Mange har ventet på denne boka, også jeg. Mange fikk, som meg, sjokk, da Lucinda Riley døde tidligere i den 11.juni i sommer. Da hadde jeg akkurat fått boka i hus. Jeg greide ikke å lese den da, satte den litt på vent. Den fikk bli med på ferie til Lofoten. Med sine nesten 800 sider, tok det sin tid. Dessverre også fordi den tidvis var ganske langdryg.
Den savnede søsteren, er den syvende søsteren D`Apliese adoptert av nå avdøde Pa Salt. Søstrene ønsker å finne henne for å få henne med til en seremoni på båten til faren et år etter hans død. Det fører dem rundt omkring i verden. Først til en vingård på New Zealand (etter å ha vært innom Australia der CeCe bor), så andre land som USA, Canada, Frankrike, Irland. Siden søstrene bor i flere land, får de som er i nærheten av ledetrådene å ta opp jakten på den savnede søsteren som er på rundreise og tydeligvis prøver å gjemme seg for dem av en eller annen grunn. Eller kanskje er ikke hun den savnede, men moren hennes, det er det de tror.
Det er mange historier parallellt, og mye prating med hverandre på telefon og på Atlantis som blir både litt rotete og kjedelig. Det tar lang tid før jeg blir fenget (feks i historien fra Irland under uavhengighetskrigen for mange år siden) og da stopper det før vi blir kastet inn i en annen historie. Etterhvert blir jeg mer nysgjerrig på Merrys historie også. Merry er damen som kan være den savnede søsteren, eller moren hennes. Merry har irske aner og vi skjønner at historien om Irland har noe med henne å gjøre , men hva? Det tar sin tid før dette snøres sammen. Alt for lang tid. Når det skjer, så blir det interessant. Vi får et innblikk i den lange krigen for irsk selvstendighet, om IRA , om problematikken protestanter- republikanere, Irland, Nord-Irland, England. Det er ikke en enkel historie og ikke så lett å forstå brokkevis i en slik roman, men Riley er god på research og gjør så godt hun kan. Men det er godt mulig dette stoffet kunne blitt brukt på en bedre måte. Det er scener som er rørende, absolutt, men som sagt, det tok sin tid.
Selv om jeg var usikker på om jeg orket å lese denne boka ferdig flere ganger, så er jeg glad jeg leste den, siden den tok seg opp mot slutten, eller sånn halvveis (ca 3-400 sider inn) før det ble en god flyt. Man kan jo tenke at det er for mye og at man kunne lest mange bra kortere bøker eller lange bøker på vent, men så er det dette med å følge en serie og se hvordan det går. Det er fortsatt noen løse tråder og de får vi svaret på i neste bok, som Lucindas sønn Harry Whittaker har sagt at han skal ferdigstille. Jeg skal nok lese den også.
På hjemmesiden hennes får du hele bakgrunnshistorien og konseptet, inspirert av gresk mytologi og stjernetegnet de syv søstre i Pleiadene.