3 dystopier fra nær fremtid: Jegere og sankere av Per Schreiner, Død og oppstandelse av Bjørn Vatne, Stillheten av Don Delillo

Fra baksideteksten: "En historie om sivilisasjonens kollaps og de som skapte seg et liv på restene av den."" Victor sov den dagen verden gikk under"

For noen fantastiske setninger.

Victor er den unge voksne mannen som har bodd hjemme hos mor til langt opp i tyveårene. Han arvet en leilighet og flyttet for seg selv. Han har forskanset seg bak en PC-skjerm, har sosial angst, spiser seg feitere og feitere, lukter nok vondt. Hans mor kommer med mat til ham to ganger i uka.

Han våkner en dag og alt er stille. Moren er forsvunnet. Strømmen går, heisen står og han er nødt til å foreta seg noe. Han går ut i gatene, der det er helt stille, han finner en butikk og forsyner seg med mat. Han finner ut av det. Det dukker også opp andre vesener etterhvert. Hunder, mennesker. Noen få.

For Victor betyr kollapsen en endring i positiv endring.

Vi blir kjent med noen andre personer også, et par, familier, enkeltpersoner, en enslig mor med et barn. De etablerer en slags sosial orden, blir kjent, vi følger de forskjellige fra de samme tidspunktene da det skjedde, til de møter hverandre og hvordan det utvikler seg.

Blir det slossing i gatene? Kamp om territorier, mat og goder? Eller hersker det en fredelig orden, annerledes enn i en del andre skrekk-dystopier?

Jeg får godhet og sympati for Victor, han er en god gutt. Men har alle rundt ham ærlige hensikter? 

Også for noen av de andre. Den store spenningen uteblir, også de store konfliktene, romanen bæres frem av et langsomt driv, mer av karakterenes liv, handlinger, refleksjoner og reaksjoner. Skrevet i et nøkternt språk. Så kanskje blir det ikke så ille likevel, når katastrofen inntreffer. 

Det blir mer drama når de bestemmer seg for en reise sørover. 

Og til slutt kommer en historie om Johanne som er på seiltur med kjæresten da det skjer. Øyene de er innom, Madeira, Azorene, Skottland, Shetland. Hjem. Den historien grep meg, den var sterk. 

Det skjedde ikke bare her hjemme, men like mye ute, og ingen vet egentlig hva som skjedde, bare at strømmen gikk og menneskene forsvant.

Jeg hadde håpet på en oppklaring om hvor de ble av, men det får du nesten hjelpe meg å svare på etter at du har lest boka.

Langt frem i tid? Tja, ikke godt å si.. Det kan skje når som helst.

Død og oppstandelse av Bjørn Vatne, 283 s

Morsomt at titlene matcher. Jegere og sankere. Død og oppstandelse. Stillheten.

Vatne sin tredje roman beveger seg ca ti år inn i fremtiden. vi er i ca 2030. Hjerneforskingen er i en rivende utvikling, som mye annet innenfor teknologi og vitenskap.

Hovedpersonen Remi er skribent med vyer og ambisjoner og har skrevet for et banebrytende tidsskrift; Morgon og netter, sammen med kameraten Åge.  Det blir lagt ned og med det selvtilliten til Remi.

Han er arbeidsledig, men skriver for noen andre. Freelance. 

En dag treffer han legen Oda på en alternativmesse. Han har fått i oppdrag å dekke denne messa og å være kritisk, men se det innenfra, få noen intervjuer. Han prøver å få innpass hos healere og alternativterapeuter, men blir møtt med mistenksomhet og kjeft. De er jo så vant til å bli hetset av pressen. Oda, er en kjent lege med podcast/blogg. Han får en samtale med henne og det klikker etterhvert melllom dem. Lunsjer, kaffe, middager, forhold. En dag blir han med henne til en sjaman som jobber som terapeut og har grupper med ayahuaska-seremonier. Hun ønsker også selv å prøve det. Remi er med som støtte, mens de andre spyr og rister i et par timer, og sjamanen flyr rundt og passer på.

Så blir Oda syk, alvorlig syk. Hun ville ikke si det til Remi før det hadde gått en stund. Han blir helt knust.

