Det har kommet flere bøker i år i forbindelse med tiårsmarkeringen etter terrorangrepene 22.juli 2011. Jeg leser en av dem for tiden. Det er en tekstsamling fra AUF, utgitt på Res Publica. Dette er en bok tilegnet alle som har mistet livet til rasismen og høyreekstremismen, samt alle som har fått kjenne på kroppen konsekvensene av at ord blir til handling. For dere lover vi ikke ett minutts stillhet, men et liv i kamp. (sitat i kursiv)
Boka er delt inn i fire deler, foruten forord om verdier av avdøde LO-leder Hans Gabriel Gabrielsen og redaktørene for boka.
Første del handler om livet etter terroren, andre del om det politiske oppgjøret og gjenåpningen av Utøya, tredje del om høyreekstremismens røtter og fjerde del tar for seg veien videre.
Jeg skal nå begynne på del 3 om høyreekstremismens røtter, noe jeg synes er svært viktig og interessant . Flere av de artiklene jeg har lest nevner også dette med berøringsangsten som både Arbeiderpartiet og andre partier ble rammet av. AP fordi hver gang de ville ta et oppgjør med de ekstreme høyrekreftene ble beskyldt for å dra 22-julikortet og de andre partiene som ikke turde å ta debatten når det gjaldt. At denne berøringsangsten virket så sterkt over så lang tid, var faktisk ukjent for meg. Vi vet at høyreekstreme krefter ikke har forsvunnet, mye tyder på at de kan ha økt. Vi har hatt nytt angrep i Norge (Manshaus), nå nylig nedtagging av minnestatuen for Benjamin Hermansen, som ble offer for et rasistisk motivert drap, samt økende polarisering også andre steder i verden med fremvekst av høyreekstreme grupperinger.
