Kort kort om fire bøker: Kinderwhore, Kjærlighetens antarktis, Heim, Svartstilla

Selv om jeg har lest 58 norske bøker 2018  (link til oppummering fra 2018, i tillegg har jeg lest 10 norske 2018 så langt i år) frem til nå, så er det alltid andre bøker som også skulle ha vært lest. Kanskje er jeg ikke flink nok til å velge ut de gode på forhånd, men det er jo vanskelig å vite hva som treffer en til enhver tid.
Nuvel, her kommer noen få ord om bøkene over:

Svartstilla av Susanne Skogstad, 155 s
Gloria forlag 2018
Vunnet i fb-konkurranse

Dette er en vakkert skrevet roman av en lovende debutant om en eldre kvinnes bunnløse sorg etter sin manns død. Hennes tre voksne barn mener at hun må komme seg videre og de ønsker at hun skal flytte på aldershjem. Hun vil ikke, hun vil leve i huset der hennes manns ånd, slik føler hun det, er. Det er det eneste som betyr noe for henne, at hun kan være der han på en måte er.
Det er vondt å lese om hennes trøstesløse sorg og barna som ikke vil akseptere eller forstå henne, i sin utålmodighet og bekymring.
Jeg synes det er mye med en slik bunnløs sorg en hel roman igjennom, det er mitt ankepunkt, ellers synes jeg boka som sagt er fint skrevet på et vakkert nynorsk- og det er heldigvis et lite lys i tunnelen på slutten.

Noen bloggere:
Beathe, Tine, Elikken, MyCriminalMind, Elida



Heim av Johan B. Mjønes, 253 s
Aschehoug 2018
Leseeksemplar

En nydelig lavmælt roman om en eldre mann; Jørgen Heim.  som ligger på det siste på sykehjemmet. Romanen veksler mellom Jørgen sine opplevelser av stellet han får. Han plages av en vond trøye som han ønsker å få av seg, prøver å få av seg, mens personalet hele tiden presser den på han igjen. Likedan er dyna for hard og vond, og magen er hard og forstoppet. Han prøver å si fra, men ingen hører. Disse scenene, disse timene er smertefulle å lese om.
Rett som det er glir han inn i minner fra sin oppvekst på gården, i skogen med far og farfar, i båten og på tunet med storebroren, Harald odelsgutten. Vi følger Jørgen gjennom livet frem til han ligger på sykehjemmet. Jørgen måtte ta over gården siden broren omkom i en ulykke. Minnene rundt det er dunkle, det er en del spenning her, det er noe veldig vondt for Jørgen, som har vokst opp i skyggen av  sin bror.
Men det er også mange fine minner, fra turer i skogen, leken, noe mystisk som skjedde under krigen, moderniseringen etter at Jørgen tok over gården, skepsisen hos hans gamle far.
Mjønes har skrevet er virkelig god roman som spiller på hele spekteret av følelser, samt at det er så mange gode skildringer av oppvekst i en annen tid, av naturen, av en tid som har store omveltninger, om kjærlighet og om angst.
Vakkert! Dette er en roman som virkelig fortjener flere lesere.
Nomineres uten tvil. (Du har fortsatt tid til å lese den, bokblogger)

Noen andre bloggere:
Tine, Kleppanrova, Elise Cathrin, Pervulato, Steinar Jonsok,

Kjærlighetens antarktis av Sara Stridsberg, 302 s
Aschehoug 2019
Leseeksemplar

Denne romanen er ikke norsk bare for å ha sagt det. Den er skrevet av utrolig dyktige Sara Stridsberg. Stridsberg har blitt en favoritt hos meg etter å ha lest tre bøker. De er sterke, mørke, så de må porsjoneres, selv om de er så fascinerende at de er nesten umulige å legge fra seg lenge av gangen.
Kjærlighetens antarktis er en bekmørk roman med ganske grotesk bruk av virkemidler. Vi følger en kvinne, stoffmisbruker og prostituert tobarnsmor som ble drept av en kunde. Han kvalte henne, voldtok henne, parterte henne og spredde delene i hvite kofferter som han plasserte her og der. Intet mindre. Hun ser ned på livet et sted svevende ovenfra, på sine deler, på drapsmannen, på barna sine, på sin mor, sin kjæreste og følger dem så lenge hun kan. Hun mener at man ikke dør på ordentlig før noen har sluttet å si navnet til den døde.
Det er flere gripende scener, spesielt de som handler om hennes barn. Barnevernet tok omsorgen for sønnen hennes Valle da han var tre år. Hun levde sammen med barnefaren, de var like skakkkjørte begge to, men hadde et håp om at barna skulle redde dem fra rusen, fra fortapelsen. Fra oven erkjenner hun at det kan aldri barn gjøre. Hun ble gravid med en datter, Solveig,  like etter at Valle ble plassert i fosterhjem og hun bestemte seg for å gi fra seg datteren etter fødselen, at det var det beste hun som mor kunne gjøre for henne. Mannen hennes var ikke enig, men det ble slik. To fortapte skip i natten, dog med kjærlighet for hverandre. Hjerteskjærende. Som de to søsknene, med så forskjellige utgangspunkt, så forskjellige oppvekster, Valentin og Solveig. Valentin-Valle med et stort traume, revet brutalt fra sine foreldre da han var tre år, kan det noen gang repareres?  Noen ganger kan det, det, noen ganger ikke. Solveig som fikk en helt ny start etter at hun ble født, med en oppvekst i et stabilt fosterhjem.