Hun skal dø. 

Og det er dette boka handler om. At hun dør og at hun før hun døde samtykket i å bli brukt i forskning på bevissthetens gåte. Å forsøke å overleve bevisstheten etter døden. At hun trakk samtykket like før hun døde, brydde ikke Remi seg så mye om, De var da gift og han hadde myndigheten til gi forskerne tillatelse til å gjøre sine eksperimenter med hennes donerte hjerne og DNA.

Vekselvis følger vi Remis møter og kontakt med forskerkjernen og hans egne forsøk på  å få kontakt med Oda. Hun gir seg tilkjenne gjennom et merkelig språk på veggen, skjermen, etc. I alle fall er Remi overbevist om at det er hun som forsøker å trenge gjennom og at hun har det vondt. Han tenker også tilbake på tiden de hadde sammen.

Død og oppstandelse er en roman om hvor langt vitenskapen kan gå, hva noen kyniske forskere er villige til å gjøre, om farene, etikken- og om en mann i dyp sorg som i sin desperasjon går deres ærend inntil et visst punkt. Imellom spiser han nudler med frysetørrede grønnsaker og kjøtt.

Slutten er veldig spesiell. Foregår i Trondheim, hvor Rockheim er sentral. Ellers bor Remi i Ålesund.

Spennende, litt morsom, litt skremmende og ganske sær roman. Men jeg falt litt av når det  ble for mye teknologiprat. Da skummet jeg meg litt videre, eller foretok noen tankesprang utpå viddene. Det er fullt mulig.

Andre bøker av Bjørn Vatne, som også vant Bokbloggerprisen for sin debutroman.

Boka fikk jeg av Beathe (tusen takk)

Denne boka var jeg spent på siden jeg har lest mye bra om prisbelønte Don Delillo sine romaner. Han er amerikaner og er kjent for blant annet Underworld. 

Beathe skrev at Jegere og sankere hadde noe til felles med Stillheten. det var i en samtaletråd om korona-litteratur. Om ikke disse bøkene handler om pandemier per se, så nevnes det faktisk i en setning eller to i begge bøkene. Uten at man dermed kan påstå at det er pandemi Sars Covid-19 vi snakker om her. Så spesifikt er det ikke.

Men strømbrudd og kollaps er det i begge bøkene. Det er utgangspunktet i både Schreiners og Delillos romaner.

Stillheten  er en kort roman. Den er trykket med "skrivemaskinbokstaver". Min gamle skrivemaskin, en Brother, skrev sånn da jeg hadde den på 80-tallet. For en herlig tid.

Etterhvert skjønner jeg hvorfor det er gjort. Snedig grep. Virksomt. Man går tilbake til det gamle, for strømbaserte datamaskiner virker jo ikke lenge.

Vi følger to grupper mennesker i denne lille romanen.

Tessa og Jim sitter i et fly, på vei hjem fra Paris. Så begynner flyet å krenge, så blir det svart. Så smeller det hardt i bakken.

I New York sitter det tre personer i en leilighet og venter på dem. Det er SuperBowl-søndag.

Plutselig blir skjermen svart. Strømmen går. Det blir kaldt. Heisen står.

Det blir ganske sprøtt etterhvert. Tett, angstfyllt? Hva gjør den gamle læreren sammen med den tidligere studenten som fantaserer om Einstein og sorte hull, mens mannen lager sin egen fotballkamp og er kommentator, og dukker venneparet fra flyet opp?

Det er befriende med en kort og likevel så handlingsfyllt roman. Intensiteten som skildres gjennom de skarpe observasjonene, dialogene, bevegelsene.

Tidsperspektivet her er ca 2 år frem i tid, 2022.

Skremmende?

Det kan skje.

Jeg blir ikke redd. Disse tankene har vi vel alle hatt; når skjer det, når inntreffer katastrofen? Mens vi likevel lever greit videre , enn så lenge. Men det kryper jo stadig nærmere? Kanskje på tide å ordne seg det beredsskapslageret kanskje?

Jeg vil lese mer av Don Delillo.

(Og så fikk jeg lyst til å gjenlese Stillheten av Jens Bjørneboe.)