Jeg leste Inventarium i september, men har ikke rukket å blogge om den. Det er jo dumt. Det leste blir viskes sakte vekk, selv om inntrykket står igjen. Men hva er vel det å skrive om. Et inntrykk, følelser, stemning. For det er det mye av her, men likevel. Noe mer kreves for å skrive en bloggomtale om denne spesielle, sterke diktsamlingen, synes jeg. Jeg leste den på nytt nå nettopp. Da slo den meg rett ned.
Men jeg reiser meg igjen. Går en tur, setter på radioen, kikker ut av vinduet. Været. Det er skikkelig drittvær ute, storm og regn. De grønne tomatene på verandaen har nok ingen sjans her i nord. Men hva betyr vel det, mot de erfaringene Pedro Carmona-Alvarez har skrevet om. Men det hjelper meg å skape en slags distanse før jeg skriver om boka.
Inventarium er en sterk diktsamling, skrevet i forskjellig form og stil, fra lyriske verselinjer til mer kortfattet prosa, likevel med lyrikk i sin kjerne.
Den første gangen jeg leste hadde jeg litt problemer med å plassere fortelleren. Var det en gutt, en jente, var det flere personer? Det ble mer tydelig for meg ved andre gjennomlesing.
I første delen av boka er fortelleren en jente, deretter en kvinne, kanskje er de forskjellige, hva vet jeg. Det er, slik jeg opplever det, en historie om en datter som skriver om sin mor, en sønn om sin far, men mest er det om henne, selv om også henne kan være flere. Ofelia, Alejandra.
Det er en blodig historie som avdekkes, Latin-Amerika, kupp, krig, jordskjelv, flommer. Lik som flyter i vann, hodeløse kropper, massakrer.
Det er en bok om sorg, tap, traumer, om å flykte, være flyktning.
Dikteren har selv opplevd å være flyktning. Som tiåring flyktet han med familien fra Chile til Argentina, pga farens politiske aktivitet. Senere reiste de til Norge og bosatte seg på Kolbotn.
Dikteren bærer med seg en voldsom arv fra et plaget kontinent, en utsatt familie og folk. I tillegg til den latinamerikanske litterære arven, magisk-realisme, som vi ser spor av også her. Fargerikt, frodig, voldsomt, heftig, men også drømmerisk, fabulerende.
Hester og hunder dukker stadig opp, det gjør også noen svaner.
Historiene spenner fra det helt dagligdagse til det store voldsomme, krigens platå. Fra enkeltmenneskers skjebner; liket som flyter i elva, til de nedbrente husene på slagmarken. Naturen, ørken, saltsjøene.
Barndom, ungdom, voksen. De som blir og de som drar.
Inventarium er sterk kost, et mektig verk, les det.
Noen smakebiter:
Før eller siden
blir også dette din fortid
sa stemmene til meg, slektas lastebiler
kommer til å ligge veltet langs veiene
...
(s.36)
Forsøk på søvn VII
Det hvite skjerper tennene mot en jomfru og gjør seg
klart. Det hvite legger en død spurv på verandaen. Jeg har
hørt et menneske revne. Jeg har hørt dunk mot veggene
om natten. Jeg kan ikke tenke på hva som lager
lydene, da drukner jeg.
..... (utdrag, side 103)
Forsøk på søvn IX
Min elskede driver nedover en hvit elv, og etterpå, da jeg
finner det hvite brevet, ser jeg for meg kroppen hennes
som et lass kull, lesset hvor som helst.
For tredje gang: Hunden venter for alltid ved vinduet. ( s.105)
Fra Kongsbarnet (s.145)
IV
Det er hvitt på innsiden av meg når jeg ikke snakker.
Gråten kommer gjerne om formiddagen, når jeg sitter
omringet av min far, skjelvende og gjennomsiktig ved
lampen. I gråten holder jeg noe som er hans. Det er også
sønnens arbeid å gjøre plass til døden.
... (s. 151)
Pedro Carmona- Alvarez ble født i Chile i 1972, men anses som en norsk forfatter etter mange år i Norge. Han har gitt ut flere diktsamlinger, romaner og essays, samt gjendiktet andre, blant annet Yahya Hassans dikt. Mer om han her.
Diktsamlingen har jeg lest i forbindelse med diktsirklene i september; kategori norsk forfatter. Mer om diktsirkelen her.
Andre bøker av forfatteren som jeg har blogget om:
Pedro Carmona- Alvarez: Inventarium, 159 s
Kolon forlag 2020
Boka har jeg fått som leseeksemplar fra forlaget