Gå med meg er den tredje krimromanen til journalist Sonja Holterman. Jeg har lest Frostgraven tidligere, en bok jeg likte veldig godt. Spent tok jeg fant på denne. Mulig at det å lese denne var som å hoppe etter Wirkola, siden jeg nettopp er ferdig med Bernard Miners Natt. La oss si det slik: Det er to helt forskjellige krimbøker. Skjønt slutten/oppklaringen er litt i samme gate når det gjelder overraskelser og action.
![]()
Ellers er dette en mye kortere roman og enklere når det gjelder språk og plott. Nesten litt kjedelig ganske langt på vei, men interessant nok til at jeg ville fortsette.
Sonja Holterman: Gå med meg, 230 s
Forlagshuset i Vestfold, Liv, 2020
Leseksemplar fått av forlaget
Handlingen tar utgangspunkt i et russetreff i Kongeparken i Rogaland. (Jeg måtte google og det er Rogalands største turistattraksjon, noe jeg ikke visste. Jeg trodde den lå i Stavanger eller i Sandnes. Jeg er ikke særlig kjent i de traktene)
På en høyde over parken ligger en død kvinne i myra, med russedress fra 1990 på seg. Gammelrussen har også hatt treff. Det er journalist Ira Torgrimssom som finner henne, på leting etter noe moro å skrive om. Drap, som det viser seg at det er, er definitivt ikke noe moro og snart tar det av med en journalist og kompani som leter etter svar parallellt med politiet.
Det fører Ira ut i en del situasjoner med sære bygdefolk og skumle episoder. Hun blir advart om at ikke alle er så ufarlige som de kan virke som, men hvem vil henne vondt?
Ira blir mer nysgjerrig en vanlig og dess mer hun finner ut om Kristine; den drepte kvinnen, dess mer vil hun vite.
Kristine har bakgrunn fra et kristent miljø på Jæren og det ligger noe i denne oppveksten og ungdomstiden som fortjener oppmerksomhet for å finne svaret på drapsgåten.
Vi blir dratt inn i en historie om klam religion, streng tro, skam og foreldres forventinger. Statskirke vs bedehusmiljø.
Jeg hadde ventet noe mer sekterisk av en eller annen grunn, skjønt kristen praksis i Bibelbeltet kan være ille nok, ut fra det jeg har hørt og det bekrefter denne boka også. Mest av alt er dette en ganske ordinær kriminalroman , type journalistkrim, med et kristent miljø som bakteppe. Men det er mer her enn kristentroen som skaper trøbbel for de involverte. Vi får også et oppgjør med tabloidpressen og hvor langt enkelte vil gå for å skape klikk og lesere, kontra det etiske som Ira får problemer med. Ingen ny problemstilling, men det har nok sin plass i jourmalistkrimsjangeren.
Holterman skriver enkelt og greit uten fiksfakserier. Jeg synes dette er en helt grei krim, men jeg synes nok Frostgraven var mye bedre. Som nevnt likte jeg veldig godt. Liker forøvrig at noen skriver litt kortere krimbøker innimellom alle de lange tykke. Overflødighet av ord skal jeg ikke beskylde Holterman for.
Andre bloggere :
Boktimmy (hvis navn er det samme som en politimann i boka- Simen Ingemundsen)
Min omtale av Frostgraven her
Sonja Holterman: Gå med meg, 230 s
Forlagshuset i Vestfold, Liv, 2020
Leseksemplar fått av forlaget