I dag har jeg lest en nydelig og sår diktsamling av debutant Karoline Brændjord. Jeg har lest at den har fått en del glimrende kritikker og bloggomtaler siden den kom ut. Til og med Jan-Erik Vold har skrevet en knallgod anmeldelse av boka. Det er ikke småtterier. Og etter å ha lest boka, mener jeg det absolutt er fortjent.
Diktene handler om sorg, det å ha mistet en mor i selvmord. Jeg-personen var ganske ung, et barn, da det skjedde. Hun skildrer opplevelsen, sorgen, savnet etter en mor som ikke greide å leve lenger. Hun skildrer hva som har gitt lindring, som naturen. Her er noen vakre naturskildringer gjennom årstidene, samt en frykt for å selv bli så syk å ikke orke å leve lenger.
Selv om det er en trist og sår smertefull bok, så er det så vakkert skrevet at det er en fryd å lese. Les sakte, nyt formuleringene, ta inn smerten og sorgen i den grad du orker, ta inn naturen, de vakre lyriske bildene.
Utdrag fra diktene:
Det såre...
"Mamma ville heller/ ha en hund enn en engel./ Hun skulle hatt en engel og ikke/ et barn." (fra Kjerub, s 27)
Det sterke, tøffe. brutale..
"Moren min druknet seg, skjøt seg, hengte seg, skar over/ pulsåren og hoppet/
Det skal mer til enn en datter for å utholde kroppen"(s 53)
Om hva sorg gjør med kroppen...
"Hele våren er jeg øm i musklene
Øm i lårene, rumpa, baksiden av leggene,
armene, magen
Ansiktet utslitt av vind,
av sol, epler og trafikk
og lyd av skritt i grusen
Det er sorgen som arbeider med meg
Jeg skal passe til en verden som er mindre " (s. 54)
"Dagen hun døde ble jeg nummen. Jeg husker jeg tenkte:
Hun er død. En dag kommer sorgen til å bli levende." (s. 57)
Og minner fra da datteren fant henne...
"Jeg vil helbrede moren min. Men hun er borte. Heldigvis
er jeg klok og legger hendene over mitt eget hjerte. " (s. 68)
Anbefales på det sterkeste! En sjelden god lyrikkdebut.
Karoline Brænde, født 1990, bosatt i Oslo. Hun har gått Skrivekunstakademiet i Hordaland.
Karoline Brændjord: Jeg vil våkne til verden, 78 s
Kolon forlag 2020
Leseeksemplar fått av forlaget