Rasende binne er den andre boka jeg har lest av forfatteren. Hun har gitt ut tre romaner, de to første var krimromaner. Denne er en slags spenningsroman, ala psykologisk thriller. Jeg trodde det var en psykologisk thriller. Bakpå står det at det er er en rå psykologisk spenningsroman, og det er i mitt hode det samme som en psykologisk thriller. Hva man forventer preger naturligvis lesingen. Hva jeg synes? Les mer etter bildet, så får du vite.
Rasende binne er en flott tittel.
Berg Holm lager fine titler, som Stjerner over, mørke under og Barføtt over isen, som de to første bøkene hennes het. Og nå altså Rasende binne. Det er titler med sterk visualiseringskraft.Hvem er denne rasende binnen og hva handler boka om?
Hvem den rasende binnen er, kan nok tolkes på flere måter, og den som leser får gjøre seg opp en mening om det. Her er det rasende kvinnfolk i menneskeham og isbjørn/binner på Svalbard, man kan velge mellom.
Presten Sol og forskeren Njål har vært lykkelig gift, men det skar seg da de fant ut at Sol ikke kunne få barn. Sol røyker og drikker og begjærer sin nestes make, en annerledes prest enn prototypen man ser for seg. Njål er aktiv i vikingmiljø og liker å leve som en. Et av Njåls høyeste ønsker er å bli far. Han er sæddonor, men det blir liksom ikke det samme å spre sin sæd over menneskeheten som vokser til mange ukjente barn. Han vil ha sitt eget fysiske lille barn.
Han inngår et forhold med forskerkollega Nina. Hun blir ganske fort gravid og føder Lotta. Nina endrer seg etter fødselen, mye tyder på fødselsdepresjon. Hun gjør noe som fører til at Njål blir skremt, og det blir brudd mellom dem. Njål har daglig omsorg og Nina vanlig samværsrett. Njål vil gå lenger, han ønsker foreldreansvaret. De kniver også om det samme forskningsstipendet som kan føre dem til Svalbard. Nina mener hun har gjort mesteparten av arbeidet, Njål prøver å ta æren for det.
Nina har et høyt ønske om å flytte til Svalbard, hennes mormor jobbet også der i sin tid. Men Njåls metoder for å sikre seg Svalbard-stipendet kan virke hakket drøyere. Og begge kan ikke dra..
I omsorgsaken går de til mekling og Njål blir stadig mer bekymret for Ninas omsorgsevne og det ender med at saken havner i retten. Nina bruker det skitne trikset hun kan bruke, og det ender med melding til barnevernet og full undersøkelse.
Sånn holder de det gående.
I skyggene lusker Sol, som vil ha Njål tilbake.
Jeg nevnte Svalbard. Ja, i bokas siste del flytter noen av dem til Svalbard. Denne delen er veldig spennende. Jeg liker skildringer fra Svalbard og har lest noen romaner med handling derfra. (Longyearbyen av Heidi Sævareid, Dødsrytteren av Øystein Wiik, Storebjørn av Odd Harald Hauge-enda ulest-, Orions belte av Jon Michelet, ) De kalde og rå omgivelsene der er som skapt for en thriller.
Og det er virkelig klaustrofobisk i Rasende binne også, med kulde, snøstorm, uvær, isbjørner som lusker rundt omkring, ensomhet, noen blir innestengt på en hytte, flyet med mat får ikke landet etc etc.
Men før dette, så er det ikke så mye fart. Jeg fikk ikke følelsen av at det var noen psykologisk thriller før på slutten. Heller at det var et trekantdrama med et barn i sentrum, med flere konflikter som tårnet seg opp. Romanen er oppdelt vekselvis ved at Nina, Njål og Sol forteller. Perspektivbytte er et spennende og virksomt grep som skaper driv. Jeg blir revet med og vil lese videre, men så veldig thrilleraktig synes jeg ikke det er, ikke slik som vi jeg er vant med fra utenlandske psyko-thriller-bøker. Men norske forfattere gjør det kanskje på sin egen måte? Jeg tenker på Helene Floods Terapeuten, (2020) den ga heller ikke så mye gass før den kom til slutten.
Ved ettertanke, hvis jeg skal være litt kritisk, så henger ikke Njåls løsning før noen drar til Svalbard helt på greip for meg. La gå at folk gjør mye rart av uforståelige ting, men det må vises at det er en form for logikk i valgene de tar. Det synes jeg er er ganske tynt her, siden han tross alt virket som en ganske fornuftig og gjennomtenkt mann. Riktignok får han ganske mye å trøble med, og får antagelig kalde føtter og mister hodet, det skal sies til hans forsvar, men likevel...Jeg ble litt stuss, rett og slett. Dumt at jeg ikke kan utbrodere mer, da røper jeg for mye, men den som har lest boka må gjerne diskutere det med meg i kommentarfeltet.
Vel, alt i alt en absolutt lesbar roman, om ikke helt i toppsjiktet denne gangen. Ja, jeg sammenligner med hennes debut, som var knallbra.
Hvis terningskast skulle deles ut, så ville Rasende binne fått 4 fra meg. Det er ikke dårlig det heller.
Andre bloggere:
Er det ikke flere som har lest og blogget om denne? Fant ikke fler da jeg googlet, men vær fri til å legge lenke i kommentarfeltet.:)
Ingebjørg Berg Holm: Rasende binne, 319 s
Vigmostad og Bjørke 2021
Leseeksemplar mottat av forlaget