Dette er vondt, sårt, mørkt, vakkert skrevet, men scenene med det parterte liket som gjentas flere ganger gjennom boka trekker noe ned for min del. Selv om det bikker over i splatterhumor der hun savner hodet sitt, hun vil ha hodet sitt tilbake, hvor er hodet?

Atter en sterk roman fra Sara Stridsberg, selv om jeg likte Drømmefakultetet bedre.

Mine innlegg om Drømmefakultetet og Beckomberga

Andre bloggere:
Beathe, Kleppanrova


Kinderwhore av Maria Kjos Fonn, 231 s
Aschehoug 2018
Leseeksemplar

Kinderwhore er vel den norske romanen av 2018 flest bokbloggere har skrevet begeistret om, så vidt jeg har fått med meg.
Den har ligget en stund på vent hos meg, men i går kveld tok jeg den frem og leste den i et jafs.
Jeg var forberedt på at den skulle være grusom og tøff, ifølge det som har blitt sagt i flere blogger, men slik opplevde jeg den ikke. Den er tøff, ja, og beskriver en vond oppvekst med omsorgssvikt og stygge overgrep, men siden jeg har jobbet med ungdom som har opplevd lignende problematikk i mange år, ble det verken sjokkerende, rystende eller noe nytt for den sags skyld. Dessverre er det alt for mange barn og unge som opplever en slik trasig oppvekst.
For meg blir da verdien av å lese en roman med slik tematikk en annen, som handler om vurderingen av litterær kvalitet. Hva gir den utover å fortelle en fæl historie?
Kinderwhore er en sosialrealistisk roman som minner meg om Christiane F; Å være ung er for jævlig og Men tankene mine får du aldri av Sverre Asmervik- bøker i den gata som jeg leste en del av på 80-tallet.
Maria Kjos Fonn er en dyktig forfatter, ung og lovende, og jeg synes hun har skrevet en drivende god troverdig roman om et vanskelig tema. Hun har også et smårøfft snertent språk og en del tørrvittige kommentarer underveis. Og jeg tror hun har gjort det på en akkurat passe tøff måte. Den ungdommen hun beskriver på skolen, i BUP og barnevernsinstitusjonen kunne vært skildret adskillig mer usmakelig, men hun balanserer på en måte slik at man som leser bevarer sympatien for den lille omsorgssviktede jenta.
Kinderwhore har også en del til felles med Kjærlighetens antarktis som jeg leste dagen før, men forfatterne bruker forskjellige virkemidler. Kinderwhore er mer rett på jorda, en rett frem-historie, mens Stridsberg beveger seg over i det fantasifulle metafysiske.
Historien om omsorgssvikt og rus som gjentar seg, går i arv, den sosiale arven, er den samme.
Forskjellen mellom dem er at jenta hos Stridsberg ikke opplever masse fedre som går ut og inn av hennes oppvekst, moren har en mann som kommer og går. Jenta her rekker å bli voksen og å få barn. Kinderwhore følges gjennom barndommen og til hun har så vidt startet på voksenlivet. Det er mye fokus på den ene stefarens overgep og hva det har gjort med henne, de følgene det får.

Og ja,  så er det litt feelgood her også, da.. Historien om Kinderwhore kunne endt riktig galt, men her gir den håp.


Mange har blogget om denne boka, bare ta et kjapt googlesøk.

***Jeg skal beskytte deg av Birger Emanuelsen, 315 s
Tiden 2018
Leseeksemplar

(Denne leser jeg nå, så jeg oppdaterer innlegget når boka er ferdiglest.)