Deborah Levy har en helt særegen stil som jeg liker veldig godt. Jeg har lest de tre siste romanene hennes. Nå er hennes selvbiografiske essay, bok 1, ute på det norske markedet. Denne ble utgitt på engelsk i 2013, så helt ny er den ikke. Men heldigvis for oss, nå endelig på norsk.
«Sånt jeg ikke vil vite» er Levys selvbiografiske essay med inspirasjon fra George Orwells klassiske essay «Why I write». Orwell skriver om en forfatters motiver for å skrive, og med dette som utgangspunkt utforsker Levy egen skriving og kvinnelighet. Hun skriver om oppveksten i Sør-Afrika, om tenårene i England og om hvordan en ung kvinne må gjøre krav på sin plass i omverdenen - og forme den etter eget behov.
I starten av boka, som er delt inn i fire sekvenser, møter vi Levy gråtende i en rulletrapp. Hun skjønner ikke hvorfor hun har så lett for å gråte i rulletrapper, men hun skjønner at hun må reise bort en stund, så elendig som tilstanden hennes er for tiden. Hun reiser til Mallorca, til et billig stille pensjonat i fjellene, der stort sett bare alene-reisende drar til. Hun har vært der før. Hun tenker på George Sand som bodde i nærheten sammen med en mann. Hun gikk i bukser og var rå og direkte, og derfor ikke likt i bygda, ifølge en kinesisk kjøpmann som hun treffer og deler bord med på en restaurant. Egentlig får hun ikke sitte på bordet fordi det er til tre, og hun er alene (noe jeg selv har opplevd på reise, man blir bortvist til det dårligste en/tomannsbordet). Han er tilfeldigvis der og kommer og setter seg med henne. Hun deler sin historie med ham. Han spør hvor hun er fra, England? Nei, ikke riktig det. Skal hun fortelle den korte eller lange historien? Vi får en ganske lang historie om oppveksten i Sør-Afrika, der hun som femåring blir vitne til at faren blir hentet av politiet og satt i fengsel. Det er 1964 og apartheid i Sør-Afrika. Like etter blir hun sendt til gudmoren, en stiv hvit familie med tjenere og en egenrådig tenåringsdatter, med Barbietendenser, men hun oppfordrer Deborah til å snakke høyt, vise seg frem, ikke godta underdanighet.
Deborah må gå på en nonneskole hvor de kan bli straffet fysisk. Deborah kan lese og skrive, men tør ikke si det. Hun lærer spennende ting av Joan, en av lærerne, om Jeanne D`Arch feks. Hjemme hos gudfamilien får hun så vondt av deres undulat i bur at hun en dag slipper den ut. Hun blir da sendt hjem igjen til mor. Etter fem år kommer faren hjem og de flytter til England. Ingerland. Deborah sliter med å finne seg tilrette. Hun går ofte på en kafe i nabolaget for å spise og skrive. Hun skriver på servietter. Hun later som hun er forfatter. Hun er 15 år. Det eneste hun vil bli er forfatter.
Før denne historien kommer, reflekterer hun over sin rolle som kvinne samt kvinner i historien. Hun siterer Marguerite Duras, Simone De Beauvoir, Virginia Woolf, George Sand med flere. Hun mener at kvinners vei til å bli forfattere er helt annerledes og hardere enn menns, da de har så mange andre roller å fylle. Om moderskapet som er mye mer altomfattende enn farskapet. Om illusjonen om moderskapet som er en patriarkalsk oppfinnelse. Hun viser også glimt fra sine notisbøker som hun alltid har med seg, også fra reiser, blant annet i Polen, det det hun skrev ned har blitt brukt i romaner som Svømme hjem. Det er morsomt å lese om dette, hvordan hun bruker notatene. Jeg har også alltid hatt med notisbøker i veska og på reise og skribler ned det ene og det andre. Jeg blir også ekstra fascinert over det hun skriver om George Sand, fordi jeg skulle ha lest boka Vinter på Mallorca i flere år. Nå må den komme frem fra støvet. En annen morsom ting er at sitatet av Marguerite Duras som hun reflekterer rundt og som går over et par sider, er fra boka Det materielle livet, som Kleppanrova blogget om i dag. Og Et eget rom av Virginia Woolf som Levy også nevner skal vi lese i lesesirkelen før vi møtes i mai. Berøringspunkter. Feministiske bøker og forfattere som aldri går av moten. Nå ble det ekstra aktuelt.