han har skrevet dystopier og skrekklignende romaner om utenforskap, om samtidsfenomener som angst og om preppere. ( Beistet og Jegere og sankere bl.a.) I « En ubehagelig uke» kan vi la oss forlede til å tro at dette er mer som en ordinær samtidsroman . Men den godeste Schreiner har funnet sin egen vri, med fotnoter som utvider en enkel historie til til å bli så mye mye mer, et overflødighetshorn av historier om mennesker og samtid. Enkelt, men finurlig banalt illustrert av Rune Markhus.
Romanen handler primært om tre mennesker , « som tilfeldigvis er i familie» som skal gjennom en krevende uke. Jan er skuespiller, skjønt så mange betalte roller har han ikke hatt. Han jobber som julenisse på kjøpesenteret, men får nå muligheten til å rolle i en TV-serie. Søsteren Hanne, er kultursjef i den lille kystkommunen og jobber hardt for å få kommunen attraktiv for tilreisende. Hun kjemper blant annet for at den offisielle ruta for Pilgrimsleia skal gå gjennom byen. Hun har det også travelt med mann, barn, au pair og en elsker. Faren til Jan og Hanne heter Leif og han driver et alternativsenter i kommunen, som har hatt sin storhetstid og nå sliter med besøkende og kunder. Han holder noen yoga- og meditasjonskurs nå og da, men det er antagelig ikke nok til å holde ham fra konkursens rand. Han kontakter alle tidligere kunder og håper på at de kan komme på en messe og bidra med penger.
Snart er det jul, og vi følger disse tre dag for dag gjennom en uke. Innimellom blir vi avsporet av fotnoter der vi får bakgrunnshistorien til mennesker de møter eller situasjoner de står oppe i, og dette tar gjerne litt av da vi får vite hva som skjer langt inni fremtiden, ja lenger enn historien om Jan, Hanne og Leif i denne uka, den egentlige historien dreier seg om. Så på en måte har forfatteren skrevet en historie som foregår på flere tidsplan, siden vi får vite hva som skjer i fremtiden. Fotnotene eser også mer og mer ut dess lenger inn i den korte boka vi kommer. Ja, det er så absurd dette grepet at jeg faktisk blir fascinert, selv om jeg må konsentrere meg ekstra på grunn av den lille skriften . Men det er interessant og tragikomisk mye av det som står der, og ikke rent lite samfunnsatirisk om jeg kan kalle det det. Tegningene må jeg også studere nøye. De virker som sagt banalt enkle, men det må være en mening i det. De forsøker i alle fall ikke å pynte på tilværelsen, og kanskje er vi der ved sakens kjerne? Her er vi i en trist liten småby, med triste mennesker, ensomme mennesker , ( inni et trist omslag på en roman, grått og anonymt);men også fargerike mennesker som alle forsøker så godt de kan å leve sine liv, med ambisjoner og drømmer, som veldig ofte ikke slår til, i kontrast til de rike da selvsagt- som ikke denne boka handler så mye om, men de er der, og en del av dem styrer politikken i byen gjennom frimureriet og et band som spille coverlåter av gamle kjente band og artister. Ja, vi kjenner det igjen, alt det som kan skje i de menneskelige og politiske valgene i samfunnet, samt alt man strever for som de ikke får gjennomslag for, og håpet om at det en dag skal lykkes.
Det lille store livet.
Jeg likte denne lille omfangsrike boka , jeg. Schreiner greier å romme mye på få sider, i et nøkternt språk hvor varm humor ligger under og humrer.
Tine og Beathe har også blogget om boka. Ikke sikkert jeg får til å linke fra iPaden , men skal prøve, ellers kopierer jeg linken.
Per Schreiner : En ubehagelig uke, 103 s
Tiden norsk forlag 2021
Leseeksemplar fått av forlaget