Jo Nesbø trenger vel ingen nærmere presentasjon. Mest kjent er han for sine krimromaner. I år kommer han med to novellesamlinger eller samlinger med fortellinger som han har kalt dem. Jeg antar at det er en grunn til det, at de kalles fortellinger, ikke noveller. Nu vel, disse fortellingene er kriminelle på hvert sitt vis, og finurlige. Jeg likte dem. Les mer under bildet:
Fortellingene i Sjalusimannen kretser rundt de sterkeste menneskelige følelsene. På klassisk Nesbø-vis møter vi det potensielt dødelige utfallet av sjalusi, begjær og utroskap.
«Nesbø i stilsikker form. Jo Nesbøs fortellinger i «Sjalusimannen og andre fortellinger» er godt sett, godt fortalt og utmerket underholdning ...» Leif Ekle, NRK
Boka inneholder 7 fortellinger i varierende lengde, fra ca 10 sider til Sjalusimannen på 110 sider. De er lettleste med godt språk og god flyt. Alle dreier seg om sjalusi, begjær og utroskap- og hevn. Den vondeste sjalusien som setter mannen på prøve, og hva han er i stand til å gjøre.
Den første fortellingen London er snerten og rå, den satt som et skudd, ekkel. Om to mennesker på et fly som kommer i snakk med hverandre. De dras mot hverandre og forteller om sine innerste greier, hun vil dø, han skal på oppdrag, men han har også noe i bagasjen. Sjalusimannen er en lang fortelling hvor vi befinner oss på Kalymnos (for det meste) i Hellas. Jeg elsker å lese fra Hellas, og han får med fine skildringer derfra, han Nesbø. En sliten politimann fra Athen skal bistå det lokale politikammeret med en forsvinningssak. Han er aktiv i første fase, han er ekspert på sjalusi, og det her dreier seg om to eneggede tvillingbrødre hvor den ene er forsvunnet og mistanken havner på den andre som ble frarøvet sin kjæreste til den andre. Brødrene er tyske turister som er på øya for å klatre. Politimannen har også drevet med klatring, så vi får en del om klatring også i denne historien. Nervepirrende. Historien er vel mer som en kort roman, med flere tidsintervaller. Mye skjer og når det nærmer seg slutten har jeg en anelse som viste seg å stemme.
Det tar for lang tid å si noe om alle fortellingene, men jeg må bare nevne Søppel. En søppelarbeider har med seg en polakk, som er bedre utdannet enn ham, Den norske arbeideren føler seg underlegen, det meste, også da han mistenker at kona har seg med sjefen hans. Sjefen forsvinner, ute av verden. Som søppelkjører har man tilgang på en effektiv måte å kvitte seg med lik på, makabert, men sant.
I Odd møter vi en forfatter på vei opp, en merkelig skrue som avlyser et viktig bokbad i siste øyeblikk noe som gjør han mer attraktiv. Historien kretser rundt krav om markedsføring, stille opp, hva man må for å øke salget, noe denne Odd ikke vil delta i lenger. Han går inn i et forhold med journalisten Esther og mister evnen til skrive. Hva er viktigst; lykke med Esther eller å kunne skrive?